Regjeringa har som visjon for breibandsutviklinga
at den elektroniske infrastrukturen skal dekkje alle delar av landet,
gi konkurransefordelar for norsk næringsliv, gi veksthøve
for kunnskapsbaserte næringar og medverke til modernisering
av offentleg sektor. Private og offentlege verksemder må ha
god tilgang til elektronisk infrastruktur og kunne utnytte dei moglegheitene
som breiband gir. Innhald og tenester må utviklast i takt med
marknadsutviklinga, og organisasjonar og enkeltbrukarar må ha
kompetanse for å kunne ta ut gevinstane.
Dei konkrete måla i eNorge
2005 ligg fast: I løpet av 2005 skal alle grunnskular,
folkebibliotek og kommuneadministrasjonar ha tilbod om breibandstilknyting
til konkurransedyktige prisar. Innan utgangen av 2003 skal alle
dei vidaregåande skulane ha slikt tilbod. I eNorge 2005 var det i tillegg eit mål
at alle helseføretak skulle ha tilknyting til breiband
i løpet av 2002. Dette målet er no nådd.
Regjeringa finn det ikkje føremålstenleg å avgrense denne
meldinga til berre å omfatte infrastrukturen for breiband.
Skal brukarane kunne utnytte den elektroniske infrastrukturen, må dei
få tilbod om tenester og innhald, og dei må ha
den nødvendige kompetansen til å nytte seg av
breiband og breibandstenester. Utvikling og bruk av breiband er
dessutan nær knytt til utvikling og bruk av annan informasjonsteknologi,
som i dag blir utnytta til dei fleste formål i heile samfunnet.
Meldinga har blitt utarbeidd med innspel blant
anna frå ei referansegruppe med representantar frå Kommunenes
Sentralforbund, Abelia og IKT-Norge. Nærings- og handelsministeren
har dessutan gjennomført tre opne høyringskonferansar
i tilknyting til meldingsarbeidet .
Det er ikkje sjølvsagt at investeringar
i breiband og breibandsbruksmåtar fører til gevinstar
i næringslivet, offentleg sektor eller forbrukarmarknaden.
Dessutan tek det ofte tid å realisere større gevinstar.
Nytte og innsparingar for kvar einskild, og for alle brukarar samla,
vil auke etter kvart som fleire knyt seg til netta, og når
fleire funksjonar kan utførast elektronisk over nett.
Det samla biletet er at breibandsdekninga (tilbodet)
i dag og forventa utvikling fram mot 2005 synest rimeleg bra. Dei
faktiske tilknytingane har derimot hange etter i privat sektor og
i delar av offentleg sektor, men synest no å utvikle seg
raskare. På grunn av uvisse knytt til teknologisk utvikling
er det framleis ikkje sikkert kor store delar av landet marknaden
kjem til å dekkje. Regjeringa vil på dette tidspunktet
difor ikkje setje i gang omfattande og kostbare offentlege tiltak med
sikte på å byggje ut dekning til dei aller siste
prosentane, men vil likevel setje i verk visse tiltak for å stimulere
til vidare marknadsbasert breibandsutbygging i distrikta. Dessutan
vil ein stimulere utvikling av innhald, tenester og kompetanse for å auke
etterspørselen blant dei som allereie har eit tilbod.
Breibandsteknologiane er i ein tidleg fase,
og behovsmønstra er på mange måtar
uavklara. Ein ventar at behova vil endre seg i retning av meir utstrekt
bruk av tenester og bruksmåtar baserte på multimedia
og levande bilete som krev høgare overføringskapasitet, fleire
samtidige brukarar, og brukarar som i aukande grad ønskjer å sende
informasjon, ikkje berre motta. Dermed aukar også behovet
for kapasitet i netta. På grunn av uvisse i utviklinga
av kapasitet og behov er breiband i denne meldinga ikkje definert
med ei spesifikk grense for overføringskapasitet. Det er
lagt til grunn at breiband er tovegs kommunikasjonsnett som kan
overføre ulike former for data som tekst, lyd og levande
bilete.
Kommunikasjonsnetta må vere dimensjonerte
for å kunne transportere dagens tenester og vere fleksible nok
til å kunne gi rom for framtidige tenester som krev større
kapasitet. Det er ei rask utvikling innan breiband med introduksjon
av nye teknologiar og vidareutvikling av dei som er i marknaden
i dag. Myndigheitene må føre ein politikk som
ikkje favoriserer ein teknologi framfor andre, og som legg til rette for
konkurranse både mellom og innanfor ulike teknologiar.
Nye teknologiar innan til dømes radio og satellitt kan
opne for at større delar av folket får eit breibandstilbod
på kommersielt grunnlag. Kommunikasjonssamband som alltid
er oppkopla, skaper større sårbarheit. Trygging,
dimensjonering, tilgjengelegheit og behov for tilleggskapasitet
må planleggjast godt. Det er mellom anna planar om utbygging
av ulike kommunikasjonsnett for ulike formål, blant anna
for naudkommunikasjon.
Offentleg sektor har ei viktig rolle i utviklinga
av tenester og innhald, både ved å tilby offentlege
tenester og ved å skape gode rammevilkår for produksjon
av innhald. På mange område forvaltar offentleg
sektor grunndata som er viktige for dei private aktørane
når dei utviklar tenester og innhald. Desse aktørane
må også i framtida ha tilgang på offentlege
grunndata, og statleg organisering må ikkje virke avgrensande
for forretningsverksemda til private.
Verdien av lokale initiativ i form av kommunale
og interkommunale prosjekt for breibandsutviklinga er truleg undervurdert.
Kostnadene til breiband i ein kommune eller eit distrikt kan synast
uoverkomeleg høge. Men førebels overslag frå enkeltprosjekt
tyder på at kostnadene kan reduserast dersom fleire kommunar saman
med fylkeskommunen og utbyggjarane i distriktet planlegg utbygging
ut frå lokale føresetnader og med eit realistisk
ambisjonsnivå.
Brukarkompetanse og spisskompetanse er viktige føresetnader
for å realisere gevinstane ved breiband. Noreg har nokre
av dei fremste miljøa i Europa på e-læring.
Breiband skaper heilt nye moglegheiter for interaktiv e-læring,
noko som i sterk grad kan medverke til at den vaksne befolkninga
får utvikla IT-kompetansen sin.
Regjeringa sin strategi for breibandsutviklinga
er å leggje til rette for verksam konkurranse i utbygging
av kommunikasjonsnett og utvikling av tenester og innhald, stimulere
offentleg etterspørsel etter breiband, leggje til rette
for teneste- og innhaldsutvikling, kompetanseutvikling og spreiing
av erfaringar, og vurdere tiltak i område der det ikkje
er kommersielt grunnlag for utbygging.
Eit sentralt tiltak for å styrkje konkurransen
i telemarknaden er den nye lova om elektronisk kommunikasjon (ekom-lova),
som avløyser den tidlegare telelova. Andre tiltak er å leggje
til rette for betre utnytting av gjeldande og nye framføringsvegar
for telenett, publisering av rapportar om pris- og konkurranseforhold
i marknaden og å stille frekvensar for produksjon av radiobaserte
kommunikasjonsnett til disposisjon for marknadsaktørar.
Offentleg sektor har hand om ein omfattande
tenesteproduksjon og mange støttande aktivitetar som forvaltning
av grunndata og informasjon overfor publikum. Regjeringa ønskjer
at den samla tyngda i den offentlege etterspørselen skal
utnyttast meir systematisk for å effektivisere offentleg
forvaltning, blant anna gjennom bruksmåtar som krev breiband.
Slike bruksmåtar forbetrar tenestekvalitet og gir rom for effektivisering
og samarbeid. Helse- og skulesektoren er to av dei viktigaste sektorane.
Regjeringa legg også opp til å forbetre vilkåra
for privat utvikling av innhald og tenester som er baserte på grunnlagsmateriale
som det offentlege eig.
Formålet med skattefritaket for heime-PC
er å auke den generelle IT-kompetansen. Fritaket omfattar
også breibandtilknyting.
Regjeringa vil styrkje rettleiingsinnsatsen
gjennom ei opptrapping og betre samordning av rettleiingstenestene.
Uninett si rettleiingsrolle skal vidareførast, og det blir
vurdert å styrkje Post- og teletilsynet si rolle som rettleiar
på nettsida. Regjeringa vil leggje til rette for at rettleiingsapparatet
kan hjelpe til i prosessar som har til formål å samle
lokal etterspørsel etter breiband.
Høykom-programmet, som er inne i sin
andre treårsperiode med siste virkeår 2004, har
hittil hatt stor utløysande effekt. Sidan etableringa i
1999 har programmet, med ei samla ramme på om lag 250 mill.
kroner, støtta 400-500 prosjekt som har utløyst
totale investeringar på bortimot 1 mrd. kroner. Programmet har
god geografisk spreiing og gitt opphav til omfattande samarbeid
i det offentlege og med private. Programmet skal evaluerast hausten
2003.
Frå og med 2002 er det etablert eit
skuleprogram for utgreiing om framtidig behov og kravspesifikasjon
for breiband i utdanningssektoren, stimuleringstiltak for infrastruktur
og stimuleringstiltak for innhalds- og tenesteutvikling. Dette har
vore ei etterspurd ordning hos skuleeigarane. Regjeringa vil foreslå å vidareføre Høykom-skoleordninga
i 2004.
Marknaden for breiband er framleis i ein tidleg
fase. Det er ei utfordring å løyse ut investeringar
i dei tynt befolka delane av landet. I statsbudsjettet for 2004
vil det bli foreslått ei utviding, Høykom-distrikt,
retta mot breibandsutviklinga i distrikta.
Tilgang til breiband er for mange bedrifter
ein føresetnad dersom dei framleis skal vere konkurransedyktige.
Det er venta at utbygging og bruk av breiband skal ha positive verknader,
blant anna fordi det kan leggje til rette for å:
– Halde
oppe konkurranseevna til norsk næringsliv gjennom auka
effektivitet og verdiskaping, innovasjon og mangfald i heile landet,
og utvikle dugleikar og kompetanse blant arbeidstakarar.
– Forbetre balansen mellom næringar
og samfunn i distrikta og byane med ein breiare økonomisk aktivitet,
og betre moglegheitene for variert arbeid i distrikta.
– Forbetre offentlege tenester
gjennom auka effektivitet ved bruk av nye arbeidsmåtar,
nye informasjonssystem, og betre fordeling av knappe ressursar over
heile landet med fleksible løysingar for å tilfredsstille
lokale behov.
Breiband gir høve til effektiv elektronisk
forretningsdrift, og kan føre til innovasjon ved at nettet
blir teke i bruk til nye eller endra aktivitetar. I tillegg får bedriftene
ein internasjonal marknad dei kan konkurrere og utvikle seg i. Nye
produkt og marknader blir skapte i stort tempo. Dette påverkar
arbeidsoppgåver, organisasjon, yrke og samhandling mellom økonomiske
aktørar og sektorar.
Undersøkingar tyder no på at
dei økonomiske gevinstane ved IT-investeringar i offentleg
og privat sektor er i ferd med å bli realiserte gjennom
auka produktivitet og vekst. I prinsippet måler produktivitetsveksten kor
mykje av produksjonsveksten som ikkje kjem av auka bruk av ressursar.
Produktivitetsutviklinga kan såleis seiast å vere
eit uttrykk for evna til å produsere varer og tenester
meir effektivt eller "smartare" enn før. Over eit tidsrom
er produktiviteten avgjerande for kor høg lønn
det konkurranseutsette næringslivet kan tilby.
Breibandsaksess og breibandsinnhald og -tenester
er komplementære gode. Det eine er verdilaust utan det andre;
di fleire attraktive innhaldsleverandørar ein brukar kan
nå, di større verdi har ei tilkopling for brukaren, og
di fleire brukarar ein innhaldsleverandør kan nå,
di større inntektspotensial får denne aktøren.
Innanfor somme sektorar vil bruk av breiband
vere ein nødvendig føresetnad for utvikling av
nye tenester. Det gjeld blant anna i helsesektoren, innanfor utdanningssektoren
(e-læring), og innanfor samferdsel og teknisk sektor (GPS,
interaktiv kartinformasjon, miljøinformasjon). Det er forventa
at bruken av data- og multimedium med høg kapasitet kjem
til å auke i framtida. Informasjonsteknologi og breiband
gjer det vidare mogleg å forenkle kommunikasjon med kundar og
leverandørar og gjer det lettare å automatisere
prosessar. For offentleg sektor vil døgnopne sjølvbetente servicekontor,
og tilrettelegging for regional næringsutvikling,
vere viktige moment.
Auka bruk av IT i det offentlege, og den auka
datatrafikken dette vil medføre, vil i seg sjølv
verke drivande på breibandsutviklinga. Område
der offentleg sektor har eller vil få behov for breibandskommunikasjon,
omfattar:
– Interne
datanett (intranett), som i dag er verksemdskritiske for
stadig fleire offentlege verksemder.
– Interkommunalt samarbeid, der
ein del kommunar har inngått samarbeid om til dømes
innkjøp. Stadig fleire vurderer moglegheitene for sentralisering
av felles administrative tenester.
– Deling av data innanfor det
offentlege, som blant anna er nødvendig for å oppnå redusert
innrapportering frå næringslivet og betre informasjon
frå det offentlege.
– Sentralisert IT-drift , som
er ei sentral problemstilling spesielt for skulane.
God planlegging, effektiv leiing og kunnskap
om moglege gevinstar er viktige føresetnader for å kunne styre
omstillingar i retning av gode resultat og ønskt realisering
av gevinstar. Regjeringa vil innføre krav om berekning
av totalkostnader ved offentlege tilbod, investeringar og større
omleggingar. Totalkostnader er summen av kostnadene for den som
yter tenesta, kostnadene eller innsparingane som følgjer
for andre delar av offentleg sektor, og kostnadene som brukarane
sjølv må påta seg ved å dra
nytte av tilbodet. For mange offentlege tenester er totalkostnadene
det mangedobbelte av kostnadene for den offentlege eininga sjølv.
For å oppnå større
formåls- og kostnadseffektivitet ønskjer Regjeringa å desentralisere
og delegere fullmakt og ansvar. Dei som ber investeringane, skal
i aukande grad kunne dra nytte av økonomiske og andre gevinstar
som blir oppnådde.
Breiband opnar for at offentleg sektor kan oppnå omfattande
gevinstar i samband med effektivisering av driftsfunksjonar. Felles
IT-drift er noko som står høgt på dagsorden
når det skal argumenterast for breibandsinvesteringar.
Nettbaserte tenester fordrar likevel endra organisering av tenestene
i til dømes kommuneadministrasjonen. Dersom kommunen ikkje sluttar
med å yte tenestene på tradisjonelt vis - eller reduserer
kostnadene for desse tenestene, kjem kostnadene for det nye tilbodet
i tillegg til dei kostnadene ein hadde frå før,
og gevinstane blir ikkje realiserte. Virtuelle tenester på nettet
skal ikkje berre innebere eit nytt alternativ for kommunen til å nå ut
til publikum, dei skal også føre til ei meir effektiv
tenesteyting. Erfaringar viser at dei meir offensive satsingane
på dette området krev breiband mellom kommuneinstitusjonar. Ein
del tenester vil også bli best dersom òg brukaren
er tilknytt breiband.
Ei rask og påliteleg informasjonsutveksling
er nødvendig for oppgåveutføringa i helsesektoren
og kan i visse situasjonar vere av kritisk verdi. Fleire av tilboda må vere
tilgjengelege døgnet rundt. Samtidig blir det forventa
auka kvalitet på tenestene og høgare effektivitet.
Ein konsekvens av dette er mellom anna at fleire av helseføretaka
har byrja å samarbeide om etablering og drift av felles
system, til dømes innanfor økonomi og for pasientjournalar.
Behovet for tilstrekkeleg bandbreidd, til ein overkomeleg pris,
er her avgjerande.
Sosial- og helsedirektoratet samarbeider med
dei regionale helseføretaka om etablering av Nasjonalt helsenett.
I den samanhengen blir det òg vurdert korleis kommunikasjonen
med pleie- og omsorgstenesta i kommunal sektor skal gjennomførast.
Her kan sektoren oppnå stor gevinst både når
det gjeld kvalitet og effektivitet, men løysingane som
blir kravde, blir svært kostbare på grunn av strenge
krav knytte til tryggleik. Det at informasjonsressursane blir elektronisk tilgjengelege
på tvers av institusjonane, inneber ikkje berre meir samhandling
og læring på tvers av institusjonane og eit kvalitativt
betre helsevesen, det utgjer også grunnlaget for fleksibilitet
og val for den einskilde brukaren.
