I dokumentet fremmes følgende forslag:
"I
Stortinget ber Regjeringen:
-
1. Fremme de nødvendige forslag for å innføre obligatorisk helsekontroll hvert år av piker og unge kvinner som befinner seg i risikogruppene for kjønnslemlestelse.
-
2. Fremme forslag om ansvarliggjøring av foreldre for gjennomført og avdekket kjønnslemlestelse.
-
3. Fremme forslag om å øke strafferammen for vold og trusler mot egne familiemedlemmer.
-
4. Utrede muligheten for tilbakekallelse av tildelte norske statsborgerskap.
-
5. Fremme forslag om å innføre forsørgelsesevne og disponering av egen egnet bolig for den herboende ektefellen som betingelse for familiegjenforening i Norge med utenlandsboende ektefelle.
-
6. Fremme forslag om at det ikke gis familiegjenforening i Norge for ektepar med mindre begge ektefeller har fylt 24 år.
-
7. Fremme forslag om et generelt forbud mot ekteskap mellom fetter og kusine, med mulighet for dispensasjon for dokumenterte kjærlighetsekteskap.
-
8. Fremme forslag om at det ikke gis familiegjenforening for utenlandske ektefeller når det dreier seg om tvangsekteskap.
II
Stortinget ber Regjeringen legge frem et helhetlig forslag i form av en stortingsmelding til en ny integreringspolitikk basert på det grunnlag at innvandrere må tilpasse seg og følge norske lover, forskrifter, regler, tradisjoner og samfunnsnormer."
Innledningsvis er det i dokumentet vist til drapet den 21. januar 2002 på den svenske kvinnen av kurdisk avstamning, Fadime Sahindal, 26 år.
Forslagsstillerne peker på at innvandrerne i Norge kommer fra en rekke forskjellige kulturer og samfunnstradisjoner, men felles for mange av disse kulturene og samfunnstradisjonene er et kvinnesyn som harmonerer svært dårlig med det norske.
Mellom arrangerte ekteskap og tvangsekteskap er det en glidende, nesten umerkelig overgang, og det er derfor vanskelig å skille mellom de to formene. Forslagsstillerne er derfor kommet til at både tvangsekteskap og såkalte arrangerte ekteskap må likebehandles i lover, forskrifter og regler. Fremfor å forsøke å skille mellom tvangsekteskap og arrangerte ekteskap vil det være mer fruktbart å skille mellom formene for press, som kan variere mellom milde oppfordringer til utilslørte drapstrusler.
Et viktig aspekt ved praksisen med arrangerte ekteskap med ektefeller fra hjemlandet er forakten for det norske. Som en konsekvens av dette ønsker man ikke at døtrene gifter seg med norske menn. Det viser seg imidlertid at kvinnene også kun i liten grad gifter seg med menn oppvokst i Norge som deler deres kulturelle bakgrunn, noe som skyldes et annet viktig forhold, nemlig det økonomiske.
Fra en rekke hold er det fremkommet opplysninger om at en oppholdstillatelse i Norge er relativt mye verd, og vi kan derfor ikke se bort fra at det også foregår transaksjoner av penger, verdigjenstander og eiendommer i forbindelse med de avtaler som gjøres i forbindelse med giftermål.
I en bestemt innvandrergruppe er flerkoneri særlig utbredt, noe som også har en klar økonomisk side.
I enkelte kulturer, primært i den nordlige delen av Afrika, er omskjæring av kvinner vanlig. Dette gjelder ikke bare den muslimske kulturkrets, men det er i Norge klart flest muslimer som praktiserer omskjæring av kvinner. I Sverige har kjønnslemlestelse vært forbudt siden 1982, mens en tilsvarende lov i Norge først trådte i kraft 1. januar 1996.
Intensjonene bak den norske loven var god, men disse er ikke blitt fulgt opp. Så vidt forslagsstillerne har kunnet bringe på det rene er ingen blitt strafferettslig forfulgt på grunnlag av denne loven. Tvert imot kom Helsedirektoratet med et påbud om å avstå fra genitale undersøkelser ved 4-års kontrollen. Dermed mistet man muligheten for å avdekke brudd på loven.
I dokumentet vises det til at integreringen ikke har fungert etter intensjonene. Det har vist seg at store grupper blant innvandrerne har vist liten interesse for å bli integrert i det norske samfunn, og flere som har bodd i Norge i opptil 30 år behersker fortsatt norsk dårlig. Mange synes å tviholde på sin kultur. I et liberalt, demokratisk samfunn må dette selvfølgelig være tillatt, men det blir et problem når sider ved denne kulturen inneholder elementer som er lovstridige eller klart mot norske normer for sømmelig opptreden.
Denne utviklingen er klart uheldig og vil kunne være kimen til store fremtidige konflikter. Derfor må det nå gjennomføres betydelige endringer i norsk integreringspolitikk. Kravene om slike endringer kommer nå også i voksende grad fra personer med minoritetsbakgrunn som er født og oppvokst i Norge.
Forslagsstillerne mener at tvangsekteskap kan sterkt begrenses ved å endre lovgivningen slik at det ikke gis familiegjenforening dersom ikke begge ektefeller er over 24 år, den norske ektefellen kan forsørge det nye ekteparet (uten offentlige ytelser som sosialhjelp m.m.) og at den norske ektefellen disponerer en forsvarlig egen bolig.
Det kan også innføres et krav om tilknytning til Norge slik at ektefellegjenforeningen skal kunne skje i det land, hvortil den samlede tilknytning er størst.
Forslagsstilleren påpeker at det i tillegg til de såkalte henteekteskap, hvor et formål med ekteskapet er å hente en person fra opprinnelseslandet til oppholds-, arbeids- og bosettingstillatelse i Norge, også er tvangsekteskap som skjer for å holde familiebånd og sikre storfamilien ved at det skjer tvangsekteskap mellom fetter og kusine. Skal slike tvangsekteskap også forhindres vil et forbud mot ekteskapsinngåelse mellom fetter og kusine være på sin plass. Det vil imidlertid være grunn til en dispensasjonsadgang slik at reelle kjærlighetsekteskap basert på normal full frivillighet og eget valg kan gis tillatelse etter en vurdering basert på normal saksbehandling.
Forslagsstillerne viser til at innføring av en obligatorisk medisinsk undersøkelse av alle jenter fra de miljøer som er utsatt for kjønnslemlestelse, samt lovbestemmelser som gir foreldrene ansvaret for kjønnslemlestelsen, med mindre disse har anmeldt forholdet til politiet, vil gi meget positive virkninger. Det vil da være avklart på forhånd at kjønnslemlestelsen vil bli avdekket og foreldrene vil bli tiltalt for lovbrudd hvis de ikke har anmeldt lovbruddet. Det forutsettes selvsagt at alle innvandrere fra land hvor kjønnslemlestelse ikke er uvanlig får opplysning om slike lovregler og at det også gis opplysning om det samme på skolen der jenter fra utsatte miljøer går.
Det er i dag ikke mulig å utvise utlendinger som har fått norsk statsborgerskap og som begår kriminelle handlinger. Men når det nå i andre land drøftes å innføre muligheter for tilbaketrekking av et tildelt statsborgerskap, bør det også utredes og vurderes i Norge.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sigvald Oppebøen Hansen, Reidar Sandal, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen og
Signe Øye, fra Høyre, Peter Gitmark, Hans Kristian
Hogsnes og Kari Lise Holmberg, fra Fremskrittspartiet, Torbjørn
Andersen og Per Sandberg, fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen
og Heikki Holmås, fra Kristelig Folkeparti, Anita Apelthun
Sæle og Ivar Østberg og fra Senterpartiet, lederen Magnhild
Meltveit Kleppa, viser til forslaget, som tar opp alvorlige
problemstillinger. Forslaget er oversendt kommunal- og regionalministeren
for vurdering. Kommunal- og regionalministerens svar av 21. februar
2002 til kommunalkomiteen følger som vedlegg 1 til innstillingen.
Det er også avholdt en åpen høring i
Stortinget 1. mars 2002.
Komiteen viser til at det er
bred politisk enighet i Norge om at landet skal overholde sine forpliktelser
i forhold til internasjonale avtaler og folkeretten.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil understreke viktigheten
av at prinsippet om ikke-diskriminering må ligge til grunn ved
behandling av forslagene og i de tiltak som fremmes. Flertallet peker
i den forbindelse på at statsråden i sitt svarbrev
understreker at integreringspolitikken er basert på at
alle har rett til å hevde sine verdier, følge
kulturelle tradisjoner og praktisere sin tro, forutsatt at det skjer
innenfor rammen av norsk lov og grunnleggende menneskerettigheter.
Statsråden fremhever at Regjeringens uttalte mål
er å stå på ungdommens side i kultur/generasjonskonflikter
i innvandrermiljøene. Flertallet støtter
dette synet.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at mye er gjort på innvandringsfeltet nasjonalt,
men at det fortsatt er nødvendig å arbeide videre
for å få til en enda bedre integreringspolitikk.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti vil også understreke
initiativet sosialdemokratisk gruppe i Nordisk Råd tok
for over to år siden for å forebygge tvangsekteskap
som går ut på å kreve at de nordiske landene
går sammen om å lage en handlingsplan for å samordne
tiltak og lovgivning for å forebygge og stanse tvangsgifting
av nordiske statsborgere. Disse medlemmer forutsetter
at Regjeringen er kjent med forslagene som er kommet gjennom Nordisk
Råd, og følger disse opp.
Komiteen mener at
et nordisk og internasjonalt samarbeid om utfordringene på integreringsfeltet
er viktig. Komiteen viser til Regjeringens nylig
fremlagte tiltaksplan mot tvangsekteskap for fornyet innsats, som
er lagt ved innstillingen (vedlegg 2).
Komiteen vil påpeke
at vern av menneskerettighetene og realisering av målet
om likestilling, krever at velferdsstaten griper inn i det som i
noen andre land ansees som privatsfæren, for å sikre
vern og rettigheter til enkeltpersoner. Eksempler på dette
er barnevern, krisetiltak og rettsregler som ikke unntar handlinger utført
mot egne familiemedlemmer fra vanlig strafferett. Individuelle rettigheter
alle har når det gjelder tro og tradisjon gir ikke overhoder
i familier, trossamfunn eller andre kollektiver rett til å undertrykke
egne medlemmer.
Komiteen vil arbeide for et tolerant,
flerkulturelt samfunn og mot rasisme. Respekt for menneskerettighetene,
likestilling og frihet for enkeltmennesket er en forutsetning for å lykkes
i dette og kan ikke forenes med undertrykking av kvinner og barn
- verken kamuflert som religion, kultur eller ære.
Alle som bor i Norge har samme krav på samme rettssikkerhet
og kvinner har de samme rettighetene som menn, uansett hvilke religion
de tilhører. Skikken med for eksempel tvangsekteskap og
omskjæring er ulovlig, uansett hvem du er. Det er godt
dokumentert at flere kvinner og ungdom i deler av innvandrerbefolkningen
utsettes for vold og tvang begrunnet i tradisjon og kultur. Åpenhet
og ærlighet om slike realiteter er en forutsetning for å kunne
løse problemene.
Det er en hovedutfordring å utforme
en politikk med tiltak for å hindre slik vold mot barn,
ungdom og kvinner og sikre at likestilling mellom kvinner og menn
blir reell for alle. Undertrykkelse av og vold mot kvinner forekommer
i alle samfunnslag og befolkningsgrupper og må bekjempes
uansett hvem som utfører volden og begrunnelsen for den.
Innvandrerkvinner kan oppleve dobbelt undertrykking, på grunn
av hudfarge, etnisitet og tradisjon og fordi de er kvinner.
Myndighetene har ansvar for å sikre
ungdom og kvinner retten til selv å ta sine valg uavhengig
av tradisjonelle maktstrukturer, inkludert det å tørre å stå imot familiens
pålegg om for eksempel valg av ektefelle. Nærmiljø og
hjelpeapparat må yte den hjelp og støtte det er
behov for.
Problemene må møtes ved å by
på hjelp i akutte situasjoner og ved en omfattende serie
av tiltak av både juridiske, økonomiske og holdningsskapende
art. Dette arbeidet vil måtte pågå i
mange år i samspill mellom myndigheter og minoriteter.
Komiteen vil påpeke
at arbeidet for å stoppe tvang og vold basert på tradisjon
og kultur må føres parallelt med forsterket arbeid
mot etnisk diskriminering. Komiteen mener et helhetlig
lovverk mot etnisk diskriminering må på plass
så raskt som mulig.
Komiteen viser til at Regjeringen
vil legge fram forslag til lov om etnisk diskriminering.
