Ifølge folke- og boligtellingen var
det i Norge i underkant av 2 millioner boliger i 2001, det vil si
en økning på 12 pst. siden 1990. Gjennomsnittsboligen
er nå på 114 kvm, som er blant det høyeste
i Europa. Boligmassen er jevnt over godt vedlikeholdt. Dette indikerer
at nordmenn prioriterer boligen sin høyt.
Verdien av alle norske boliger ble beregnet
til 1 665 mrd. kroner ved utgangen av 2002 (SSB), og utgjorde da
84 pst. av husholdningenes samlede formue. Samme år ble
det investert for 52 mrd. kroner i boliger, som er 18 pst. av de
samlede investeringene i landet dette året. Rundt 2/3
av investeringene går til bygging av nye boliger og 1/3
til rehabilitering. Det ble igangsatt 23 000 og ferdigstilt 21 700
nye boliger i 2002.
77 pst. av husholdningene eier sin bolig, enten
som selveier (63 pst.) eller som andelseier (14 pst.).
Boutgiftene, som i motsetning til bokostnadene
ikke tar hensyn til endringer i verdien på boligen, økte
med 13 pst. fra 1997 til 2001. Boutgiftene har økt med
rundt 30 pst. for yngre, mens par i aldersgruppen 45-66 år uten
barn hadde en liten nedgang i boutgiftene.
Boligprisene for både nye og brukte
boliger har steget betydelig i perioden 1993 til 2002. De økte boligprisene
er en utfordring, da disse kan føre til at tallet på dem
som ikke har økonomisk evne til å komme inn i
markedet øker og til at boligbyggingen reduseres.
Mangel på egnede arealer til boligbygging
kan være et hovedproblem, og vil da medføre høye
tomtepriser. Finansiering av sosial infrastruktur, som skoler og barnehager,
er en annen utfordring.
Det er i de store byene de boligpolitiske utfordringene
er størst. Dette fordi det er mange som ønsker å bo,
studere og arbeide der, og spesielt i de sentrumsnære
områdene. De høye boligprisene er i seg selv en viktig årsak
til at mange blir vanskeligstilte på boligmarkedet i storbyene.
Standarden på de eksisterende boligene er dårligere
i byene enn i resten av landet. Det er også mange vanskeligstilte
som velger å bosette seg i storbyene. Dette har f.eks.
resultert i at det er i storbyene det finnes flest bostedsløse.
Også innvandrerne som er en risikoutsatt gruppe i boligmarkedet, ønsker ofte å bosette
seg i storbyene.
Økte boligpriser gjennom 1990-årene
har isolert sett medført at det i dag er vanskeligere enn
for ti år siden å etablere seg i egen bolig for
folk som har liten egenkapital og lav eller usikker inntekt.
Antall bostedsløse ble i 1997 anslått
til om lag 6 200. 35 pst. av de bostedsløse er midlertidig
bostedsløse, hvilket indikerer stor gjennomstrømning.
Mange av de langvarige bostedsløse har tilleggsproblemer
som rus og psykiske lidelser. 60 pst. av de bostedsløse
er rusmisbrukere. 58 pst. av de bostedsløse befinner seg
i de tre største byene. En tredjedel av de bostedsløse
har først og fremst et boligproblem, og kan klare seg i
en egen bolig straks. De resterende trenger oppfølging,
og i noen tilfeller også behandling for et rusmiddelproblem
og/eller psykisk lidelse. Omfanget av bostedsløshet
skal nå kartlegges på nytt, og resultatet vil
være klart i 2004.
Flyktninger og innvandrere har dårligere
levekår enn nordmenn flest. Flere innvandrere leier bolig
enn etniske nordmenn og flere bor i storbyene.
Antall eldre vil dobles frem mot 2050, og flere
vil dermed ha nedsatt funksjonsevne. For at disse gruppene skal
kunne bo lengst mulig hjemme og være mest mulig selvhjulpne,
trenger de en bolig som er tilgjengelig.
Mange mennesker med alvorlige psykiske lidelser har
en svært dårlig boligstandard. Boligbehovet for denne
gruppen er anslått til 3 400 boliger.
Bolig- og byggesektoren står for 40
pst. av energibruken og materialbruken i samfunnet, og 40 pst. av avfallet
til deponi er byggavfall. Sektoren legger også beslag på betydelige
landarealer. Målet om en bærekraftig samfunnsutvikling
er forankret i både Kyoto-avtalen og flere EU-direktiv,
og tilsier at miljøbelastningene fra boligsektoren må dempes.