Nettet vil i aukande grad bli brukt til distribusjon
av eigenproduserte arbeid og til kommunikasjon og samarbeid mellom
lærarar og elevar på ulike skular, nasjonalt og
internasjonalt. Teknologiske nyvinningar vil gjere det lettare å finne
att, bruke om att og dele læringsobjekt som er utvikla
av lærarar og elevar. Auka bruk av multimediale læringsressursar
og -objekt vil stille større krav til bandbreidd. Informasjonsstraumen kjem
til å gå i begge retningar og til tider samstundes. Undersøkinga
"IT i skolen" viste at rundt 95 pst. av alle skulane no er tilkopla
Internett, 99 pst. av ungdomsskular og vidaregåande skular
og 93 pst. av barneskulane. Målet no er at flest mogleg
av skulane sine PC-ar med Internett-tilknyting har overføringskapasitet
til å nytte lyd og bilete. I eit perspektiv på fem år
fram i tid er det stort sett snakk om kapasitetar langt utover vanleg
forbrukarbreiband både inn til og ut av skulen.
Som eit ledd i arbeidet med Høykom-skole
har ei arbeidsgruppe lagt fram rapporten "Skole for digital kompetanse
- om framtidig behov for bredbånd i utdanningssektoren"
der skulens framtidige behov for breiband blir vurdert. Hovudkonklusjonen
er at alle skular har behov for breiband for å kunne gi
barn og unge den kompetansen dei sjølv og samfunnet treng, og
for å motverke digitale skilje og vere på høgd
med utviklinga internasjonalt. Sett i eit tidsperspektiv på 5-6 år
konkluderer arbeidsgruppa med at skular vil ha behov for bandbreidd
frå omkring 10 til over 100 Mbit/s, avhengig av
storleiken på skulen.
Breibandsteknologien føyer seg inn
i den teknologiske utviklinga og gir nye høve til å kunne
følgje med i og delta i samfunnet. Breiband aukar informasjonstilfanget
og illustrerer bodskapane betre, gjennom lyd, bilete og tekst, eller
kombinasjonar av dette. Men det kan berre utnyttast av dei som har
tilgang til og som meistrar teknologien. Det kan utviklast eit digitalt skilje
dersom vesentlege delar av folket ikkje blir nådd med god
infrastruktur, eller delar av befolkninga av annan grunn ikkje klarer å utnytte
teknologien. Det er viktig å gjere vår felles
kulturarv tilgjengeleg for å bevare og vidareutvikle kulturarven,
identiteten og språket vårt. Arbeidet med digitalisering
og tilgjengeleggjering skjer i offentleg regi gjennom ei rekkje
institusjonar. Tilfanget av tilgjengeleg, digitalisert kulturarvsinformasjon
er allereie stort, og veks. I meldinga blir ein kort omtale gitt
av dei viktigaste nasjonale tiltaka og prosjekta.
Breiband aukar moglegheitene for ulike former
for deltaking i nettsamfunnet. Men ulemper kan oppstå for dei
som ikkje vil eller evnar å bruke nye tenester. Ei rekkje
sentrale tenester både i privat og offentleg sektor krev
etter kvart at brukarane har nettkompetanse. Moglegheit til deltaking
i samfunnsdebatten og tilgang på informasjon er avgjerande
i demokratiet. Meistring av nettmedia blir i aukande grad ein viktig
inngangsbillett til deltaking i samfunnsdebatten. I tillegg vil
bruk av Internett gi betre tilgang til utanlandske nyheitskjelder
slik at dei som beherskar IT, får eit betre informasjonstilfang
og forståing omkring viktige samfunnsspørsmål
enn dei som ikkje beherskar teknologien.
Dei sosiale konsekvensane av at store delar
av befolkninga utfører meir og meir på nettet,
er det vanskeleg å seie noko om i dag. Generelt kan ein
seie at nettutviklinga fremjar mobilitet og fleksibilitet i arbeids-
og samfunnsliv.
Auka nettilgang og raskare tenester kan òg
innebere lettare tilgang på ulovleg og skadeleg innhald.
Tryggleik handlar om tiltak mot ulovleg og skadeleg innhald, og
skil seg såleis frå reint teknisk vern av informasjonssystem.
Begge delar er nødvendig for å auke publikums
tillit til mediet. Hovudstrategien vil difor vere knytt til arbeid
med bevisstgjering og etablering av tipslinjer. Utvikling av tekniske
verktøy for tryggleiksarbeidet bør ideelt sett
drivast fram av marknaden. Slike løysingar har marknadspotensial,
og utviklinga av slike produkt bør skje utan offentlege inngrep.
Det offentlege har likevel eit ansvar for å gi informasjon
om dei ulike løysingane og kontrollere at gode løysingar
er tilgjengelege for publikum.
Noreg ligg om lag på gjennomsnittet
av OECD-landa og noko etter dei andre nordiske landa når
det gjeld breibandsdekning. Med "breibandsdekning" meiner ein dei
delane av bedriftsmarknaden, offentlege institusjonar og privatmarknaden
som har tilbod om breibandstilknyting. Det er fleire årsaker
til at breibandsdekninga i Noreg er lågare enn i ein del
andre land. Ei viktig årsak er at Noreg har ein lågare
folketettleik og ein topografi som tilseier høgare utbyggingskostnader
enn i dei fleste andre land. Dessutan har Noreg stor utbreiing av
ISDN. Dette har opna for betre tenester, men kan samtidig ha ført
til å seinke utbreiinga av raskare former for tilknyting.
Fellestrekk for breibandsutbygginga både
i dei nordiske landa og i OECD-landa er at utviklinga i breibandsmarknaden
har gått seinare enn ein trudde rundt år 2000,
då forventningane om utbygging var veldig høge,
og at det er eit gap mellom talet som har moglegheit til å kople
seg til breiband, og dei som faktisk er tilknytte.
For landet totalt sett er det grunn til å rekne
med ein omfattande auke i breibandstilbodet i åra som kjem. Econ
sitt siste overslag (juni 2003) vurderer no at 85-90 pst. av Noreg
sin befolkning vil få eit marknadsbasert breibandstilbod
innan utgangen av 2005. Slik det ser ut i dag, vil etterspørselen
etter breibandstenester i nokre grisgrendte strøk truleg
vere for låg til at utbygginga i desse områda
kan skje i ønskt tempo.
I august 2003 var tilnærma 16 pst.
av husstandane og 15 pst. av bedriftene tilknytte breibandsnett.
Ved årsskiftet 2002/2003 hadde vi om lag 215 000 breibandsbrukarar
i Noreg, mens talet er forventa å stige til nesten 400
000 ved årsskiftet 2003/2004. Det er difor etter
departementet si meining ikkje grunnlag for å seie at breibandsopptaket
i Noreg går sakte.
Hovudresultata frå oppdateringa av
breibandstatus i dei kommunale institusjonane per mai 2003 viser
at om lag 69 pst. av kommunane sine hovudlokalitetar, rådhusa,
har breibandstilknyting. Om lag 62 pst. av biblioteka
har i dag breibandstilknyting, om lag 53 pst. av grunnskulane har
breibandstilknyting, og per september 2002 har 92 pst. av dei vidaregåande
skulane breibandstilknyting.
I aksessnetta er det over 65 pst. av husstandar
og bedrifter og om lag 55 pst. av kommunale institusjonar som i
dag har eit tilbod om breiband til konkurransedyktig pris. Dei fire
storbyregionane Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger har markant
høgare breibandsdekning enn resten av landet.
Frå 1. januar 1998 blei det opna for
full konkurranse i alle delar av den norske telemarknaden. Mange
nye og sterke aktørar har som følgje av dette
etablert seg i marknaden. Post- og teletilsynet registrerte per
22. april 2003 totalt 84 tilbydarar av offentleg telenett (44), offentleg
telefonteneste (48) eller overføringskapasitet (45).
Dei fleste aktørane er reine tenestetilbydarar
som vidareformidlar og vidaresel tenester. Desse aktørane er
avhengige av å kjøpe nettkapasitet for å kunne
tilby tenestene sine. Plikta til å gi tilgang til gjeldande
nettressursar har vore ein føresetnad for at nye tilbydarar har
kunna etablere seg i marknaden og tilby tenester i konkurranse med
Telenor. Konkurrerande tilbydarar har per i dag tilgang til infrastruktur
via tilgang til det faste aksessnettet, samtrafikk, spesiell nettilknyting, mobilkommunikasjonsnett
og overføringskapasitet.
Bustadselskap, verksemder, offentlege institusjonar osv.
kan elles sjølv etablere såkalla private nett/interne nett
for overføring av analoge og digitale tenester. Til dømes
finst det meir enn 8 500 registrerte lokale kabel-TV-nett i alle
delar av landet, som dekkjer om lag 850 000 husstandar. Lokale nett
er ein viktig ressurs i breibandsutbygginga. Tiltak for å knyte
saman forskjellige lokale nett kan både redusere utbyggingskostnadene,
auke framdrifta i utbygginga av breibandsnett, og samtidig gi fleire
sjansen til å gjere bruk av elektronisk innhald og tenester.
Reguleringa av telesektoren legg til rette for at desse netta kan
samankoplast og samkøyrast.
Noreg har i dag ein infrastruktur som omfattar
fleire former for nett som eignar seg for overføring av breibandstenester.
Eksempel på leidningsbundne nett er det faste jordbundne
telenettet, kabel-TV-nett, optisk fiberkabel og elektrisitetsnett.
Eksempel på nett via radiokommunikasjon er mobiltelefonnett
eller andre trådlause radioaksessar, satellittar og bakkebaserte
nett for analog og digital TV og radio.
Tradisjonelt har det vore vanleg å skilje
mellom telekommunikasjons- (inkl. datakommunikasjon) og kringkastingsnett
. Mens telenetta tradisjonelt har vore prega av interaktivitet (både
til og frå brukar) og låg bandbreidd, har kringkastingsnetta
vore prega av høg bandbreidd og liten interaktivitet. Det
skjer no ei rekkje endringar i eigenskapane til netta. Endringane
går i retning av at eitt og same nett kan overføre
alle typar digitale tenester og innhaldsprodukt, og at infrastrukturane
kan overføre informasjon både til og frå brukar. Samla
sett skjer det ei utbygging som gir auka nettkapasitet og lågare
kostnader per eining. Dette har over tid gitt lågare og
stadig fallande prisar for overføring av signal, spesielt
for dei største kapasitetane og lengste avstandane. Samtidig
aukar bruken av breiband behovet for nettkapasitet.
Transportnetta for telekommunikasjon består
for det meste av fiberoptiske kablar, men også av høgkapasitets
radiolinjer og satellittsamband. Det er i dag hovudsakleg to aktørar
som tilbyr overføringskapasitet for signaltransport over
større avstandar, - Telenor og BaneTele. Transportnetta
til desse aktørane er digitale og har allereie særs
stor overføringskapasitet. Telenor er framleis den einaste
nettoperatøren som dekkjer heile landet.
I transportnetta ligg det til rette for at infrastruktur
til ulike formål kan brukast om kvarandre. Situasjonen
er annleis i aksessnetta. Delar av aksessnetta er framleis baserte
på analog teknologi og har avgrensa kapasitet sett i forhold
til transportnetta. Ny teknologi gjer det både mogleg og
lønsamt å vidareutvikle aksessnetta slik at kapasiteten
i desse netta kan aukast.
xDSL er ei samlenemning for ulike standardar
(DSL) av breibandsoverføring på lokale telefonlinjer
(koparkabel) til abonnentane. Tilbod i marknaden er i hovudsak ADSL,
som har høgare kapasitet til brukar (såkalla nedstraums)
enn frå brukar (såkalla oppstraums). xDSL-løysingar
krev i liten grad graving og har låge oppgraderingskostnader.
xDSL har i løpet av den siste tida blitt den mest brukte
aksessmetoden for breiband i Noreg, og blir tilbode til om lag 60-65
pst. av forbrukarmarknaden.
Kabel-TV-nett er viktige overføringsmedium
for TV og radio og nyttar i dag fiber i transportnettet og koaksialkabel
i aksessnettet. Det er per 1. halvår 2003 registrert 850
000 kabel-TV-tilknytingar i Noreg. Det er behov for omfattande investeringar
for å innføre interaktivitet og digitalisering
i alle kabel-TV-nett. Digitalt bakkenett (DTT) er ei vidareutvikling
av det gjeldande landsdekkjande nettet for kringkasting av TV og
radio. Bakkenetta er framleis eit einvegs kommunikasjonssystem basert
på analog teknologi.
Post- og teletilsynet har uttalt at ei avvikling
av analoge sendingar vil gjere det mogleg å planleggje
på nytt store delar av frekvensressursane som er avsette
til kringkasting, og leggje til rette for auka samfunnsmessig nytte.
Frekvensane som blir frigjorde, ligg lågt i frekvensspekteret
og blir rekna som svært fleksible og attraktive. Dette
betyr at signala er særs robuste i forhold til topografiske
og bygningsmessige hindringar. Regjeringa la 27. juni 2003 fram
ei melding for Stortinget om prinsippa for etablering av eit digitalt bakkenett
for fjernsyn, jf. St.meld. nr. 44 (2002-2003).
Det er tildelt konsesjonar for etablering og
drift av tre ulike offentlege mobilsystem i Noreg. Sist tildelt
er konsesjonar for etablering og drift av tredje generasjons mobilsystem
(3G). Selskapa som er tildelt konsesjon har valt å nytte
den europeiske 3G-standarden UMTS. Netta er under utrulling, men
dei er førebels ikkje opna for kommersiell trafikk.
Radioaksess nyttar frekvensar for trådlaus
overføring av signal punkt-til-multipunkt mellom abonnentane sine
brukarterminalar og tilbydarane sine basestasjonar. Fordelen med
eit radiobasert aksessnett er at utbygging kan skje raskt og til
relativt låge investeringskostnader. Radioløysingar
blir difor i aukande grad valde som aksessmetode i utkantstrøk.
Trådlause lokalnett (WLAN) har blitt
populære i seinare år, særleg ved bruk
av berbare datamaskiner. Slike kommunikasjonsløysingar
blir stadig meir vanlege i bedrifter, offentlege rom, institusjonar
etc. og blir gjerne knytte opp mot dei offentlege netta slik at
ein har aksess til Internett. Systema kan nyttast over korte avstandar
både innandørs og utandørs. Ein trur
at WLAN vil bli ei stadig meir utbreidd form for breibandsaksess,
der mellom anna trådlause lokalnett vil inngå saman
med faste breibandstilknytingar i offentlege nett. Det blir òg
utvikla løysingar for saumlause overgangar mellom WLAN
og andre breibandsteknologiar.
Satellitt representerer ein viktig infrastruktur
for mellom anna kringkasting, bedriftskommunikasjon og maritim kommunikasjon.
Eit einvegs satellittbasert kringkastingsnett som overfører
signal til kabelnetta og private husstandar med satellittmottakar,
når i dag om lag 60-70 pst. av den norske befolkninga.
Breiband via satellitt kan vere ei løysing i område
med spreidd busetjing.
Elektrisitetsnett kan oppgraderast til også å overføre digitale
signal. Det er utvikla ulike teknologiar som gjer det mogleg å kople
sluttbrukarar direkte til e-verka sine nett, med overføringskapasitetar
på opptil 2 Mbit/s. Førebels har støy
og stråling vore ei utfordring.
Med den utvikling vi ser i dei underliggjande breibandsteknologiane
er det viktig at politikken til myndigheitene er teknologinøytral.
Val av teknologi må overlatas til marknaden. Det må leggjast
til rette for at mange nye moglegheiter kan takast i bruk, og at teknologiske,
marknadsmessige og kommersielle variantar må få høve
til å bli prøvde ut. Ei rask teknologisk utvikling
kan føre til at utbreiinga av breibandstilbod og tilknytingsdelar
for ulike løysingar blir betre enn det ein trur per i dag.
I perioden etter 1998 har det vore ei utvikling
mot fleire aktørar og auka konkurranse i telemarknaden. Telenor
har likevel framleis ei sterk stilling på dei tradisjonelle
områda av telemarknaden i Noreg, medrekna offentleg telefonteneste,
overføringskapasitet og annan tilgang til offentleg telenett.
Telenor sin posisjon i dei fleste marknadssegmenta er fallande.
Telenor hadde i 2002 ein marknadsdel på 71 pst. av sluttbrukaromsetninga
i den norske telemarknaden.
Sjølv om konkurransenivået
i sektoren kan bli betre, må ein i ei heilskapsvurdering
av marknadsutviklinga også ta omsyn til marknadsresultatet.
