Opplegget for jordbruksavtalen er basert på de
prinsipper som er trukket opp i St.meld. nr. 19 (1999-2000) om norsk
landbruk og matproduksjon med tilhørende Innst. S. nr.
167 (1999-2000) fra næringskomiteen og Regjeringens Sem-erklæring.
Avtalen skal bidra til omstilling og effektivisering
og at aktive utøvere skal få en inntektsutvikling
på linje med andre grupper i samfunnet, kombinert med et
fortsatt desentralisert landbruk med variert bruksstruktur. Samtidig
skal det tas større hensyn til bruk hvor jordbruksproduksjonen
utgjør et viktig bidrag til inntekten.
Med de utfordringene det norske jordbruket står overfor
er effektivisering og kostnadsreduksjon i vareproduksjonen nødvendig
for at jordbruket over tid fortsatt skal være i stand til å produsere
fellesgodene samfunnet etterspør og som er hovedbegrunnelsen
for overføringsnivået.
Store deler av overføringene over jordbruksavtalen går
til melkeproduksjonen, hvor strukturen har vært tilnærmet
låst siden innføringen av kvoteordningen i 1983.
Nesten 60 pst. av melkeprodusentene har også uendret eller
mindre kvote enn for 20 år siden, og dermed begrenset mulighet
til å utnytte sin kapital effektivt. Regjeringen mener
det er nødvendig å øke melkeprodusentenes
handlingsrom for å bidra til en mer effektiv produksjon
gjennom en friere omsetning av melkekvoter.
Regjeringen fremmer i proposisjonen et eget
romertallsvedtak for Stortinget med forslag om et utvidet inntektsfradrag
for jordbruket ved beskatningen med halv virkning for inntektsåret
2002 og full virkning i 2003. Endelig utforming av forslaget presenteres
i budsjettet for 2003. Ordningen skal ha en provenyvirkning i statsbudsjettet
på 200 mill. kroner, tilsvarende en inntektsverdi for jordbruket
før skatt på 300 mill. kroner. I påvente
av endelig utforming har partene lagt til grunn at det kan trekkes
fra 16 pst. av inntekt mellom 36 000 og 155 000 kroner pr. bruk
i næringsinntekt fra jord- og hagebruk.
Ved behandlingen av statsbudsjettet for 2002
vedtok Stortinget samtidig å redusere bevilgningen til
gjennomføring av jordbruksavtalen (kap. 1150) med 300 mill.
kroner for 2002. Partene ble i oppgjøret enige om å fordele
kuttet på underposter. Partene i jordbruksoppgjøret
har lagt til grunn at utgangspunktet for forhandlingene i 2002 er
bevilgningsnivået etter reduksjonen på kap. 1150,
dvs. 12,17 mrd. kroner.
Fra 2001 til 2002 har BFJ budsjettert med en
inntektsøkning for jordbruket på 2 pst. (inkl.
verdien av jordbruksfradraget). Det er særlig økt
reduksjon i antall årsverk i sektoren som gir økning
i inntekten pr. årsverk. Fra 2000 til 2002 reduseres antall årsverk
prosentvis om lag dobbelt så mye som på 90-tallet.
Kostnadene pr. årsverk i jordbruket har økt betydelig
de siste par årene, delvis på grunn av økt
realrente. Det er likevel grunn til å peke på at
det er behov for å gjennomføre strukturelle forbedringer
som kan bidra til å redusere småskalaulempene
i produksjonen. BFJs materiale viser også en urovekkende
kostnadsutvikling i deler av omsetningsorganisasjonene. Forbedringer her
har stor betydning både for industriens konkurransekraft
og for utbetalingsprisene til råvareprodusentene.
Rammen i tilbudet består av endring
i bevilgning over kap. 1150, målprisendringer og verdien
av det utvidede jordbruksfradraget ved beskatning. Som inndekning
er lagt til grunn en reduksjon i antall årsverk, økt
kostnadseffektivitet i jordbruket og krav til økt kostnadseffektivitet
i omsetnings- og foredlingsledd. På denne bakgrunn er partene
enige om en ramme for avtalen på 450 mill. kroner. Etter
dette blir rammen, inkl. skatteordningen og engangsmidler, på 750
mill. kroner.
Målprisene på jordbruksvarer økes
i avtalen tilsvarende 475 mill. kroner. I gjennomsnitt er det en økning i
målprisene på om lag 3 pst., som tilsvarer et
utslag i konsumprisindeksen på om lag 0,1 pst. Målprisene
på storfekjøtt, sauekjøtt, poteter og
noen melkeprodukter til dagligvaremarkedet økes over gjennomsnittet.
Melk til industrimarkedet endres ikke og målprisene på korn reduseres.
Målprisene på korn reduseres med 5 øre
pr. kg i forhold til vedtatt målpris. Dette gir en reell
prisreduksjon på 1 øre pr. kg. I tillegg er det
lagt til grunn at effektivisering i korn-/kraftfôromsetning
skal tilsvare 3 øre pr. kg kraftfôr.
