Det er viktig at staten skiller sine ulike roller,
slik at den har nødvendig legitimitet enten den opptrer
som eier, politikk-utformer eller tilsynsmyndighet. Videre må staten
som eier opptre profesjonelt i forhold til medinvestorer og långivere.
Det bør ikke kunne stilles spørsmål ved
om staten, som eier av virksomhet som driver i konkurranse med andre,
favoriserer sine egne virksomheter gjennom sin rolle som politikkutformer eller
regulerings- og tilsynsmyndighet. Staten må legge til grunn
alminnelig aksepterte prinsipper for god eierskapsutøvelse,
slik at både selskapene det gjelder og staten som eier,
har tillit i markedet. Dette vil skape et godt grunnlag for de enkelte
selskapers utvikling, og en positiv utvikling av statens verdier.
For alle selskaper må det vurderes
om andre virkemidler enn eierskapet kan gi en mer effektiv realisering av
formålene. I meldingen foretas en bred gjennomgang av de
selskaper som staten eier helt eller delvis, med unntak av de selskaper
som eies indirekte gjennom Petroleumsfondet, Folketrygdfondet, Statens nærings-
og distriktsutviklingsfond (SND) og Selskapet for industrivekst
SF (SIVA) m.m. I gjennomgangen drøftes om det fremdeles
er en tilstrekkelig god begrunnelse for at staten fortsatt skal
være eier. Statlige virksomheter skal ikke tilby produkter
og tjenester på rene markedsmessige vilkår, som
private kan gjøre like godt eller bedre. Der det ikke kan
gis en god begrunnelse for et fortsatt statlig eierskap, bør
staten redusere sin eierandel eller privatisere virksomheten helt.
Selskaper har i stor grad blitt statseide som følge av
tidsbestemte vurderinger og beslutninger. Det ligger derfor ikke
noen samlet og overordnet strategi bak dagens statlige eierskap.
Grovt sett kan staten dele sine oppgaver i tre
adskilte funksjoner:
– Politisk
organ/statsmyndighet
– Offentlig tilsynsmyndighet
– Eier/forvalter av statlig
eiendom og statlige aksjer.
En fellesnevner for statlig eierskap har vært ønsket om å ivareta
ulike samfunnsmessige eller politiske interesser, ønsket
om kontroll med nøkkelressurser, korrigering av markedssvikt
for blant annet å kunne utnytte stordriftsfordeler, fordelingshensyn,
og hensynet til nasjonal og regional næringsutvikling.
Det økonomiske argument for statlig eierskap av selskaper som
forvalter store naturressurser er i dag redusert som følge
av at grunnrenten i stor grad hentes ut gjennom beskatning og i
petroleumssektoren også via Statens direkte økonomiske
engasjement (SDØE). Det har også vært
ansett som verdifullt å kunne øve politisk innflytelse
på drift og investeringer i bedrifter som har stor samfunnsøkonomisk
betydning. Denne innflytelsen har de siste årene i praksis
vært lite brukt.
Behovet for å bruke eierskap som sektorvirkemiddel er
redusert. Eierskap brukt for å opprettholde arbeidsplasser
er i stor grad erstattet av andre virkemidler, som differensiert
arbeidsgiveravgift og horisontale regionale støtteordninger.
Samfunnsmessige mål kan i større grad bli ivaretatt
gjennom lover, forskrifter, konsesjonsvilkår, tilsyn og
kjøp av tjenester gjennom anbud. Bedriftene går
dermed over fra å være forvaltningsbedrifter til å ha
fokus på lønnsomhet og forretningsmessig drift,
og gjerne videre til børsnotering. De fleste bedrifter
har en begrenset levetid. Dette vil også gjelde bedrifter
som staten måtte eie hele eller deler av.
Komiteens flertall,
alle unntattt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, gir sin
tilslutning til meldingens påpeking av behovet for en nyvurdering
av det statlige eierskapet. Begrunnelsen er de endrede forutsetninger
som er skapt som følge av en omfattende teknologisk utvikling
og liberalisering av markedet, og internasjonalisering av næringslivet.
Etter komiteens medlemmer
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti sin
vurdering ligger statens eierskapsutfordringer på fire
plan:
– Viktigheten
av å trekke klare skiller mellom statens rolle som regulator,
rollen som tilsynsmyndighet og den forretningsmessige rollen.
– Betydningen av å bedre
statens organisering/utøvelse av eierskapet og
møte de økte krav til godt eierskap.
– En eventuell nedbygging av statens
eierskap må tilpasses kapitalmarkedets absorbsjonsevne
og bidra til gode industrielle løsninger.
– Hvordan bruke statens eierandeler
til å utvikle fremtidens norske eierskap.