Omtalane i meldinga under viser at Noreg har eit betre tenestetilbod
og lågare prisar enn mange land. Når det gjeld
prisar for aksess til Internett, kjem Noreg ikkje så godt
ut på OECD-statistikken. Bakgrunnen for dette er at ein
stor del av aksess til Internett blir gjort oppringt, noko som inneber
at ein av dei vesentlegaste kostnadskomponentane er kostnaden for
lokalsamtalar.
I dag varierer prisane for leigde samband med avstand
og kapasitet. Landet er klassifisert i prissoner med lågast
pris for transportkapasitet mellom sonene med størst trafikkgrunnlag.
Regjeringa ser det som vesentleg at ikkje prisane for tilgang skal
gi omfattande kostnadsulemper for breibandsbruk i distrikta, og
vil jamleg vurdere om det er behov for tiltak på dette området.
Det er sett i verk ei rekkje tiltak som har
som målsetjing å verne samfunnsviktig IT under
planlegging og gjennomføring. St.meld. nr. 17 (2001-2002)
"Samfunnssikkerhet - veien til et mindre sårbart samfunn" omtaler
ei rekkje overordna tiltak. Basert på arbeidet i BAS 2
blir det skissert i St.meld. nr. 47 (2000-2001) "Telesikkerhet og
-beredskap i et telemarked med fri konkurranse" ein strategi for
telesikkerheit og -vernebuing retta mot telenetta og IT-baserte
produksjonssystem. Post- og teletilsynet har fått eit særskilt myndigheitsansvar
for å setje i gang tiltaka som strategien skisserer.
Det er i tråd med reguleringa av ein
liberalisert marknad for elektronisk kommunikasjonsnett at utbygging
av nett skjer i regi av marknaden. Staten kan stå ansvarleg
for nettutbygging der det er snakk om spesielle behov. Vidare kan
det vere behov for statleg finansiering i distrikt som
eventuelt fell utanfor område som får tilbod på kommersielle
vilkår.
Samordning mellom private nett må skje
på frivillig basis, og baserast på lønnsemdsvurderingar.
Sjølv om slik samordning skjer i stor grad, og med reduserte kostnader
som resultat, kan det vere gevinstar som ikkje er tekne ut her.
Regjeringa vil klargjere kva aktørar som har ansvaret for å realisere
eventuelle samordningsgevinstar: Staten si oppgåve er i
hovudsak å sørgje for ei teleregulering som gir
effektiv ressursutnytting.
Stadig fleire tenester i samfunn og næringsliv
blir utførte elektronisk. Mange av desse krev ikkje breiband,
men volumet av desse tenestene og omfanget av meir kapasitetskrevjande
tenester er jamt aukande. Breiband er difor ein føresetnad
for å kunne bruke tenester på ein effektiv måte
og med tilfredsstillande kvalitet. Det er to drivkrefter som i hovudsak
påverkar behovet for kapasitet i netta. Den fyrste dreiar
seg om formidling av innhald, som i seg sjølv er kapasitetskrevjande.
Det gjeld blant anna lyd- og biletoverføring
av høg kvalitet. Den andre handlar om samtidig bruk av
ulike tenester med varierande kapasitetsbehov - tenester som kvar
for seg ikkje nødvendigvis fordrar breiband. Dette gjeld
så vel for verksemder som for privatpersonar. Utviklinga
går mot at så å seie alle typar tenester
i utgangspunktet kan bli tilbodne gjennom alle formidlingskanalar,
og at tenestene blir interaktive.
Ei årsak til manglande inntening er
at det framleis i liten grad er utvikla forretningsmodellar som
sørgjer for at inntektene frå etterspørselen
etter innhaldstenester kjem innhaldsleverandørane til gode.
Her er det marknaden sjølv som må utvikle formålstenlege
forretningsmodellar.
Regjeringa vil arbeide for at den norske innhaldsnæringa
får dei same rammevilkår som andre typar forretningsdrift,
slik at næringsaktørane verken blir diskriminerte
eller får spesielle privilegium. Målsetjinga er
ein levedyktig norsk innhaldsindustri. Det blir no gjennomført
ei utgreiing for å kartleggje eventuelle konkurransevridingar
mellom tradisjonell og elektronisk innhaldsindustri. Utgreiinga
vil til dømes ta opp verknadene av tilrådingane
i innstillinga Skatteutvalet la fram i februar 2003.
Nok ei utfordring gjeld sikre betalingsløysingar. Utan
eit velfungerande regime for fordeling av innhaldsinntekter må kvar
aktør i verdikjeda prøve å setje opp
si eiga betalingsløysing. Gode rammevilkår for
sikkerheit og tryggleik på nettet er naudsynt. Staten har
eit ansvar for at lov- og regelverk er tilpassa den elektroniske
kvardagen og blir àjourført i tråd med utfordringar
som viser seg, mens utvikling av tekniske verktøy for tryggleiksarbeidet
bør drivast fram av mark-naden.
Regjeringa vil sikre private aktørar
god og framsynt tilgang på data som det offentlege eig.
Slik tilgang gir høve for auka verdiskaping. Det offentlege
har eit særskilt ansvar som eigar og produsent av grunndata.
På den eine sida har ein dei offentlege utgiftene med å digitalisere
og halde ved like data og utvikle system for å gjere dei
tilgjengelege. På den andre sida er offentlege grunndata
råvare for verdiaukande tenester og bedrifts- og næringsutvikling
i slik samanheng. Den samfunnsøkonomiske gevinsten av auka
utnytting av desse data kan kome i konflikt med innteningskrava
til dei offentlege institusjonane. Det er problematisk når statlege
dataeigarar går inn i marknadene for verdiaukande
tenester og får omfattande marknadsmakt.
Utviklinga av offentlege tenester skjer i eit
samspel mellom offentlege myndigheiter og utviklarmiljø. Fleire
bedrifter har som hovudnæring å produsere IT-tenester
for offentleg sektor. Regjeringa vil styrkje det offentlege si rolle
som ein krevjande kunde, blant anna gjennom styrking av bestillarkompetansen
i offentleg sektor.
Kompetanse innanfor IT, kommunikasjon, leiing
og organisasjonsutvikling som spesifikt handlar om å utvikle,
implementere, drifte og hente ut gevinstar av tenester og innhald
er nødvendig for bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologiane
generelt, ikkje berre for teknologi og bruksmåtar som er
knytte til breiband. Det auka tilbodet av informasjon og tenester som
følgjer av breibandskapasitet, forsterkar likevel behovet.
Det synest her å vere ein samanheng mellom kompetanse og
bruk av ny teknologi: Ny teknologi aukar kompetansen, men krev også høgare
kompetanse for å bli teken i bruk.
Det føregår ein fagdebatt
om i kva grad IT skal reknast som "ein fjerde basiskunnskap" eller
ein "fjerde kulturteknikk" i dagens samfunn, på linje med
lesing, skriving og rekning. Søgnen-utvalet har fleire
tilrådingar i si innstilling. Mellom anna gjer utvalet
framlegg om at digital kompetanse, som ein del av basiskompetansen,
må konkretiserast og byggjast inn i læreplanane,
høg standard på utstyr og programvare for bruk
av IT i undervisninga må vere ein føresetnad i
nye læreplanar; og det må stimulerast til auka
innsats for å ta i bruk IT i eksamen og nasjonale prøver
og i utvikling av elektroniske elevmapper. Dette føreset
ein modell for systematisk og kontinuerleg etterutdanning av lærarar,
kontinuerleg satsing på forsking og skuleutvikling, utvikling
av digitale læringsressursar, og ikkje minst ei omfattande
utbygging av ein stabil og driftssikker infrastruktur basert på breiband.
IT-utdanningane står sterkt i Noreg.
Tal frå USA, Storbritannia og Danmark indikerer likevel
liten samanheng mellom formell IT-utdanning og arbeid i IT-næringane.
Det er grunn til å tru at det same gjeld for Noreg. Undersøkingar
frå OECD viser at den viktigaste mangelen på IT-kompetanse
i norsk næringsliv i dag er knytt til låg kompetanse
om elektronisk forretningsdrift og liten grad av rein teknologisk
kompetanse i føretaka.
Organisatorisk tilpassing er nødvendig
for at gevinstar skal kunne bli realiserte. Opptil 90 pst. av ressursinnsatsen
som følgjer ei vellukka IT-implementering, kan liggje i
kompetanse- og organisasjonsutvikling. Tillit og kunnskap blant
dei tilsette og god leiing blir framheva som kritiske faktorar for
ei omorganisering basert på høgkapasitetsnett. OECD
viser til at investeringar i IT ikkje er noka universalløysing.
Bedrifter som haustar dei største gevinstane, er dei som
allereie gjer det bra, eller som allereie er prega av innovasjon.
Det tek også tid før gevinstane ved bruk av IT
trer fram.
Utbygginga og utnyttinga av breiband i norske
kommunar møter fleire utfordringar. Det krevjast kompetanse
innan fagområdet og økonomiske ressursar. Når det
gjeld erfaringsspreiing frå breibandsprosjekt, er det gjennom
Høykom-programmet etablert ein erfaringsbase når
det gjeld kompetansebehov i offentlege verksemder, særleg
i kommunane. I tillegg bør det etablerast kompetansenettverk
og utviklingsverkstader nasjonalt og regionalt der kommunar, fylkeskommunar og
andre aktørar kan utveksle erfaringar og kunnskap.
Den politiske merksemda rundt informasjonsteknologi
har auka kraftig det siste tiåret. Dei fleste OECD-land
legg vekt på verdien av ein godt utbygd breibandsinfrastruktur
som ei viktig kjelde til økonomisk vekst og sosial utjamning.
Mange land har som ein konsekvens utvikla handlingsplanar og strategidokument
for å fremje utbreiinga og bruken av breiband og breibandstenester.
Noreg har i likskap med dei fleste andre OECD-land valt ein marknadsbasert
strategi for breibandsutbygginga. Ei slik tilnærming er
i tråd med OECD sine tilrådingar. Sverige, Canada
og Sør-Korea representerer unntaka, i det staten i desse
landa i større grad har gripe inn i marknadsutviklinga.
Breibandspolitikk og status i desse tre landa er spesielt omtala
i meldinga. Noreg ligg om lag på gjennomsnittet av EU- og
OECD-landa når det gjeld utbreiing av og tilknyting til
breiband.
Kommisjonen sin breibandspolitikk er skildra
i handlingsplanen eEurope 2005, som er eit ledd i Lisboa-strategien.
Kommisjonen vil ved utgangen av 2003 utarbeide eit dokument som
skildrar dei nasjonale breibandsstrategiane i alle medlemslanda.
Tempoet i utrullinga av breiband i medlemslanda vil bli målt
som ein del av referansetestinga av eEurope. Den fyrste referansetestrapporten
ut frå eEurope 2005 vil bli publisert våren 2004.
EUs forskingsprogram for informasjonssamfunnsteknologiane
(IST) er det største tematiske programmet under EU sitt
sjette rammeprogram. IST-programmet sitt arbeidsprogram for 2003-2004
har førebels sett av 60 mill. euro til breibandsprogrammet
"Broadband for all". Formålet er å utvikle nettverksteknologiar
og -arkitekturar som legg til rette for allmenn breibandstilgang
til alle europeiske brukarar.
Breibandsutbygginga i dei nordiske landa har
kome langt, men det er store individuelle forskjellar i tempoet
i utbygginga. Kundeveksten for breiband har til no gått
vesentleg langsamare enn utbygginga. Gjennomsnittleg prosentdel
av tilknytingar målt i forhold til talet på hushaldningar
var for dei nordiske landa er 20 pst. Norsk Telecom AS har innhenta
prisar frå dei fleste breibandsaktørar i den nordiske
marknaden. Meldinga gir ein oversikt over prisar summerte for høvesvis
privat- og bedriftssegmentet.
Regjeringa har som visjon for breibandsutviklinga
at den elektroniske infrastrukturen skal dekkje alle delar av landet,
gi konkurransefordel for norsk næringsliv, gi veksthøve
for kunnskapsbaserte næringar og medverke til modernisering
av offentleg sektor. Private og offentlege verksemder må ha
god tilgang til elektronisk infrastruktur og kunne utnytte dei moglegheitene
som breiband gir. Innhald og tenester må utviklast i takt med
marknadsutviklinga, og organisasjonar og enkeltbrukarar må ha
kompetanse for å kunne ta ut gevinstane.
Regjeringa sine mål er:
– Det skal
vere gode marknadstilbod om breiband i alle delar av landet.
– Det skal vere god tilgang på mangfaldig
elektronisk kvalitetsinnhald tilrettelagt for norske forhold.
– Verksemder skal ha tilstrekkeleg
kompetanse til å ta i bruk og realisere gevinstar ved breiband.
Dei konkrete måla i eNorge
2005 ligg fast: I løpet av 2005 skal alle grunnskular,
folkebibliotek og kommuneadministrasjonar ha tilbod om breibandstilknyting
til konkurransedyktige prisar. Innan utgangen av 2003 skal alle
vidaregåande skular ha slikt tilbod. I eNorge
2005 var det i tillegg eit mål om at alle helseføretak
skulle ha tilknyting til breiband i løpet av 2002. Dette
målet er no nådd.
Ei marknadsbasert utvikling aleine vil likevel
ikkje sørgje for eit fullgodt breibandstilbod over heile
landet. Regjeringa vil difor:
– Leggje
til rette for verksam konkurranse i utbygging av kommunikasjonsnett
og utvikling av tenester og innhald.
– Stimulere offentleg etterspørsel
og leggje til rette for teneste- og innhaldsutvikling, og dessutan
medverke til kompetanseutvikling og erfaringsspreiing.
– Vurdere tiltak i område
der det ikkje er kommersielt grunnlag for utbygging.
Verkemiddel innanfor kvart av desse områda
er nærmare skildra i meldinga.
Det er mange aktørar og ulike teknologiar
for breiband. Det er difor behov for å planleggje den samla infrastrukturen
i kommunane. Kommunane må her ta høgd for vernebuingsbehova.
Det same gjeld den regionale samordna utviklinga i regi av fylkeskommunen.
Det vil vere ei utfordring at framføringsvegar for telenett
blir utnytta betre, samtidig som det blir sørgt for tilstrekkeleg
sikkerheit og toleevne rundt dei samfunnskritiske delane. Det bør
gjennomførast risiko- og sårbarheitsvurderingar
i tilknyting til breibandsinfrastrukturen i kvar einskild kommune.
Marknadsaktørane speler hovudrolla
i utbygging av infrastrukturen og i å tilby produkt og
tenester. Aktørane har fyrst og fremst vore dei nasjonale
teleoperatørane. I seinare tid har ei rekkje
lokale og regionale aktørar engasjert seg i breibandsutbygginga.
Gjennom samarbeid mellom lokalt næringsliv, kommunar og
fylkeskommunar har ein sett mange eksempel på effektiv
planlegging og utbygging av breiband.
Det er ikkje laga fullstendige oversikter som
viser kva kommunar som er i gang med ei eiga satsing på breiband,
og kven som ikkje har starta. Hausten 2002 var det likevel om lag
250 kommunar der det ikkje var etablert eit tilbod om dekning av
breiband, eller dekninga var under 20 pst. av befolkninga. Samtidig
er det totalt sett om lag 190 kommunar som har søkt og
vore i kontakt med tilskotsordninga Høykom, mens 246 kommunar
aldri har søkt (om lag 57 pst. av kommunane). Høykom-programmet
sine erfaringar er at dei mest vellukka satsingane er dei der fleire
kommunar har gått saman om å satse på breibandsutbygging
og breibandsbaserte tenester. Eit samarbeid mellom fleire kommunar,
kraftselskap og kanskje private, lokale aktørar kan ha
større kundemakt, betre bestillarkompetanse og betre gjennomføringsevne
enn ein enkelt kommune.
Regjeringa ønskjer gjennom telepolitikken å etablere ordinære
marknader, som i framtida skal kunne klare seg på eiga
hand utan omfattande statleg særregulering. Den nye ekom-lova
gir myndigheitene verkemiddel for å kunne styrkje konkurransen
i marknaden. Lova vidarefører ei sektorspesifikk regulering,
men det blir lagt opp til ein gradvis overgang til å regulere
sektoren med utgangspunkt i generell konkurranserett.
Sektorspesifikke plikter skal berre påleggjast
på område av marknaden der det ikkje er oppnådd tilstrekkeleg
konkurranse. EU-kommisjonen har laga ei tilråding om kva
produktmarknader som kan vere gjenstand for særlege forpliktingar.
Før sektorspesifikke tiltak kan bli iverksette, skal det
lagast marknadsanalysar. EU-kommisjonen har også laga retningslinjer
om korleis marknadsanalysane skal gjennomførast. Særskilde
forpliktingar kan berre påleggjast tilbydarar som blir
vurderte å ha sterk marknadsstilling. Konkurransen skal
styrkjast ved publisering av rapportar om pris- og konkurranseforhold
i marknaden.
