4.1 Sammendrag

Storbyene har tradisjonelt ikke vært en del av regional- og distriktspolitikken i Norge. Dette vil Regjeringen endre på. For både å styrke norsk internasjonal konkurransekraft og samtidig fremme balansert regional utvikling må storbypolitikken være en del av en helhetlig regionalpolitikk. Et avgjørende utgangspunkt for en slik politikk vil imidlertid være at storbyene selv tar initiativ og sammen med de omkringliggende kommunene definerer innhold og strategier for regionens utvikling. Det er i denne sammenheng behov for et nærmere samarbeid mellom storbyregionene, de berørte fylkeskommunene og staten.

Regjeringen mener det er viktig for hele landet å ha vekstkraftige byer som fungerer som drivkraft i den nasjonale og regionale verdiskapingen. Byene er innfallsporten til mange internasjonale trender og er sentre for kunnskap, kapital og innovasjon. Regjeringen vil bidra til utviklingen av vekstkraftige regioner i alle deler av landet. Dette vil sikre en mer balansert utvikling der alle landsdelene har befolkningsvekst. Byene spiller en viktig rolle i en slik utvikling, og Regjeringen forventer at storbykommunen definerer sine roller i samspill med så vel den nære storbyregionen som det fylket og den landsdelen storbykommunen er en del av. Regjeringens storbypolitikk skal bygge opp under og styrke storbyenes regionale og nasjonale rolle.

Regjeringen ønsker at:

• – Storbyenes vekstkraft skal bidra til å fremme internasjonal konkurransedyktighet, verdiskaping, bosetting og levedyktige lokalsamfunn over hele landet.

Byene utgjør kraftsenteret i større sammenhengende arbeids-, bo- og serviceregioner. Tett samspill med omlandet, både når det gjelder næringsrelasjoner og transportmønstre, forsterker regionenes vekstkraft. Dette samspillet vil Regjeringen støtte opp under.

Regjeringen vil legge til rette for vekstkraftige regioner og styrke regionsentrenes rolle blant annet ved å

• – føre en mer aktiv by- og regionpolitikk,

• – binde den enkelte region ytterligere sammen kommunikasjonsmessig,

• – styrke kompetansemiljøene gjennom satsing på utdanning og forskning,

• – føre en offensiv statlig lokaliseringspolitikk.

Regjeringen har på denne bakgrunn følgende mål og perspektiver for storbyene som drivkrefter i den regionale utviklingen:

• – Storbyene må ut fra sin økonomiske tyngde og nyskapingsevne bidra til en langsiktig balansert regional utvikling.

• – Storbyene er regioner som går på tvers av kommune- og fylkesgrenser. Storbyregionenes utstrekning og kjennetegn vil danne viktige utgangspunkt for utformingen av politikken.

• – Storbyene ønsker å spille internasjonale, nasjonale og regionale roller. Storbyene må selv definere innholdet i disse rollene. Staten vil, med utgangspunkt i nasjonale og regionale interesser, medvirke i utvikling av disse rollene. Fylkeskommunene forventes å medvirke aktivt.

Meldingen peker på at det er viktig å erkjenne betydningen av identitetsdiskusjon og visjonsdiskusjon for å mobilisere befolkningen i en region, og da kanskje spesielt ungdom. Dette engasjementet er en avgjørende faktor for fremtidig utvikling. Storbyene bør tenke igjennom hvilke utfordringer en står overfor, og utforme visjoner for å møte disse. Det finnes mange gode eksempler både nasjonalt og internasjonalt som bør kunne inspirere.

4.2 Komiteens merknader

Komiteen vil peke på at utvikling av ny teknologi, økt spesialisering av produksjonen og en mer global handel med varer og tjenester har ført til at vår evne til å utvikle nye ideer (kreativitet) og til å sette ideene ut i livet (innovasjon) betyr stadig mer for verdiskaping, sysselsetting og velferd. Tilgang på kunnskap blir derfor stadig viktigere, mens tilgang på råvarer og arealer betyr relativt mindre enn før. Denne utviklingen har forsterket byenes rolle for verdiskapingen. Komiteen har merket seg at bedriftenes styrings-, utvik­lings- og kontrollfunksjoner, som hovedkontor, FoU-virksomhet og markedsføring, i større grad blir lagt til byene. Likeså skjer størstedelen av veksten i forretningsmessig tjenesteyting i de største byene. Samtidig er kampen om lokalisering av næringsvirksomhet økt. Bedrifter trekkes dit hvor det allerede finnes kompetanse og en bredde i fagmiljøet.

