3.1 Sammendrag

Regjeringens visjon er at ingen skal leve i fattigdom. Den mener at fattigdommen skal bekjempes gjennom målrettede tiltak som bidrar til å forhindre og til å hjelpe personer ut av fattigdom, og at innsatsen skal rette seg inn både mot årsakene til og risikofaktorene for å bli fattig, og forhold som bidrar til at personer kommer ut av fattigdom.

Regjeringen legger særlig vekt på en tett dialog med sentrale brukergrupper, interesseorganisasjoner, arbeidsliv, frivillige organisasjoner, kommunesektoren og ulike forskningsmiljøer.

Det framholdes at en økonomisk politikk som bidrar til vekst og høy sysselsetting er av avgjørende betydning for at enkeltpersoner og grupper med svak tilknytning til arbeidslivet kan gis muligheter. Et viktig element i Regjeringens politikk er gjennom utdanning og kvalifisering å styrke den enkeltes motivasjon, kompetanse og kvalifikasjoner i forhold til arbeidslivet. Regjeringen vil utrede spørsmålet om å innføre et stønadstak for å sikre at samlede stønader ikke når et slikt nivå at de overstiger vanlig arbeidsinntekt. Som ledd i Regjeringens moderniserings- og forenklingsarbeid vil arbeidet med utredning av garantert minsteinntekt videreføres. Regjeringens mål er at alle som kan arbeide, skal få tilbud om arbeid eller arbeidsforberedende tiltak. Regjeringen legger særlig vekt på å målrette arbeidsmarkedstiltakene for å redusere avhengigheten av økonomisk sosialhjelp.

Det vises til at myndighetene sammen med partene i arbeidslivet har inngått en intensjonsavtale om et inkluderende arbeidsliv, og det framholdes at intensjonsavtalen er et viktig virkemiddel også i sammenheng med Regjeringens innsats mot fattigdom.

Regjeringens mål er at alle som trenger det, skal få tilbud om hjelp og tjenester som bidrar til at den enkelte blir selvhjulpen.

Det er også et mål for Regjeringen at alle som trenger det, skal være sikret en økonomisk grunntrygghet gjennom en trygd til å leve av. Regjeringen vil videreut­vikle og målrette stønadsordninger som kan motvirke at personer med høye, men nødvendige utgifter i kombinasjon med lavinntekt ikke får dekket grunnleggende velferdsbehov.

Regjeringens mål er et inkluderende samfunn, der alle skal gis mulighet for å oppleve sosial tilhørighet og gjennom deltakelse i arbeids- og samfunnsliv. Det uttales at det offentliges ansvar er å legge til rette for at den enkelte og familien kan ta det ansvaret som påhviler dem, for derved gi alle en mulighet for meningsfylt aktivitet og deltakelse i samfunnslivet. Regjeringen vil vurdere nærmere hvordan det bedre kan legges til rette for meningsfylt aktivitet for personer i yrkesaktiv alder som varig eller over lengre tid står utenfor arbeidslivet.

Det framholdes at det er særlig viktig med innsats for inkludering av barn og ungdom.

Regjeringen vil gå i dialog med kommunesektoren for å drøfte hvordan kommunene kan målrette sine tjenester for i større grad å løse fattigdomsproblemet.

Regjeringen vil legge til rette for at de frivillige organisasjonene fortsatt skal kunne spille en stor rolle i det forebyggende arbeidet i lokalsamfunnene, men vil også i samarbeid med organisasjonene vurdere om de kan få en større rolle i aktivisering og arbeidstrening for dem som har problemer med å komme inn på arbeidsmarkedet.

3.2 Komiteens merknader

Komiteen har merket seg at det mest karakteristiske med de som har lav inntekt, er at de har en svak tilknytning til arbeidsmarkedet, det vil si at de ikke er i arbeid, arbeider deltid eller har sporadiske arbeidsforhold. Komiteen slutter seg til viktigheten av forsterket innsats for et inkluderende arbeidsliv og styrking av tiltak overfor langtids sosialhjelpsmottakere.

Komiteen er enig i at tiltak må målrettes ut fra den enkeltes behov for hjelp, og at tilstrekkelig hjelp må settes inn tidlig overfor barn og unge som er utsatt for fattigdom.

Komiteen mener at det er nødvendig med en stadig forbedring av trygdesystemet for å sikre at de som på varig basis ikke kan skaffe seg egen inntekt, skal ha en økonomisk grunntrygghet. Folketrygden skal fortsette å være en universell ordning for alle og det bærende elementet i det norske pensjonssystemet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil påpeke at folketrygden er ment som en trygg og forutsigbar sosialforsikring og et politisk instrument for solidarisk omfordeling av velferd mellom unge og gamle, mellom kvinner og menn, mellom syke og friske, og mellom de som har mye, og de som har lite. Trygdesystemet bør forenkles, og minsteytelsene må tilstrebe et slikt nivå at det er mulig å leve et verdig liv over tid med slike ytelser.

Komiteen er enig i hovedsiktemålet om at det skal legges til rette for og stimuleres til at alle som kan klare det, skal kunne forsørge seg ved eget arbeid. Dette må likevel ikke være til hinder for at de som av ulike årsaker ikke er i stand til dette, skal ha rett til ytelser på et nivå som gir økonomisk trygghet og grunnlag for et verdig liv.