Post- og teletilsynet vil vurdere om prisforskjellane mellom
ulike delar av landet på leigde samband er basert på faktiske
forskjellar i kostnadene. Regjeringa vil vidare gjennom frekvensforvaltinga
leggje til rette for enkel etablering av trådlause breibandsnett.
Kommunane har eit planleggingsansvar for infrastruktur, som også omfattar
breiband. Regjeringa vil i samarbeid med Kommunenes Sentralforbund
vurdere å utarbeide retningslinjer for lokal planlegging
og koordinering av infrastruktur for breiband. Det skal også utarbeidast konkret
rettleiingsmateriale til kommunane om framføringsvegar,
medrekna kva for ei rolle kommunane bør ha, og korleis
utbygginga kan skje.
Nasjonalt helsenett skal vidareutviklast, og
meldingar og kodeverk i helse- og sosialsektoren skal oppdaterast.
For å forenkle og automatisere meldingsutvekslinga må journalleverandørar
og andre leverandørar tilpasse systema sine til meir standardiserte
løysingar.
Regjeringa vil leggje til rette for standardisering
og bruk av digitale læringsressursar og etablere eit nasjonalt
læringsnett. Oppgraderinga av Uninett skal halde fram.
Ordninga med rentekompensasjon for lån til opprusting av
skulebygg er utvida, og kan også omfatte kostnader for
breibandstilknyting for skulane.
Regjeringa vil sikre innhaldsprodusentar tilgang
til offentlege grunndata. Regjeringa tek sikte på å etablere klare
retningslinjer på feltet i 2004, også for konkurransemyndigheitene
si rolle, og vil gjennomføre eventuelle påkravde
endringar i finansieringa av innteningsgrunnlaget for dei statlege
verksemdene innan 2007.
Det skal gjennomførast ei utgreiing
om rammevilkåra for produsentar av elektronisk innhald. Utgreiinga
skal gi ei oversikt over rammevilkår som verkar vridande
på konkurransen i forholdet mellom tradisjonelle innhaldskanalar
og elektronisk innhald.
Regjeringa vil vidareføre pilotprosjekt
for å gi framdrift i særleg samfunnsnyttig produksjon
av elektronisk innhald.
Ordninga med skattefritak for datautstyret til arbeidsgivaren
i heimen vil bli vidareført, og omfattar også utgifter
til breiband.
Det er eit mål for Regjeringa at heile
landet skal ha eit tilbod om breiband. Analysar frå Teleplan
viser at meirkostnaden er høg ved å oppgradere
dei resterande offentlege institusjonane som er omfatta av eNorge-måla, og som ikkje vil
få eit marknadsbasert tilbod. Dei "dyraste" 10 pst. av
befolkninga bur i kommunar som representerer om lag 250 mill. kroner
i meirkostnader. Dette utgjer 50 pst. av totale meirkostnader, som
er på litt over 500 mill. kroner. I desse kommunane vil
så å seie alle institusjonar trenge særskilde
tiltak.
Kunnskapsnivået om breiband og bruksmåtar
er svært ulikt i norske kommunar. Offentleg initierte rettleiingstiltak
vil spele ei viktig rolle når det gjeld å formidle
kunnskap og erfaringar på tvers av offentleg sektor. Det
er eit mål at rettleiingsaktivitetane i størst mogleg
grad skal vere sjølvfinansierte. Regjeringa ser difor eit
behov for ei moderat opptrapping av rettleiingsinnsatsen i perioden
fram til 2005. Grunnlaget for og innretninga av ei slik opptrapping
vil bli vurdert nærmare i løpet av 2003, og sett
i samanheng med Høykom.
Ved utløpet av programperioden i 2004
kjem Høykom-programma til å ha støtta
tilnærma 400-500 prosjekt. Av desse er om lag 100 innanfor
delprogrammet Høykom-skole. Då er det gitt tilskot
på om lag 250 mill. kroner til ein prosjektportefølje
med ei samla prosjektramme på bortimot 1 mrd. kroner. Nærings-
og handelsdepartementet sitt Høykom-program skal evaluerast
i 2003. Evalueringa vil mellom anna peike på eventuelle
målsetjingar som ikkje er nådde, og gi råd om
vidare oppfølging. Det blir særleg lagt vekt på samarbeidsløysingar
mellom statlege etatar, fylkeskommunar, kommunar og bedrifter. Vidare
blir det lagt vekt på planar for iverksetting av bruksmåtar for
breiband, der kostnader og gevinstar blir adresserte.
Høykom-programmet har, med unnatak
av ei særskild løyving på 7,5 mill. kroner
til Finnmark i 2002, ikkje hatt midlar som er særskilt øyremerkte
for distrikta. Regjeringa vil i statsbudsjettet for 2004 foreslå eit
nytt delprogram, Høykom-distrikt. Høykom-distrikt bør
truleg innrettast slik at midlane støttar prosjekt som omfattar
fleire kommunar, og det er aktuelt å stille krav om regional
planlegging av breibandsutbygging. Det kan vere naturleg å knyte
Høykom-distrikt til utvalte soner i det distriktspolitiske
virkeområdet.
Dei økonomiske gevinstane av investeringar
i breiband følgjer i hovudsak av dei nyttevirkningar som er
drøfta i kapittel 2 i meldinga.
Fleire av forslaga som er omtalte i meldinga,
er allereie vedtekne, og kostnadene vil i hovudsak innebere omdisponeringar
innanfor rammene i dei ulike departementa. Forslaget om eit nytt
delprogram - Høykom-distrikt - inneber behov for auka løyvingar
over statsbudsjettet. Delprogrammet Høykom-skole er knytt
til Høykom-programmet, men blir finansiert over rammene
til Utdannings- og forskingsdepartementet.
Forslaga til konkurransestimulerande tiltak
er det i hovudsak Post- og teletilsynet som tek seg av, som ledd i
den faste oppgåveløysinga.
Forslag til tiltak for å stimulere
offentleg etterspørsel vil bli støtta av det eksisterande
Høykom-programmet og eit nettverk av eksisterande rettleiingsorgan.
For eksisterande rettleiingsverksemder vil aktiviteten vere inntektsfinansiert,
men med stønad frå Høykom. Høykom-ordninga
har allereie eit innarbeidd programsekretariat og innkøyrde
styringsfunksjonar i regi av Noregs forskingsråd, og kan
handtere utvida rammer og vidare drift med liten ekstra innsats.
Dei samla administrative konsekvensane av dei føreslåtte
tiltaka blir såleis minimale.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
lederen Olav Akselsen, Bendiks H. Arnesen, Grethe Fossli og Aud Gaundal,
fra Høyre, Ivar Kristiansen, Michael Momyr og Erlend Nornes,
fra Fremskrittspartiet, Øystein Hedstrøm og Lodve
Solholm, fra Sosialistisk Venstreparti, Åsa Elvik og Inge
Ryan, fra Kristelig Folkeparti, Rigmor Andersen Eide og Olaf Gjedrem,
og fra Senterpartiet, Odd Roger Enoksen, har i tilknytning
til behandlingen av St.meld. nr. 49 (2002-2003) Bredbånd for
kunnskap og vekst, holdt åpen høring med Høykom,
IT-Forum Sogn og Fjordane, Norbit, Nasjonalt helsenett, IKT-Norge,
Abelia, TDC Norge, Nera, Siemens, Telenor, BaneTele, Energibedriftenes
landsforening og NTE, Vikom, Den norske dataforening, eforum og
Eurofoto, Norges Televisjon AS og LyseTele, samt Landeandcompany.
Komiteen mener at utbygging av
bredbånd til hele landet, utvikling av ny bredbåndsteknologi
og bruk av bredbåndsteknologi er en viktig sak både
for privat og offentlig sektor. Komiteen vil minne
om merknadene fra næringskomiteen om forslag fra stortingsrepresentantene
Marit Arnstad og Odd Roger Enoksen i Innst. S. nr. 217 (2002-2003)
om at Stortinget får seg forelagt en egen sak om bredbåndspolitikken
og brev fra næringsministeren av 3. mars 2003 vedlagt Innst.
S. nr. 217 (2002-2003) der det redegjøres for hvilke saksfelt
Regjeringen vil berøre i stortingsmeldingen om bredbåndspolitikken. Komiteen viser til
merknadene fra næringskomiteen i innstillingen angående
vurderinger av tiltak i den foreliggende meldingen.
Komiteen deler Regjeringens
syn på hvorfor bredbånd er viktig, og vil understreke
at verdiskapning i næringslivet og modernisering av offentlig
sektor, med særlig vekt på skole, kommuneadministrasjon
og helse, er viktige målsettinger i denne sammenheng. Komiteen ser
på fremtidsrettet bredbåndsinfrastruktur som en
viktig forutsetning for å opprettholde bærekraftige
lokalsamfunn i hele landet. Komiteen legger vekt
på at alle innbyggere i landet skal ha tilgang til bredbånd
der de bor for å sikre like forutsetninger for deltakelse
i det moderne digitale Norge, samt at næringsutviklingen
i alle landets lokalsamfunn kan baseres på fremtidsrettet
bredbåndsteknologi. Bredbåndsutbygging er derfor
en viktig distriktspolitisk sak som kan redusere avstandsulempen
i vårt langstrakte land. Riktig brukt vil også bredbånd
og bredbåndstjenester kunne medføre betydelige
miljøgevinster i form av for eksempel mindre press i rushtrafikken
og lavere reisekostnader.
Komiteen er av den oppfatning
at god bredbåndsdekning vil være en sentral forutsetning
for innovasjon og utvikling av et konkurransekraftig norsk næringsliv
i årene fremover. Komiteen vil peke på at god
bredbåndsdekning gir grunnlag for næringsutvikling
og fortsatt bosetting i distriktene, og således dreier
seg om mye mer enn raskere tilgang til Internett.
Komiteen vil fremheve at bredbånd åpner
for mer fleksible og arbeidstakertilpassede arbeidsformer i næringslivet,
herunder ulike former for fjernarbeid. Bredbånd kan videre
legge grunnlaget for økt industriell vekst, mer lønnsomme
arbeidsplasser, nye undervisningsformer og effektivisering av offentlig
og privat sektor. Komiteen vil påpeke at
innovativ bruk av bredbånd kan gjøre norsk næringsliv
mer produktivt og konkurransekraftig, og på den måten
være med på å oppveie den kostnadsulempe
som norske bedrifter ofte møter sammenlignet med konkurrenter
fra lavkostnadsland.
Komiteenviser
til at eNorge 2005 legger opp til at alle
skoler, bibliotek, kommunesentra og helseinstitusjoner skal ha bredbåndstilknytning
innen utgangen av år 2005.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti,
er enig om at det i budsjettet for 2005 legges inn en økning
for å stimulere til økt bruk av bredbånd.
Dette vil være en videreføring av arbeidet som
allerede foregår i HØYKOM.
Flertallet er enig om at det
i budsjettet for 2005 legges inn et beløp som skal brukes
i geografiske områder hvor en helt klart ser at det ikke
er mulig med en markedsregulert utbygging. Premissene for bruken av
midlene klargjøres i budsjettet for 2005.
Flertallet viser til at det har
vært stor fokus på bredbåndsfond. Flertallet ber
Regjeringen i forbindelse med framleggelsen av budsjettet for 2005,
utrede spørsmålet om et eget fond for å økte
takten i utbyggingen av bredbånd. Det er naturlig at en
i denne sammenheng ser på EUs bruk av strukturfond og Sveriges
erfaringer med bruk av bredbåndsfond.
Flertallet viser også til
at det er mange som har påpekt behovet for en større
samordning av utbygging av bredbånd. Flertallet er
noe usikker på hvordan dette kan gjøres, og ber
Regjeringen i forbindelse med budsjettet gjøre en vurdering
av problematikken.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge
til rette for å øke takten i bredbåndsutbyggingen
slik at målet om bredbånd til alle husstander,
bedrifter og offentlige institusjoner kan nås i løpet
av 2007. Regjeringen bes kommentere status for framdrift i budsjettene."
"Stortinget ber Regjeringen legge
inn en økning i statsbudsjettet for 2005, under HØYKOM,
for å stimulere til økt bruk av bredbånd."
"Stortinget ber Regjeringen i statsbudsjettet
for 2005 legge inn et beløp som skal brukes i geografiske områder
hvor en helt klart ser at det ikke er mulig med en markedsregulert
utbygging. Premissene for bruken av midlene klargjøres
i budsjettet for 2005."
"Stortinget ber Regjeringen i forbindelse
med framleggelsen av budsjettet for 2005, å utrede spørsmålet om
et eget fond for å øke takten i utbyggingen av
bredbånd. Regjeringen bes i denne sammenheng å se
på EUs bruk av strukturfond og Sveriges erfaringer med bruk
av bredbåndsfond."
"Stortinget ber Regjeringen i forbindelse
med statsbudsjettet for 2005 å fremlegge en vurdering av
samordning av utbygging av bredbånd."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet frykter at denne
målsettingen ikke er tilstrekkelig for å sikre
at det etableres fremtidsrettet og robust bredbåndsinfrastruktur
frem til alle bedrifter og husholdninger i Norge. I ECON/Teleplans bredbåndsrapport
(desember 2002) side 13, som ligger til grunn for meldingen, konstateres
det at:
"Det er et dilemma at den rimeligste aksessmetoden i
to av tre tilfeller kun dekker ett punkt, som leide linjer og punkt-til-punkt
radio. Slike aksessmetoder vil kun dekke de kommunale institusjoner
uten å dekke husstander og bedrifter. Dersom målet
er å gi bredbåndsdekning til hele tettsteder,
inkludert bedrifter og husstander, forutsettes andre teknologier
som punkt-til-multipunkt radioløsninger og DSL. Det er
derfor ikke grunn til å vente sterke ringvirkninger av
at offentlige institusjoner tilknyttes bredbåndsnettet
så lenge de benytter punktvise aksessmetoder. Det er imidlertid
rimelig å anta at det kan realiseres noen ringvirkninger
fra kommunal etterspørsel etter bredbånd i de kommuner
hvor det enda ikke er kommersielt grunnlag for bredbåndsutbygging.
Disse kommunene har relativt sett flere offentlige institusjoner
samtidig med at de i større grad er lokalisert i grisgrendte
strøk - noe som øker behovet for samordning."
Disse medlemmer vil på denne
bakgrunn fremheve viktigheten av at ambisjonsnivået for
bredbåndsutbyggingen økes, at man sikrer en optimal
infrastruktur for bredbånd lokalt og regionalt og at det
iverksettes tiltak som sikrer at også næringslivet
og husholdningene i alle landets regioner kan nyttiggjøre
seg bredbånd.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til Regjeringens bredbåndsmelding,
og vil fremheve viktigheten av det fokus Regjeringen har satt på bredbånd
som et konkurransefortrinn for næringslivet og en drivkraft
for bedre offentlige tjenester for eksempel innenfor utdannings- og
helsesektoren. Disse medlemmer vil understreke Regjeringens
strategi om å la markedet styre tilbudet etter bredbånd,
og heller legge ressursene inn på å styrke etterspørselen.
Det gir en teknologinøytral politikk. Det er markedsaktørene,
ikke politikerne, som har best forutsetninger for å vite
hvilken teknologi som er best tilpasset tilbydernes kostnader og
brukernes behov. Det er derfor viktig at konkurransen i markedet fungerer,
slik at de aktører som ønsker det, kan tilby bredbåndstjenester
ved leid infrastruktur. Det vises i denne forbindelse til Post-
og teletilsynets rapport (analyse av det norske telecommarkedet)
av 13. februar 2001. Disse medlemmer mener det bør
legges til rette for at flere aktører, gjennom leie av
kapasitet, kan tilby digitale tjenester. Dette vil bidra til et
større mangfold av tjenester og lavere priser. Disse
medlemmer viser i denne sammenheng til Regjeringens satsing
på en offensiv konkurransepolitikk. Den nye loven for elektronisk
kommunikasjon (ekom-loven), tiltak for å bedre utbygging
av gjeldende og nye fremføringsveier for telenett, publisering
av rapporter om pris- og konkurranseforhold i markedet, og å stille
frekvenser for produksjon av radiobaserte kommunikasjonsnett til disposisjon
for markedsaktørene, er alle tiltak som fremmer konkurransen. Disse
medlemmer mener det i tillegg er viktig å styrke
Post- og teletilsynet som rettleder på nettsiden.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, viser
også til uttalelser fra Teleplan januar 2004 som peker
i retning av at det er realistisk å forvente at om lag
90 pst. av befolkningen vil få et markedsbasert tilbud
om bredbånd i løpet av 2005.
