Regjeringa har som visjon for breibandsutviklinga
at den elektroniske infrastrukturen skal dekkje alle delar av landet,
gi konkurransefordelar for norsk næringsliv, gi veksthøve
for kunnskapsbaserte næringar og medverke til modernisering
av offentleg sektor. Private og offentlege verksemder må ha
god tilgang til elektronisk infrastruktur og kunne utnytte dei moglegheitene
som breiband gir. Innhald og tenester må utviklast i takt med
marknadsutviklinga, og organisasjonar og enkeltbrukarar må ha
kompetanse for å kunne ta ut gevinstane.
Dei konkrete måla i eNorge
2005 ligg fast: I løpet av 2005 skal alle grunnskular,
folkebibliotek og kommuneadministrasjonar ha tilbod om breibandstilknyting
til konkurransedyktige prisar. Innan utgangen av 2003 skal alle
dei vidaregåande skulane ha slikt tilbod. I eNorge 2005 var det i tillegg eit mål
at alle helseføretak skulle ha tilknyting til breiband
i løpet av 2002. Dette målet er no nådd.
Regjeringa finn det ikkje føremålstenleg å avgrense denne
meldinga til berre å omfatte infrastrukturen for breiband.
Skal brukarane kunne utnytte den elektroniske infrastrukturen, må dei
få tilbod om tenester og innhald, og dei må ha
den nødvendige kompetansen til å nytte seg av
breiband og breibandstenester. Utvikling og bruk av breiband er
dessutan nær knytt til utvikling og bruk av annan informasjonsteknologi,
som i dag blir utnytta til dei fleste formål i heile samfunnet.
Meldinga har blitt utarbeidd med innspel blant
anna frå ei referansegruppe med representantar frå Kommunenes
Sentralforbund, Abelia og IKT-Norge. Nærings- og handelsministeren
har dessutan gjennomført tre opne høyringskonferansar
i tilknyting til meldingsarbeidet .
Det er ikkje sjølvsagt at investeringar
i breiband og breibandsbruksmåtar fører til gevinstar
i næringslivet, offentleg sektor eller forbrukarmarknaden.
Dessutan tek det ofte tid å realisere større gevinstar.
Nytte og innsparingar for kvar einskild, og for alle brukarar samla,
vil auke etter kvart som fleire knyt seg til netta, og når
fleire funksjonar kan utførast elektronisk over nett.
Det samla biletet er at breibandsdekninga (tilbodet)
i dag og forventa utvikling fram mot 2005 synest rimeleg bra. Dei
faktiske tilknytingane har derimot hange etter i privat sektor og
i delar av offentleg sektor, men synest no å utvikle seg
raskare. På grunn av uvisse knytt til teknologisk utvikling
er det framleis ikkje sikkert kor store delar av landet marknaden
kjem til å dekkje. Regjeringa vil på dette tidspunktet
difor ikkje setje i gang omfattande og kostbare offentlege tiltak med
sikte på å byggje ut dekning til dei aller siste
prosentane, men vil likevel setje i verk visse tiltak for å stimulere
til vidare marknadsbasert breibandsutbygging i distrikta. Dessutan
vil ein stimulere utvikling av innhald, tenester og kompetanse for å auke
etterspørselen blant dei som allereie har eit tilbod.
Breibandsteknologiane er i ein tidleg fase,
og behovsmønstra er på mange måtar
uavklara. Ein ventar at behova vil endre seg i retning av meir utstrekt
bruk av tenester og bruksmåtar baserte på multimedia
og levande bilete som krev høgare overføringskapasitet, fleire
samtidige brukarar, og brukarar som i aukande grad ønskjer å sende
informasjon, ikkje berre motta. Dermed aukar også behovet
for kapasitet i netta. På grunn av uvisse i utviklinga
av kapasitet og behov er breiband i denne meldinga ikkje definert
med ei spesifikk grense for overføringskapasitet. Det er
lagt til grunn at breiband er tovegs kommunikasjonsnett som kan
overføre ulike former for data som tekst, lyd og levande
bilete.
Kommunikasjonsnetta må vere dimensjonerte
for å kunne transportere dagens tenester og vere fleksible nok
til å kunne gi rom for framtidige tenester som krev større
kapasitet. Det er ei rask utvikling innan breiband med introduksjon
av nye teknologiar og vidareutvikling av dei som er i marknaden
i dag. Myndigheitene må føre ein politikk som
ikkje favoriserer ein teknologi framfor andre, og som legg til rette for
konkurranse både mellom og innanfor ulike teknologiar.
Nye teknologiar innan til dømes radio og satellitt kan
opne for at større delar av folket får eit breibandstilbod
på kommersielt grunnlag. Kommunikasjonssamband som alltid
er oppkopla, skaper større sårbarheit. Trygging,
dimensjonering, tilgjengelegheit og behov for tilleggskapasitet
må planleggjast godt. Det er mellom anna planar om utbygging
av ulike kommunikasjonsnett for ulike formål, blant anna
for naudkommunikasjon.
Offentleg sektor har ei viktig rolle i utviklinga
av tenester og innhald, både ved å tilby offentlege
tenester og ved å skape gode rammevilkår for produksjon
av innhald. På mange område forvaltar offentleg
sektor grunndata som er viktige for dei private aktørane
når dei utviklar tenester og innhald. Desse aktørane
må også i framtida ha tilgang på offentlege
grunndata, og statleg organisering må ikkje virke avgrensande
for forretningsverksemda til private.
Verdien av lokale initiativ i form av kommunale
og interkommunale prosjekt for breibandsutviklinga er truleg undervurdert.
Kostnadene til breiband i ein kommune eller eit distrikt kan synast
uoverkomeleg høge. Men førebels overslag frå enkeltprosjekt
tyder på at kostnadene kan reduserast dersom fleire kommunar saman
med fylkeskommunen og utbyggjarane i distriktet planlegg utbygging
ut frå lokale føresetnader og med eit realistisk
ambisjonsnivå.
Brukarkompetanse og spisskompetanse er viktige føresetnader
for å realisere gevinstane ved breiband. Noreg har nokre
av dei fremste miljøa i Europa på e-læring.
Breiband skaper heilt nye moglegheiter for interaktiv e-læring,
noko som i sterk grad kan medverke til at den vaksne befolkninga
får utvikla IT-kompetansen sin.
Regjeringa sin strategi for breibandsutviklinga
er å leggje til rette for verksam konkurranse i utbygging
av kommunikasjonsnett og utvikling av tenester og innhald, stimulere
offentleg etterspørsel etter breiband, leggje til rette
for teneste- og innhaldsutvikling, kompetanseutvikling og spreiing
av erfaringar, og vurdere tiltak i område der det ikkje
er kommersielt grunnlag for utbygging.
Eit sentralt tiltak for å styrkje konkurransen
i telemarknaden er den nye lova om elektronisk kommunikasjon (ekom-lova),
som avløyser den tidlegare telelova. Andre tiltak er å leggje
til rette for betre utnytting av gjeldande og nye framføringsvegar
for telenett, publisering av rapportar om pris- og konkurranseforhold
i marknaden og å stille frekvensar for produksjon av radiobaserte
kommunikasjonsnett til disposisjon for marknadsaktørar.