Komiteen ser det slik at også de som av ulike årsaker i kortere eller lengre perioder har behov for økonomisk sosialstøtte, må sikres den samme økonomiske tryggheten.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at Tiltaksplan mot fattigdom er den første og eneste plan mot fattigdom som er fremlagt i moderne tid. Hovedstrategien til Regjeringen for å bekjempe fattigdomsproblemene er å få flere i arbeid. Tiltakene i planen skal være målrettede mot å forebygge og redusere fattigdomsproblemene. Regjeringen mener at bedre målretting av velferdsordningene og tiltak for å sikre sosial inkludering er avgjørende for å nå målsettingen om at ingen skal leve i fattigdom over tid. Regjeringen har alt igangsatt flere tiltak mot fattigdom, og vil følge opp tiltaksplanen mot fattigdom i forbindelse med de årlige statsbudsjettene. Disse medlemmer er fornøyd med at tiltak for barn og barnefamilier prioriteres. Regjeringen foreslo i budsjettet for 2003 å bedre bostøtteordningen for vanskeligstilte barnefamilier som eier bolig som ikke er finansiert av Husbanken eller SND (Landbruksbanken) Vedtaket bidro til at ca. 5 000 vanskeligstilte barnefamilier med lave inntekter og høye boutgifter, fra innværende år har fått redusert sine boutgifter.

Disse medlemmer støtter Regjeringen i at det tidligst mulig må settes inn tiltak for ungdom for å unngå at disse blir avhengige av sosialhjelp for sitt livsopphold.

Disse medlemmer mener det er alvorlig at et stort antall elever i videregående opplæring over lang tid ikke har hatt tilgang på tilstrekkelige helsetjenester.

Disse medlemmer støtter Regjeringen i at det er viktig å fange opp signaler på mistrivsel og problemer på et tidlig stadium, og at for å lykkes bedre vil en opprustning av skolehelsetjenesten i videregående opplæring og helsestasjon for ungdom være viktige tiltak. En satsing på skolehelsetjenesten og helsestasjon for ungdom er også i tråd med Opptrappingsplanen for psykisk helse. Disse medlemmer er glad for at Regjeringen bl.a. har satt av øremerkede midler til styrking av kommunale tjenester for barn og unge som skole- og helsestasjonstjener, kultur- og fritidstiltak, noe som er viktig i arbeidet med å forebygge psykiske lidelser. Regjeringen foreslo i statsbudsjettet for 2003 en bevilgning på 8 mill. kroner til å videreutvikle oppfølgingstjenestens arbeid for å hindre at ungdom faller ut av videregående opplæring og ikke oppnår studie- eller yrkeskompetanse. Sammensatte problemer knyttet til rusmiddelmisbruk, psykiske lidelser mv. skal bedre løses slik at den enkelte kan skaffe seg et arbeid gjennom kvalifisering og arbeidstrening. Disse medlemmer støtter også Regjeringens forslag til tiltak for å øke deltakelsen i samfunnet for barn og unge med innvandrerbakgrunn.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener det er mye som tyder på at trygde- og sosialytelsene i mange tilfelle er så lave at de ikke gir den ønska økonomiske tryggheten.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener derfor det må settes ned et utvalg som skal se på nivået på trygde- og sosialytelser med sikte på å styrke disse. Disse medlemmer mener at SIFOs levekostnadsberegninger må være med å danne utgangspunktet for dette arbeidet.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen om å sette ned et utvalg for gjennomgang av nivået på trygde- og sosialytelser med utgangspunkt i SIFOs levekostnadsberegninger. "

Disse medlemmer går inn for å lovfeste at barnetrygden skal prisjusteres hvert år.

Disse medlemmer viser til at barnetrygd og engangsstønad ved fødsel går uavkortet til alle. Mange av dem som har så dårlig råd at de må ha støtte fra sosialkontoret, opplever at hele eller deler av disse stønadene trekkes fra når sosialhjelpen utbetales. I praksis fungerer dette, slik disse medlemmer ser det, som behovsprøving av barnetrygd og stønad ved fødsel bare for de fattigste. Virkningen av dette blir at de rike blir rikere og de fattige familiene blir fratatt det ekstra økonomiske tilskuddet som alle andre får. Dette regelverket bidrar på denne måten til å øke forskjellene i Norge. Disse medlemmer aksepterer ikke dette og foreslår derfor at barnetrygd og engangsstønad ved fødsel holdes utafor bergningen av sosialhjelp.

Disse medlemmer viser til at dagens regler og retningslinjer for sosialhjelp ikke sikrer dekning av ekstraordinære utgifter knytta til julefeiring, konfirmasjon eller andre spesielle høytider og begivenheter. Dette kan sette mange barn i fattige familier i en svært vanskelig og utsatt situasjon. Disse medlemmer mener derfor at det må foretas endringer i regelverket slik at sosialhjelpen dekker en del alminnelige og nødvendige utgifter utover daglige, løpende levekostnader.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at sosial stønad skal sikre nødvendig livsopphold for den som ikke kan dekke nødvendige utgifter med egne midler. Lov om sosiale tjenester § 5-1 forutsetter en konkret og individuell vurdering av den enkeltes stønadsbehov, og sosialstønaden er således en målrettet ordning. Ytelser som barnetrygd og engangsstønad skal dekke utgifter til livsopphold for barnefamilier, og kommunene står derfor fritt til å ta hensyn til disse på inntektssiden ved vurdering av stønadsbehovet. Dette følger også av sosialstønadens subsidiære karakter. Flertallet vil videre peke på at sosial stønad skal være en midlertidig ytelse til dekning av nødvendige utgifter, mens SIFOs satser er basert på et langtidsbudsjett. Det vises også til at det er innført veiledende, statlige normer for stønadsnivået fra 2001.

