Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sylvia Brustad, Rolf Terje Klungland og Synnøve Konglevoll, fra Høyre, Øyvind Halleraker, Siri A. Meling og Leif Frode Onarheim, fra Fremskrittspartiet, Øyvind Korsberg og Øyvind Vaksdal, fra Sosialistisk Venstreparti, Hallgeir H. Langeland og Ingvild Vaggen Malvik, fra Kristelig Folkeparti, Ingmar Ljones og lederen Bror Yngve Rahm, og fra Senterpartiet, Inger S. Enger, viser til at miljøvernpolitikken skal beskytte menneskers liv og helse, verne om naturen som grunnlag for næringsdrift og sikre mulighetene for naturopplevelser. Til grunn for miljøvernpolitikken ligger prinsippet om naturens tålegrense og føre-var-prinsippet. Belastningene må ikke overstige det økosystemene kan tåle.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser videre til at når miljøkonsekvensene er usikre, må tvilen komme miljøet til gode.
Komiteen vil sikre at fremtidige generasjoner får de samme muligheter til naturopplevelser og velstand som dagens. Forvaltningen av naturen er en forpliktelse på tvers av generasjonene. Hver generasjon har en forpliktelse til å overlate jorden til den neste i minst like god forfatning som man selv fikk den fra den forrige.
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, mener at den fremlagte meldingen viser at Regjeringen driver en langt mer aktiv miljøvernpolitikk enn noen tidligere regjering.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkepartimener videre at den fremlagte meldingen viser at Regjeringen har revitalisert miljøvernpolitikken, og at den har høye miljøambisjoner. Regjeringen fører en offensiv miljø- og ressurspolitikk basert på målet om en bærekraftig utvikling.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener imidlertid at politikken dessverre preges av ønsket om å fremstå som verdensmester, med altfor høye ambisjonsmål og for mye symbolikk.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det er behov for en revitalisering av miljøpolitikken og høye miljøambisjoner. Det er nødvendig å føre en offensiv miljø- og ressurspolitikk basert på målet om bærekraftig utvikling.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet minner om at skal vi skape bærekraftig utvikling og opprettholde dagens velferdsnivå, må hensynet til miljøet være gjennomgripende i alt vi foretar oss.
Disse medlemmer viser til at Regjeringen i nasjonalbudsjettet har lagt fram "Nasjonal handlingsplan for bærekraftig utvikling", og at Regjeringen bl.a. vil sette ned et offentlig utvalg som skal jobbe med spørsmål knyttet til indikatorer.
Disse medlemmer viser til at denne saken vil behandles sammen med nasjonalbudsjettet.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser videre til at dette er slått fast i Norges nasjonale handlingsplan for bærekraftig utvikling. Det er med andre ord ikke tilstrekkelig å slå fast slik meldingen gjør "at det kreves økt innsats i alle samfunnssektorer for at vi skal kunne nå de miljøvernpolitiske mål vi har satt oss." Miljøhensyn og prinsippene for bærekraftig utvikling må definere de overordna planverktøyene for et bærekraftig samfunn, og stortingsmeldingen om Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand må reflektere dette.
Disse medlemmer mener at meldingen ikke er en god nok rapportering om rikets miljøtilstand og etterlyser mer systematisk bruk av miljøindikatorer, konsekvensanalyser og vurdering av målsettinger og måloppnåelse. Dette er nødvendig for å ta hensyn til naturens tålegrenser og planlegge alle aktiviteter ut fra en kretsløpstankegang.
Disse medlemmer er også skuffet over at dimensjonen hvor bærekraftspolitikken skal være styrende i alle prosesser og vurderinger, er fraværende fra meldingen. Det er ikke tilstrekkelig å summere opp miljøutfordringer og nasjonale mål sektorvis.
Disse medlemmer mener det ikke er dekning for å hevde at norsk miljø- og ressurspolitikk er basert på målet om en bærekraftig utvikling.
Komiteen mener at miljøvernpolitikken
må bygge på kunnskap om sammenhenger i naturen.
God kunnskap om årsak og virkning gir grunnlag for å vurdere
konsekvensene på kort og lang sikt for å forebygge
miljøskader. Denne kunnskapen innhentes i hovedsak ved
forskning og miljøovervåking. Dette må gjenspeiles
og være konkret vurdert i departementenes FoU-strategier.
Komiteen vil legge vekt på forutsigbare
rammebetingelser for næringslivet og på at miljøkravene
kan nås gjennom fleksibel bruk av virkemidler.
Komiteen viser til at på en
rekke områder har det vært en positiv utvikling
i miljøtilstanden. Dette gjelder bl.a. områder
som reduserte utslipp av ozonødeleggende stoffer i naturen,
reduserte utslipp av forsurende utslipp til luft i Europa, og dermed
mindre sur nedbør i Norge, reduserte utslipp av miljøgifter,
og økt miljøinnsats i skogbruket.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at på en
rekke områder er likevel utviklingen bekymringsfull, slik
som økte klimautslipp og globalt tap av biologisk mangfold
som følge av avskoging, overutnyttelse av arter, miljøgifter, arealbruksendringer,
og introduksjon av fremmede arter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at på en del områder er likevel utviklingen
bekymringsfull, slik som globalt tap av biologisk mangfold som følge
av avskoging, overutnyttelse av arter, miljøgifter, arealbruksendringer,
og introduksjon av fremmede arter.
Komiteen mener at valg av virkemidler
i miljøvernpolitikken skal være tilpasset de miljøproblemene
som skal løses.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
viser til at miljøvernpolitikken tradisjonelt har vært
basert på administrative reguleringer. Selv om man fortsatt
vil benytte dette virkemiddelet, mener flertallet at
man i økende grad må erstatte eller supplere disse
med økonomiske og markedsbaserte virkemidler som forpliktende
avtaler, omsettelige kvoter og sertifikater, og miljøavgifter.
Grunnlaget for slike virkemidler er prinsippet om at forurenser
skal betale.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil understreke
at like viktig som å løse miljøproblemer
som har oppstått, er det å sørge for
at det ikke oppstår nye miljøproblemer.
Disse medlemmer vil presisere
at påbud, forbud, krav, vernevedtak og tillatelser og konsesjoner
er nødvendige og effektive virkemidler for styring av samfunnsaktivitet
og for tilrettelegging for bærekraftige løsninger.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti gjør oppmerksom på at
virkemidler, som for eksempel pliktige grønne sertifikater
og et kvotemarked for karbondioksid, er administrative reguleringer
som både er "økonomiske og markedsbaserte", og
at de nødvendigvis må eksistere innenfor rammene
av andre rammebetingelser som teknologikrav, miljøpåbud
og utslippstillatelser.
På denne bakgrunn er disse medlemmer enige
i at "strengere miljøkrav fra myndigheter og forbrukere vil
kunne bidra til at produksjonen vris i miljøvennlig retning.
Miljøkvalitet og miljøstandarder er i ferd med å bli
en internasjonal konkurransefaktor".
Disse medlemmer mener dette kan
bli et satsingsområde for norsk næringsliv, og
at virkemiddelapparatet i større grad aktivt skal bidra
til å fremme miljøvennlig produksjon og forbruk.
Disse medlemmer er enige i at
"informasjon framstår etter hvert som en tredje hovedtype
virkemiddel i miljøvernpolitikken".
Disse medlemmer viser til Innst.
O. nr. 60 (2002-2003) Innstilling fra energi- og miljøkomiteen om
lov om rett til miljøinformasjon og deltakelse i offentlige
beslutningsprosesser av betydning for miljøet (miljøinformasjonsloven).
Et flertall bestående av Arbeiderpartiet, Høyre,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, sier i denne innstillingen
blant annet:
"Flertallet understreker at tilgangen til miljøinformasjon
skal være kostnadsfri. Flertallet viser til at det påligger
det offentlige og virksomheter en kunnskapsplikt om miljøforhold
som definert i § 2."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener
på denne bakgrunn at innsatsen for å oppfylle
kunnskapsplikten om miljøforhold hos det offentlige og
virksomheter må styrkes, og fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget
med forslag til virkemidler for hvordan miljøinformasjonslovens
intensjoner og rettigheter skal understøttes."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener at alle miljøsertifiseringer
må være åpne for innsyn.
Disse medlemmer viser til arbeidet
med å opprette en nasjonal Artsdatabank. Etter mer enn
to år etter arbeidsgruppens sluttrapport er mandatet ikke endelig
avklart, og nøkkelpersoner i styre og administrasjon er
ikke tilsatt. Som følge av dette er det skapt vansker i
en rekke viktige prosesser knyttet til biomangfoldforvaltning.
Komiteen viser i denne
sammenheng til Innst. S. nr. 206 (2001-2002), Innstilling fra energi-
og miljøkomiteen om biologisk mangfold. Sektoransvar og
samordning, hvor det står:
"Komiteen støtter iverksettelsen av et Nasjonalt
program for kartlegging og overvåking av biologisk mangfold,
herunder etablering av en artsdatabank. Artsdatabanken skal være
etablert og i drift innen 2003. Innen 2005 skal det nasjonale programmet
være startet opp på alle områder."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Sosialistisk Venstreparti fremmer derfor følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen sørge
for at Artsdatabanken blir operativ snarest og senest innen utgangen av
2003."
Komiteen viser til at på grunn
av store geografiske og klimatiske forskjeller finnes det en stor
variasjon av skogtyper i Norge, også skogtyper som er sjeldne
internasjonalt. Det er videre anslått at omtrent 30 000
arter, tilsvarende halvparten av det norske artsmangfoldet, lever
i norske skoger. Av de over 3 000 artene på den norske
rødlista, lever ca. 1 400 arter i skog.
Komiteen har merket seg at Regjeringen
mener det er nødvendig å øke skogvernet.
Forvaltningen av skogområdene er viktig for å bevare
det biologiske mangfoldet. Faglige vurderinger sier at større,
sammenhengende skogområder og flere trua, sjeldne og andre
spesielle skogtyper er mangelfullt dekka innenfor de områdene
som allerede er verna.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og
Kristelig Folkeparti, viser til at for å dekke
faglige mangler er det en forutsetning at vernearbeidet fanger opp
de områdene som har høyest verneverdi. Hvis man
ikke fanger opp de områdene som faglig sett har topp prioritet,
reduseres verdien av vernearbeidet i forhold til de naturfaglige
målene.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at på kort sikt
avgrenses nye kartlegginger til skogtyper som er spesielt viktige
for å bevare det biologiske mangfoldet eller som Norge
har et særlig internasjonalt ansvar for.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener at det ut fra målsettingen
om å stoppe tap i biologisk mangfold innen 2010 er viktig
at vi samles om konkrete målsettinger for skogvern, både
når det gjelder areal og tidsfrister for når skogvernet
skal være gjennomført.