Avtalen innebærer en friere omsetning
av melkekvoter. Brukere som selger kvoten må selge 70 pst.
til staten til kr 3,50 pr. liter. Det resterende selges fritt innen fylket
til fri pris. Kvote som staten har kjøpt kan selges ut
igjen etter gjeldende regelverk eller holdes tilbake til prioriterte
grupper. Taket på kvotestørrelse enkeltprodusenter
kan kjøpe seg opp til, heves til 225 000 liter, eller basiskvote
når denne er høyere. Kvotetaket for samdrifter
i melkeproduksjonen på 500 000 liter heves til 750 000
liter. Deltagerbruk i samdrifter kan søke særskilt
om tilskudd til annet husdyrhold enn storfe på eget bruk
når dette ikke er del av driftssamarbeid.
Spørsmålet om to-årige
jordbruksavtaler har vært drøftet under forhandlingene.
Ut fra en totalvurdering fra statens side ble det konkludert med
at avtalesystemet ikke endres, bl.a. ut fra at to-årige
avtaler vil representere nye bindinger på budsjettpolitikken.
Fra 2003 innføres det krav om miljøplan på det
enkelte foretak innen jord- og hagebruk som søker produksjonstilskudd.
Enkelte av referansebrukene får ikke
full virkning av det utvidede inntektsfradraget ved skatteligningen, som
i full virkning utgjør knapt 8 000 kroner pr. bruk, før
skatt. Det gjelder brukene med lite driftsomfang og lav næringsinntekt
innenfor saueholdet, kornproduksjon og spesialisert storfekjøttproduksjon.
Utvidelsen av jordbruksfradraget er gjort med sikte på å målrette støtten
til bruk hvor jordbruksdrift er en viktig del av inntektsgrunnlaget.
Komiteen har merka
seg at avtalepartane har fordelt reduksjonen i løyvingane
på kap. 1150 på 300 mill. kroner for 2002, slik
Stortinget gjekk ut frå ved handsaminga av statsbudsjettet
for 2002. Komiteen har merka seg at dette i den framforhandla
avtala delvis er gjort gjennom innsparingar og disponering av overførte
beløp, og sluttar seg til denne framgangsmåten.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at det i statsbudsjettet for 2002 ble vedtatt et kutt
i rammen for jordbruksavtalen på 300 mill. kroner. Flertallet mener at
det er et prinsipp om at framforhandle avtaler bør respekteres,
ikke bare her i Stortinget, men også Regjeringen har et
ansvar for trygghet og forutsigbarhet som forhandlingsinstituttet
gir. Flertallet mener derfor det var svært
uheldig at Regjeringen med Fremskrittspartiets støtte kuttet
300 mill. kroner for inneværende års budsjett.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet og Sosialistisk
Venstreparti, har merka seg at partane har lagt utviklinga av utvida jordbruksfrådrag
som premiss for dimensjonering av både storleiken på ramma
og fordelinga.
Fleirtalet vil streke under at
skatt ikkje er noko forhandlingstema, men er samd i Regjeringa sitt
framlegg til å utvida det eksisterande jordbruksfrådraget ved
skattelikninga og at det vert gjort gjeldande med halv verknad for
2002. Fleirtalet har merka seg at utvidinga av den
eksisterande flate ordninga med 36 000 kroner som frådrag,
skal gjerast proporsjonal med storleiken på næringsinntekta,
opp til om lag 155 000 kroner, innanfor ein provenyverknad på 200
mill. kroner på statsbudsjettet. Fleirtalet sluttar
seg til den framlagde skatteordninga. Det har lenge vore eit ønskje å målretta
stønaden til jordbruket mot næringsdrivande der
jordbruksinntekta er ein viktig del av inntektsgrunnlaget for brukarane.
Flertallet vil peke på at
jordbruket og næringsmiddelindustrien sliter med de samme
kostnadsproblemer som resten av norsk fastlandsindustri. Det er
på denne bakgrunn avgjørende at skatte- og avgiftspolitikken
i forhold til næringen utformes slik at man hindrer ny
kostnadsvekst. Flertallet ser det som vesentlig at
man gjennomgår skattepolitikken med sikte på maksimal
ressursutnyttelse i næringen.
Eit anna fleirtal,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet, har merka seg at dei minste bruka
med korn, sau og ammekyr statisk vurdert får lita nytte
av den utvida ordninga. Men ved vidareutvikling av slike bruk vil
ordninga vere til gagn for alle som driv jordbruk til å få ei
god næringsinntekt.
Et tredje flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at skattepolitikken er et viktig fordelingspolitisk virkemiddel.
Ved framleggelsen av statsbudsjettet bør derfor Regjeringen
gjøre rede for fordelingsvirkningene av ulike utforminger
av skattefradraget. I tillegg kan det oppstå påregnelige
produksjonstilpasninger i næringen når de marginale
skattesatsene endres. Dette flertallet legger til
grunn at Regjeringen gir en grundig redegjørelse for slike
forhold når forslaget til endelig utforming presenteres
i budsjettet for 2003.