Komiteen vil påpeke
at vedtatte handlingsplaner mot tvangsekteskap, vold mot kvinner
og mot kjønnslemlestelse må iverksettes i sin
helhet og følges opp.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil påpeke
at tiltak i Norge må følges av forsterket internasjonalt
samarbeid på området, både med andre
land der disse tradisjonene har sin opprinnelse, og med de land
som opplever økende konflikter mellom generasjonene i innvandrergrupper.
Norge må arbeide for å få til bilaterale
avtaler med andre land, som kan forsterke arbeidet mot tvangsekteskap. Bistandspolitisk
må arbeidet mot kjønnslemlestelse få en
viktig plass.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til forslaget som i sin helhet tar opp i seg alvorlige problemstillinger
som angår det norske samfunnet generelt , og fremmer konkrete
forslag for å løse disse.
Disse medlemmer understreker
viktigheten av at ingen skal diskrimineres på bakgrunn
av kjønn, kultur, religion eller rase. Dette innebærer
at norsk lov og alminnelig rettsoppfatning og skal gjelde, beskytte
og ivareta rettighetene til unge mennesker som tilhører minoriteter
fra andre kulturer. Slik gjeldende praksis er, diskrimineres unge
fra visse innvandrergrupper i Norge ved at de ikke har de samme
rettigheter, beskyttelse av disse og rett til å velge eget
levesett som jevnaldrende etniske nordmenn.
Disse medlemmer understreker
at de tiltak fremlagte forslag fremmer skal ha en antidiskriminerende
målsetning og virkning, hvis hensikt er å sikre alle
norske borgeres individuelle rettigheter, integritet, valgmuligheter
og menneskeverd. Regjeringen har nå en god anledning til
konkret å følge det opp i handling gjennom de
fremlagte forslag og de målsetninger de målbærer.
Det vesentlige må være å få igangsatt
konkrete tiltak i nær fremtid, da disse problemstillingene berører
mange mennesker i Norge daglig.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, viser til lov
om forbud mot kjønnslemlestelse og til barnelovens § 30
om innholdet i foreldreansvaret. Flertallet mener
at det ikke er behov for ytterligere ansvarliggjøring av
foreldre i lovgivningen.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Sosialistisk
Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, har
merket seg at siden forbudet mot kjønnslemlestelse ble
innført i straffeloven i 1995 har ingen blitt dømt
for brudd på bestemmelsen. Dette flertallet vil
påpeke at kjønnslemlestelse er et svært
alvorlig overgrep, og at det er viktig både av individual-
og generalpreventive grunner at overgrep av denne type påtales
og straffedømmes. Manglende bruk av straffebestemmelsen
kan gi signaler om at myndighetene ikke ser alvorlig på tilfeller
av kjønnslemlestelser. Dette flertallet vil understreke
at lovgiver har ansett kjønnslemlestelse som et så alvorlig
overgrep at offentlig påtale er innført i slike
saker. Dette flertallet vil oppfordre til aktiv bruk
av lovforbudet mot kjønnslemlestelse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om ansvarliggjøring av foreldre for gjennomført
og avdekket kjønnslemlestelse."
Komiteen viser til at helseundersøkelsene
for barn er frivillige, og det er nesten 100 pst. oppslutning om tilbudene. Komiteen viser
videre til at regjeringen Stoltenberg la fram en Handlingsplan mot
kjønnslemlestelse 20. desember 2000, som er utarbeidet
i et bredt samarbeid mellom flere departementer. Komiteen viser
til at planen omfatter mange tiltak, og de fleste gjennomføres
som et nasjonalt prosjekt med oppstart høsten 2001 og vil
gå over tre år. Komiteen anser det som positivt
at en ressursgruppe med representanter fra innvandrerorganisasjoner,
berørte folkegrupper, aktuelle offentlige etater og enkeltpersoner
skal sikre at alle sider ved problemet blir ivaretatt gjennom oppfølgingen
av planen. Komiteen er kjent med at regjeringen Bondevik
II arbeider med ytterligere tiltak for å bekjempe kjønnslemlestelse.
Regjeringen vil iverksette en rekke informasjons- og holdningsskapende
tiltak. Dessuten vil Regjeringen iverksette tiltak for å øke kompetansen
om kjønnslemlestelse i offentlige etater.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet er opptatt av å målrette
tiltak som iverksettes. Arbeidet i forhold til å støtte
opp om innvandrerorganisasjonene anses som meget viktig i denne
sammenheng.
Flertallet viser til at Regjeringen
i samarbeid med Oslo kommune har bevilget penger til Primærmedisinske
Verksted slik at organisasjonen blir satt i stand til å jobbe
inn mot innvandrermiljøer hvor omskjæring er et særlig
problem. Flertallet støtter arbeidet med å finansiere
innvandrerorganisasjoner som jobber på dette feltet.
Flertallet vil påpeke at
kampen mot kjønnslemlestelse også må føres
internasjonalt, og viser til at Regjeringen vil gjennomføre
et arbeid på dette området.
Komiteen vil peke på at
det i brevet fra kommunal- og regionalministeren fremkommer at Statens Helsetilsyn
har utgitt en veileder for helsepersonell i Norge om kvinnelig omskjæring
og at det er sendt ut et rundskriv til landets helsepersonell knyttet
opp til dette. Komiteen vil vise til at veilederen
er bredt distribuert. Komiteen vil understreke helsepersonellets ansvar
i disse alvorlige sakene. Komiteen mener det er viktig å sørge
for at helsestasjon-/skolehelsetjenesten prioriterer oppsøkende
arbeid i utsatte grupper og at de ansatte har tilstrekkelig kunnskap
om dette saksfeltet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil ikke gå inn
for obligatoriske helsekontroller hvert år for jenter som
befinner seg i risikogruppene for kjønnslemlestelse, fordi
man når målet bedre ved andre tiltak. Dessuten
kan dette virke diskriminerende overfor spesielle grupper.
Flertallet mener at skolehelsetjenesten
må styrkes. Det er nødvendig med flere og mer
omfattende helseundersøkelser i løpet av skolealderen.
Målet er å styrke det forebyggende helsearbeidet.
Helseundersøkelsene må gjennomføres
på en slik måte at hensynet til barnas beste og
deres utsatte situasjon blir ivaretatt. Det er viktig at undersøkelser
ikke oppleves stigmatiserende overfor noen befolkningsgrupper og
medvirker til at flere unndrar seg undersøkelsen. Barnevern
og helsetjenesten må samarbeide om opplegg som kan fange
opp, motivere og treffe tiltak for å nå de som
ikke møter til helsekontrollene.
Flertallet ber Regjeringen følge
dette opp.
Komiteen mener at
flere helseundersøkelser kan øke risikoen for å bli
avslørt dersom en utsetter noen for kjønnslemlestelse.
Flere og grundigere undersøkelser kan derfor ha en forebyggende
effekt. En forutsetning for at økte helseundersøkelser
av skolebarn skal gi ønsket resultat, er at det er tilgjengelig
kompetanse og satt av nok ressurser i barnevern og helsetjeneste
til å gi nødvendig hjelp og oppfølging
til familier og barn/ungdom som gjennom undersøkelser
avdekker behov for hjelp eller oppfølging.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet mener ungdomshelsestasjoner må bli
en lovpålagt tjeneste som en naturlig del av helsestasjonsarbeidet.
Slike helsestasjoner er et av de lavterskeltilbudene som fungerer
meget bra for ungdom.
Disse medlemmer ber også Regjeringen
vurdere å innføre en rubrikk på helsekortet
til barnet hvor det spørres om kjønnslemlestelse
og seksuelle overgrep. Dette vil gjøre at temaet tas opp
og vil kunne virke forebyggende.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vi
påpeke viktigheten av, under behandlingen av de fremlagte
forslag, at hensynet og respekten for innvandrergruppers respektive
religiøse praksis og kultur ikke går på bekostning
av enkeltmenneskets integritet. Obligatoriske helsekontroller for
personer som tilhører minoriteter i samfunnet hvor det
er avdekket kjønnslemlestelse, er således et konkret
og effektivt tiltak for å forhindre at unge fra innvandrergrupper utsettes
for diskriminerende overgrep fra sine foresatte som de i dag har
liten mulighet til å motsette seg. En frivillig ordning
vil ikke kunne ivareta rettssikkerheten og personvernet til de aktuelle
unge kvinner som befinner seg i risikogruppene. I tillegg vil en
obligatorisk undersøkelse lette arbeidet og ytterligere
ansvarliggjøre instanser som skole, helsevesen, barnevern
og politi.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
de nødvendige forslag for å innføre obligatorisk
helsekontroll hvert år av piker og unge kvinner som befinner
seg i risikogruppene for kjønnslemlestelse."
Komiteen understreker
viktigheten av at all uklarhet om dette overgrepets alvorlighet
må fjernes. Komiteen vil hevde at det ikke
kan være tvil om at det foreligger omsorgssvikt dersom
en utsetter sitt barn for kjønnslemlestelse.
Komiteen viser til handlingsplanen
mot kjønnslemlestelse der ett av hjelpetiltakene er en
råd- og veiledningstjeneste for ulike profesjoner.
Komiteen mener at det er nødvendig
med en klargjøring av helsepersonells, læreres,
barnevernsarbeideres, sosialarbeideres og andres plikt og rett til å melde
til politiet tilfeller av kjønnslemlestelse. Både helsepersonelloven,
barneloven, opplæringsloven og barnehageloven har bestemmelser
som regulerer taushetsplikt og avvergings- og varslingsplikt. I
tillegg har straffeloven bestemmelser som kan komme til anvendelse
i saker om kjønnslemlestelse. Komiteen ber Regjeringen
vurdere behovet for eventuelle lov- og/eller forskriftsendringer
for å oppnå en slik klargjøring. Videre
vil komiteen påpeke at en meldeplikt til
påtalemyndigheten for ansatte i hjelpeapparatet må avveies opp
mot kjønnslemlestedes behov for bistand og hjelp i situasjonen. Komiteen mener
imidlertid at i tilfeller hvor man har en kvalifisert mistanke om
at kjønnslemlestelse vil bli begått, må nødvendige
tiltak settes i verk for å forebygge og forhindre at overgrep
skjer.
Komiteen mener det er nødvendig å få avklart
forholdet mellom taushetsplikten og aktivitets- og varslingsplikten
i slike saker og i relevant lovverk, slik at barnas beste og intensjonen
i lov om kjønnslemlestelse blir ivaretatt.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Fremskrittspartiet ber Regjeringen vurdere om det kan
forskriftsfestes en plikt overfor profesjoner til å følge
opp dersom de får kjennskap til at det er fare for kjønnslemlestelse
eller at det har blitt foretatt et slikt inngrep.
Med hensyn til straffereaksjoner
overfor personer som er ansvarlige for at kjønnslemlestelse
finner sted eller som fremsetter trusler om kjønnslemlestelse,
vil komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre,
Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet,
avvente oppfølgingen av Straffelovkommisjonens arbeid og
det arbeidet Regjeringen nå foretar for å se på utvisningsregelverket
i sammenheng med strafferammer for vold og trusler mot egne familiemedlemmer.
Flertalletregisterer
at Regjeringen i sin tiltakspakke mot tvangsekteskap har foreslått økt
strafferamme i saker som gjelder vold og trusler mot egne familiemedlemmer. Flertallet vil
på generelt grunnlag påpeke at strafferammene
for vold og trusler mot egne familiemedlemmer er vide, men at rammen
ikke brukes. På denne måten signaliseres det at
slik vold ikke er så alvorlig. Flertallet vil
understreke viktigheten av at gitte strafferammer blir benyttet. Flertallet vil
avvente de konkrete forslagene.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet fremmer
følgende forlag:
"Stortinget ber Regjeringen om at
det ved hvert politidistrikt i Norge utpekes en person som har et
spesielt ansvar for familievold og som har et direkte samarbeid med
krisesentrene i det samme distrikt."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser
det som avgjørende at samfunnets sanksjonsmidler gjennom
rettsvesenet utnyttes til fulle ved at strafferammene for vold og
trusler mot egne familiemedlemmer økes generelt. Dette
er tiltak som kommer etnisk norske så vel som de med innvandrerbakgrunn til
gode.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om å øke strafferammen for vold og trusler
mot egne familiemedlemmer."
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, ber Regjeringen om å vurdere
ordningen med dobbelt statsborgerskap og melde tilbake til Stortinget
i egnet form.
Flertallet viser til merknadene
i innstillingen til Dokument nr. 8:58 (2001-2002) og vil avvente
Regjeringens forslag til ny statsborgerlov.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Fremskrittspartiet vil be Regjeringen om å vurdere
sanksjonsmuligheter i forbindelse med dobbelt statsborgerskap dersom
de personer det gjelder begår straffbare handlinger etter
at de har blitt norske statsborgere.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener det er viktig å understreke
at det er uakseptabelt og brudd på menneskerettighetene dersom
endring av norske regler i praksis ville gjøre personer
statsløse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser
ordningen med dobbelt statsborgerskap som uheldig, da den uthuler
tilhørigheten til og integrering i det norske samfunn og
rettsstat for nye statsborgeres vedkommende. Disse medlemmer går
derfor inn for at muligheten til å inneha dobbelt statsborgerskap
bør vurderes av Regjeringen i lys av dette og effektive
tiltak treffes i samsvar med dette.