Dette reiser etter komiteens syn to utfordringer. For det første hvordan vi i Norge kan utvikle miljøer som også er internasjonalt konkurransedyktige for lokalisering av næringsvirksomhet. Og, for det andre, hvordan vi kan utvikle miljøer i ulike deler av landet som er attraktive for lokalisering. Komiteen ser de store byene som motorer for en slik utvikling både nasjonalt og regionalt. Dette gjelder ikke minst storbyenes rolle for nyskapning, blant annet som følge av at de tyngste universitets-, forsknings- og utviklingsmiljøene finnes der.

Komiteen vil videre peke på at økt utdanningsnivå og endringer i familiemønsteret gjør at unge mennesker stiller andre krav til arbeidsplasser og bosteder enn tidligere. Både for næringsliv og privatpersoner vil tilgang på arbeidsplasser for begge kjønn, gode boliger, velferdstilbud, kulturtilbud og kommunikasjonsløsninger og et bredt spekter av servicetilbud være avgjørende for om stedet er attraktivt for lokalisering. Mange steder vil ikke kunne gi et så bredt og variert tilbud som ønskelig. Imidlertid vil det ofte være tilstrekkelig at bredden av tilbud finnes i regionen. Komiteen ser derfor utvikling av robuste arbeids-, bolig- og tjenesteregioner som viktig for å kunne gi en region som helhet større kraft. Komiteen ser utvikling av regionale sentra som viktig i en slik sammenheng.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti påpeker betydningen av at regionale sentra utvikles slik at disse settes i stand til å være regionale lokomotiv. Storbyene og regionene må være seg bevisst ansvaret for å skape sin egen fremtid. Storbyenes fortrinn og muligheter må utnyttes best mulig for å oppnå større verdiskaping og grunnlag for velferd i hele landet. Storbymeldingen gir viktige signaler i denne sammenheng.

Komiteen viser til at i forhold til andre regionale sentra, vil de største byene som følge av sitt befolkningsgrunnlag og/eller sin rolle som landsdelssentra, kunne tilby mer spesialiserte funksjoner. Det gjelder innen offentlige velferdstjenester som utdanning og helsevesen - hvor de største byene også er vertskommuner for universitetene og de største regionale høgskolene, innen kultur - hvor de største byene også rommer de tunge kulturmiljøene og kulturinstitusjonene i de ulike landsdelene, og innen varehandel og privat tjenesteyting - hvor de meste spesialiserte tilbudene oftest finnes i de største byene.

Komiteen har merket seg at arbeid og utdanning er den viktigste årsaken til at folk flytter til storbyene. Komiteen har samtidig merket seg at det er en økt interesse for andre kvaliteter ved storbyene som tette sentra med arenaer for opplevelser og sosial aktivitet, et nyskapende og variert kulturliv, og et mangfold i kultur og levesett.

Komiteen legger derfor til grunn at storbyene har en særskilt rolle for den nasjonale verdiskapingen og for å tilby et bredt velferds-, service- og kulturtilbud til befolkningen. For å sikre tilgang til disse funksjonene i alle deler av landet er det viktig at det er store byer som rommer disse funksjonene i alle deler av landet. Dette vil i seg selv være et viktig bidrag til en balansert regional utvikling. Komiteen mener det er viktig for hele landet å ha vekstkraftige storbyer som fungerer som en drivkraft i den nasjonale og regionale verdiskapingen, og som er internasjonalt konkurransedyktige kompetanse- og næringslivssentra. Komiteen mener derfor at statens engasjement i forhold til utvikling av storbyene må styrkes, som et viktig ledd i den samlede regionalpolitikken.

Komiteen har merket seg at alle de seks storbyregionene Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger, Kristiansand og Tromsø har hatt en befolkningsvekst på 20 pst. eller mer de siste 30 årene, og at Statistisk sentralbyrås befolkningsprognoser tyder på at veksten vil fortsette i alle disse regionene. Komiteen har også merket seg at veksten har vært særlig sterk i omegnskommunene rundt storbyene.

Komiteen har merket seg at veksten i storbyregionene dels kan forklares ved en urbaniseringstrend hvor blant annet en økende andel unge flytter inn til storbyene for å ta høyere utdanning, og dels ved en regionaliseringstrend hvor bedre kommunikasjonstilbud knytter regionens innbyggere tettere sammen. Komiteen konstaterer at dette over tid har bidratt til en sterkere sentralisering av befolkningen.

