5.1 Sammendrag

Norske storbyområder er i forandring og vekst. I kap. 5 i meldingen er fokus på statens rolle som tilrettelegger for storbyenes byutviklingspolitikk. Kommunene er hovedansvarlige for byutvikling - blant annet gjennom sin myndighet etter plan- og bygningsloven. Staten skal legge best mulig til rette for kommunene og ivareta nasjonale mål og interesser. Det kreves et effektivt samspill på et område som er viktig for landet. Regjeringen vil derfor legge økt vekt på dialog og samarbeid mellom staten og storbyene og mellom offentlige og private parter. Gjennom gode samarbeidsprosesser er målet bedre koordinering av statlige, regionale og lokale prioriteringer.

Regjeringen ønsker at norske storbyer skal være attraktive, funksjonelle og miljøvennlige og vil arbeide for at statlige sektorer og aktører bidrar til en bærekraftig byutvikling i samarbeid med storbyene. Regjeringen har i St.meld. nr. 23 (2001-2002) Bedre miljø i byer og tettsteder, trukket opp planprinsipper for mer funksjonelle og attraktive byer og tettstedsstrukturer, som også legges til grunn for storbyenes utvikling. Byene ble her invitert til pilotprosjekter innenfor viktige tema i miljøvennlig byutvikling.

Byvekst gir utfordringer for arealutviklingen, bymiljø og trafikkproblemer. Sterk vekst er også en utfordring for kommuner som har ansvaret for utbygging av sosial og teknisk infrastruktur. Tilbudet av boliger i storbyene har vært lavere enn etterspørselen. Prisene har økt og lavinntektsgrupper har fått problemer på boligmarkedet. Kommunene er plan- og reguleringsmyndighet, men prosjekter foreslås og bygges ut i privat regi. Modernisering av lovgivningen er et viktig tema, bl.a. i lys av statens og kommunenes påvirkning av boligbygging og bokostnader.

Regjeringen vil konsentrere sin innsats om å:

• – Bidra til at lokale, regionale og statlige myndigheter i storbyregionene blir i bedre stand til å samarbeide om areal- og transportplanlegging.

• – Bedre kollektivtilbudet gjennom statlige finansieringsordninger.

• – Bidra til bedre samordning og samarbeid med storbyene om gode transportløsninger og øke andelen for kollektivtransport i forhold til personbil.

• – Arbeide for bedre balanse i storbyenes boligmarked og legge til rette for gode boliger og bomiljø.

• – Samarbeide med storbyene og utbyggere for å finne gode løsninger på vekstkommuners problemer og avklare rammene for bruk av utbyggingsavtaler.

• – Fortsette arbeidet med å forenkle og modernisere plan- og bygningsloven.

• – Arbeide for økt kvalitet på byggverk, både mht. estetikk, helse, miljø og sikkerhet.

• – Legge til rette for at fortetting og omforming skjer med kvalitet og at lokalområder utvikles i et helhetsperspektiv.

• – Bidra til at utbygging av infrastruktur, utemiljø og bygninger skjer etter prinsippet om universell utforming med god tilgjengelighet for mennesker med funksjonsnedsettelser.

• – Gjennomføre pilotprosjekter sammen med storbyene for å fremme miljøvennlig byutvikling.

Regjeringens storbypolitikk skal baseres på:

• – Samordnet areal- og transportplanlegging.

• – At statlige virksomheter i størst mulig grad skal ta hensyn til lokale strategiske areal- og transportplaner, ved lokalisering, prosjekt- og eiendomsutvikling, avhending og utvikling av transportsystemet.

• – At det skal prøves ut ulike partnerskapsmodeller for byutvikling.

• – Samarbeid og dialog med storbyene for å finne fram til gode virkemidler som er tilpasset lokale behov.

5.2 Komiteens merknader

Komiteen vil peke på at storbyenes rolle som en motor for nasjonal og regional utvikling må underbygges ved at staten legger til rette for oppbygging av kompetanse gjennom utbygging av høyere utdanning og forskning på områder hvor den enkelte storby har fortrinn og ønsker å utvikle disse, legger til rette for utvikling av kulturinstitusjoner som både skaper opplevelser og gir identitet, legger til rette for gode transporttilbud som både binder sammen de enkelte delene av storbyregionen og som gir effektive transportløsninger mellom storbyregionen og andre sentra, og legger til rette for at staten både som forvaltningsmyndighet og som stor arbeidsgiver og eiendomseier medvirker til god byutvikling.