Disse medlemmer anser at norsk
statsborgerskap innebærer plikter så vel som rettigheter.
Det vil si plikter i forhold til norsk lov og rettsoppfatning og
det norske samfunn generelt. Disse medlemmer går derfor
inn for at i de tilfeller hvor nytt statsborgerskap er innvilget
og personen begår alvorlige brudd på norsk lovgivning
og utviser en generell atferd som strider mot norsk rettsoppfatning,
bør statsborgerskapet kunne tilbakekalles. Disse
medlemmer går derfor inn for at Regjeringen utreder
og vurderer muligheten for anvendelse av dette effektive sanksjonsmiddel
i forhold til personer som nekter å respektere norsk lov og
innrette seg etter generelt aksepterte normer i det norske samfunn.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utrede
muligheten for tilbakekallelse av tildelte norske statsborgerskap."
Komiteen er opptatt
av at ingen skal tvinges til å gifte seg mot sin vilje
og det er derfor nødvendig å vurdere ulike tiltak
for å motvirke nettopp det, herunder alder og rett til
familiegjenforening for ektefeller.
Komiteen viser til at Regjeringen
den 4. april 2002 la frem sin tiltaksplan for fornyet innsats mot tvangsekteskap.
Planen inneholder 30 tiltak, og flere av tiltakene er av en slik
karakter at også problemstillinger ut over tvangsgifte
vil kunne fanges opp. Tiltaksplanen er vedlagt innstillingen. Komiteen vil fremheve
det positive i utarbeidingen av en slik samlet plan.
Utfordringene knyttet til tradisjonen tvangsgifte
er store og konsekvensene for dem som mot sin vilje presses og tvinges
inn i ekteskap er enorme. Det er derfor viktig med en bred og helhetlig
tilnærming til problemstillingen. Å bekjempe tvangsekteskap
er et samfunnsmessig anliggende, og dermed også et samfunnsmessig
ansvar. Men individet kan ikke fritas fra ansvar, og det er i siste
instans den som forårsaker eller utøver tvangen
som er ansvarlig. Komiteen finner derfor grunn til å minne
om at å tvinge noen til å inngå ekteskap
er forbudt ved lov i Norge og kan straffes med inntil tre års
fengsel.
Nødvendigheten av å ha gode
rutiner er påtrengende når krisen er akutt, men
det mer langsiktige arbeidet er ikke mindre viktig. Komiteen er
derfor glade for at tiltakene som Regjeringen foreslår
både er akuttiltak og tiltak av mer langsiktige karakter.
Komiteen har merket seg at Regjeringen
i sin tiltaksplan uttrykker at man vil iverksette krisehjelp til ungdom
som utsettes for tvang i forbindelse med inngåelse av ekteskap.
Dessuten vil Regjeringen foreta og vurdere en rekke regelverksendringer.
Komiteen stiller seg positive
til Regjeringens signaler om regelendringer og oppfordrer til at
arbeidet med disse tiltakene gis prioritet.
Komiteen har også merket
seg at Regjeringen har foreslått tiltak i utdanningssektoren
og at Regjeringen vil iverksette ulike kompetansehevingstiltak.
Kunnskap om kulturer, tradisjoner og religioner er en forutsetning
for å gi god hjelp og veiledning til personer i krise og
for godt å kunne forebygge og forhindre at overgrep som
tvangsekteskap skjer. Komiteen anser derfor Regjeringens
satsning på kompetanseheving som svært viktig,
og ber Regjeringen særlig vurdere hvorvidt kulturell forståelse
om norske forhold bør inngå i kompetansehevingen
av religiøse ledere.
Komiteen har dessuten merket
seg at Regjeringen vil iverksette en rekke informasjons- og holdningsskapende
tiltak.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener at arbeid mot
tvangsekteskap også må skje i land utenfor Norge. Flertallet konstaterer
at Regjeringen vil engasjere seg i internasjonalt arbeid mot tvangsekteskap.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet fremmer
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å sørge
for at skoleverket tar et ekstra ansvar for å informere
elevene om at tvangsekteskap er forbudt."
"Stortinget ber Regjeringen om å sørge
for at det gis klare instrukser til barnevernet og sosialkontorene
om å bistå jenter og gutter som føler
seg truet til å bli giftet bort."
"Stortinget ber Regjeringen om at
utenriksstasjonene må få klare instrukser om å være
restriktive med å innvilge oppholdstillatelse dersom det
er tvil om at ekteskapet inngås frivillig."
"Stortinget ber Regjeringen om å sørge
for at myndighetene må drøfte tvangsekteskap og
ordningen med arrangerte ekteskap med innvandrergrupper og organisasjoner
og gjøre det klart at kvinneundertrykking i kulturens og
religionens navn ikke aksepteres i Norge."
Komiteen vil vise
til at mange unge opplever press fra familie og foreldre om å gifte
seg med et søskenbarn. Dette kan ikke regnes som fritt
valg av ektefelle, men som tvang. Om lag halvparten av alle pakistanske
ekteskap i Norge er inngått mellom søskenbarn. Dette
er vanlig også i andre miljøer og deler av verden, og
ser ut til å øke i hyppighet i immigrantbefolkningen. Mange
av ekteskapene er åpenbare arrangerte ekteskaper hvor unge
brukes som "visum" til Norge. Presset og forpliktelsene til slike
arrangementer er sterkest fra nær familie. Det er en glidende
overgang mellom arrangerte ekteskap og tvangsekteskap. I menneskerettighetene
står det at:
"Ekteskap må bare inngås etter
fritt og fullt samtykke av de vordende ektefeller."
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet,
vil ikke gå inn for et forbud mot ekteskap mellom fetter
og kusine. Flertallet er sterkt imot tvangsekteskap
og viser til at det er forbudt ved norsk lov. Flertallet mener
at dersom vi skal forhindre at ekteskap mellom slektninger brukes som
tvang overfor den ene parten for at ektefellen skal få oppholdstillatelse
her i landet, vil det ikke være nok å forby ekteskap
mellom søskenbarn, fordi dette vil være vanskelig å kontrollere
og det vil ramme dem som ønsker å gifte seg av
fri vilje. Flertallet vil derfor gå inn
for andre tiltak som forhindrer at noen blir brukt som en handelsvare
for å få andre familiemedlemmer hit til landet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet anser
det som svært uheldig at fetter og kusiner tillates å inngå ekteskap,
da dette anvendes i stor utstrekning i visse innvandrergrupper for å kontrollere unges
valg av ektefelle. I tillegg kommer det helsemessig perspektiv,
hvor inngifte gjennom generasjoner har ført til alvorlige
misdannelser på avkom med de belastninger det medfører.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om et generelt forbud mot ekteskap mellom fetter og kusine."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at
forbud mot ekteskap mellom søskenbarn vil lette press og
tvang på den enkelte og gjøre det enklere for
foreldre som opplever press fra egen familie å bryte tradisjonen,
fordi et forbud vil gi dem avlastning for ansvaret ved bruddet.
Et forbud mot ekteskap mellom søskenbarn vil være
av de mest effektive tiltak mot tvangsekteskap. Samtidig kan et
slikt forbud i enkelte tilfeller hindre fritt valg av ektefelle.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener
at en eventuell lovendring må utredes, og eventuelt forbud
må gjelde alle.
Disse medlemmer vil
ikke konkludere på dette temaet nå, men ønsker å få det
utredet og vurdert.
Disse medlemmer fremmer
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utrede
og vurdere å innføre forbud mot ekteskap mellom
søskenbarn."
Komiteen viser til
at utlendingslovens hovedregel er at underhold må være
sikret for dem som søker om familiegjenforening til Norge.
Videre viser komiteen til at loven har regler om
unntak fra underholdskravet. Kommunal- og regionalministeren skriver
i sitt brev til komiteen at praktiseringen av regelverket, og adgangen
til å dispensere fra kravet i visse tilfeller synes å være
romsligere enn tilsiktet på dette punkt.
Komiteen vil påpeke
at retten og muligheten til økonomisk selvstendighet er
og har vært det viktigste virkemiddelet for å oppnå likestilling. Økonomisk selvstendighet
er nøkkelen til å kunne ta egne frie valg og å kunne
motstå tvang og vold. Kravet om forsørgingsevne
er et viktig virkemiddel for å sikre alle mulighet til å bli økonomisk
selvstendige. Erfaringene etter at kravet om forsørgingsevne
ved familiegjenforening ble lempet, var at mange innvandrerjenter
og kvinner ikke fikk lov til å fortsette med påbegynt utdannelsen
eller fortsette i den jobben de hadde. De kunne gifte seg og få familiegjenforening
uten noen forventning om egen inntekt og økonomisk selvstendighet.
Resultatet var at mange ble forhindret i å få nødvendig
kompetanse til å kunne forsørge seg selv og delta
i det norske samfunnet.
Komiteen vil påpeke
at dette korresponderer med informasjon fremkommet i komiteens åpne
høring, hvor flere ga uttrykk for at kravet om underhold
må strammes inn. Komiteen har merket seg
at Regjeringen i august 2002 vil foreslå endringer i utlendingslovens
bestemmelser om krav til underhold ved søknad om familiegjenforening
på grunnlag av ekteskap. Regjeringen vil særlig
vurdere om det er grunn til å stille strengere krav til
underhold enn dagens regelverk åpner for når ektefellene
er under 23 år.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til innledningsvise
merknader om prinsippet om ikke-diskriminering, og understreker at
innstrammingen må gjelde alle.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti ber Regjeringen vurdere om unntaksbestemmelsen
fra dagens underholdsplikt kan fjernes og om kravet til underhold
kan heves.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
at det er mulig å stille strengere vilkår ved blant
annet å ta bort unntaksbestemmelsen eller heve underholdskravet
og stille krav om egen bolig for ektefellene.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om at
underholdskravet og kravet til egen bolig strammes inn."
Komiteen viser til
at utlendingslovgivningen er under revisjon.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om å innføre forsørgelsesevne
og disponering av egen egnet bolig for den herboende ektefellen
som betingelse for familiegjenforening i Norge med utenlandsboende ektefelle."
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, viser til at Regjeringen har varslet at
den vil foreslå endringer i utlendingsforskriftens bestemmelser
om krav til underhold ved søknad om familiegjenforening
ved ekteskap og at dette forslaget kommer i august. Flertallet støtter
at det foretas innstramminger i forskriften. Flertallet vil
gå imot at det stilles krav til separat bolig. Det må vurderes
om det skal gjøres enkelte unntak, for eksempel for studenter
som er godt i gang med studiene. Endringen bør komme så raskt
som praktisk mulig.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Fremskrittspartiet mener det er behov for en gjennomgang
og innstramming av familiebegrepet når det gjelder utenlandske
statsborgeres rett til gjenforening med sin slektning som har bosatt
seg i Norge som følge av giftermål. Disse
medlemmer er av den oppfatning at når en person
bosetter seg i Norge som følge av giftermål, bør
det være klare begrensinger i forhold til hvem den inngiftede
kan få gjenforening med.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
likevel ikke at dette skal hindre gjenforening med mindreårige
barn. Disse medlemmer vil peke på at en
slik avgrensing ikke må være i strid med våre
folkerettslige forpliktelser.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet støtter ikke forslag nå om
innstramminger i hvem som kan få familiegjenforening.
Komiteen peker på at
kommunal- og regionalministeren i sitt brev til komiteen understreker
at ekteskapsinngåelse i høyere alder kan bidra
til å forhindre arrangerte ekteskap hvor hovedmotivet er å sikre
opphold i Norge gjennom rett til familiegjenforening.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil påpeke at det utvilsomt er
lettere å hevde egne meninger og interesser i forhold til
ekteskap for en person på 24 år enn for en på 18 år. Å sette
en aldersgrense for familiegjenforening vil kunne lette giftepress
i tidlig alder, og være en lettelse både for ungdom
og familie, som opplever press fra slekt. Imidlertid er det mange
uklarheter ved virkningen av et slikt forslag.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstrepartimener at i tillegg til gjennomgangen av
praktiseringen av kravet til underhold må det vurderes
en noe høyere aldersgrense for familiegjenforening ved
ekteskap enn dagens grense på 18 år.
Disse medlemmer ber derfor Regjeringen utrede
problemstillingen og melde tilbake til Stortinget i løpet
av kort tid. En eventuell lovendring må gjelde alle.
Disse medlemmer mener derfor
det må settes ned en arbeidsgruppe for å utrede
spørsmålet om innføring av aldersgrense
for familiegjenforening.