Komiteen vil peke på at urbaniseringstrenden på den ene siden kan forsterke storbyregionens utviklingskraft, mens sterk tilflytting på den annen side kan gi levekårsutfordringer blant annet som følge av økende etterspørsel etter boliger og transporttjenester. Komiteen mener at dette både må møtes gjennom en aktiv politikk for å utvikle det verdiskapingspotensialet som er i storbyregionene og for å møte de levekårs­utfordringene som finnes der, og gjennom en aktiv politikk for å dempe presset på storbyene gjennom en balansert utvikling i ulike regioner og landsdeler.

Komiteen viser til at enkelte store byregioner som f.eks. Nedre Glommaregionen og Grenlandsregionen har utfordringer som er likeartet med storbyregionene.

Komiteen viser til at storbyene har helt utpregede roller i forhold til distriktsutvikling. Regjeringen påpeker i meldingen den pendlingen som skjer mellom byer og regionene rundt, og at slagkraftige storbyer med et solid næringsliv skaper ringvirkninger for hele området rundt. Dette er komiteen enig i. Derfor er det viktig at infrastruktur rundt og i byene legger til rette for pendling og mobilitet i arbeidskraften.

Komiteen viser til sine respektive merknader og forslag om egen næringspolitikk i budsjettinnstillingene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil peke på at svekkelse av distriktspolitikken bidrar til å forsterke problemene i storbyene.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil framheve at et livskraftig senter normalt er en forutsetning for utvikling også i omlandet rundt senteret. På den annen side er et livskraftig senter normalt avhengig av utviklingen også i omlandet. Et senter må ha noe å være senter for. Tilbakegang eller stagnasjon i omlandet vil føre til at etterspørselen etter varer og tjenester fra senteret reduseres. Dette svekker vekstkraften også for senteret. Dette viser etter dette flertallets syn en gjensidig avhengighet mellom by og omland.

Dette flertallet viser til at muligheten til bosetting i livskraftige distrikter også bidrar til et mangfold i bosettingstilbudet.

Dette flertallet mener derfor at en aktiv storbypolitikk og en aktiv distriktspolitikk ikke står i motsetning til hverandre, men tvert imot vil være til gjensidig nytte. Også derfor mener dette flertallet at den samlede regionalpolitikken både må romme en målrettet storbypolitikk og en målrettet distriktspolitikk.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, finner det uheldig at de distriktspolitiske virkemidlene er blitt betydelig svekket de siste årene. Også av hensyn til en balansert utvikling mellom storbyene, de andre regionsentrene og distriktene er det viktig med en mer offensiv distriktspolitikk.

Flertallet legger til grunn at hovedmålet for norsk distrikts- og regionalpolitikk er å sikre hovedtrekkene i bosettingsmønsteret og skape likeverdige levekår i alle deler av landet. Flertallet mener at utvikling av vekstkraftige storbyer i alle deler av landet er et viktig, men ikke tilstrekkelig, tiltak for å sikre en balansert regional utvikling. Flertallet har merket seg at regjeringen Bondevik II har redusert ambisjonen i distriktspolitikken til et mål om vekst i alle deler av landet den neste 20-årsperioden. Flertallet har merket seg at det har vært vekst i alle landsdeler i de 20 årene som ligger bak oss. Denne utviklingen rommer imidlertid betydelige ulikheter innen landsdelene. I Nord-Norge har det for eksempel vært nedgang i folketallet både i Finnmark og Nordland, men veksten i Tromsø by er alene større enn nedgangen i Finnmark, Nordland og resten av Troms til sammen. Flertallet vil sterkt advare mot en utvikling hvor hele den regionale balansen skal sikres gjennom vekst i storbyene, mens omlandet rundt tynnes ut. Flertallet vil derfor understreke betydningen av en offensiv distriktspolitikk som bidrar til å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret. Sterke storbyer i de ulike landsdelene må sees som ledd i en slik strategi hvor storbyen bidrar som motor for næringsutvikling og som tilbyder av spesialiserte tjenester som ellers ikke ville vært tilgjengelig.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at Regjeringens målsetting i distriktspolitikken kan oppsummeres i fire hovedmålsettinger slik det ble gjort i den regionalpolitiske redegjørelse av 30. april 2002:

• – "Vi vil sikre grunnlaget for gode levevilkår i alle deler av landet.

• – Vi vil etablere rammebetingelser som er så gode at bedrifter, kapital og arbeidskraft blir i Norge, og at vi fremstår som attraktive for utenlandske investeringer.

• – Vi vil prioritere virkemidler som kan bidra til å styrke vår evne til innovasjon og nyetablering i alle deler av landet,

• – Vi vil satse sterkere på regioner og sentra som har vekstpotensial. Vi vil styrke vekstkraften der den allerede finnes."

