Alle de seks storbyregionene har i løpet
av de siste 30 årene hatt en befolkningsvekst på 20
pst. eller mer. Veksten har relativt sett vært sterkest
i Stavanger-regionen, med 50 pst., fulgt av Tromsø-regionen
med 48 pst. og Kristiansands-regionen med 33 pst. De øvrige
har hatt en vekst på omkring 20 pst. I absolutte tall har Oslo-regionen
hatt den største veksten, med 230 000 nye innbyggere, fulgt
av Stavanger-regionen, med 86 000 nye innbyggere. Veksten har kommet
både i storbyene og i omegnskommunene.
Omegnskommunene har de siste 30 år
hatt en gjennomsnittlig vekst som er høyere enn storbykommunene,
enkelte med svært høy vekst - også over
90 pst. Statistisk sentralbyrås (SSB) befolkningsprognoser
for perioden 2002 til 2020 tyder også på at veksten
vil fortsette i alle storbyregionene.
Urbaniseringen har også ført
til at større områder rundt byene får
bymessig karakter eller blir oppfattet som by- og forstadsområder.
Denne utviklingen følger ikke nødvendigvis samme
mønster som veksten i befolkning og arbeidsplasser.
Blant de sentrale årsakene til storbyenes
vekst er den økende andel unge som tar høyere
utdanning og flytter derfor til storbyene. I tillegg etablerer folk
seg senere, slik at de unge som flytter inn til storbyene venter lenger
før de eventuelt flytter videre for å etablere
familie.
De store byene kan også tilby et stort,
variert og mangfoldig arbeidsmarked, både for ufaglærte
og folk med høy kompetanse.
I Norge går det sterke og konsentrerte
strømmer i klare geografiske mønstre, som sterkt
blir farget av gjøremål i ulike livsfaser. Dette
blir også betegnet som livsfaseflytting.
Omtrent 60 pst. av alle som melder flytting
inn til de store byene i løpet av ungdomsfasen, har flyttet
ut igjen til omegnen eller andre deler av landet når de
er etablert med arbeid og familie. Særlig gjelder dette
familier med barn. Over 90 pst. av de som flytter ut av storbyene
er personer som ikke vokste opp der. Dette er et forholdsvis stabilt
mønster.
Storbyregionene i Norge har ulike sentrumperiferi strukturer.
Kartene for pendling viser at det er store forskjeller i pendlingsandelen
mellom omegnskommuner. I Oslo og Stavanger kommer nesten halvparten
av arbeidsstyrken fra kommuner utenfor storbygrensene. I Bergen,
Trondheim og Kristiansand kommer ca. 25 pst. av arbeidskraften fra
områder utenfor kommunen, mens Tromsø og de andre
storbyene er mer "selvforsynte".
Ved urbanisering og befolkningsvekst blir mer
areal bebygd. Ofte bygges det i byenes randsoner, særlig
ved de største innfartsårene. Byene spres på den
måten utover, og transportavstandene øker. Byspredning henger
også sammen med at arealkrevende virksomheter flytter ut
fra bebygde områder til randsonene, og med boligbygging
med stort arealbehov. Avstander mellom bolig og arbeidsplasser fører
til store belastninger på veinettet og kollektivtransporten,
og skaper forurensingsproblemer. Verdifulle jordbruks- og naturarealer
nedbygges gjennom byspredning.
Fortetting av byområder kan forhindre
byspredning, bidra til mer effektiv arealbruk og lavere transportbehov.
Samtidig kan fortetting også skape lokale miljøproblemer
i form av dårlig luftgjennomstrømming, støy,
mangel på grøntområder og lys. Bieffektene
ved bilkjøring og annen forurensende og støyende
virksomhet vil også gå utover flere personer,
og transport fører lettere til kødannelser i tettbebygde
områder. Fortetting med kvalitet tar hensyn til behov for
bl.a. grøntområder og gode, sunne boforhold.
Sammenhengene mellom miljøeffekter
og ulike former for byvekst er kompliserte. Storbyregionene bygger
bl.a. sine strategier på utvikling av kollektivknutepunkter
hvor det legges opp til høy utnyttelsesgrad nær
kollektivtilbud. Dette blir i mange forskningsmiljøer framhevet
som et utgangspunkt for en mer miljøvennlig byutvikling
samtidig som det kan bidra til å knytte regionen tettere
sammen.
For mange er det fortsatt slik at god boligkvalitet
og bomiljø best kan oppnås utenfor de store bysentra. Likevel øker
interessen for å bo i områder med sentrumskvaliteter
som bl.a. nærhet til ulike tilbud og fasiliteter. Mange
sentrumsområder er rustet opp og gjort mer attraktive,
slik at det er enklere å oppnå god bokvalitet
i sentrumsnære områder. Folk som bor i de øvrige
delene av storbyregionene kan også dra nytte av å bo
i nærheten av mer attraktive sentrumsområder. Attraktive
sentrumsområder bidrar derfor til at regionen som helhet
blir mer attraktiv.
