4.1 Komiteens merknader

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti,har merket seg at departementet ønsker et sterkere vern for politiske ytringer, og deler vurderingen av at det ikke er nødvendig med et eget ledd i grunnloven for å ivareta dette. For øvrig viser flertallet til meldingen og slutter seg til både Ytringsfrihetskommisjonens og departementets vurdering.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet viser til at en grunnlovsbestemmelse om ytringsfrihet i første rekke må gi vern mot inngrep fra staten eller offentlige myndig­heter.

Kommisjonens forslag til annet ledd omhandler vilkårene for rettslige begrensninger i den klassiske ytringsfriheten, informasjonsfriheten og retten til taushet. Disse medlemmer er enige med kommisjonen i grunnlovsfesting av en bestemmelse om at ingen kan holdes rettslig ansvarlig for at en ytring er usann dersom ytringen er fremsatt i aktsom god tro. Disse medlemmer har forståelse for at noen ytringer krever et sterkere vern enn andre. En slik analyse må baseres på ytringsfrihetens begrunnelse i sannhetssøken, demokrati og den frie meningsdannelse.

Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen anser Ytringsfrihetskommisjonens forslag om at begrensninger i ytringsfriheten skal være forankret i lov, som en skjerping av praksis. Disse medlemmer finner en slik innstramming prinsipielt riktig og hensiktsmessig. Regjeringens forslag til § 100, annet ledd overlater fastsettelsen av rammene for begrensninger i ytringsfriheten til skjønn, mens det etter disse medlemmers syn i størst mulig grad bør være lovgiver som fastsetter rammene.

Disse medlemmer viser til Ytringsfrihetskommisjonens forslag til tredje ledd hvoretter politiske ytringer gis utvidet vern. Bestemmelsen skal verne de frimodige ytringer om statsstyrelsen; det vil si ytringer som det både kreves mot og uavhengighet å fremsette, og som er helt avgjørende for en levende offentlig debatt. Etter disse medlemmers syn har en slik bestemmelse stor symbolverdi i tillegg til den viktige markering den vil være av verdien av meningsutveksling i det offentlige rom.

Disse medlemmer støtter på denne bakgrunn Ytringsfrihetskommisjonens forslag til tredje ledd.

4.2 Personvern og privatlivets fred

Ytringsfrihetskommisjonen har drøftet betydningen av å skille mellom den offentlige og private sfære i flere sammenhenger. Det trekkes et prinsipielt skille mellom "personvernet" og "privatlivets fred". Skillet har nær sammenheng med kommisjonens vektlegging av skillet mellom det offentlige og private rom - eller den offentlige og private sfære.

Med personvernet tenker kommisjonen først og fremst på beskyttelsen av personen som offentlig person (offentlig omdømme). Vernet om ære og verdighet er en sentral del av personvernet. Kommisjonen legger til grunn at personvernet søker sin begrunnelse i individuelle interesser.

Med beskyttelse av privatlivets fred eller beskyttelse av privatsfæren tenker kommisjonen på tre forhold.

For det første må den private sfære, eller intimsfæren, være vernet mot inngrep fra det offentlige, herunder inngrep i form av rettslige begrensninger i ytringsfriheten. Dette tilsier en høy grad av ytringsfrihet innenfor privatsfæren. For det annet bør privatsfæren være skjermet mot at det offentlige og offentligheten har rett til innsyn i eller informasjoner om privatlivet. For det tredje bør det være et vern mot offentliggjøring av det private. Kommisjonen mener at det ideelle ville være om privatlivets fred fikk grunnlovsvern, og foreslår at en slik bestemmelse blir vurdert nærmere.

Hva angår offentliggjøring av det private, påpeker kommisjonen at trusselen ikke først og fremst kommer fra staten, men fra andre private. Kommisjonen drøfter særlig offentliggjøring av offentlige personers private forhold og offentliggjøring av private forhold i forbindelse med kriminalsaker.

Grunnloven har ingen regler som uttrykkelig verner retten til privatlivets fred. En viss beskyttelse følger av Grunnloven § 102, som blant annet innebærer at ransaking av privat bolig mv. bare kan foretas dersom det foreligger nokså bestemt mistanke om rettsbrudd av noe grovere karakter.

For øvrig gir straffeloven § 390 vern mot å "krenke[r] privatlivets fred ved å gi offentlig meddelelse om personlige eller huslige forhold". De hensyn som ligger til grunn for bestemmelsen, må avveies mot hensynet til ytringsfriheten.

Privatlivets fred er beskyttet av EMK artikkel 8. Bestemmelsen retter seg først og fremst mot inngrep fra statlige myndigheter i den fysiske og psykiske integritet. Overvåking og enkelte spørsmål om misbruk ved registrering av personopplysninger faller også inn under bestemmelsen. Det er noe mer tvilsomt i hvilken utstrekning artikkel 8 første ledd gir vern mot krenkelser fra andre private. Trolig har statene en viss, begrenset forpliktelse til gjennom lovgivning og domstoler å sørge for at private ikke krenker hverandres privatliv.

Konflikten mellom privatlivets fred og ytringsfriheten opptrer ofte som et spørsmål om nasjonal lovgivning som beskytter privatlivets fred er et nødvendig inngrep i ytringsfriheten etter EMK artikkel 10.

Høringsinstansene er delt i synet på den løsning kommisjonen drøfter. Mens noen erpositive til kommisjonens forslag om å vurdere en grunnlovsbestemmelse om privatlivets fred, stiller andre seg skeptisk til behovet for en lovregulering som begrenser offentliggjøring av private forhold. Det anføres at et eventuelt forslag om å grunnlovsfeste privatlivets fred eventuelt må utredes grundig, slik at man ikke utelukker ytringsfriheten og informasjonsfriheten på områder som har vesentlig betydning for demokratiet.

Enkelte høringsinstanser gir uttrykk for synspunkter på kommisjonens redegjørelse om personvernspørsmål og offentlighet i sin alminnelighet, uten å forholde seg særskilt til forslaget om en grunnlovsbestemmelse om privatlivets fred eller andre lovforslag i denne forbindelse.

Departementet peker på den grunnleggende betydningen skillet mellom en privat og offentlig sfære har for ytringsfriheten. Departementet er enig med kommisjonen i at skillet mellom den offentlige og private sfæren må opprettholdes både på grunn av en rett til privatliv og for å opprettholde en basis for fri offentlig samtale. Dette innebærer for det første at den private sfære i omfattende grad bør være beskyttet mot reguleringer og inngrep fra det offentlige. For det andre bør privatsfæren være beskyttet mot innsyn fra det offentlige.

Departementet slutter seg til kommisjonens synspunkt om at det kanskje kan være grunn til å være strengere enn man nå er når det gjelder beskyttelse av privatlivets fred. En ny grunnlovsbestemmelse om ytringsfriheten bør ikke være til hinder for dette. Dette betyr at departementet deler kommisjonens bekymring for tendensen til at beskyttelsen av privatlivet bygges ned, og at skillet mellom den private og offentlige sfære viskes ut. Samtidig er det ønskelig å bygge ned det rettslige vernet mot ærekrenkelser.

