Spørsmål 1

       I brev av 11. mai 1995 fra utenriksministeren til Utenrikskomiteen beskrives den norske posisjonen til forhandlingene om forbud mot landminer og det fremgår her at man søker forbud mot bruk av antipersonellminer, men unntar bl.a. miner som er utstyrt med mekanismer som sikrer ødeleggelse etter en viss tid. Dette opplegget - som Stortinget sluttet seg til - er senere endret. Når og hvordan skjedde dette og når og hvordan aksepterer Stortinget dette?

Svar:

       Allerede i nevnte brev av 11. mai 1995 heter det at « Regjeringens målsetting på lengre sikt er å avskaffe antipersonellminer som ledd i en samlet nedrustningsstrategi. » Under forberedelsen til forhandlingene om revisjon av FNs landmineprotokoll i 1995/96 syntes det tidlig klart at et totalforbud mot antipersonellminer neppe var politisk mulig. Den daværende regjering besluttet som følge av dette i stedet å arbeide aktivt for en revisjon av landmine-protokollen i så restriktiv retning som det var mulig å oppnå. Et totalforbud mot antipersonellminer som ikke var selvdestruerende mente man lå innenfor det man den gangen trodde var mulig.

       Når det gjelder Stortingets oppfordring til den daværende Regjering om aktivt å arbeide for et internasjonalt totalforbud mot antipersonellminer viser jeg til følgende:

       Våren 1995 fremmet stortingsrepresentantene Anne Enger Lahnstein og Marit Arnstad fra Senterpartiet et Dok.nr.8-forslag om et totalforbud mot produksjon, lagring, omsetning og bruk av antipersonellminer. Vedlagt forslaget var omfattende dokumentasjon om antipersonellminenes skadevirkninger. I begrunnelsen ble det framholdt at et totalforbud er den eneste troverdige løsningen på problemet forårsaket av antipersonellminer. Forslaget ble lagt frem i forbindelse med Stortingets behandling av Norges forhandlingsopplegg for revisjonen av FNs Landmineprotokoll som tok til 25. september samme år. Det var bred politisk enighet om totalforbud i Stortinget.

       Stortinget sluttet seg 2. juni 1995 enstemmig til Utenrikskomiteens anbefaling i Innst.S.nr.186 (1994-1995) av 2. juni 1995 om at

       I innstillingen ble det understreket at et « totalforbud (var) den eneste troverdige løsningen på landmineproblemet », og at et slikt forbud « (ville) gi større gjennomsiktighet og være lettere å kontrollere enn delvise forbud ». Innstillingen viste til at « president Clinton den 26. september 1994 erklærte at det var et mål for den amerikanske regjering å få slutt på bruk av antipersonellminer » og understreket at det var « viktig at også Norge (spilte) en pådriverrolle i arbeidet for å få stanset bruken av antipersonellminer ». Med henvisning til viktigheten av samsvar mellom liv og lære innen dette felt, understrekte komiteen at « Norge må (...) selv ta konsekvensene av et internasjonalt totalforbud mot bruk av miner som faller inn under definisjonen » av antipersonellminer.

       Utenrikskomiteens innstilling var på forhånd blitt forelagt Forsvarskomiteen til uttalelse som også i brev til Utenriksministeren av 1. juni 1995 opplyste om at den sluttet seg enstemmig til innstillingen.

       På bakgrunn av Stortingets anmodning ble det lagt til grunn i oppfølgingen at Norge skulle gå lenger enn det den reviderte Landmineprotokollen innebar av restriksjoner og forbud. Det ble i internasjonale fora (eksempelvis i norske innlegg under Revisjonskonferansen 25. september 1995 - 3. mai 1996) framholdt at Norge ville innføre et nasjonalt forbud mot produksjon, eksport, lagring og bruk av antipersonellminer. Det ble også vist til at regjeringen hadde satt igang et utfasings- og destruksjonsprogram for antipersonellminer i det norske forsvar. Programmet for utfasing og destruksjon av antipersonellminer ble forøvrig avsluttet 1. oktober 1996.