Disse medlemmer mener økt
skogvern er helt nødvendig for å nå målene
om å stoppe tap av biologisk mangfold. Økt skogvern
er også viktig for å sikre referanseområder
for å kunne foreta miljøovervåking, f.eks.
i forhold til klimaendringer.
Disse medlemmer viser til at
i den gjennomførte evalueringen som ble foretatt av NINA
og SKOGFORSK, ble det bl.a. konkludert med at større sammenhengende
skogområder, og en rekke truede, sjeldne og andre spesielle
skogtyper er mangelfullt dekket ved dagens vern. Ut fra ulike mål
for skogvern anslår rapporten behovet for vern av skog
til minst 4,6 pst. av produktivt skogareal, inkludert allerede vedtatt vernet
skog. Disse medlemmer mener det er viktigst først å prioritere
vern av områdene med høyest verneverdi. Dette
forutsetter at det gjennomføres en systematisk biologisk
registrering der både allerede kjente områder
kvalitetssjekkes og nye områder kartlegges.
Med utgangspunkt i anbefalingene i NINA/SKOGFORSK-rapporten
vil disse medlemmer sette som mål at Norge
verner 4,6 pst. av produktivt skogareal. En slik målsetting
vil være krevende, også økonomisk. Imidlertid
vil utgiftene til erstatning kunne reduseres gjennom aktiv bruk
av Statsskog og Opplysningsvesenets fond sine eiendommer, både
til vern og til makeskifte. Disse medlemmer viser
til at en del skog vil bli vernet i forbindelse med gjennomføringen
av nasjonalparkplanen, og at en rekke kommuner eier skogarealer.
I de tilfeller hvor det finnes viktige verneverdier i disse skogene,
kan også disse områdene bidra til å dekke
vernebehov. Disse medlemmer viser også til
et næringsmessig argument for økt skogvern er
at andel skog som er vernet, er et viktig miljøkriterium
som skogindustrien måles i etter et internasjonalt marked
som har blitt stadig mer miljøbevisst.
Etter disse medlemmers oppfatning
er en viktig årsak til konfliktene knyttet til skogvern
at områder har blitt båndlagt i lang tid pga.
at det ikke har vært tilstrekkelige ressurser til å gjennomføre
vern ut over rammene satt i "Landsplan for vern av barskog". Med bakgrunn
i målet om å bevare det biologiske mangfoldet,
styrking av skogindustrien og redusert konfliktnivå, vil disse
medlemmer be Regjeringen komme tilbake til Stortinget med
en plan for opptrapping av skogvernet innen en tidsfrist på 10-15 år.
I dette arbeidet må ulike finansieringsformer vurderes,
inkludert et skogvernfond.
Disse medlemmer viser til at
et flertall i komiteen bestående av Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti,
Sosialistisk Venstreparti og Venstre ved behandlingen av St.meld.
nr. 24 (2000-2001) pekte på det som
"viktig at de allerede registrerte verneverdige områdene
i skog ikke utsettes for ytterligere inngrep gjennom ulike virkemidler
før en evaluering av fremtidig vernebehov og utarbeidelse
av en strategi for ytterligere vern er gjennomført."
Dette må fremdeles ligge til grunn.
For å redusere konfliktnivået vil disse
medlemmer understreke behovet for en rask avklaring av om
tidligere registrerte verneverdige områder fremdeles kan
være aktuelle for vern. I de tilfeller det er fare for
at verneverdiene i disse områdene kan reduseres i påvente
av endelig verneavklaring, må det settes inn tiltak som kan
motvirke dette. Disse medlemmer viser i denne sammenheng
til høstens debatt omkring hogst i den boreale regnskogen
(kystgranskogen) i Midt-Norge. Disse medlemmer mener
det er svært viktig for Norges miljøtroverdighet
at vi tar vare på slike skogtyper som Norge har et internasjonalt
ansvar for.
Disse medlemmer har merket seg
at det i flere saker den siste tiden har vært konflikter
mellom miljøorganisasjoner og skognæring i forhold
til om dagens system for miljøsertifisering av skog er
en garanti for at miljømerket tømmer virkelig
er produsert på en miljøvennlig måte. Disse
medlemmer viser til at miljøorganisasjonene har
uttrykt frustrasjon over manglende åpenhet og innsyn i
sertifiseringsprosessen og behandlingen av tvister. Etter disse
medlemmers oppfatning er det uheldig at det kan herske tvil ved
holdbarheten til miljøsertifiseringen i skogbruket. Denne
tvilen kan skape usikkerhet i markedene og dermed ramme norsk skogbruks
konkurranseevne.
Disse medlemmer er kjent med
at det foregår en prosess for å revidere "Levende
skog"-standardene. I denne prosessen er det svært viktig å få på plass
et sertifiseringssystem basert på høye miljøstandarder, dokumentasjon,
deltakelse fra berørte parter og offentlig innsyn.
Disse medlemmer har i den sammenheng
merket seg svarbrev til komiteen fra landbruksminister Lars Sponheim,
datert 30. oktober 2003, der det heter:
"Departementet mener at en konsensusprosess som Levende
skog fordrer åpenhet, likeverd, gjensidig tillit og respekt.
Sertifisering knyttet til skogbruk skal være en sikkerhet
for at skogen forvaltes på en bærekraftig måte."
Disse medlemmer har
videre merket seg at Landbruksministeren skriver at spørsmålet
om en ny miljøforskrift vil bli aktualisert i forbindelse
med ny skogbrukslov. Disse medlemmer vil i den forbindelse
minne om flertallets merknader i Innst. S. nr. 208 (1998-1999):
"Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet og Høyre, viser til samarbeidsprosjektet
Levende skog og de gode resultater dette frivillige opplegget har
medført.
Flertallet vil be departementet
vurdere resultatet av en videreføring av dette frivillige
prosjektet etter 2 år, og da ta stilling til om det er
behov for en miljøforskrift i påvente av en fullstendig
gjennomgang av saksfeltet i forbindelse med en ny skoglov."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti foreslår:
"Stortinget ber Regjeringen komme
tilbake til Stortinget med en plan for opptrapping av skogvernet
til 4,6 pst. innen en tidsfrist på 10-15 år. I
dette arbeidet må ulike finansieringsformer vurderes, inkludert
et skogvernfond."
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at Norges
skogvern på ca. 1 pst. ofte sammenlignes blant annet med
Sverige og Finland, som nå har vernet henholdsvis ca. 4
og ca. 5 pst. av produktivt skogareal, og som arbeider for økninger
av skogvernet utover dette.
For å sammenlikne landenes ivaretakelse
av biologisk mangfold i skog peker et annet flertall, komiteens
medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, på at det må vurderes
flere forhold både når det gjelder vern av skog
og praktiserte miljøhensyn på øvrig ikke-vernet
skogareal. Norge har lagt vekt på å fange opp
både variasjonen av skogtyper og sjeldne/spesielle
skogtyper. Selv om høyproduktive skogtyper i lavlandet
relativt sett er underrepresentert både i Norge og Sverige,
er denne skjevheten relativt sterkere i Sverige. I tillegg er det
i Norge ulønnsomt å drive skogbruk på en
større andel av skogarealet enn tilsvarende arealandel
i Sverige. Disse forskjellene i skogbrukets intensitet og andelen
ulønnsomt skogareal har ført til at andelen gammel
skog, andelen lauvskog og mengden av død ved og grove trær
generelt er høyere i norske skoger enn i Sverige.
Dette flertallet viser til at
isolert sett tilsier disse forholdene et lavere behov for vern av
skog i Norge enn i Sverige for å ivareta artsmangfoldet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti,
viser til at på den annen side har Norge større
variasjon i skogtyper enn Sverige, noe som tilsier økt
behov for vern.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil
understreke at det er uomtvistelig at Norge har vernet betydelig
mindre av sin skog enn Sverige. Når det gjelder andelen
vern av høyproduktiv skog i lavlandet, er det enkle faktum
at i Sverige er 1 pst. av totalarealet vernet høyproduktiv
skog i lavlandet. Det vil si prosentuelt like mye som all vernet
skog i Norge. I denne sammenhengen er det uinteressant hvorvidt
det er forskjeller mellom Norge og Sverige i graden av underrepresentering
av vernet av høyproduktiv skog i lavlandet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og
Senterpartiet, mener at hovedutfordringen i det
videre vernearbeidet blir å redusere konfliktnivået,
samtidig som det sikres god faglig kvalitet i skogvernet.
Flertallet mener at skogvernet,
på samme måte som andre miljøtiltak,
bør baseres på samfunnsmessige nytte-kost-vurderinger.
Ved valg av areal som skal vernes, bør det være
en avveining mellom naturfaglige hensyn, de næringsmessige
konsekvenser og andre samfunnshensyn.
Flertallet understreker den grunnleggende
betydningen som den private eiendomsrett har i Norge, og at den
private eiendomsrett må respekteres dersom man skal unngå alvorlige
konflikter med grunneiere som får sine områder
fredet. Private grunneiere sikrer også en ressursmessig
forsvarlig forvaltning av miljøverdier, siden de har personlig
interesse av å forvalte sin eiendom i et langsiktig perspektiv,
slik at verdiene holdes i hevd gjennom hele livsløpet og
kan overlates til neste generasjon i minst like god stand som i
dag.
Flertallet mener at den private
eiendomsretten er en forutsetning for å sikre en bærekraftig
forvaltning av våre ressurser. Private grunneiere har personlig
interesse av å forvalte sin eiendom i et langsiktig perspektiv slik
at verdiene holdes i hevd. Flertallet vil understreke
at retten til å kunne utnytte lokale naturressurser vil
være helt avgjørende for en fremtidsrettet næringsutvikling.
Et naturlig prinsipp for flertallet er å bevare
naturverdier og ressurser gjennom bærekraftig bruk.
Flertallet mener at behov for
rådighetsinn-skrenkninger bør søkes løst
gjennom prosesser som så langt som mulig ivaretar grunneiernes
interesser, frivillige avtaler, konfliktreduserende tiltak, makeskifte
av eiendom og erstatning som kompenserer for det faktiske økonomiske
tap ved inngrepet etter til enhver tid gjeldende rettsgrunnsetninger.
Der det er hensiktsmessig, bør staten stille arealer til
disposisjon for makeskifte.
Komiteen har merket
seg at Regjeringen vil legge opp til en aktiv medvirkning fra skogeiernes
organisasjoner i arbeidet med å finne frem til områder
som kan være aktuelle for vern ("frivillig vern").
Komiteenhar
merket seg at skogeiernes organisasjoner har fremholdt "frivillig
vern" som hovedstrategi i barskogvernet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, slutter seg
til Regjeringens vektlegging av frivillig vern som en viktig strategi,
samt bruk av offentlig eide skoger for å øke vernearealet
og anvendelse av fleksible makeskifteordninger, for å redusere
konfliktnivået ved økt skogvern.
