Komiteen ser på et godt samarbeid mellom hjem og skole som svært viktig. Foreldrene har hovedansvaret for sine egne barn, og skolen skal hjelpe dem i arbeidet med oppdragelse og opplæring. Det er derfor viktig med en god dialog mellom hjem og skole. Foreldrene er en ressurs for skolen og det totale læringsmiljøet.

       Foreldremeldinga peker på hvor viktig foreldres engasjement er for den enkelte elevs læring og utvikling.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, støtter opp om de eksisterende samarbeidsformer. Det må arbeides videre med disse slik at de kan bli kvalitativt bedre og fremme foreldrenes engasjement.

       Komiteen har merket seg at Norge er eneste land som i lov eller forskrifter har slått fast at det bør være klassekontakter. Komiteen ser det som viktig å presisere at alle klasser bør ha klassekontakter dersom ikke spesielle andre samarbeidsformer utfyller klassekontaktenes arbeids- og ansvarsoppgaver. Komiteen viser til de jevnt over positive erfaringene med ordningen og er enig i at den skal føres videre.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at det kun er Norge av landene som er tatt med i oversikten, som har lovhjemlet at det skal være et fellesorgan av alle foreldre med et eget arbeidsutvalg på skolen. Flertallet mener at samarbeidet mellom skole og hjem må utvikles videre på grunnlag av bestemmelsene nedfelt i lov og forskrifter.

       Flertallet merker seg at de fleste undersøkelser bekrefter at foreldrenes engasjement først og fremst gjelder eget barns trivsel og utvikling. I tillegg viser undersøkelsene at foreldrene er opptatt av at det skapes gode klassemiljøer. De er mindre opptatt av å øve innflytelse på arbeidsformer eller å delta i organisering av undervisningsopplegg. Hovedutfordringen blir derfor å videreutvikle samarbeidet mellom klassestyrer/lærer og klassekontakt/foreldre.

       Et flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, ser det som viktig at lærerne, spesielt klassestyrer og rektor, dyktiggjøres i samarbeidet med foreldrene gjennom lærerutdanninga og gjennom etter- og videreutdanning. Det er også viktig at en i denne sammenheng ser nærmere på lærernes totale arbeidsoppgaver. Kommunene må være ansvarsbevisste og legge til rette for et godt samarbeid hjem - skole.

       Økt oppmerksomhet og mer ressurser fra skolenes side rettet inn mot klassestyrer vil etter komiteens medlem fra Sosialistisk Venstrepartis mening være beste måte å utvikle samarbeidet mellom skole og hjem/foreldre. Dette medlem mener derfor at nødvendig tid for klassestyrer/lærer til å videreutvikle det formelle og uformelle samarbeidet om eleven og klassemiljøet vil være viktig. Dette medlem vil be departementet ta hensyn til disse forhold i fremtidige drøftinger/forhandlinger med berørte parter.

       Undersøkelsene bekrefter at foreldrene ofte opplever rektor og klassestyrer som et hinder for et nærmere samarbeid. Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, antar at dette delvis kan skyldes en presset arbeidssituasjon. Det er derfor viktig at forholdene på skolene legges best mulig til rette for at dialog og samarbeid mellom skole og foreldre kan skapes og utvikles.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener dette også i stor grad skyldes lærernes motstand mot at foreldrene skal ha reell innflytelse i skolen.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, merker seg at undersøkelser viser at støtte og hjelp fra foreldre er langt viktigere for skolemotivasjon enn sosial klasse, familiestatus eller foreldrenes utdanningsnivå. En viktig oppgave for skolen blir derfor å bygge trygge og gode relasjoner til alle foreldre. Skole og utdanning har vært helt sentrale for å bygge ned sosiale forskjeller mellom grupper. Etter flertallets oppfatning blir det derfor spesielt viktig å involvere foreldre som har et perifert forhold til skolen. Det er ikke nok at kommunikasjonen fungerer bra med de mest ressurssterke foreldrene. Elevene er i stor grad avhengige av positive og engasjerte foreldre. Skolene må derfor utvikle samarbeids- og møteformer som ikke skremmer bort foreldre som er usikre og utrygge i forhold til skolen.