Offentleg sektor har hand om ein omfattande
tenesteproduksjon og mange støttande aktivitetar som forvaltning
av grunndata og informasjon overfor publikum. Regjeringa ønskjer
at den samla tyngda i den offentlege etterspørselen skal
utnyttast meir systematisk for å effektivisere offentleg
forvaltning, blant anna gjennom bruksmåtar som krev breiband.
Slike bruksmåtar forbetrar tenestekvalitet og gir rom for effektivisering
og samarbeid. Helse- og skulesektoren er to av dei viktigaste sektorane.
Regjeringa legg også opp til å forbetre vilkåra
for privat utvikling av innhald og tenester som er baserte på grunnlagsmateriale
som det offentlege eig.
Formålet med skattefritaket for heime-PC
er å auke den generelle IT-kompetansen. Fritaket omfattar
også breibandtilknyting.
Regjeringa vil styrkje rettleiingsinnsatsen
gjennom ei opptrapping og betre samordning av rettleiingstenestene.
Uninett si rettleiingsrolle skal vidareførast, og det blir
vurdert å styrkje Post- og teletilsynet si rolle som rettleiar
på nettsida. Regjeringa vil leggje til rette for at rettleiingsapparatet
kan hjelpe til i prosessar som har til formål å samle
lokal etterspørsel etter breiband.
Høykom-programmet, som er inne i sin
andre treårsperiode med siste virkeår 2004, har
hittil hatt stor utløysande effekt. Sidan etableringa i
1999 har programmet, med ei samla ramme på om lag 250 mill.
kroner, støtta 400-500 prosjekt som har utløyst
totale investeringar på bortimot 1 mrd. kroner. Programmet har
god geografisk spreiing og gitt opphav til omfattande samarbeid
i det offentlege og med private. Programmet skal evaluerast hausten
2003.
Frå og med 2002 er det etablert eit
skuleprogram for utgreiing om framtidig behov og kravspesifikasjon
for breiband i utdanningssektoren, stimuleringstiltak for infrastruktur
og stimuleringstiltak for innhalds- og tenesteutvikling. Dette har
vore ei etterspurd ordning hos skuleeigarane. Regjeringa vil foreslå å vidareføre Høykom-skoleordninga
i 2004.
Marknaden for breiband er framleis i ein tidleg
fase. Det er ei utfordring å løyse ut investeringar
i dei tynt befolka delane av landet. I statsbudsjettet for 2004
vil det bli foreslått ei utviding, Høykom-distrikt,
retta mot breibandsutviklinga i distrikta.
Tilgang til breiband er for mange bedrifter
ein føresetnad dersom dei framleis skal vere konkurransedyktige.
Det er venta at utbygging og bruk av breiband skal ha positive verknader,
blant anna fordi det kan leggje til rette for å:
– Halde
oppe konkurranseevna til norsk næringsliv gjennom auka
effektivitet og verdiskaping, innovasjon og mangfald i heile landet,
og utvikle dugleikar og kompetanse blant arbeidstakarar.
– Forbetre balansen mellom næringar
og samfunn i distrikta og byane med ein breiare økonomisk aktivitet,
og betre moglegheitene for variert arbeid i distrikta.
– Forbetre offentlege tenester
gjennom auka effektivitet ved bruk av nye arbeidsmåtar,
nye informasjonssystem, og betre fordeling av knappe ressursar over
heile landet med fleksible løysingar for å tilfredsstille
lokale behov.
Breiband gir høve til effektiv elektronisk
forretningsdrift, og kan føre til innovasjon ved at nettet
blir teke i bruk til nye eller endra aktivitetar. I tillegg får bedriftene
ein internasjonal marknad dei kan konkurrere og utvikle seg i. Nye
produkt og marknader blir skapte i stort tempo. Dette påverkar
arbeidsoppgåver, organisasjon, yrke og samhandling mellom økonomiske
aktørar og sektorar.
Undersøkingar tyder no på at
dei økonomiske gevinstane ved IT-investeringar i offentleg
og privat sektor er i ferd med å bli realiserte gjennom
auka produktivitet og vekst. I prinsippet måler produktivitetsveksten kor
mykje av produksjonsveksten som ikkje kjem av auka bruk av ressursar.
Produktivitetsutviklinga kan såleis seiast å vere
eit uttrykk for evna til å produsere varer og tenester
meir effektivt eller "smartare" enn før. Over eit tidsrom
er produktiviteten avgjerande for kor høg lønn
det konkurranseutsette næringslivet kan tilby.
Breibandsaksess og breibandsinnhald og -tenester
er komplementære gode. Det eine er verdilaust utan det andre;
di fleire attraktive innhaldsleverandørar ein brukar kan
nå, di større verdi har ei tilkopling for brukaren, og
di fleire brukarar ein innhaldsleverandør kan nå,
di større inntektspotensial får denne aktøren.
Innanfor somme sektorar vil bruk av breiband
vere ein nødvendig føresetnad for utvikling av
nye tenester. Det gjeld blant anna i helsesektoren, innanfor utdanningssektoren
(e-læring), og innanfor samferdsel og teknisk sektor (GPS,
interaktiv kartinformasjon, miljøinformasjon). Det er forventa
at bruken av data- og multimedium med høg kapasitet kjem
til å auke i framtida. Informasjonsteknologi og breiband
gjer det vidare mogleg å forenkle kommunikasjon med kundar og
leverandørar og gjer det lettare å automatisere
prosessar. For offentleg sektor vil døgnopne sjølvbetente servicekontor,
og tilrettelegging for regional næringsutvikling,
vere viktige moment.
Auka bruk av IT i det offentlege, og den auka
datatrafikken dette vil medføre, vil i seg sjølv
verke drivande på breibandsutviklinga. Område
der offentleg sektor har eller vil få behov for breibandskommunikasjon,
omfattar:
– Interne
datanett (intranett), som i dag er verksemdskritiske for
stadig fleire offentlege verksemder.
– Interkommunalt samarbeid, der
ein del kommunar har inngått samarbeid om til dømes
innkjøp. Stadig fleire vurderer moglegheitene for sentralisering
av felles administrative tenester.
– Deling av data innanfor det
offentlege, som blant anna er nødvendig for å oppnå redusert
innrapportering frå næringslivet og betre informasjon
frå det offentlege.
– Sentralisert IT-drift , som
er ei sentral problemstilling spesielt for skulane.
God planlegging, effektiv leiing og kunnskap
om moglege gevinstar er viktige føresetnader for å kunne styre
omstillingar i retning av gode resultat og ønskt realisering
av gevinstar. Regjeringa vil innføre krav om berekning
av totalkostnader ved offentlege tilbod, investeringar og større
omleggingar. Totalkostnader er summen av kostnadene for den som
yter tenesta, kostnadene eller innsparingane som følgjer
for andre delar av offentleg sektor, og kostnadene som brukarane
sjølv må påta seg ved å dra
nytte av tilbodet. For mange offentlege tenester er totalkostnadene
det mangedobbelte av kostnadene for den offentlege eininga sjølv.