Disse medlemmer anser dette som ambisiøse, men likevel realistiske mål. Disse medlemmer vil igjen påpeke at storbypolitikken utgjør en viktig del av den samlede politikken. Disse medlemmer vil også vise til at Regjeringen har styrket fylkeskommunene som regional utviklingsaktør gjennom den såkalte ansvarsreformen og at kommunene skal overta ansvaret for den del av miljø- og landbrukspolitikken som krever lokalpolitisk skjønn. Disse medlemmer støtter også Regjeringens aktive politikk for utflytting av statlige arbeidsplasser, som et viktig bidrag for å styrke de ulike regionene.

Disse medlemmer viser også til at Regjeringen, i tråd med Sem-erklæringen, har sendt ut på høring et forslag om å tilbakeføre deler av selskapsskatten til kommunene. Disse medlemmer avventer høringsuttalelsene, men støtter prinsippet fordi dette vil bidra til at kommunene vil kunne se økt gevinst av en aktiv næringspolitikk, noe som vil styrke regionene.

Disse medlemmer viser også til at Regjeringens politikk har bidratt til en lavere rente og lavere kronekurs, samt skattelettelser overfor næringslivet. Dette gir næringslivet, særlig i distriktene, bedrede rammevilkår. I tillegg vil disse medlemmer vise til at Regjeringen har lagt frem forslag om en helhetlig innovasjonspolitikk samt etablert nytt såkornfond. Alle disse elementene bidrar, etter disse medlemmers syn, til en offensiv regionalpolitikk.

Disse medlemmerviser til at hovedårsakene til den sterke arbeidsledigheten har vært internasjonale konjunkturer og det særnorske kostnadsnivået. Disse medlemmer er svært tilfreds med at Regjeringens økonomiske politikk har bidratt til å fjerne viktige årsaker til den høye arbeidsledigheten. Disse medlemmer vil for øvrig vise til vår økonomiske politikk i Budsjett-innst. S. I (2003-2004).

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener det er uriktig å påstå at det er Regjeringens politikk som har ført til lavere rente og kronekurs og vil vise til at etter omleggingen av pengepolitikken våren 2001 har vi sett en pengepolitikk med svært sterk fokus på faren for høyere inflasjon enn målet på 2,5 pst. Dermed er det konkurranseutsatt næringsliv som rammes når det er behov for innstramminger i norsk økonomi.

Disse medlemmer viser til at Norges Bank siden omleggingen har satt rentenivået høyt, og holdt det der lenge. Resultatet var en rask og sterk styrking av den norske krona, særlig gjennom 2002. Dette rammet lønnsomheten til konkurranseutsatt næringsliv hardt, med utflytting, konkurser og raskt økende ledighet som konsekvens. Samtidig viser det seg at inflasjonen nå er blitt altfor lav.

Disse medlemmer påpeker at pengepolitikken har vært mislykket og er derfor glade for at også Regjeringen i budsjettet for 2004 ga en klar kritikk av Norges Bank og at det nå skal legges økt vekt på hensynet til arbeidsledighet og konkurranseutsatt sektor i utøvelsen av pengepolitikken.

Disse medlemmer vil også understreke at mens det ikke finnes empirisk grunnlag for sammenheng mellom for eksempel fjerning av skatt på aksjeutbytte, er det en klar sammenheng mellom skatteletter og skattesvikt i kommunene. Dette rammer store byer hardt.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil utvikle norsk næringsliv og sikre arbeidsplasser ved å satse på forskning, innovasjon og utdanning. Norsk næringsliv skal konkurrere på kvalitet, ikke på lavest mulig pris. Skal vi holde ledigheten nede, må vi skape et framtidsretta og grønt næringsliv med høy kompetanse. Derfor er satsing på kunnskap og nyskapning - og ikke skattelette - oppskriften på norsk konkurranseevne og verdiskapning.

På kort sikt ser disse medlemmer et akutt behov for å koble flere ledige hender med mange uløste samfunnsoppgaver. Derfor vil vi sette i gang bygging av skoler, barnehager og sosiale boliger, og ansette folk i omsorgs- og miljøarbeid i kommunene. Slik løser vi viktige oppgaver samtidig som vi får folk i jobb.

Medlemen i komiteen frå Senterpartiet meiner det trengst ein langt meir aktiv distriktspolitikk og næringspolitikk, der ein ser verdiskaping, lokal velferd og samferdsel i samanheng.