       Komiteen merker seg at departementet mener det er særlig viktig å få til en god dialog om den enkelte eleven og klassemiljøet i det videre samarbeidet mellom hjemmet og skolen.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, merker seg også at det vil bli lagt vekt på tiltak som kan styrke foreldreengasjementet og kommunikasjonen lærer-elev-foreldre og dermed sikre foreldrene innflytelse på ulike nivå i skolesamfunnet.

       Meldinga peker på at vurdering uten karakterer er et godt grunnlag for samarbeid og oppfordrer til utviklingsprosjekt om heim-/skoleavtaler med nedskrevne forventninger og plikter. Et flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, vil be departementet være særskilt oppmerksom på juridiske konsekvenser for begge parter ved slike avtaler.

       Siden skolen fortsatt skal være en del av en demokratisk samfunnsstyring, og utviklingen skal skje innenfor det til enhver tid gjeldende lovverk, vil dette flertallet peke på viktigheten av samhandling og dialog på klassenivå og skolenivå mellom hjem og skole. Dette flertallet vil spesielt peke på behovet for gjensidig informasjon, tillit og likeverd mellom partene, og at rektor og klassestyrers holdning har stor betydning for foreldreengasjementet.

       Dette flertallet har også merket seg at ansvaret for det pedagogiske opplegget i opplæringen fortsatt skal ligge hos rektor og lærerne.

       Grunnskoleloven og barneloven har slått fast at foreldrene har hovedansvaret for at barna får en forsvarlig oppdragelse og utdannelse. Foreldre kan øve innflytelse bl.a. på foreldremøter, som klassekontakter, i Foreldrerådets arbeidsutvalg og Samarbeidsutvalget. Kommuneloven gir kommunene stor frihet til å velge hvordan de vil organisere seg, for å fremme dialog om saker av felles interesse. Dette flertallet er enig i at skoler kan ha egne styrer dersom kommunen ønsker det, men ingen gruppe skal ha flertall i driftsstyret.

       I tillegg er Foreldreutvalget for grunnskolen (FUG) et rådgivende organ for departementet og en aktiv støtte for det lokale foreldrearbeidet. Dette flertallet vil understreke betydningen av FUG som et uavhengig og selvstendig organ. Dette flertallet mener at FUG best kan ivareta disse funksjoner ved at sekretariatet til FUG organisatorisk blir skilt fra departementet som et eget forvaltningsorgan. Dette flertallet går inn for at representanter til FUG skal oppnevnes av Kongen i statsråd.

       Flertallet vil understreke at skolen skal være underlagt demokratisk samfunnsstyring. Dette innebærer blant annet at det er kommunene som skal legge rammene for oppgavene som skal delegeres til den enkelte skole. I tider med sterk vektlegging av individets rettigheter, er det spesielt viktig å understreke skolens samfunnsmessige rolle. Fellesskapet har egeninteresse av at barna får gode kunnskaper og at de utvikler demokratiske holdninger med vekt på likestilling.

       Flertallet merker seg at meldingen i liten grad problematiserer representativiteten til dem som velges. Foreldrenes engasjement er først og fremst rettet mot eget barns utvikling. De er i mindre grad opptatt av den enkelte skole som arena for ulike pedagogiske og skolepolitiske interesser. Skal den enkelte skole få større myndighet, er det helt nødvendig å foreta en grundigere analyse av foreldrenes engasjementet og hvorledes de opplever de valgte representantene.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil understreke behovet for å trekke foreldrene sterkere med både i elevvurderingen og i skolevurderingen. Dette bør skje innenfor rammene for lærere/foreldre-samarbeidet og samarbeidet mellom klassestyrer og klassekontakter.

       Disse medlemmer mener at samarbeidsutvalget bør utvikles og forsterkes som organ der ulike interesser møtes. Disse medlemmer kan ikke se at egne driftsstyrer vil gjøre skolene mer demokratiske eller øke ulike gruppers engasjement. Snarere kan det etter disse medlemmers oppfatning partipolitisere den enkelte skole på en uheldig måte. Det er helt sentralt at skolen er politisk styrt, men det skal skje innenfor rammen av de representative politiske organer sentralt, regionalt og lokalt.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at de store endringene i oppvekstvilkårene for barna de siste 20-30 årene bl.a. stiller økte krav til skolen. Flertallet merker seg spesielt at Norge er et flerkulturelt samfunn, og at det blir lagt stor vekt på integrering av barn med ulike funksjonshemminger i skolen. I denne sammenhengen er det avgjørende med et godt samarbeid mellom hjem og skole og en styrking av foreldreengasjementet.