Komiteen vil understreke at det er storbyregionene selv i samspill med fylkeskommunen og landsdelen, som må trekke opp målene for utvikling i storbyregionen, og som er ansvarlig for gjennomføringen av de mål de selv trekker opp. Likeså vil komiteen understreke at det er storbykommunene selv som er hovedansvarlig for byutviklingsarbeidet når det gjelder planlegging og arealdisponering blant annet gjennom sin myndighet etter plan- og bygningsloven. Komiteen vil likevel framheve at dette både krever et nært samspill mellom kommunen og private aktører, og mellom storbykommunen, de andre kommunene i storbyregionen, fylkeskommunen og staten.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at flertallet i komiteen vil at storbyene selv i samarbeid med andre forvaltningsinstanser skal trekke opp målene for utvikling i regionen. Disse medlemmer viser til at dette er en kreert og ikke-reell fremstilling av mulighetene for utvikling innenfor rådende forhold. Disse medlemmer viser til at flertallet i Stortinget har forrokket mulighetene for slikt samarbeid forvaltningsinstansene imellom ved å gi fylkeskommunen overordnet myndighet.

Disse medlemmer konstaterer videre at Regjeringen ikke har som mål å avvikle fylkeskommunen. Disse medlemmer fastslår at det er dette som har medført at fylkeskommunen har blitt tillagt nye roller slik at dens eksistensgrunnlag ikke altfor åpenbart skal synes som grunnløst. Disse medlemmer er svært kritisk til at fylkeskommunene har blitt tildelt overkommunal myndighet i plan- og arealsaker, og mener at dette ødelegger storbyenes rolle som selvstendig aktør innenfor sine egne områder.

Disse medlemmer viser til at storbyens administrasjon faglig på mange områder er klart sterkere enn fylkeskommunens, og at den i mange tilfeller er mer kompetent til å treffe gode avgjørelser for storbyen. Disse medlemmer konstaterer at Regjeringen ønsker at slike avgjørelser kan bli overprøvd av fylkeskommunale byråkrater.

Disse medlemmer fastslår på denne bakgrunn at Regjeringens kunstige åndedrett til fylkeskommunene er med på å ødelegge storbyenes handlingsrom.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti vil påpeke at fylkeskommunen ikke har overkommunal myndighet. Dette var en viktig premiss i St.meld. nr. 19 (2001-2002) om oppgavefordelingen.

Komiteen understreker betydningen av at staten evner å samordne ulike statlige interesser både mellom ulike statlige sektormyndigheter og mellom statens interesser som myndighet og aktør. Fylkesmannen må som den fremste statlige regionale myndighet ha et særskilt ansvar for slik samordning. Komiteen viser til merknader under kapittel 2 foran.

Komiteen viser til at det har vært sterk vekst i storbyregionene de siste ti årene, og at det må forventes videre vekst i tiårene framover. Komiteen vil peke på at byutviklingspolitikken må forholde seg til denne veksten på en slik måte at veksten er bærekraftig, at en begrenser press på arealer og trafikksystemer og begrenser sosiale problemer. Komiteen viser i denne forbindelse også til merknadene foran om betydningen av en balansert regional utvikling som kan dempe presset på storbyene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil peke på at god byutvikling forutsetter en helhet og balanse mellom infrastruktur, grøntanlegg og friområder, plass til kultur, idrett og friluftsliv, tilgang på varierte tjenester, boliger av ulike slag, forretninger og næringseiendommer. Dette tilsier igjen at det ikke alene kan være verdsetting av tomtegrunn til ulike formål som bestemmer bruken. Tvert imot kan en arealutnyttelse som for sterkt vektlegger eiendomsprosjekter med høy forventet avkastning føre til en samlet arealbruk som både forsterker press, skaper sosiale skiller og som reduserer attraktiviteten også for de som i utgangspunktet vurderte arealene som mest verdifulle. Dette understreker etter flertallets syn betydningen av god byplanlegging. Kommunene må gjennom dette sikre at verdier for hele samfunnet ikke tapes som følge av utbyggingsinteressers ensidige fokus på enkeltprosjekter.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti vil påpeke at det er kommunene som har hovedansvaret for arealplanlegging. Disse medlemmer vil videre peke på at god byutvikling forutsetter en helhet og balanse mellom infrastruktur, grøntanlegg og friområder, plass til kultur, tilgang på varierte tjenester, boliger av ulike slag, forretninger og næringseiendommer. Det er etter disse medlemmers synspunkt viktig at kommunene legger denne helhetsbetraktningen til grunn i sin arealpolitikk. Særlig er dette viktig i de større byene, som møter mange arealmessige utfordringer. Dette understreker etter disse medlemmers syn betydningen av god byplanlegging, som avveier de ulike interesser i en storby på en balansert måte.