Flertallet har merket seg at
skogeiernes organisasjoner nylig har gitt innspill om at hvis myndighetene ønsker å øke
skogvernet og konkretiserer dette, kan skogeierne tilby skogområder
som kan bidra til å dekke identifiserte mangler ved skogvernet.
Et annet flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og
Senterpartiet, peker på som hensiktsmessig fremgangsmåte
for frivillig vern-ordningen at miljøvernmyndighetene først
definerer hva slags skog og biotoper man ønsker å frede,
skogeiernes organisasjoner påtar seg deretter å finne
frem til arealer som er egnet og hvor eierne kan akseptere fremtidig fredning,
forutsatt enighet om pris og andre forhold, før vernevedtak
treffes.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet viser til at selv
om myndighetene ikke kan fraskrive seg mulighetene for å gjennomføre
fredningstiltak med tvang overfor private eiere, vil disse
medlemmer understreke at det fremtidige skogvernarbeidet
i stor grad bør baseres på slikt frivillig vern.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti er glad for den forståelse for
behovet for barskogvern og den konstruktive holdning berørte
parter har vist.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at skogeierforeninga
har lagt fram en evaluering som viser positive erfaringer med frivillig
vern. Imidlertid er evalueringen blitt kritisert for at dokumentasjonen bak
konklusjonene ikke er tilgjengelig. Disse medlemmer mener
det er svært positivt dersom frivillig vern på en
god måte kan bidra til økt skogvern. Disse medlemmer vil
derfor be om at det etter en prøveperiode på inntil
tre år, gjennomføres en uavhengig evaluering av
resultatene av "frivillig vern".
Disse medlemmer mener det er
viktig at prioritering av vern skjer på et faglig, uhildet
grunnlag. Det er sentralt å sikre at de beste områdene
blir vernet, og at verneressursene blir brukt så effektivt
som mulig.
Disse medlemmer er derfor positive
til at meldingen slår fast at " en faglig forutsetning
for vernearbeidet er at de områdene som har høyest
verneverdi, fanges opp." For å oppnå dette må man
ha god kunnskap om miljøverdiene og potensielle verneområder
i skogarealene. Hvis man ikke fanger opp de områdene som
faglig sett har topp-prioritet, reduseres verdien av vernearbeidet
i forhold til de naturfaglige målene.
Disse medlemmer mener det derfor
neppe er realistisk eller faglig forsvarlig å basere politikken
for skogvernet utelukkende på "frivillig vern".
Komiteen understreker
at det må være miljøvernmyndighetene
som må ha det avgjørende ordet om hvorvidt de
aksepterer skogeiernes tilbud. Komiteen forutsetter
at skogeierne utnytter både tidligere verneregistreringer
og miljøregistreringer for å få frem
et tilbud om vern av egnede områder. Komiteen vil peke
på at det i denne sammenheng er hensiktsmessig å fortsette
samarbeidet med Direktoratet for Naturforvaltning og fylkesmennene
for å få avklart hvilke tidligere registrerte
områder som kan være interessante for frivillig
vern.
Komiteen er kjent med pilotprosjektet
om frivillig vern som Norsk Skogeierforbund gjennomfører
med økonomisk støtte fra Miljøverndepartementet,
og i nært samarbeid med Direktoratet for Naturforvaltning og
tre fylkesmenn.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og
Senterpartiet, viser til at resultatene ser svært
lovende ut, og gir tro på at denne konstruktive arbeidsmåten
bør være en viktig strategi for det fremtidige
skogvernarbeidet. Forutsatt vellykket fremdrift for frivillig vern,
bærer dette i seg mange positive sider. Flertallet ønsker
derfor i stor grad å basere utvidelsen av skogvernet på denne
strategien.
Flertallet mener at det må legges
stor vekt på å redusere konfliktene i skogvernet. Flertallet mener derfor
at offentlig eide skoger må brukes aktivt for å øke
vernearealet, i tillegg til frivillig vern av privat eide skoger.
Flertallet legger til grunn at
makeskifte også kan skje ved at skogeiere som har fått
vernet skog, får kjøpe slik offentlig skog uten å gå veien
om formelt makeskifte ved bruk av jordskifte.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, har merket
seg at Regjeringen foreslår å videreføre
en vederlagsordning for skog som blir båndlagt i verneprosessen,
og slutter seg til dette.
Dette flertallet slutter seg
til Regjeringens forslag om å legge forholdene til rette
for makeskifte med Statsskog, skog eid av Opplysningsvesenets fond
og innkjøpt privat skog.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser i den sammenheng til
svarbrev til komiteen fra landbruksminister Lars Sponheim datert
30. oktober 2003, der det fremkommer at Statskog kan bidra med områder
til å dekke vernebehov, og at vern av skogbruksøkonomiske
0-områder ikke vil utløse krav om erstatning.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, KristeligFolkeparti
og Senterpartiet, viser til at dersom det i enkelttilfeller
er hensiktsmessig med en alternativ leieordning, vil ikke flertallet avvise
dette.
Flertallet vil også fremholde
at eventuelle innmeldte områder som det likevel ikke er økonomiske ressurser
til å løse inn innenfor rimelig tid, må kunne trekkes
tilbake av grunneierne.
Komiteen understreker
videre at et annet konfliktdempende tiltak er en rask og effektiv
saksbehandling, og raskt erstatningsoppgjør ved vern. Kort
tid fra vernevedtak blir truffet og til erstatningsoppgjøret
er avsluttet vil redusere usikkerheten rundt vernet for grunneierne
og redusere konfliktnivået.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at
en annen modell, som også kan virke konfliktdempende, er
at det inngås forpliktende kontrakter, der deler av erstatningssummen
blir utbetalt på forhånd, samtidig som det gis
en garanti for når resten vil bli utbetalt. En måte å sikre
midler til dette på kan være å etablere
et skogvernfond. Disse medlemmer ber Regjeringen
vurdere ulike tiltak og modeller for å sikre en langsiktig
finansiering av økt skogvern, og komme tilbake til det
i forbindelse med Revidert budsjett for 2004 eller statsbudsjettet
for 2005.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Senterpartiet mener at vern av tidligere registrerte
områder som nå er frigitt, bare må skje
gjennom frivillig vern. Tradisjonell tvangsfredning og frivillig
vern kan ikke brukes side om side innenfor samme område.
Det vil være svært uheldig om det på nytt
skapes usikkerhet om alle disse tidligere registrerte områdene
som det ikke har vært aktuelt å verne.
Disse medlemmer foreslår:
"Stortinget ber Regjeringen basere
utvidelse av barskogvernet hovedsakelig på prinsippene
for frivillig vern og tilpasse ambisjonene for utvidelsen av vernet til
disponible midler."
Disse medlemmer mener det er
svært viktig å ha nok erstatningsmidler tilgjengelig,
slik at det kan gjennomføres raske erstatningsoppgjør.
Skogeiere som berøres av midlertidig vern må også få en
erstatning som dekker de reelle tapene deres.
Disse medlemmer vil peke på at
storområder, skogreservater på 50 000 til 100
000 dekar eller mer, normalt vil berøre et stort antall
eiere og innebære en vesentlig reduksjon av næringsgrunnlaget
i de berørte bygdene. Slike områder må ikke
vernes ved tvang. I den grad det likevel er mulig å frede
slike områder gjennom frivillig vern, mener disse
medlemmerat myndighetene må legge
forholdene til rette for aktiv næringsmessig utnytting
av områdene for å kompensere for tap av inntekter
og arbeidsplasser i lokalsamfunnet. Disse medlemmermener for eksempel at vernebestemmelsene
må tillate enkle tilretteleggingstiltak som gjør
området attraktivt for turister. Det må ikke legges
unødvendige hindringer i veien for bygging av hytter eller
andre anlegg utenfor reservatgrensene.
Disse medlemmer er kjent med
at den tradisjonelle verneprosessen Miljøverndepartementet
har satt i gang i Trillemarka - Rollag Østfjell har ført
til store konflikter. Disse medlemmervil
derfor be om at det skjer en ny vurdering av om det er hensiktsmessig å videreføre
vernearbeidet på denne måten. Det er gode grunner
til å prøve om arbeidet også i dette området
kan baseres på frivillig vern. Siktemålet med en
slik frivillig verneprosess bør være å sikre
de mest verdifulle delene av området. Det må samtidig
tilrettelegges for å utnytte området turistmessig.
Uansett mener disse medlemmerat
det ikke er aktuelt å opprette et naturreservat i Trillemarka
- Rollag Østfjell på 150 000-200 000 dekar med
tvang.
Disse medlemmer foreslår:
"Stortinget ber Regjeringen om ikke å opprette
nytt naturreservat i stort omfang i Trillemarka - Rollag Østfjell
i tillegg til den delen av Trillemarka som ble vernet i 2002."
Disse medlemmer viser samtidig
til at enkelte grunneiere kommer i økonomiske vanskeligheter
som følge av vern av eiendom/omliggende eiendom
- for eksempel hvor inntektsgrunnlaget reduseres, men hvor allerede
foretatte investeringer på området fortsatt har løpende
utgifter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
bekymret over at myndighetene i forbindelse med verneprosessen ikke
viser noen form for støtte/hjelp i slike tilfeller,
men nøyer seg med å henvise dem til rettssystemet
og mange års kamp, jf. miljøvernministerens svar
på stortingsrepresentant Øyvind Korsbergs skriftlige
spørsmål 32 og 57 (2003-2004).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Senterpartiet har registrert at det er faglig uenighet
om deler av evaluering av barskogvernarbeidet som er gjennomført.
For å skape størst mulig tiltru til slike evalueringer
mener disse medlemmerdet
er viktig med større faglig bredde i arbeidet. Ved framtidige
evalueringer er det derfor ønskelig at det i tillegg til
rein biologisk kompetanse, bør trekkes inn spisskompetanse
på skogtilstanden i Norge. Det må sees på utviklingen
av skogtilstanden, og hvordan skogbruket drives. Verneprosessen
bør også evalueres, noe som forutsetter at det
trekkes inn samfunnsvitenskapelig kompetanse. Disse medlemmer vil
be om at det gjennomføres en slik evaluering av skogvernet
innen 2010, og da også som en vurdering av om satsing på frivillig
vern har gitt ønskede resultater.
Disse medlemmer foreslår:
"Stortinget ber Regjeringen gjennomføre
en ny evaluering av skogvernet innen 2010 hvor resultatet av arbeidet
med frivillig vern blir vurdert. Det forutsettes å trekke
inn spisskompetanse på skogtilstand og miljøtilpasset
skogbruk i evalueringen, og at samfunnsvitenskapelig kompetanse
vurderer selve verneprosessene."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at et skogvernfond vil gi mulighet for å legge langsiktige
planer for hvilke områder som skal vernes. Det vil være
mulig for departementet å inngå kontrakter med
skogeierne på forhånd, hvis årlige forutsigbare
bevilgninger er sikret. I tidligere verneprosesser har verneverdige
områder blitt hogd fordi myndighetene ikke har kunnet gi
en avklaring på hva som vil skje med området til
den enkelte skogeier. Inngåelse av kontrakter kan bidra
til å hindre en slik situasjon. Deler av erstatningssummen kan
bli utbetalt i forkant hvis det er inngått kontrakt med
skogeier. På denne måten kan utgiftene til vederlagsordning
bli redusert. Disse medlemmer mener at opprettelsen
av et skogvernfond i kombinasjon med klar målstyring, vil
være en god måte å gjennomføre skogvernet
på.