       Oppvekst og skolegang legger et viktig grunnlag for senere engasjement og deltakelse i samfunnslivet. Siden vi erkjenner at støtte og hjelp fra foreldre er avgjørende for skolemotivasjon, vil flertallet understreke betydningen av aktiv samhandling mellom foreldre fra språklige minoriteter og skolen. Det kan være et problem for disse foreldrene å forstå hvordan det norske skolesystemet fungerer. Flertallet merker seg at departementet arbeider med å gi bedre informasjon og å skape en bedre dialog med foreldre fra språklige minoriteter, slik at det også kan bli aktiv samhandling mellom foreldre fra språklige minoriteter og skolen. Flertallet ser på det som viktig å styrke kontakten mellom skolen og foreldrene, og at skolen bruker den ressursen foreldrene representerer. For å oppnå dette bør det arbeides videre med å utvikle kontaktformer med foreldrene.

       Det blir lagt stor vekt på integrering i samfunnet, og dette avspeiles også i skolen. I skoleåret 1996-97 fikk 6,2 % av elevene i grunnskolen spesialundervisning etter enkeltvedtak. Etter grunnskoleloven har alle barn rett til opplæring i samsvar med evnene og forutsetningene sine. Flertallet ser på det som særlig viktig at funksjonshemmede blir sosialt inkludert i skolesamfunnet og at de får en opplæring etter forutsetningene sine. Flertallet merker seg at skolen skal ha et nært samarbeid med foreldrene når det blir utarbeidet individuelle opplæringsplaner for barn som får spesialundervisning etter enkeltvedtak. Dette forutsetter at både hjem og skole kjenner både rettighetene og pliktene sine, som er en viktig forutsetning for å få til en samhandling mellom hjem og skole. Flertallet stiller seg derfor positivt til at departementet arbeider med en rettleder om spesialundervisning og individuelle opplæringsplaner til hjelp for hjem og skole.

       Flertallet viser til at alle barn har rett til et opplæringstilbud tilpasset evner og forutsetninger. Flertallet mener derfor at det er spesielt viktig at foreldre til barn som trenger spesielt tilrettelagte tiltak har et nært forhold til lærer og klassestyrer. Det er stor grunn til å ta på alvor det faktum at mange foreldre opplever samarbeidet som dårlig.

       Flertallet støtter de tiltak som foreslås. Spesielt er det viktig å bygge ned barrierer mellom foreldre og PP-tjenesten. Flertallet vil dessuten understreke at det bør legges til rette for at foreldre til barn med ulike funksjonshemminger kan etablere egne grupper under foreldrerådet.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til B.innst.S.nr.12 (1995-1996), der et flertall i komiteen bl.a. uttalte:

       Disse medlemmer vil påpeke at flertallets syn her ikke gir seg utslag i meldingen om foreldremedvirkning i grunnskolen. Disse medlemmer vil understreke viktigheten av å videreutvikle samarbeidet hjem/skole med foreldrene som viktig ressurs.

       Disse medlemmer viser videre til at departementet i meldingen baserer seg på dagens modell og en videreutvikling av denne. Disse medlemmer vil bemerke at meldingen ikke gir anvisning om hvordan dagens modell, som synes å være svært avhengig av den enkelte rektor og den enkelte klassestyrer/lærer, kan videreutvikles. Modellens personavhengighet vil kunne være en særdeles effektiv stopper for en eventuell videreutvikling, slik disse medlemmer ser det.

       Disse medlemmer viser til at Norge er det eneste landet hvor det i lov eller ved forskrift er bestemt at det bør være klassekontakter og at det skal være et fellesorgan av alle foreldre på skolen med et arbeidsutvalg (FAU). I tillegg er det lovfestet med et statlig rådgivende foreldreutvalg. Disse medlemmer vil bemerke at det er meget usikkert om organisasjonsformen virkelig sikrer foreldremedvirkning. Undersøkelser og en lang rekke henvendelser fra hele landet tyder på at heller ikke meget ressurssterke foreldre opplever å bli hørt.