For å oppnå større
formåls- og kostnadseffektivitet ønskjer Regjeringa å desentralisere
og delegere fullmakt og ansvar. Dei som ber investeringane, skal
i aukande grad kunne dra nytte av økonomiske og andre gevinstar
som blir oppnådde.
Breiband opnar for at offentleg sektor kan oppnå omfattande
gevinstar i samband med effektivisering av driftsfunksjonar. Felles
IT-drift er noko som står høgt på dagsorden
når det skal argumenterast for breibandsinvesteringar.
Nettbaserte tenester fordrar likevel endra organisering av tenestene
i til dømes kommuneadministrasjonen. Dersom kommunen ikkje sluttar
med å yte tenestene på tradisjonelt vis - eller reduserer
kostnadene for desse tenestene, kjem kostnadene for det nye tilbodet
i tillegg til dei kostnadene ein hadde frå før,
og gevinstane blir ikkje realiserte. Virtuelle tenester på nettet
skal ikkje berre innebere eit nytt alternativ for kommunen til å nå ut
til publikum, dei skal også føre til ei meir effektiv
tenesteyting. Erfaringar viser at dei meir offensive satsingane
på dette området krev breiband mellom kommuneinstitusjonar. Ein
del tenester vil også bli best dersom òg brukaren
er tilknytt breiband.
Ei rask og påliteleg informasjonsutveksling
er nødvendig for oppgåveutføringa i helsesektoren
og kan i visse situasjonar vere av kritisk verdi. Fleire av tilboda må vere
tilgjengelege døgnet rundt. Samtidig blir det forventa
auka kvalitet på tenestene og høgare effektivitet.
Ein konsekvens av dette er mellom anna at fleire av helseføretaka
har byrja å samarbeide om etablering og drift av felles
system, til dømes innanfor økonomi og for pasientjournalar.
Behovet for tilstrekkeleg bandbreidd, til ein overkomeleg pris,
er her avgjerande.
Sosial- og helsedirektoratet samarbeider med
dei regionale helseføretaka om etablering av Nasjonalt helsenett.
I den samanhengen blir det òg vurdert korleis kommunikasjonen
med pleie- og omsorgstenesta i kommunal sektor skal gjennomførast.
Her kan sektoren oppnå stor gevinst både når
det gjeld kvalitet og effektivitet, men løysingane som
blir kravde, blir svært kostbare på grunn av strenge
krav knytte til tryggleik. Det at informasjonsressursane blir elektronisk tilgjengelege
på tvers av institusjonane, inneber ikkje berre meir samhandling
og læring på tvers av institusjonane og eit kvalitativt
betre helsevesen, det utgjer også grunnlaget for fleksibilitet
og val for den einskilde brukaren.
Nettet vil i aukande grad bli brukt til distribusjon
av eigenproduserte arbeid og til kommunikasjon og samarbeid mellom
lærarar og elevar på ulike skular, nasjonalt og
internasjonalt. Teknologiske nyvinningar vil gjere det lettare å finne
att, bruke om att og dele læringsobjekt som er utvikla
av lærarar og elevar. Auka bruk av multimediale læringsressursar
og -objekt vil stille større krav til bandbreidd. Informasjonsstraumen kjem
til å gå i begge retningar og til tider samstundes. Undersøkinga
"IT i skolen" viste at rundt 95 pst. av alle skulane no er tilkopla
Internett, 99 pst. av ungdomsskular og vidaregåande skular
og 93 pst. av barneskulane. Målet no er at flest mogleg
av skulane sine PC-ar med Internett-tilknyting har overføringskapasitet
til å nytte lyd og bilete. I eit perspektiv på fem år
fram i tid er det stort sett snakk om kapasitetar langt utover vanleg
forbrukarbreiband både inn til og ut av skulen.
Som eit ledd i arbeidet med Høykom-skole
har ei arbeidsgruppe lagt fram rapporten "Skole for digital kompetanse
- om framtidig behov for bredbånd i utdanningssektoren"
der skulens framtidige behov for breiband blir vurdert. Hovudkonklusjonen
er at alle skular har behov for breiband for å kunne gi
barn og unge den kompetansen dei sjølv og samfunnet treng, og
for å motverke digitale skilje og vere på høgd
med utviklinga internasjonalt. Sett i eit tidsperspektiv på 5-6 år
konkluderer arbeidsgruppa med at skular vil ha behov for bandbreidd
frå omkring 10 til over 100 Mbit/s, avhengig av
storleiken på skulen.
Breibandsteknologien føyer seg inn
i den teknologiske utviklinga og gir nye høve til å kunne
følgje med i og delta i samfunnet. Breiband aukar informasjonstilfanget
og illustrerer bodskapane betre, gjennom lyd, bilete og tekst, eller
kombinasjonar av dette. Men det kan berre utnyttast av dei som har
tilgang til og som meistrar teknologien. Det kan utviklast eit digitalt skilje
dersom vesentlege delar av folket ikkje blir nådd med god
infrastruktur, eller delar av befolkninga av annan grunn ikkje klarer å utnytte
teknologien. Det er viktig å gjere vår felles
kulturarv tilgjengeleg for å bevare og vidareutvikle kulturarven,
identiteten og språket vårt. Arbeidet med digitalisering
og tilgjengeleggjering skjer i offentleg regi gjennom ei rekkje
institusjonar. Tilfanget av tilgjengeleg, digitalisert kulturarvsinformasjon
er allereie stort, og veks. I meldinga blir ein kort omtale gitt
av dei viktigaste nasjonale tiltaka og prosjekta.
Breiband aukar moglegheitene for ulike former
for deltaking i nettsamfunnet. Men ulemper kan oppstå for dei
som ikkje vil eller evnar å bruke nye tenester. Ei rekkje
sentrale tenester både i privat og offentleg sektor krev
etter kvart at brukarane har nettkompetanse. Moglegheit til deltaking
i samfunnsdebatten og tilgang på informasjon er avgjerande
i demokratiet. Meistring av nettmedia blir i aukande grad ein viktig
inngangsbillett til deltaking i samfunnsdebatten. I tillegg vil
bruk av Internett gi betre tilgang til utanlandske nyheitskjelder
slik at dei som beherskar IT, får eit betre informasjonstilfang
og forståing omkring viktige samfunnsspørsmål
enn dei som ikkje beherskar teknologien.
Dei sosiale konsekvensane av at store delar
av befolkninga utfører meir og meir på nettet,
er det vanskeleg å seie noko om i dag. Generelt kan ein
seie at nettutviklinga fremjar mobilitet og fleksibilitet i arbeids-
og samfunnsliv.
Auka nettilgang og raskare tenester kan òg
innebere lettare tilgang på ulovleg og skadeleg innhald.
Tryggleik handlar om tiltak mot ulovleg og skadeleg innhald, og
skil seg såleis frå reint teknisk vern av informasjonssystem.
Begge delar er nødvendig for å auke publikums
tillit til mediet. Hovudstrategien vil difor vere knytt til arbeid
med bevisstgjering og etablering av tipslinjer. Utvikling av tekniske
verktøy for tryggleiksarbeidet bør ideelt sett
drivast fram av marknaden. Slike løysingar har marknadspotensial,
og utviklinga av slike produkt bør skje utan offentlege inngrep.