Denne medlemen viser til at Regjeringa over fleire år har bygd ned næringspolitiske og distriktspolitiske verkemidlar på ein svært lite framtidsretta måte. Det gjer at ein no står dårlegare rusta til å kome ut av lågkonjunkturen landet er inne i. Erfaring viser at dei næringsretta distriktspolitiske verkemidlane har lagt grunnlag for tusenvis av arbeidsplassar og bedrifter. Denne medlemen viser til Senterpartiet sine merknader i Innst. S. nr. 7 (2003-2004) der Senterpartiet sin samla politikk for utvikling av eit framtidsretta næringsliv er omtala.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at det er en viktig erkjennelse i norsk distriktspolitikk at byene, store som små, fungerer som viktige tilknytningselementer i distriktene. Det er i form av sine knutepunktfunksjoner blant annet samferdselsmessig og næringsmessig som gjør at det utvikles tyngdepunkt i befolkningssammensetningen.

Disse medlemmer mener det er et stort paradoks i norsk distriktspolitikk at samtidig som det årlig bevilges enorme summer til det hovedsakelig distriktsutviklingsbegrunnede Nord-Norge og regionaltilskuddet i inntektssystemet, at vi samtidig opplever en flyttestrøm fra periferi til sentrum.

Disse medlemmer mener norsk distriktspolitikk har spilt fallitt. Virkemidlene er sementert inn i en triviell og lite fremtidsrettet tankegang at dersom distriktene skal bestå, så må distriktene vektlegges. Da spesielt med konkret overfinansiering av tjenesteproduksjon i rurale områder. Disse medlemmer peker på at teknisk beregningsutvalg for kommunesektoren konkret fastslo at det er ingen andre områder hvor det er et så bredt kommunal tjenestetilbud som i nordlige strøk. Dette spores selvfølgelig tilbake til den overfinansiering som skjer via bl.a. Nord-Norge-tilskuddet.

Disse medlemmer mener at den nye vegen for distriktsutvikling må være å satse på byene og regionsentrene som utviklingsaktører. Det er byene og regionsentrene som skaper grunnlaget for befolkningen i distriktene, og det må være statens rolle å sørge for at byene kan vokse utover og ikke bare innover, som ser ut til å være Regjeringens motiv.

Disse medlemmer er opptatt av at byenes rolle i distriktspolitikken vektlegges. Sett i sammenheng med at flere viktige byer og byregioner ikke er omtalt i Storbymeldingen, fremmer disse medlemmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen om å legge frem en egen bymelding som særlig tar for seg byenes og regionsentrenes rolle i distriktspolitikken."

Disse medlemmer er ikke enig at storbyene skal ha som hovedmål å vokse innover. I en distriktssammenheng er det tvert imot viktig at byene gis anledning til å vokse utover og på den måten gi positive ringvirkninger til regionene. Disse medlemmer viser til de negative forholdene som oppstår når det legges opp til at byer bare skal vokse innover, som eksempelvis i Oslo hvor det politiske flertallet nekter å bruke omkringliggende områder. Disse medlemmer viser til at dette gir utslag i fortetting av bymiljøet, som igjen gir utslag i kunstig høye boligpriser og dermed hindrer unge å etablere seg i bynære områder. Disse medlemmer konstaterer at en slik storbypolitikk ikke er til fordel for verken storbyene selv eller innbyggerne.

Disse medlemmer er videre kritisk til økt bruk av bomringer og manglende investeringer i samferdselstiltak. Dette virker mobilitetshemmende og hindrer effektiv pendling mellom storbyer og regionene rundt.

Komiteen ser det som viktig at storbykommunen bevisst definerer sin rolle i samspill med så vel storbyregionen som det fylket og den landsdelen som storbykommunen er en del av.

Komiteen vil understreke at storbyen for å kunne være en drivkraft i den regionale og nasjonale utviklingen bør ha en langsiktig strategi for sin utvikling. Komiteen vil generelt framheve at de enkelte regioner må gripe tak i sine naturgitte og utviklede (komparative) fortrinn, og skape en utvikling ut fra disse. Det gjelder også de store byene. Dette kan også bety en spesialisering i forhold til andre storbyer. Komiteen vil eksempelvis peke på det fortrinn Trondheim har som landets nasjonale tyngdepunkt for teknologisk utdanning og forskning, det fortrinn Tromsø har som landets nasjonale tyngdepunkt for aktivitet i nordområdene og det fortrinn Stavanger har som landets nasjonale tyngdepunkt for petroleumsvirksomhet. Komiteen ser det først og fremst som viktig at storbyene selv avklarer hva de ønsker å satse på, og at de legger opp til en langsiktig strategisk satsing. Komiteen mener samtidig at staten må støtte opp under utvikling av slike fortrinn, slik at storbyene får den nødvendige utviklingskraft og kan være internasjonalt konkurransedyktig på utvalgte områder. Komiteen mener at dette også må iakttas i forhold til hvordan staten planlegger utviklingen av ulike utdannings-, forsknings- og kompetansemiljøer.