       Da den såkalte Ottawa-prosessen ble satt igang gjennom konferansen i Ottawa i oktober 1996, hvor deltakerlandene besluttet å arbeide aktivt for et internasjonalt totalforbud mot antipersonellminer, fant Regjeringen det naturlig at Norge, på bakgrunn av Stortingets engasjement i denne saken, burde spille en fremtredende rolle i prosessen.

       Det vises også til kap. 2.2. i St.prp. nr. 73.

Spørsmål 2

       Det fremgår av pkt. 2.2. at Regjeringen mener at anti-stridsvognsminer ikke utgjør noe humanitært problem. Hvilke humanitære problemer oppstår om disse minesystemene blandes med selvødeleggende antipersonellminer?

Svar:

       Forskjellen på antistridsvognsminer og antipersonellminer er at antipersonellminer eksploderer ved tilfeldig og uforvarende berøring av mennesker, mens antistridsvognsminer i hovedsak utløses gjennom kontakt med kjøretøy eller som følge av at de utsettes for forsøk på fjerning. Antipersonellminer vil derfor alltid utgjøre et større humanitært problem enn antistridsvognsminer.

       De blandede amerikanske systemene består av både antipersonellminer og antistridsvognsminer. Så lenge de inneholder antipersonellminer vil de derfor rammes av forbudet i konvensjonen. Dette spørsmålet ble drøftet inngående under Oslo-konferansen. Det ble hevdet at de amerikanske systemene neppe ville utgjøre noe humanitært problem i praksis. Problemet var imidlertid at hvis man skulle tillate et unntak fra antipersonellmineforbudet for USAs blandede miner, ville også andre land finne det opportunt å be om unntak som ville fremstå som rimelige for dem. Dette ville igjen føre til en undergraving av et totalforbud og dermed ikke redusere det humanitære problem.

       Spørsmålet om et generelt unntak for selvdestruerende antipersonellminer var ikke gjenstand for noen særlig debatt under Oslo-konferansen, fordi det var erkjent at et slikt unntak ville fått de fleste stater fra den fattige delen av verden til å trekke seg fra forhandlingene. Det ville i praksis blitt et forbud mot de minetypene disse landene har råd til, mens de rike landene ville fått beholde sine antipersonellminer. Hadde man endt opp med en slik situasjon, ville man ikke fått til et totalforbud mot antipersonellminer.

Spørsmål 3

       Regjeringen hevder at den humanitære målsetting med konvensjonen ville bli redusert hvis blandede minesystemer skulle tillates. Hvordan begrunner Regjeringen denne påstanden?

Svar:

       Å tillate blandede systemer ville, som nevnt under svaret til spørsmål 2, utgjøre et unntak fra totalforbudet fordi slike systemer inneholder antipersonellminer. hvis man skulle fått gjennomslag for et slikt unntak ville man i praksis fått en konvensjon som tillot antipersonellminer så lenge de befant seg i nærheten av antistridsvognminer. Problemet med dette er at antipersonellminer eksploderer ved tilfeldig og uforvarende berøring av mennesker som nevnt ovenfor. Det er dette som utgjør det humanitære problemet.

       Spørsmålet om unntak for blandede systemer ble reist av USA under Diplomatkonferansen i Oslo. Forhandlingssituasjonen under konferansen umuliggjorde et særskilt unntak for slike systemer. Dette skyldtes hovedsakelig at et flertall av de forhandlende stater var fra den tredje verden og ikke ønsket å komme USA i møte på dette punktet. En rekke land hevdet at dersom et slikt unntak ble tatt til følge, ville konvensjonen bli redusert fra et omfattende totalforbud til et delforbud som igjen ville virke undergravende på konvensjonens humanitære målsetting. Norge ønsket et totalforbud uten unntak.

Spørsmål 4

       Konvensjonen tillater anti-stridsvognsminer som er utstyrt med « antiryddemiddel », men ikke at antistridsvognsminer blandes med selvødeleggende antipersonellminer. Hvorfor er det trukket en forskjellslinje på dette punkt?