Flertallet påpeker hvordan
bredbånd kan bidra til at etablering av virksomheter i
distriktene blir enklere. Bredbåndstjenester kan bidra
til lønnsomme arbeidsplasser og bosetting i distriktene
gjennom bedrifter som produserer tjenester som kan distribueres
og produseres med ny teknologi. På stadig flere områder blir
det betydningsløst hvor en tjeneste leveres fra - det er
kvaliteten som er viktig. Flertallet mener derfor bredbånd
kan være en viktig desentraliserende faktor, og viser i
den sammenheng til Regjeringens satsing på HØYKOM-distrikt
i statsbudsjettet for 2004.
Flertallet støtter Regjeringens
målsetting om at alle skoler, bibliotek, kommunesentra
og helseinstitusjoner skal ha bredbåndstilknytning innen
utgangen av år 2005. Flertallet mener det
er viktig at de målsettinger som settes er realistiske,
slik at de nås, og ikke bare blir store visjoner som ikke
kan oppfylles. Flertallet viser til at prognosene
for bredbåndsdekning fremover er gode. Uttalelser fra Teleplan
januar 2004 peker i retning av at det er realistisk å forvente
at om lag 90 pst. av befolkningen vil få et markedsbasert tilbud
om bredbånd i løpet av 2005. Catch Communications
vil kunne tilby 90-95 pst. av husholdningene bredbånd i
løpet av 2006. Videre har Telenor annonsert offisielt at
de alene vil ha en bredbåndsdekning på minst 90
pst. løpet av 2006. Telenor har annonsert at selskapet
vil tilby xDSL-dekning på opptil 10Mb/s til alle
kommuner/kommunesentra i løpet av 2005. Selskapet
vil også tilby bredbånd til skoler og bibliotek i
henhold til eNorge-planens ambisjoner. Flertallet viser
til at med denne teknologien vil bedrifter og husstander som holder
til i nærheten av disse offentlige institusjonene, også kunne
få tilbud om bredbånd. Dersom Telenors ambisjoner
innfris, betyr dette at det ved utløpet av 2005 ikke vil
være noen kommuner som er uten bredbåndsdekning.
Komiteen vil særlig
fremheve viktigheten av at elever og lærere på alle
nivåer i skolen også får bredbåndstilknytning
hjemmefra. Norges forskningsråd har i rapporten "Skole
for digital kompetanse, om fremtidig behov for bredbånd
i utdanningssektoren" (juni 2003) vurdert behovet for bredbånd
relatert til utviklingen av morgendagens skole. Rapporten konkluderer med
at bredbåndstilknytning til skolene alene ikke er nok.
Dersom det ikke finnes bredbånd der elevene og lærerne
bor, vil man ikke kunne realisere alle potensielle gevinstene
knyttet til den digitale skolen. Komiteen vil peke
på at bredbånd i skolen ikke bare åpner
for nye og forbedrede arbeidsformer for lærere og elever
i grunn- og videregående skole, men også for alle
som deltar i etter- og videreutdanning. For et land som Norge, som
i stor grad baserer seg på kunnskapsbaserte arbeidsplasser
vil behovet for livslang læring bli nødvendig
for å utvikle og beholde konkurransedyktige arbeidsplasser
og da blir, etter komiteens syn, bredbåndstilknytning
også der folk bor av avgjørende betydning.
Komiteen vil peke på kommunens
ulike roller knyttet til bredbånd, som bl.a. drøftes
i Kommunenes Sentralforbunds rapport "Omstilling med IKT - utfordringer
for kommuner og fylkeskommuner" (juni 2003). Det er viktig at kommunene
har en sentral rolle knyttet til utbygging av bredbåndsinfrastruktur,
samt at kommunene etterspør bredbåndstjenester
for å understøtte ulike effektiviseringstiltak.
Kommunene skal videre gi både digital inngang til den demokratiske arena
for kommunens befolkning, og digital inngang til alle kommunale
tjenestetilbud. Ved å være en stor og effektiv
etterspørrer av bredbåndstjenester, vil det offentlige
kunne bli en effektiv drivkraft i utviklingen av nye produkter og
tjenester.
Komiteen vil fremheve at økt
bruk av bredbåndstjenester vil kunne føre til
betydelige besparelser for både den private og den offentlige
sektor. Det ligger store innsparingsmuligheter dersom offentlig
sektor makter å gå til en nettbasert samhandling
med næringsliv og privatpersoner. Komiteen vil
peke på viktige tiltak i tillegg til det som allerede gjøres:
– En ambisiøs
og tydelig norsk "eGovernment"-strategi for modernisering av offentlig
sektor, bl.a. gjennom bruk av IKT.
– En sterkere satsing på løsninger
for innrapportering av data fra næringslivet til offentlig
sektor, inkludert gjennomføring av standardisering og gjenbruk
av IKT.
– Bruk av e-ID og e-signaturer
i offentlige nettbaserte tjenester.
Komiteen vil fremheve at en ambisiøs
bredbåndsutbygging kan bli en viktig drivkraft i utviklingen
av norsk IKT-industri. I tillegg er en god teknologisk infrastruktur
i seg selv et konkurransefortrinn.
Komiteen mener det er viktig
at dette følges opp med en økning av FoU innen
IKT.
Komiteen vil påpeke
at et av Norges fremste konkurransefortrinn er posisjonen som avansert
bruker av høyteknologiske produkter og tjenester. Riktig utnyttet kan
dette gi muligheter til å utvikle en norsk kunnskapsindustri.
Komiteen slutter seg til den
beskrivelsen av ulike nettstrukturer og teknologivalg som gis i
meldingen. Et fellestrekk for de ulike nettstrukturene som i dag finnes,
er at de opprinnelig ble planlagt og utbygd for helt spesifikke
formål. Telenettet ble designet for to-veis taletelefoni
og smalbånds datakommunikasjon. De ulike kringkastingsnettene
(kabel-TV, satellitt og Norkrings bakkebaserte radionett) ble designet
for å distribuere kringkasting en-veis til mange mottakere. Utviklingen
av Internett, og de tjenester og applikasjoner som Internett har
muliggjort, driver etterspørselen etter det man kaller
bredbåndstjenester.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti,
viser til at hva som regnes for bredbånd vil kunne endres
når nye kapasitetskrevende tjenester blir lansert. I meldingen
er Regjeringen positiv til at aktørene tar i bruk teknologier
som er lett skalerbare, i betydningen at oppgradering til høyere
kapasiteter ikke innebærer "meget høye" kostnader.
Samtidig har Regjeringen lagt til grunn en teknologinøytral
politikk, hvor myndighetene ikke skal plukke ut teknologier for framtidens
bredbåndsnett. Dette er i tråd med politikkanbefalingene
fra OECD.
Komiteen er kjent
med at bredbåndstjenester skiller seg fra andre elektroniske
kommunikasjonstjenester ettersom de krever skalerbar båndbredde
i nettet for at brukerne skal kunne nyttiggjøre seg disse tjenestene
på best mulig måte. Dette innebærer at verken
tradisjonelle telenett eller kringkastingsnett er optimalt strukturert
for å formidle bredbåndstjenester. Etter hvert
som båndbreddebehovet øker, er det sannsynlig
at flaskehalsene i de eksisterende tele- og kringkastingsnettene
med hensyn til distribusjon av bredbåndstjenester vil ble
mer fremtredende enn i dag. Komiteen vil på denne
bakgrunn advare mot å legge sammen all tele- og kringkastingsinfrastruktur
som i dag eksisterer, og trekke den konklusjon at dette i sum gir
et tilstrekkelig robust bredbåndsnett.Komiteen vil
understreke at optimal utnyttelse av eksisterende og fremtidige
bredbåndstjenester krever etablering av ny infrastruktur
som baseres på skalerbare og fremtidsrettede teknologier
og nettstrukturer. Bredbåndsnettene bør bygges
regionalt og lokalt som robuste ringstrukturer, og ikke i tradisjonelle
stjernestrukturer.
Komiteen ønsker å stimulere
til investeringer i fremtidsrettet og skalerbar bredbåndsinfrastruktur
som er innrettet slik at den ivaretar de nye brukerbehovene og som
stimulerer til etableringer av nye og fremtidige bredbåndstjenester. Komiteen legger
til grunn at båndbreddebehovet vil fortsette å øke
i årene fremover. For å møte etterspørselen
etter neste generasjons båndbreddekrevende tjenester i
alle deler av landet, er det nødvendig at bedrifter og
husstander kan få bredbåndstilknytning uavhengig
av hvor i landet de er lokalisert. Dette vil kreve signifikante
nyinvesteringer i ulike teknologier. Komiteen er
opptatt av at de nye nettstrukturene etableres på en måte
som sikrer kostnadseffektiv produksjon av bredbåndstjenester.
Komiteen har merket seg at ECON/Teleplan
i sin bredbåndsrapport (desember 2002) har påpekt
at dagens prismodell for leide linjer ikke bidrar til å fremme
tilbud om bredbåndsnett og -tjenester i hele landet. Prismodellen
har resultert i at de markedsaktørene som benytter leide
linjer som innsatsfaktor for leveranse av bredbåndstjenester
har valgt å konsentrere satsingen i sentrale og befolkningstette
strøk. Komiteen mener at dette er uheldig,
og vil understreke betydningen av at Post- og teletilsynet følger opp
den henvendelse departementet allerede har foretatt i sakens anledning.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig
Folkeparti, viser til at en av de viktigste forutsetningene
for en forbedring i bredbåndstilbudet er konkurranse på like
vilkår i markedet. Dette flertallet ønsker å påpeke
hvor viktig arbeidet med en sterk konkurranselovgivning, og en styrking
av Post- og teletilsynet, er i denne sammenhengen.
Komiteen har merket
seg at det er etablert en god del skalerbar og fremtidsrettet infrastruktur
i transportnettet, og at utfordringen primært er knyttet
til utbygging av lokale/regionale bredbåndsnett.
Samtidig er komiteen opptatt av at de lokale/regionale
bredbåndsnett som allerede er etablert blir utnyttet best mulig
i helhetlige infrastrukturplaner for alle landets regioner. Moderne
bredbåndsnett bygges typisk som redundante og robuste ringstrukturer
lokalt og regionalt. Dette gjør nettene mindre sårbare
og skalerbare ved krav om økt kapasitet. Dessuten er ringstrukturer
en viktig forutsetning for at alle aksessformer kan bli vurdert
anvendt som aksess frem til sluttbruker. Videre er det viktig at
alle aktører som kan bidra til å redusere kostnadene
ved etablering av bredbånd tas med i vurderingen når
det gjelder de konkrete planene. Erfaringene så langt viser
at de kommuner som har etablert egne bredbåndsnett, kjennetegnes
ved at de har god økonomi, lokale ildsjeler, hjørnesteinsbedrifter
og gjerne et lokalt eid kraftselskap. Komiteen mener
at også kommuner som savner noen av disse forutsetningene
må få tilgang til bredbånd for sine innbyggere.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti,
viser til at det også er flere eksempler på gode
lokale bredbåndsinitiativ som har blitt til uten hjelp
av pengesterke kommuner eller lokalt eide kraftselskaper. Som eksempel
kan nevnes Agder Breiband AS, Onett AS (Odalen), Kinsarvik Breiband
AS, Midsund Bredbånd AS og KystData AS.
Komiteen viser til
at nyinvesteringer i robuste bredbåndsstrukturer er viktig
for at Norge skal opprettholde sin konkurransekraft vis-à-vis
andre land som har satset på vekst i kunnskapsindustrien.
Land som ofte nevnes som suksessrike i bredbåndssammenheng er
Sverige, Sør-Korea og Japan. For at norsk næringsliv
ikke skal svekke sin konkurranseevne i forhold til bedrifter i disse
landene, mener komiteen det er viktig at det stimuleres
til investeringer i bredbåndsinfrastruktur helt frem til
alle brukerne - både bedrifter og private husholdninger.
Stor båndbredde helt frem til brukerne vil være
en sentral forutsetning for utvikling av nye, innovative bredbåndstjenester som
kan legge grunnlaget for næringsutvikling og fortsatt vekst
i norsk økonomi.
Komiteen vil peke
på at utviklingen av nye digitale innholdstjenester, både
nyttetjenester og underholdningstjenester, vil kunne øke
båndbreddebehovet vesentlig i årene fremover. Komiteen ser
det som viktig at alle husstander og bedrifter får lik
tilgang til nye digitale innholdstjenester, uavhengig av hvor i landet
de befinner seg. Samtidig må det legges til rette for at
leverandører av digitale innholdstjenester kan etablere
seg hvor som helst i landet, og ha mulighet til å tilby
tjenester med lik kvalitet til brukere over hele landet som er fleksible
og som tilpasses fremtidens behov. Komiteen vil imidlertid
fremheve at en slik målsetting vil kreve en kombinasjon
av fiberbaserte og trådløse løsninger.
Det er viktig å finne frem til modeller som kan kombinere
fullverdig kvalitet med kostnadseffektive løsninger.
Komiteen deler Regjeringens
oppfatning av at kompetanseoppbygging er en viktig forutsetning
for at ulike brukere av bredbåndstjenester skal kunne nyttiggjøre
seg de fordeler disse tjenestene innebærer på en optimal
måte.
Komiteen mener kompetanseutviklingen
bør knyttes nært opp til lokal næringsutvikling
og modernisering av offentlig sektor, både på kommunalt, fylkeskommunalt
og statlig nivå. Det blir viktig med størst mulig
grad av samordnet offentlig etterspørsel etter nye bredbåndstjenester
på tvers av sektorer og nivåer i forvaltningen,
for å hindre suboptimale strukturer og sikre kostnadseffektiv
drift av nye bredbåndsløsninger.
Komiteen mener på denne
bakgrunn at offentlig sektor bør stimuleres til å foreta
sine innkjøp av bredbåndstjenester mer koordinert
enn tilfellet har vært frem til nå, og at offentlig
etterspørsel etter nye båndbreddekrevende tjenester
ikke nødvendigvis må innebære bygging
av sektorspesifikke bredbåndsnett. Det blir viktig å øke
kompetansen knyttet til utnyttelse av felles infrastruktur for ulike
bredbåndstjenester. Komiteen legger videre
til grunn at mer samordet etterspørsel fra det offentliges
side vil fremtvinge prisreduksjoner både på bredbåndsinfrastruktur
og -tjenester, noe som i neste omgang antas å resultere
i økt etterspørsel og bruk av bredbåndstjenester
både blant bedrifter og husholdninger.
Komiteen registrerer
at Regjeringen ønsker at Norge skal følge majoriteten
i OECD-landene, ved å velge en markedsbasert strategi for
bredbåndsutbyggingen. Samtidig omtaler meldingen
unntakene fra denne strategien, representert ved Sverige, Canada og
Sør-Korea. Komiteen har merket seg at i
disse landene har staten grepet inn i markedsutviklingen gjennom
ulike former for offentlige stimuleringstiltak.
Komiteen vil fremheve de klare
visjonene og målene som ligger til grunn for støtten
til bredbåndsutbyggingen i Sverige og Canada. I Sverige
er målet at det skal bli det første landet hvor
informasjonssamfunnet inkluderer alle innbyggerne. Canada, som er
en foregangsnasjon når det gjelder bredbåndstilknytning for
skoler og kommuneforvaltninger, samt når det gjelder å ta
i bruk telemedisin, vurderer bredbåndsaksess som en sentral
faktor for landets økonomiske utvikling. Den kanadiske
bredbåndspolitikken tar utgangspunkt i behovet
for økt nasjonal konkurransekraft og omstillingsdyktighet
som forutsetninger for landets innovasjonspolitikk.
Komiteen vil videre vise til
Storbritannias mål om å fjerne digitale skiller
i landet innen utgangen av 2005.
Komiteen har videre merket seg
at EU har åpnet sitt strukturfond for investeringer som
bedrer bredbåndstilknytningen utenfor de tettest befolkede områdene.
EU har dessuten fastsatt frister for leveranse av nasjonale bredbåndsstrategier.
Disse strategiene skal danne grunnlaget for utpeking av områder
og regioner hvor det er behov for offentlige overføringer. Komiteen vil
på dette grunnlag understreke betydningen av at Norge med
sitt spredte bosettingsmønster setter inn offentlige stimuleringstiltak
for å unngå at vi sakker akterut i forhold til
EU-landene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti,
har merket seg at på tross av at over 77 pst. av befolkningen
har tilgang på bredbånd, har så langt
kun 19 pst. valgt å bli bredbåndskunde.