Eit fjerde fleirtal,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, har elles
merka seg at Regjeringa vil leggje fram for Stortinget framlegg
om endeleg utforming av det utvida jordbruksfrådraget ved
skattelikninga i samband med statsbudsjettet for 2003.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil også vise til at kostnadsutviklingen
gjør det påkrevet å kompensere for offentlig
pålagte oppgaver som innebærer merkostnader.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til forslaget om en utvidelse av den eksisterende inntektsfradragsordningen
ved beskatning av næringsinntekt fra jord- og hagebruk.
Disse medlemmer minner om at
Fremskrittspartiet var imot innføringen av denne særordningen
for de selvstendige næringsdrivende i matvareproduksjonsbransjen
og er følgelig uenig i en utvidelse av jordbruksfradraget. Disse
medlemmer mener det er riktig å redusere skatter
og avgifter, men at dette bør gjennomføres i form
av generelle ordninger, like for alle bransjer og næringer. Disse
medlemmer minner om Fremskrittspartiets gjentatte forslag
om å fjerne formueskatten samt redusere en del andre skatter
og avgifter som øker kostnadene for landbruket i tillegg
til andre bransjer og næringer. Disse medlemmer vil ikke
anbefale selektive skatteregler som begunstiger en næring
med relativt liten verdiskapning i tillegg, mens andre næringer
som er konkurranseutsatt og i langt sterkere grad bidrar til fellesskapet,
skal straffes.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at det under behandlingen av statsbudsjettet for 2002 ble vedtatt
et kutt i rammen for jordbruksavtalen på 300 mill. kroner. Disse
medlemmer vil påpeke det svært uheldige,
både i forhold til signaleffekten til næringen
og respekten for forhandlingsinstituttet, å gjennomføre
et slikt kutt som måtte innarbeides før de reelle
forhandlingene startet.
Disse medlemmer mener at en slik
framgangsmåte skaper stor usikkerhet for næringen
og lite forutsigbare rammevilkår, samt svekker forhandlingsinstituttet.
Videre fører en slik inngripen til at inntektsnivået
i jordbruket blir ytterligere redusert uten en landbrukspolitisk
debatt.
Disse medlemmer viser til Regjeringens
utvidede jordbruksfradrag. Ordningen er sagt å skulle ha en
inntektsverdi for jordbruket før skatt på 300
mill. kroner.
Disse medlemmer viser til at
inntektsverdien av denne ordningen er mindre enn de samlede kutt
i rammen på 435 mill. kroner (300 + 135). Dette
betyr at skatteordningen ikke dekker opp for den inntektsreduksjon
som rammekuttene gir.
Disse medlemmer vil videre påpeke
at ordningens innretning er av en slik art at store bruk har større effekt
av ordningen enn mindre bruk. Dette vil si at ordningen har en strukturdrivende
bieffekt, i motsetning til en ordning som bygger videre på dagens
flate fradrag.
Disse medlemmer vil påpeke
det faktum at den inngåtte avtalens ramme gir en inntektsøkning
på årsbasis på 10 700 kroner i gjennomsnitt
pr. årsverk. Til sammenligning har andre grupper fått
en gjennomsnittlig økning i årsinntekten på 15
500 kroner. Dette betyr at den inngåtte avtalen ikke reduserer
inntektsgapet mellom jordbruket og andre grupper.
Disse medlemmer vil videre vise
til at den foreslåtte målprisøkningen
ikke vil dekke den forventede kostnadsøkningen i primærjordbruket
og den del av kostnadsøkningen i næringsmiddelindustrien
som jordbruket må dekke. Disse medlemmer finner grunn
til å gjøre oppmerksom på at målpriser
ikke må forveksles med pris til produsent som vil ligge
lavere enn målpris.
Disse medlemmer viser til omtalen
av fordelingsprofilen i den inngåtte avtalen. I St.meld.
nr. 19 (1999-2000) er det omtalt et behov for en moderat strukturutvikling,
spesielt innen melkeproduksjonen. Disse medlemmer vil
minne om at stortingsmeldingens forslag til tiltak for å oppnå denne
strukturutviklingen allerede er gjennomført. Dette tilsier
at tiltak for å framskynde en videre strukturutvikling
ikke bør fremmes før det er tatt en bred politisk
diskusjon om landbrukets samfunnsmessige og næringspolitiske mål.
Disse medlemmer viser til tabell
6.5 i proposisjonen og utslagene av den framforhandlede avtalen
på enkeltbruk.
Disse medlemmer vil spesielt
trekke fram inntektsmulighetene for sau, mindre kornbruk og mindre melkebruk.
Disse utslagene bekrefter den gjennomgående profilen i
avtalen på belønning av intensiv drift og større
bruk. Tabellen gir heller ikke et reelt bilde av dreiningen i virkemiddelbruken
som nå sterkt vil favorisere store bruk rett og slett fordi
disse brukene ikke er representert i tabellmaterialet.