Det høye og voksende boligkonsumet representerer en utfordring
med hensyn til å nå miljømål.
Komiteen vil peke
på at eierlinjen i norsk boligpolitikk har stått
sentralt for alle regjeringer i perioden etter 2. verdenskrig. Økonomiske
og andre virkemidler, så som skattefradrag for gjeldsrenter,
ligningsverdifastsettelse, subsidierte husbanklån og prisregulering,
har vært rettet inn mot at folk skulle kunne etablere seg
i eiet bolig, enten som eneeier eller ved forskjellige former for
felleseie. Bakgrunnen er hovedsakelig den samfunnsmessige verdien
av at folk tar vare på sin egen bolig, og rettferdighetsperspektivet
ved at folk flest eier sin egen bolig og får spare i egen
boligkapital fremfor å spare opp kapital for en utleier.
Borettslagsmodellen har vært viktig i byenes etterkrigsbebyggelse,
men de fleste boliger er eneboliger.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil peke på to særtrekk ved det norske boligmarkedet:
Andelen hushold som eier sin egen bolig (nærmere 80 pst.
i 2001), er svært høy, og andelen av utleiemarkedet
som består av ikke-kommersielle utleieboliger - dvs. som
leies ut på andre vilkår enn markedspris av kommuner,
boligbyggelag, studentsamskipnader og lignende - er svært
lav, og kun 4 pst. er offentlige utleieboliger. I tillegg er boligmarkedet
i Norge et av Europas mest deregulerte når det gjelder
prisfastsettelse og omsetning i eiermarkedet, og husleiefastsettelse
og kontraktsinngåelse i leieforhold.
Flertallet viser til at det i
mye mindre grad enn i våre nordiske naboland har vært
satset på å bygge ikke-kommersielle utleieboliger
i kommunal eller privat regi. Prisstigningen på leiemarkedet
har vært høy.
Flertallet vil peke på et
annet trekk ved folks boligforhold, nemlig at boutgiftsbelastningen,
de totale boutgiftenes andel av inntekten, er svært skjevt
fordelt mellom inntektsgrupper, husstandstyper og generasjoner.
Boligutvalget peker særlig på at det blant unge og
enslige med og uten barn finnes svært mange med høy
boutgiftsbelastning. Blant disse finnes mange som ikke er omfattet
av Husbankens bostøtte. Bildet blir enda tydeligere når
vi ser dette i forhold til inntekt, og flertallet vil
understreke at unge enslige med dårlig inntekt har svært
høy boutgiftsbelastning, mens boutgiftsbelastningen for
eldre med god inntekt er lavere.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti vil peke på det særtrekk
at Norge har en høyere eierandel (opp mot 80 pst.) enn
det de fleste andre land har. Kun Spania og Irland har en like høy eierandel
som Norge. Disse medlemmer viser til at det har vært
en bevisst strategi å ha en høy eierandel i Norge,
noe som har vært positivt for det norske boligmarkedet. Disse
medlemmer vil advare mot strategier som legger opp til en
annen innretning av boligmarkedet. Disse medlemmer viser
til at Norge antakeligvis har Europas mest deregulerte boligmarked,
noe som også har virket positivt med tanke på en
god boligfordeling her til lands.
Disse medlemmer viser til at
det er naturlig at unge har høyere boutgifter enn eldre.
Dette kommer i stor grad av at unge etablerer seg, men også av
preferanser, spesielt knyttet til standard og disposisjonsform. Unge
er villige til å betale mer for en eierbolig enn en leiebolig
fordi eierboligen også er en investering for fremtiden.
Komiteen vil også påpeke
at kjøp og bygging av boliger i Norge i svært
høy grad finansieres ved lån med flytende rente.
Ifølge Statistisk sentralbyrå har land med høy
grad av fast rente større svingninger i boligprisen enn
land med høy grad av flytende rente. Boligutvalget viste
at Norge i perioden 1985-1999 var blant OECD-landene med høyest
svingninger i realprisene på bolig, med toppriser 56 pst.
over bunnprisen. Fra 1987 falt boligprisene i Norge til en bunn i
1993 og var ikke oppe igjen på 1987-nivå før
i 1999.