Flertallet viser videre til at
EUs strukturfond er forbeholdt EUs medlemsland. For budsjettperioden 2003-2006
er det økt fokus på prosjekter innen området elektronisk
kommunikasjon, og det er avsatt ca. 10 mrd. euro til slike prosjekter
i perioden. Flertallet viser til at utbygging av
elektronisk infrastruktur i geografiske områder hvor kommersielle
aktører ikke finner det lønnsomt å investere,
er et av satsingsområdene i EU. Flertallet viser
til at en stor del av EUs strukturfond fra nå av vil prioritere
nye medlemsland.
Flertallet viser til at avviklingen
av ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift frigjør
midler som skal brukes på næringsutvikling og
infrastrukturtiltak, bl.a. tiltak for å styrke tilgangen
på bredbånd.
Komiteen ser på utbygging
av bredbåndsnett som etablering av en nasjonal infrastruktur
som de nærmeste årene vil være like viktig
for utviklingen av det moderne Norge som utbyggingen av telefoninettet, strømnettet,
jernbanenettet, vei, vann- og kloakknettet historisk sett har vært
for samfunnsutviklingen. Komiteen viser i den anledning
til sitat gjengitt i Aftenposten, lørdag 6. september 2003,
av samferdselsminister Skogsholm:
"Bredbånd vil bli like viktig for den lokale
og regionale utviklingen som infrastruktur som vei, vann, elektrisitet
og avløp."
Komiteen vil understreke at bredbåndsutbyggingen
handler om noe vesentlig mer enn en oppgradering av det eksisterende
telenettet. En fremtidsrettet og robust infrastruktur for bredbånd
anses å være en nødvendig forutsetning
for utviklingen av norsk næringsliv som kan legge til rette
for stabile og trygge arbeidsplasser over hele landet.
Komiteen mener det er viktig å sørge
for at de bredbåndsnett som nå bygges, tilfredsstiller
morgendagens behov. Komiteen vil særlig
trekke frem viktigheten av robuste og skalerbare bredbåndsnett
for utviklingen av nye effektive læringsformer og under-visningsmetoder
på alle nivåer i den norske skolen, som kan legge
grunnlaget for utviklingen av Norge som en ledende kunnskapsnasjon.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti,
mener at for å oppnå dette er det ikke tilstrekkelig
at alle skoler gis tilbud om bredbåndstilknytning, slik eNorge 2005 legger opp til.
Flertallet mener det i tillegg
må legges til rette for at den enkelte elev og lærer
også hjemmefra kan få tilgang til de nye digitale
læringsmiljøene, og kan nyttiggjøre seg
de moderne undervisningsmetodene som bredbåndsteknologien åpner
for både hjemme og på skolen, og i et samarbeid
mellom hjem og skole.
Flertallet vil videre vise til
Norges forskningsråds rapport "Skole for digital kompetanse
- Om fremtidig behov for bredbånd i utdanningssektoren"
(juni 2003), som inneholder mange interessante visjoner og vurderinger
om hvordan bredbånd i skolen vil legge grunnlaget for en
ny, moderne læringsarena for både elever og lærere
de neste 5-6 årene.
Flertallet vil fremheve konklusjonen
i rapporten fra Norges forskningsråd knyttet til forventet
båndbreddebehov i skolen om 5-6 år. Den understreker viktigheten
av at bredbåndsnettene som nå bygges er tilstrekkelig
skalerbare. Landets skoler vil ha forskjellig behov for båndbredde,
bl.a. på grunn av ulik størrelse. Ut fra en skjønnsmessig
vurdering konkluderer rapporten med at skoler med mindre enn 50
elever sannsynligvis kan få dekket sine behov med en kapasitet
på 2-10 Mbit/s. En skole med 50 elever vil trenge 10-32
Mbit/s, og en skole med 100 elever vil trenge 32-100 Mbit/s.
Skoler med mer enn 300 elever anslås å ha et båndbreddebehov
på 100 Mbit/s og oppover om 5-6 år.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet er av den oppfatning
at Regjeringen i større grad må vektlegge disse
vurderingene, og savner konkrete tiltak i meldingen som kan bidra
til en utvikling mot de mål og visjoner som trekkes opp
i rapporten fra Norges forskningsråd.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti,
viser til at rapporten det vises til er utarbeidet av en arbeidsgruppe
nedsatt av Programstyret for Høykom. Formålet
med rapporten var å utrede det fremtidige behovet for bredbånd
i den delen av utdanningssektoren som HØYKOM-skole gjelder.
De estimerte båndbreddebehovene i denne rapporten er relativt
høye (fra 2-10 Mbit/s til over 100 Mbit/s)
sammenlignet med andre utredninger på feltet. For eksempel
har Econ/Teleplan i en rapport utarbeidet på oppdrag
av Samferdselsdepartementet (rapport 92/02 Bredbånd
- Kartlegging) estimert båndbreddebehovene utfra
to ambisjonsnivåer - medium og høyt: Medium ambisjonsnivå er
der satt fra 1,3 Mbit/s (veldig liten barneskole) til 9,0
Mbit/s (stor vg. skole). Høyt ambisjonsnivå fra
2,0 Mbit/s (veldig liten barneskole) til 29,1 Mbit/s
(stor vg. skole).
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti ønsker derfor å påpeke
at rapporten som komiteens flertall viser til, har karakter av å være
en meget ambisiøs langsiktig målsetting. Disse
medlemmer mener det er viktig å ha ambisiøse
målsettinger, så lenge ambisjonsnivået
ikke avskriver lavere båndbredder til skoler som utilstrekkelig
på kortere sikt. Det beste på lang sikt må ikke
bli det godes fiende.
Komiteen vil understreke
at det på samme måte som for bredbånd
i skolen, er avgjørende at målene for bredbånd
i helsevesenet, kommuneadministrasjonene og folkebibliotekene, som
også er nedfelt i eNorge 2005,
utvides til å inkludere bredbåndstilknytning for brukerne
av disse offentlige institusjonenes tjenester der hvor de bor.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet er på denne
bakgrunn av den oppfatning at Regjeringens ambisjonsnivå for
bredbåndsutbyggingen, slik det kommer til uttrykk i meldingens
kapittel 7.2, er for lavt. Disse medlemmer går
inn for at det overordnede målet for bredbåndsutbyggingen
ikke kun skal omfatte utvalgte offentlige institusjoners bredbåndstilknytning,
slik eNorge 2005 legger opp til, men
utvides til også å omfatte bredbåndstilgang
for alle landets bedrifter og husstander innen 2007. Slik disse
medlemmer ser det, vil bredbånd være en
særdeles viktig forutsetning for næringsutvikling
i distriktene de nærmeste årene og derved også en
forutsetning for nasjonens totale omstillingsevne.
Disse medlemmer fremmer på dette
grunnlag følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen øke
takten i bredbåndsutbyggingen slik at målet om
bredbånd til alle husstander, bedrifter og offentlige institusjoner
kan innfris innen 2007. Det fremlegges en årlig statusrapport
for Stortinget."
Komiteen er enig med Regjeringen
i at det bør føres enteknologinøytral
politikk for å sikre konkurransen. Komiteen vil
bemerke at det, i dagens markedssituasjon hvor Telenor er den dominerende aktøren
på både grossist- og sluttbrukernivå i bredbåndsmarkedet,
er naturlig å vurdere ulike strukturelle grep fra statens
side for å legge forholdene bedre til rette for en utvikling
mot mer virksom konkurranse. Dette for å unngå en
monopolisering av store deler av bredbåndsmarkedet.
Komiteen er av den oppfatning
at tempoet i bredbåndsutbyggingen er av stor betydning
for å sikre at Norge ikke sakker akterut i forhold til
utviklingen i andre land. Videre er det viktig å forhindre
at det etableres digitale klasseskiller i Norge mellom den delen av
befolkningen som enten allerede har fått bredbåndstilgang
eller vil komme til å få det i nær fremtid,
og den delen av befolkningen som enten aldri vil få tilbud om
bredbånd eller først får dette mange år
frem i tid.
Komiteen vil til meldingens kapittel
7.2.2 om ringvirkninger av bredbåndstilknytningene av offentlige
institusjoner bemerke at det i ECON/Teleplan-rapporten
"Bredbånd - kartlegging" (desember 2002) side 13, som bl.a.
ligger til grunn for denne meldingen, konkluderes med at det ikke
er grunn til å vente sterke ringvirkninger i privat- og
bedriftsmarkedet av at offentlige institusjoner tilknyttes bredbåndsnett
så lenge de offentlige institusjonene primært benytter
punktvise aksessmetoder:
"Det er et dilemma at den rimeligste aksessmetoden i
2 av 3 tilfeller kun dekker ett punkt, som leide linjer og punkt-til-punkt
radio. Slike aksessmetoder vil kun dekke de kommunale institusjoner
uten å dekke husstander og bedrifter……Undersøkelser
av operatørenes utbyggingsstrategier gir imidlertid ikke
sterk støtte til en antagelse om at tilknytning av offentlige institusjoner
i praksis har skapt spesielle ringvirkninger."
Komiteen er enig med Regjeringen
i at det er viktig å planlegge den samlede infrastrukturen
i kommunene, og at kommunene bør ta et større
ansvar for planlegging og koordinering av lokal infrastruktur i fremtiden,
gjerne i samarbeid med nabokommuner. Komiteen deler
videre Regjeringens oppfatning om at det er naturlig at lokale og
regionale bredbåndsutbygginger skjer i form av interkommunalt
samarbeid. Komiteen ser det som viktig at det stimuleres
til at slike lokale og regionale bredbåndsnett blir robuste, fremtidsrettede
og sikrer næringslivet, husholdninger og andre potensielle
brukere gode muligheter til å nyttiggjøre seg
bredbånd.
Komiteen deler det syn som kommer
til uttrykk innledningsvis i meldingens kapittel 7.2 når
det gjelder markedskreftenes begrensning i forhold til målet
om en fullgod bredbåndsdekning i hele landet:
"Ei marknadsbasert utvikling aleine vil likevel ikkje sørgje
for eit fullgodt breibandstilbod over heile landet."
Slik komiteens medlemmer fra
Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet ser
det, er imidlertid de tiltak Regjeringen foreslår for å bøte
på dette, ikke tilstrekkelig for å sikre nødvendig
tempo og dekning i bredbåndsutbyggingen.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at dersom man skal nå målet om bredbåndstilgang
for alle bedrifter og husstander i Norge innen 2007, vil det være
nødvendig med øremerket statlig støtte
til bredbåndsutbygging i områder hvor det enten
ikke er grunnlag for et kommersielt tilbud, eller hvor det kommersielle
tilbudet ikke er robust og fremtidsrettet nok til å ivareta
alle brukerbehovene hos husholdninger, bedrifter og offentlige institusjoner.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til St.meld. nr. 44 (2002-2003)
Digitalt bakkenett. Post- og teletilsynet har uttalt at en avvikling
av analoge sendinger vil gjøre det mulig å planlegge
på nytt store deler av frekvensressursene som er avsatt
til kringkasting, og legge til rette for økt samfunnsmessig
nytte. Frekvensene som blir frigjort ligger lavt i frekvensspekteret
og blir regnet som svært fleksible og attraktive.
Norge har etter komiteens mening
en unik mulighet til å realisere en alternativ bredbåndsinfrastruktur,
og samtidig skape en konstellasjon som sikrer virksom konkurranse
på det norske fastnettmarkedet. Stadig flere har behov
for en profesjonell transportør av digitale signaler til
konkurransedyktige priser. Ulikt andre land har det gjennom annen
halvdel av 1990-tallet foregått betydelige investeringer
fra flere konkurrerende aktører i fiber-infrastruktur.
Komiteen vil understreke betydningen
av at myndighetene sørger for å samordne og ta
vare på de verdier som er investert i alternativ infrastruktur
i forhold til Telenor (Jernbaneverket, BaneTele, Forsvaret og lokale/regionale
E-verk). Med samordning menes ikke bare de rent tekniske, geografiske
og grensesnittmessige samordninger av eksisterende nettstrukturer.
Det må samtidig oppnås en forretningsmessig samordning
av interessene rundt et landsdekkende nett i tillegg til Telenor.
Det er etter komiteens syn gode
næringspolitiske begrunnelser for å gå for
en slik samordning. Ikke minst er det viktig, både for
brukere og næringsaktører å unngå en
monopolisering av bredbåndsmarkedet. Komiteen har
merket seg at det nå skjer en klar posisjonering av aktørene.
Flere av disse spesialiserer seg på tjenesteproduksjon
og produksjon av innhold, mens andre aktører investerer
i fremføringsveier og transport av elektronisk kommunikasjon.
Komiteen vil fremheve betydningen
av at tjenesteleverandørene får anledning å kjøpe
en ende-til-ende- tilknytning i en nettstruktur til ikke-diskriminerende
og konkurransedyktige vilkår. Komiteen mener
det er avgjørende at de kan velge mellom ulike alternativer.
Komiteen vil på denne
bakgrunn fremme følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen bidra
til løsninger som kan skape reell konkurranse i bredbåndsmarkedet."
Komiteen vil videre peke på nødvendigheten
av en teknisk samordning/standardisering av nettstrukturene.
Det fremgår tydelig i meldingen at Norge er inndelt i et
nesten hundretalls alternative nettstrukturer.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti,
mener at BaneTele i framtiden bør være en landsdekkende
konkurrent til Telenor i bredbåndutbyggingen. Selskapet
må sikres en god og solid eierstruktur som gir selskapet økonomisk
evne til å tilby bredbåndstjenester i hele landet.
Eierstrukturen må sikre størst
mulig samordning av alternativ infrastruktur som sikrer selskapet
disposisjonsretten til en helhetlig nasjonal nettstruktur som kan levere
ende-til-ende-løsninger for bredbåndskapasitet.
Flertallet har merket seg at
flere selskaper har vist interesse for BaneTele. Flertallet har
merket seg Bredbåndsalliansen og deres planer for bredbåndsutbygging
og ønske om investeringer i BaneTele.
Flertallet vil ha en egen sak
om BaneTele til Stortinget, her under eierskap og BaneTeles rolle
i bredbåndsutbyggingen. Det tas derfor i denne omgang ikke
stilling til spørsmålet om eierskap i selskapet
BaneTele.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremlegge
en egen sak om BaneTele for Stortinget, herunder eierskap og BaneTeles
rolle i bredbåndsutbyggingen."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at staten
kan - som 100 pst. eier av BaneTele AS - bidra aktivt til å skape
en slagkraftig industriell konstellasjon ved å selge andeler i
selskapet BaneTele AS til andre netteiere mot at BaneTele AS overtar
fiberstruktur til en tilsvarende verdi. Dermed kan det oppstå et
nasjonalt nettselskap som disponerer et "ende-til-ende"-bredbåndsnett
som kan skape reell konkurranse i markedet basert på følgende premisser:
– Selskapet
må sikres en god og solid eierstruktur som gir selskapet økonomisk
evne til å tilby bredbåndstjenester i hele landet.
– Selskapet skal være
underlagt offentlig eierskap og kontroll. Med dette menes direkte
og/eller indirekte statlig, fylkeskommunalt og kommunalt
eierskap.
– Eierstrukturen må sikre
størst mulig samordning av alternativ infrastruktur som
sikrer selskapet disposisjonsretten til en helhetlig nasjonal nettstruktur som
kan levere "ende-til-ende"-løsninger for bredbåndskapasitet
i hele landet.
– Selskapet gis fullmakt til å kjøpe
infrastruktur der hvor eierne ikke har alternativ infrastruktur,
alternativt inngå avtaler om disposisjonsrett til infrastruktur
for å sikre målet om nasjonal dekning.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utvikle
BaneTele AS til et selskap med en helhetlig nasjonal nettstruktur
basert på følgende forutsetninger:
a) Den pågående
salgsprosessen av BaneTele AS, stoppes.
b) En samordning og utvikling av infrastruktur
lokalt og regionalt til BaneTeles nett gjennomføres basert på de
forutsetninger og prinsipper som følger av merknadene fra
Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet i
Innst. S. nr. 133 (2003-2004)."
Disse medlemmer vil også peke
på at et slikt felles nettselskap kan være et
første trinn i en prosess mot en mulig privatisering, men
med en rollefordeling mellom staten og private der myndighetene
beholder en viss form for kontroll over Norges nye motorvei for elektronisk
kommunikasjon.
Disse medlemmer vil på den
bakgrunn be Regjeringen stanse den pågående salgsprosessen
av BaneTele AS i påvente av en avklaring av den fremtidige
organisering av bredbåndsutbyggingen i Norge.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til flertallets merknader i Innst. S. nr. 274 (2000-2001):
"Komiteen sitt fleirtal, medlemene frå Arbeidarpartiet,
Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, har merka seg at
staten ved Jernbaneverket skal stå som eineeigar av BaneTele
AS. Fleirtalet ser dette som ei god løysing på noverande
tidspunkt."