Disse medlemmer viser til at
et skogvernfond vil sikre at Miljøverndepartementet har økonomiske midler
før de går inn i en forhandlingsprosess med skogeieren.
Med et skogvernfond vil vi kunne få en effektiv verneprosess
med lavt konfliktnivå mellom myndigheter, skogeiere og
miljøvernorganisasjoner.
Disse medlemmer foreslår
derfor følgende:
"Stortinget ber Regjeringen om å komme
tilbake med en sak om opprettelse av et skogvernfond i forbindelse med
Revidert budsjett for 2004."
Disse medlemmer vil påpeke
at det er viktig at prosessen rundt næringsinitiert vern
er så transparent som mulig. Dokumentasjon av verneverdier
og begrunnelse for vernevedtak må være offentlig tilgjengelige,
og alle verneområdene må på høring
før vedtak blir gjort. Det er viktig å sikre en åpen
og demokratisk behandling.
Disse medlemmer minner om at
ordvalg er makt, og mener introduksjonen av begrepsparet "frivillig
vern" og "tvangsvern" er et uheldig i forhold til den faglige tilnærmingen
og en åpen vurdering av forskjellige virkemidler. Disse
medlemmer mener det er riktigere og mer saklig å omtale
de to tilnærmingene til vern som for eksempel "næringsinitiert
vern" og "myndighetsstyrt vern".
Disse medlemmer anser at næringsinitiert
vern kan bli et viktig virkemiddel i arbeidet med å øke skogvernet
i Norge. Næringsinitiert vern må benyttes så langt
det er mulig uten at det går på bekostning av
de faglige prioriteringene og kravet om at verneprosessen skal fange
opp de mest verneverdige områdene. Disse medlemmer mener
Miljøverndepartementet derfor må ha en klar målstyring
av næringsinitiert vern, for å sikre at de faglige
prioriteringene blir fulgt. Da næringsinitiert vern er
et nytt virkemiddel for å øke skogvernet, er det
viktig at det skjer hyppige evalueringer for å sikre at
manglene fra evalueringsrapporten blir dekket og at det skjer på en
effektiv måte. Disse medlemmer vil støtte
Regjeringens forslag om at næringsinitiert vern vil være
ett av flere virkemidler for å få dekket de manglene
i dagens skogvern som evalueringsrapporten fra NINA og Skogforsk
peker på. Det er viktig å presisere at myndighetene
fortsatt kan og skal igangsette vern der det faglig sett er mest
hensiktsmessig.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti vil i forbindelse med miljøsertifisering
i skogbruket påpeke at det er ikke alt tømmer
som blir miljøsertifisert. Det har også vist seg
at dagens miljøsertifisering ikke alltid fungerer godt
nok. Disse medlemmer mener det er viktig at det settes
minstekrav til alt tømmer som hogges for å sikre
et miljøvennlig skogbruk.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti fremmer
derfor følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utarbeide
en miljøforskrift for skogbruk i forbindelse med revidering
av skogloven for å sikre minstekrav i forhold til miljøsertifisering."
Komiteen viser til at Regjeringen
i meldingen omtaler miljøgiftene polyklorerte bifeyler
(PCB) og bromerte flammehemmere.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig
Folkeparti, er enig i at resultatmål 1 for helse-
og miljøfarlige kjemikalier bør endres ved at
utvalgskriteriene utvides fra enkeltstoffer til prioriterte faregrupper
som gir alvorlig grunn til bekymring. Flertallet er
opptatt av at stoffer som omfattes av utvalgskriteriene ikke skal
utgjøre uakseptabel helse- og miljørisiko.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti,
viser til at et viktig skritt i arbeidet med å oppnå resultatmålet
vil være EUs kjemikalieregelverk som nå er under
total omarbeidelse. Dette flertallet støtter
målsettingene med det nye kjemikalieregelverket - REACH
- og er opptatt av at REACH blir et kostnadseffektivt virkemiddel
som prioriterer ressurser for kunnskapsoppbygging. Dette flertallet er
positiv til at regelverket legger opp til i økende grad å snu
bevisbyrden slik at næringslivet får mer ansvar
for å vise at et kjemisk stoff ikke har uakseptable virkninger
for helse og miljø.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
det viktigste virkemiddelet i arbeidet med å oppnå resultatmålet
vil være EUs kjemikalieregelverk som nå er under
total omarbeidelse. Disse medlemmer støtter
målsettingene med det nye kjemikalieregelverket - REACH
- og er opptatt av at REACH blir et kostnadseffektivt virkemiddel
som prioriterer ressurser for kunnskapsoppbygging og restriksjoner
mot de stoffer og bruksområder som utgjør en risiko.
Når tidsfristene og utvalgskriteriene
for prioriterte stoffer som er underlagt autorisasjonsordningen
i REACH er nærmere avklart, bør resultatmål
1 tilpasses for å sikre internasjonal harmonisering.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet mener det trengs en grunnleggende endring
i kjemikaliepolitikken hvor det etableres som prinsipp at produsenter og
markedsførere av kjemikalier må kunne bevise at deres
produkter og bruken av deres produkter ikke er skadelig for helse
og miljø. Dette vil være i tråd med føre-var-prinsippet.
Dette illustrerer at det ikke er godt nok å forby enkeltstoff
når man dokumenterer negative helseeffekter, og at bevisbyrden
må snus.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at analyser fra Arbeidstilsynet viser at svært mange
arbeidstakere utsettes for kjemiske og helseskadelige stoffer i
jobbsammenheng. Hvert år dør om lag 800 nordmenn
av kjemikalier de utsettes for på jobben. Opptil 10 000
utvikler luftveissykdommer årlig.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen endre
regelverket og snu bevisbyrden slik at i stedet for at myndighetene
må bevise at et stoff er skadelig, får industrien
ansvaret for å bevise at det ikke er det."
Disse medlemmer gjør
oppmerksom på at det i dag finnes ca. 100 000 forskjellige
kjemikalier i bruk som ikke har vært gjenstand for konsekvensutredning, og
det er en presserende og betydelig utfordring å gjennomføre
dette. Disse medlemmer ber derfor Regjeringen om å være
offensive i diskusjonen rundt EU-kommisjonens nylig fremlagte forslag
til en tøffere kjemikaliepolitikk i EU-området,
det såkalte REACH-systemet. I det opprinnelige forslaget
fra EUs miljøkommissær Margot Wallström
skulle 30 000 kjemiske stoffer pålegges krav eller strenge
reguleringer, mens resultatet som kommisjonen har lagt fram er at
kun 10 000 stoffer skal få slike krav. Listen er blitt kuttet
etter innsigelser fra industrikommissær Erkki Liikanen
slik at standardene ikke kommer til å gjelde importerte
varer. Videre er en rekke sterkt problematiske stoffer, som finnes
i dagligdagse produkter, nå ikke omfattet av kravet om
at de skal erstattes med mindre skadelige stoffer. Det gjelder for
eksempel formaldehyd, mistenkt for å være kreftfremkallende,
som brukes til å få tekstiler til å krølle
mindre, og hormonforstyrrende ftalater, som brukes som en mykgjører
i barneleker. Ftalater har blitt forbudt til bruk i barneleker i
Norge, men disse medlemmer er bekymret for at forbudet
ikke vil kunne opprettholdes hvis kommisjonens direktivforslag
vedtas.
Disse medlemmer mener at ikke
bare norske miljømyndigheter, men også norske næringsmyndigheter
bør kjempe for at direktivet blir så strengt som
mulig, fordi de fleste av de 30 000 kjemikaliene miljøkommissæren
ville pålegge krav eller strenge reguleringer, er stoffer
som stort sett ikke brukes i Norge. Sterkere begrensninger på flere
kjemikalier vil derfor først og fremst ramme konkurrentene til
norsk industri, og bidra til å fremme miljøkvalitet
og miljøstandarder som internasjonale konkurransefaktorer.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet minner om at
Regjeringen i meldingen skriver at "strengere miljøkrav
fra myndigheter og forbrukere vil kunne bidra til at produksjonen
vris i miljøvennlig retning". Kjemikaliepolitikken er antageligvis det
enkeltområdet hvor dette vil ha størst effekt
på liv og helse.
Komiteen viser til at mange bromerte
flammehemmere har uønskede helse- og miljøvirkninger. Komiteen har
merket seg at det i meldingen foreslås et forbud mot bruk
av penta-BDE og okta-BDE fra 1. juli 2004, i tråd med et
vedtatt EU-direktiv. Videre har komiteen merket seg
at det vurderes å foreslå et forbud mot bruk av
deka-BDE med sannsynlig ikrafttredelse fra 2005.
Komiteen slutter seg til disse
tiltakene, og understreker, i likhet med Regjeringen, at det vil
være behov for å følge med hvilke stoffer
som blir tatt i bruk som erstatningsstoffer, og å påse
at disse er minst mulig helse- og miljøfarlige.
Komiteen viser til at PCB er
en svært alvorlig miljøgift. PCB er giftig, kreftfremkallende
og kan føre til hud-, lever-, reproduksjons- og nevrologiske
skader. Det lagres i fettvev og oppkonsentreres i næringskjeden,
slik at nivåene er høyest hos isbjørn
og andre rovdyr på toppen av næringskjeden. Det
er derfor et viktig miljøpolitisk mål å rense
opp etter tidligere bruk av denne miljøgiften. Komiteen viser
til at produksjon, import, eksport og ny bruk av PCB har vært
forbudt siden 1980. Fra 1995 har det vært forbudt å ha store
PCB-holdige transformatorer og kondensatorer.
Komiteen har merket seg at Regjeringen
har iverksatt eller støtter opp om en rekke tiltak for å begrense
tilførsel av PCB til norsk natur, og rense opp i tidligere
utslipp. Disse tiltakene består blant annet av forbud mot
PCB-holdige kondensatorer, retursystem for innsamling av PCB-holdige
isolerglassruter, identifisering, utfasing og avfallshåndtering
av PCB-holdige materialer, opprydding i grunn og sedimenter forurenset
med PCB, miljøovervåkning av sigevannsutslipp
fra deponier og internasjonalt samarbeid om utfasing av PCB.