Departementet viser til at spørsmålet om rekkevidden av straffebud som i dag også rammer ytringer i privatsfæren, vil bli vurdert ved oppfølgingen av Straffelovkommisjonens utredning. Departementet varsler også at de vil komme tilbake til kommisjonens drøftelser av personopplysningslovens bestemmelser om retting og sletting av personopplysninger ved en senere evaluering av personopplysningsloven, som vil bli påbegynt i 2005.

Når det gjelder offentliggjøring av personlige forhold om offentlige personer, understreker departementet at utgangspunktet for offentlige personer er det samme som for andre personer: Offentliggjøring av det private er prinsipielt uheldig og den offentlige samtale fremmed. En offentliggjøring av det private bør bare skje i begrenset grad og ut fra det generelle behov for å tjene åpenhet og kontroll. Departementet vil tilføye at en betingelsesløs ytringsfrihet på dette området kan bidra til å heve terskelen for deltakelse i den offentlige debatt. Hensynet til en velfungerende samfunnsdebatt tilsier dessuten at den grunnlovsfestede ytringsfriheten ikke bør beskytte friheten til å publisere privatsensitive opplysninger om offentlige personer.

Det kan etter en konkret vurdering være relevant å offentliggjøre privatsensitive opplysninger som kan antas å ha innvirket på en politisk beslutning, for å belyse diskrepans mellom privat og offentlig opptreden, eller for å belyse den offentlige personens egnethet til å inneha en maktposisjon. I slike tilfeller må opplysningen kunne sies å ha allmenn interesse. Dette innebærer at offentlige personer må akseptere offentliggjøring av lojalitetsbånd eller forpliktelser som har betydning for deres habilitet. Medlemskap eller deltakelse i lukkede foreninger eller egne eller nær families eierposisjoner kan være eksempler på dette. Det vil også normalt være rettmessig å offentliggjøre at en fremtredende politiker blir etterforsket for økonomiske uregelmessigheter eller ikke betaler sine parkerings­bøter.

Spørsmålet er hvordan man skal forholde seg til tilfeller der en offentlig person er i en privat situasjon som ikke nødvendigvis må, men er egnet til å påvirke vedkommendes yrkesutøvelse, som for eksempel pr­oblemer knyttet til den nærmeste familie, alkoholmisbruk, fysisk og psykisk helse eller privatøkonomiske forhold.

Ytringsfrihetskommisjonens forslag om grunnlovsfesting av privatlivets fred synes motivert av et ønske om å styrke alle de tre aspektene av begrepet som drøftes av kommisjonen. Departementet kan for sin del ikke se at det er avgjørende grunner for å overveie en grunnlovsbestemmelse om privatlivets fred nå. Privatlivets fred kan sikres på hensiktsmessig måte gjennom vanlig lovgivning slik sitasjonen er i dag.

Skulle det bli aktuelt med en alminnelig grunnlovs­revisjon med utvidelse av rettighetskatalogen, bør imidlertid en slik bestemmelse bli vurdert på linje med andre rettigheter.

4.2.1 Komiteens merknader

Komiteen er enig med Ytringsfrihetskommisjonen og med departementet i at skillet mellom den private og den offentlige sfære har grunnleggende betydning for ytringsfriheten. Det er nødvendig å opprettholde dette skillet av to grunner: Det er viktig både å verne om den enkeltes rett til privatliv og å opprettholde en arena for fri og åpen kommunikasjon.

Komiteen støtter videre synspunktet om at en rekke av de begrensninger i ytringsfriheten som i dag retter seg både mot ytringer i den private og offentlige sfære, bør begrenses til offentlig fremsatte ytringer. Det vises her til begrensninger i ansattes ytringsfrihet, straffelovens bestemmelser om ærekrenkelser, høy­forræderi mv.

Komiteen er enig i at i forholdet mellom de to sfærer skal privatsfæren fungere som et fristed for den enkelte. Flere forhold gjør det imidlertid vanskelig å fastsette klare grenser mellom de to sfærer. For eksempel må offentlige personer akseptere at bindinger eller forpliktelser som har betydning for deres habilitet, blir offentliggjort. Medlemskap i foreninger og økonomiske interesser som normalt hører privatsfæren til, kan være av betydning for vurderingen av en offentlig person, og det må aksepteres at allmennheten gjøres kjent med dette dersom slike forhold kan sies å ha betydning for deres virke. For øvrig slutter komiteen seg til de vurderinger som fremkommer i meldingen om denne problemstillingen.

Komiteen ser med bekymring på at den enkeltes rett til privatliv i stadig flere tilfeller ikke synes å bli respektert. En betingelsesløs rett til å ytre seg om andres privatliv kan bidra til å heve terskelen for deltakelse i den offentlige debatt. Dette er uheldig for demokratiet.

Komiteen har merket seg at Ytringsfrihetskommisjonen foreslår å vurdere å grunnlovsfeste retten til privatlivets fred.

Komiteen mener at alle mennesker skal ha en rett til et privat domene, et sterkt vern av privatsfæren. Ytringsfrihetskommisjonen formulerte det slik:

"Man kan bare utvikles som menneske ved at man har et rom der man ikke behøver å stå til ansvar for hva man gjør eller sier overfor ytre, ukjente kontrollører. Når man offentliggjør det som bør forbli privat, er det ikke bare retten til privatliv som brytes ned. Også den offentlige samtalen korrumperes. Den fungerer ikke lenger etter forutsetningen, men forfaller til sladder og pjatt."

Komiteen er enig med kommisjonen i dette.

Privatsfæren bør derfor, slik komiteen ser det, være relativt beskyttet mot innsyn fra offentligheten og mot inngrep fra det offentlige, som overvåking, uforholdsmessig inngripende etterforskningsmetoder og krenkinger av personvernet.

Men privatlivets fred er, etter komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstrepartis mening, ikke alltid synonymt med familielivets fred. Mange kvinner er blitt utsatt for vold fra samboer eller ektefelle uten at det er blitt grepet inn fra det offentliges side, og begrunnelsen har vært beskyttelse av familielivets fred.

Inngripen i den private sfære kan etter disse medlemmers syn være nødvendig for å beskytte kvinners rett til å ha et eget privat domene, til å være enkeltindivider.

Ytringsfrihetskommisjonen gikk inn for en grunnlovsbestemmelse av privatlivets fred. Disse medlemmer støtter dette forslaget, men erkjenner samtidig at mange grensedragninger rundt dette spørsmålet må belyses.

Komiteen fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen utrede vernet av privatlivets fred, herunder spørsmålet om mulige utforminger av en eventuell grunnlovsfesting."

4.3 Ærekrenkelser

Ytringsfrihetskommisjonen fremmer flere konkrete forslag om endringer i reglene om ærekrenkelser.

Kommisjonen drøfter særlig tre spørsmål:

• – Delvis restaurering (gjeninnføring) av skyldkravet i Grunnloven.