Disse medlemmer viser videre
til Budsjett-innst. S. nr. 13 (2002-2003) hvor komiteen foreslår
følgende:
"Komiteen vil foreslå:1. Uavhengig av eigarskapet til BaneTele AS,
skal eigarskapet til Jernbaneverkets infrastruktur for telekommunikasjon
verte verande i Jernbaneverket.
2. Kongen får fullmakt til å forlenge
løpetida for statslånet til BaneTele
AS til og med 30. juni 2003.
3. Kongen får fullmakt til å avgjere
kven som skal vere generalforsamling i BaneTele AS.
4. BaneTele AS skal ikkje selgjast no.
Dersom det er aktuelt med nye industrielle løysingar, er
det ein føresetnad at dette skal leggjast fram for Stortinget som
eiga sak."
Disse medlemmer kan ikke se at
situasjonen er annerledes nå og vil derfor avvente at en
egen sak om BaneTele legges fram for Stortinget.
Komiteen vil bemerke
at Norge lå på 27. plass på International
Telecommunication Union’s ranking i "Birth of Broadband
- ITU Internet Report" (september 2003). Til sammenligning lå Danmark
på 5. plass, Island på 6. plass, Sverige på 8.
plass og Finland på 18. plass på den samme rankingen.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti,
deler ikke Regjeringens oppfatning av at strategien om markedsbasert bredbåndsutbygging
har vært vellykket frem til nå.
Komiteen vil peke
på at en rekke faktorer påvirker et lands bredbåndspenetrasjon.
I en analyse fra Credit Suisse First Boston, Searching for growth
- European integrated operator review, 9. oktober 2003, nevnes syv slike faktorer: brutto nasjonalprodukt
pr. innbygger, Internett penetrasjon, PC penetrasjon, grad av konkurranse
på infrastruktur, befolkningstetthet, politisk/offentlig
støtte og prising. Norge ligger langt nede på listen
over bredbåndspenetrasjon på tross av høy
BNP per innbygger og høy Internett- og PC-penetrasjon. Lav
bredbåndspenetrasjon kan skyldes en eller flere av følgende
faktorer; liten konkurranse på infrastruktur, lav befolkningstetthet
eller liten politisk/offentlig støtte. Komiteen vil
fremheve to land det er naturlig for Norge å sammenligne
seg med når det gjelder spredt befolkning, nemlig Sverige
og Canada, som begge aktivt har tatt i bruk politiske virkemidler,
og gir finansiell støtte etter visse kriterier for å få fart
på bredbåndsutbyggingen.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at prognosene for bredbåndsdekning
fremover er gode. Siste rapport fra Teleplan (januar 2004) viser
til at det er realistisk å forvente at om lag 90 pst. av
befolkningen vil få et markedsbasert tilbud om bredbånd
i løpet av 2005. Videre har Telenor annonsert offisielt
at de alene vil ha en bredbåndsdekning på minst
90 pst. løpet av 2006. Catch Communications vil også kunne
tilby 90-95 pst. av husholdningene bredbånd i løpet
av 2006.
Disse medlemmer viser til at
veksten i bredbåndstilknytninger har vært stor.
Antall husholdninger med bredbåndstilknytninger har økt
fra om lag 16 pst. pr. august 2003 til 19 pst. ved utgangen av 2003
(jf. brev fra Nærings- og handelsdepartementet av 16. februar
2004 vedlagt innstillingen). Andelen bedrifter tilknyttet bredbånd
steg i samme periode fra om lag 15 pst. til 22 pst. Disse
medlemmer viser også til at det har vært
en betydelig vekst i andelen offentlige institusjoners tilknytning
til bredbånd. For kommuneadministrasjoner har andelen bredbåndstilknytninger økt
fra 69 pst. i mai 2003 til anslagsvis over 80 pst. pr. 15. mars
2004, for bibliotek har andelen økt fra 62 pst. til om
lag 76 pst. For grunnskoler har andelen tilknyttet bredbånd
vært konstant.
Disse medlemmer viser til Norsk
Telecom AS" tall for bredbåndstilknytninger i
privatmarkedet som viser at Norge hadde en vekst i antall tilkoblinger
på 9,2 pst. for 2003, mens tilsvarende tall for Sverige
og Danmark var henholdsvis 4,2 pst. og 11,8 pst. Med den sterke
veksten i 2003 har Norge nesten tatt igjen Sverige i totale tilknytninger. Disse
medlemmer viser også til at Forrester Research
konkluderte med at Norge vil være på topp i Europa
når det gjelder bredbåndstilknytninger i 2008,
tett fulgt av Sverige og Danmark. Hovedbegrunnelsen for denne prognosen
skyldes at Norge har høyt BNP per capita, stor konkurranse
på tilbydersiden av bredbånd og liten prisforskjell
(pris på abonnement) mellom ISDN og bredbånd.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti,
er av den oppfatning at erfaringene fra de siste 3-4 årene
viser at markedsbasert utbygging alene ikke er tilstrekkelig for å etablere robuste
og skalerbare bredbåndsnett som næringsliv og husholdninger
i alle landets lokalsamfunn kan nyttiggjøre seg. Selv om
ulike etterspørselsstimulerende tiltak har vært
gjennomført de senere årene, har bredbåndsutbyggingen
gått saktere enn ønskelig. Flertallet mener
det er nødvendig å både iverksette tiltak
som legger til rette for bredbåndsutbygging i områder
hvor det ikke er kommersielt grunnlag for et bredbåndstilbud,
og tiltak som stimulerer til en bredbåndsutbygging som
ivaretar ønsket om robuste og fremtidsrettede strukturer
i alle deler av landet slik at det ikke utvikles digitale klasseskiller. Flertallet vil
understreke at slike tiltak må ivareta hensynet til konkurransen
i bredbåndsmarkedet.
Flertallet vil understreke at
det ikke er noe motsetningsforhold mellom å stimulere til økt
etterspørsel og samtidig iverksette tiltak for å legge
til rette for raskere utbygging av bredbåndsinfrastruktur
enn det markedsaktørene selv planlegger.
Flertallet er enig med Regjeringen
i at det bør stimuleres til utvikling av innhold, tjenester
og kompetanse for å øke etterspørselen
i markedet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener imidlertid
at dette ikke er nok for å nå målene
med bredbåndspolitikken, og ser derfor på slik
stimulering som et nyttig tillegg til offentlig støtte
til utbygging av bredbåndsnett.
Komiteen støtter
de forslag til tiltak som Regjeringen fremmer i meldingen for å stimulere
til virksom konkurranse. Komiteen er imidlertid av
den oppfatning at det i tillegg til de foreslåtte tiltakene
er nødvendig med strukturelle grep fra det offentliges
side som kan sørge for at det legges til rette for konkurransedyktige
alternativer til Telenors infrastruktur i bredbåndsmarkedet. Komiteen mener
at økt konkurranse vil kunne redusere størrelsen
på den offentlige utbyggingsstøtten som er nødvendig
for å nå målet med bredbåndsutbyggingen. Komiteen ber
på denne bakgrunn om at Regjeringen sørger for
hensiktsmessig samordning og koordinering av statlig, fylkeskommunal
og kommunal eid bredbåndsinfrastruktur, slik at de i sum
kan representere økt konkurransekraft i bredbåndsmarkedet.
Komiteen savner en vurdering
av å fjerne hindringer for etablering av bredbånd
og ytterligere tiltak som kunne stimulert til økt bredbåndsutbygging.
Som eksempel på fjerning av hindre
nevnes:
– fjerning
av eiendomsskatt på teleinstallasjoner (verk og bruk) som
følger av høyesterettsdom av 23. januar 2002 inntatt
i Rt. 2002 s. 94 som åpner for at kommuner kan ilegge eiendomsskatt
på teleinstallasjoner,
– fjerning av kommunale avgifter
på graving for bredbåndsinfrastruktur.
Komiteen viser til at slike hindringer
vil medføre høyere kostnader for elektronisk infrastruktur
og kan føre til at prosjekt med marginal lønnsomhet
ikke blir realisert.
Komiteen fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen etablere
en ordning med informasjonsplikt når det offentlige gjennomfører gravevirksomhet,
slik at muligheten for samtidig legging av rørgater for
strekking av fiber, sikres."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag slik at kommuner ikke kan ilegge avgift ved graving for
etablering av infrastruktur for bredbånd."
Komiteen viser videre til eksempler
på mulige stimuleringstiltak:
– innføring
av sparing med skattefradrag for bredbåndstilknytning og
hjemme-PC
– informasjonsplikt når
det offentlige gjennomfører gravevirksomhet, slik at det
sikres at det samtidig kan legges rørgater for strekking
av fiber.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Senterpartiet fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag slik at en ordning for sparing med skattefradrag gjeldende
for bredbåndstilknytning og hjemme-PC etableres".
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti,
viser til at det er etablert et skattefritak for hjemme-PC i arbeidsforhold.
Regjeringen har presisert at dette fritaket også gjelder
bredbåndstilknytning, og bidrar til å stimulere
etterspørselen etter bredbånd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet har merket seg
at Regjeringen i meldingen anslår at hele 59 kommuner vil
være uten markedsbasert bredbåndstilbud ved utgangen
av 2005. Disse medlemmer mener dette underbygger behovet
for statlig støtte også til infrastruktur for
bredbånd og som langt overstiger de 30 mill. kroner som
er bevilget via Høykom-distrikt for 2004.
Disse medlemmer mener det er
nødvendig å etablere forpliktende utbyggingsprogrammer
for bredbåndsinfrastruktur i alle landets regioner for å hindre en
utvikling mot digitale A- og B-kommuner.
Disse medlemmer går
på denne bakgrunn inn for at det etableres et bredbåndsfond
på 3 mrd. kroner, som skal bidra til utbygging av robuste
og fremtidsrettede bredbåndsnett for husholdninger, bedrifter
og offentlige institusjoner i alle landets regioner. Disse medlemmer er
kjent med at det er ulike beregninger for de eksakte kostnadene. Disse
medlemmer ber om at Regjeringen utarbeider retningslinjer
for fondet herunder egenandelsfinansiering og beregningsgrunnlaget
for egenandeler. Status for bruk av fondet og ev. behov for justering
i bevilgning legges fram i de årlige budsjetter. Disse
medlemmer mener at Regjeringen bør vurdere den
svenske modellen for bredbåndsinfrastruktur og regelverket
for EUs strukturfond som nå er åpnet også for
støtte til infrastruktur for bredbånd.
Disse medlemmer vil på denne
bakgrunn fremme følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen opprette
et bredbåndsfond. Fondet tilføres til sammen 3
mrd. kroner i statsbudsjettene for 2005 og 2006."
Disse medlemmer ber om at Regjeringen
utarbeider retningslinjer og kriterier for tildeling av midler fra
et slikt bredbåndsfond, som bl.a. ivaretar følgende forutsetninger
og prinsipper:
– Samordning
av bredbåndsplaner for en eller flere kommuner.
– Bredbåndsutbygging
skal foregå etter definerte standarder og grensesnitt for
sammenknytning av transportnett, regionnett og aksessnett.
– Maksimal utnyttelse av allerede
foretatte investeringer og fremtidsrettet bredbåndsinfrastruktur.
– Utarbeidelse av forpliktende
planer for bredbåndsutbyggingen i et område/region,
som er forankret i en helhetlig plan for nærings- og kunnskapsutvikling,
effektivisering og modernisering av offentlig forvaltning i regionen,
og som hensyntar allerede etablerte strukturer for bredbånd
- både offentlige og private.
– Tilrettelegging for effektiv
konkurranse.
– Staten skal tilrettelegge bredbåndsutbygging
slik at signalene blir fremført til alle landets kommuner.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen sørge
for at det utarbeides retningslinjer og kriterier for tildeling
av midler fra bredbåndsfondet som bygger på de
forutsetninger og prinsipper som følger av merknadene fra
Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet i
Innst. S. nr. 133 (2003-2004)."
Komiteen vil understreke at en
landsdekkende bredbåndsutbygging innen de her satte økonomiske rammer
vil kreve skalerbare løsninger gjennom etablering av robuste
lokale/regionale ringstrukturer. Det er viktig at myndighetene
også støtter opp om FoU-prosjekter som har som
formål å utvikle trådløse løsninger som
kan tilby fullt ut tilfredsstillende alternativer der fiberbaserte
løsninger ikke er økonomisk forsvarlig. Støtten
baseres på en teknologinøytral politikk.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om å sikre utviklingen av fullt ut tilfredsstillende
alternativer der fiberbaserte løsninger ikke lar seg gjennomføre
på kommersielt grunnlag."
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti,
viser til sitt forslag slik det fremkommer i innstillingen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til St.meld. nr. 49 (2002-2003). Meldingen har etter disse
medlemmers vurdering få virkemidler for å gjennomføre
målene om bredbånd til alle.
Disse medlemmer viser til at
det i regjeringen Stoltenbergs IT-politiske redegjørelse
i Stortinget i mai 2001 ble det understreket at regjeringen Stoltenberg ønsket
en rask utbygging av bredbåndsnett i hele landet. Målet
var:
"Arbeiderpartiets mål er at alle grunn-
og videregående skoler, bibliotek, sykehus og kommuner
skal gis tilbud om bredbåndtilknytning i år 2002.
Slik kan vi også legge til rette for næringsutvikling
i hele landet. Alle norske husstander må få tilbud
om bredbåndstilknytning innen utgangen av 2004."
Disse målene er ikke nådd, det er derfor behov
for at det nå tas grep for konkret måloppnåelse.
Disse medlemmer vil føre
en politikk som legger til rette slik at muligheten til bredbåndskommunikasjon
blir reell for hele landet. Utbygging av bredbånd til hele
landet er utgangpunktet for framtidens distriktspolitikk.
Disse medlemmer viser til at
dette kan skje bl.a. gjennom at konkurransen i markedet skal styrkes,
og den offentlige etterspørselen stimuleres.
For disse medlemmer er det et
mål at alle grunn- og videregående skoler, bibliotek,
sykehus og kommuner skal gis tilbud om bredbåndstilknytning
innen 2005. Slik kan en bl.a. legge til rette for næringsutvikling
i hele landet.
Disse medlemmer mener videre
at alle norske husstander må få tilbud om bredbåndstilknytning
innen utgangen av 2007.
Disse medlemmer viser til at
til tross for at markedet skal bidra i størst mulig grad
må det offentlige gå inn med særegne
tiltak de steder markedet ikke strekker til. For å nå målene
må det etter disse medlemmers vurdering
føres en mer aktiv politikk enn det Regjeringen legger
opp til for å stimulere både utbygging og bruk,
særlig i distriktene. Utbygging og utvikling må skje
i samhandling mellom markedet og det offentlige, hvor helheten ivaretas.
Det må bli større samhandling mellom offentlig
bruk og næringslivets behov.
Disse medlemmer viser til at
det i årets statsbudsjett er bevilget totalt 66,5 mill.
kroner til Høykom, hvorav 30 mill. kroner er øremerket
bredbåndsutbygging i distriktene. Dette er etter disse
medlemmers vurdering ikke tilstrekkelig for å nå de målene
som er satt.
Disse medlemmer er enig med Regjeringen
i at det er viktig å vektlegge teknologinøytralitet,
men da ut fra ønsket om å sikre utbygging over
hele landet, ikke bare for å sikre konkurransen i markedet
slik Regjeringen legger opp til.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at kommunene og fylkeskommunene har et spesielt ansvar for planlegging
og koordinering av lokal infrastruktur og tjeneste. Kommunene bør
legge til rette for et helhetlig tilbud til alle. Bredbåndsutbyggerne
skal samarbeide med kommunene om dette.
For å utnytte den eksisterende nettkapasiteten,
og øke valgmulighetene i nettet er det etter disse
medlemmers mening viktig å sikre at ulike nett
kan samkjøre. Samarbeid mellom de ulike aksessnettene i
den lokale utbyggingen vil bidra til en begrensning av utbyggingskostnadene,
motivere lokal innsats og bidra til en raskere og rimeligere bredbåndsutvikling
til fordel for næringslivet og distriktene. Samordning
i aksessnettene vil også bidra til å styrke den
sektorovergripende samkjøringen innen bolig-, bedrifts-
og institusjonssektoren.
Disse medlemmer vil understreke
betydningen av at myndighetene sørger for å fjerne
flaskehalser, samordner og tar vare på de verdier som det
offentlige har investert i alternativ infrastruktur i forhold til
Telenor (Jernbaneverket, BaneTele, Forsvaret og lokale/regionale
E-verk). Med samordning mener disse medlemmer ikke
bare de rent tekniske, geografiske og grensesnittmessige samordninger
av eksisterende nettstrukturer. Det må samtidig oppnås
en forretningsmessig samordning av interessene rundt et landsdekkende
nett i tillegg til Telenor.