Komiteen har merket seg at meldingen
fremhever betydningen av at staten bidrar til å sikre kompetansearbeidsplasser
og hovedkontorfunksjoner i Norge. Komiteen er enig
i dette, men vil slå fast at statlig eierskap alene ikke
er et egnet virkemiddel for å styrke verken utviklingen
av et kunnskapsbasert næringsliv eller sikre hovedkontorfunksjoner
i Norge.
Derimot vil komiteen fremheve
at staten kan spille en viktig rolle gjennom rammevilkårene. Komiteen vil
i den forbindelse vise til analysene og konklusjonene i kapittel
3.
Komiteen vil peke på at
historisk sett har statlig eierskap både vært
et virkemiddel for å nå politiske mål
og i noen tilfeller en konsekvens av tilfeldigheter. Meldingen peker
på hvordan ny teknologi og økt konkurranse innebærer
at politiske mål på mange områder oppnås
bedre gjennom lover, reguleringer, konsesjonsvilkår etc,
enn gjennom statlig eierskap av leverandøren. Komiteen konstaterer
videre at forretningsmessige hensyn er blitt langt viktigere for
statens utøvelse av eierskap enn tidligere.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti,
vil likevel understreke at statlig eierskap fortsatt er ett av flere
mulige virkemidler som kan tas i bruk for å nå politiske
mål. Som eksempler der statlig eierskap kan være
et virkemiddel vil flertallet nevne:
– Sektorpolitiske
hensyn, slik som alkohol- og edruskapspolitikken (Vinmonopolet).
– Behovet for å sikre
norsk eierskap av strategisk viktige virksomheter.
– Behovet for å ha politisk
kontroll med viktige naturressurser.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at eierskapet er ett av
flere mulige virkemidler som kan tas i bruk for å oppnå politiske
mål. Andre virkemidler er ulike former for reguleringer,
konsesjonsvilkår, kontraktsstyring med videre. Hvilket
virkemiddel som er mest egnet for å ivareta statens mål
vil variere.
Statlig eierskap kan i enkelte tilfeller begrunnes
sektorpolitisk. I så fall er selskapene virkemidler innenfor et
bestemt politikkområde. Et eksempel er Vinmonopolet som
et virkemiddel i alkohol- og edruskapspolitikken for å begrense
og kontrollere tilgjengeligheten på alkohol. Disse
medlemmer vil vise til at betydningen av eierskap for å regulere
markedet gjennom forvaltningsbedrifter er redusert og i enkelte
sektorer helt fjernet. Dette skyldes en oppløsning av rollekonflikter,
samt utviklingen av virkemidler som bedre ivaretar politiske mål.
Disse medlemmer viser til en
norsk forankring innenfor viktige sektorer som havbruk, petroleum, kraftsektoren
og finansnæringen er av betydning for den øvrige
næringsvirksomheten i landet. En reduksjon av statens eierandeler
vil derfor også måtte ta hensyn til styrken i
de private eiermiljøene. Det er et mål å stimulere
utviklingen av private eiermiljøer, og til at det private
eierskapet skal utgjøre en større del av det norske
eierskapet enn det gjør i dag.
Disse medlemmer viser til at
det er bred enighet om å ha politisk kontroll med anvendelsen
av naturressurser. I forbindelse med utnyttelsen av viktige ressurser
som vannkraft, fisk/havbruk, petroleum og gruvedrift er
det i dag utviklet omfattende regulerings-ordninger og tiltak som
ivaretar slike nasjonale hensyn. Disse ressursene er underlagt norsk
jurisdiksjon, og er langt på vei uløselig knyttet
til Norge. Staten vil dermed ha kontroll med dem uavhengig av eierskapet. Målsetningen
om at grunnrenten skal komme befolkningen til gode, ivaretas i dag
i stor grad av en gjennomgående høy beskatning.
Behovet for statlig eierskap er derfor redusert.
Disse medlemmer mener staten
i mange tilfeller ikke er en ideell eier. Statseide bedrifter kan
ha mindre omstillingsevne og mindre fokus på lønnsomhet.
Staten oppfattes ofte som en garantist for fortsatt drift. Disse
medlemmer mener også at det er betydelig fare for
at staten ikke greier å skille rollen som eier fra andre
oppgaver. Bedrifter og bransjer der staten har store eierinteresser
kan lett få bedre rammevilkår enn bransjer der
staten ikke deltar.
Disse medlemmer vil vise til
at det er stor forskjell på å drive porteføljeforvaltning
(Folketrygdfondet), investeringer i ny virksomhet (Argentum), og strategisk
eierskap. Folketrygdfondet er et fond for formuesforvaltning, og
har som oppgave å maksimere avkastningen på lang
sikt innenfor en begrenset risiko. Argentum skal derimot skyte inn
risikokapital i etablerte bransjerettede investeringsfond, og har
en helt annen risikoprofil enn Folketrygdfondet. Disse medlemmer mener
det er viktig at de forskjellige typene forvaltningsoppgaver holdes
fra hverandre.