Flertallet mener at hensynet til å sikre barn normale oppvekstvilkår, herunder mulighet for å delta i feiring av høytider og merkedager, skal tillegges vekt ved vurdering av behov for sosial stønad. Flertallet viser til at dette også fremgår av Sosialdepartementets rundskriv I-34/2001.

Flertallet viser til at Norge har mange universelle stønadsordninger sammenlignet med mange andre land. En rekke av folketrygdens ordninger er universelle. Disse ordningene har vært et viktig fundament i velferdssamfunnet vårt og har bidratt til å forebygge fattigdom og sikre god velferd for de fleste. Til tross for dette ser vi at mange enkeltpersoner ikke i tilstrekkelig grad fanges opp av ordningene. Dette gjelder særlig personer som har store og sammensatte behov.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti slutter seg til Regjeringens vurdering om at utfordringen fremover blir å målrette velferdsordningene slik at disse når de som har mest behov for dem.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil påpeke at en stor gruppe personer som sliter når det gjelder å få pengene til å strekke til, er mange av landets minstepensjonister som ikke har hatt anledning til å kunne legge seg opp sparepenger gjennom et langt liv. Det er mildt sagt overraskende at disse personene ikke blir nevneverdig omtalt i meldingen på tross av at en rekke minstepensjonister ikke klarer å forsørge seg selv grunnet at utgiftene til mat, klær, medisiner og bolig langt overstiger den pensjon de får utbetalt.

Den underregulering som har funnet sted når det gjelder pensjoner, har ført til at mange har kommet i en særdeles vanskelig økonomisk situasjon over tid. Dette er et område som må prioriteres i fremtiden.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at hovedbudskapet i meldingen er at det er de personer som av en eller annen grunn er på utsiden av arbeidslivet, som er verst stilt når det gjelder å kunne forsørge seg selv, og derfor også i mange tilfeller kommer innenfor det som betegnes som fattige. Det at personer som ikke har mulighet til å forsørge seg selv, er overrepresentert i statistikken hva angår "fattige" kan vel ikke komme som noen overraskelse på noen. Det er derfor etter disse medlemmers mening viktig at man målretter tiltak opp imot det faktum at den enkelte som har mulighet for det, både har en rett og plikt til å forsørge seg selv gjennom eget arbeid. Det er derfor viktig at en også sørger for at de sosiale velferdsordningene er innrettet slik at det til enhver tid lønner seg å arbeide.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil sterkt understreke at en av de viktigste faktorene i forbindelse med visjon, mål og strategier for å bekjempe fattigdom er en god kommuneøkonomi. Kommuneøkonomien er av avgjørende betydning for et velfungerende tiltaks- og hjelpeapparat og for god, forventet tjenesteyting som kan gjøre hverdagen enklere og bedre for mange vanskeligstilte. En vanskelig og utilstrekkelig kommuneøkonomi fører etter disse medlemmers mening til det motsatte. En kommuneøkonomi som stadig må basere inntektssida på økende avgifter og egenandeler belaster spesielt de i samfunnet som har lavest betalingsevne. Dette er enkeltmennesker og grupper som kommunene isteden burde ha økonomi til å skjerme for bl.a. høye egenandeler og maksimale avgifter.

Disse medlemmer viser til at gode ordninger for etter- og videreutdanning er et viktig middel til å avskaffe fattigdom. Hvis en skal få flest mulig ut i arbeid, må det etter disse medlemmers syn legges bedre til rette for etter- og videreutdanning, ikke minst for de som av ulike grunner har vært uten arbeid i le­ngre tid. Behovet for oppdatert kunnskap og kompetanse blir stadig viktigere i alle typer arbeid, men undersøkelser tyder på at ansatte i lavtlønnsyrker i mindre grad får muligheten til etter- og videreutdanning. Disse medlemmer mener det er av stor betydning å styrke finansieringsordningene for etter- og videreutdanning, for å sikre alle muligheten til kompetanseheving.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil understreke at eldre mennesker med lav inntekt ofte har store problem med sine faste utgifter. Økonomien for disse menneskene er slik at de heller ikke føler de kan leve et fullverdig liv verken i eget hjem eller sammen med andre. Disse medlemmer mener at den åpne eldreomsorgen, helsestasjonene og sosialkontorene må følge opp den eldre befolkningsgruppen slik at fattigdom både økonomisk og velferdsmessig kan forebygges mest mulig. Det er viktig å motvirke at eldre føler alderdommen som vanskelig og uverdig. Disse medlemmer mener at det offentlige hjelpeapparatet sammen med den frivillige innsatsen som finnes, samordner tiltakene slik at en kan motvirke forhold som ensomhet, feilernæring, passivitet og uverdige sosiale og økonomiske levekår.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil vise til de fem strategiene for utjamning av forskjeller slik de foreslås i Utjamningsmeldinga. Disse medlemmer holder fast ved at

• – en mykere arbeidslinje

• – en mer sosial boligpolitikk

• – et mer finmasket sosialt sikkerhetsnett

• – bedre offentlige tjenester

• – et mer rettferdig skattesystem

fortsatt skal være strategiene for å bekjempe fattigdom. Disse medlemmer mener det er feil at Regjeringa ikke vil satse så bredt som Utjamningsmeldinga la opp til.