Det offentlege har likevel eit ansvar for å gi informasjon
om dei ulike løysingane og kontrollere at gode løysingar
er tilgjengelege for publikum.
Noreg ligg om lag på gjennomsnittet
av OECD-landa og noko etter dei andre nordiske landa når
det gjeld breibandsdekning. Med "breibandsdekning" meiner ein dei
delane av bedriftsmarknaden, offentlege institusjonar og privatmarknaden
som har tilbod om breibandstilknyting. Det er fleire årsaker
til at breibandsdekninga i Noreg er lågare enn i ein del
andre land. Ei viktig årsak er at Noreg har ein lågare
folketettleik og ein topografi som tilseier høgare utbyggingskostnader
enn i dei fleste andre land. Dessutan har Noreg stor utbreiing av
ISDN. Dette har opna for betre tenester, men kan samtidig ha ført
til å seinke utbreiinga av raskare former for tilknyting.
Fellestrekk for breibandsutbygginga både
i dei nordiske landa og i OECD-landa er at utviklinga i breibandsmarknaden
har gått seinare enn ein trudde rundt år 2000,
då forventningane om utbygging var veldig høge,
og at det er eit gap mellom talet som har moglegheit til å kople
seg til breiband, og dei som faktisk er tilknytte.
For landet totalt sett er det grunn til å rekne
med ein omfattande auke i breibandstilbodet i åra som kjem. Econ
sitt siste overslag (juni 2003) vurderer no at 85-90 pst. av Noreg
sin befolkning vil få eit marknadsbasert breibandstilbod
innan utgangen av 2005. Slik det ser ut i dag, vil etterspørselen
etter breibandstenester i nokre grisgrendte strøk truleg
vere for låg til at utbygginga i desse områda
kan skje i ønskt tempo.
I august 2003 var tilnærma 16 pst.
av husstandane og 15 pst. av bedriftene tilknytte breibandsnett.
Ved årsskiftet 2002/2003 hadde vi om lag 215 000 breibandsbrukarar
i Noreg, mens talet er forventa å stige til nesten 400
000 ved årsskiftet 2003/2004. Det er difor etter
departementet si meining ikkje grunnlag for å seie at breibandsopptaket
i Noreg går sakte.
Hovudresultata frå oppdateringa av
breibandstatus i dei kommunale institusjonane per mai 2003 viser
at om lag 69 pst. av kommunane sine hovudlokalitetar, rådhusa,
har breibandstilknyting. Om lag 62 pst. av biblioteka
har i dag breibandstilknyting, om lag 53 pst. av grunnskulane har
breibandstilknyting, og per september 2002 har 92 pst. av dei vidaregåande
skulane breibandstilknyting.
I aksessnetta er det over 65 pst. av husstandar
og bedrifter og om lag 55 pst. av kommunale institusjonar som i
dag har eit tilbod om breiband til konkurransedyktig pris. Dei fire
storbyregionane Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger har markant
høgare breibandsdekning enn resten av landet.
Frå 1. januar 1998 blei det opna for
full konkurranse i alle delar av den norske telemarknaden. Mange
nye og sterke aktørar har som følgje av dette
etablert seg i marknaden. Post- og teletilsynet registrerte per
22. april 2003 totalt 84 tilbydarar av offentleg telenett (44), offentleg
telefonteneste (48) eller overføringskapasitet (45).
Dei fleste aktørane er reine tenestetilbydarar
som vidareformidlar og vidaresel tenester. Desse aktørane er
avhengige av å kjøpe nettkapasitet for å kunne
tilby tenestene sine. Plikta til å gi tilgang til gjeldande
nettressursar har vore ein føresetnad for at nye tilbydarar har
kunna etablere seg i marknaden og tilby tenester i konkurranse med
Telenor. Konkurrerande tilbydarar har per i dag tilgang til infrastruktur
via tilgang til det faste aksessnettet, samtrafikk, spesiell nettilknyting, mobilkommunikasjonsnett
og overføringskapasitet.
Bustadselskap, verksemder, offentlege institusjonar osv.
kan elles sjølv etablere såkalla private nett/interne nett
for overføring av analoge og digitale tenester. Til dømes
finst det meir enn 8 500 registrerte lokale kabel-TV-nett i alle
delar av landet, som dekkjer om lag 850 000 husstandar. Lokale nett
er ein viktig ressurs i breibandsutbygginga. Tiltak for å knyte
saman forskjellige lokale nett kan både redusere utbyggingskostnadene,
auke framdrifta i utbygginga av breibandsnett, og samtidig gi fleire
sjansen til å gjere bruk av elektronisk innhald og tenester.
Reguleringa av telesektoren legg til rette for at desse netta kan
samankoplast og samkøyrast.
Noreg har i dag ein infrastruktur som omfattar
fleire former for nett som eignar seg for overføring av breibandstenester.
Eksempel på leidningsbundne nett er det faste jordbundne
telenettet, kabel-TV-nett, optisk fiberkabel og elektrisitetsnett.
Eksempel på nett via radiokommunikasjon er mobiltelefonnett
eller andre trådlause radioaksessar, satellittar og bakkebaserte
nett for analog og digital TV og radio.
Tradisjonelt har det vore vanleg å skilje
mellom telekommunikasjons- (inkl. datakommunikasjon) og kringkastingsnett
. Mens telenetta tradisjonelt har vore prega av interaktivitet (både
til og frå brukar) og låg bandbreidd, har kringkastingsnetta
vore prega av høg bandbreidd og liten interaktivitet. Det
skjer no ei rekkje endringar i eigenskapane til netta. Endringane
går i retning av at eitt og same nett kan overføre
alle typar digitale tenester og innhaldsprodukt, og at infrastrukturane
kan overføre informasjon både til og frå brukar. Samla
sett skjer det ei utbygging som gir auka nettkapasitet og lågare
kostnader per eining. Dette har over tid gitt lågare og
stadig fallande prisar for overføring av signal, spesielt
for dei største kapasitetane og lengste avstandane. Samtidig
aukar bruken av breiband behovet for nettkapasitet.
Transportnetta for telekommunikasjon består
for det meste av fiberoptiske kablar, men også av høgkapasitets
radiolinjer og satellittsamband. Det er i dag hovudsakleg to aktørar
som tilbyr overføringskapasitet for signaltransport over
større avstandar, - Telenor og BaneTele. Transportnetta
til desse aktørane er digitale og har allereie særs
stor overføringskapasitet. Telenor er framleis den einaste
nettoperatøren som dekkjer heile landet.
I transportnetta ligg det til rette for at infrastruktur
til ulike formål kan brukast om kvarandre. Situasjonen
er annleis i aksessnetta. Delar av aksessnetta er framleis baserte
på analog teknologi og har avgrensa kapasitet sett i forhold
til transportnetta. Ny teknologi gjer det både mogleg og
lønsamt å vidareutvikle aksessnetta slik at kapasiteten
i desse netta kan aukast.
xDSL er ei samlenemning for ulike standardar
(DSL) av breibandsoverføring på lokale telefonlinjer
(koparkabel) til abonnentane. Tilbod i marknaden er i hovudsak ADSL,
som har høgare kapasitet til brukar (såkalla nedstraums)
enn frå brukar (såkalla oppstraums). xDSL-løysingar
krev i liten grad graving og har låge oppgraderingskostnader.
xDSL har i løpet av den siste tida blitt den mest brukte
aksessmetoden for breiband i Noreg, og blir tilbode til om lag 60-65
pst. av forbrukarmarknaden.