Komiteen slutter seg til disse
tiltakene.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener
at innsatsen må økes kraftig og viser i denne
sammenheng til Sosialistisk Venstrepartis alternative statsbudsjett.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet påpeker
at miljøgifter representerer et betydelig forurensningsproblem
i norske fjordområder. PCB er en av våre farligste
miljøgifter, og befinner seg for eksempel i sedimenter
i fjordbunner, havner og fyllinger. PCB kan forstyrre hormonbalansen
hos dyr og mennesker, og dermed redusere forplantningsevnen. Disse
medlemmer mener arbeidet med opprydding av dette kan og
må forseres.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at meldingen slår
fast at "99 pst. av alt PCB-holdig elektrisk utstyr i Norge skal
være tatt ut av bruk innen 2005". Men, det redegjøres
ikke for status på dette arbeidet, hvorvidt målet
vil nås, hva som vil gjøres hvis målet
ikke nås og hvilke konsekvenser det får.
Regjeringen foreslår eller skisserer
ingen grep for å sannsynliggjøre måloppnåelse
på dette området. Det finnes en rekke tiltak som
kostnadseffektivt kunne bidratt til måloppnåelse
og samtidig utløst betydelige enøk-gevinster og
generert arbeidsplasser til ledige elektromontører.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at det fortsatt er 100-150 tonn PCB i bruk i lysrørkondensatorer
i Norge. Regjeringen ligger langt etter i arbeidet med å nå målet
om at 99 pst. av alt PCB-holdig elektrisk utstyr skal være
tatt ut av bruk innen 2005. Målet er i liten grad kjent
i offentligheten, og det hersker stor usikkerhet rundt hvorvidt det
vil bli gitt utsettelser, hvorvidt det vil sanksjoneres mot bruk
av lysrørkondensatorer med PCB etter 2004.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til Sosialistisk Venstrepartis alternative statsbudsjett for nærmere
omtale av disse. I denne sammenheng vil disse medlemmer spesielt påpeke
at når man har erkjent at "informasjon framstår etter
hvert som en tredje hovedtype virkemiddel i miljøvernpolitikken",
bør det rapporteres for hvor godt de berørte av
mål som utskifting av lysrørkondensatorer med
PCB er kjent med målet, og hvordan de skal bidra til det
på beste og mest kostnadseffektive måte.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen, senest
i forbindelse med Revidert statsbudsjett, komme tilbake med en tiltakspakke
som innen forbudet trer i kraft i 2005, aktivt medvirker til måloppnåelse
og utløsning av enøk-potensialet ved utskifting
av lysrørarmaturer med PCB-kondensatorer."
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti, har merket seg at
det har skjedd mye positivt innen avfallspolitikken. Andelen avfall
til gjenvinning har økt betydelig, samtidig som utslippene av
skadelige stoffer fra sluttbehandling av avfall er redusert. Flertallet viser
i denne sammenheng til de ulike virkemidlene, herunder innsamlings-
og gjenvinningsordninger, som er etablert. Sammen med nye virkemidler
og tiltak kan dette bidra til at den positive utviklingen fortsetter,
slik at de nasjonale målene på avfallsfeltet nås.
Flertallet vil fremheve betydningen
av at virkemidler på avfallsfeltet også skal bidra
til å nå målsettinger i klimapolitikken.
Det vises i denne forbindelse til utarbeidelsen av en helhetlig
strategi for behandling av alt nedbrytbart avfall.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser i tillegg til omlegging av
avgiften på forbrenning av avfall.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil videre poengtere
viktigheten av Regjeringens arbeid med å intensivere tilsynet
med at reglene om farlig avfall etterleves, for å sikre
at dette avfallet samles inn og tas forsvarlig hånd om.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser til at full gjennomføring av den vedtatte avgiftsomleggingen
på forbrenning av avfall igjen må utsettes på grunn
av manglende avklaring med ESA av tilskuddsordningen. Regjeringen
varsler også at den vil komme tilbake med forslag om alternativ
til den foreslåtte tilskuddsordningen, hvis den ikke blir
godkjent.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Fremskrittspartiet viser til at Arbeiderpartiet i Dokument
nr. 8:68 (2001-2002) foreslo en avgiftsmodell basert på en
tilleggsavgift som trappes ned i takt med økende energigjenvinningsgrad
for energianlegg som oppfyller EUs utslippskrav. Hvis denne modellen
var blitt valgt, ville man ikke stått overfor de problemer
man nå gjør, med stadige utsettelser av innføringen
av en ny avgiftsmodell. En slik avgiftsmodell vil også fjerne
forskjellen mellom kommunale energianlegg og industriens energianlegg,
en forskjellsbehandling som ESA vurderer å åpne
sak mot Norge i forhold til.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
arbeide for en rasjonell, miljøvennlig og effektiv håndtering
av avfall fra husholdning og bedrifter. Restavfall bør
i størst mulig grad brennes i moderne forbrenningsanlegg
der varmen nyttiggjøres til fjernvarme eller el-produksjon.
Ved avfallshåndtering bør derfor deponiavgiften
reduseres for avfall som forbrennes. Deponiavgiften på dette avfallet
bør vurderes ut fra kriterier som volum på restslam,
bruk på energi, forbrenningsgrad og forurensning. Disse
medlemmer mener at et generelt forbud mot deponering er
uheldig pga. spredt bosetning og lange avstander.
Disse medlemmer mener det norske
regelverket ikke skal være strengere enn i EU.
Disse medlemmer vil legge vekt
på at norsk industri konkurrerer internasjonalt og at særnorske tilleggskrav
vil svekke norsk industris konkurranseevne. Tap av norsk industri
medfører at produksjonen øker andre steder i verden,
med det resultat at forurensningen øker pga. lavere miljøkrav
og kostnader.
Komiteen viser til at Regjeringen
våren 2002 la frem en stortingsmelding om havmiljø (St.meld.
nr. 12 (2001-2002) "Rent og rikt hav"). I denne meldingen ble det
lagt opp til en ny og helhetlig politikk for forvaltningen av hav-
og kystområdene. Det vises til komiteens merknader
til denne meldingen i Innst. S. nr. 161 (2002-2003).
Komiteen har merket seg at Regjeringen
vil redusere forsøplingsproblemer i hav- og kystområder gjennom
fastsettelse av nytt regelverk om skipsavfall. Komiteen viser
til at Norge gjennom EØS-avtalen er forpliktet til å gjennomføre
EUs direktiv om mottaksanlegg i havner for avfall og lasterester
for skip (avfallsdirektivet). Komiteen har merket
seg at Regjeringen arbeider med å gjennomføre
direktivet i norsk rett gjennom en egen forskrift. Formålet
er å sørge for økt levering og bedre
håndtering av avfall fra skip. Komiteen har
merket seg at Regjeringen har innført en plikt for alle
skip til å levere avfall i havn, og alle havner pålegges å ha
tilstrekkelig mottakskapasitet for avfall fra skip. For å fjerne
den økonomiske interesse i å kvitte seg med avfall
på ulovlig måte, innføres et betalingssystem
basert på prinsippet om en generell avfallavgift, uavhengig
av om skipet faktisk leverer avfall i havnen (prinsippet om "no
special fee"). Dette anses som et avgjørende tiltak for å sikre
at skip leverer sitt avfall i havn. Komiteen slutter
seg til dette forslaget.
Komiteen viser til at opprettelsen
av oljeterminalen i Murmansk med tilhørende oljefrakt gjennom Barentshavet
og langs norskekysten stiller store krav til norsk beredskap. Allerede
første halvår i 2003 passerte 119 oljetankere
fra Russland og rundt norskekysten.
Komiteen viser til at flere rapporter
konkluderer med at denne trafikken vil øke voldsomt.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, viser til at de russiske oljetankerne
vil gå gjennom oppvekst- og gyteområdet til den
norsk-arktiske torsken, som i dag gir grunnlaget for våre
største kommersielle fiskefangster. Barentshavet
og norskekysten er også svært rik på sjøfugl
som er meget sårbare for oljesøl.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, mener arbeidet med nødhavner
og strandsettingssteder må fullføres, og det må i
tillegg arbeides igjennom internasjonale organer for å få på plass
klare rettigheter og plikter for skip i nød.
Dette flertallet viser til Dokument
nr. 8:128 (2002-2003) og Dokument nr. 8:135 (2002-2003) Om oljevernberedskap
og til Innst. S. nr. 16 (2002-2003).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at norsk petroleumsvirksomhet har foregått i 30 år
med boring av over 1 000 brønner i Nordsjøen og
60 brønner i Barentshavet. Teknologi- og miljøstandard
har utviklet seg kraftig i denne perioden, og dette gir et forsterket
grunnlag for en forsvarlig petroleumsvirksomhet i Barentshavet - innenfor
de miljøstandarder som gjelder.
Disse medlemmer viser til at
det hittil er gjennomført 174 forsknings- og utredningsrapporter
for ca. en halv mrd. kroner bare i Barentshavet.
Disse medlemmer viser for øvrig
til partiets merknader ved behandlingen av St.meld. nr. 38 (2001-2002)
Om olje- og gassvirksomheten, Innst. S. nr. 87 (2002-2003), Innst.
S. nr.161 (2002-2003) og St.meld. nr. 12 (2001-2002) Om rent og
rikt hav.
Disse medlemmer viser til St.meld.
nr. 12 (2001-2002) Om rent og rikt hav, der Fremskrittspartiet fremmet
forslag om å etablere en trafikksentral for Nord-Norge
på Reitan. Det skulle være Kystverkets oppgave å drive
trafikksentral. Forslaget fikk ikke flertall. Hadde forslaget fått
flertall, kunne trafikksentralen nå vært i drift
for små midler.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener
det er en klart feil prioritering å bruke 30 mrd. kroner
på forsvar i Norge uten å ha skikkelig beredskap
i forhold til en av de mest sannsynlige truslene mot miljø og
ressurser av stor betydning for landet. Disse medlemmer viser
i denne sammenheng til Sosialistisk Venstrepartis alternative statsbudsjett
hvor det foreslås økte bevilgninger til kystvernet,
og at Forsvaret innenfor ordinære rammer bør prioritere
høyt å bidra til miljøforsvaret av Norge
på en mer aktiv måte enn i dag.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, påpeker videre at bygging av
ny trafikkovervåkningssentral i Vardø er et sentralt
tiltak for å få bedre kontroll med skipstrafikken
langs kysten.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen forsere
byggingen av ny trafikkovervåkningssentral i Vardø,
som er et sentralt tiltak for å få bedre kontroll
med skipstrafikken langs kysten."
Disse medlemmer vil understreke
at det ikke bare er "... god sameksistens mellom petroleumsvirksomheten
og fiskerinæringen" som må sikres, men en god
balanse mellom all næringsvirksomhet og økosystemenes
livskraft. I tråd med dette bør ikke ordbruken være
"petroleumsfrie fiskerisoner", men rett og slett "petroleumsfrie
soner".
Disse medlemmer merker seg det
positive arbeidet med en helhetlig forvaltningsplan for Barentshavet.