Komiteen vil understreke betydningen av at storbyen har en bevisst holdning til egen identitet. Komiteen ser identitet som det som gjør en by til noe spesielt i egen og andres oppfatning. Samtidig kan en by ha flere identiteter knyttet til ulike sider ved byen. Identiteten eller særpreget kan formes av byens beliggenhet og dens offentlige rom og utforming, slik for eksempel Bergen preges av sitt sentrum og sin sjøtilknytning. Den kan være kulturell, som Tromsøs nordnorske åpenhet. Men identiteten kan også preges av slitasje og miljømessige eller sosiale belastninger. Komiteen vil framheve betydningen av at storbyene bygger på sin kultur, sine kulturminner og sine tradisjoner. Men komiteen mener også at storbyene må ha et bevisst forhold til om den ønsker å skape et annet bilde av seg selv enn det som finnes. Komiteen viser for eksempel til Oslos ønske om å framstå som en by mer åpen mot sjøen - "Fjordbyen" - og Drammens arbeid for å forskjønne byen blant annet ved avlastning for gjennomgangstrafikken.

Komiteen viser til at norske storbyer satser bevisst på kultur både for å utvikle sin identitet og for å skape positiv byutvikling i særskilte områder. Komiteen viser likeså til betydningen av at kulturmiljøer og kulturminner bidrar til forankring og særpreg.

Komiteen ser det som svært viktig at storbyene systematisk har arbeidet for utvikling av sentrumsområdene, gjennom å skape vakre byrom med vekt på kvalitet og estetikk, bevaring av kulturminner og bygningsmasse med historiske og arkitektoniske verdier, begrense biltrafikken og bedre tilgjengeligheten for fotgjengere og kollektivtrafikk.

Komiteen vil framheve at storbyene må være seg bevisst hvordan identitet og visjoner virker inn både for egne innbyggere, for regionen omkring og i forhold til de som vurderer å lokalisere seg i byen. Komiteen mener at staten må støtte opp under strategiske planer i storbyene for utvikling og styrking av identitet. Dette må selvsagt avveies mot overordnede styringsbehov, slik en blant annet må gjøre i forhold til havnestrukturen i Indre Oslofjord.

Komiteen vil peke på at storbyen ikke kan sees isolert fra omlandet omkring. Dels følger dette direkte ved at storbyen er kjernen i en større bolig-, arbeids- og tjenesteregion. I hovedstadsregionen viser departementet til at hele 46 kommuner må regnes å inngå i regionen, men at det innen denne også er delregioner som har andre store byer som nærsentra, som for eksempel Drammen. Dels følger dette også av at regionen rundt storbyen har en felles identitet, som knytter seg til storbyen som senter og til funksjoner og aktiviteter i storbyen, men hvor også befolkningen i storbyen identifiserer seg med funksjoner og aktiviteter i omlandet slik for eksempel befolkningen i Trondheim har en "trønderidentitet" også utover identitet i forhold til selve Trondheims-regionen. Komiteen mener derfor det er viktig med et nært og gjensidig samspill mellom storbyen og omlandet omkring, og hvor storbyens utviklingsdynamikk kan bidra til utvikling også utenom regionsenteret.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil understreke betydningen av nært samarbeid og partnerskap mellom storbykommunen, kommunene i storbyregionen, berørte fylkeskommuner og landsdelen. Strategier for utvikling og oppbygging av identitet vil ha størst slagkraft når hele regionen drar i samme retning. Flertallet vil peke på betydningen av at storbykommunen, kommunene omkring, fylkeskommunen og landsdelen klarer å oppnå størst mulig enighet om sine ulike roller. Det kan tidvis være stor debatt i en region om hvorvidt man skal støtte opp under utvikling i senteret eller om denne utviklingen skal søkes bremset til fordel for andre områder i regionen. Slik uenighet kan svekke utviklingskraften for hele regionen.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, ser det som viktig at fylkeskommunens rolle som regional utviklingsaktør ikke avgrenses til å forvalte de distrikts- og regionalpolitiske virkemidlene. Dersom en skal utvikle et sterkt næringsliv i regionen, er også utvikling av kompetanse, kommunikasjoner og kultur av stor viktighet. Fylkeskommunen må derfor i det regionale utviklingsarbeidet ha ansvar for og fokus mot en bred utviklingspolitikk.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti understreker betydningen av at storbyene og regionene må være seg bevisst ansvaret for å skape sin egen fremtid. En bevisst holdning til egen identitet bør derfor lede til en aktiv bevisstgjøring og merkevarebygging, både internt og eksternt. I en slik prosess må naturligvis dagens oppfattelse vurderes videreutviklet. Intern merkevarebygging er viktig for å videreforedle den lokale bevissthet og slik fremme langsiktig utvikling og verdiskapning innen næringsliv så vel som samfunnsliv. Eksternt vil en slik bevisstgjøring være viktig for storbyen og regionen som lokaliseringssted. Dette er særlig viktig i forhold til internasjonal lokalisering. Slik er storbyenes og regionenes internasjonale aktivitet med på å legge grunnlag for en langsiktig verdiskapning knyttet til bedre utnyttelse av mulighetene i dagens åpne globale økonomi.