Et nyskapende og variert kulturliv er vesentlig
for at byene oppfattes som attraktive og levende.
Storbyenes funksjoner og roller har blitt vesentlig endret
gjennom de strukturendringer som har pågått i næringslivet
og i samfunnet generelt i løpet av de siste tiårene.
I likhet med mange andre europeiske byer har
de norske storbyene i løpet av de siste tiårene
hatt til dels sterk vekst i arbeidsplasser. Selv om bedre kommunikasjonsteknologi
har bidratt til at virksomheter har flyttet ut av byområdene,
har en annen effekt av denne teknologiutviklingen etter hvert også bidratt
til å styrke byene. Det har blitt enklere å splitte
opp produksjonskjedene, og dette innebærer at det har blitt
mer attraktivt å lokalisere deler av virksomhetene til
byene.
Bedriftenes styrings-, utviklings- og kontrollfunksjoner,
som hovedkvarter, FoU-virksomhet og markedsføring, blir
i større grad lagt til byene, sammen med forretningsmessig
tjenesteyting.
Andre sterke vekstnæringer med tilknytning
til byene har vært undervisningssektoren og detaljhandel. Både
innen forretningsmessig tjenesteyting og bygg og anlegg har alle
storbyregionene hatt en vekst på over 24 pst. i perioden
1995-2000. Alle storbyregionene unntatt Oslo har hatt vekst i industrisysselsetting
i perioden 1995-2000.
Selv om alle storbyregionene har hatt vekstkraft
de siste årene, er det likevel stor forskjell mellom Oslo
og de andre regionene. Dette kan illustreres ved å se på det totale
antall nye arbeidsplasser i regionene i perioden 1995-2000. Oslo-regionen
har hatt en økning på 85 300 nye arbeidsplasser
i perioden. Deretter følger Bergens-regionen med 13 500
og Stavanger-regionen med 11 800 nye arbeidsplasser.
I takt med globaliseringen og storbyenes endrede roller
og funksjoner har lokale myndigheter i økende grad sett
på sin økonomiske utvikling som en del av en konkurranse
mellom byer om å tiltrekke seg attraktiv arbeidskraft og
næringsliv. Storbyene kan gjennom markedsføring
og utvikling av positive kvaliteter og konkurransefortrinn påvirke
bedriftenes valg. Kommunene kan m.a.o. fremme økonomisk
utvikling gjennom å være aktive aktører,
i partnerskap med lokale bedrifter og organisasjoner, og ikke kun
fungere som en regulator. Gjennom sine muligheter til å spille
en aktiv rolle i lokal økonomisk utvikling, har storbykommunenes
nasjonale betydning mht. verdiskapning økt. Det ser vi
både i Norge og andre deler av Europa.
Ulike bedrifter legger vekt på ulike
kvaliteter, og byene kan respondere på dette gjennom sin
utvikling av konkurransefortrinn.
Storbyregionene har sine særtrekk som
kan danne grunnlag for regionale konkurransefortrinn.
Innvandring påvirker kulturen på flere
måter. Forandringer oppstår blant annet fordi
både grupper av nyinnvandrete og den eksisterende innvandrerbefolkning
er bærere av kulturelle uttrykk og preferanser som skiller seg
fra flertallets. De blir et tillegg til det kultur- og samfunnsliv
som finnes allerede. Dessuten bringer de impulser til forandring
av det vi opplever som norsk kultur. Dermed utfordres status quo.
Befolkningssammensetningen i de norske storbyene er
preget av en større andel enslige og aleneboende enn befolkningen
for øvrig. Dette gjelder for storbyene, mens det i storbyenes
omland er relativt få som bor alene. Også innenfor
storbykommunene følger fordelingen av enslige og aleneboende
et sentrum-periferimønster. Storbyenes innvandrerbefolkning
skiller seg fra dette bildet, ettersom flere bor i store husholdninger.
Andelen som bor i flerfamiliehusholdninger, det vil si husholdninger
med to eller flere familier, er over dobbelt så stor for
ikke-vestlige innvandrere sammenlignet med personer uten innvandrerbakgrunn.
Oslo er den byen som har flest enslige og de
minste husholdningene, men her er det også store interne
variasjoner mellom bydelene.
Det har vært hevdet at storbyene har
en høyere andel personer med levekårsproblemer
fordi en del av dem tiltrekkes av storbyenes anonymitet og fordi
storbyenes kostnadsnivå bidrar til å forverre
levekårene til utsatte grupper. Dette er foreløpig
lite dokumentert. Studier fra Statistisk sentralbyrå kan
imidlertid gi en viss støtte til påstanden om
tiltrekking til storbyene (se "Sosiale utfordringer i storbyene"
i kap. 6).
Nyankomne flyktninger har en tendens til å flytte
til storbyer gjennom egenetableringer, til tross for at myndighetene
i en lang periode har forsøkt å styre bosettingen
av nyankomne flyktninger til kommuner over hele landet. En av årsakene
er at det er enklere å få jobb i storbyene.