Kabel-TV-nett er viktige overføringsmedium
for TV og radio og nyttar i dag fiber i transportnettet og koaksialkabel
i aksessnettet. Det er per 1. halvår 2003 registrert 850
000 kabel-TV-tilknytingar i Noreg. Det er behov for omfattande investeringar
for å innføre interaktivitet og digitalisering
i alle kabel-TV-nett. Digitalt bakkenett (DTT) er ei vidareutvikling
av det gjeldande landsdekkjande nettet for kringkasting av TV og
radio. Bakkenetta er framleis eit einvegs kommunikasjonssystem basert
på analog teknologi.
Post- og teletilsynet har uttalt at ei avvikling
av analoge sendingar vil gjere det mogleg å planleggje
på nytt store delar av frekvensressursane som er avsette
til kringkasting, og leggje til rette for auka samfunnsmessig nytte.
Frekvensane som blir frigjorde, ligg lågt i frekvensspekteret
og blir rekna som svært fleksible og attraktive. Dette
betyr at signala er særs robuste i forhold til topografiske
og bygningsmessige hindringar. Regjeringa la 27. juni 2003 fram
ei melding for Stortinget om prinsippa for etablering av eit digitalt bakkenett
for fjernsyn, jf. St.meld. nr. 44 (2002-2003).
Det er tildelt konsesjonar for etablering og
drift av tre ulike offentlege mobilsystem i Noreg. Sist tildelt
er konsesjonar for etablering og drift av tredje generasjons mobilsystem
(3G). Selskapa som er tildelt konsesjon har valt å nytte
den europeiske 3G-standarden UMTS. Netta er under utrulling, men
dei er førebels ikkje opna for kommersiell trafikk.
Radioaksess nyttar frekvensar for trådlaus
overføring av signal punkt-til-multipunkt mellom abonnentane sine
brukarterminalar og tilbydarane sine basestasjonar. Fordelen med
eit radiobasert aksessnett er at utbygging kan skje raskt og til
relativt låge investeringskostnader. Radioløysingar
blir difor i aukande grad valde som aksessmetode i utkantstrøk.
Trådlause lokalnett (WLAN) har blitt
populære i seinare år, særleg ved bruk
av berbare datamaskiner. Slike kommunikasjonsløysingar
blir stadig meir vanlege i bedrifter, offentlege rom, institusjonar
etc. og blir gjerne knytte opp mot dei offentlege netta slik at
ein har aksess til Internett. Systema kan nyttast over korte avstandar
både innandørs og utandørs. Ein trur
at WLAN vil bli ei stadig meir utbreidd form for breibandsaksess,
der mellom anna trådlause lokalnett vil inngå saman
med faste breibandstilknytingar i offentlege nett. Det blir òg
utvikla løysingar for saumlause overgangar mellom WLAN
og andre breibandsteknologiar.
Satellitt representerer ein viktig infrastruktur
for mellom anna kringkasting, bedriftskommunikasjon og maritim kommunikasjon.
Eit einvegs satellittbasert kringkastingsnett som overfører
signal til kabelnetta og private husstandar med satellittmottakar,
når i dag om lag 60-70 pst. av den norske befolkninga.
Breiband via satellitt kan vere ei løysing i område
med spreidd busetjing.
Elektrisitetsnett kan oppgraderast til også å overføre digitale
signal. Det er utvikla ulike teknologiar som gjer det mogleg å kople
sluttbrukarar direkte til e-verka sine nett, med overføringskapasitetar
på opptil 2 Mbit/s. Førebels har støy
og stråling vore ei utfordring.
Med den utvikling vi ser i dei underliggjande breibandsteknologiane
er det viktig at politikken til myndigheitene er teknologinøytral.
Val av teknologi må overlatas til marknaden. Det må leggjast
til rette for at mange nye moglegheiter kan takast i bruk, og at teknologiske,
marknadsmessige og kommersielle variantar må få høve
til å bli prøvde ut. Ei rask teknologisk utvikling
kan føre til at utbreiinga av breibandstilbod og tilknytingsdelar
for ulike løysingar blir betre enn det ein trur per i dag.
I perioden etter 1998 har det vore ei utvikling
mot fleire aktørar og auka konkurranse i telemarknaden. Telenor
har likevel framleis ei sterk stilling på dei tradisjonelle
områda av telemarknaden i Noreg, medrekna offentleg telefonteneste,
overføringskapasitet og annan tilgang til offentleg telenett.
Telenor sin posisjon i dei fleste marknadssegmenta er fallande.
Telenor hadde i 2002 ein marknadsdel på 71 pst. av sluttbrukaromsetninga
i den norske telemarknaden.
Sjølv om konkurransenivået
i sektoren kan bli betre, må ein i ei heilskapsvurdering
av marknadsutviklinga også ta omsyn til marknadsresultatet.
Omtalane i meldinga under viser at Noreg har eit betre tenestetilbod
og lågare prisar enn mange land. Når det gjeld
prisar for aksess til Internett, kjem Noreg ikkje så godt
ut på OECD-statistikken. Bakgrunnen for dette er at ein
stor del av aksess til Internett blir gjort oppringt, noko som inneber
at ein av dei vesentlegaste kostnadskomponentane er kostnaden for
lokalsamtalar.
I dag varierer prisane for leigde samband med avstand
og kapasitet. Landet er klassifisert i prissoner med lågast
pris for transportkapasitet mellom sonene med størst trafikkgrunnlag.
Regjeringa ser det som vesentleg at ikkje prisane for tilgang skal
gi omfattande kostnadsulemper for breibandsbruk i distrikta, og
vil jamleg vurdere om det er behov for tiltak på dette området.
Det er sett i verk ei rekkje tiltak som har
som målsetjing å verne samfunnsviktig IT under
planlegging og gjennomføring. St.meld. nr. 17 (2001-2002)
"Samfunnssikkerhet - veien til et mindre sårbart samfunn" omtaler
ei rekkje overordna tiltak. Basert på arbeidet i BAS 2
blir det skissert i St.meld. nr. 47 (2000-2001) "Telesikkerhet og
-beredskap i et telemarked med fri konkurranse" ein strategi for
telesikkerheit og -vernebuing retta mot telenetta og IT-baserte
produksjonssystem. Post- og teletilsynet har fått eit særskilt myndigheitsansvar
for å setje i gang tiltaka som strategien skisserer.
Det er i tråd med reguleringa av ein
liberalisert marknad for elektronisk kommunikasjonsnett at utbygging
av nett skjer i regi av marknaden. Staten kan stå ansvarleg
for nettutbygging der det er snakk om spesielle behov. Vidare kan
det vere behov for statleg finansiering i distrikt som
eventuelt fell utanfor område som får tilbod på kommersielle
vilkår.
Samordning mellom private nett må skje
på frivillig basis, og baserast på lønnsemdsvurderingar.
Sjølv om slik samordning skjer i stor grad, og med reduserte kostnader
som resultat, kan det vere gevinstar som ikkje er tekne ut her.