3.2.1 Inkludering av personer uten arbeid

Komiteen understreker at det viktigste i arbeidet mot fattigdom er å føre en generell økonomisk politikk som har "arbeid til alle" som hovedmål. Alle som evner det, skal ha rett til å arbeide. Alle som ikke er i ordinært arbeid, må likevel få anledning til å bruke sine evner til å gjøre en innsats i fellesskapet. Velferdsordningene i samfunnet skal stimulere til aktivitet, ikke til passivitet.

Komiteen mener at hjelpeapparat og stønadsutforming må utvikles til i enda større grad å stimulere til å delta i arbeid eller aktivitet. Det må bli lettere å kombinere trygd og arbeid, og det skal som en hovedregel lønne seg å være mest mulig aktiv. Komiteen mener at det ved utforming av tilbud bør legges større vekt på kvalifisering gjennom arbeid, aktiviteter eller utdanning. Fokus på kvalifisering og deltakelse vil bidra til å forhindre sosial isolasjon og helseproblemer som ofte oppstår hos mennesker som er ufrivillig passive eller opplever at fellesskapet ikke trenger dem. Der er viktig å legge til rette for at yrkeshemmede finner en varig plass i arbeidslivet, og motvirke at antall passive uførepensjonister fortsetter å øke.

For å oppnå resultater understreker komiteen at det må benyttes et bredt spekter av lønns- og stimuleringstilskudd rettet mot det ordinære arbeidslivet for å unngå utstøting og tilrettelegge for reinntreden. I tillegg må kommuner og frivillige virksomheter i samarbeid med de ansattes organisasjoner stimuleres til å utvikle egnede og meningsfulle aktiviteter for personer som av ulike grunner ikke er aktuelle for ordinært lønnsarbeid eller trenger jobbtrening.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil vise til at forskning viser at utdanning i stor grad kompenserer for noen typer funksjonshemming. En viktig strategi for å motvirke diskriminering og sikre alle like muligheter til selv å velge arbeid er derfor å øke funksjonshemmedes muligheter til utdanning, attføringstilbud, tiltak og opplæring, for å kunne konkurrere på arbeidsmarkedet.

Dette gjelder rett til inntak på studier ut fra del- og realkompetanse gitt i etter- og videreutdanningsreformen, rett til nødvendige hjelpemidler og pedagogisk tilrettelegging i undervisningen, rett til tilpassede eksamens- og evalueringsformer, transportordninger og ikke minst nok tilpassede studentboliger. Disse medlemmer mener det er behov for lovendringer som sikrer funksjonshemmede reell tilgang på utdanning på linje med andre.

Disse medlemmer vil vise til at Arbeidsdirektoratet i pressemelding fra 23 oktober 2002 skriver at:

"Skolegang gir mange yrkeshemmede jobb. Yrkeshemmede som tar utdannelse, kommer i større grad enn andre yrkeshemmede tilbake i arbeid etter avsluttet attføring. Over halvparten av yrkeshemmede som har tatt skolegang som en del av sin yrkesrettede attføring, kommer i jobb, framgår det av Rapport om arbeidsmarkedet nr. 2-2002 fra Aetat Arbeidsdirektoratet.

Undersøkelsen viser at 52 prosent av de yrkeshemmede som tok skolegang kom i arbeid etterpå. Dette er mer enn tilsvarende tall for alle yrkeshemmede, der 45 prosent kommer i jobb.

Mange yrkeshemmede velger å fortsette med egenfinansiert utdannelse etter at skoletilbudet som er finansiert av Aetat er avsluttet. I perioden mai 2001 til september 2002 gjaldt det 9 prosent av gruppen."

Disse medlemmer påpeker at Aetat må ha virkemidler og policy som tar hensyn til viktigheten av utdanning for funksjonshemmede, og at attføring og tiltakenes varighet og kompleksitet innrettes etter best mulig måloppnåelse. Funksjonshemmede må møtes av holdninger som oppmunter til utdanning. Disse medlemmer vil påpeke viktigheten av at det utarbeides årlige rapporter som viser funksjonshemmedes vilkår og situasjonen på arbeidsmarkedet, og ber Regjeringen følge dette opp.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil også påpeke viktigheten av å få i gang introduksjonsprogrammer for flyktninger og asylsøkere. Språk og kunnskap om arbeids- og samfunnsliv er en nøkkel til deltakelse i arbeidsmarkedet, likestilling og inkludering. Introduksjonsprogrammet bør også gjelde ved familiegjenforening ved ekteskap, fordi erfaring viser at særlig kvinner med minoritetsbakgrunn ikke får lære seg norsk og risikerer å være helt avskåret fra yrkesdeltakelse og integrering og gjennom det risikere å havne i ei fattigdomsfelle.

3.2.2 Inkludering av barn og ungdom

Komiteen vil understreke behovet for å sikre alle barn rett til rimelig barnehageplass.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at skolefritidsordningen er et viktig lovpålagt tilbud som mange familier er avhengig av. Skolefritidsordninger representerer en trygghet for mange foreldre, slik at de vet at barna har det bra mens de selv er på jobb. Flertallet mener det er viktig at barnehager og skolefritidsordninger har god kvalitet og er billige, slik at ingen velger å ikke delta i arbeidslivet fordi utgiftene til godt barnetilsyn er for store.