Antallet studenter i de største byene
har økt dramatisk siden slutten av 80-tallet, og setter
sitt preg på alle de største byene.
Mange personer i storbyene har høy
utdannelse, men samtidig er det forholdsvis store variasjoner i
utdanning og inntektsnivå innen regionene.
Boligstandarden i Norge er blant de beste i
verden, både i og utenfor storbyene. Standarden har blitt
stadig bedre. En kartlegging foretatt i de tre største
byene viser at det fremdeles er boliger med dårlig standard, blant
annet sanitærstandard, men andelen er betydelig redusert.
God brannsikring er en stor utfordring for mange av storbyene med
gammel bebyggelse, spesielt den tette trehusbebyggelsen og de gamle
murgårdene, og her er det fortsatt en god del som gjenstår.
Støy og forurensning er også problematisk i en
del boligområder. Videre er det et problem at et stort
flertall av norske boliger ikke er tilgjengelige for funksjonshemmede.
87 pst. av boligene er ikke tilgjengelige for rullestolbrukere.
Meldingen utdyper flere forhold knyttet til
boligsituasjonen i storbyregionene som boligsammensetting, drabantbyer,
etablering og utleie og boligbygging og boligmarked.
Storbyene har noe dårligere levekår
samlet sett enn andre kommuner, men er ikke langt fra landsgjennomsnittet.
Levekårsdata viser dessuten at det både i 1996 og
2001 er en svak tendens til opphopning av levekårsproblemer
i storbyene. Den største byregionen, Oslo-regionen, er
på linje med landsgjennomsnittet. Grenlands-regionen, Nedre
Glomma- og Kristiansand-regionen skårer dårligst
på indeksen av byregionene, men heller ikke de er påfallende
mye dårligere enn landsgjennomsnittet. Bergen, Trondheim
og Stavanger har en verdi som så vidt er dårligere
enn gjennomsnittet.
Det er derimot en tydelig tendens til en konsentrasjon av
bosatte med levekårsproblemer i bestemte deler av de større
byene, framfor alt sentrumsbydelene.
Bydelene i Oslo indre øst skiller seg
ut, også ved sitt høye innbyggertall. Av andre
områder med mer enn 10 000 innbyggere er det Storhaug i
Stavanger, Sentrum i Kristiansand, Saupstad i Trondheim og Stovner
i Oslo som ligner mest på Oslo indre øst mht.
konsentrasjon av levekårsproblemer. I mellomstore byer
som Gjøvik, Moss, Drammen, Porsgrunn, Larvik og Ålesund
finner vi mindre distrikter med lignende konsentrasjoner.
Alt i alt er det en betydelig stabilitet fra
1996 til 2001 i hvilke områder som har mange innbyggere
med store levekårsproblemer. Den tydeligste endringen i
negativ retning gjelder de nye drabantbyene i Oslo ytre øst. Særlig
nedgangen i arbeidsledigheten i disse bydelene var mindre enn i
landet for øvrig, utviklingen i tallet på voldstilfeller
har også vært mer negativ, og det har vært en
noe sterkere vekst i tallet på uførepensjonerte
i aldersgruppen 50-66 år enn i landsmålestokk.
De nye drabantbyene har en økende overrepresentasjon av
personer med bakgrunn fra ikke-vestlige land og personer med lav
utdanning.
Konsentrasjonen av personer med levekårsproblemer
i Oslo indre øst er enestående i landsmålestokk. Bare
fire finnmarkskommuner hadde høyere verdi på indeksen
for levekårsproblemer i 2001 enn bydelene i indre øst.
I den andre enden av fordelingen (levekårsindeksverdi 2,5
eller bedre) er det en stor overvekt av småkommuner i Rogaland,
Hordaland, Sogn og Fjordane samt Møre og Romsdal. Av de
27 bydelene i denne kategorien er over halvparten lokalisert i Bærum,
Asker og Oslo ytre vest.
Fordelingen av personlig inntekt er skjevere
i storbyene enn i resten av landet, skjevest i Oslo. For lavinntektsgrupper
blir levekårene ofte vanskeligere på steder med
store inntektsforskjeller. Dette kan bl.a. skape problemer i forhold
til sosiale aktiviteter, ikke minst for barn. I storbyene er pris-
og kostnadsnivået også høyere fordi stor
etterspørsel og mange personer med høy inntekt
bidrar til å heve nivået. Boligmarkedet gir sannsynligvis
det tydeligste eksempelet på denne effekten, men også på andre
områder, som innen tjenesteyting, kan vi finne tilsvarende.
På andre områder enn bolig er det ofte enklere å øke
tilbudet slik at effektene blir mindre.
Komiteen har merket
seg Regjeringens redegjørelse om særpreg og utviklingstrekk
i storbyregionene, og tar dette til orientering. Komiteen viser til
sine merknader om aktuelle tiltak under kapitlene 4, 5 og 6.