• – Innføring av et skille mellom fakta og vurderinger.

• – Forbud mot visse sanne ærekrenkelser.

Kommisjonen mener at dens forslag samlet sett vil innebære "et noe redusert rettslig vern mot injurier".

Departementet støtter kommisjonens grunnleggende utgangspunkter og går i hovedsak inn for å følge opp kommisjonens konkrete forslag. Reglene om ærekrenkelser utgjør i dagens samfunn et kjernepunkt - både prinsipielt og praktisk - blant de rettslige betingelser for ytringsfriheten. Departementet slutter seg til kommisjonens forslag om å bygge ned det rettslige vernet mot ærekrenkelser. Dermed styrkes åpenheten og den offentlige samtale.

Det vises til arbeidet med ny straffelov og en fullstendig gjennomgang av straffelovens regler om ærekrenkelser med sikte på å få et oppdatert lovverk.

Høyesteretts praksis har i de senere år gått i retning av en styrking av ytringsfriheten på bekostning av vernet for æren. Utviklingen skyldes i første rekke EMK artikkel 10 og Den europeiske menneskerettighetsdomstols praksis i klagesaker mot Norge og andre stater. EMD har i tre saker mot Norge slått fast at norske rettsavgjørelser i ærekrenkelsessaker innebar krenkelser av EMK artikkel 10.

Departementet mener at det er god grunn til å gi grunnlovsbeskyttelse for en del av de avveiningene som nå er kommet til uttrykk i rettspraksis. Departementets syn må ses i sammenheng med at straffeloven § 135 a ("rasismeparagrafen") fortsatt vil gi et særlig vern for utsatte grupper. Spørsmålet om å bygge ned det rettslige vernet mot ærekrenkelser må videre ses i sammenheng med at departementet går inn for å beholde et relativt sterkt vern mot ytringer som krenker privatlivets fred.

Norsk rettspraksis om ærekrenkelser har gjennomgått en betydelig utvikling i tiden rundt og etter at Ytringsfrihetskommisjonen avga sin utredning. Også i EMD har det skjedd en gradvis utvikling. Skillet mellom faktapåstander og verdivurderinger må nå anses som en del av norsk rett, og med de konsekvensene som kommisjonen tilsikter.

Departementet reiser likevel spørsmål ved om dette skillet bør gis en grunnlovsmessig forankring. Departementet mener at en grunnlovsbestemmelse bør gjenspeile det prinsipp at ytreren ikke bør kunne avkreves bevis for vurderingspregede påstander og rene meningsytringer for å unngå sanksjoner. Departementet er enig med de høringsinstansene som påpeker at det kan være vanskelig i praksis å trekke noe klart skille mellom fakta og vurderinger, og at det kan være nødvendig å operere med en glideskala for kravet til sannhetsbevis, der kravet til objektivt faktisk belegg varierer med graden av verdivurderinger. Prinsipielt bør grunnlovsbestemmelsen imidlertid bygge på et slikt skille. Det vil være mindre betenkelig i forhold til de tre prinsippene å forby usanne faktiske påstander, iallfall dersom ytreren visste eller burde vite at påstanden var usann.

Spørsmålet er videre i hvilken grad det etter en ny grunnlovsbestemmelse bør være adgang til å gripe inn mot vurderingspregede ytringer. Det bør være svært begrenset adgang til å forby, og særlig straffesanksjonere, vurderinger og meningsytringer. Dette gjelder særlig for kritiske ytringer mot offentlige personer i saker av allmenn interesse. Dette følger etter departementets oppfatning av både sannhetsprinsippet, demokratihensynet og autonomiprinsippet.

Når det gjelder grunnlovsbeskyttelsen av vurderinger og meningsytringer, er departementets oppfatning at de grunnlovsmessige grensene for det tillatte bør være noe snevrere enn det Ytringsfrihetskommisjonen gir uttrykk for. Departementet mener at en ny grunnlovsbestemmelse i særskilte tilfeller, og etter en konkret avveining mot ytringsfrihetens begrunnelser, bør åpne for at det kan gripes inn mot vurderinger og meningsytringer, for eksempel fordi de er særskilt grove eller er rettet mot en privatperson i en sak uten allmenn interesse.

Departementet er enig med kommisjonen i at injurie­lovgivningen bør gi uttrykk for hvilke krav til faktisk forankring som stilles til ærekrenkende ytringer. Departementet slutter seg derfor til Ytringsfrihetskommisjonens og Straffelovkommisjonens anbefalinger om at det bør vurderes en eller flere nye bestemmelser om ærekrenkelser som gjenspeiler grensen mellom fakta og vurderinger. Det vises i denne forbindelse også til arbeidet med oppfølgning av NOU 1995:10 Reformer innen injurielovgivningen, som har vært stilt i bero påvente av oppfølgingen av Ytringsfrihetskommisjonens utredning og arbeidet med ny straffelov.

Ordlyden i Grunnloven § 100 annet punktum krever at fremsettelse av "falske og ærekrenkende Beskyldninger mot nogen" i trykt skrift må skje "forsætligen" for å kunne straffes. Kravet om forsett skulle innebære at det ikke er mulig å straffe en påstand på grunn av dens usannhet dersom ytreren er aktsomt eller uaktsomt uvitende om beskyldningens usannhet. Denne grunnlovsmessige begrensningen av adgangen til å strafflegge ytringer har imidlertid vært bortfortolket i rettspraksis.

Ytringsfrihetskommisjonen foreslår i en spesial­bestemmelse i sitt forslag til § 100 annet ledd tredje punktum en delvis restaurering (gjeninnføring) av det skyldkravet som finnes i ordlyden i den nåværende Grunnloven § 100 annet punktum:

"Ingen kan holdes retsligt ansvarlig for at en Paastand er usand, naar den er fremsat i agtsom god tro."

At forslaget betegnes som en "delvis" gjeninnføring av skyldkravet, skyldes at kommisjonen ikke krever forsett, men nøyer seg med uaktsomhet for at det skal kunne gripes inn med ansvar som en følge av en påstands usannhet. Bestemmelsen verner dermed den som i aktsom god tro fremsetter usanne påstander.

Som typiske eksempler nevner kommisjonen fengselsstraff, bøter, erstatning, mortifikasjon, oppreisning og rettighetstap. Ileggelse av saksomkostninger må antakelig også være omfattet.

Kommisjonen begrunnelse for å innføre et krav om aktsom god tro i den nye grunnlovsbestemmelsen om ytringsfrihet, er sammensatt.

Kommisjonens forslag vil innebære en alminnelig, grunnlovsvernet regel om at aktsom god tro hos ytreren utelukker alle former for rettslig ansvar som er begrunnet i påstandens usannhet. Etter dagens lovgivning varierer skyldkravet for ulike typer rettslig ansvar.