Flertallet vil understreke at opplæringen i skolen skal motvirke ulikheter og gi et likeverdig grunnlag for alle, samtidig som opplæringen skal skape vekst og muligheter for den enkelte. Dette betyr at skolen må være et satsningsområde.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil peke på kommuneøkonomiens viktige rolle i arbeidet for å fjerne fattigdom - ikke minst gjelder dette fattigdommen blant barn og unge. En svært trang kommuneøkonomi har tvunget mange kommuner inn i en situasjon med høy foreldrebetaling i barnehagene, forskjellige typer egenbetaling i skolen og høy foreldrebetaling i skolefritidsordningen. Dette rammer barn i familier med trang økonomi ekstra hardt. Det kan på den ene sida føre til at de ikke får del i det trygge og sosialt utviklende tilbudet barnehager og SFO representerer, eller det representerer så store utgifter for noen barnefamilier at det bidrar til fattigdomsutvikling.

Disse medlemmer viser til at norske forskningsinstitusjoner samstemt har trukket fram billigere barnehager og fritidstilbud og gratis skole og SFO som noen av de viktigste tiltakene mot barnefattigdom i sine innspill til Regjeringen.

Disse medlemmer viser til at skolefritidsordningen ble startet for å gi alle skolebarn trygt tilsyn før og etter skoletid. En fersk evaluering av skolefritidsordningen tyder på at behovet for dette tilbudet har økt de siste årene, med flere aleneforsørgere og flere yrkesaktive kvinner.

Disse medlemmer vil peke på at Regjeringen i budsjettet for 2003 fikk støtte av stortingsflertallet for å halvere tilskuddet til skolefritidsordningen. Konsekvensene av dette er at mange kommuner nå øker egenbetalingen i SFO. Dette har ført til at flere barnefamilier ikke lenger har råd til å bruke tilbudet, men ser seg nødt til å trekke barna ut av ordningen. Kuttet i SFO-tilskuddet bidrar på den måten til en ytterligere forsterkning av fattigdomsutviklinga.

Disse medlemmer viser til at Stortinget i Budsjett-innst. S. nr. 12 (2002-2003) ba Regjeringen legge fram en plan for utviklingen av SFO, og understreker betydningen av at dette blir gjort så raskt som mulig.

Disse medlemmer mener at den offentlige skolen skal være gratis. Disse medlemmer mener at det er uakseptabelt at foreldrene må finansiere undervisningsmateriell eller leirskole. Det må sikres at gode offentlige velferdsordninger kan benyttes av alle. Disse medlemmer viser til at statsbudsjettet for 2003 har resultert i at kommunene må prioritere mellom krevende lovpålagte oppgaver. Disse medlemmer har merket seg at flere kommuner melder om økning av foreldrebetalingen også i skolefritidsordningene, og at noen foreldre av den grunn må si opp tilbudet. Dette rammer småbarnsforeldre, og dette er ingen god familiepolitikk. Disse medlemmer vil minne om at SFO handler om trygghet for de yngste skolebarna. I mange familier er begge foreldrene ute i arbeid, og det er behov for et omsorgs- og tilsynstilbud for småskolebarna både før og etter skoletid.

Disse medlemmer mener at skolefritidsordningen må gjøres billigere, slik at alle har mulighet til å benytte seg av den.

Disse medlemmer viser til at prinsippet om gratis grunnskole ble strammet inn av Stortinget i 2002. Dette innebærer at det ikke lenger er lov til å ta foreldrebetaling for f.eks. eksempel leirskoleopphold. En trang kommuneøkonomi fører imidlertid til at undervisningstilbud som leirskole, ekskursjoner og andre spennende undervisningsopplegg utenfor skolen kan stå i fare for å falle bort. Dette vil ramme barn fra familier med dårlig økonomi hardest fordi de har mindre muligheter enn andre barn til å ta del i slike opplevelser på fritida.

Disse medlemmer vil derfor understreke at kommuneøkonomien må sikre en grunnskole som kan tilby denne typen undervisningsformer.

Disse medlemmer mener derfor at en betydelig bedring av kommunenes økonomi er en forutsetning for å lykkes i kampen mot fattigdom - spesielt den fattigdommen som rammer barn.

Disse medlemmer vil understreke at barns fattigdom er et offentlig ansvar.

Disse medlemmer påpeker at ingen er mer avhengig av at skolen er god, gratis og mangfoldig enn barn som lever i familier med lite penger. Skolen må være trygg, moderne og ha god kvalitet på undervisningen. Skolen må gi gode opplevelser og inspirasjon og muligheter til å ta evner og talenter i bruk og tilby sosialt fellesskap som ikke koster penger. Det er viktig for at ikke fattigdommen skal gå i arv til neste generasjon. Derfor kan en god skole med nok og moderne IKT-utstyr og velutrusta bibliotek kompensere for forskjellene mellom hva folk har tilgang på hjemme og gi alle barn likere muligheter i utdanningssystemet og arbeidslivet.

Disse medlemmer vil vise til at gratisprinsippet ble innstrammet av Stortinget før jul. Lovverket er på plass og må nå følges opp med mer penger til bl.a. leirskoler, slik at ikke tilbudet faller bort.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti vil vise til den presisering av opplæringsloven som ble vedtatt i Odelstinget i desember 2002, og som tydeliggjør at grunnskoleopplæringen skal være gratis. Loven som trådte i kraft omgående, innebærer at ingen elever av økonomiske grunner kan bli utestengt fra aktiviteter som inngår som en del av opplæringen.

Disse medlemmer understreker at tiltak i forhold til barnehager og skolefritidsordninger ikke er omtalt i St.meld. nr. 6 (2002-2003).