På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen sette
ned en arbeidsgruppe for å utrede spørsmålet
om innføring av aldersgrense for familiegjenforening."
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet,
vil minne om at myndighetsalderen i Norge er 18 år. Fra
18 års alder kan man fritt gifte seg med hvem man vil.
Retten til familieliv er bl.a. nedfelt i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon
artikkel 8, og innebærer at ektefeller har en rett til å få leve
sammen. Flertallet mener derfor at en heving av aldersgrensen
for gjenforening av ektefelle ut over 18 år ikke bør
gjennomføres. Videre vil flertallet påpeke
at en heving av aldersgrensen for familiegjenforening i all hovedsak
vil ramme minoritetsbefolkningen. Som en følge av dette
mener flertallet at en slik heving i praksis vil
komme i strid med ikke-diskrimineringsprinsippet. Flertallet anser
at konsekvensen av en heving av aldersgrensen som nevnt vil kunne
medføre at ektefeller i ekteskapets første år
gjenforenes i land utenfor Norge og siden bosetter seg her i landet.
En slik utvikling vil gjøre familiens muligheter for integrering
i Norge vanskeligere, og flertallet vil advare mot
dette.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener det må strammes
inn på dispensasjonsadgangen for å få familiegjenforening
i forbindelse med giftermål når en ektefelle er
under 18 år, og mener det bare må skje i helt
spesielle tilfeller.
Dette flertallet vil gå imot
forslaget om å heve alderen for familiegjenforening for
ektefeller til 24 år nå.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om at det ikke gis familiegjenforening i Norge for ektepar med
mindre begge ektefeller har fylt 24 år."
Når det gjelder forslaget
om at det ikke skal gis familiegjenforening for utenlandske ektefeller
når det dreier seg om tvangsekteskap, vil komiteens
flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk
Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vise
til at tvangsekteskap er ulovlig etter dagens lovverk og har en
strafferamme på 3 år. Regjeringen har i sin handlingsplan
varslet økt strafferamme på inntil 6 år
og åpnet for bruk av offentlig påtale i slike
saker. Flertallet vil avvente de konkrete forslagene.
Flertallet vil påpeke
at tvangsekteskap er forbudt i Norge og ikke gir rett til familiegjenforening.
Det er derfor ikke behov for å forby noe som allerede er
forbudt og grunnlaget for forslaget i dokumentet er ikke til stede.
Komiteen vil påpeke
at for å hindre tvangsekteskap og bigami er det viktig
at kontrollen med ekteskapsvilkårene foretas på en
betryggende måte. Komiteen har merket seg
at Regjeringen vil arbeide med sikte på å overføre
prøvingen av ekteskapsvilkårene til en offentlig
instans. Videre har komiteen merket seg at Regjeringen
vil vurdere nærmere folkeregisterets praksis ved registrering
av ekteskap inngått i utlandet. Komiteen har
også merket seg at Regjeringen vil arbeide for en mer systematisk
bruk av intervjuer ved søknader om familiegjenforening
på grunnlag av ekteskap. Man vil gjennomgå rutinene
både i Norge og ved utenriksstasjonene. Komiteen vil bemerke
at i den grad utenriksstasjonene skal få et økt ansvar
med å kontrollere ekteskapsvilkårene, må det sikres
at de har tilstrekkelige ressurser til å ivareta dette arbeidet.
Som en del av arbeidet med å etablere
en ordning med obligatorisk intervju ber komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, Regjeringen vurdere hvilke konsekvenser
brudd på bestemmelsen skal medføre. Ordningen
kan tre i kraft når systemet med obligatoriske intervju
er innført og norsk utenrikstjeneste gjort operativ i forhold
til en slik oppgave.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om at det ikke gis familiegjenforening for utenlandske ektefeller
når det dreier seg om tvangsekteskap."
Komiteen mener det
er riktig å ha en egen instans som skal godkjenne om de
formelle vilkårene for inngåelse av ekteskap i
Norge foreligger. Slik kan myndighetene etter komiteens vurdering
føre kontroll med hvorvidt ekteskap er inngått
frivillig eller under tvang. Det bør ikke lenger være
slik at det er opp til ethvert trossamfunn selv å kontrollere
at alle vielser er inngått i tråd med norsk ekteskapslovgivning. Komiteen mener
at det i den forbindelse må legges opp til et obligatorisk
intervju med begge parter, hver for seg, før ekteskapet
inngås.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Fremskrittspartiet viser til at dette betyr at dersom
det inngås ekteskap uten at det er søkt om familiegjenforening
for utenlandsboende ektefelle og foretatt intervju, bør
det ikke gis familiegjenforening.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet fremmer
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å innføre
en ordning med at begge ektefellene skal gjennom et obligatorisk intervju
før den utenlandsboende ektefelle gis oppholdstillatelse."
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, viser til Regjeringens opplegg i tiltaksplanen
mot tvangsekteskap.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at for å hindre tvangsekteskap og flergifte er det
viktig at kontrollen rundt gyldigheten av ekteskapsinngåelse
er god. Disse medlemmer mener det er nødvendig å sikre
dette ved at vigsel kun utføres av notarius publicus (dommer
i tingsretten) med utgangspunkt i dagens borgerlige vigsel. Dette medfører
at trossamfunn ikke lenger har vigselsrett og at de som ønsker
religiøse seremonier knyttet til ekteskapsinngåelse,
arrangerer dette i tillegg. Særlig må straffeansvar
for notarius publicus og vitner vurderes i forhold til om ekteskaper
er inngått frivillig og om partene ikke allerede er gift.
For å sikre bedre at personer
ikke utsettes for tvang ved at vielsen foregår i et land
der tvangsekteskap er akseptert og der mulighetene for å få hjelp
dersom en blir truet til ekteskap er små, mener komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti at vielser
i utlandet som skal gi grunnlag for familiegjenforening i Norge bør
inngås på en norsk ambassade eller konsulat.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti ber
Regjeringen utrede en slik ordning og fremmer derfor følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge
til grunn at vigsel kun skal utføres av notarius publicus
(dommer i tingsretten) med utgangspunkt i dagens borgerlige vigsel."
Komiteen understreker
at Kommunal- og regionaldepartementet må følge
opp handlingsplanen med å tilby bolig til ungdom som trues
av tvangsekteskap og utrede hvordan sosiale og psykiske behov skal
sikres. Staten må ta ansvar for at ungdom i slike akuttsituasjoner
kan komme seg i trygghet og sikres en ny start.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil påpeke
at i dag har barnevernet myndighet til å følge
opp unge mennesker til de er 23 år, når vedtak
er fattet før fylte 18 år. Mange ungdommer opplever
ekteskapspress først når de har nådd myndighetsalder.
Barnevernets tiltak kan da ikke brukes for å hjelpe ungdommen.
For de fleste vil et brudd med familien være totalt og
med påfølgende tap av nettverk og rammer rundt
livet og ofte med sterke trusler hengende over seg. Disse
medlemmer vil understreke viktigheten av at ungdom i en
så kritisk fase ikke blir overlatt til seg selv eller til
kollektiver bare med ungdom i samme situasjon. De trenger voksne
som bryr seg og er til stede for dem. Disse medlemmer vil
understreke at det er et sterkt behov for fosterhjem for ungdom
som bryter ut av familien. I tillegg trengs boliger med god sikkerhet.
Det er en absolutt nødvendighet for å sikre liv
og helse.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til Regjeringens
handlingsplan mot tvangsekteskap og ber Regjeringen vurdere lovendring
som sikrer tiltak etter behov for ungdom opp mot 23 år.
Flertallet vil vise til at staten
gir økonomisk støtte til organisasjoner som gir
krisehjelp til ungdom som risikerer omskjæring og tvangsekteskap.
Staten gir også økonomisk støtte ORKIS,
som bl.a. driver en krisetelefon for ungdommer som står
overfor slike problemer.
Flertallet vil for øvrig
vise til Regjeringens handlingsplan hvor det varsles satsing på tiltak
for ungdom i krise og kompetanseheving for relevante fagfolk.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at det
er nødvendig å gi barnevernet mulighet til å gjøre
vedtak og sette i verk tiltak for ungdom som selv ønsker
det etter fylte 18 år og frem til maksimalalderen på 23 år.
Flertallet fremmer derfor følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen vurdere
lovendringer som gir Barnevernet mulighet til å gjøre
vedtak for ungdom som selv ønsker det etter fylte 18 år
og frem til maksimalalderen på 23 år."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til at i dag er det ingen krisesentre
for gutter og krisesentrene er ikke et egnet sted for unge jenter.
Det finnes ikke et fast telefonnummer hvor personer som har opplevd omskjæring,
tvangsekteskap, truseler og vold kan kontakte. En krisetelefon kan
gjøre det enklere for personer som er blitt utsatt for
slike overgrep til å ta umiddelbar kontakt for å få vite
om rettigheter, løsninger, muligheter m.m.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen så raskt
som mulig legge fram helhetlige finansiering av nødvendige
krisetiltak herunder:
– fosterhjem
og kriseboliger med sikkerhet
– nødvendige personellressurser
i ulike etater og opplæring av disse.
– vurdere om det er hensiktsmessig
med egen krisetelefon.
– støtte til organisasjoner."
Disse medlemmer vil påpeke
at barnevernet i dag ikke har noen mulighet til å gripe
inn i forhold til utsatte barn og ungdom som befinner seg i utlandet. Barn
kan i praksis forsvinne uten at noen foretar seg noe. I begrenset
grad vil norske utenriksstasjoner kunne yte noe bistand til personer
som tar kontakt, men i praksis mangler norske barn i utlandet den
rettsbeskyttelse norsk barnevernlov gir dem. Trygdeetaten har en
internasjonal avdeling. Det er et like stort behov for at barnevernet
har det. I tillegg må det foretas en grundig gjennomgang
av om norske utenriksstasjoner skal gis nye fullmakter, virkemidler
og hva slags ressurser og kompetanse som trengs for at de skal kunne gi
nødvendig bistand og hjelp til norske barn og ungdom som
er i krisesituasjoner på grunn av konflikter med familien.
På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen opprette
en internasjonal avdeling i barnevernet."
Komiteen er kjent
med at barnevernloven gjelder for barn som oppholder seg i Norge.
Barnevernet har således ikke hjemmel for å iverksette
tiltak overfor barn som oppholder seg i utlandet. Komiteen er kjent
med at flere barn med minoritetsbakgrunn mot sin vilje forlates
i foreldrenes hjemland. Enkelte av disse klarer å kontakte
norsk utenriksstasjon eller hjelpere som befinner seg i Norge og
ber om bistand for å komme tilbake. Komiteen mener
at det er viktig at det finnes et vel fungerende apparat til å bistå både praktisk
og økonomisk i slike tilfeller. Komiteen mener
videre at både utenriksstasjonene og hjelpeapparatet i
Norge må være i stand til å håndtere
saker av denne type. Komiteen ber Regjeringen vurdere hvordan
dette kan sikres slik at barn som mot sin vilje forlates i utlandet
kan hjelpes og iverksette tiltak i tråd med dette.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener at det er viktig å få til
en vellykket integreringspolitikk. Flertallet er
derimot ikke sikker på at det vesentligste nå er å be
om en ny integreringsmelding.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet mener det må settes inn flere
kvalitetstiltak for å sikre at alle får reell mulighet
til å fungere som likestilte innbyggere i samfunnet. Et
samfunn med åpenhet mellom miljøene, der representantene
for ulike grupperinger deltar på likefot med respekt for
hverandre og i felles forståelse om at visse rettigheter
er ukrenkelige, er den beste resepten mot mistenkeliggjøring,
polarisering og isolasjon. Ikke minst gjelder dette institusjoner
som angår barns oppvekst. En politikk med sikte på å inkludere
etniske minoriteter i arbeids- og samfunnsliv vil på sikt åpne flere
arenaer for tverrkulturell kommunikasjon og deltakelse.
Komiteen ber Regjeringen
komme tilbake med en egen sak, hvor det for fremtiden stilles krav
til kunnskap i norsk og samfunnsfag før utenlandske statsborgere
innvilges permanent bosettingstillatelse i Norge.
Komiteen viser til at språk
og kunnskap om arbeids- og samfunnsliv er en nøkkel til
likestilling og inkludering. Komiteen vil derfor
gå inn for at det innføres obligatorisk introduksjonsprogram
for flyktninger, for de som får opphold på humanitært
grunnlag, og for alle som får opphold for familiegjenforening
med disse. Kommunal- og regionalministeren oppnevnte i 1999 et offentlig
utvalg som skulle utrede og lage forslag til lovgivning om stønad
for nyankomne innvandrere (Introduksjonsutvalget). 26. juni 2001
la utvalget frem sin rapport NOU 2001:20 "Lov om introduksjonsordning
for nyankomne innvandrere". Utvalget foreslår her et introduksjonsprogram som
skal ha som mål å gi grunnleggende ferdigheter
i norsk, grunnleggende ferdigheter i norsk samfunnsliv, samt forberede
for deltakelse i yrkeslivet. Utvalget foreslår at introduksjonsprogrammet
skal gjelde for flyktninger (dvs. overføringsflyktninger
og personer som har fått innvilget oppholdstillatelse på asyl-
eller humanitært grunnlag) og familiegjenforente med flyktninger.