Disse medlemmer mener at feltet
Nordland VI, som inneholder flere blokker som tidligere har vært åpnet
for leteboring, men som er stengt i påvente av Regjeringens
konsekvensutredning, ikke må gjenåpnes. Dette
er det aller mest sårbare av alle områdene som
konsekvensutredes. Både Statens forurensningstilsyn (SFT)
og Havforskningsinstituttet anbefaler at havområdene utenfor
Lofoten ikke åpnes for petroleumsutvinning. Disse
medlemmer registrerer at utredningen som Regjeringen har
gjennomført om miljø-konsekvenser ved olje- og
gassutvinning i nordlige farvann har fått skarp kritikk
av naturvernorganisasjonene. På tross av svakhetene viser
konsekvensanalysen helt klart at noen områder skiller seg ut
som svært sårbare. Lofoten "scorer" høyest
på alle naturverdier, og er et viktig område for
både sjøfugl, fisk, korallrev og sjøpattedyr.
SFTs uttalelse i forbindelse med forrige konsesjonsrunde sa at "området
er ytterst sårbart, særlig med hensyn til fisk,
sjøfugl og marine pattedyr, med flere fiskebestander som
er blant de viktigste i verden og flere bestander av sjøfugl
som har internasjonal verneverdi".
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener
det derfor er utenkelig å se for seg boretårn
i forlengelsen av Lofotveggens majestetiske tinder, og samtidig
opprettholde det uvurderlige bildet av Lofoten som ren, dramatisk
og rik natur skjønnsomt forvaltet av miljønasjonen
Norge. Et område kjent verden rundt som det viktigste gyteområdet
til den vandrende torsken.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til samarbeidsprosjektet
"Save the North Sea", som bevisstgjør brukerne av Nordsjøen
på den forsøplingen de selv bidrar til, gjennom å vise
sjøfolk, fiskere, fritidsseilere og oljearbeidere som forteller hvorfor
de ikke kaster avfall i sjøen, men heller bringer det til
land.
Disse medlemmer mener dette arbeidet
setter fokus på en økende forsøpling
av Nordsjøen.
Disse medlemmer påpeker
at denne forsøplingen skader miljøet. Fugl, fisk
og andre dyr som lever i eller av havet lider, utøvere
av fiskeri taper økonomisk og generelt går det
særlig ut over kystsamfunn som hovedsakelig lever av fiskeri
og turisme.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen ta initiativ
til en oppryddingsdugnad med deltagere fra alle Nordsjølanda,
den maritime næringsklyngen, oljeindustrien og fritidsbåteiere
for å fjerne søppel fra Nordsjøen.
Regjeringen bes også ta initiativ til å sørge
for at utviklingen i mengden ulovlig dumpet avfall i Nordsjøen
overvåkes og tallfestes og melde tilbake til Stortinget
hvilke andre grep Regjeringen vil gjøre for å få en slutt
på forsøplingen av Nordsjøen."
Komiteen har merket seg at Regjeringen
legger opp til at kommunene de nærmeste årene
skal spille en viktigere miljøvernpolitisk rolle gjennom
blant annet å stimulere til at kommunene bedre utnytter
sitt handlingsrom på miljøvernområdet
og foreta en gradvis overføring av oppgaver og myndighet
på miljøvernområdet i perioden 2002-2005. Komiteen er
enig i at kommunene bør spille en viktig miljøvernpolitisk rolle.
Komiteen viser til St.meld. nr.
1 (2003-2004), kapittel 6 Nasjonal Agenda 21, og partienes merknader i
innstillingen til denne.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til målsettingen
om å redusere antall øremerkede tilskudd. På denne
bakgrunn støtter flertallet innlemming av
midler som har vært øremerket lokalt miljøvern.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser imidlertid til at det
er behov for at det etableres noen virkemidler som kan stimulere
til lokalt miljøarbeid. Disse medlemmer viser
til at de såkalte foregangskommunene i Lokal Agenda 21-arbeidet
har gått inn for å opprette et "Nasjonal Agenda
21-fond", der det sentrale er at staten setter av midler som skal
stimulere til tverrsektoriell handling sentralt og lokalt. For å oppnå en
revitalisering av miljøarbeidet må kommunenes
rolle til å "tenke globalt, handle lokalt" styrkes. Disse
medlemmer vil på denne bakgrunn be Regjeringen
komme tilbake med et konkret opplegg for å stimulere til
tverrsektoriell handling.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser videre til
at kommunene vil ha en helt sentral rolle i arbeidet med å følge
opp stortingsmeldingen om biologisk mangfold, jf. St.meld. nr. 42
(2000-2001).
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at mange kommuner
har foretatt en førstegangs kartlegging, men dersom en
skal få på plass det nasjonale systemet for kartlegging
og overvåking, er det helt avgjørende at disse
dataene kontinuerlig oppdateres.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at
mange kommuner de seinere åra har måttet redusere
bemanninga innenfor fagfeltet miljø og landbruk, på grunn
av trang kommuneøkonomi. Dette er bekymringsfullt når
stadig flere oppgaver blir delegert. Disse medlemmer mener
at kommunene må settes i stand til å ha tilfredsstillende
faglig kompetanse på disse områdene.
Disse medlemmer vil på denne
bakgrunn be Regjeringen vurdere hvordan kartleggingen og miljøkompetansen
i kommunene bedre kan sikres.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti er
bekymret for kommunenes miljøkompetanse i forhold til de
nasjonale oppgavene de er tenkt å utføre. Disse
medlemmer gleder seg over forslaget i meldinga om at det
skal legges til rette støttefunksjoner og hensiktsmessig
styringsverktøy. Imidlertid mangler det en konkretisering
av hva som menes med støttefunksjoner, og disse
medlemmer foreslår derfor at fylkesmennene styrkes
med et kompetanseteam som skal bistå kommunene i deres
miljøarbeid. Teamet må ha spesialkompetanse på problemstillinger
knyttet til forvaltningen av kommunenes kartlagte områder
for biomangfold.
Komiteen viser til at Regjeringen
våren 2002 la frem en stortingsmelding om bedre miljø i
byer og tettsteder (St.meld. nr. 23 (2001-2002)), og viser til komiteens merknader
til denne i Innst. S. nr. 246 (2001-2002).
Komiteen viser til at jordens
livsmangfold er grunnlaget for menneskets eksistens, verdiskaping, livskvalitet
og velferd. Mangfoldet er utviklet over lang tid gjennom naturlig
utvikling og kulturpåvirkning. Denne dynamiske prosessen
innebærer at noen arter forsvinner og nye kommer til. I
moderne tid har imidlertid menneskelig aktivitet ført til
tap av biologisk mangfold som er mange ganger større enn
det naturlige. Det globale tapet av biomangfold på grunn av
menneskelig aktivitet bidrar til å svekke mulighetene for
bærekraftig utvikling.
Komiteen viser til at Stortinget
våren 2002 behandlet St.meld. nr. 42 (2000-2001) "Biologisk
mangfold", og viser til komiteens merknader ved behandlingen av
denne.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at Regjeringen vil følge
opp de tiltak som var beskrevet i meldingen og behandlingen av denne
i Stortinget.
Komiteen viser til
at fra 1998 til 2002 er vernet areal på Norges fastlandsområde økt
med 48 pst. Nær 10 pst. av Norges fastlandsareal er nå vernet. Komiteen har
merket seg at Regjeringen har vernet flere nye verneområder,
i samsvar med "Ny landsplan for nasjonalparker og andre større
verneområder". Regjeringen vernet blant annet Forollhogna
nasjonalpark i Sør-Trøndelag og Hedmark høsten
2001. Når nasjonalparkplanen, barskogplanen og de fylkesvise verneplanene
er gjennomført, vil ca. 13-14 pst. av fastlandsarealet
være vernet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg at
Regjeringen vil arbeide for å sikre en best mulig lokal
forankring av vernearbeidet.
Komiteen har merket
seg at Miljøverndepartementet har tatt initiativ til en
ny gjennomgang av erstatningsordningene ved vern gjennom å utvide Biomangfoldlovutvalgets
mandat til også å behandle disse spørsmålene,
og forlenget utvalgets frist slik at man også får
gått gjennom erstatningsordningene på en grundig
måte.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og
Senterpartiet, viser til at økt vern av privateide
arealer krever en ny gjennomgang av erstatningsordningene ved vern.
Komiteen viser til
at de store rovdyrene er blant de rødlistede artene over
truede dyrearter. Komiteen mener at videreføring
av levedyktige bestander må kombineres med hensynet til
utnyttelse av utmarkressurser innenfor akseptable økonomiske
rammevilkår. Komiteen viser til at Regjeringen
vil komme tilbake til rovdyrforvaltningen i en egen stortingsmelding høsten
2003.
Komiteen viser til at fjellreven
er en av våre mest truede dyrearter. Fjellreven er klassifisert
som "direkte truet" på den nasjonale rødlista
over truede arter. Det er færre enn 50 voksne fjellrever
igjen i Norge (utenom Svalbard). Bestanden har ikke tatt seg opp
igjen etter fredningen i 1930, og arten har i de senere år
forsvunnet i fjellområder som tidligere hadde restbestander. Komiteen er
bekymret for fjellrevens fremtid i Norge. Komiteen mener
at bevaring av fjellreven må være et høyt
prioritert miljømål i Norge.
Komiteen har merket seg Regjeringens
arbeid for å hindre at fjellreven forsvinner fra den norske
fjellnaturen, og støtter de tiltak Regjeringen har satt
i verk for å styrke bestanden.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Senterpartiet mener at nasjonalparker og andre verneområder
bør utvikles til å bli en ressurs for lokalsamfunnene,
og ikke et hinder for næringsaktivitet og bosetting. Det
er nødvendig å legge til rette for økt
lokalpolitisk medvirkning og innflytelse i verneprosesser. Vern
av områder og utvikling av nærliggende lokalsamfunn
må ses i sammenheng, og det må i større
grad legges opp til å ta vare på områder gjennom
aktiv bruk.
Folk må kunne ha mulighet til å leve
og bo også i områder med store verneverdier. Naturressurser
må kunne brukes, men ikke forbrukes. Hvis vi ikke lykkes med å opprettholde
bosetting og menneskelig virksomhet i tilknytning til verdifulle
naturområder, går viktige deler av verdiene tapt.
Bærekraftig bruk er derfor den beste formen for vern.
Disse medlemmer viser til behandlinga
av Dokument nr. 8:42 (2001-2002) fra Senterpartiet, som resulterte
i at mandatet til Lovutvalget for biologisk mangfold blei utvida
til også å omfatte erstatningsreglene
for vern i nasjonalparker og for landskapsvernområder.
Det er viktig at nye og forbedrede erstatningsregler kommer på plass
raskt. Disse medlemmer finner det uheldig at arbeidet
med erstatningsregler har dratt ut i tid, spesielt fordi opprettelsen
av nye verneområder skjer så raskt. Dette skaper
uavklarte situasjoner for svært mange.