For straffansvar følger det av straffeloven at man kan dømmes for å ha fremsatt en ærekrenkelse det ikke er ført sannhetsbevis for, selv om man er i aktsom god tro om sannheten. Etter forholdene kan ytreren likevel frikjennes blant annet dersom han eller hun var "pliktig eller nødsaget" til å uttale seg. Dessuten kan aktsom god tro om sannheten lede til frifinnelse ut fra en konkret vurdering basert på den alminnelige rettsstrids­reservasjon. Ytringsfrihetskommisjonens forslag til ny Grunnlov § 100 annet ledd tredje punktum innebærer en viss utvidelse av friheten fra straffansvar, ettersom aktsom god tro blir en absolutt frifinnelsesgrunn, og ikke beror på en konkret vurdering.

Etter skadeserstatningsloven er det et vilkår for erstatnings- og oppreisningsansvar at injurianten enten har vært uaktsom, eller at vilkårene for straff er til stede. Dersom injurianten fritas for straffansvar på grunn av aktsom god tro om sannheten, vil vedkommende heller ikke kunne dømmes til å betale erstatning eller oppreisning. Konsekvensene av grunnlovsforslagets annet ledd tredje punktum vil bli de samme for erstatnings- og oppreisningsansvar som for straff.

Straffeloven § 253 oppstiller ikke noe uttrykkelig skyldkrav for å få mortifikasjonsdom for en ærekrenkelse. Den rettspolitiske begrunnelsen for dette er at mortifikasjon ikke er ment å ha noen infamerende funksjon overfor injurianten. Det utgjør bare en erklæring fra domstolen om at det ikke er ført bevis for at en påstand er sann. Men særlig på bakgrunn av EMK artikkel 10 har nyere rettspraksis lagt til grunn at det også ved mortifikasjon gjelder en rettsstridsreservasjon. I nyere avgjørelser har det ofte skjedd en konkretisering av rettsstridsreservasjonen gjennom en henvisning til EMK artikkel 10. Anvendelsen av rettsstrids-reservasjonen har i flere tilfeller ført til at en usann påstand ikke har blitt mortifisert fordi ytreren var i aktsom god tro.

Konsekvensene for gjeldende rett må videre ses på bakgrunn av at ordlyden i forslaget ikke skiller mellom ulike ytrere og ytringens tema.

Etter departementets oppfatning trekker kommisjonens henvisning til demokratiprinsippet og sannhetsprinsippet i retning av å forstå forslaget slik at det først og fremst er ment å ha betydning for publisering av ytringer av allmenn interesse. En slik tolkning følger også av henvisningen til ytringsfrihetens begrunnelser i utkastet til ny Grunnlov § 100 annet ledd første punktum. Forslagets ordlyd er likevel ikke begrenset på denne måten.

En annen følge av forslaget er at det etter kommisjonens syn vil legge visse bånd på lovgiver og domstolene ved den nærmere bestemmelsen av hvor strengt aktsomhetskravet kan være i ulike situasjoner. Kommisjonen peker på at kravet til aktsomhet "vil kunne variere med innholdet i den aktuelle påstanden og ytrerens profesjonalitet og gjennomslagskraft". Det vil være opp til lovgiverne og domstolene å fastlegge det nærmere innholdet i aktsomhetsnormen på bakgrunn av bestemmelsen i ny Grunnlov § 100 annet ledd.

Flere høringsinstanser slutter seg til kommisjonens forslag. Enkelte instanser synes å stille seg positive til Ytringsfrihetskommisjonens redegjørelse for forslaget om en delvis restaurering av skyldkravet, uten å komme med noen klar konklusjon. Flere av de høringsinstanser som er positive til kommisjonens forslag, viser også til at forslaget vil bidra til opprydding og klargjøring av aktsomhetsstandarden. Enkelte høringsinstanser går imidlertid imot kommisjonens forslag, og det påpekes blant annet at en eventuell regelfesting bør skje ved endring av straffeloven enn ved grunnlovsendring.

Departementet har vurdert om det - som foreslått av Ytringsfrihetskommisjonen - er ønskelig å ta inn en særbestemmelse i Grunnloven om at ingen kan holdes ansvarlig for at en påstand er usann når den er framsatt i aktsom god tro. Departementet frarår dette, i hovedsak fordi den rettstilstanden som Ytringsfrihetskommisjonen ønsker i mellomtiden, på grunnlag av EMK artikkel 10, langt på vei er blitt resultatet i rettspraksis, og fordi det grunnlovsforslaget departementet ellers går inn for, vil gi det ønskede vernet mot å bli ilagt reaksjoner på grunn av usannheten i en påstand.

Forslagene i Dokument nr. 12:16 (1999-2000) åpner også for å vedta en særbestemmelse som tar utgangspunkt i kommisjonens forslag, men som er begrenset til å gjelde rettslig ansvar i form av straff, se alternativ 2 til annet ledd tredje punktum. Spørsmålet er om et slikt alternativ bør tilrås.

Et hovedargument for å velge en særbestemmelse som er begrenset til straff, vil være at Grunnloven ikke stenger for å beholde adgangen til å mortifisere påstander som er fremsatt i aktsom god tro, jf. også St.meld. nr. 42 (1999-2000) s. 22 og 45. En slik bestemmelse vil dessuten markere et prinsipp særlig for den mest inngripende sanksjonen mot ytringer, nemlig straff. Dette vil imidlertid fremstå som en spesialregulering av ett bestemt spørsmål og en bestemt reaksjonsform som bryter med opplegget i grunnlovsbestemmelsen ellers.

Departementet mener derfor at en heller ikke bør vedta en særbestemmelse i Grunnloven om at ingen kan straffes for at en påstand er usann når den er fremsatt i aktsom god tro.

Samlet tilrår departementet etter dette at annet ledd tredje punktum i kommisjonens forslag utelates. Dette innebærer at departementet tilrår alternativ 3 til annet ledd tredje punktum.

Departementet støtter for øvrig Ytringsfrihetskommisjonens synspunkt om at skyldkravet for ulike reaksjonsformer bør fremgå av injurielovgivningen. Dette vil ivareta behovet for opprydding og klargjøring som kommisjonen påpeker. Foruten å synliggjøre og konkretisere konsekvensene av avveiningsnormen i grunnlovsbestemmelsen, vil det være mulig å fastsette strengere skyldkrav enn det minimum grunnlovsbestem­-melsen krever.

Departementet viser til arbeidet med ny straffelov og varsler at de vil komme tilbake til den nærmere utforming av skyldkravet for ulike reaksjonsformer i forbindelse med en generell revisjon av injurielovgivningen.

Ærekrenkende ytringer vil som hovedregel være beskyttet av ytringsfriheten dersom de er sanne. Dette prinsippet fremgår av straffeloven § 249 nr. 1. Det er imidlertid alminnelig akseptert at ikke alle sanne ærekrenkelser er tillatt. Ordlyden i Grunnloven § 100 annet punktum er tolket innskrenkende på dette punktet.