Introduksjonsprogrammet må derfor være obligatorisk
både for kommunene å gi og for de som blir bosatt
på mottak, slik at alle får sin rett. Dersom noen av
ulike årsaker ikke deltar i programmet vil introduksjonsstønaden
falle bort. Obligatoriske introduksjonsprogrammet må gjennomføres
eller tilsvarende kunnskaper dokumenteres, før permanent
bosettings-tillatelse blir gitt.
Komiteen ber Regjeringen vurdere
om tilbudet også bør gjelde ved familiegjenforening
ved ekteskap, fordi erfaring viser at noen kvinner med minoritetsbakgrunn
nektes å lære seg norsk eller ikke ønsker å lære seg
norsk fordi deres nettverk består uansett ikke av etniske
nordmenn. En stor andel minoritetskvinner er økonomisk
avhengige av sine ektemenn og familie og har sterke begrensninger
i sine muligheter til å ta frie valg.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, fremmer
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen snarest
mulig innføre et obligatorisk introduksjonsprogram både
for flyktninger, de som får opphold på humanitært
grunnlag, og alle som får opphold for familiegjenforening
med disse, snarest mulig. Introduksjonsprogrammet gjøres obligatorisk,
slik at det er et likt tilbud til alle uavhengig av hvilken kommune
de kommer til. Regjeringen bes fremme nødvendige lovforslag
slik at introduksjonsprogrammet kan kombineres med en introduksjonsstønad
basert på den nyankomnes pliktige deltakelse i programmet."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Fremskrittspartiet mener at det ikke skal utbetales barnetrygd
eller kontantstøtte for barn som henholdsvis flyttes ut
av EØS-området, for eksempel for å gå på skole
i foreldrenes hjemland, eller flytter til utlandet mens barnet er
berettiget til kontantstøtte. Disse medlemmer forutsetter
at barnetrygdloven og lov om kontantstøtte håndheves
strengt på dette punkt. Det må være skolens
eller andre myndighetspersoners ansvar å melde fra om barn
som flytter til utlandet i en kortere eller lengre periode.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartietfremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å sørge
for at utbetaling av barnetrygd og kontantstøtte må håndheves strengere
dersom barna for eksempel tas ut av skolen i Norge og flyttes til
land utenfor EØS-området over lengre tid."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet er opptatt av å sikre
alle barn den retten de har til undervisning. Barn og unge som blir
tatt ut av skolen i lengre og flere perioder, vil ikke få den
nødvendige undervisningen de har krav på og kan
bli hengende etter i kunnskapsutviklingen og gjøre videre skolegang
og integrering vanskeligere.
Reglene i opplæringsloven er klare
i forhold til når og på hvilken måte
en lovlig kan ta ut barnet fra skolen. I dag har skolene ingen klare
rutiner å forholde seg til og det er uklart hvem som har
ansvar for å følge opp eventuelle meldinger om
barn som forsvinner. Det finnes få sanksjonsmuligheter
overfor foreldre som tar barn ulovlig ut av skolen. Disse
medlemmer ber Regjeringen innføre økonomiske
sanksjoner i saker der foreldre ulovlig holder barn vekk fra opplæring
ved for eksempel tilbaketrekking av barnetrygden.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen innføre økonomiske sanksjoner
i saker der foreldre ulovlig holder barn vekk fra opplæring
ved for eksempel tilbaketrekking av barnetrygden."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet anser
at all utbetaling av kontantstøtte og barnetrygd bør
opphøre hvis barna flyttes ut av Norge og EØS-området
for lengre tid.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om at det ikke skal utbetales barnetrygd eller kontantstøtte for
barn som flyttes ut av Norge og EØS-området."
Disse medlemmer mener at innvandrings-
og integreringspolitikken bør vurderes helhetlig ettersom den
griper direkte og indirekte inn i samfunnet på generelt
plan og hvis konsekvenser vil medføre dyptgripende endringer
for Norge i uoverskuelig fremtid. Derfor bør det legges
frem en stortingsmelding fra Regjeringen som tar opp i seg sentrale
punkter vedrørende innvandrings- og integreringspolitikken,
for at Stortinget skal kunne vurdere politisk konsekvenser av og
målsetninger med denne politikken.
Disse medlemmer vil også peke
på enkelte forhold som kan virke som sperrer for integrasjon:
– Uvilje
mot å lære norsk
– Uvilje mot å tilegne
seg kunnskaper om norske samfunnsforhold
– Uvilje mot norsk kultur og norske
verdier
– Uvilje mot likestilling mellom
kjønnene
– Religiøse anfektelser
av en art som vanskeliggjør arbeid
– Kulturell etnosentrisitet (egen
kultur er overlegen)
– Uvilje mot kontakt med nordmenn
(holder seg til sine egne)
Disse medlemmer peker på at
det er svært vanskelig å endre menneskeres holdninger,
og hvis man ikke får incitamenter til å endre
holdninger er det stor mulighet for at det ikke skjer. Dessverre
synes det som om dette har vært situasjonen i Norge. I
streben etter å opprettholde myten om det farverike fellesskap
har forsøkene på å integrere innvandrerne
vært lunkne og lite effektive.
Disse medlemmer mener manglende
integrasjon skyldes dels et system hvor man deler ut penger uten å stille
noen krav, og dels at man står overfor individer og grupper
av innvandrere som upåvirket kan kultivere sin egen motvilje
mot deltagelse i det norske samfunnsliv.
Det er bevilget og brukt hundrevis av millioner
kroner på integrasjonstiltak i Norge, men likevel synes
det som om man i realiteten har man latt det flyte. Pengene har
vært brukt uten at det har vært noen krav verken
til den enkelte innvandrer eller til resultater av virksomheten.
Disse medlemmer mener nøkkelen
til bedre integrasjon kan formuleres i ett enkelt ord: Krav.
Vi må i vesentlig større grad
stille krav til innvandrerne. Krav om å lære norsk,
krav til kunnskap om norske samfunnsforhold, krav til tilpasning
til arbeidslivet og krav om respekt for norske verdier, som for eksempel
likestilling mellom kjønnene og unge menneskers rett til å velge
egen ektefelle. Hvis innvandrere ikke ønsker å føye
seg etter dette, mener disse medlemmer at de bør stille
seg spørsmål om de har kommet til riktig land.
Disse medlemmerviser
til at Fremskrittspartiet i mange år konkret har foreslått
følgende tiltak for å bedre integrasjonen av ikke
vestlige innvandrere:
– Bedre
og mer omfattende norskopplæring
– Større vekt på opplæring
om norske samfunnsforhold
– Inspirere til skolegang og videre
utdannelse
– Knytte økonomisk bistand
til deltagelse på opplæringstiltak
– Bistå innvandrere med å finne
arbeid (gjerne utenfor Oslo)
Disse medlemmer vi derfor påpeke
viktigheten av, under behandlingen av de fremlagte forslag, at hensynet
og respekten for innvandrergruppers respektive religiøse
praksis og kultur ikke går på bekostning av enkeltmenneskets
integritet. Obligatoriske helsekontroller for personer som tilhører
minoriteter i samfunnet hvor det er avdekket kjønnslemlestelse,
er således et konkret og effektivt tiltak for å forhindre
at unge fra innvandrergrupper utsettes for diskriminerende overgrep
fra sine foresatte som de i dag har liten mulighet til å motsette
seg. En frivillig ordning vil ikke kunne ivareta rettssikkerheten
og personvernet til de aktuelle unge kvinner som befinner seg i
risikogruppene. I tillegg vil en obligatorisk undersøkelse
lette arbeidet og ytterligere ansvarliggjøre instanser
som skole, helsevesen, barnevern og politi.
Disse medlemmer ser det som avgjørende
at samfunnets sanksjonsmidler gjennom rettsvesenet utnyttes til
fulle ved at strafferammene for vold og trusler mot egne familiemedlemmer økes
generelt. Dette er tiltak som kommer etnisk norske så vel
som de med innvandrerbakgrunn til gode.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge
frem et helhetlig forslag i form av en stortingsmelding til en ny
integreringspolitikk basert på det grunnlag at innvandrere
må tilpasse seg og følge norske lover, forskrifter,
regler, tradisjoner og samfunnsnormer."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil
vise til at respekt for menneskerettighetene og gjeldende lover
er en selvfølge for de som oppholder seg i landet. Tradisjoner
og samfunnsnormer ellers er svært mangfoldige og ulike
også for nordmenn. I et moderne flerkulturelt samfunn er
personlig frihet og mangfold en stor styrke. Alle har ytringsfrihet og
rett til å velge levemåte, holdninger og normer
som en selv måtte ønske, så lenge de
ikke bryter norsk lov. Alle har også rett til gjennom lovlige
midler å forsøke å påvirke samfunnsforhold
og verdier i samfunnet. Dette er rettsstatens og demokratiets grunnprinsipper.
Det er nettopp krav fra maktstrukturer om ensretting og
troskap til tradisjoner som gjør at uakseptabel praksis,
slik som tvangsekteskap og omskjæring, fortsetter og at
forandring og forbedring stoppes. Det er uakseptabelt, meningsløst
og farlig å kreve troskap til tradisjoner og normer. Med
slike prinsipper gjeldende ville aldri kvinner fått stemmerett,
barn født utenfor ekteskap ha arverett og homofili ville
fremdeles vært straffbart.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet ser et stort behov for en bedre integreringspolitikk,
men kan ikke se at det beste forslaget er en ny melding. Det er
en rekke tiltak som må settes i verk raskt. Dette er:
– introduksjonsprogrammer
– helhetlig lov mot diskriminering
og antidiskrimineringsbestemmelser i sektorlovverk, for eksempel
bolig
– storsatsing på sosial
boligpolitikk
– tiltak i skole og utdanning
– vurdere kvotering i arbeidslivet
– raskere saksbehandling i UDI
Disse medlemmer har registrert
at et økende antall kvinner som har kommet til landet på familiegjenforening,
søker hjelp på krisesenter. De holdes fast i ekteskap
der de utsettes for vold, fordi loven i dag medfører at
de kastes ut av landet dersom ekteskapet avbrytes før tre år
er gått. UDI kan gi oppholdstillatelse dersom en ektefelle
er blitt mishandlet, men det har vist seg vanskelig å få UDI
til å praktisere denne forskriften bl.a. fordi man har
en snever oppfatning av hva mishandling er.
Det er derfor behov både for å få UDIs
praksis i tråd med intensjonen i regelverket og et behov
for å se på effekten av 3 årsregelen. Disse
medlemmer vil komme tilbake til dette.
Sakene det her refereres til, kan handle om
nordmenn som henter ektefeller i utlandet og saker om familiegjenforening
for bosatt person med annen opprinnelse. I noen ekstreme tilfeller
henter samme mann ektefeller på løpende bånd
for så å mishandle dem og sørge for at de
blir kastet ut før tre år er gått og
de kan få selvstendig opphold. Disse kvinnene kommer fra
land med store økonomisk problemer og har ingenting å vende tilbake
til. Det er behov for å gi disse kvinnene bedre beskyttelse
og økonomisk trygghet. Ved å for eksempel pålegge
forsørgerplikt også etter brudd ville det bli svært
dyrt å praktisere bruk og kast av mennesker. Det må legges
til grunn at det offentlige har et garantiansvar og står
for innfordring av midlene og at grunnlaget for å idømme
slik forsørgerplikt må være vold og trusler.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utrede
en ordning med forsørgerplikt for norske statsborgere som
før utløpet av 3 år skiller seg fra ubemidlet
ektefelle som har fått opphold på grunn av familiegjenforening
ved ekteskap."
Komiteen vil vise
til forslag om en lovendring som gir UDI rett til å varsle
kvinner, som søker familiegjenforening med menn som er
dømt for familievold, før det innvilges oppholdstillatelse.
Sverige har i to år hatt regler som også omfatter
rett for myndighetene til å avslå søknad
om oppholdstillatelse av frykt for nye overgrep i ekteskapet. Komiteen støtter
forslaget og ber Regjeringen legge fram nødvendige lovendringer
så raskt som mulig.
Forslag fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet:
Forslag 1
Stortinget ber Regjeringen innføre økonomiske sanksjoner i saker der foreldre ulovlig holder barn vekk fra opplæring ved for eksempel tilbaketrekking av barnetrygden.
Forslag fra Arbeiderpartiet:
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringen om å sørge for at skoleverket tar et ekstra ansvar for å informere elevene om at tvangsekteskap er forbudt.