Disse medlemmer vil påpeke at det i forbindelse med fattigdomstiltak må være viktig å sørge for at fattige barnefamilier får redusert foreldrebetaling i skolefritidsordningen.

Disse medlemmer viser til at tilskuddet til SFO skal innlemmes i kommunenes rammetilskudd fra 1. august 2003. Den enkelte kommune kan på bakgrunn av dette innføre graderte og om nødvendig gratis satser til SFO.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil fremheve betydningen av å få mer kvalifisert personale for å sikre kvaliteten på SFO. Videre mener disse medlemmer at ingen foreldre skal betale mer enn 1 000 kroner for full plass på SFO, og på sikt vil disse medlemmer ha som mål en maksimalpris på 760 kroner for full plass.

Komiteens medlem fra Senterpartiet vil peke på at mange kommuner pga. halveringen av statstilskudd for 2003 nå hever egenbetalingen i SFO. Flere foreldre får som en konsekvens av dette vansker med å benytte seg av ordningen. Dette medlem vil understreke at SFO er en svært viktig del av barn og unges oppvekstmiljø og derfor må få større oppmerksomhet og mer ressurser. Dette medlem går inn for at SFO skal ha en kvalifisert leder, og at det i staben må være faglig kompetanse til å håndtere barn med spesielle behov, og at ut over det er det ikke nødvendig at alle ansatte har spesiell faglig eller pedagogisk bakgrunn. Dette medlem vil understreke at det er vesentlig at pris ikke blir en hindring for å kunne benytte seg av tilbudet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at Regjeringens politikk for flere privatskoler legger til rette for segregering etter trosretting, inntekt og personlige preferanser framfor integrering. Konsekvensene er klart negative og bidrar verken til integrering av innvandrere eller sikrer at alle barn går sammen og er inkludert i sin nærskole.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil påpeke at barna som vokser opp i fattige familier, er mer enn andre avhengig av gratis og rimelige offentlige kultur- og fritidstilbud for å kunne delta i sosiale fellesskap på lik linje med andre. Derfor er det helt avgjørende at skolefritidsordningen er god og billig, og at det finnes fritids- og kulturarenaer som er åpne for de som ikke kan betale kontingenter og inngangspenger. De fleste aktiviteter koster penger i form av utstyr, medlemsavgifter og inngangspenger, enten det er idrett, musikk eller annet. Dette er i seg selv et vanskelig hinder. Derfor er en god skole og bred og god kultur- og fritidssatsing i kommunene helt avgjørende for livskvaliteten og videre muligheter for barn i fattige familier.

Disse medlemmer mener at den kommunale musikk- og kulturskolen er viktig for å gi barn og unge mulighet til å utøve og oppleve kultur. Målet må være å gi alle som ønsker plass i musikk- og kulturskolene, et tilbud. Disse medlemmer mener at man fortsatt må ha et tak på foreldrebetalingen, men at dette taket må settes lavere enn i dag, slik at foreldrenes økonomi ikke spiller inn på muligheten for deltakelse i kulturskolene. Kulturskolen skal være en kulturskole for alle, og ikke for noen få.

Disse medlemmer vil påpeke viktigheten av at alle barn kan gå i samme skole og ikke segregeres etter inntekt, trosretning eller evner og anlegg.

Disse medlemmer mener at kultur og kunst gjør samfunnet rikere på opplevelser og utfordringer som gir oss muligheter til å utvikle skapende evner og identitet. Det nysgjerrige, kreative og skapende mennesket bidrar til å skape et samfunn med variasjon, nytenking, toleranse og plass til utfoldelse. Kunst og kultur må være en sentral del av morgendagens kunnskapssamfunn.

Det er særlig viktig å gi alle barn og unge muligheter til å være aktive deltakere i og oppleve kunst og kultur­ytringer. I et så gjennomkommersialisert samfunn som vårt, der det å handle og hva du handler, blir en helt sentral arena for identitet, blir fattigdom svært ekskluderende. Det finnes svært få fritids- og fellesarenaer der ikke betalingsevnen spiller en rolle for adgangen til disse arenaene. Ikke engang grunnskolen er helt gratis. Dersom kjøpesamfunnets innvirkning på selvbilde og sosial tilhørighet skal kunne reduseres, må fellesarenaer for opplevelser, aktivitet og kultur være tilgjengelig for alle.