       Disse medlemmer har merket seg at norske undersøkelser viser at foreldrene har stor interesse av det som skjer i skolen. Disse medlemmer vil likevel peke på at undersøkelsene for så vidt ikke sier noe spesifikt om hvorvidt foreldrene opplever at de har reell innflytelse. Evalueringer blant foreldre til funksjonshemmede barn viser imidlertid at kun 40 % av disse foreldrene mener å ha mottatt tilstrekkelig informasjon. Disse medlemmer viser til at Møreforskning på oppdrag fra departementet har kartlagt undervisningen for barn og unge med særskilte behov både i grunnskolen og i den videregående skolen (Moen og Øie, 1994). I denne rapporten blir det hevdet at det er noe overraskende at skolene bare har samarbeid med foreldrene til 57 % av elevene. Det er kun utarbeidet individuell opplæringsplan for 46 % av elevene som får spesialundervisning. Kun i 9 % av tilfellene hvor det er utarbeidet opplæringsplan for elevene, har foreldrene vært med i planarbeidet. Videre har disse medlemmer merket seg Møreforsknings påpekning av at en overraskende stor del av foreldrene ikke har hatt kontakt med den pedagogisk-psykologiske tjenesten i kommunen. Disse medlemmer vil peke på at det kan synes å være et misforhold mellom hva foreldrene og lærerne oppfatter som samarbeid og informasjon. Møreforskning sier om dette at 40 % av foreldrene mener de har fått nok informasjon om rettighetene til barna sine. De aller fleste lærerne hevder de har samarbeid med foreldrene, og i grunnskolen vurderer læreren samarbeidet som nyttig i over 90 % av tilfellene.

       Etter disse medlemmers oppfatning virker det noe selvmotsigende når kun 9 % av foreldre til barn med særskilte behov får delta i utarbeidelse av planer for eget barn, når meldingen så sterkt gir inntrykk av å legge vekt på foreldreretten i henhold til barneloven. Foreldrene peker på at holdningene til spesielt rektor, men også klassestyrer og lærer betyr mye for at de skal få reell mulighet til påvirkning.

       Disse medlemmer viser også til at meldingen vurderer den danske « skolebestyrelsen » og at rektors holdninger, også i Danmark, er av avgjørende betydning for hvordan « skolebestyrelsen » fungerer. Forholdene som er beskrevet fra Danmark synes å være dekkende også for norske forhold. Det vises til evalueringen etter frikommuneforsøkene hvor det ikke later til at et flertall av foreldre i styrer kan gjøre noe med rektors posisjon. Etter disse medlemmers syn henger dette sammen med at rektor kan unnta en lang rekke meget viktige saker fra foreldrenes arbeidsorganer på den enkelte skole. Disse medlemmer er derfor av den oppfatning at rektorers maktposisjon kun kan endres ved en bevisstgjøring av foreldre og en reell innflytelse i skolesaker. I tillegg bør lov, forskrifter og rundskriv gjennomgås for å finne gode løsninger når det gjelder forholdet mellom rektor og foreldre. Disse medlemmer viser ellers til at det av flere undersøkelser fremgår at foreldrenes holdninger til utdanning betyr svært mye i forhold til barnas motivasjon og skolegang.

       Disse medlemmer viser videre til at foreldre fra språklige minoriteter ikke er så aktive verken i foreldreforeninger eller i styret på skolen. Dette forholdet gjør seg også gjeldende for foreldre til funksjonshemmede barn.

       Disse medlemmer viser ellers til at det av flere internasjonale undersøkelser framgår at foreldrenes holdninger til utdanning betyr svært mye i forhold til barnas motivasjon til skolegang. Disse medlemmer understreker at foreldrene ut fra ansvaret for eget barn har rett til reell medvirkning på skolesituasjonen til eget barn. Det er viktig i denne sammenheng, å merke seg at det ikke er skoleplikt, men at foreldrene er pliktige til å gi sine barn opplæring. Dette betyr at så lenge foreldrene har foreldrerettighetene i behold, har de den avgjørende myndighet i forhold til barna.

       Disse medlemmer har merket seg at flertallet ikke ønsker å gå bort fra dagens modell for styring av skolene, og ønsker at kommunene kun skal gi den enkelte skole begrenset frihet til selvstyre.

       Disse medlemmer har videre merket seg at departementet legger fram en tiltakspakke med tanke på økt foreldreengasjement. Disse medlemmer kan ikke umiddelbart se hvordan departementet tenker seg dette gjennomført når de fortsatt ønsker en total offentlig styring.