Disse medlemmer viser til at
det er ført opp hele 3 062 trua arter på den nasjonale
rødlista. Disse medlemmer har merka seg
at det er behov for økt kunnskap om det biologiske mangfoldets
sammensetning og funksjon og om effekter av ulike former for bruk
og forvaltning av dette mangfoldet. Det er blant annet behov for
revisjon og bedre kvalitetssikring av de norske rødlistene.
Det er viktig at trusselbildet mot artene er godt faglig fundert. Disse
medlemmer forutsetter at den norske artsdatabanken vektlegger
en systematisk kvalitetssikring når de skal legge fram
forslag til nye nasjonale rødlister.
Disse medlemmervil
påpeke at dersom barskog vernes i forbindelse med nasjonalparker,
må reservat benyttes som verneform for å sikre
vanlig erstatning.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen benytte
reservat som verneform når barskog fredes i forbindelse
med nasjonalparker slik at usikkerhet om erstatningsprinsippene
unngås."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener det er
viktig å sikre økt lokalt engasjement i forhold
til verneområder. Disse medlem-mer viser
til svarbrev til komiteen fra miljøvernminister Børge
Brende, datert 31. oktober 2003, der det fremkommer at 40-50 kommuner
har fått delegert myndighet til å forvalte verneområder.
Delegasjonen til kommunene skal evalueres etter fem år,
regnet fra 2002. I tillegg deltar ca. 20 kommuner i et forvaltningsforsøk
med noen utvalgte større verneområder. For disse
større områdene er det avsatt egne midler til
forvaltningen av områdene, mens for de øvrige
verneområdene kan kommunene søke om midler. Disse medlemmer mener
det er av stor betydning for at lokal forvaltning skal være
vellykket at det settes av tilstrekkelig med midler til dette.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til St.meld. nr. 42 (2000-2001)
Biologisk mangfold - hvor sektoransvar ble etablert som et viktig
skritt på veien i bedre vern og forvaltning av våre
biologiske rikdommer. Et av de viktigste aspektene ved Stortingsmeldingen
var understrekingen og oppfølgingen av det sektorvise ansvaret,
og den innsatsen hvert enkelt departement må og vil nedlegge.
Disse medlemmerer
positive til det nye forvaltningssystemet for kartlegging og overvåking.
Imidlertid er det usikkert om forvaltningssystemet bygger på tilstrekkelig
god nok kartlegging.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at selv om det nå brukes midler til å supplere
denne, er det viktig å minne om at de fleste kommunene
stort sett ikke har foretatt noen form for ny kartlegging, men hovedsakelig
en sortering av den informasjonen som allerede forelå.
Selv i de mest informasjonsrike kommunene har det vist seg at ny
kartlegging ute i felt har avslørt store hull i kunnskapsgrunnlaget.
Det som nå er gjort har blitt kalt "fase 1", og man må derfor
snarest komme i gang med fase 2.
Disse medlemmer foreslår
derfor at det stilles betydelige tilskuddsmidler som kommunene kan
søke på for ytterligere kartlegging av sitt biomangfold.
Komiteen viser til at friluftsliv
er et fellesgode som må sikres som kilde til god livskvalitet, økt
trivsel, bedre folkehelse og bærekraftig utvikling. Friluftsliv gir
gode naturopplevelser og økt miljøkunnskap og
er et viktig bidrag til bærekraftig bruk og vern av natur- og
kulturarven. Komiteen viser til at friluftslivet fikk
en bred gjennomgang ved behandlingen av St.meld. nr. 39 (2000-2001)
"Friluftsliv - ein veg til høgare livskvalitet", og viser
til sine merknader ved behandlingen av denne i Innst. S. nr. 114
(2001-2002).
Komiteen viser til at allemannsretten
er en viktig forutsetning for friluftslivet i Norge. Allemannsretten står
fortsatt sterkt både juridisk og i den allmenne rettsoppfatning. Komiteen har
merket seg at Regjeringen vil følge opp resultatene av
Stortingets behandling av St.meld. nr. 39 (2000-2001), og melde
tilbake status i arbeidet til Stortinget ved egnede anledninger.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, peker på at
når man oppretter nye nasjonalparker og landskapsvernområder,
er det viktig at Regjeringen samtidig åpner for turisme
basert på bærekraftig bruk innenfor disse områdene.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at Regjeringen i
meldingen omtaler det som bekymringsfullt at det er press på den
allmenne ferdselsretten. Disse medlemmer slutter seg til denne beskrivelsen, men
etterlyser tiltak i meldingen som kan styrke allemannsretten. I
denne sammenheng vises til Arbeiderpartiets og Sosialistisk Venstrepartis
merknader ved behandlingen av friluftslivsmeldingen, jf. Innst.
S. nr. 114 (2001-2002).
Disse medlemmer viser til at
friluftsliv får en forholdsvis kort omtale i meldingen
og at Regjeringen så langt ikke har fulgt opp viktige tiltak
som ble varslet i Friluftslivsmeldingen og som Stortinget sluttet
seg til. Det er positivt at Regjeringen i meldingen varsler at den
vil bedre vilkårene for friluftslivets organisasjoner gjennom å øke
driftsstøtten. Dette følges likevel ikke opp i
Regjeringens forslag til statsbudsjett for 2004.
Disse medlemmer er spesielt bekymret
for situasjonen i strandsonen. Dispensasjoner fra byggeforbudet
i 100-metersbeltet og stengsler i strandsonen er til betydelige
hindrer for den frie ferdselen. Utviklingen viser at det er behov
for en strengere dispensasjonspraksis og om nødvendig lovendring.
Utviklingen i strandsonen viser også at det er behov for å legge
til rette flere offentlige friarealer og skjærgårdsparker. Disse
medlemmer er forundret over at Regjeringen har avviklet
ordningen med støtte til juridisk hjelp til kommuner i
saker relatert til strandsonen. Denne ordningen har vært
til stor hjelp for flere kommuner, og disse medlemmer mener ordningen
må gjeninnføres.
Disse medlemmer registrerer også et økende utbyggingspress
i enkelte fjellområder og fjellnære områder.
For å unngå at utviklingen over tid går
ut over det biologiske mangfoldet i disse områdene og at
allemannsretten svekkes, mener disse medlemmer at Regjeringen
av hensyn til både friluftsliv og biologisk mangfold bør
legge frem en egen sak om helhetlig forvaltning av fjellet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
viser til at de siste tallene fra rapporteringen av antall dispensasjoner
i 100-metersbeltet viser at utviklingen kan sies å være
under kontroll. Flertallet mener at det ikke er behov
for å stramme inn i dispensasjonspraksis eller en mer restriktiv
lovgivning i forhold til byggeforbudet i 100-metersbeltet og ferdsel
i strandsonen.
Flertallet viser til at de fleste
dispensasjoner fra byggeforbudet i strandsonen i pressområder
dreier seg om små endringer i eksisterende bygningsmasse
eller erstatningsbygg, og derfor i liten grad kan sies å representere
nye hindringer for den frie ferdsel i strandsonen.
Flertallet mener at utbyggingspresset
både i strandsonen og i fjellområder er svært
varierende i ulike deler av landet, og at håndtering av
dette derfor ivaretas best ut fra lokal kunnskap om lokale forhold. Flertallet vil
derfor understreke betydningen av det kommunale selvstyret i slike
saker.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti mener at utviklingen likevel må følges
fremover, særlig når det gjelder oppføring
av nye bygg.
Komiteen viser for øvrig
til sine merknader ved behandlingen av Friluftsmeldingen i Innst.
S. nr. 114 (2001-2002).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at i de aller fleste tilfeller er det ikke noen konflikt mellom
allmennhetens ønske om fri ferdsel og vernet om grunneiers
eiendomsrett. Allmennheten har et ansvar
for å ferdes på en hensynsfull måte -
både overfor miljøet og overfor grunneiere og
rettighetshavere. Grunneieren har på sin side et ansvar
for at det ikke legges hindringer i veien for den frie ferdsel.
Både grunneiere og allmennheten har felles ansvar for å motvirke
konflikter. Konflikter bør løses lokalt i samsvar
med nasjonale lover og forskrifter, og lokale tilpasninger.
Disse medlemmer vil vise til
at en rekke kommuner langs kysten har funnet frem til gode løsninger for å sikre
allemannsretten. Derfor er det etter disse medlemmers syn
viktig å sikre at det er tilstrekkelig med strandsone tilgjengelig
for allmennheten uten at den private eiendomsrett svekkes.
Disse medlemmer mener at Regjeringen
må ta en kritisk gjennomgang av bruken av LNF-kategoriene. Disse
medlemmer viser til at ved behandlingen av meldingen om
friluftsliv, understreket komiteens flertall bestående
av Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, at man
skal være forsiktig med inngrep i den private eiendomsrett.
Likevel blir eiendomsretten stadig skadelidende under dekning av begrepet
LNF, Landbruks-, natur- og friluftsområder. Disse
medlemmer mener mange føler at forutsetningen med
LNF-kategorien i dag er snudd på hodet av Miljøverndepartementet,
fylkesmenn og kommunepolitikere. I en del kommuner settes det sterke
begrensninger for eiendommer som må karakteriseres som å være
bebygd. Miljøverndepartementet har sagt at det ikke automatisk
skal gis dispensasjon etter plan- og bygningsloven til å bygge
opp hus/hytte i LNF etter brann. Det er også totalforbud
mot deling av tomt, hvilket i praksis medfører at de som ønsker å utdele tomter
til sine barn, ikke vil få tillatelse til det. Disse medlemmer er
sterkt kritisk til disse restriksjonene.
Disse medlemmer mener at forbudet
om bygging i 100-metersbeltet er svært uheldig og bør oppheves. Disse
medlemmer er av den oppfatning at kommunene selv må få bestemme
hvor bygging av hytter og hus skal skje. Disse medlemmer viser
til at Norge er et langstrakt land, og at hytte- og boligbygging
må tilpasses lokalt uten et stivbeint sentralt lovverk
som 100-metersforbudet er. Disse medlemmer viser
til at dagens praktisering av 100-metersforbudet egentlig er en
gigantisk ekspropriasjon uten noen form for erstatning.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om at § 17-2 i plan- og bygningsloven
- om forbud mot bygging og fradeling i 100-metersbeltet langs sjøen, oppheves."
"Stortinget ber Regjeringen fremme sak om å fjerne de
restriksjoner som LNF legger på områder som må betegnes
som bebygget."