Disse medlemmer vil påpeke at en helhetlig strategi for utvikling først og fremst må skapes lokalt og regionalt. Denne samkjøringsprosessen kan være utfordrende. Eksisterende geografiske, sosiale eller sektorielle identiteter kan være sterkt hemmende for utvikling og i verste fall effektivt blokkere for felles strategier. Samordning er nødvendig for utvikling av storbyer og regioner ettersom identitet er en så sentral faktor for hvordan man oppfattes av omverdenen, i Norge og internasjonalt.

Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet meiner at det er viktig at fylkeskommunen får ei rolle som regional utviklingsaktør som ikkje er avgrensa til forvaltning av nokre distrikts- og regionalpolitiske virkemidlar. Desse medlemene vil hevde at om ein skal utvikle eit sterkt næringsliv i regionane er kompetansenivået, kommunikasjonane og kulturen i regionen minst like viktig som dei spesielle tilretteleggjande verkemidlane innanfor regional- og distriktspolitikken. Det er difor av avgjerande tyding at Stortinget slår fast at det er ein brei næringsretta regional utviklingspolitikk fylkeskommunen skal ha ansvar for.

Desse medlemene ber Regjeringa bidra til å utvikle regionale partnerskap, der fleire statsinstitusjonar deltek med sine ressursar og sin kompetanse.

Desse medlemene peiker difor på at den overordna politikken for regional utvikling må tillate ein betydeleg fleksibilitet i prioriteringar, arbeidsformer og tiltak.

Desse medlemene vil foreslå:

"Stortinget ber Regjeringa medverke til ein modell som skaper reelle partnarskap mellom fylkeskommunane og ulike statlege aktørar, der partane deltek forpliktande i ulike regionale utviklingsprosjekt."

Komiteen mener at storbyene må legge til rette for en dialog med andre regionale sentra i landsdelen og med ulike samordningsorganer i landsdelen, slik at en i størst mulig utstrekning kan fremme samspill og støtte til gjensidig utvikling i stedet for konflikt. Nord-Norge trenger et sterkt Tromsø, men også et utviklingskraftig Bodø, på samme måte som Sørvestlandet trenger et sterkt Stavanger, men også utviklingskraften i Haugesund. Utvikling av ulike sentra er ikke gjensidig utelukkende. Derimot mener komiteen at uklarhet om roller og uklarhet om betydningen av utvikling både i storbyen og i andre regionale sentra, kan ta fokus bort fra de oppgavene en står overfor. Komiteen ser det som viktig at staten medvirker til denne type dialog om storbyens rolle for utvikling både i nærområdet og i landsdelen.

Komiteen viser til at det er viktig å påpeke at det er det lokale og regionale folkevalgte nivået som har hovedansvar for en slik dialog.

Komiteen viser til at enkelte store byregioner består av flere sentra som har klare likhetstrekk. Dette gjelder Nedre Glomma-regionen, hvor Fredrikstad er særskilt omtalt i meldinga - men hvor dynamikken i stor grad bygger på samspillet mellom Fredrikstad og Sarpsborg. Tilsvarende har andre regionale sentra en flerkjernestruktur. Det gjelder blant annet "Mjøsbyen" og Grenland. I slike regioner er det etter komiteens syn særlig viktig at en får til et samspill til beste for den samlede regionen.