Forslag 3
Stortinget ber Regjeringen om å sørge for at det gis klare instrukser til barnevernet og sosialkontorene om å bistå jenter og gutter som føler seg truet til å bli giftet bort.
Forslag 4
Stortinget ber Regjeringen om at utenriksstasjonene må få klare instrukser om å være restriktive med å innvilge oppholdstillatelse dersom det er tvil om at ekteskapet inngås frivillig.
Forslag 5
Stortinget ber Regjeringen om å sørge for at myndighetene må drøfte tvangsekteskap og ordningen med arrangerte ekteskap med innvandrergrupper og organisasjoner og gjøre det klart at kvinneundertrykking i kulturens og religionens navn ikke aksepteres i Norge.
Forslag 6
Stortinget ber Regjeringen om å innføre en ordning med at begge ektefellene skal gjennom et obligatorisk intervju før den utenlandsboende ektefelle gis oppholdstillatelse.
Forslag 7
Stortinget ber Regjeringen om at underholdskravet og kravet til egen bolig strammes inn.
Forslag 8
Stortinget ber Regjeringen om å sørge for at utbetaling av barnetrygd og kontantstøtte må håndheves strengere dersom barna for eksempel tas ut av skolen i Norge og flyttes til land utenfor EØS-området over lengre tid.
Forslag 9
Stortinget ber Regjeringen om at det ved hvert politidistrikt i Norge utpekes en person som har et spesielt ansvar for familievold og som har et direkte samarbeid med krisesentrene i det samme distrikt.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet:
Forslag 10
Stortinget ber Regjeringen så raskt som mulig legge fram helhetlig finansiering av nødvendige krisetiltak, herunder:
-
– fosterhjem og kriseboliger med sikkerhet
-
– nødvendige personellressurser i ulike etater og opplæring av disse.
-
– vurdere om det er hensiktsmessig med egen krisetelefon.
-
– støtte til organisasjoner.
Forslag 11
Stortinget ber Regjeringen utrede en ordning med forsørgerplikt for norske statsborgere som før utløpet av 3 år skiller seg fra ubemidlet ektefelle som har fått opphold på grunn av familiegjenforening ved ekteskap.
Forslag 12
Stortinget ber Regjeringen opprette en internasjonal avdeling i barnevernet.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 13
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om ansvarliggjøring av foreldre for gjennomført og avdekket kjønnslemlestelse.
Forslag 14
Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige forslag for å innføre obligatorisk helsekontroll hvert år av piker og unge kvinner som befinner seg i risikogruppene for kjønnslemlestelse.
Forslag 15
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å øke strafferammen for vold og trusler mot egne familiemedlemmer.
Forslag 16
Stortinget ber Regjeringen utrede muligheten for tilbakekallelse av tildelte norske statsborgerskap.
Forslag 17
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om et generelt forbud mot ekteskap mellom fetter og kusine.
Forslag 18
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å innføre forsørgelsesevne og disponering av egen egnet bolig for den herboende ektefellen som betingelse for familiegjenforening i Norge med utenlandsboende ektefelle.
Forslag 19
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om at det ikke gis familiegjenforening i Norge for ektepar med mindre begge ektefeller har fylt 24 år.
Forslag 20
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om at det ikke gis familiegjenforening for utenlandske ektefeller når det dreier seg om tvangsekteskap.
Forslag 21
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om at det ikke skal utbetales barnetrygd eller kontantstøtte for barn som flyttes ut av Norge og EØS-området.
Forslag 22
Stortinget ber Regjeringen legge frem et helhetlig forslag i form av en stortingsmelding til en ny integreringspolitikk basert på det grunnlag at innvandrere må tilpasse seg og følge norske lover, forskrifter, regler, tradisjoner og samfunnsnormer.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 23
Stortinget ber Regjeringen utrede og vurdere å innføre forbud mot ekteskap mellom søskenbarn.
Forslag 24
Stortinget ber Regjeringen legge til grunn at vigsel kun skal utføres av notarius publicus (dommer i tingsretten) med utgangspunkt i dagens borgerlige vigsel.
Forslag 25
Stortinget ber Regjeringen sette ned en arbeidsgruppe for å utrede spørsmålet om innføring av aldersgrense for familiegjenforening.
Komiteen viser til dokumentet og det som står ovenfor og rår Stortinget til å gjøre slikt
vedtak:
I
Stortinget ber Regjeringen vurdere lovendringer som gir Barnevernet mulighet til å gjøre vedtak for ungdom som selv ønsker det etter fylte 18 år og frem til maksimalalderen på 23 år.
II
Stortinget ber Regjeringen snarest mulig innføre et obligatorisk introduksjonsprogram både for flyktninger, de som får opphold på humanitært grunnlag, og alle som får opphold for familiegjenforening med disse, snarest mulig. Introduksjonsprogrammet gjøres obligatorisk, slik at det er et likt tilbud til alle uavhengig av hvilken kommune de kommer til. Regjeringen bes fremme nødvendige lovforslag slik at introduksjonsprogrammet kan kombineres med en introduksjonsstønad basert på den nyankomnes pliktige deltakelse i programmet.
III
Dokument nr. 8:50 (2001-2002) - forslag fra stortingsrepresentantene Per Sandberg, Jan Arild Ellingsen og Karin S. Woldseth til tiltak mot bruk av trusler, vold og kjønnslemlestelser i utsatte familiemiljøer - vedlegges protokollen.
Jeg viser til Kommunalkomiteens brev av 12.
februar 2002 vedlagt Dok. nr. 8:50 hvor stortingsrepresentantene
Per Sandberg, Jan Arild Ellingsen og Karin S. Woldseth i forslag
I foreslår at Stortinget ber Regjeringen:
1. Fremme de nødvendige
forslag for å innføre obligatorisk helsekontroll
hvert år av piker og unge kvinner som befinner seg i risikogruppene
for kjønnslemlestelse.
2. Fremme forslag om ansvarliggjøring
av foreldre for gjennomført og avdekket kjønnslemlestelse.
3. Fremme forslag om å øke
strafferammen for vold og trusler mot egne familiemedlemmer.
4. Utrede muligheten for tilbakekallelse
av tildelte norske statsborgerskap.
5. Fremme forslag om å innføre
forsørgelsesevne og disponering av egen egnet bolig
for den herboende ektefellen som betingelse for familiegjenforening
i Norge med utenlandsboende ektefelle.
6. Fremme forslag om at det ikke gis familiegjenforening
i Norge for ektepar med mindre begge ektefeller har fylt 24 år.
7. Fremme forslag om et generelt forbud
mot ekteskap mellom fetter og kusine, med mulighet for dispensasjon
for dokumenterte kjærlighetsekteskap.
8. Fremme forslag om at det ikke gis familiegjenforening
for utenlandske ektefeller når det dreier seg om tvangsekteskap.
La meg innledningsvis få kommentere
at en rekke av disse punktene har Regjeringen til vurdering som
ledd bl.a i oppfølging av handlingsplan mot ekteskap, vi
vil i løpet av kort tid (sannsynligvis før påske)
konkludere på hva vi vil følge videre opp. Komiteens ønske
om en rask tilbakemelding innebærer at dette vil skje før
vi er ferdig med denne vurderingen. Svarene blir derfor noe drøftingspreget.
Hvis Stortinget ikke vil avgi innstilling raskt, vil vi
om noe tid kunne gi en mer utdypet presentasjon og klarere konklusjoner.
Helsekontroll av barn og unge er allerede en
lovbestemt oppgave som kommunen etter kommunehelsetjenesteloven
er pliktige å tilby, jf, kommunehelsetjenesteloven § 1-3.
Helsekontrollene er et frivillig tilbud på linje med så godt
som alle andre helsetjenestetilbud til befolkningen.
Jeg er kjent med at Helsedepartementet av flere grunner
er skeptisk til å innføre en obligatorisk
kontroll.
Undersøkelse er i dag frivillig og
det er nær sagt 100% oppslutning om helsestasjonstilbudene.
For de få som uteblir legges det ofte ned et betydelig
arbeid fra helsestasjonens side for å få foreldrene
til å benytte seg av tilbudet. En søker så tidlig
som mulig å etablere et tillitsforhold til foreldrene og
gi dem forståelse av nytten av å delta i kontrollene.
En innføring av obligatorisk helsekontroll
vil ikke nødvendigvis føre til at en får
større oppslutning om kontrollene enn i dag. Det kan like
gjerne virke motsatt ved at det blir vanskeligere å etablere
et tillitsforhold til foreldrene. Enkelte kan, dels av ubegrunnet
frykt, kulturell bakgrunn etc, komme til å reagere mot
en obligatorisk kontroll med å holde barna borte fra helsestasjonen
fra fødselen av.
Spørsmålet om effekten av
et lovpåbud vil også ha sammenheng med hvilke
reaksjoner det får å utebli fra kontrollen. Følger
det ingen sanksjoner med plikten til å møte til
kontroll, vil det som i dag være vanskelig for helsetjenesten å gjennomføre
plikten. Følger det sanksjoner med, kan det forsterke
tendensen til at noen vil velge å holde barna borte fra
kontrollen, jf ovenfor.
I dag er det en omfattende helseundersøkelse
ved 2 års alder. Ved 4 års alder er det synsundersøkelse
og målrettet undersøkelse av andre forhold som
det utfra journal og foreldreopplysninger er grunn til å følge
opp nærmere. Helsestasjonene er også viktig for
jenter som er kjønnslemlestet slik at de kan få nødvendig
støtte og hjelp.
Statens helsetilsyn har utgitt Veileder for
helsepersonell i Norge om kvinnelig omskjæring
IK-2723. Veilederen skal være til hjelp for helsepersonell
og skape større åpenhet omkring spørsmålet
om kjønnslemlestelse av kvinner. Det fokuseres på betydningen
av et nært samarbeid med innvandrermiljøer hvor
kjønnslemlestelse er vanlig, for å bidra til en
holdningsendring som tar avstand fra en slik praksis. Betydningen
av dialog, samarbeid og tillit fremheves som svært
viktig i arbeidet for å forebygge og følge opp
kjønnslemlestelse. Veilederen skal supplere tidligere utgitt
materiale om innvandrere og flyktninger hvor det finnes retningslinjer
om helseundersøkelser til nyankomne flyktninger og asylsøkere.
Som en oppfølging av denne veilederen
har Helsetilsynet utarbeidet rundskriv (IK-20/2001) til
landets helsepersonell om rettslige problemstillinger i forhold
til kvinnelig omskjæring. Rundskrivet presiserer de vurderingstemaene
som gjelder helsepersonells taushetsplikt, opplysningsplikt og opplysningsrett.
Til sammen bidrar dette veiledningsmaterialet til å styrke
helsestasjonenes kompetanse om problematikken knyttet til kjønnslemlestelse.
Materialet er tilgjengelig på Internett.
Det vil være vanskelig å rette
et slikt påbud om årlig obligatorisk kontroll
av alle piker og unge kvinner mot en bestemt gruppe uten at dette
virker diskriminerende mot den gruppen det gjelder. Et slikt påbud
vil være i strid med prinsippet om ikke-diskriminering
som kommer til uttrykk i en rekke menneskerettighetskonvensjoner.
Erfaringer fra andre land viser også at
samarbeid er det virkemiddel som oftest fører frem og virker
forebyggende.
På denne bakgrunn vil jeg ikke anbefale
at det fremmes forslag om å innføre obligatorisk
helsekontroll hvert år av piker og unge kvinner som befinner
seg i risikogruppene for kjønnslemlestelse, men vil understreke
at vi ser nærmere på om stikkprøve helsekontroller
skal gjennomføres.
I 1995 ble lov om forbud mot kjønnslemlestelse
vedtatt av Stortinget (lov 15. desember 1995 nr. 74). Loven setter
forbud mot kjønnslemlestelse av jenter. Loven rammer den
som forsettlig "skader" en kvinnes kjønnsorgan eller som
"påfører det varige forandringer". Disse
vilkårene vil være oppfylt ved de fleste former for
kjønnslemlestelse og ved rekonstruksjon av slike inngrep
etter fødsel.
Den som overtrer forbudet kan straffes med bøter eller
fengsel i inntil 3, 6 eller 8 år, alt etter hvor alvorlige
følger inngrepet har.
Den som medvirker til at en kvinne kjønnslemlestes kan
straffes på samme måte som den som utfører
selve inngrepet. Dette har den konsekvens at foreldre vil kunne
straffes om de fysisk eller psykisk medvirker til at jenta
eller kvinnen blir kjønnslemlestet. Det skal ikke mye til
for at det foreligger medvirkning i lovens forstand. Grensen vil
være overskredet hvis foreldrene presser eller overtaler
sin datter til å få inngrepet utført. Loven
gjelder både i Norge og utlandet. Det betyr at den som
har utført eller medvirket til inngrepet, og
som er norsk statsborger eller hjemmehørende i Norge, ikke er
fritatt for straff selv om selve inngrepet foretas utenfor landets
grenser.