Disse medlemmer mener at på alle kunstfelt er samarbeid og kontakt mellom skole og kulturliv viktig for å sikre barn og unge "kulturell bagasje". Samarbeidet mellom kulturlivet og skolen må utvikles videre. Det er en utfordring å sikre ungdom bedre muligheter til utfoldelse og opplevelser innenfor egne kulturuttrykk.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at det må lages rammer for at aldersgruppene skal kunne skape og oppleve kunst sammen.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener at kulturlivet har for trange kår. Kulturlivet trenger mer enn rosende ord i festtaler. For å få et løft mener dette medlem at bevilgningene til det statlige kulturområdet må økes opp til minst 1 prosent av statsbudsjettet.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener det må være et mål at også den videregående skolen skal være gratis, og at elevene ikke skal måtte betale for skolebøker. Disse medlemmer menerderfor at det må innføres et bokstipend til alle elever i videregående skole som skal dekke alle utgifter til læremateriell. Disse medlemmer viser til forslag som disse partier har fremma i budsjettet for 2003 på dette området.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet ser det som positivt at Regjeringen har slått fast at alle nybygg og påbygg av skoler skal utformes etter prinsippet om "universell utforming". Istedenfor spesielle innretninger for funksjonshemmede skal man sørge for at skoleanleggene bygges slik at de kan benyttes av alle mennesker, uten behov for tilpasninger.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener at også eksisterende skolebygg og utearealer i tilknytning til skolene etter hvert bør oppgraderes til å tilfredsstille dette kravet, og viser til sine forslag i Innst. O. nr. 7 (2002-2003) om å lovfeste prinsippet om universell utforming og be Regjeringen utarbeide en plan for opprustning av eksisterende skoler til universell standard.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at barnehagetilbud til alle som ønsker det, er viktig for barns velferd og utviklingsmuligheter, og for at småbarnsforeldre skal ha mulighet til å kombinere omsorg for barn med arbeid eller utdanning.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til stortingsvedtaket om å innføre lovfestet rett til barnehageplass i løpet av stortingsperioden og halvere foreldrebetalingen til maksimalt 1 500 kroner per måned, og forutsetter at dette vedtaket følges opp av Regjeringen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, vil vise til at kontantstøtten for mange barnefamilier er et godt alternativ, som gir valgfrihet i forhold til omsorgsform.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil særlig påpeke den uheldige konsekvens kontantstøtten har for minoritetskvinners mulighet til å lære seg norsk og få arbeid fordi familien ut fra økonomisk rasjonale på kort sikt tjener på at mor er hjemme. Disse medlemmer mener det er viktig å bryte en negativ spiral med arbeidsledighet og sosialhjelp som viktigste inntektskilde, spesielt fordi det kan få følger for flere generasjoner. Foreldrene bør være gode forbilder for sine barn, og spesielt er det viktig for integreringen i det norske samfunnet at voksne innvandrere og flyktninger kommer i aktivitet og tar del i arbeidsliv og samfunnsliv. Videre vil dette bedre barnas mulighet til raskt og effektivt å lære seg norsk og bli vant til å fungere sammen med andre barn fra ulik bakgrunn. For barna er dette en kompetanse som er nødvendig for å lykkes i skolen og få full nytte av opplæringen.

Disse medlemmer viser til at mange barn og unge har behov for tannregulerende behandling. For mange barnefamilier er dette en stor økonomisk belastning, og vil være ekstra belastende for familier som fra før har lite å rutte med. Det er, slik disse medlemmer ser det, ingen gode grunner for at tannregulerende behandling skal være gjenstand for så mye høyere egenandeler enn annen behandling, og foreslår derfor gratis tannregulering for barn og unge under 18 år. Disse medlemmer viser i denne forbindelse til Sosialistisk Venstrepartis budsjettforslag for 2003.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til egne forslag i Dokument nr. 8:69 (2000 2001) og Innst. S. nr. 273 (2001-2002) om strakstiltak for å bedre situasjonen for fattige barnefamilier og til forslag under behandlingen av Dokument nr. 8:2 (2001-2002).

Disse medlemmer viser til at velferden avgjøres lokalt. Det er et statlig ansvar å sørge for at kommunene gis mulighet til å tilby en grunnskole uten egenandeler, en barnehageplass også til dem som ikke kan betale, og stille bolig til rådighet også til sine mest vanskeligstilte. Sosialhjelpssatsene avgjøres i kommunene. Det er imidlertid et statlig ansvar å gi kommunene mulighet til å sikre et sosialhjelpsnivå det går an å leve av.

Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til Dokument nr. 8:2 (2001-2002) fra Senterpartiet om tiltak for å motvirke fattigdom i Norge. De sentrale forslagene i forslaget var:

• – Revidere de veiledende satsene for sosialhjelp slik at de kommer på nivå med SIFOs satser for et standardbudsjett. Det må i tillegg være mulig å få dekket uforutsette utgifter for eksempel til nødvendige medisiner, lege- og tannlegebehandling.

• – Barnetrygd og engangsstønad skal ikke regnes med i inntekten ved beregning av sosialhjelpen.

• – Rett til gratis barnehageplass/SFO for barn i familier som har sosialhjelp og/eller trygd som hovedinntekt.

• – Engangsstønad skal ikke regnes som inntekt.

• – Hospits er uegnet som bolig for barnefamilier.

• – Grunnskolen skal være gratis.

• – Kommunene må tilføres ressurser for å dekke de økte kostnadene dette innebærer for kommunene.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at det under behandling av denne saken ble flertall for å be Regjeringen sørge for at bruk av hospits som boligløsning for barnefamilier opphører. Et stort mindretall ber Regjeringen vurdere en ordning med fortrinnsrett til og gratis barnehageplass og SFO til alle barn som har foreldre som har sosialhjelp og/eller trygd under et visst nivå som hovedinntekt. Det samme mindretallet ber Regjeringen sikre gjennomføring av opplæringslovens intensjon om en gratis grunnskole uten egenbetaling.

3.2.3 De enkelte aktørenes rolle

Komiteen er gjort kjent med at mange dessverre opplever det offentlige hjelpeapparatet som et problem i seg selv. Dette svekker tilliten til velferdsstaten og oppslutningen om fellesskapsløsningene. Komiteen mener tjenestene i sterkere grad må utvikles slik at hjelpeapparatet fungerer som en medspiller og ikke som en motpart for folk som trenger støtte. Kompetanseutviklingen i hjelpeapparatet har vært stor, og kapasiteten kan ytterligere styrkes ved en bedre samordning av tjenestene. Komiteen viser til tidligere enstemmig vedtak i budsjettinnstillingen for 2001, der det heter:

"Stortinget ber Regjeringen utrede spørsmålet om en felles etat for sosial-, arbeidsmarkeds- og trygdeetaten og legge saken frem for Stortinget på egnet måte i løpet av 2002."