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, registrerer at Regjeringen følger
opp vedtaket i Innst. O. nr. 44, jf. Dokument nr. 8:16 (2001-2002)
om å øke andelen spillemidler til friluftslivsformål
i tråd med en ny fordelingsnøkkel for overskuddet
fra spillemidlene. Flertallet mener at tildelingen
av spillemidler må komme i tillegg og ikke til erstatning
for bl.a. midler som tildeles over Miljøverndepartementets
budsjett.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti beklager
at Regjeringen reduserer nettopp disse postene på forslaget
til Miljøverndepartementets budsjett.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti fremmer derfor følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å komme
tilbake med en sak om styrking av friluftsorganisasjonenes økonomi
og andre friluftslivstiltak, bl.a. ved at det i større
omfang enn i dag tildeles spillemidler. Tildeling av spillemidler
må komme i tillegg og ikke til erstatning for bl.a. midler
som tildeles over Miljøverndepartementets budsjett."
Komiteen viser til at vern av
historiske minnesmerker er av avgjørende betydning for å forstå norsk kulturarv
og historie. Disse opplevelser må også sikres for
fremtidige generasjoner. Det er derfor en prioritert oppgave å sørge
for at viktige historiske byggverk og kulturområder er
i forsvarlig stand. Bruk og vern av kulturminner bør kombineres.
Aktiv bruk av kulturminner kan hindre forfall.
Komiteenviser
til at den fysiske tilstanden for kulturminner ikke er god nok. Årlig
forsvinner om lag 1 pst. av alle kjente kulturminner.
Komiteen viser til at den norske
kulturarven representerer store verdier og er med på å gi
nasjon og innbyggere identitet og fellesskapsfølelse. En
stor del av vår felles kulturarv forvaltes av private eiere.
Deres positive innsats er av stor betydning for fremtidig vern.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, vil peke på fartøyvernets
betydning for å ta vare på norsk kystkultur. Det
er også store utfordringer knyttet til å ta vare
på industrielle kulturminner.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti har imidlertidmerket
seg at arbeidet med kulturminner er blitt styrket de siste to årene.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at Norsk
kulturminnefond ble etablert fra 1. juli 2002. Fondet har en kapital på 200
mill. kroner. Avkastningen av fondet skal sammen med midler fra
private bidra til at et mangfold av kulturminner og kulturmiljøer
bevares og aktiviseres som grunnlag for opplevelse, kunnskap, utvikling
og verdiskaping.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener kulturminnefondet har
en viktig oppgave gjennom at det legger til rette for restaurering
og vedlikehold av kulturminner i privat eie. Imidlertid er det viktig
at oppbyggingen av dette fondet ikke går på bekostning
av bevilgningene til Riksantikvaren.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, har merket seg at Regjeringen i budsjettet
for 2004 har foreslått å kutte bevilgningene til
riksantikvaren, slik at det totalt for 2004 ikke blir en styrking
av kulturminnearbeidet.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti mener det er viktig å se
de statlige bevilgningene til istandsetting av kulturminner i privat
eie, dvs. det alt vesentlige av Riksantikvarens tilskuddsmidler
og avkastningen av kulturminnefondet, i sammenheng. Disse
medlemmer er tilfreds med at summen av disse midlene er
høyere i Regjeringens budsjettforslag for 2004, sammenlignet
med tilsvarende sum i 2003. Disse medlemmer er også tilfreds
med at Regjeringen i budsjettforslaget for 2004 viser en klar prioritering
av de norske verdensarvstedene.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet sier seg fornøyd
med at Norsk kulturminnefond er etablert. Det var imidlertid bare
5 mill. kroner til disposisjon for kulturminnetiltak det første året,
og 13 mill. kroner det andre året. Dette er svært
lite sett i forhold til utfordringene i kulturminnevernet. Slik avkastningen
er nå, avspeiler det på ingen måte det reelle
behovet.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til at Regjeringa ennå ikke
har foreslått å øke kapitalen i Norsk
kulturminnefond. Disse medlemmer ønsker å bygge
opp kulturminnefondet til å bli en viktig aktør
i kulturminnevernet, slik det var forutsatt.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at det
ved etableringen av kulturminnefondet ble slått fast at
fondets midler skulle være et supplement til Riksantikvarens
ordinære tilskuddsordninger. Etableringen av fondet innebærer ingen
endring i Riksantikvarens rolle.
Komiteen har merket
seg at Regjeringen har varslet at den vil legge frem en stortingsmelding
om kulturminner. Komiteen vil komme tilbake til en
nærmere behandling av en politikk for bevaring av kulturminner og
kulturmiljøer ved behandlingen av denne meldingen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener det er
et stort behov for å øke satsingen på freda
og verna bygninger. Disse medlemmer mener det er
behov for en opptrapping av kulturminnevernet, og vil be Regjeringen
i den varslede meldingen om kulturminner komme tilbake med en opptrappingsplan.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Senterpartiet viser til at når staten freder
privat eiendom gjennom lov om kulturminner, skal staten bære
de merkostnadene fredningen innebærer, enten direkte eller
ved tilbud om utløsning og erstatning til eier. Utgifter
til granskning av automatisk fredede kulturminner skal bæres
av staten. Skatte- og avgiftssystemet må stimulere til
privat verneinnsats for å sikre bredde og mangfold i bygningsarven.
Komiteen viser til at utslipp
av partikler, næringssalter og olje kan føre til
skader på økosystemet.
Komiteen viser til at de marine
områdene langs norskekysten fra svenskegrensen til Lindesnes,
samt Grimstadfjorden ved Bergen, er påvirket av overgjødsling,
og definert som følsomme områder i henhold til EUs
avløpsdirektiv. Komiteen har merket seg
at det de senere årene har vært gjennomført
en rekke tiltak for å begrense utslippene av både
nitrogen og fosfor til områder som er påvirket
av overgjødsling. Det har medført forbedret vannkvalitet
både for ferskvann i disse områdene og i de marine
områdene.
Komiteen viser til at oljeforurensning
skyldes både akutte utslipp og operasjonelle utslipp fra
offshoreinstallasjoner, skip og landbaserte kilder.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, har merket
seg at petroleumsvirksomheten anslås bare å bidra
med noen få prosenter av de totale tilførslene
av olje fra alle land til Nordsjøen, mens den største
kilden er utslipp via de store europeiske elvene og landavrenning.
Komiteen viser til
at Stortinget har vedtatt en målsetting om nullutslipp
av olje og miljøfarlige kjemiske stoffer til sjø for
offshoresektoren, hvor hovedregelen er forbud mot utslipp av olje
og mulige miljøfarlige stoffer. Denne målsettingen
ble senest slått fast ved Stortingets behandling av St.meld.
nr. 12 (2001-2002) "Rent og rikt hav" våren 2003. Det ble
her fastslått at målet omfatter både
utslipp av olje og tilsatte kjemikalier, samt utslipp av naturlig
forekommende kjemiske stoffer i produsert vann.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti har
store forventninger til innføringen av EUs rammedirektiv
for vann, og den helhetlige forvaltning av ferskvann og kystnære
sjø- og fjordområder dette vil medføre.
Det er ingen tvil om at kommuneovergripende og mangefasetterte
forvaltningsgrep vil bli et stort og viktig løft, som vil kunne
gi merkbare forbedringer i mange norske vannøkosystemer.
I denne forbindelse ser disse medlemmer det som svært
viktig at også ansvaret for dette arbeidet plasseres i
en helhetstenkende ramme og ber derfor Regjeringen om å forankre
rammedirektivet i Miljøverndepartementet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at de
største globale miljøutfordringene vi står
overfor er trusselen om menneskeskapte klimaendringer, tapet av
biologisk mangfold, og bruken av helse- og miljøskadelige
kjemikalier. Dette er i stor grad grenseoverskridende utfordringer
som vil kunne påvirke menneskers helse, arters overlevelse
og økonomisk utvikling. Siden flere av de største
miljøutfordringene er globale, er internasjonalt samarbeid
en forutsetning for å finne gode løsninger. Det
er nødvendig for Norge å delta i et forpliktende
internasjonalt miljøsamarbeid for å beskytte vårt eget
miljø, løse globale miljøproblemer, fordi
vi er en del av et felles marked i Europa, for å utveksle kunnskap
og for å kunne bidra til å rydde opp i miljøproblemene
i utviklingsland og Øst-Europa.
Flertallet viser til at FN-toppmøtet
i Johannesburg om bærekraftig utvikling høsten
2002 bl.a. samlet seg om tidfestede målsettinger for vann
og sanitære forhold, minimalisere produksjon og bruk av
helse- og miljøskadelige kjemikalier, hav og marine ressurser, redusere
tap av biologisk mangfold og endre produksjons- og forbruksmønstre
som ikke er bærekraftige. Flertallet har
merket seg at Regjeringen legger stor vekt på oppfølgingen
av Toppmøtet - både nasjonalt og internasjonalt.
Når det gjelder den nasjonale oppfølgingen, viser flertallet til
at Regjeringen i tilknytning til Nasjonalbudsjettet for 2004 har
lagt frem en handlingsplan for gjennomføring av bærekraftstrategien
i form.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at globale miljøutfordringer innebærer et
internasjonalt ansvar for Norge. Mange grenseoverskridende
miljøutfordringer påvirker menneskers helse, arters
overlevelse og økonomisk utvikling. Siden flere av de største
miljøutfordringene er globale, er internasjonalt samarbeid
en forutsetning for å finne gode løsninger. Det
er nødvendig for Norge å delta i et forpliktende
internasjonalt miljøsamarbeid for å beskytte vårt
eget miljø, løse globale miljøproblemer
og utveksle kunnskap. Disse medlemmer mener det er
viktig at Norge fokuserer på å jobbe frem helhetlige
og realistiske flertallsløsninger, og i mindre grad stadig
forsøke å fremstå som verdensmester.
Disse medlemmer mener bruk av
markedsorienterte mekanismer er beste virkemiddel for å oppnå viktige
internasjonale målsetninger rundt miljø, velstand
og utvikling. Flere økonomiske og bedre tekniske ressurser
behøves dersom alle land skal være i stand til å møte
de globale miljøutfordringene. Dette krever blant annet
at man legger forholdene til rette for økt økonomisk
vekst på verdensbasis. Derfor må man videreføre
arbeidet for å åpne for økt internasjonal
handel og sikre en større utbredelse av markedsøkonomi basert
på en sunn rettsstat. Frivillig internasjonalt samarbeid
for å utvikle kunnskap og forskning, demokrati eller ren
hjelp på "nonprofit" nivå er selvsagt også viktige
virkemiddel.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet viser til at klimaproblemet globalt sett
er den største utfordringen vi står overfor. FNs
klimapanel har lagt fram dokumentasjon på at klimaet er
i endring, og ifølge klimapanelet har disse endringene
sammenheng med en kraftig økning i konsentrasjonen av klimagasser
i atmosfæren. Det er anslått at Norges samla utslipp
av klimagasser vil øke fra om lag 52 mill. tonn CO2-ekvivalenter i 1990 til om lag 61 mill.
tonn CO2-ekvivalenter i 2010 dersom det
ikke gjennomføres nye klimatiltak. Klimaproblemet er derfor
også Norges største miljøutfordring.