Helsedepartementet sendte 13. februar ut pressemelding
om at departementet har laget informasjonsbrosjyre om lov om forbud
mot kjønnslemlestelse. Både loven og informasjon
om lovforbudet finnes nå på syv språk
i tillegg til norsk. Brosjyren skal blant annet være til
hjelp for helsepersonell i kontakten med foreldre. I tillegg til
lovteksten inneholder brosjyren informasjon om formålet
med loven, begrepet kjønnslemlesting, hvilke
inngrep lovforbudet gjelder, hvem som rammes av lovens forbud og
at loven gjelder både inngrep som skjer i Norge og i utlandet.
Brosjyren er en oppfølging av Regjeringens handlingsplan
mot kjønnslemlestelse.
Videre ansvarliggjøres foreldre etter
dagens lovgivning i barnelova av 8. april 1981 nr. 7 § 30
om innholdet i foreldreansvaret. Bestemmelsen sier blant annet at
barnet ikke må bli utsatt for vold eller på annen
måte bli behandlet slik at den psykiske eller fysiske helsen blir
utsatt for skade eller fare.
Jeg kan på denne bakgrunn ikke se at
det kan være behov for ytterligere ansvarliggjøring
av foreldre i lovgivningen.
Dette spørsmålet hører
inn under Justisdepartementet som anser at de ordinære
strafferammene for vold er tilstrekkelig
vide til at vold mot egne familiemedlemmer kan straffes strengt
nok. For legemsfornærmelser er
strafferammen bøter eller fengsel inntil 6 måneder, men
inntil 3 år dersom legemsfornærmelsen har skadefølge.
Ved betydelig skade eller død, heves strafferammen til
5 år. Mer relevant for de forholdene som er beskrevet i
dokument nr. 8:50 (2001-2002), er antakelig strafferammene for legemsbeskadigelser. For ordinær legemsbeskadigelse er
straffen fengsel inntil 3 år, men inntil 6 år
ved blant annet sykdom eller arbeidsuførhet utover 2 uker,
og inntil 8 år dersom følgen er død eller
betydelig skade. Og grov legemsbeskadigelse straffes
med fra 2 til 15 års fengsel, men inntil 21 år dersom
det er handlet med overlegg og forbrytelsen har hatt døden
til følge.
Felles for alle de straffebudene som er gjennomgått, er
at straffen forhøyes dersom handlingen er begått under
spesielt oppregnede omstendigheter (blant annet på en særlig
smertevoldende måte), eller under andre særdeles
skjerpende omstendigheter. Ved avgjørelsen av om handlingen
er begått under andre særdeles skjerpende omstendigheter,
skal det blant annet legges særlig vekt på om
den har karakter av mishandling.
Innenfor disse strafferammene fastsetter retten
en passende straff i det enkelte tilfellet.
Straffen for trusler er
bøter eller fengsel inntil 3 år. Under særdeles
skjerpende omstendigheter - som er de samme som dem som
gjelder for legemskrenkelser, jf. ovenfor - kan fengsel inntil 6 år
idømmes.
Straffelovkommisjonen legger mars 2002 fram
sin utredning om nye straffebestemmelser, herunder om trusler.
Jeg anser det derfor hensiktsmessig å ta stilling til om
strafferammene for trusler er vide nok i forbindelse med
at Straffelovkommisjonens forslag skal følges opp. Vi gjennomgår
for øyeblikket sammenhengen mellom disse strafferammene
og utvisningsregelverket for å se om det er et område
vi bør gjøre endringer på.
Jeg forstår det slik at forslagsstillerne ønsker
at det utredes om personer som er innvilget norsk statsborgerskap
ved søknad eller melding, skal kunne få tilbakekalt
statsborgerskapet, dersom de begår straffbare handlinger
etter at de har blitt norske statsborgere.
Det er i dag ikke hjemmel til å kunne
tilbakekalle norsk statsborgerskap i disse tilfellene.
I Den europeiske konvensjon om statsborgerskap av 1997 (Europarådet)
er det regnet opp i hvilke tilfeller det i nasjonal lovgivning kan
gis bestemmelser om tap av statsborgerskap. Straffbare forhold begått
etter at en person er innvilget statsborgerskap i landet,
er ikke med i den oppregningen. Det ville således være
brudd på denne konvensjonen å gi slike regler
som foreslått. Norge har undertegnet konvensjonen og det
arbeides nå med ratifikasjon av den.
Dersom man innførte en regel om tilbakekall
på grunn av nye straffbare forhold, ville det innebære
at man etablerte en ny type ikke fullverdige statsborgerskap, sammenlignet
med statsborgerskapet til personer som er født norske.
Jeg kan ikke se at det er grunn til å innføre
slik regler.
Utlendingsloven har som hovedregel at underhold må være
sikret for den som søker om familiegjenforening. Loven
har også regler om unntak fra underholdskravet, og om adgang
til å dispensere fra kravet i visse tilfelle.
Når en utenlandsk borger søker
familiegjenforening med sin ektefelle i Norge, er det vanligvis
en forutsetning at underhold er sikret. Det er imidlertid unntak
fra underholdskrav dersom den som bor i Norge har asyl her,
er overføringsflyktning, eller har fått innvilget oppholdstillatelse
på humanitært grunnlag etter søknad om
asyl. Normalt dispenseres det fra underholdsplikten når
herboende er norsk borger, eller når sterke menneskelige
hensyn tilsier det.
Å være "sikret underhold"
betyr at søkeren må kunne forsørge seg
selv, eller bli forsørget av den som han eller
hun søker gjenforening med. Tilstrekkelig underhold kan
sikres gjennom arbeidsinntekt, pensjon eller på annen
måte. Utlendingsdirektoratet legger til grunn at samlet
inntekt for søker og herboende minst tilsvarer lønnstrinn én
i statens lønnsregulativ.
Det er mulig å endre reglene og stille
strengere vilkår for familiegjenforening slik forslagsstillerne ønsker, bl.a.
ved å ta bort unntaksbestemmelsene eller heve underholdskravet
og eventuelt stille krav til disponering av egen bolig for ektefellene.
Dette ville imidlertid gjøre det langt vanskeligere for
mange utlendinger i Norge, særlig nyankomne som
hadde et etablert familieliv før de kom til Norge, å oppfylle
vilkårene. Hensikten med forslagene i Dok 8:50 er slik
jeg oppfatter det først og fremst rettet mot å stille
klarere forsørgelseskrav for de som har bodd
i Norge lenge. Jeg tror det er riktig å gjennomgå disse
reglene bl.a fordi praksis synes å være "romsligere"
enn regelverket faktisk er. Hvis vi skal gjøre
store endringer, må det gjelde både nordmenn av
"norsk etnisk" bakgrunn og nordmenn med minoritetsbakgrunn.
Samtidig må vi sikre oss at reglene våre
ikke tvinger norsk ungdom tilbake til sine foreldres hjemland. Eller
at strenge forsørgelseskrav tvinger ungdom vekk fra utdanning
og ut i yrkeslivet. Det er derfor behov for å gjennomgå hvilke
konsekvenser endringer i regelverket vil ha før man konkluderer
med at det skal skje større tilstramninger.
Det er nokså vanlig blant innvandrere å inngå ekteskap
i relativt ung alder på tidspunkt hvor de kanskje også bor
hjemme hos sine foreldre. I likhet med forslagsstillerne ser også jeg
at ekteskapsinngåelser i høyere alder kan bidra
til å forhindre arrangerte ekteskap hvor hovedmotivet
er å sikre at ytterligere en person fra hjemlandet skal
få oppholdstillatelse i Norge gjennom reglene
om rett til familiegjenforening. Det bør være
et mål i arbeidet å få faktisk gifte
alder høyere. Fra et menneskerettighetsperspektiv mener
jeg likevel at det er uholdbart å innskrenke innvandrerbefolkningens
rett til å stifte og leve et familieliv på en
slik måte. Alle myndige personer i Norge kan lovmessig
inngå ekteskap. Slik jeg ser det fremstår
det derfor som diskriminerende å frata personer under 24 år
muligheten til å få sin utenlandske ektefelle
til Norge. Det er imidlertid ikke slik at menneskerettighetenes
vern om familielivet, gir en ubetinget rett til å utøve
familielivet her. Forslagsstillerne peker på alternativet å innføre
et krav om tilknytning til Norge i familiegjenforeningssaker. Familiegjenforening
mellom ektefellene skal da kunne skje i det land hvor den samlede
tilknytning for ektefellene er størst. Siden vi i disse
saker ikke bare står overfor
konfliktsituasjoner som er begrunnet i ønske om oppholdstillatelse
i Norge, men også konflikter hvor kulturtradisjoner, angst
mot fornorskning presser ungdom, så kan konsekvensen av
slike forslag bli ikke bare tvangsgiftning, men også tvangsflytting
av ungdommene. Jeg mener de norske reglene ikke må bidra til
en slik mer belastning overfor ungdom.
En slik ordning forutsetter at skjønnsmessige kriterier
oppstilles som vurderingstema for hvorvidt det foreligger tilstrekkelig
tilknytning til Norge i den enkelte sak. Ordningen vil derfor være
vanskelig for myndighetene å håndheve blant annet
av hensyn til forvaltningsmessige krav om likebehandling, og etter
min mening gi ektefellene for svak forutberegnelighet. Jeg er kjent med
at den danske regjeringen har gått inn for å innføre regler
som forslagsstillerne her foreslår. Regjeringen har
imidlertid ingen planer om å gjøre det samme.
Jeg vil for øvrig peke på at det nylig nedsatte
lovutvalget for gjennomgang av utlendingslovgivningen
innenfor sitt mandat vil se nærmere på reglene
som gjelder på utlendingsområdet i de
andre nordiske landene.
Ekteskapslovgivningen hører inn under
barne- og familieministerens ansvarsområde, og jeg er kjent
med at det departementet ikke støtter dette forslaget.
På samme måte som barne- og familieministeren
mener jeg at et generelt forbud mot ekteskap mellom fettere og kusiner
ikke er en god løsning for å få bukt
med tvangsekteskap. Tvangsekteskap er forbudt ved norsk lov,
og det er et stort problem som gjelder en liten gruppe i Norge. Å innføre
generelle forbud, eller å foreta generelle lovendringer
for å løse noen spesielle saker er ikke velegnet.
Et slikt forbud i Norge kan omgås ved
at søskenbarn gifter seg utenlands. Når søskenbarn
inngår ekteskap i utlandet, vil dette bli lagt til grunn
som gyldig i Norge, selv om vi skulle sette et forbud mot dette
i vår ekteskapslov, med mindre vi sier at et slikt ekteskap strider
mot norsk rettsfølelse. Det gamle lovforbudet om ekteskapsinngåelse
mellom søskenbarn ble opphevet før 1918,
og etter det har flere nordmenn uten utenlandsk opprinnelse giftet
seg med sine søskenbarn.
Et slikt forbud vil ramme de søskenbarna
som av kjærlighet og fri vilje virkelig ønsker å inngå ekteskap. Denne
problemstillingen foreslås løst med en dispensasjonsadgang.
Jeg mener at det å bedømme hvorvidt det foreligger
et kjærlighetsekteskap eller ikke, er vanskelig. Dette
fordi det ikke blir krevet i forhold til andre ektepar og ikke minst
fordi det vil være meget vanskelig å kontrollere
et slikt vilkår. I forslagets kommentarer står
det at det kan gis tillatelse etter en vurdering basert på normal
saksbehandling. Det er ikke klart hva forslagsstillerne har tenkt
seg som normal saksbehandling. Etter gjeldende regler må partene
fylle ut egenerklæringer og legge frem de nødvendige
bevis, for eksempel for at vedkommende ikke er gift fra
før. Tenker man seg at partene i tillegg skal svare skriftlig og/eller
muntlig på spørsmålet om det foreligger kjærlighetsekteskap,
eller skal vigsleren intervjue paret om dette. En slik regel vil
uansett være vanskelig å praktisere. En dispensasjonsadgang
vil dessuten være lite hensiktsmessig, fordi den med sannsynlighet
vil være relativt lett å omgå.
Familiegjenforeningsreglene i utlendingsloven
er gitt for å sikre et familieliv basert på frivillighet.
Dersom en utlending har blitt tvunget til å inngå ekteskap, og
gir uttrykk for at han/hun ikke vil leve sammen med den
andre, vil søknaden bli avslått. Vilkåret
i utlendingsforskriften om at partene skal bo sammen vil ikke
være oppfylt. Hvis partene til tross for at det forelå et
element av tvang ønsker å fortsette ekteskapet
og å bo sammen og dette fremstår som sannsynlig,
er ikke tvangen som ble benyttet ved ekteskapsinngåelsen
i seg selv en avslagsgrunn.