BaneTele AS, som i dag er 100 pst. eid av staten,
vil med sine 12 500 km fiber kunne bidra aktivt til å skape en
slagkraftig industriell konstellasjon i den videre nettutbyggingen.
BaneTele bør etter disse medlemmers vurdering
benyttes som et sentralt verktøy i å skape et
reelt og konkurransedyktig alternativ i markedet på et
(ende til ende) tilbud på bredbånd under målsettingen
"bredbånd til alle".
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mener at den
digitale allemannsretten må realiseres innen 2007. Dette
er avgjørende for å sikre både bosetting
og næringsliv over hele landet. For å oppnå dette,
er det vesentlig at det fastsettes klare mål og visjoner
for arbeidet. Disse medlemmer vil hevde at St.meld.
nr. 49 (2002-2003) Breiband for kunnskap og vekst, ikke er tydelig nok
i forhold til dette.
Disse medlemmer er opptatt av
at utviklingen for fremtidens elektroniske Norge fordrer en aktiv holdning
fra myndighetenes side. I den sammenheng vil man blant annet vise
til at NOU 2004:2 Effekter og effektivitet, Effektutvalget, fremholder
at det er like gode grunner for å føre en aktiv
regionalpolitikk for teleinfrastruktur som på resten av
transportområdet (Effektutvalget s. 129). En effektiv bredbåndsutbygging
bør med andre ord sees som en del av utbyggingen av den
grunnleggende infrastrukturen i Norge og som et fellesskapsanliggende.
Disse medlemmer mener at man
ikke vil oppnå landsdekkende utbygging av bredbånd
dersom markedet alene skal stå for utbyggingen. I de sentrale
strøk av landet vil en markedsorientert utbygging fungere tilfredsstillende,
men markedet vil ikke stå for ubygging i deler av landet
hvor det er spredt bebyggelse. Disse medlemmer mener
Regjeringen til nå har inntatt en for passiv holdning til
bredbåndsmarkedet. Dette har ført til at man nå ser
konturene av en samlet sett lite kostnadseffektiv infrastruktur,
og et skille mellom distrikt og sentrale strøk, mellom
A- og B-kommuner. Disse medlemmer registrerer at
meldingen ikke følger opp vedtaket i Stortinget fra våren
2002 om at staten skal sørge for bredbåndsutbygging
der hvor markedet selv ikke ordner opp. Disse medlemmer viser
i den anledning til Stortingets vedtak 7. mai 2002 hvor et flertall
støttet at
"Stortinget ber Regjeringen fremme en egen sak for Stortinget
om utbygging av bredbåndsnett i områder av landet
der markedet i seg selv ikke er sterkt nok til å sikre
utbygging."
Disse medlemmer vil vise til
at SINTEF i rapporten Bredt bånd i tynn tråd?
Evaluering av HØYKOM, januar 2004, konkluderer med at for å kunne
bruke markedet for å nå politiske mål,
må man ha et godt grep om den aktuelle dynamikken i markedet:
teknologisk, prismessig og strukturelt (SINTEF 2004, s. 148). Regjeringen
har i sin melding lagt opp til å være teknologiuavhengig. Disse
medlemmermener det vil være
vesentlig at man setter enkelte krav til den teknologi som skal
benyttes, blant annet at dette er en teknologi med toveiskommunikasjon
og med kapasitet for fremtiden. Dersom staten skal gå inn
som kjøper av tjenester, eller stimulerer markedet, vil
valget av teknologi gjøre at denne får et fortrinn
framfor andre teknologier. Disse medlemmer vil på bakgrunn
av dette legge vekt på at det velges løsninger
som skaper helhet i utbygging og koordinering mellom infrastruktur
og innhold som kan sikre en kostnadseffektiv løsning. Det
vises også til SINTEF hvor det er framholdt at ved utbygging
av bredbånd bør den primære teknologien,
også i aksessnett, være fiberoptisk kabel (SINTEF 2004,
s. 155).
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet er opptatt av at en realisering av den
digitale allemannsretten fordrer en politikk hvor pris ikke er ekskluderende.
Per dags dato er det store prisforskjeller i ulike deler av landet. Disse
medlemmer vil vise til Effektutvalget som på dette
punktet viser til at det offentlige allerede i dag kjøper
tjenester fra transportsektoren for å opprettholde infrastruktur
i utkantene. Det er paralleller mellom denne transportinfrastrukturen
og den nye IKT-infrastrukturen som bør kunne tas med i
vurderingen av offentlig politikk for like priser i hele landet.
(Effektutvalget s. 126).
Disse medlemmer mener det også vil
være vesentlig å stimulere innholdet av nettet
da det er en gjensidig avhengighet mellom innhold og struktur. Det offentliges
satsing på utvikling av blant annet nettbasert undervisningsmateriell
for alt fra barneskolenivå til universitetsnivå eller
nettbaserte tjenester innen helsevesenet, vil gjøre det
mer attraktivt for tilbydere av infrastruktur å investere
i større utbygging.
Disse medlemmer vil arbeide for
at slike tjenester skal kunne få økonomisk stimulering,
og mener dette vil skape store muligheter hvor avstanden mellom sentrale
strøk og distrikt ikke lenger vil være en vesentlig
faktor. En slik satsing vil også stimulere utbygging av
infrastruktur da det vil bli mer attraktivt for ulike aktører å delta
i et marked hvor innholdsleverandørene er aktive.
Disse medlemmer mener at digitale
nett er infrastruktur, hvor utbygging bør skje samordna
og koordinert. Disse medlemmer viser til at stortingsflertallet
tidligere har påpekt at Regjeringen i større grad
må se de forskjellige digitale utbyggingene i sammenheng
(bakkenett, GSM-R, Tetra/nødnett, UMTS, fiber,
radio) enn de gjør i dag. Arbeidet med å finne
samkjøringsfordeler og/eller få de ulike
systemene til å kommunisere med hverandre er ikke kommet
langt nok. Disse medlemmer viser videre til at det
i dag på mange steder bygges parallelle, konkurrerende,
og ofte likeverdige systemer hvor dette ikke er nødvendig,
samtidig som spesielt distriktene ikke blir bygget ut raskt nok. Disse
medlemmer foreslår derfor opprettelsen av et nasjonalt
koordineringsråd for nettutbygginga og fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringa oppnevne
et tverrpolitisk råd for bedre koordinering av utbyggingen
av den digitale infrastrukturen."
Disse medlemmer mener at bredbånd
er infrastruktur. Disse medlemmer viser derfor til
tidligere merknader om at bredbåndsutbygging bør
være en del av nasjonal transportplan.
Disse medlemmer mener at det
fortsatt er åpent om en videre bredbåndsutbygging
bør skje hovedsakelig ved hjelp av fiber, eller om man
i større grad bør jobbe for flere parallelle,
rivaliserende teknologiske løsninger som tjener ulike hensikter. Disse medlemmer viser
til at å låse seg til "kun fiber" betyr at man
kan hindre fremveksten av nye løsninger, f.eks. ultrabreibånd
(radio). Ulike systemer (fiber, kabel, radio) kan fylle hverandre
ut, og rivaliserer på ulike nivåer, f.eks. ved
at byer og tettsteder kan finne formålstjenlig andre løsninger
enn distriktene gjør. Disse medlemmer anbefaler
en åpen tilnærming, og viser bl.a. til at Teknologirådet
anbefaler at stamnettet bør være fiber, men at
de enkelte husstandene kan dekkes med ulike løsninger som
kabel og radio/satellittnett. Disse medlemmer mener
det viktigste for valg av teknologi er i) at kommunikasjonen i infrastrukturen
er toveis, ii) kapasitetshensyn og muligheter for kapasitetsutvidelse,
og iii) at de forskjellige systemene kan snakke med hverandre.
Forslag fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet:
Forslag 1
Stortinget ber Regjeringen øke takten i bredbåndsutbyggingen slik at målet om bredbånd til alle husstander, bedrifter og offentlige institusjoner, kan innfris innen 2007. Det fremlegges en årlig statusrapport for Stortinget.
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringen utvikle BaneTele AS til et selskap med en helhetlig nasjonal nettstruktur basert på følgende forutsetninger:
-
a) Den pågående salgsprosessen av BaneTele AS, stoppes.
-
b) En samordning og utvikling av infrastruktur lokalt og regionalt til BaneTeles nett gjennomføres basert på de forutsetninger og prinsipper som følger av merknadene fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet i Innst. S. nr. 133 (2003-2004).
Forslag 3
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag slik at kommuner ikke kan ilegge avgift ved graving for etablering av infrastruktur for bredbånd.
Forslag 4
Stortinget ber Regjeringen opprette et bredbåndsfond. Fondet tilføres til sammen 3 mrd. kroner i statsbudsjettene for 2005 og 2006.
Forslag 5
Stortinget ber Regjeringen sørge for at det utarbeides retningslinjer og kriterier for tildeling av midler fra bredbåndsfondet som bygger på de forutsetninger og prinsipper som følger av merknadene fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet i Innst. S. nr. 133 (2003-2004).
Forslag 6
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å sikre utviklingen av fullt ut tilfredsstillende alternativer der fiberbaserte løsninger ikke lar seg gjennomføre på et kommersielt grunnlag.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet:
Forslag 7
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag slik at en ordning for sparing med skattefradrag gjeldende for bredbåndstilknytning og hjemme-PC etableres.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet:
Forslag 8
Stortinget ber Regjeringa oppnevne et tverrpolitisk råd for bedre koordinering av utbyggingen av den digitale infrastrukturen.
Komiteens tilråding I, II og IX fremmes av en samlet komité.
Komiteens tilråding III, IV, V, VI, VII og VIII fremmes av komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti.
Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget til å gjøre følgende
vedtak:
I
Stortinget ber Regjeringen bidra til løsninger som kan skape reell konkurranse i bredbåndsmarkedet.
II
Stortinget ber Regjeringen etablere en ordning med informasjonsplikt når det offentlige gjennomfører gravevirksomhet, slik at muligheten for samtidig legging av rørgater for strekking av fiber, sikres.
III
Stortinget ber Regjeringen legge til rette for å øke takten i bredbåndsutbyggingen slik at målet om bredbånd til alle husstander, bedrifter og offentlige institusjoner kan nås i løpet av 2007. Regjeringen bes kommentere status for framdrift i budsjettene.
IV
Stortinget ber Regjeringen legge inn en økning i statsbudsjettet for 2005, under HØYKOM, for å stimulere til økt bruk av bredbånd.
V
Stortinget ber Regjeringen i statsbudsjettet for 2005 legge inn et beløp som skal brukes i geografiske områder hvor en helt klart ser at det ikke er mulig med en markedsregulert utbygging. Premissene for bruken av midlene klargjøres i budsjettet for 2005.
VI
Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med framleggelsen av budsjettet for 2005, å utrede spørsmålet om et eget fond for å øke takten i utbyggingen av bredbånd. Regjeringen bes i denne sammenhengen å se på EUs bruk av strukturfond og Sveriges erfaringer med bruk av bredbåndsfond.
VII
Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 2005 å fremlegge en vurdering av samordning av utbygging av bredbånd.
VIII
Stortinget ber Regjeringen fremlegge en egen sak om BaneTele for Stortinget, herunder eierskap og BaneTeles rolle i bredbåndsutbyggingen.
IX
St.meld. nr. 49 (2002-2003) - om breiband for kunnskap og vekst - vedlegges protokollen.
I forbindelse med behandlingen av St meld nr. 49 (2002-2003) - "Breiband for kunnskap og vekst", har Nærings- og handelsdepartementet fått utarbeidet oppdatert statistikk som viser endringer i bredbåndsutviklingen i Norge siste halvår. For å sikre konsistens i datamaterialet har analysebyråene lagt til grunn samme definisjon av bredbånd som benyttet i St meld nr. 49. Nedenfor gis en kort oppsummering av hovedtrekkene i oppdateringen.
Det er fortsatt sterk utvikling i bredbåndsmarkedet. Siste beregning for dekning i privatmarkedet per 15. mars 2004 viser at 77% av husholdningene har tilbud om bredbåndstilknytning fra minst en leverandør, en oppgang på 13% prosentpoeng sammenlignet med forrige måling som var i mai 2003.
Antall "hvite kommuner" dvs. kommuner uten noen dekning i privatmarkedet er også blitt betydelig redusert. Ved forrige måling var det over 200 "hvite kommuner", mens siste estimat viser at antallet nå er redusert til 63 kommuner. Videre er det nå 357 kommuner med en dekning på over 20 %, mot 215 kommuner i forrige undersøkelse - en netto økning på 142 kommuner.
Figuren under viser en grafisk sammenligning av dekning i privatmarkedet per mai 2003 og per mars 2004. I "hvite kommuner" er det som nevnt ingen bredbåndsdekning. Jo kraftigere farge desto høyere er dekningen i kommunen.
Bredbåndsdekning i privatmarkedet per kommune per mai 2003 og per 15. mars 2004, (Kilde: Teleplan februar 2004)
Også prognosene for bredbåndsdekning fremover er gode. Teleplan mener nå det er realistisk å forvente at om lag 90% av befolkningen vil få et markedsbasert tilbud om bredbånd i løpet av 2005. Videre har Telenor annonsert at de alene vil ha en bredbåndsdekning på minst 90 prosent løpet av 2006. I Stortingsmeldingen er det vist til en prognose av Econ og Teleplan som sier at 59 norske kommuner ikke vil ha noe bredbåndstilbud i 2005. Telenor har nå annonsert at selskapet vil tilby xDSL dekning på opptil 10Mb/s til alle kommuner/kommunesentra i løpet av 2005. Bedrifter og husstander som holder til i nærheten av kommunesentret vil også kunne få tilbud om bredbånd. Dersom Telenors ambisjoner innfris betyr dette at det ved utløpet av 2005 ikke vil være noen kommuner som er helt uten bredbåndsdekning. Videre vil selskapet tilby bredbånd til skoler og bibliotek i henhold til eNorge-planens ambisjoner.
Veksten i bredbåndtilknytningen har også vært stor. Antall husholdninger med bredbåndstilknytninger har steget fra om lag 16% per august 2003 til 19% i løpet av 2003. Andelen bedrifter tilknyttet bredbånd steg i samme periode fra om lag 15% til 22%.
Det har også vært en betydelig vekst i andelen offentlige institusjoners tilknytning til bredbånd. For kommuneadministrasjoner har andelen bredbåndstilknytninger økt fra 69% til over 80%, for bibliotek har andelen økt fra 62% til om lag 76%. For grunnskoler har andelen tilknyttet bredbånd vært konstant.
Et annet utviklingstrekk er at mange institusjoner som allerede hadde en bredbåndstilknytning har oppgradert sine tilknytninger til høyere hastigheter. Spesielt kan det synes som om mange institusjoner som hadde en overføringskapasitet innenfor intervallet 1,99Mb/s - 512Kb/s har oppgradert til hastigheter over 2Mb/s. Dette utviklingstrekket synes å gjelde både for grunnskoler, bibliotek og kommuneadministrasjoner. Tallene viser fremgang i forhold til resultatene i 2003. Mange kommuner opplyser dessuten om pågående aktiviteter med oppgradering i løpet av 2004. Mange kommuner har etablert regionalt samarbeid etter forskjellige modeller.
Det var minst 150-160 bredbåndsaktører i Norge ved årsskiftet 2003/2004. Med utgangspunkt i at det høsten 2001 var ca 50 norske bredbåndsaktører, tilsvarer dette en tilvekst på ca en ny bredbåndsaktør per uke de siste to årene. Mange av disse initiativene er lokale og basert på felles innsats mellom kommuner, kraftselskap, bedrifter og ildsjeler. Disse lokale "dugnadene" igangsettes i de fleste tilfeller som en reaksjon på manglende eller lite konkurransedyktige tilbud fra de etablerte bredbåndsaktørene.
Trendene som beskrevet i St meld 49 viser seg fortsatt å være gjeldende og prognosene for bredbåndsutviklingen er blitt mer optimistiske. Et uttrykk for dette er Telenors stadige oppjusteringer av egne dekningsestimater ved utgangen av 2006. I 2002 mente selskapet at de alene ville ha en ADSL-dekning på 70% av befolkningen i løpet av 2006, i mai 2003 økte Telenor dette estimatet til 85%, og 28. januar 2004 var estimatet økt til 90%. Prisen på bredbåndsutstyr er i løpet av de siste årene kraftig redusert og det utvikles nye teknologier som gjør det mulig å tilby markedsbasert dekning til områder man for kort tid siden trodde markedet ikke ville dekke.
Oslo, i næringskomiteen, den 26. februar 2004
Olav Akselsen
leder |
Øystein Hedstrøm
ordfører |