Komiteen vil peke på at
store svingninger i boligpris innebærer stor risiko for
de som er nødt til å kjøpe og selge i
utakt med markedet, særlig dersom de har høy belåning
av boligen. Gjeldsordningsloven som ble vedtatt i 1992 i kjølvannet
av den sterke nedgangen i boligprisene i perioden 1987-1993 fungerer
som en illustrasjon på det.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti vil vise til at det var få som ble
omfattet av gjeldsordningsloven.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at boligbyggingen er halvert i forhold til begynnelsen
på 1970-tallet, og at boligbyggingen etter bunnårene
1991-1993 har svingt mellom 20 000 og 25 000 boliger. Boligbyggingen
utgjør dermed i antall boliger i overkant av 1 pst. av
den eksisterende boligmassen.
Flertallet viser til at den største
offentlig støttende boligbyggingen de siste årene
har vært eldresatsingen.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti vil peke på den store svingningen
i boligbyggingen. I 2003 ble det bygget noe færre boliger
enn foregående år, mens i 1. kvartal i 2004 ble det
bygget et høyere antall boliger. Disse medlemmer vil
vise til den store effekten rentenivå og økonomiske
fremtidsutsikter har på boligbyggingen.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti vil derfor vise til at Regjeringens økonomiske
hovedmål er å få ned arbeidsledigheten
og å stabilisere renten på et historisk lavt nivå.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til den store samfunnsøkonomiske betydning boligsektoren
har både som formuesoppbygging for boligeierne samt den
meget store sysselsettingseffekten. Det er derfor viktig å tilrettelegge
for et velfungerende boligmarked med jevn høy nybyggings-
og rehabiliteringsaktivitet. En viktig forutsetning for et velfungerende
boligmarked og god kapasitetsutnyttelse i byggenæringen,
er å tilrettelegge for et fritt boligmarked som ikke forstyrres
av for mange destabiliserende offentlige reguleringer og unødvendige
lovreguleringer.
Disse medlemmer vil advare mot å la
målet om en bærekraftig samfunnsutvikling tynge
ned boligbyggesektoren med fordyrende miljøkrav eller andre
unødvendige miljørelaterte byggerestriksjoner.
Det må i stor grad være opp til tiltakshaver og
utbygger selv å avgjøre hvorvidt fordyrende miljøhensyn
og tekniske krav til byggstandarder utover et minimum skal anvendes
eller utelates i et byggeprosjekt.
Disse medlemmer er ikke imot
fortetting i eksisterende byområder der det er hensiktsmessig,
men mener allikevel at den beste løsningen ofte er å utvide byområdene
ved å regulere nye landarealer utenfor eksisterende bygrenser
til boligformål.
Disse medlemmer vil advare mot
en for restriktiv arealpolitikk til boligformål. En restriktiv
arealpolitikk er trolig det største hinder for et velfungerende boligmarked,
og skaper helt unødvendig prispress og ubalanse i boligmarkedet
i utsatte pressområder rundt flere byer. I Norge er det
ingen arealknapphet om man ser landareal i forhold til folketallet.
Mens befolkningstettheten i Norge er 15 personer pr. kvadratkilometer,
er befolkningstettheten ofte det mangedobbelte i de fleste andre
land. Arealknapphet og høye tomtepriser er som oftest et
produkt av bevisst restriktiv arealpolitikk, og ikke av reell fysisk
mangel på disponible arealer. Det er meningsløst å føre
en arealpolitikk i Norge som gjør tomtearealer til en rasjonert
vare med sterke prisøkninger som resultat, når
vi har mer enn nok av arealer å ta av til byggeformål.
Disse medlemmer vil derfor oppheve
både 100-meters-forbudet mot bygging i strandsonen, samt lempe
vesentlig på bestemmelsene vedrørende jordvernet
samt slippe fritt spredt boligbygging for å øke tomtetilgangen.
Dette er et knippe virkemiddel mot skyhøye tomtepriser.
Disse medlemmer fremmer
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om oppheving av de rikspolitiske bestemmelsene i § 17-2
i plan- og bygningsloven om forbud mot bygging og fradeling i 100-metersbeltet
langs sjøen, slik at dette ansvaret overføres
til det lokale selvstyret."
Komiteen viser for øvrig
til merknader under kapittel 4.2.