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til den forestående behandling av St.meld. nr. 14 (2002-2003). Flertallet viser til at St.meld. nr. 14 (2002-2003) er en deloppfølging av intensjonene i Velferdsmeldingen og vedtak fattet i forbindelse med behandlingen av Utjamningsmeldingen, der hovedmålet var å sørge for sosial trygghet for utsatte grupper. Flertallet ser at det kan synes som om dette målet er endret i St.meld. nr. 14 (2002-2003) kap. 6 "Utfordringer og mål", der det heter:

"Regjeringen har i St.meld. nr. 6 (2002-2003) Tiltaksplan mot fattigdom, analysert og trukket opp en strategi for å møte fattigdomsproblemet. I denne meldingen setter Regjeringen søkelyset på de sentrale utfordringene det norske velferdssamfunnet står overfor på områdene sysselsetting og inntektssikring, og en legger fram en strategi for organisatoriske reformer på disse områdene."

Komiteen understreker at sysselsetting og inntektssikring nettopp er viktige virkemidler i å motvirke fattigdom og utjamning av levekår. Komiteen understreker videre at det offentlige tjenestetilbudet må være så godt og omfattende at vi sikrer både det forebyggende arbeidet og målrettet oppfølging av individet. Frivillige organisasjoner bør fortsatt spille en viktig rolle i samarbeid med og som supplement til de kommunale myndigheters virkemidler.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti har merket seg at målsettingene med tiltaksplanen mot fattigdom er sammenfallende med målsettingene i St.meld. nr. 14 (2002-2003), Samordning av Aetat, trygdeetaten og sosialtjenesten. Begge meldinger setter fokus på behovet for bedre velferdstjenester med sikte på at flere kan forsørge seg selv gjennom arbeid. Tiltaksplanen mot fattigdom inneholder målrettede tiltak for å hjelpe mennesker ut av fattigdom gjennom arbeid, målretting av velferdstjenestene og sosial inkludering.

Disse medlemmer viser til at det i St.meld. nr. 14 (2002-2003) foreslås en ny organisering av velferdstjenestene for å sikre bedre samordning og brukervennlighet. Den nye organiseringen skal legge bedre til rette for å hjelpe mennesker til arbeid eller aktive tiltak.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til egne forslag om Aetat, trygdeetaten og sosialtjenesten i flere budsjettinnstillinger og i innstillingen til Utjamningsmeldingen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til betydningen av å ha økonomisk kompetanse på sosialkontorene, slik at de kan yte faglig god økonomisk rådgiving. Sosialkontorene må kunne yte profesjonell bistand i møtet med kreditorer, slik at flere kan få til frivillige gjeldsordninger og få orden på sin økonomi.

Disse medlemmer viser til komiteens eneste merknad under kap. 621 post 71 i Statsbudsjettet for 2003 (Budsjett-innst. S. nr. 11 (2002-2003)) der følgende sies:

"Post 71 Tilskudd til frivillig arbeid

Komiteen ser på arbeidet til frivillighetssentralene som svært viktig og viser til at sentralene skal fungere som en møteplass og være et viktig bindeledd mellom folk som ønsker å gjøre en frivillig innsats. Lokale frivillige organisasjoner, menigheter og kommuner er viktige for at frivillighetssentralene skal ha et sterkt lokalt engasjement og god lokal forankring. Komiteen har merket seg at 246 sentraler nå er i drift.

Komiteen vil vise til at opprettelse og drift av frivillighetssentralene har vært en suksess siden starten i 1994. Ideen om at stat og kommune skulle gå sammen i en offentlig dugnad sammen med frivillige, har vist seg å være svært vellykket. Komiteen vil peke på at frivillighetsarbeidet har stor betydning, ikke minst for å fremme brukernes interesser og synspunkt. Det er viktig å styrke dette arbeidet samtidig som flere sentraler må kunne opprettes. Komiteen vil dessuten vise til at hver tilsatt i dette arbeidet utløser 2,5 årsverk i tillegg. Dette er frivillige ildsjeler som gjør store og små tjenester for enkeltmennesker og andre hele året uten noen form for godtgjørelse. Komiteen vil fastholde at ikke minst i forhold til forebygging og trivsel er dette arbeidet viktig også samfunnsmessig."

Komiteens medlem fra Senterpartiet viser til at Senterpartiet foreslo en økning av budsjettposten for frivillighetssentraler med 12 mill. kroner. Dette var begrunnet i bedre driftsforhold for frivillighetssentralene og en mulighet for opprettelse av flere sentraler, noe det er stor interesse for. Dessverre ble det ingen tilslutning til dette forslaget.

Frivillighetssentralene har en viktig rolle i forebyggingsarbeidet. Gjennom sentralenes virksomheter får vanskeligstilte hjelp og støtte uten å måte betale for det. Den kontaktskapende virksomheten er av uvurderlig betydning og kan motvirke ensomhet og sosial utstøting. Innenfor frivillighetssentralenes virksomhetsområde møtes ofte barn og eldre, innvandrere og fastboende, og personer som vil og kan gi hjelp og bistand til de som trenger slik støtte.

Etter dette medlems mening er dette arbeidet noe av det viktigste vi kan stimulere og støtte for sosial og velferdsmessig forebygging og utjamning.