Svar:

       Med « antiryddemiddel » menes en innretning for å beskytte en mine og som er en del av, festet til eller koblet til en mine for å hindre forsettlig berøring, tukling med eller fjerning av minen. Dette vil normalt bety at minen ikke utløses uforvarende ved berøring, men at det må foretas bevisst håndtering for at minen utløses. Hovedproblemet var at tillatelse av antipersonellminer i blandede systemer ville åpne for unntak og dermed stå i motsetning til Ottawaprosessens målsetting om et totalforbud mot antipersonellminer. Dersom det ble åpnet for unntak for noen, ville det medføre krav om unntak også fra andre. Det vises forøvrig til svar på spørsmål 2 og 3.

Spørsmål 5

       Hvilke konsultasjoner har Norge gjennomført med andre NATO-land i forhandlingsprosessen?

Svar:

       Mye av arbeidet i Ottawa-prosessen ble organisert rundt samarbeidet i en bredt sammensatt gruppe land som tidlig uttrykte sterk støtte til arbeide for et viktig forum for substansielle og prosedyremessige drøftelser i forbindelse med utforming av avtaleutkastet som ble grunnlaget for forhandlingene under Diplomatkonferansen i Oslo. I denne gruppen inngikk 8 NATO land, som foruten Norge var Belgia, Canada, Frankrike, Nederland, Portugal, Storbritannia og Tyskland. I tillegg ble det holdt regelmessige konsultasjoner om disse spørsmålene i NATOs ekspertgruppe om nedrustningsspørsmål f.o.m. høsten 1996. Det ble også holdt bilaterale konsultasjoner med USA og konsultasjoner mellom ovennevnte gruppe av land og USA.

Spørsmål 6

       Hvorfor ønsker ikke Regjeringen å avvente NATOs vurdering av de militære implikasjoner av Konvensjonen?

Svar:

       Regjeringen ser spredning og bruk av antipersonellminer som et alvorlig og akutt humanitært problem i mange deler av verden. Et internasjonalt totalforbud mot slike miner, som konvensjonen innfører, vil være et viktig og effektivt virkemiddel for å oppfylle de humanitære målsettinger. Konvensjonen oppfordrer også til økt samarbeid og assistanse til minerydding og bistand til mineofre og fastlegger en serie ordninger som skal bidra til å sikre gjennomføringen av dette. Allerede undertegningen av konvensjonen bidro til at et stort antall land og organisasjoner satte av betydelige midler og ressurser til oppfølging og iverksettelse av konvensjonen.

       Regjeringen legger avgjørende vekt på å bidra til at det raskt etableres bred støtte for den internasjonale humanitære norm og de oppfølgingsordninger som konvensjonen etablerer. Det er derfor viktig at konvensjonen kan tre i kraft så raskt som mulig. Regjeringen ønsker at Norge skal bidra til dette. Norge har et sterkt humanitært engasjement og har vært blant foregangslandene for å få i stand en konvensjon med totalforbud mot antipersonellminer. Det ville være ulogisk og ikke i samsvar med denne tradisjonen om regjeringen skulle innta en avventende holdning i ratifikasjon.

       Regjeringen har i denne sammenheng også lagt vekt på at det ikke antas å fremkomme resultater eller forhold i NATOs gjennomgang av konvensjonens militære implikasjoner som vil innebære at Norge ikke kan ratifisere konvensjonen. De endelige konklusjoner i NATOs gjennomgang vil ikke bli trukket før tidligst utpå høsten. 14 av 16 NATO-land har undertegnet antipersonellmine-konvensjonen. Canada og Tyskland har allerede ratifisert. USA, som jo ikke har undertegnet, har annonsert at landet tar sikte på undertegning innen 2006 dersom man har funnet alternativet til antipersonellminer innen den tid.

       Utfordringen vil bestå i å finne frem til ordninger for å sikre et effektivt militært samvirke siden enkelte NATO land inntil videre fortsatt vil benytte seg av antipersonellminer og blandede miner. Man kan ikke se bort fra at det ikke lenger vil være mulig å planlegge for bruk eller benytte antipersonellminer på operasjonelt nivå i NATO. Det vil videre måtte arbeides med å finne erstatningssystemer etter bortfallet av disse minetypene. Vår vurdering er at dette er utfordringer NATO og organisasjonens medlemsland vil klare. De er ikke av en slik karakter at vi anser Norge bør vente med å ratifisere konvensjonen.