       Disse medlemmer viser til at det i senere år har vært et sterkt press fra flertallet i samfunnet i forhold til foreldrenes handlingsrom overfor egne barn. I praksis betyr dette etter disse medlemmers syn, at skolen ikke bare har ansvar for å formidle faglig kunnskap, men i meget stor grad har gått inn i rollen som oppdrager, og gjennom den pedagogiske oppdragerrollen har skoleverket ved læreren fått muligheten til forming av barn til « gode samfunnsborgere ».

       Slik disse medlemmer ser det, betyr overgangen fra å være faglig formidler til å bli samfunnsoppdrager og ha ansvar for å skape enhetlige og gavnlige mennesker på sikt. Dette betyr en meget sterk inngripen i foreldreansvaret.

       Disse medlemmer vil sterkt påpeke at foreldrene er barnas viktigste ansvars- og autoritetspersoner. Foreldre må derfor behandles som selvstendige og likeverdige forhandlingsparter i forhold til skolen. Skolen er en ressurs som foreldre kan bruke dersom de ønsker det, men det må være klart, slik disse medlemmer ser det, at bruken av det offentlige skoletilbudet er knyttet til frivillighet. Lovens krav er at alle barn skal ha opplæring, men loven sier ikke noe om at opplæringen skal og må foregå i den offentlige skolen.

       Under Stortingets behandling av Innst.S.nr.96 (1996-1997), som gjelder evaluering, skolebasert vurdering og nasjonalt vurderingssystem, fremmet medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre 11 forslag som ble nedstemt. Forslag 8 og 11 hitsettes:

       Disse medlemmer viser til at Stortinget fattet følgende vedtak under behandlingen av Innst.S.nr.96 (1996-1997):

       Disse medlemmer viser til professor Jostein Aarestad som for en tid tilbake beskrev skolens grunnleggende problem slik:

       Disse medlemmer slutter seg til denne beskrivelsen.

       Disse medlemmer mener at den offentlige norske skoles problemer ikke bare er et resultat av manglende ressurser, men også av manglende muligheter for foreldrene til å påvirke skoledagen for eget barn og skolepolitikken.

       Den enkelte skoles frihet må ses i sammenheng med at skolen også får et reelt ansvar innenfor de begrensninger som gjeldende lov til enhver tid gir.

       Disse medlemmer viser til at skoleforskere og skolefolk påpeker at et særtrekk ved de gode skolene er at det er en nær, omfattende og tosidig kontakt mellom skole og foreldre. For at dette særtrekket skal bli tatt hånd om på en tilfredsstillende måte bør man også se på hvordan dagens skolesamfunn er organisert og administrert, slik at man kan komme med konstruktive endringer til systemet.

       Disse medlemmer viser til at det har vært forsøk med selvstyre i enkelte skoler i bl.a. Sund kommune, Kristiansand kommune og Oslo kommune. Disse forsøkene har i henhold til evalueringen av frikommuneforsøkene hatt varierende suksess. Dette skyldes for en stor del hvordan styrene har vært sammensatt og ikke minst hvilke mandat styret har fått. Konklusjonen fra Kristiansand kommune er imidlertid svært positiv og kan oppsummeres med følgende:

       Disse medlemmer viser til at Kristiansand har vedtatt at større selvstyre etter hvert skal gjennomføres på alle skolene i kommunen. Det vises også til Tønsberg kommunes modell for organisering av skoler som egne driftsenheter. I de kommunene som ikke har opplevd den samme grad av suksess som Kristiansand kommune, skyldes det ifølge foreldrene at rektor har hatt alt for stor makt og styrt sitt løp sammen med de ansatte. I forskningsbaserte rapporter blir det hevdet at noen kommuner ikke delegerer ansvaret til styret, og at en del rektorer holder tilbake informasjon fordi de ikke vil involvere foreldrene. Rapportene sier videre at det er en stor mangel ved systemet at foreldrene ikke er med på kommunenivå, og da spesielt på rektormøtene.