Ytringsfrihetskommisjonen fremhever at man ikke alltid kan si sannheten om andre mennesker, selv når dette avgrenses til de opplysninger og forhold ved et menneske som tilhører den offentlige sfære. Begrunnelsen er at viderebringelse og offentliggjøring av sannheten kan være meget smertefullt og ha store konsekvenser for den det gjelder og vedkommendes pårørende. Kommisjonen mener at bestemmelsen i straffeloven § 249 nr. 2 kan opprettholdes så lenge den tolkes i lys av forslaget til ny Grunnlov § 100 annet ledd.

Ingen høringsinstanser har uttalt seg særskilt om dette.

Straffelovkommisjonen har foreslått å straffe "sanne ærekrenkelser" som brudd på privatlivets fred eller som hensynsløs adferd. Departementet varsler at de vil komme tilbake til spørsmålet om utformingen av injurielovgivningen også på dette punktet ved oppfølgning av Straffelovkommisjonens utredning.

Straffeloven § 390 c ("fotoforbudet"), forbyr fotografering eller filming i tre nærmere situasjoner, med mindre den som blir fotografert, samtykker. Bestemmelsen omfatter en mistenkt som er i politiets varetekt, en mistenkt eller et vitne som under etterforskning er til stede sammen med politiet, og en siktet, domfelt eller fornærmet på vei til eller fra rettsmøte i saken eller under opphold i bygningen hvor rettsmøtet holdes. Lovendringen er ikke satt i kraft, men det sist nevnte alternativet i bestemmelsen svarer i det vesentlige til gjeldende rett (domstolloven § 131 a første ledd annet punktum).

Bestemmelsen er begrunnet i prinsippet om at en person skal anses uskyldig inntil han er dømt (uskyldspresumsjonen), og i at utviklingen i mediene taler for at det er behov for sterkere vern for mistenkte eller siktede i straffesaker. For øvrig ble det dels vist til personvernhensyn, dels til at påtalemyndigheten skulle kunne tilby deltakerne etterforskning i et "medie-fritt" miljø.

Samtidig med vedtakelsen av "fotoforbudet" i straffeloven traff Stortinget 2. februar 1999 vedtak om å anmode regjeringen om å fremme forslag om "iden­tifiseringsforbud", det vil si "forslag om nødvendige lovendringer for å sikre at navn og bilde på mistenkte, siktede eller tiltalte i straffesaker ikke blir offentliggjort. I den forbindelse bør også tilsvarende regler for vitner og fornærmede vurderes."

Ytringsfrihetskommisjonen advarer i sin utredning mot "den ytterligere uthuling av sannhetsforsvaret som ligger i identifiserings- og fotoforbudet" i Stortingets anmodningsvedtak og den vedtatte straffeloven, blant annet under henvisning til EMK artikkel 10.

Departementet viser først til at et absolutt forbud mot fotografering og filming i straffesaker ikke synes forenlig med EMK artikkel 10 og Ytringsfrihetskommisjonens forslag til ny Grunnlov § 100 annet og tredje ledd, så lenge forbudet ikke gir rom for en avveining mellom hensynet til den avbildedes personvern og ytringsfri­heten.

Demokratihensynet taler etter departementets syn for at man bør utvise særlig varsomhet med å gripe inn i områder som angår pressens oppgave som kontrollør og ivaretaker av samfunnets behov for informasjon om politiets, påtalemyndighetens og domstolenes virksomhet. Bestemmelsen om forbud mot å fotografere en mistenkt i politiets varetekt bør derfor ikke videreføres i den form den er vedtatt.

Også ellers bør utformingen av straffeloven § 390 c vurderes på ny. Departementet tar sikte på å komme tilbake til Stortinget med forslag til endringer i bestemmelsen høsten 2004.

Når det gjelder identifisering, peker departementet på at Ytringsfrihetskommisjonens syn vil medføre en utvidelse av identifikasjonsadgangen i forhold til gjeldende rett.

Det legges i dag til grunn etter forvaltningsloven og offentlighetsloven og etter straffeprosessloven at det ikke uten videre bør være adgang til å offentliggjøre at en person er mistenkt eller på annen måte har tilknytning til et mulig lovbrudd. Dette gjelder særlig så lenge saken er under etterforskning. Etter at tiltale er tatt ut, innebærer påtaleinstruksens bestemmelse om offentliggjøring av tiltalebeslutninger at opplysninger om hvem forfølgningen er rettet mot, blir alminnelig kjent, mens bestemmelsene i domstolloven som hovedregel medfører offentlighet under rettergangen. På dette stadiet følger det av rettspraksis at pressen vil ha rett til å referere slike opplysninger (referatprivilegiet). I den utstrekning pressen holder seg innenfor referatprivilegiet, vil den være fritatt fra straff og andre rettsfølger.

Ikke sjelden har media - eller andre interesserte - lekkasjer eller andre kilder enn det offentlige til opplysninger om personer som er under strafforfølgning. Departementet kan ikke se at hensynet til ytringsfriheten tilsier at en grunnlovsbestemmelse bør medføre en større rett til å offentliggjøre slike opplysninger enn den som foreligger i dag. Ytringsfrihetens begrunnelser taler etter departementets syn for at den det gjelder etter en konkret vurdering må kunne identifiseres ved bruk av navn og bilde dersom saken har aktuell og allmenn interesse, for eksempel fordi den gjelder en offentlig person, eller fordi det dreier seg om særlig grove lovbrudd. En bør imidlertid også legge betydelig vekt på hvilket stadium saken befinner seg på, og på vedkommendes stilling i saken, det vil si om man er mistenkt, siktet, tiltalt eller domfelt. I saker som er uten allmenn interesse, vil en anonymitetsplikt neppe være i strid med ytringsfrihetens begrunnelser. Etter departementets syn innebærer dette en rimelig avveining av hensynet til allmennhetens informasjonsbehov og hensynet til vern av den enkelte.

4.3.1 Komiteens merknader

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, er enig med departementet i at straffelovens bestemmelser om ærekrenkelse må revideres i tråd med Høyesteretts og Den europeiske menneskerettighetsdomstols praksis. Gjennom dette vil åpenheten og den offentlige samtale styrkes.

Dagens straffebud mot ærekrenkelser, slik de språklig fremkommer av straffeloven, kan vanskelig sies å være overensstemmende med Den europeiske menneskerettighetskonvensjon art. 10. Hensynet til forutberegnelighet tilsier at lovens ordlyd så langt det lar seg gjøre skal gjenspeile den lovstridige handling. Flertallet ber derfor om at departementet fremlegger forslag for Stortinget om endring i ærekrenkelsesbestemmelsene så snart det lar seg gjøre.

En grunnlovsbestemmelse om ytringsfrihet bør etter flertallets oppfatning reflektere at det skal være svært begrenset adgang til å kreve bevis for vurderingspregede påstander og rene meningsytringer. Ytringer som inneholder usanne faktiske påstander bør imidlertid ikke ha samme beskyttelse. Flertallet vil fremheve at faktapåstander lettere kan volde skade enn rene meningsytringer og vurderinger, og mener derfor at injurielovgivningen bør gi uttrykk for hvilke krav til faktisk forankring som stilles til ærekrenkende ytringer. Injurielovgivningen bør videre inneholde nærmere retningslinjer for hvordan grensen mellom fakta og vurderinger skal trekkes.