Regjeringa vil klargjere kva aktørar som har ansvaret for å realisere
eventuelle samordningsgevinstar: Staten si oppgåve er i
hovudsak å sørgje for ei teleregulering som gir
effektiv ressursutnytting.
Stadig fleire tenester i samfunn og næringsliv
blir utførte elektronisk. Mange av desse krev ikkje breiband,
men volumet av desse tenestene og omfanget av meir kapasitetskrevjande
tenester er jamt aukande. Breiband er difor ein føresetnad
for å kunne bruke tenester på ein effektiv måte
og med tilfredsstillande kvalitet. Det er to drivkrefter som i hovudsak
påverkar behovet for kapasitet i netta. Den fyrste dreiar
seg om formidling av innhald, som i seg sjølv er kapasitetskrevjande.
Det gjeld blant anna lyd- og biletoverføring
av høg kvalitet. Den andre handlar om samtidig bruk av
ulike tenester med varierande kapasitetsbehov - tenester som kvar
for seg ikkje nødvendigvis fordrar breiband. Dette gjeld
så vel for verksemder som for privatpersonar. Utviklinga
går mot at så å seie alle typar tenester
i utgangspunktet kan bli tilbodne gjennom alle formidlingskanalar,
og at tenestene blir interaktive.
Ei årsak til manglande inntening er
at det framleis i liten grad er utvikla forretningsmodellar som
sørgjer for at inntektene frå etterspørselen
etter innhaldstenester kjem innhaldsleverandørane til gode.
Her er det marknaden sjølv som må utvikle formålstenlege
forretningsmodellar.
Regjeringa vil arbeide for at den norske innhaldsnæringa
får dei same rammevilkår som andre typar forretningsdrift,
slik at næringsaktørane verken blir diskriminerte
eller får spesielle privilegium. Målsetjinga er
ein levedyktig norsk innhaldsindustri. Det blir no gjennomført
ei utgreiing for å kartleggje eventuelle konkurransevridingar
mellom tradisjonell og elektronisk innhaldsindustri. Utgreiinga
vil til dømes ta opp verknadene av tilrådingane
i innstillinga Skatteutvalet la fram i februar 2003.
Nok ei utfordring gjeld sikre betalingsløysingar. Utan
eit velfungerande regime for fordeling av innhaldsinntekter må kvar
aktør i verdikjeda prøve å setje opp
si eiga betalingsløysing. Gode rammevilkår for
sikkerheit og tryggleik på nettet er naudsynt. Staten har
eit ansvar for at lov- og regelverk er tilpassa den elektroniske
kvardagen og blir àjourført i tråd med utfordringar
som viser seg, mens utvikling av tekniske verktøy for tryggleiksarbeidet
bør drivast fram av mark-naden.
Regjeringa vil sikre private aktørar
god og framsynt tilgang på data som det offentlege eig.
Slik tilgang gir høve for auka verdiskaping. Det offentlege
har eit særskilt ansvar som eigar og produsent av grunndata.
På den eine sida har ein dei offentlege utgiftene med å digitalisere
og halde ved like data og utvikle system for å gjere dei
tilgjengelege. På den andre sida er offentlege grunndata
råvare for verdiaukande tenester og bedrifts- og næringsutvikling
i slik samanheng. Den samfunnsøkonomiske gevinsten av auka
utnytting av desse data kan kome i konflikt med innteningskrava
til dei offentlege institusjonane. Det er problematisk når statlege
dataeigarar går inn i marknadene for verdiaukande
tenester og får omfattande marknadsmakt.
Utviklinga av offentlege tenester skjer i eit
samspel mellom offentlege myndigheiter og utviklarmiljø. Fleire
bedrifter har som hovudnæring å produsere IT-tenester
for offentleg sektor. Regjeringa vil styrkje det offentlege si rolle
som ein krevjande kunde, blant anna gjennom styrking av bestillarkompetansen
i offentleg sektor.
Kompetanse innanfor IT, kommunikasjon, leiing
og organisasjonsutvikling som spesifikt handlar om å utvikle,
implementere, drifte og hente ut gevinstar av tenester og innhald
er nødvendig for bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologiane
generelt, ikkje berre for teknologi og bruksmåtar som er
knytte til breiband. Det auka tilbodet av informasjon og tenester som
følgjer av breibandskapasitet, forsterkar likevel behovet.
Det synest her å vere ein samanheng mellom kompetanse og
bruk av ny teknologi: Ny teknologi aukar kompetansen, men krev også høgare
kompetanse for å bli teken i bruk.
Det føregår ein fagdebatt
om i kva grad IT skal reknast som "ein fjerde basiskunnskap" eller
ein "fjerde kulturteknikk" i dagens samfunn, på linje med
lesing, skriving og rekning. Søgnen-utvalet har fleire
tilrådingar i si innstilling. Mellom anna gjer utvalet
framlegg om at digital kompetanse, som ein del av basiskompetansen,
må konkretiserast og byggjast inn i læreplanane,
høg standard på utstyr og programvare for bruk
av IT i undervisninga må vere ein føresetnad i
nye læreplanar; og det må stimulerast til auka
innsats for å ta i bruk IT i eksamen og nasjonale prøver
og i utvikling av elektroniske elevmapper. Dette føreset
ein modell for systematisk og kontinuerleg etterutdanning av lærarar,
kontinuerleg satsing på forsking og skuleutvikling, utvikling
av digitale læringsressursar, og ikkje minst ei omfattande
utbygging av ein stabil og driftssikker infrastruktur basert på breiband.
IT-utdanningane står sterkt i Noreg.
Tal frå USA, Storbritannia og Danmark indikerer likevel
liten samanheng mellom formell IT-utdanning og arbeid i IT-næringane.
Det er grunn til å tru at det same gjeld for Noreg. Undersøkingar
frå OECD viser at den viktigaste mangelen på IT-kompetanse
i norsk næringsliv i dag er knytt til låg kompetanse
om elektronisk forretningsdrift og liten grad av rein teknologisk
kompetanse i føretaka.
Organisatorisk tilpassing er nødvendig
for at gevinstar skal kunne bli realiserte. Opptil 90 pst. av ressursinnsatsen
som følgjer ei vellukka IT-implementering, kan liggje i
kompetanse- og organisasjonsutvikling. Tillit og kunnskap blant
dei tilsette og god leiing blir framheva som kritiske faktorar for
ei omorganisering basert på høgkapasitetsnett. OECD
viser til at investeringar i IT ikkje er noka universalløysing.
Bedrifter som haustar dei største gevinstane, er dei som
allereie gjer det bra, eller som allereie er prega av innovasjon.
Det tek også tid før gevinstane ved bruk av IT
trer fram.
Utbygginga og utnyttinga av breiband i norske
kommunar møter fleire utfordringar. Det krevjast kompetanse
innan fagområdet og økonomiske ressursar. Når det
gjeld erfaringsspreiing frå breibandsprosjekt, er det gjennom
Høykom-programmet etablert ein erfaringsbase når
det gjeld kompetansebehov i offentlege verksemder, særleg
i kommunane. I tillegg bør det etablerast kompetansenettverk
og utviklingsverkstader nasjonalt og regionalt der kommunar, fylkeskommunar og
andre aktørar kan utveksle erfaringar og kunnskap.