       Disse medlemmer mener at foreldrerettighetene i forhold til egne barn ikke bør ofres for å bli organisert som et eget forvaltningsorgan med departementet som en fortsatt overordnet makt med instruksjonsmyndighet og myndighet til å gi fullmakter. Skal foreldremedvirkning i grunnskolen være noe annet enn store ord, må foreldrene få reell innflytelse over egne barns opplæring, både når det gjelder innhold og organisering. Disse medlemmer viser i den forbindelse til OECD-rapporten « Parents as partners in schooling » fra 1997 hvor det fremgår at Irland - og den irske måten å organisere arbeidet med foreldremedvirkning på - faktisk på et møte i Paris i november 1997 fikk en europeisk pris for fremragende arbeid med organisering av skoleverket og foreldrenes naturlige plass i dette systemet. Det er, slik disse medlemmer ser det, beklagelig at departementet ikke har funnet å kunne tillegge denne rapporten mer vekt, men fortsatt soler seg i egen fortreffelighet.

       Disse medlemmer mener når det gjelder samhandlingen med foreldre til barn med særskilte behov, det er viktig at prinsippet om utarbeidelse av særskilte planer for det enkelte barn blir fulgt opp til punkt og prikke. Det er beklagelig at kun 40 % av barna får utarbeidet planer, og at i kun ca 4 % av tilfellene er foreldre med i planleggingen. Mye av den samme problematikken gjør seg også gjeldende overfor barn av foreldre fra språklige minoriteter.

       Disse medlemmer ser det som betenkelig at de mest svakstilte barna innen det offentlige skoleverket, de barna som etter loven bør utløse ekstra ressurser, ikke kan forvente å få utarbeidet relevante planer for sin skolegang.

       Disse medlemmer ber Regjeringen vurdere utarbeidelse av planer f.eks. organisert etter de samme prinsipper som blir brukt ved utarbeidelse av individuelle planer for klienter etter lov om attføring.

       Disse medlemmer mener det er viktig å komme til den forståelsen at foreldre ikke er ressurser som det offentlige kan bruke ved behov, men at foreldre er de som kjenner sine barn best og som oftest kjenner egne barns behov.

       Disse medlemmer ønsker en skolemodell basert på selvstyrte skoler der styret for den enkelte skole får en sammensetning hvor representantene for foreldrene har flertall i styret.

       Foreldrene skal være representert slik at de har flertall i styret. Foreldrenes representanter kan f.eks. velges på et eget valgmøte for alle foreldre med barn på skolen. Det skal være representanter fra de ansatte. Rektor brukes som sekretær for styret, med kun tale- og forslagsrett, ikke stemmerett. Styret skal videre ha avgjørelsesrett i følgende saker:

       Dette vil da medføre at de geografiske inntaksreglene oppheves, noe som igjen vil føre til at dagens kretsgrener fjernes. Disse medlemmer vil videre påpeke at dagens rammefinansiering av skolevesenet bør erstattes med et system hvor pengene følger eleven, slik at foreldrene sikres en reell valgmulighet mellom offentlig, privat og hjemmebasert undervisning. Finansieringen må selvsagt gjelde for alle undervisningstilbud.

       Disse medlemmer vil arbeide for at hjemmeundervisning blir et akseptert undervisningsalternativ fra myndighetenes side. Disse medlemmer går inn for at Foreldreutvalget for grunnskolen (FUG) fristilles fra departementet, og tildeles en rolle som foreldrenes ombudsmann i saker som vedrører skolen, barna eller samarbeidet mellom hjem og skole.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen om at det utarbeides en skolemodell basert på selvstyrte skoler hvor representantene for foreldrene har flertall i styret. »

       « Stortinget ber Regjeringen legge frem en sak om å erstatte dagens rammefinansiering av skolevesenet med et system hvor pengene følger eleven, slik at foreldrene sikres reell valgmulighet mellom offentlig eller privat hjemmeundervisning. Finansieringsmåten skal gjelde alle undervisningstilbud. »

       « Stortinget anmoder Regjeringen om å fremme sak om å fristille Foreldreutvalget for grunnskolen (FUG) fra departementet, slik at det kan fungere som en fristilt foreldrenes ombudsmann i saker som vedrører skolen, barna eller samarbeidet mellom hjem og skole. »

       Komiteen sine medlemer frå Høgre ser på eit godt samarbeid mellom skule og heim som viktig for elevane si læring og utvikling. Engasjerte foreldre vil kunne bidra både i den delen av læringa som skjer i skulen og gjennom sterkare motivering til læring utanom skuletida. Ein reell medverknad må byggje på at foreldra har rett til å vite, rett til å velje og rett til å vere med å bestemme. I dette ligg det at foreldra må få betre innsyn i kva krav som blir stilte til barna i skulen og korleis desse krava blir følgde opp. Foreldra må kunne velje skuletilbod for barna sine, og dei må få sterkare medverknad i korleis skulen blir driven.