Flertallet har merket seg at Ytringsfrihetskommisjonen synes å mene at meningsytringer eller vurderinger som er grove eller urimelige, ikke kvalifiserer til strafferettslig reaksjon. Etter flertallets oppfatning vil det ofte kunne være vanskelig for den eller de som føler seg krenket å komme til orde i den offentlige debatten for å argumentere mot urimelige menings­ytringer og/eller vurderinger. En ny grunnlovsbestemmelse om ytringsfrihet bør derfor åpne for at det i noen grad kan gripes inn mot vurderinger og/eller meningsytringer, for eksempel fordi de er særlig grove eller rettet mot en privatperson i en sak uten allmenn interesse.

Flertallet er enig med departementet i at skyldkravet i injuriesaker bør fremgå av injurielovgivningen og ikke av Grunnloven, og tiltrer begrunnelsen som er gitt i meldingen på dette punkt.

Flertallethar merket seg at den rettstilstanden Ytringsfrihetskommisjonen ønsket å oppnå med en særbestemmelse om krav om aktsom god tro som grunnlag for rettslig ansvar, er, etter at kommisjonen avga sin utredning, langt på vei blitt resultatet i rettspraksis. Det er derfor flertallets mening at det ikke er behov for en særbestemmelse for å oppnå det ønskede resultat. Vernet for slike ytringer bør heller følge av den alminnelige avveiningsnormen. Dette sikrer vern for aktsomt godtroende ytrer der det er reelt berettiget ut fra ytringsfrihetens begrunnelser, og gir grunnlag for mer nyanserte løsninger enn kommisjonen legger opp til.

Flertallet har videre merket seg at ingen av de nordiske land eller andre europeiske land som det er naturlig å sammenlikne seg med, har en generell regel på grunnlovs nivå om aktsom god tro som frifinnelsesgrunn.

Ikke alle sanne ærekrenkelser er tillatt, jf. straffe­loven § 249 nr. 2. Flertallet vil påpeke at formidling og offentliggjøring av sannheten i visse tilfeller kan være en stor belastning og ha betydelige konsekvenser for den det gjelder og vedkommendes pårørende. Etter flertallets mening er det derfor hensiktsmessig at den nye bestemmelsen i Grunnloven om ytringsfrihet gjør det mulig å videreføre dagens praksis som tilsier at en sann ærekrenkelse kan være ulovlig dersom det ikke foreligger noen aktverdig grunn for å fremsette ytringen.

Flertallet har merket seg at et generelt og absolutt forbud mot identifikasjon av anmeldte, siktede og/eller tiltalte ved bruk av bilde, og som ikke åpner for en avveining av avbildedes interesser opp mot ytringsfriheten, ikke synes forenlig med Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 10 og Den europeiske menneskerettighetsdomstolens praksis. Et slikt forbud vil trolig også stride mot ny grunnlovsbestemmelse om ytringsfrihet, og bestemmelsen om forbud mot å fotografere en mistenkt i politiets varetekt bør derfor ikke videreføres i den form den er vedtatt. På denne bakgrunn imøteser flertallet departementets forslag til ny straffelov § 390 c.

Flertallet vil imidlertid presisere at det generelt ikke er ønskelig med en større adgang til å identifisere anmeldte, siktede og/eller tiltalte i straffesaker enn det som følger av gjeldende regelverk. Flertallet er likevel av den oppfatning at identifikasjon ved bruk av navn og bilde ut fra ytringsfrihetens begrunnelser må kunne finne sted dersom saken har aktuell og allmenn interesse. Det bør også legges betydelig vekt på hvilket stadium saken befinner seg på og på vedkommendes stilling i saken, det vil si om man er mistenkt, siktet, tiltalt eller domfelt.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet vil understreke at adgangen til å fremsette vurderinger og fortolkninger av virkeligheten vil være sentralt for den enkeltes mulighet til å kunne forbedre sine oppfatninger om seg selv og andre, og derved bidra til individets frie meningsdannelse. Disse medlemmer deler Ytringsfrihetskommisjonens bekymring for at strenge injurieregler vil kunne virke dempende på hva den enkelte kan og tør si, og at dette igjen kan svekke åpenheten i den offentlige debatt. En nedbygging av det rettslige vern mot ærekrenkelser vil bidra til å styrke åpenheten og den offentlige samtale.

Disse medlemmer viser til at Høyesteretts praksis de siste årene har gått i retning av å styrke ytringsfriheten på bekostning av vernet for æren. Dette er også en utvikling i tråd med EMDs praksis.

Det er bred enighet om viktigheten av at injurie­lovgivningen gir uttrykk for hvilke krav til faktisk forankring som skal stilles til ærekrenkende ytringer. Disse medlemmer forutsetter derfor at Regjeringen tar de nødvendige initiativ til å vurdere eventuelle endringer i injurielovgivningen.

Disse medlemmer slutter seg til Ytringsfrihetskommisjonens forslag til Grunnloven § 100 annet ledd, tredje punktum, om å innføre et krav om aktsom god tro som grunnlag for rettslig ansvar. Selve grunnlaget for aktsomhetsnormen vil måtte fastsettes av domstolene all den tid kravet til aktsomhet vil kunne variere med innholdet i den aktuelle påstand og ytrerens profesjonalitet og gjennomslagskraft.

Disse medlemmer vil understreke at bestemmelser i andre lover som omhandler viktige spørsmål som regulering av fotografering og filming, identifisering av mistenkte mv. bør gjennomgås med tanke på en tidsmessig utforming innen grunnlovens rammer og forutsetter at Regjeringen iverksetter slik gjennomgang.

4.4 Blasfemiske ytringer

Ytringsfrihetskommisjonen foreslår å oppheve bestemmelsen om blasfemi i straffeloven § 142, og anbefaler at uttrykket "trosbekjennelse" fjernes fra straffeloven § 135 a. Kommisjonen anser dette som nødvendige endringer dersom dens grunnlovsforslag blir vedtatt.

Den alminnelige bestemmelsen om ytringsfrihet i Grunnloven § 100 gir vern for ytringsfriheten på det religiøse området. I tillegg bestemmer Grunnloven § 2 første ledd at "Alle Indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse". Bestemmelsen er ikke ment å skulle forby ethvert inngrep i den religiøse ytringsfriheten. Det går klart frem både av forarbeidene og av rettspraksis at religionsfriheten må underlegges visse begrensninger.

Etter straffeloven § 142 ("blasfemiparagrafen"), er det straffbart i ord eller handling offentlig å forhåne eller på en krenkende eller sårende måte å vise ringeakt for "nogen trosbekjennelse hvis utøvelse her i riket er tillatt eller noget lovlig her bestående religionssamfunds troslærdommer eller gudsdyrkelse". Med "trosbekjennelse" menes religiøse trossannheter og alt som anses religiøst hellig eller dyrebart innen det aktuelle religionssamfunn. Saklig kritikk av troslærdommer eller ateistiske ytringer som sådanne er ikke straffbart.