Komiteen vil streke under behovet for grøne lunger i byområda. Dette er etter komiteen si oppfatning viktig å bevare og utvikle grøne lunger, parsell- og kolonihagar som levande og opne rekreasjonsområde til glede og nytte for brukarar og nærområda.

Komiteen vil òg peike på dei initiativa som er tekne i einskilde kommunar for å styrkje og bevare det bynære landbruket, der hovudmålsetjingane er å synleggjere og vidareutvikle landbruket i bynære område som næring og miljøfaktor. Gjennom å stimulere til etablering av verksemder i tillegg til dei tradisjonelle driftsformene, kan ein sikre desse jordbruksmiljøa som aktive miljøfaktorar i bylandskapet. Døme på slik satsing kan vere omsorgstilbod, besøksgardar, tilrettelagt friluftsliv, økologisk produksjon for direktesal, gardsbutikkar og ridesentra.

Komiteen mener at byggverk og utearealer i storbyene som er i alminnelig bruk, så langt mulig bør utformes slik at de kan brukes av alle uten spesiell tilrettelegging, såkalt universell utforming.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil vise til Manneråkutvalgets innstilling, NOU 2001:22, som anbefaler planmessig gjennomføring med tidsfrister.

Komiteen har merket seg at verdien av tomtegrunn påvirkes av reguleringsformål. Komiteen legger vekt på å utvikle virkemidler som kan bidra til bedre samordning av de ulike berørte utbyggings­interessene. Komiteen mener at "urbant jordskifte" er et slikt virkemiddel. På denne måten kan interessen til flere grunneiere og utbyggere sees i sammenheng med overordnede offentlige interesser, slik at man får bedre helhetsløsninger i stedet for at hver enkelt forfølger sin interesse og verdiene fordeles på en tilfeldig måte.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at Regjeringen har bedt bygningslovutvalget om å se på jordskifte som et virkemiddel, bl.a. som alternativ til ekspropriasjon.

Komiteen viser til at staten i tillegg til å være forvaltningsmyndighet også har en rolle som stor eiendomsforvalter, arbeidsgiver og aktør i storbyene. Komiteen legger til grunn at statlige etater og selskaper som forvalter eiendom eller som ønsker å oppføre nybygg, skal bidra til koordinering og samordning av ulike interesser knyttet til byutvikling. Komiteen mener at statens eiendommer skal utgjøre et positivt bidrag til kvaliteten på det offentlige rom både i storbyene og ellers. Dette må vektlegges ved valg av arkitektoniske løsninger, krav til tilgjengelighet, ved lokalisering og i forhold til vedlikehold både av bygningsmasse og utearealer. Komiteen vil spesielt understreke behovet for nær dialog ved spørsmålet om lokalisering av nye statlige bygg, hvor lokale myndigheters ønske om plassering sett i forhold til ønsket byutvikling må tillegges svært stor vekt. Komiteen mener at informasjon og dialog må skje så tidlig som mulig både ved spørsmål om nybygg, eiendomsutvikling og avhending.

Komiteen viser til at staten som følge av omstillingene i statlig virksomhet står foran betydelige omdisponeringer av eiendom, blant annet i de store byene. Komiteen vil sterkt understreke at statlige etater og statlige selskaper i slike situasjoner - hvor det ofte er snakk om betydelige lokale omstillinger både i forhold til arbeidsmarked og eiendomsmasse - må ha en særlig aktsomhet og respekt for at det er kommunene som planmyndighet som har hovedansvaret for byutvikling eller annen tettstedsutvikling.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at hovedregelen er at når staten avhender eiendom, skal en normalt selge til markedspris. Flertallet viser likevel til at Stortinget ved flere anledninger har framholdt at det kan gjøres unntak fra dette. Flertallet mener dette dels er aktuelt i forhold til lokalsamfunn som står overfor store omstillinger og hvor den statlige bygningsmassen kan medvirke til lettere omstilling til ny virksomhet ved en fornuftig anvendelse. Flertallet mener også at dette er aktuelt for å legge til rette for utbygging av rimelige boliger til ungdom og personer med særskilte boligbehov, ikke minst i storbyene.

