Svalbardtraktaten av 9. februar 1920 gir Norge
"den fulle og uinnskrenkede suverenitet" over Svalbard. Svalbardloven
av 17. juli 1925 slår fast at "Svalbard er en del av kongeriket
Norge". Utgangspunktet for norsk forvaltning av Svalbard er at Norge
ikke bare har rett til å utøve myndighet innenfor
de rammene traktaten setter, men også en plikt til å håndheve
suvereniteten på en korrekt og troverdig måte.
Dette er særlig viktig fordi Svalbardtraktaten gir borgere
og selskaper fra de land som har tiltrådt traktaten lik
rett til adgang og opphold og til å drive visse former
for virksomhet. Norge har en selvsagt rett til å ivareta
sine nasjonale interesser på Svalbard, så lenge
disse ikke er i strid med traktatens bestemmelser eller gjeldende
folkerett for øvrig.
Meldingen fokuserer på de mål,
prioriteringer og virkemidler som gjelder spesielt for Svalbard.
Målene for norsk Svalbard-politikk
har ligget fast i lang tid, og er blant annet uttrykt i St.meld.
nr. 40 (1985-1986) Svalbard:
«Regjeringens overordnede mål for Svalbardpolitikken
er en konsekvent og fast håndhevelse av suvereniteten,
korrekt overholdelse av Svalbardtraktaten og kontroll med at traktaten
blir etterlevet, bevaring av ro og stabilitet i området,
bevaring av områdets særegne villmarksnatur og
opprettholdelse av norske samfunn på øygruppen.»
Siden 1985 har det skjedd en rask utvikling
både lokalt på Svalbard og i de ytre rammebetingelsene
for norsk Svalbard-politikk.
Etter Regjeringens oppfatning er det ikke grunn
til å gjøre endringer i de overordnede prioriteringene
i norsk Svalbard-politikk. Kontinuitet og konsekvens i Svalbard-politikken
har vært en stabiliserende faktor og bidratt til å sikre
en fredelig utvikling i området. Regjeringen konstaterer
at det har vært bred politisk oppslutning om målene
til nå, og legger vekt på at denne enigheten bevares.
Inn i neste århundre vil Regjeringen
arbeide for å befeste norsk suverenitet over Svalbard ytterligere,
og sikre livskraftig norsk bosetning av høy kvalitet på øygruppen.
Regjeringen vil fremme internasjonalt samarbeid og motvirke spenning.
All næringsvirksomhet, ressursutnytting og forskning må skje
innenfor de rammer som hensynet til bevaring av Svalbards naturmiljø og
kulturminner setter.
Historisk sett har sentrale myndigheter hatt
en overordnet og direkte kontroll med det meste av norsk virksomhet
på øygruppen etter 1920. Som følge av næringsutviklingen
på 1990-tallet, er det kommet inn en rekke private aktører,
som det verken er ønskelig eller hensiktsmessig å styre
direkte gjennom statlig eierskap.
Staten foretar årlig økonomiske
overføringer til Svalbard. Norske myndigheter bør
fortsatt ha et sterkt engasjement og tilsvarende styringsmuligheter.
Myndighetenes viktigste virkemidler i Svalbard-politikken
er lover og forskrifter, lokal og sentral administrasjon, finansieringsmekanismer
og økonomiske støtteordninger for offentlig og
privat virksomhet og utøvelse av statens interesser som
grunneier og eier av selskaper på Svalbard. I tillegg har
myndighetene direkte og indirekte styringsmuligheter overfor annen virksomhet.
Norsk privatrett, strafferett og prosessrett
gjelder uavkortet på Svalbard. Andre lover gjelder bare
når dette er spesielt angitt, eventuelt med nødvendige
tilpasninger. Lov om Svalbard av 17. juli 1925 gir Kongen adgang
til å fastsette forskrifter på en rekke forvaltningsområder.
Det sentrale og lokale forvaltningsapparatet
spiller en viktig rolle i gjennomføringen av norsk Svalbard-politikk.
I løpet av 1990-tallet er forvaltningsapparatet for Svalbard
blitt mer spesialisert, både lokalt og sentralt.
I løpet av de senere årene
er det stilt strengere krav til kostnadseffektiv drift i statlig
virksomhet, og dette har gitt gode resultater. På den annen
side har de statlige investeringene og andre støtteformer økt
i omfang, slik at statens samlede utgifter har vokst gjennom perioden.
Overføringene til Svalbard bør
ikke øke ut over dagens nivå, og det er et mål
for Regjeringen at de reduseres på sikt.
Staten eier ca. 95 pst. av all grunn på Svalbard.
Som største grunneier har staten gode muligheter til å regulere
virksomhet på øygruppen, innenfor de rammene Svalbardtraktaten
og Bergverksordningen setter. Grunneier er arealplanansvarlig, og
arealplanlegging er blant de viktigste virkemidlene i bosetningene.
Som aksjeeier kontrollerer staten Store Norske
Spitsbergen Kulkompani AS (SNSK), Kings Bay AS, Bjørnøen
AS og Svalbard Samfunnsdrift AS med datterselskaper.
I de senere årene har staten bidratt
med betydelige midler til forskning og høyere utdanning,
ikke minst knyttet til vitenskapelig infrastruktur.
Ved inngangen til et nytt århundre
kan det slås fast at norsk suverenitet på øygruppen
aldri har stått sterkere. Grunnlaget for stabil norsk virksomhet
og bosetning er bedre enn noen gang. Kvaliteten på infrastruktur
og tjenestetilbud i de norske bosetningene har nådd et meget
høyt nivå. Forholdet til de utenlandske aktørene på Svalbard
er preget av åpenhet og godt samarbeid, og det utenrikspolitiske
klimaet har vært gunstig gjennom hele 1990-tallet.
Det er naturligvis i Norges interesse å konsolidere denne
situasjonen i årene fremover. Dette fordrer imidlertid
en aktiv norsk Svalbard-politikk, som er tilpasningsdyktig i forhold
til nye utfordringer og endringer i rammebetingelsene, men som samtidig
er kjennetegnet av fasthet og langsiktig tenkning. Regjeringen legger
stor vekt på å bevare enigheten om hovedlinjene
i norsk Svalbard-politikk.
Regjeringen vil peke på tre hovedutfordringer
som den norske Svalbard-politikken står overfor.
Den første utfordringen knytter seg
til den geopolitiske situasjonen. Det vil være av avgjørende
betydning å bevare ro og stabilitet på Svalbard
og i nordområdene generelt.
Den andre hovedutfordringen er å styrke
vernet av Svalbards unike naturmiljø og kulturminner.
Den tredje utfordringen er å sikre
en fornuftig og god samfunnsutvikling på Svalbard, først
og fremst i Longyearbyen.