Blasfemiparagrafen vernet opprinnelig bare stats­religionen. I 1934 ble den utvidet til å gjelde alle religioner som er lovlige i Norge. Ved en lovendring i 1973 ble påtalen etter straffeloven § 142 gjort betinget av at allmenne hensyn krever det, se § 142 annet ledd.

Blasfemi har i den vestlige verden utviklet seg fra å være en forbrytelse mot staten til å bli en krenkelse av den troende.

Denne endringen av blasfemiparagrafen har medført at den har fått et mer subjektivt preg enn tidligere; noe som har gjort det vanskeligere å avgjøre hva som skal anses som blasfemi.

Blasfemiparagrafen har vært omtalt som en "sovende" paragraf. Den siste straffesaken etter § 142 ble reist mot Arnulf Øverland i 1933. Saken endte med frifinnelse. Fra flere hold er det påpekt at bestemmelsen kan tenkes å få ny aktualitet. Dette henger blant annet sammen med fremveksten av et flerkulturelt Norge og at bestemmelsen nå omfatter alle religionssamfunn. Straffeloven § 142 er foreslått opphevet av Straffelovkommisjonen.

Også straffeloven § 135 a kan gi vern mot blasfemiske ytringer. Bestemmelsen gir imidlertid også vern mot diskriminering på grunn av "trosbekjennelse". Forbudet retter seg mot ytringer som blir fremsatt offentlig eller på annen måte spres for allmennheten. Det omfatter både "uttalelse" og "annen meddelelse" og rammer derfor både muntlige og skriftlige utsagn og andre uttrykksformer, for eksempel bruk av bilder.

Mens § 142 antas å beskytte den enkeltes religiøse følelser, beskytter § 135 a en person eller en folkegruppe mot forhånelse mv. på grunn av deres trosbekjennelse. Det foreligger ingen avgjørende rettspraksis om grensen mellom bestemmelsenes virkefelt, og det kan reises spørsmål om § 142 i dag i praksis går lenger i beskyttelsen enn det som følger av § 135 a.

Straffelovens bestemmelser om skadeverk og ordensforstyrrelser kan også ramme handlinger som er rettet mot kirkebygg og andre bygg av religiøs betydning.

Justisdepartementet viser til at EMD i to saker om tolkningen av EMK artikkel 10 har akseptert nasjonale bestemmelser om forbud mot blasfemiske ytringer.

Verken Sverige, Frankrike eller USA har straffebestemmelser om blasfemi. Danmark har en slik bestemmelse. Bare riksadvokaten kan reise tiltale, og bestemmelsen har ikke vært brukt siden 1938. Tyskland, Østerrike, England og Canada har blasfemibestemmelser, men av noe mer begrenset omfang enn den norske.

Høringsinstansene er delt i synet på Ytringsfrihetskommisjonens forslag om å oppheve blasfemiparagrafen. De høringsinstansene som er negative til forslaget, trekker særlig fram bestemmelsens symbolverdi og hensynet til menneskers religiøse følelser. Flere av de høringsinstansene som stiller seg positive til kommisjonens forslag, legger vekt på at bestemmelsen om ærekrenkelser, samt §§ 135 a og 140 om oppfordring til iverksettelse av straffbare handlinger, vil komme til anvendelse på blasfemiske ytringer, og at behovet for straffeloven § 142 derfor vil være lite.

Departementet reiser spørsmålet om en ny grunnlovsbestemmelse om ytringsfrihet bør gi rom for å beholde en bestemmelse som straffeloven § 142 og om bestemmelsen i så fall bør opprettholdes.

En rekke ytringer som kan karakteriseres som blasfemiske, må anses som ytringer om politiske forhold i vid forstand, og ligger følgelig i ytringsfrihetens kjerne-område. Religiøse spørsmål spiller en stor rolle i den offentlige debatt, både nasjonalt og internasjonalt. Blasfemiske ytringer vil derfor ofte falle inn under det særlige vern for politiske ytringer. Det kreves følgelig tungtveiende grunner for å forby blasfemiske ytringer. Den opprinnelige begrunnelsen for blasfemiforbudet har falt bort, og en må nå se bestemmelsen som et vern om den enkeltes religiøse følelser.

Departementet mener i likhet med Ytringsfrihetskommisjonen at den mest effektive måten å møte blasfemiske ytringer på, normalt er med gode motargumenter i en fri og åpen meningsutveksling. Intoleranse og manglende respekt kan i mange tilfeller bunne nettopp i mangel på kunnskap om den aktuelle trosretningen. En åpen offentlig debatt med rom for kritikk av og refleksjon rundt religiøse spørsmål vil normalt være det beste midlet for å bøte på en slik situasjon.

Kritikk på religiøst grunnlag kan ha karakter av krenkelse både av enkeltpersoner eller grupper og mot religionen som sådan. Det første situasjonen vil rammes av straffeloven § 135 a, mens den andre situasjonen rammes av straffeloven § 142. Straffeloven § 142 må i dag anses å verne den enkeltes religiøse følelser, selv om den formelt gir en beskyttelse mot kritikk av religionen som sådan. Departementets syn er at det både ved krenkelse av en gruppe eller person og ved angrep på religionen som sådan kan finnes ytringer som er så kvalifisert krenkende, og at de kan ha slike negative virkninger for dem som rammes, at de bør kunne rammes med straff.

Departementet anfører at det er vanskelig å se at hensynet til dem som føler seg krenket gjør seg gjeldende med mindre styrke når det er religion som sådan som angripes. På den annen side bør ikke terskelen for å straffe være lavere når angrepet direkte er rettet mot religionen som sådan i stedet for mot enkeltpersoner eller en gruppe personer. Med en slik terskel for å gripe inn mot ytringer av blasfemisk karakter vil bestemmelsen etter departementets mening ikke legge noen demper på muligheten til å føre en debatt om alle religioner, også ved uttalelser som kan oppleves som sjokkerende, fornærmende og foruroligende.

Departementet legger i sin vurdering vekt på bestemmelsens symbolverdi og hensynet til menneskers religiøse følelser, og at disse begrunnelsene kan aktualiseres på grunn av fremveksten av nye religiøse grupper i det flerkulturelle Norge. Bestemmelsen kan gi et visst vern mot de mest forsimplende og forrående uttrykk og uttrykksformer i det offentlige rom, idet det etter departementets syn finnes blasfemiske ytringer som ikke eller i meget beskjeden grad kan sies å bidra til de prosessene ytringsfriheten skal verne.

Departementet er etter dette kommet til at en ny grunnlovsbestemmelse om ytringsfrihet bør gi rom for å beholde straffeloven § 142, og at bestemmelsen ikke bør oppheves.