Flertallet viser til at statens eiendomsvirksomhet de siste årene i større grad er skilt ut i egne enheter og selskaper. Flertallet har merket seg at det fra storbyene er påpekt fordeler med en mer direkte politisk styring. Flertallet vil understreke at utskillelse i egne selskaper ikke må være til hinder for at statlig eiendomsforvaltning ivaretar de hensyn og opptrer på den måte som er nevnt foran.

Flertallet forutsetter at Regjeringen påser dette gjennom retningslinjer for statens eiendomsdrift. Flertallet viser videre til at også statlige selskaper er underlagt muligheter for styring gjennom statlig eierskap og retningslinjer gitt av eier.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkepartier av den oppfatning at fordelene ved en slik profesjonalisering av statlig eiendomsvirksomhet er vesentlig større enn ulempene. Også statlige eiendomsselskaper viser en klar interesse for å delta i samarbeidsprosjekter der de er en naturlig part. Selskapene har dessuten den fordel at de som regel kan handle raskere enn ordinære statlige etater når det gjelder å fatte beslutninger, herunder avklare finansieringsmuligheter.

Disse medlemmer vil videre understreke behovet for en effektiv samordning av ulike statlige sektorers eiendommer på lokalt plan, slik at staten i sterkere grad kan vurdere sin samlede eiendomsmasse i lys av statlige behov og som mulig virkemiddel i statlig politikk, enten dette fører til eiendomsutvikling eller avvikling og salg.

Disse medlemmer vil også betone viktigheten av at de ulike statlige etater og selskaper som forvalter eiendom i utviklingsområder i storbyregionene, er positive til å inngå i samarbeidsfora for koordinering og samordning av ulike interesser og planer. Disse medlemmer legger stor vekt på statens aktive samarbeid med lokale myndigheter i denne sammenheng.

Komiteen vil peke på at arealbruk og lokalisering av bygg og anlegg har stor betydning for utviklingen i behovet for transport og behovet for utbygging av ulike tjenester. Komiteen viser til at storbyene er trafikknutepunkter både for person og godstrafikk, og at mange av dem også er belastet med stor gjennomgangstrafikk. Komiteen vil peke på at en bedre balanse mellom boliger og arbeidsplasser kan bidra til reduksjon i daglige arbeidsreiser. Dette forutsetter dels økt boligbygging der det er mange arbeidsplasser, og dels en bedre fordeling av arbeidsplasser i forhold til hvor boligene ligger.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener det er nødvendig med en mer samordnet areal- og transportplanlegging med fortetting i eksisterende bolig- og næringsområder og gode knutepunkter for kollektivtransport. Det forutsetter samtidig at en begrenser byspredningen, og at byutvik­lingsarbeidet skjer i nært samspill mellom storbyen og resten av storbyregionen. Flertallet legger til grunn at statlige virksomheter utvikles i tråd med lokale planer for byutvikling, og ikke bidrar til ytterligere byspredning.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til sine respektive fraksjoners merknader i samferdselskomiteens innstilling om bedre kollektivtransport (Innst. S. nr. 228 (2001-2002)) hvor det bl.a. ble foreslått at Regjeringen så snart som mulig skulle legge fram en tiltakspakke for å redusere luftforurensningen og øke kollektivandelene i Groruddalen.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at Groruddalen i Oslo står overfor formidable miljøutfordringer, og at det derfor er behov for et opprustningsprogram slik det ble gjort for Indre Oslo øst. Staten eier store tomtearealer, utviklingen i området er av nasjonal interesse og de økonomiske utfordringene er av en slik karakter at staten må bidra økonomisk.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til forslag i Innst. S. nr. 246 (2001-2002) om å gjøre Groruddalen til miljøsone.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, har merket seg at styringsgruppa for utredningsprosjektet "Boligutvikling i Oslo-Akershus" foreslår at det vurderes etablert en felles strategi for boligplanlegging i regionen.