Den politiske merksemda rundt informasjonsteknologi
har auka kraftig det siste tiåret. Dei fleste OECD-land
legg vekt på verdien av ein godt utbygd breibandsinfrastruktur
som ei viktig kjelde til økonomisk vekst og sosial utjamning.
Mange land har som ein konsekvens utvikla handlingsplanar og strategidokument
for å fremje utbreiinga og bruken av breiband og breibandstenester.
Noreg har i likskap med dei fleste andre OECD-land valt ein marknadsbasert
strategi for breibandsutbygginga. Ei slik tilnærming er
i tråd med OECD sine tilrådingar. Sverige, Canada
og Sør-Korea representerer unntaka, i det staten i desse
landa i større grad har gripe inn i marknadsutviklinga.
Breibandspolitikk og status i desse tre landa er spesielt omtala
i meldinga. Noreg ligg om lag på gjennomsnittet av EU- og
OECD-landa når det gjeld utbreiing av og tilknyting til
breiband.
Kommisjonen sin breibandspolitikk er skildra
i handlingsplanen eEurope 2005, som er eit ledd i Lisboa-strategien.
Kommisjonen vil ved utgangen av 2003 utarbeide eit dokument som
skildrar dei nasjonale breibandsstrategiane i alle medlemslanda.
Tempoet i utrullinga av breiband i medlemslanda vil bli målt
som ein del av referansetestinga av eEurope. Den fyrste referansetestrapporten
ut frå eEurope 2005 vil bli publisert våren 2004.
EUs forskingsprogram for informasjonssamfunnsteknologiane
(IST) er det største tematiske programmet under EU sitt
sjette rammeprogram. IST-programmet sitt arbeidsprogram for 2003-2004
har førebels sett av 60 mill. euro til breibandsprogrammet
"Broadband for all". Formålet er å utvikle nettverksteknologiar
og -arkitekturar som legg til rette for allmenn breibandstilgang
til alle europeiske brukarar.
Breibandsutbygginga i dei nordiske landa har
kome langt, men det er store individuelle forskjellar i tempoet
i utbygginga. Kundeveksten for breiband har til no gått
vesentleg langsamare enn utbygginga. Gjennomsnittleg prosentdel
av tilknytingar målt i forhold til talet på hushaldningar
var for dei nordiske landa er 20 pst. Norsk Telecom AS har innhenta
prisar frå dei fleste breibandsaktørar i den nordiske
marknaden. Meldinga gir ein oversikt over prisar summerte for høvesvis
privat- og bedriftssegmentet.
Regjeringa har som visjon for breibandsutviklinga
at den elektroniske infrastrukturen skal dekkje alle delar av landet,
gi konkurransefordel for norsk næringsliv, gi veksthøve
for kunnskapsbaserte næringar og medverke til modernisering
av offentleg sektor. Private og offentlege verksemder må ha
god tilgang til elektronisk infrastruktur og kunne utnytte dei moglegheitene
som breiband gir. Innhald og tenester må utviklast i takt med
marknadsutviklinga, og organisasjonar og enkeltbrukarar må ha
kompetanse for å kunne ta ut gevinstane.
Regjeringa sine mål er:
– Det skal
vere gode marknadstilbod om breiband i alle delar av landet.
– Det skal vere god tilgang på mangfaldig
elektronisk kvalitetsinnhald tilrettelagt for norske forhold.
– Verksemder skal ha tilstrekkeleg
kompetanse til å ta i bruk og realisere gevinstar ved breiband.
Dei konkrete måla i eNorge
2005 ligg fast: I løpet av 2005 skal alle grunnskular,
folkebibliotek og kommuneadministrasjonar ha tilbod om breibandstilknyting
til konkurransedyktige prisar. Innan utgangen av 2003 skal alle
vidaregåande skular ha slikt tilbod. I eNorge
2005 var det i tillegg eit mål om at alle helseføretak
skulle ha tilknyting til breiband i løpet av 2002. Dette
målet er no nådd.
Ei marknadsbasert utvikling aleine vil likevel
ikkje sørgje for eit fullgodt breibandstilbod over heile
landet. Regjeringa vil difor:
– Leggje
til rette for verksam konkurranse i utbygging av kommunikasjonsnett
og utvikling av tenester og innhald.
– Stimulere offentleg etterspørsel
og leggje til rette for teneste- og innhaldsutvikling, og dessutan
medverke til kompetanseutvikling og erfaringsspreiing.
– Vurdere tiltak i område
der det ikkje er kommersielt grunnlag for utbygging.
Verkemiddel innanfor kvart av desse områda
er nærmare skildra i meldinga.
Det er mange aktørar og ulike teknologiar
for breiband. Det er difor behov for å planleggje den samla infrastrukturen
i kommunane. Kommunane må her ta høgd for vernebuingsbehova.
Det same gjeld den regionale samordna utviklinga i regi av fylkeskommunen.
Det vil vere ei utfordring at framføringsvegar for telenett
blir utnytta betre, samtidig som det blir sørgt for tilstrekkeleg
sikkerheit og toleevne rundt dei samfunnskritiske delane. Det bør
gjennomførast risiko- og sårbarheitsvurderingar
i tilknyting til breibandsinfrastrukturen i kvar einskild kommune.
Marknadsaktørane speler hovudrolla
i utbygging av infrastrukturen og i å tilby produkt og
tenester. Aktørane har fyrst og fremst vore dei nasjonale
teleoperatørane. I seinare tid har ei rekkje
lokale og regionale aktørar engasjert seg i breibandsutbygginga.
Gjennom samarbeid mellom lokalt næringsliv, kommunar og
fylkeskommunar har ein sett mange eksempel på effektiv
planlegging og utbygging av breiband.
Det er ikkje laga fullstendige oversikter som
viser kva kommunar som er i gang med ei eiga satsing på breiband,
og kven som ikkje har starta. Hausten 2002 var det likevel om lag
250 kommunar der det ikkje var etablert eit tilbod om dekning av
breiband, eller dekninga var under 20 pst. av befolkninga. Samtidig
er det totalt sett om lag 190 kommunar som har søkt og
vore i kontakt med tilskotsordninga Høykom, mens 246 kommunar
aldri har søkt (om lag 57 pst. av kommunane). Høykom-programmet
sine erfaringar er at dei mest vellukka satsingane er dei der fleire
kommunar har gått saman om å satse på breibandsutbygging
og breibandsbaserte tenester. Eit samarbeid mellom fleire kommunar,
kraftselskap og kanskje private, lokale aktørar kan ha
større kundemakt, betre bestillarkompetanse og betre gjennomføringsevne
enn ein enkelt kommune.
Regjeringa ønskjer gjennom telepolitikken å etablere ordinære
marknader, som i framtida skal kunne klare seg på eiga
hand utan omfattande statleg særregulering. Den nye ekom-lova
gir myndigheitene verkemiddel for å kunne styrkje konkurransen
i marknaden. Lova vidarefører ei sektorspesifikk regulering,
men det blir lagt opp til ein gradvis overgang til å regulere
sektoren med utgangspunkt i generell konkurranserett.