Komiteen har merket seg at det på Østlandet har vært debatt om forholdet mellom Oslo og andre regionale sentra som også ligger utenfor selve hovedstadsregionen, men i rimelig nærhet av den. Komiteen mener at en ikke må undervurdere betydningen av at hovedstaden i seg selv framstår med den dynamikk og kraft som er nødvendig for å fylle sin funksjon. Hovedstaden må derfor gis mulighet til videre utvikling. Komiteen mener imidlertid at et for sterkt press i hovedstaden og dens umiddelbare nærhet, ikke bare kan svekke balansen i utviklingen, men også vil være uheldig for byen selv ved at det oppstår betydelige pressproblemer. Komiteen mener derfor at det vil være fornuftig at omlandet og de øvrige byene på Østlandet avlaster presset på Oslo. Komiteen mener at staten må legge vekt på dette i sin politikk både i forhold til lokalisering av statlig virksomhet og i vurderingen av behovet for kommunikasjon mellom hovedstaden og resten av Østlandsområdet.

Komiteen viser for øvrig til sine merknader foran om betydningen av en balansert regional utvikling mellom de ulike deler av landet.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil be Regjeringen om å vurdere tiltak for å styrke de andre byene i Østlandsområdet som avlastningsbyer til Oslo.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at Stortinget har sluttet seg til Regjeringens forslag om å flytte statens medietilsyn til Fredrikstad og direktoratet for sivil beredskap til Tønsberg, og at dette vil gi avlastning for Oslo og styrke andre byer i Østlandsområdet. Disse medlemmer viser videre til at det er vedtatt å flytte Husbankens hovedkontor til Drammen. Disse medlemmer mener dette er i samsvar med Storbymeldingens strategi om at byene i Østlandsområdet skal kunne avlaste Oslo.

Komiteen viser til at beslutninger som tas i storbykommunens folkevalgte organer i flere sammenhenger vil kunne ha stor betydning for befolkningen i kommunene omkring, uten at disse har formelle folkevalgte kanaler for deltakelse i beslutningen. Motsatt vil omegnskommunene kunne vegre seg mot å ta ansvar for tiltak som åpenbart også er viktig for befolkningen der, og overlate ansvaret til storbykommunen. Komiteen viser til at dette reiser spørsmål om demokrati og delaktighet i beslutninger som berører en selv.

Komiteen mener ut fra dette at storbyregionene selv bør utvikle formelle samarbeidsfora hvor det tas gjensidig hensyn til hverandres interesser. Det er samtidig også viktig at staten følger opp gjennom sin politikk for å utvikle slikt samarbeid.

Komiteen vil peke på at storbyen som følge av sin rolle og sin utviklingskraft vil være et naturlig midtpunkt for utviklingsarbeidet i regionen. Komiteen slår imidlertid fast at det er fylkeskommunene som er tillagt oppgaven å koordinere og lede det regionale utviklingsarbeidet. For at fylkeskommunene skal kunne fylle denne rollen på en best mulig måte er det imidlertid avgjørende viktig at storbykommunen er en sentral deltaker i det regionale partnerskapet og at fylkeskommunen legger stor vekt på å medvirke til avklaring av roller og til samspill mellom fylkeskommunen, storbykommunen og de andre kommunene i fylket. Fylkeskommunen må etter komiteens syn også ta et særlig ansvar for at hensynet til kommunene rundt storbykommunen blir ivaretatt og at byens utviklingsdynamikk kan stimulere utvikling i størst mulig områder.

Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil peike på at storbyane spelar ei viktig rolle for eit stort geografisk omland. Det er difor særs viktig at ein ser heile dette omlandet i samanhang.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at de er motstandere av at fylkeskommunene har fått rollen som regional utviklingsaktør jf. St.meld. nr. 19 (2001-2002).

Disse medlemmer mener at storbyenes administrasjon og politiske miljø innehar betydelig kompetanse. De sitter til daglig med utfordringene som knytter seg til storbyenes vekst og fremtid. I fortsettelsen av Regjeringens resonnement om at storbyene er en svært viktig del av utviklingen innen sine regioner, er det naturlig at de seks storbyene som nevnes i meldingen, gis nye oppgaver. Disse medlemmer mener at oppgaven som regional utviklingsaktør er en naturlig oppgave for storbyene, særlig sett i lys av at fylkeskommunen lever på kunstig åndedrett og sårt trenger permanente avløsere. Disse medlemmer mener derfor at det er et steg i riktig retning å overføre deler av ansvaret for den regionale utviklingen til storbyene.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om at de seks norske storbyene gis konkrete roller i forhold til regional utvikling, på bekostning av fylkeskommunens rolle."

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkepartier enig med Regjeringen i at storbyene er i stand til å ta hånd om flere oppgaver på egen hånd og at byene dermed kan gis et større helhetsansvar for tjenestetilbudet. Disse medlemmer støtter at Regjeringen gjennom forsøk prøver ut ulike former for oppgavedifferensiering. Disse medlemmer viser videre til den varslede evalueringen av "den nye fylkeskommunen".