Flertallet mener det er behov for å vurdere om planlovgivningen bør endres slik at det er rom for mer samordnet planlegging i en sammenhengende storbyregion. Storbyen og kommunene omkring kan tidvis ha motstridende interesser. Dette gjelder ikke minst i spørsmålet om fortetting i byområdet sett i forhold til nabokommunenes areal- og boligpolitikk. Likeså er det viktig å ivareta de demokratiske prinsippene om delaktighet for alle som bor i det berørte område.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristielig Folkeparti vil vise til at det allerede i dag foregår samarbeid knyttet til boligbygging i Oslo-regionen. Disse medlemmer vil påpeke at slike initiativ til samarbeid må komme fra kommunene selv.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, har merket seg at ordførerne i Bergen, Trondheim, Stavanger, Kristiansand og Tromsø i brev til komiteen har pekt på at det er behov for at storbyregionene selv i fellesskap kan komme fram til og vedta en bindende plan for de grove trekk i arealbruken innenfor regionen. Flertallet mener at dette i mange sammenhenger kan skje gjennom prosesser som leder fram til fylkesdelplaner som omfatter hele storbyregionen. Utformingen av disse må skje i nært samspill mellom fylkeskommunen, storbykommunen og de andre kommunene i regionen. For flere av storbyregionene er imidlertid behovet fylkesoverskridende fordi deler av flere fylker inngår i regionen. I slike sammenhenger vil ikke fylkesdelplaner være tilstrekkelig. Dette gjelder i særlig grad hovedstadsregionen. Flertallet mener derfor at staten må ta initiativ til en fylkesoverskridende områdeplan i slike tilfeller.

Flertallet understreker betydningen av et godt utbygd kollektivtransporttilbud i storbyregionene slik at det blir mindre køer, bedre framkommelighet for næringslivets transporter og redusert behov for nye veiinvesteringer. Flertallet mener det er behov for økt statlig innsats for å bedre kollektivtransporttilbudet.

Flertallet mener økt satsing på kollektivtransporten er avgjørende for å løse miljø- og køproblemer i byområdene. Et godt kollektivtilbud som bidrar til et bedre miljø og reduserte køproblemer, krever økt statlig innsats.

Flertallet mener at nasjonale målsettinger om å øke kollektivtransportens markedsandel bør følges opp med at staten bidrar mer direkte i finansiering av den lokale kollektivtransporten.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti vil peke på at det i oppfølgingen av NOU 2003:14 er viktig å fokusere på behovet for gode planløsninger som går over kommune- og fylkesgrenser. Det er flere måter å ivareta dette på, blant annet et system med interkommunale planer.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at arbeiderpartiregjeringene på 90-tallet kuttet 350 mill. kroner i overføringer til fylkeskommunene, ut fra en forventning om innsparing ved innføring av anbud eller tilsvarende effektivisering i kollektivtransporten.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at det i statsbudsjettet for 2004 er foreslått en kraftig vekst i bevilgningene til kollektivtransport, blant annet gjennom en endring i regelverket for merverdiavgift for persontransport. Denne veksten er særlig rettet mot storbyene, bl.a. gjennom en belønningsordning for byer som legger til rette for vekst i kollektivtransporten.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er kritisk til at flertallet i Stortinget ikke har sett viktigheten av å ha et godt utbygd samferdselsnett inn til storbyene. Disse medlemmer mener at dette legger mobilitetshindre for friere flyt av arbeidskraft mellom omland og storbyene. Disse medlemmer viser videre til sine merknader under avsnitt 4.2.

Komiteen viser for øvrig til de enkelte partiers merknader i samferdselskomiteens innstilling til St.meld. nr. 26 (2001-2002) Bedre kollektivtransport.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, ser det som viktig å avlaste godstransporten på veg, og mener det må legges til rette for at en større del av godstransporten foregår med skip og bane. Dette gjør det nødvendig med gode terminal- og knutepunktfunksjoner for skip og jernbane i storbyenes nærhet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet er oppmerksom på at det for den enkelte storby kan være ønskelig å frigjøre arealer som i dag brukes som havn, og skape åpnere byrom mot sjøen. Dette må imidlertid etter disse medlemmers syn avveies mot konsekvensene i form av økt veitransport gjennom og rundt storbyene og de belastningene som eventuelt må overføres til andre kommuner i storbyens nærhet.

Komiteen vil peke på at gode boliger og godt bomiljø er blant de viktigste elementer for å sikre et godt liv for dem som bor i storbyregionene. Komiteen ser det som mål for boligpolitikken at alle skal kunne disponere en god bolig i et godt bomiljø.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener at dette målet ikke kan nås alene gjennom markedet.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti mener at i utgangspunktet fungerer markedet godt, men at de offentlige støtteordningene først og fremst må rettes mot dem som faller utenfor. I tillegg må det offentlige legge til rette for et velfungerende marked.