       Desse medlemene meiner at samarbeidet om den einskilde elev og om miljøet i klassen er aller viktigast. Det er på dette området engasjementet er sterkast, og det er her svært viktig å få til ein reell og likeverdig dialog mellom skulen og heimen.

       Det er likevel viktig at foreldra også får ein sterkare innverknad på styringa av skulen. Desse medlemene meiner at den einskilde skule må få større fridom til å styre sitt eige arbeid. Rektor skal ha det pedagogiske og faglege ansvaret. På andre område må foreldra spele ei avgjerande rolle. Dagens ordning med samarbeidsutval er lite motiverande sidan dette organet har liten reell innverknad. I staden bør ein prøve ut ulike modellar for driftsstyre. Dette styret kan ha den endelege avgjerda på område som t.d. timetal og valfag, klassestorleik, fellesarrangement for elevane i skuletida, prinsipp for leirskular, skuleturar og arbeidslivspraksis, godkjenning av budsjett, undervisningsmateriell og ordensreglar og godkjenning av tilsettingar etter tilråding frå rektor. Foreldra bør ha fleirtal i driftsstyret. Det er viktig at ein i forsøka legg vekt på å få til mest mogleg representativ foreldremedverknad, og at foreldrerepresentantane står ansvarlege overfor foreldregruppa.

       Sjølve innhaldet i undervisninga er i sterk grad styrt av læreplanverket. Dei faglege måla som gjeld for skulen sitt arbeid, bør vere fastsette så klart som råd. Når det gjeld dei pedagogiske metodane som skal nyttast for å hjelpe den einskilde elev til å nå desse måla, meiner desse medlemene at den einskilde læraren må ha stor fridom, med rektor som overordna pedagogisk ansvarleg.

       Desse medlemene vil også peike på at rektor og lærarane har eit stort ansvar for at foreldra sin medverknad vert reell. Ulik fagleg bakgrunn og ulikt språk kan vere med å skape unødige kløfter mellom dei tilsette og foreldra. Det er også viktig at alle partar har både rettar og ansvar i samarbeidet, og at dei ulike rollene i samarbeidet er klart avgrensa. Desse medlemene meiner også at foreldra i sterk grad skal ta del i prosessen med skulebasert vurdering.

       Desse medlemene meiner det er uklart kva rolle og nytte foreldreutvalet for grunnskulen (FUG) har. Trass i at FUG ikkje er ein sjølvstendig foreldreorganisasjon og er nær knytt til departementet, vil utvalet lett bli oppfatta som representantativt for alle foreldre som har born i skulen, noko som ikkje er tilfelle. Forslaget om å la FUG bli eit rådgjevande organ for departementet organisert som eit eige forvaltingsorgan med eige sekretariat, kan bety ei meir frittståande stilling. Desse medlemene meiner at sjølv med denne modellen vil FUG bli for nært knytt til statsapparatet. Ein bør difor ta sikte på at FUG vert omdanna til ein heilt frittståande interesseorganisasjon for foreldra.

       Desse medlemene viser til at det i dag er om lag 160 kommunale foreldreutval på landsbasis. Det bør etter desse medlemene si meining vere opp til foreldra og kommunane å vurdere om slike utval skal opprettast og kva funksjonar dei eventuelt skal ha.

       På denne bakgrunnen fremjer desse medlemene følgjande forslag:

       « Stortinget bed Regjeringa legge fram forslag om at ein større del av ansvaret for økonomiske, organisatoriske og pedagogiske spørsmål vert overført til den einskilde skulen. Modellar med driftsstyre der foreldra har fleirtal, bør prøvast ut på breiare basis. Rektor skal ha det pedagogiske og faglege ansvaret. »

       « Stortinget bed Regjeringa legge fram forslag om at inntektene til skulen vert fastsette dels gjennom ei rammeløyving til den einskilde skulen og dels ved at pengane følgjer eleven, dette m.a. for å sikre foreldra større reell fridom i val av skule for eigne barn. »

       « Stortinget bed Regjeringa legge fram forslag om at Foreldreutvalet for grunnskulen, FUG, vert omdanna til ein frittståande interesseorganisasjon for foreldra. »