Spørsmål 7

       Hvilke råd har Forsvarsdepartementet og Forsvarssjefen gitt under forhandlingene - og i hvilken utstrekning deltok de under selve forhandlingene?

Svar:

       En representant fra Ingeniørinspektoratet i Forsvaret deltok under forberedelsene til forhandlingene og under selve forhandlingene om Konvensjonen om et internasjonalt totalforbud. I tillegg inngikk en representant fra Forsvarsdepartementet i den norske delegasjonen under forhandlingene i Oslo. Disse representantene gav råd under arbeidet. Den norske delegasjonens forhandlingsinstruks var utarbeidet av Utenriksdepartementet i samråd med Forsvarsdepartementet.

Spørsmål 8

       Det fremgår av pkt. 5.2.1 at « Norge vil aktivt arbeide i NATO for å finne frem til løsninger som opprettholder NATOs evne til effektivt militært samvirke ». Kan Regjeringen garantere at Konvensjonen ikke vil skape problemer for fortsatt forhåndslagring av militært utstyr i Norge etter overgangsperioden på 4 år?

       For regjeringen er det av avgjørende viktighet å bevare det sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeidet med USA, herunder forhåndslagringen av militært utstyr i Norge. Dette uttrykkes også i mottatt brev av 20. mai d.å. til utenriksminister Albright som er vedlagt St.prp. nr. 73 (1997-1998), og har vært en hovedmålsetting i drøftingene med USA. Regjeringen legger til grunn at konvensjonens bestemmelser ikke er til hinder for en videreføring av amerikansk forhåndslagring i Norge.

       Ikke på noe tidspunkt under de formelle konsultasjonene som har vært ført mellom Norge og USA om minespørsmålet, er det fra amerikansk side gitt uttrykk for at norsk tilslutning til minekonvensjonen vil ha konsekvenser for fortsatt forhåndslagring av militært utstyr i Norge. Heller ikke noe i utenriksminister Albrights svarbrev av 26. mai d.å. kan forståes slik.

       USA har til hensikt å fase ut antipersonellminene innen 2003, med unntak for Korea, der fristen er 2006. Som nevnt har den amerikanske administrasjon også uttalt nylig at USA tar sikte på undertegning av minekonvensjonen innen 2006 dersom man har funnet alternativer til blandede miner innen den tid.

       Det vil fremgå av punkt 5.2.1 i St.prp. nr. 73 at Regjeringen vil fortsette den bilaterale dialogen med USA etter at Norge har ratifisert inntil det er funnet varige og gjensidig akseptable løsninger når det gjelder blandede miner. Dette er også nedfelt i brevvekslingen med utenriksminister Albright og signaliserer Regjeringens vilje til å løse også dette problemet på en måte som viderefører vårt nære samarbeid med USA.

       Fortsatt finansiering av forhåndslagrene er avhengige av de nødvendige budsjettvedtak i framtidige amerikanske administrasjoner og i Kongressen. Regjeringen vil som understreket i St.prp. nr. 73 arbeide for en videreføring av de amerikanske forsterkningsforpliktelsene overfor Norge, herunder forhåndslagring.

Spørsmål 9

       Vil ratifikasjonen av Konvensjonen ha betydning for norsk innsats i minerydding i 3. verden?

Svar:

       Konvensjonens artikkel 6 inneholder en oppfordring til økt internasjonalt samarbeid og assistanse til minerydding samt internasjonal bistand til mineofre med sikte på sosial og økonomisk reintegrasjon. Bestemmelsen er særlig viktig for land i den tredje verden og kan tjene som et incentiv for disse til å slutte seg til avtalen. En ratifikasjon av konvensjonen vil innebære en politisk forpliktelse til å kanalisere bistandsmidler til disse formål. Regjeringen har som følge av dette allerede forpliktet seg til en betydelig satsning innen dette område med USD  120 millioner over de neste fem år, med forbehold om Stortingets samtykke.