Komiteen viser til at prisnivået på boliger i storbyregionene er svært høyt, sett i forhold til gjennomsnittet for landet. Komiteen viser til at prisnivået på boliger i stor grad bestemmes av forholdet mellom tilbud og etterspørsel etter bolig. En høy nybygging av boliger er derfor avgjørende viktig for å dempe presset på boligprisene.

Komiteen viser til at dette også er helt sentralt for bokostnadene for ungdom og grupper med særskilte utfordringer. Det skyldes at nybygging frigjør brukte og rimelige boliger på markedet. Komiteen er enig med Regjeringen i at lav nybygging reduserer denne effekten. Komiteen har også merket seg at Regjeringen i meldingen uttaler at boligbyggingen i de største byene og deres omegnskommuner gjennom flere år har ligget på et lavt nivå "og derved gitt grunnlag for en sterk prisstigning på både nye og brukte boliger". Komiteen mener ut fra dette at det er et helt sentralt siktemål å øke nybyggingen av boliger i storbyregionene.

Komiteen viser til at Stortinget har vedtatt endringer i plan- og bygningsloven med tanke på å redusere kostnadene ved boligbygging og bedre balansen mellom tilbud og etterspørsel i boligmarkedet. Dette har særlig betydning for storbyene.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser i tillegg til at Regjeringen har igangsatt et samarbeid med ulike grupper innenfor byggebransjen med henblikk å redusere byggekostnader.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at dette er en storbymelding og finner det underlig å her komme med forslag som det er naturlig å fremme i kommende boligmelding. Disse medlemmer viser til sine merknader under avsnitt 4.2, og bemerker at de boligpolitiske utfordringene hadde vært av en helt annen karakter og dimensjon dersom man lot byene få anledning til å vokse utover. På denne måten ville de verste tendensene til fortetting og dertil høye boligpriser flatet ut.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at Husbanken er statens viktigste virkemiddel for å fremme økt boligbygging. Flertallet har derfor gått inn for økte utlånsrammer for Husbanken.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti mener at Husbankens låneramme er godt tilpasset situasjonen på boligmarkedet. Disse medlemmerviser også til at Regjeringens politikk har bidratt til et klart lavere rentenivå, noe som gjør bokostnadene lavere for de fleste samt gjør det lettere for førstegangsetablerere å komme inn på boligmarkedet. Disse medlemmer viser til at Husbankens låneordninger må bidra til tilgjengelige og miljøvennlige boliger. For øvrig viser disse medlemmer til den varslede boligmeldingen, som vil foreta en total gjennomgang av Husbankens låneordninger.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener at utlånsreglene i Husbanken i større grad må være utformet slik at de reflekterer de høye byggekostnadene i storbyområdene.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at regjeringen Stoltenberg endret reglene for låneutmåling i år 2000 slik at Husbanken i sterkere grad tok inn over seg at byggekostnadene i Oslo er særlig høye og som følge av dette gav en romsligere låneutmåling. Dette ga som resultat at fra 2000 til 2001 økte antallet boliger i Oslo som fikk tilsagn om lån i Husbanken fra ca. 300 i 2000 til 1 745 i 2001 (en økning på 584 pst.).

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at Husbanken over tid har en rente som ligger ca. 0,6 pst. lavere enn det man får i private banker. En slik lettelse i renteutgiftene er derfor særlig viktig i storbyer hvor mange av de med dårligst levekår bor. Flertallet mener dette viser betydningen av at Husbanken kan gi lån til flere boliger i storbyene.

Komiteen har merket seg at flere av storbyene fører en aktiv tomtepolitikk for å sikre tilstrekkelige nye arealer for å dekke framtidige behov, først og fremst til boligformål. En del storbyer erverver eksempelvis tomtegrunn til dette formålet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, ser det som viktig at kommuner erverver tomtereserver som legger til rette for framtidig boligbygging. For å skape grunnlag for et slikt kommunalt engasjement og lette den økonomiske belastningen på kommunene, mener flertallet at det bør etableres en låneordning gjennom Husbanken hvor kommunene kan få rente- og avdragsutsettelse på lån til tomtekjøp.