Sektorspesifikke plikter skal berre påleggjast
på område av marknaden der det ikkje er oppnådd tilstrekkeleg
konkurranse. EU-kommisjonen har laga ei tilråding om kva
produktmarknader som kan vere gjenstand for særlege forpliktingar.
Før sektorspesifikke tiltak kan bli iverksette, skal det
lagast marknadsanalysar. EU-kommisjonen har også laga retningslinjer
om korleis marknadsanalysane skal gjennomførast. Særskilde
forpliktingar kan berre påleggjast tilbydarar som blir
vurderte å ha sterk marknadsstilling. Konkurransen skal
styrkjast ved publisering av rapportar om pris- og konkurranseforhold
i marknaden.
Post- og teletilsynet vil vurdere om prisforskjellane mellom
ulike delar av landet på leigde samband er basert på faktiske
forskjellar i kostnadene. Regjeringa vil vidare gjennom frekvensforvaltinga
leggje til rette for enkel etablering av trådlause breibandsnett.
Kommunane har eit planleggingsansvar for infrastruktur, som også omfattar
breiband. Regjeringa vil i samarbeid med Kommunenes Sentralforbund
vurdere å utarbeide retningslinjer for lokal planlegging
og koordinering av infrastruktur for breiband. Det skal også utarbeidast konkret
rettleiingsmateriale til kommunane om framføringsvegar,
medrekna kva for ei rolle kommunane bør ha, og korleis
utbygginga kan skje.
Nasjonalt helsenett skal vidareutviklast, og
meldingar og kodeverk i helse- og sosialsektoren skal oppdaterast.
For å forenkle og automatisere meldingsutvekslinga må journalleverandørar
og andre leverandørar tilpasse systema sine til meir standardiserte
løysingar.
Regjeringa vil leggje til rette for standardisering
og bruk av digitale læringsressursar og etablere eit nasjonalt
læringsnett. Oppgraderinga av Uninett skal halde fram.
Ordninga med rentekompensasjon for lån til opprusting av
skulebygg er utvida, og kan også omfatte kostnader for
breibandstilknyting for skulane.
Regjeringa vil sikre innhaldsprodusentar tilgang
til offentlege grunndata. Regjeringa tek sikte på å etablere klare
retningslinjer på feltet i 2004, også for konkurransemyndigheitene
si rolle, og vil gjennomføre eventuelle påkravde
endringar i finansieringa av innteningsgrunnlaget for dei statlege
verksemdene innan 2007.
Det skal gjennomførast ei utgreiing
om rammevilkåra for produsentar av elektronisk innhald. Utgreiinga
skal gi ei oversikt over rammevilkår som verkar vridande
på konkurransen i forholdet mellom tradisjonelle innhaldskanalar
og elektronisk innhald.
Regjeringa vil vidareføre pilotprosjekt
for å gi framdrift i særleg samfunnsnyttig produksjon
av elektronisk innhald.
Ordninga med skattefritak for datautstyret til arbeidsgivaren
i heimen vil bli vidareført, og omfattar også utgifter
til breiband.
Det er eit mål for Regjeringa at heile
landet skal ha eit tilbod om breiband. Analysar frå Teleplan
viser at meirkostnaden er høg ved å oppgradere
dei resterande offentlege institusjonane som er omfatta av eNorge-måla, og som ikkje vil
få eit marknadsbasert tilbod. Dei "dyraste" 10 pst. av
befolkninga bur i kommunar som representerer om lag 250 mill. kroner
i meirkostnader. Dette utgjer 50 pst. av totale meirkostnader, som
er på litt over 500 mill. kroner. I desse kommunane vil
så å seie alle institusjonar trenge særskilde
tiltak.
Kunnskapsnivået om breiband og bruksmåtar
er svært ulikt i norske kommunar. Offentleg initierte rettleiingstiltak
vil spele ei viktig rolle når det gjeld å formidle
kunnskap og erfaringar på tvers av offentleg sektor. Det
er eit mål at rettleiingsaktivitetane i størst mogleg
grad skal vere sjølvfinansierte. Regjeringa ser difor eit
behov for ei moderat opptrapping av rettleiingsinnsatsen i perioden
fram til 2005. Grunnlaget for og innretninga av ei slik opptrapping
vil bli vurdert nærmare i løpet av 2003, og sett
i samanheng med Høykom.
Ved utløpet av programperioden i 2004
kjem Høykom-programma til å ha støtta
tilnærma 400-500 prosjekt. Av desse er om lag 100 innanfor
delprogrammet Høykom-skole. Då er det gitt tilskot
på om lag 250 mill. kroner til ein prosjektportefølje
med ei samla prosjektramme på bortimot 1 mrd. kroner. Nærings-
og handelsdepartementet sitt Høykom-program skal evaluerast
i 2003. Evalueringa vil mellom anna peike på eventuelle
målsetjingar som ikkje er nådde, og gi råd om
vidare oppfølging. Det blir særleg lagt vekt på samarbeidsløysingar
mellom statlege etatar, fylkeskommunar, kommunar og bedrifter. Vidare
blir det lagt vekt på planar for iverksetting av bruksmåtar for
breiband, der kostnader og gevinstar blir adresserte.
Høykom-programmet har, med unnatak
av ei særskild løyving på 7,5 mill. kroner
til Finnmark i 2002, ikkje hatt midlar som er særskilt øyremerkte
for distrikta. Regjeringa vil i statsbudsjettet for 2004 foreslå eit
nytt delprogram, Høykom-distrikt. Høykom-distrikt bør
truleg innrettast slik at midlane støttar prosjekt som omfattar
fleire kommunar, og det er aktuelt å stille krav om regional
planlegging av breibandsutbygging. Det kan vere naturleg å knyte
Høykom-distrikt til utvalte soner i det distriktspolitiske
virkeområdet.
Dei økonomiske gevinstane av investeringar
i breiband følgjer i hovudsak av dei nyttevirkningar som er
drøfta i kapittel 2 i meldinga.
Fleire av forslaga som er omtalte i meldinga,
er allereie vedtekne, og kostnadene vil i hovudsak innebere omdisponeringar
innanfor rammene i dei ulike departementa. Forslaget om eit nytt
delprogram - Høykom-distrikt - inneber behov for auka løyvingar
over statsbudsjettet. Delprogrammet Høykom-skole er knytt
til Høykom-programmet, men blir finansiert over rammene
til Utdannings- og forskingsdepartementet.
Forslaga til konkurransestimulerande tiltak
er det i hovudsak Post- og teletilsynet som tek seg av, som ledd i
den faste oppgåveløysinga.
Forslag til tiltak for å stimulere
offentleg etterspørsel vil bli støtta av det eksisterande
Høykom-programmet og eit nettverk av eksisterande rettleiingsorgan.
For eksisterande rettleiingsverksemder vil aktiviteten vere inntektsfinansiert,
men med stønad frå Høykom. Høykom-ordninga
har allereie eit innarbeidd programsekretariat og innkøyrde
styringsfunksjonar i regi av Noregs forskingsråd, og kan
handtere utvida rammer og vidare drift med liten ekstra innsats.
Dei samla administrative konsekvensane av dei føreslåtte
tiltaka blir såleis minimale.