Det kan se ut til at forslagsstillerne mener
at utlendingsmyndighetene bør kunne avslå en søknad
om oppholdstillatelse på grunnlag av ekteskap uavhengig av
om den som er tvunget inn i ekteskapet vil påberope seg
tvangen. Grunnen til at den som er tvunget inn i ekteskapet ikke
vil påberope seg tvangen overfor utlendingsmyndighetene
(og andre), er som oftest frykt for represalier fordi søknaden
om oppholdstillatelse derved vil bli avslått. Dersom utlendingsmyndighetene skulle
avslå søknaden uten at parten hadde påberopt seg
at det forelå tvang ved ekteskapsinngåelsen, vil vedkommende
kunne risikere represalier fra de som har utøvet tvangen.
Utlendingsmyndighetene ville i avslaget måtte vise til
at man mente det forelå tvang ved inngåelsen.
Utlendingsmyndighetenes vedtak ville på denne
måten kunne utsette privatpersoner for represalier på grunn
av et forhold de ikke selv ønsket å påberope
seg utad.
En vurdering av om det er benyttet tvang, selv
om partene selv ikke påberoper dette, byr på vanskelige bevisspørsmål.
I situasjoner der utlendingsmyndighetene, på et eller annet
stadium av saksbehandlingen, likevel blir klar over at det kan ha
vært utøvet tvang ved ekteskapsinngåelsen
bør det imidlertid gis råd og veiledning om hvor
man kan finne hjelp og støtte dersom man vurderer å bryte
ut av ekteskapet. Er det grunn til tvil om ekteskapsinngåelsen
er frivillig, vil det også kunne foretas oppfølging
i form av for eksempel intervjuer/avhør av partene.
Dette kan også bringe på det rene om ekteskapet
er reelt og om de vil bo sammen, jf ovenfor.
Stortinget ber Regjeringen legge frem et helhetlig forslag
i form av en stortingsmelding til en ny integreringspolitikk basert
på det grunnlag at innvandrere må tilpasse seg
og følge norske lover, forskrifter, regler, tradisjoner
og samfunnsnormer.
Regjeringens integreringspolitikk er basert
på respekt for den enkelte og overbevisningen
om at kulturelt mangfold som følge av innvandring, bidrar
til å berike det norske samfunnet. Integreringspolitikken
er basert på at alle har rett til å hevde sine
verdier, følge kulturelle tradisjoner og praktisere sin
tro, forutsatt at det skjer innenfor rammen av norsk lov og grunnleggende
menneskerettigheter. Jeg vil derfor ikke ta initiativ til at Regjeringen
skal fremme en ny stortingsmelding om en ny integreringspolitikk
som vil innebære at innvandrere og andre etniske minoriteter
skal gi opp sin kulturelle eller religiøse egenart. Vi
vil på den andre siden arbeide med praktiske tiltak for å bedre integreringsarbeidet
bl.a basert på de tiltak det var bred enighet om i forbindelse
med behandlingen av St.meld. 17 i fjor vår. Videre vil
vi i oppfølgingsarbeidet med handlingsplanene
mot tvangsekteskap, omskjæring og vold mot kvinner ha fokus
på praktiske forbedringer og nødvendige
lovendringer. Regjeringens uttalte mål er å stå på ungdommens
side i kultur/generasjonskonflikter i innvandrermiljøene.
Regjeringen vil fortsatt prioritere støtte
til organisasjoner som har fokus på å yte hjelp
til ungdom i alvorlig krise.
Ansvarlig for gjennomføring: Barne-
og familiedepartementet.
Regjeringen vil støtte etableringen
av et sentralt kompetanseteam og ta initiativ overfor de store byene til
etablering av rådgivningsgrupper.
Ansvarlig for gjennomføring: Barne-
og familiedepartementet.
Regjeringen vil i dialog med kommunene, vurdere mulige
alternativer for å avhjelpe boligsituasjonen for ungdom
som utsettes for tvangsekteskap.
Ansvarlig for gjennomføring: Kommunal-
og regionaldepartementet.
Regjeringen vil sikre at offentlig ansatte i
de største byene får tilbud om kompetanseheving
på området tvangsekteskap. Dette vil gjelde sosial-
og barneverntjeneste, helsestasjoner, skoler, PP-tjenesten, barne-
og ungdomspsykiatrien og politiet. Formålet er å gjøre dem
bedre i stand til å hjelpe ungdom som trues med eller utsettes
for tvangsekteskap.
Ansvarlig for gjennomføring: Barne-
og familiedepartementet.
Regjeringen vil foreslå endringer i
utlendingsforskriftens bestemmelser om krav til underhold ved søknad
om familiegjenforening på grunnlag av ekteskap. Det skal
særskilt vurderes om det er grunn til å stille strengere
krav til underhold enn dagens regelverk åpner for når
ektefellene er under 23 år. Forslag til endringer skal
foreligge i august 2002.
Ansvarlig for gjennomføring: Kommunal-
og regionaldepartementet.
Regjeringen vil arbeide for en mer systematisk
bruk av intervjuer ved søknader om familiegjenforening
på grunnlag av ekteskap. Man vil gjennomgå rutinene både
i Norge og ved utenriksstasjonene.
Ansvarlig for gjennomføring: Kommunal-
og regionaldepartementet.
Regjeringen vil gjeninnføre fylkesmannens
adgang til å reise sak om ekteskapets gyldighet for domstolene. Der
offentlige myndigheter (folkeregistre, utlendingsdirektoratet mv.)
er i tvil om ekteskapets gyldighet, kan saken overlates til fylkesmannen
som vurderer om det kan være grunn til å reise
sak om gyldigheten. Regjeringen vil fremme andre lov- eller regelendringer
som kan bidra til at det blir lettere å oppløse
ekteskap som er inngått ved tvang.
Ansvarlig for gjennomføring: Barne-
og familiedepartementet.
Regjeringen vil innføre ubetinget offentlig
påtale i saker som omhandler tvangsekteskap, og presisere
i straffeloven at rettsstridig tvang også omfatter tvangsekteskap
og at den skjerpede strafferamme på opp til 6 års
fengsel kan komme til anvendelse for slik tvang. Ansvarlig for gjennomføring:
Justisdepartementet.
Regjeringen ønsker regler for å motvirke
"barneekteskap". Dette kan skje ved å definere ekteskap
med barn under en viss alder som tvangsekteskap. Regjeringen vil
utrede spørsmålet nærmere, også aldersgrensen.
Ansvarlig for gjennomføring: Justisdepartementet.
Regjeringen vil arbeide med sikte på å overføre
prøving av ekteskapsvilkårene til en offentlig
instans.
Ansvarlig for gjennomføring: Barne-
og familiedepartementet.
Regjeringen vil vurdere nærmere folkeregistrenes praksis
ved registrering av ekteskap inngått i utlandet.
Ansvarlig for gjennomføring: Barne-
og familiedepartementet i samråd med Finansdepartementet.
Regjeringen vil bedre registrerings- og kontrollrutinene
for å hindre feilutbetaling av barnetrygd i forbindelse
med barns utenlandsopphold. En innstramming av retten til barnetrygd
ved utenlandsopphold vil også bli vurdert.
Ansvarlig for gjennomføring: Barne-
og familiedepartementet.
Regjeringen vil vurdere barnevernloven med formål å kunne
fatte barnevernsvedtak på ungdom opp til 20 år
dersom den unge samtykker og saken er meldt barnevernet før
ungdommen fylte 18 år.
Ansvarlig for gjennomføring: Barne-
og familiedepartementet.
Regjeringen vil at det i barneloven skal tas
inn et forbud mot å arrangere ekteskapsinngåelse
på vegne av en mindreårig.
Ansvarlig for gjennomføring: Barne-
og familiedepartementet.
Regjeringen vil at skolen tar opp ulike aspekter
ved tvangsekteskap i undervisningen i norsk og samfunnskunnskap
slik at elevene vet hvilke rettigheter de har og hvor de kan få hjelp.
Ansvarlig for gjennomføring: Utdannings-
og forskningsdepartementet.
Regjeringen vil at skolene og kommunene raskt
skal følge opp saker hvor det meldes at elever tas ut av
skolen uten at årsaken er gitt, og hvor det er mistanke
om planlagt tvangsgifte.
Ansvarlig for gjennomføringen: Utdannings-
og forskningsdepartementet.
Regjeringen vil at voksenopplæringsinstitusjoner
tar opp tvangsekteskap i sine opplæringstilbud i norsk
og samfunnskunnskap.
Ansvarlig for gjennomføring: Utdannings-
og forskningsdepartementet.
Regjeringen vil i forbindelse med utvikling
av nye rammeplaner innen lærerutdanningen og relevante helse-
og sosialarbeiderutdanninger sørge for at temaet "Flerkulturell
forståelse" inngår.
Ansvarlig for gjennomføring: Utdannings-
og forskningsdepartementet.
Regjeringen vil styrke familievernets rolle
i arbeidet mot tvangsekteskap, og vil derfor sikre at de tilføres kompetanse
for å fylle denne rollen.
Ansvarlig for gjennomføring: Barne-
og familiedepartementet.
Regjeringen vil øke kompetansen i hjelpeapparatet gjennom
opplæring. Sentrale etater som barnevern, sosialtjeneste,
helsestasjoner, skoler, PP-tjenesten, politi, barne- og ungdomspsykiatrien
og familievernkontor skal ha en generell kulturspesifikk kompetanse i
tillegg til kunnskap om problematikken rundt tvangsekteskap. Man
vil vurdere å legge ansvaret for opplæringen til
Fylkesmannen.
Ansvarlig for gjennomføringen: Barne-
og familiedepartementet i samarbeid med Kommunal- og regionaldepartementet
ved Utlendingsdirektoratet og Sosialdepartementet.
Dersom trossamfunns ledere medvirker til, eller
godkjenner tvangsekteskap eller kjønnslemlestelse, og med
dette bryter norsk lov, kan de bli fratatt både sitt offentlige
tilskudd og sin vigselsmyndighet.
Ansvarlig for gjennomføring: Kultur-
og kirkedepartementet.
Regjeringen vil vurdere om det skal settes som
vilkår for oppholdstillatelse etter utlendingsloven at
religiøse ledere i trossamfunn må gjennomgå kurs
i norsk og samfunnskunnskap.
Ansvarlig for gjennomføring: Kommunal-
og regionaldepartementet.
Regjeringen vil avsette midler hvor ulike frivillige organisasjoner
og andre miljøer kan søke om støtte til informasjonstiltak,
holdningsskapende arbeid og råd og veiledning som kan virke
forebyggende mot tvangsekteskap.
Ansvarlig for gjennomføring: Barne-
og familiedepartementet.
Regjeringen vil arbeide for å forebygge
tvangsekteskap gjennom å videreutvikle informasjonstilbudet
ved helsestasjoner for ungdom og i skolehelsetjenesten.
Ansvarlig for gjennomføring: Helsedepartementet.
Regjeringen vil påse at det gis målrettet
informasjon til asylsøkere i mottak. Mottaksansatte skal
til enhver tid ha kunnskap om problematikken rundt tvangsekteskap.
Ansvarlig for gjennomføringen: Kommunal-
og regionaldepartementet ved Utlendingsdirektoratet.
Regjeringen vil utarbeide et eget temahefte
for foreldre med minoritetsbakgrunn i forbindelse med Foreldreveiledningsprogrammet.
Spørsmål knyttet til tvangsekteskap vil bli omtalt
i dette heftet.
Ansvar for gjennomføring: Barne- og
familiedepartementet.
Regjeringen vil innenfor Foreldreveiledningsprogrammet
iverksette forsøksvirksomhet med foreldreveiledningsgrupper
for foreldre med innvandrerbakgrunn ved noen skoler og helsestasjoner
i Oslo.
Ansvarlig for gjennomføring: Barne-
og familiedepartementet.
Regjeringen vil støtte nettverksbygging
mellom ungdom som ønsker å arbeide med problemstillinger
knyttet til inngåelse av ekteskap og retten til å foreta
frie valg.
Ansvarlig for gjennomføring: Barne-
og familiedepartementet i samarbeid med Kommunal- og regionaldepartementet.
Regjeringen vil inngå og følge
opp bilaterale avtaler med enkelte land med henblikk på en
rask og effektiv håndtering av konkrete saker.
Ansvarlig for gjennomføring: Utenriksdepartementet.
Regjeringen vil ta initiativ til en nordisk
konferanse i 2002 for erfaringsutveksling om tvangsekteskap.
Ansvarlig for gjennomføring: Barne-
og familiedepartementet i samarbeid med aktuelle departementer.
Oslo, i kommunalkomiteen, den 11. april 2002
Magnhild Meltveit Kleppa
leder |
Signe Øye
ordfører |
Hans Kristian Hogsnes
sekretær |