Flertallet mener at statlige tomter skal kunne selges under markedspris når tomtene skal nyttes for å bygge boliger for særlig prioriterte grupper, i tråd med merknader over.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at kommunene gjennom Kommunalbanken har muligheter til å sikre seg en rimelig finansiering av tomtekjøp for tilrettelegging for boligbyg-ging. For øvrig viser disse medlemmer til den kommende boligmeldingen for en gjennomgang av statens tilrettelegging for kommunal boligpolitikk.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener at kommunene bør stimuleres til å legge til rette for økt boligbygging. Flertallet mener derfor at det bør innføres et tilskudd til delvis dekning av infrastrukturkostnadene som følger med dette. Flertallet mener at dette tilskuddet bør gis ved bygging utover et minstenivå i forhold til kommunens størrelse slik at det gir stimulans til en boligbygging utover det normale.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at en finansieringsordning til delvis dekning av infrastrukturkostnadene, som skissert over, ville være et brudd på prinsippet om nøytralitet i inntektssystemet, da kommunene ved en slik ordning ville kunne påvirke sitt eget inntektsnivå gjennom egne handlinger. Disse medlemmer viser til at inntektssystemet for kommunene skal være basert på objektive kriterier.

Komiteen viser til at Stortinget har vedtatt endringer i inntektssystemet gjennom å endre telletidspunktet for befolkningen, som skal bidra til bedre å ivareta de utfordringer vekstkommunene har. Komiteenviser også til at Regjeringen har satt ned et nytt inntektssystemutvalg, ledet av professor Lars-Erik Borge. Dette utvalget skal gjennomgå hele inntektssystemet for kommunesektoren og fremme sin innstilling innen juli 2005. Utvalget er bl.a. bedt om å vurdere kommunenes kapitalkostnader og i hvilken grad kommunene i dag får tilskudd i tråd med utgiftsbehovet.

Komiteen viser til sine merknader om boligtiltak for prioriterte grupper under kapittel 6.

Komiteen har merket seg at kommunene har tatt i bruk utbyggingsavtaler med private utbyggere av boligområder. Komiteen ser at slike avtaler kan være et nyttig supplement til reguleringsplaner, blant annet for å sikre planens gjennomføring. Komiteen har også merket seg at avtalene kan innebære at utbygger pålegges å bekoste hele eller deler av den tekniske infrastruktur som er nødvendig for dette. Komiteen mener imidlertid det er nødvendig at det settes grenser for hva som kan avtales, slik at ikke de som tilfeldigvis bor i det nye området belastes med kostnader til utbygging av sosial infrastruktur som skoler, barnehager mv. Komiteen mener derfor at kostnader ved sosial infrastruktur som normalt betales av fellesskapet ikke skal kunne belastes utbygger, utover former for forskuttering av kommunens utgifter mot senere tilbakebetaling.

Komiteen viser til at Stortinget ønsker en innstramning i dagens bruk av utbyggingsavtaler og at Regjeringen har bedt bygningslovutvalget om å vurdere bruken av utbyggingsavtaler. Dette forslaget er nå på høring, og komiteen viser til at Regjeringen vil fremme en egen proposisjon om dette.

Komiteen ser det som viktig at slike partnerskapsbaserte tiltak ikke på forhånd må binde opp folkevalgte organers beslutningsmyndighet, holdes utenfor offentlighet eller gå på bekostning av bredere hørings- og medvirkingsprosedyrer. Komiteen understreker også betydningen av at kommunen må legge samfunnsmessige premisser tidlig i planleggingsfasen.

Komiteen vil peke på at ulike særtrekk mellom de forskjellige deler av en by kan bidra til spennende bymiljøer. Høye boligpriser og husleier kan imidlertid føre til at personer med dårlig økonomi ser seg nødt til å bosette seg i områder hvor kostnadene er lavest. Lavere boligpriser i et område kan skyldes belastninger fra trafikk eller andre miljømessige ulemper, eller at et strøk av andre grunner er ansett som mindre attraktivt. Dette kan føre til økt konsentrasjon av personer med dårlig økonomi og/eller sosiale problemer i visse områder.

Komiteen legger stor vekt på at en skal søke å unngå sosial lagdeling i norske storbyer. Et viktig tiltak for å oppnå det er at en bygger varierte boliger i alle deler av byen, og at en bevisst søker å utvikle gode bomiljøer med gode uterom og plass til kultur, idrett og fellesarealer.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti vil likevel påpeke at dette er kommunenes ansvar, men at Husbanken bør kunne veilede kommunene til å utvikle gode bomiljøer.

