Konvensjonen inneholder bestemmelser om arbeidsformidling
av sjøfolk. Den skal erstatte konvensjon nr. 9 av 1920
som fastsetter krav til offentlig formidling av sjøfolk,
som ikke gjenspeiler den reelle situasjon på dette felt
slik internasjonal praksis har utviklet seg.
Konvensjon nr. 179 fastsetter at offentlig formidling fortsatt
skal være hovedregelen, men at det åpnes for privat
formidling etter autorisasjon eller annen form for offentlig godkjenning.
Medlemsstaten skal sørge for at ingen gebyrer eller andre
avgifter bæres av sjøfolk.
Rekommandasjon nr. 186 inneholder nærmere
retningslinjer for gjennomføringen av arbeidsformidling av
sjøfolk.
Hovedregelen i norsk rett er offentlig arbeidsformidling.
Det er imidlertid adgang for unntak, noe som i begrenset utstrekning
er benyttet ved formidling av sjøfolk.
Norsk sjøfartslovgivning er i hovedsak
i overensstemmelse med kravene i nevnte instrumenter.
Ratifisering av konvensjonen krever ingen endringer i
sysselsettingsloven, med tilhørende forskrifter. Ratifisering
medfører ingen økonomiske eller administrative
kostnader for arbeidsmarkedsetaten.
Sjøfartsdirektoratet mener virkeområdet
i forskrift av 25.november 1988 om kontroll av maritim tjeneste bør
endres i samsvar med konvensjon nr. 179 og at konvensjonen bør
ratifiseres og rekommandasjonen tiltres. Direktoratet peker på at
dette ikke medfører økonomiske kostnader eller
administrative konsekvenser for sjøfartsmyndighetene.
Alle høringsuttalelser som det er vist
til i proposisjonen, inklusiv Den norske ILO-komité, slutter
seg til Norsk ratifikasjon og tiltredelse.
Kommunal- og regionaldepartementet tilrår
at Norge ratifiserer konvensjon nr. 179 og tiltrer rekommandasjon
nr. 186.
Komiteen vil peke på at
norsk lovgivning er i samsvar med de krav som finnes i konvensjonen
og de tilrådinger som er i rekommandasjonen.
Komiteen har ellers ingen merknader
og støtter ratifiseringen av konvensjonen og tiltredelsen
av rekommandasjonen.