Komiteen viser til at det fortsatt er mer enn 10 000 boliger med understandard i Norge, og at de fleste av disse finnes i storbyene. Komiteen mener dette viser behov for å videreføre byfornyelsen i de største byene. Komiteen mener at byfornyelse i prinsippet er et kommunalt ansvar, som ledd i byutviklingsarbeidet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil likevel peke på at opprustning av eldre boligmasse også bærer i seg betydelige fordelingsmessige utfordringer og at dette er et viktig tiltak for å skape gode bomiljøer og forhindre sosial lagdeling. Flertallet mener derfor at Husbanken må ha tilgjengelig tilskuddsmidler til utbedring av eldre boligmasse og som tilskudd til planmessig byfornyelse i Oslo, Bergen og Trondheim.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at utbedring av eldre boligmasse bidrar til en kraftig verdistigning for eier. Utover dette vil disse medlemmer understreke at byutvikling i all hovedsak er den enkelte kommunes ansvar, men vil påpeke at Husbanken kan bidra med mindre tilskudd til opprustning, samt lån og veiledning knyttet til utbed­ring og områdefornyelse i de tre største byene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser videre til at det er et økende behov for opprustning av boligområdene som ble bygget ut i storbyene like etter krigen. Flertallet mener at det i en del tilfeller kan være nødvendig at det offentlige bidrar til å utløse større moderniseringstiltak som bidrar til en mer variert leilighetsstruktur med flere større leiligheter enn i dag, bedre tilgjengelighet blant annet ved installasjon av heis og mer ordnede trafikk- og parkeringsforhold. Slike større fornyelsestiltak forutsetter etter flertallets syn en tett samordning mellom blant andre boligeiere, kommunen og vegmyndighetene gjennom områdeplaner og områderettede tiltak.

Flertallet mener at det må legges til rette økonomiske stimuleringstiltak gjennom Husbanken for å fremme denne typen områdefornyelse, for eksempel i tilknytning til eldre drabantbyer i Groruddalen og øst i Oslo.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at opprustning av borettslag eller sameier først og fremst er andelshavernes eget ansvar. Opprustning av boliger bidrar til økt verdistigning. Disse medlemmer viser til at Husbanken kan gi noe bidrag til denne typen arbeid, samt at man kan få lån til ombygging og opprustning i Husbanken. Disse medlemmer viser for øvrig til viktigheten av samarbeid mellom ulike lokale aktører og myndigheter i forbindelse med områdeopprustning.

Disse medlemmer viser til at stimulering av enkelte bydeler i de største byene i hovedsak er storbyenes eget ansvar, i samarbeid med beboere og eiendomsbesittere. Alle vil ha en felles interesse av å skape mer levende bydeler. Disse medlemmer viser også til at staten også kan bidra til utvikling i ulike bydeler gjennom ulike tiltak. Det vises her særlig til Regjeringens forslag til bedre samordning av statlig politikk bl.a. i tilknytning til byutviklingsprosjekt.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, er enig med departementet i at det store innslaget av brukerstyrte borettslag kan være en viktig årsak til at det er mindre sosiale problemer og bedre bomiljøer i norske drabantbyer enn det en ofte ser i andre land. Flertallet mener dette understreker verdien av boligsamvirkets rolle i norsk boligpolitikk, og at det må legges til rette for videre utvikling av dette.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til den store grad av eierboliger vi finner i Norge. Dette er et resultat av det fokus norsk boligpolitikk har hatt på eierskap siden krigen, gjennom ulike eierformer som selveie, sameie og borettslag. Dette er en viktig årsak til mindre sosiale problemer og bedre bomiljøer enn det vi ser i andre land.

Komiteen vil peke på at lokalisering av nye bygg, anlegg og institusjoner kan brukes strategisk for å fremme positiv utvikling i et område. Komiteen viser i den forbindelse både til pålegget om at statlige virksomheter i Oslo måtte vurdere lokalisering i Oslo indre øst, og Stortingets vedtak om å lokalisere den nye operaen til Bjørvika som slike strategiske tiltak for byutvikling i Oslo. Komiteen mener at staten ved lokalisering av statlige institusjoner på denne måten må spille sammen med kommunens strategiske byutvikling.