Når det gjelder spørsmålet om å ta ut alternativet "trosbekjennelse" fra straffeloven § 135 a, viser departementet til at Norge er forpliktet av FN-konvensjonen om sivile politiske rettigheter artikkel 20 nr. 2 til å forby ytringer som oppfordrer til diskriminering, fiendtlige handlinger eller voldelige handlinger på religiøst grunnlag. Dersom alternativet "trosbekjennelse" blir fjernet fra straffeloven § 135 a, er det etter departementets oppfatning tvilsomt om norsk rett kan sies å oppfylle denne forpliktelsen.

Det kan etter departementets oppfatning ikke utelukkes at en blasfemisk ytring i det konkrete tilfelle fremstår som så forrående at ytringen kan anses å undergrave det demokratiske prinsipp om menneskers likeverd, uten at ytringen faller inn under alternativene "rase, hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse". Hensynet til ytringsfrihet må anses tilstrekkelig vernet dersom straffeloven § 135 a fortsatt tolkes slik at den bare rammer krenkende ytringer av mer kvalifisert art.

Departementet mener på denne bakgrunn at en grunnlovsbestemmelse om ytringsfrihet ikke bør stenge for å beholde alternativet "trosbekjennelse" i straffeloven § 135 a. Departementet varsler at de vil komme tilbake til spørsmålet om begrepet "trosbekjennelse" bør erstattes med "religion", eventuelt "religion og livssyn" i forbindelse med oppfølgingen av forslaget om ny lov mot etnisk diskriminering, og nøyer seg derfor med å bemerke at en slik terminologisk justering vil fjerne eventuelle assosiasjoner til protestantismen. Når det gjelder kommisjonens syn om at bestemmelsen ikke må kunne forstås slik at den kan svekke retten til fri og åpen religions- og kulturkritikk, viser departementet til at Høyesteretts praktisering av bestemmelsen viser at det er rom for slik kritikk. Slik bør det være også i fremtiden.

4.4.1 Komiteens merknader

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti vil fremheve at retten til å si hva man mener og retten til usensurert informasjon, er en forutsetning for demokratiet. Men det er ingen menneskerett å krenke eller håne andres religiøse følelsesliv.

Det er viktig for disse medlemmer å påpeke at enkeltpersoners religiøse tro kan være forbundet med dype følelser og være avgjørende for identitet og egenverd. Når religionen hånes, kan det oppleves av troende som et angrep på deres dypeste identitet. Slike ytringer bidrar etter disse medlemmers oppfatning ikke til oppfyllelse av de prinsipper som ytringsfriheten er ment å verne.

Etter 11. september 2001 har blant annet flere muslimske barn opplevd økt mobbing og hets. Mye tyder dessuten på at antisemittismen er på fremvekst i Europa. Religiøs diskriminering og religiøst begrunnet hets må etter disse medlemmers oppfatning sies å være en økende samfunnsutfordring. I en slik virkelighet vil etter disse medlemmers oppfatning en oppheving av forbudet mot blasfemi være uheldig.

Disse medlemmer er kjent med at blasfemiparagrafen ikke har vært prøvd i domstolene de seneste årene. Det betyr imidlertid ikke at den har vært uten betydning. Bestemmelsen er etter disse medlemmers oppfatning en etisk referanseramme som har vært med på å forme både samfunnsutviklingen og samfunnsdebatten.

Et forbud mot blasfemi er en beskyttelse av den troende, ikke av de ulike religioner som sådan. Disse medlemmer vil presisere at forbudet mot blasfemi er generelt - det gir troende av alle trosretninger en beskyttelse mot å bli tråkket på. Et slikt vern er det etter disse medlemmers mening fortsatt behov for.

Disse medlemmer mener at blasfemiparagrafen, jf. straffeloven § 142, signaliserer respekt for ulikhet og mangfold. Disse medlemmer synes derfor det er positivt at departementet foreslår en ny grunnlovsbestemmelse om ytringsfrihet som gir rom for å beholde blasfemiforbudet.

Disse medlemmer er videre enige med departementet i at grunnlovsbestemmelsen om ytringsfrihet ikke bør stenge for å beholde alternativet "trosbekjennelse" i straffeloven § 135 a. Det vises i denne forbindelse til disse medlemmers utfyllende merknader til § 135 a nedenfor.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at den såkalte blasfemiparagrafen, straffelovens § 142, historisk sett var en bestemmelse med røtter i det gamle samfunn der statsreligionen var et av fundamentene for staten. Paragrafen setter en begrensning på ytringsfriheten begrunnet i offentlige interesser og er ingen bestemmelse som sikrer personvern.

I vår tid er spørsmål om tro og religion mer og mer blitt et personlig forhold. Et angrep på utslag av religionen vil trolig ikke i samme grad som tidligere kunne oppfattes som et angrep på de felles verdier som er nødvendige for samfunnsstrukturen, men mer som et angrep på enkeltindividers religiøse følelser og verdighet.

Disse medlemmer viser til at særlig krenkende ytringer av religiøs karakter som enkeltpersoner utsettes for, vil rammes av de alminnelige bestemmelser om ærekrenkelse eller hatefulle ytringer.

Disse medlemmer har merket seg flertallets henvisning til hets av muslimer og fremvekst av antisemittisme og vil understreke de avgrensningsproblemer man står overfor ved anvendelse av bestemmelsen. Fra et fundamentalistisk ståsted vil nesten enhver kritikk med religion som utgangspunkt, kunne anses som blasfemi. Videre vil ukjente religioner kunne fremstå som så fremmedartede at kritikk lett vil oppfattes som forhånende.

Disse medlemmer slutter seg til Ytringsfrihetskommisjonens påpeking av at vi på vei inn i et flerkulturelt samfunn vil få vår toleranseevne satt på prøve. Det vi trenger er ikke en innskjerping av reaksjoner og sanksjoner mot påstått blasfemi, men derimot en mer omfattende og opplyst religionskritikk i full offent­lighet.

Debatt om religiøse spørsmål, så vel som andre viktige forhold, hører hjemme i det offentlige rom.

Disse medlemmer vil understreke at retten til å kritisere er en grunnleggende forutsetning for et åpent samfunn. Historien viser at kritikk av utslag av religioner har vært et sentralt virkemiddel for å sikre kvinnefrigjøring og likestilling. Blasfemibeskyldninger har i stor utstrekning vært benyttet i undertrykkende hensikt.

Disse medlemmer viser også til at verken Sverige, Frankrike eller USA har noen blasfemibestemmelse.

Disse medlemmer støtter på dette grunnlag Ytringsfrihetskommisjonens forslag om å fjerne bestemmelsen i straffeloven § 142.

4.5 Rasistiske og andre hatefulle ytringer

Ytringsfrihetskommisjonen foreslår "en revisjon" av straffeloven § 135 a. Forslagene går i retning av å utvide ytringsfriheten på dette området. Revisjonen fremstår som en nødvendig følge av at kommisjonens grunnlovsforslag vedtas. I NOU 2002:12 Rettslig vern mot etnisk diskriminering er det også fremsatt forslag til endringer av straffeloven § 135 a, stort sett med sikte på å skjerpe det vernet bestemmelsen gir mot rasistiske og andre hatefulle ytringer.

Straffeloven § 135 a oppstiller flere vilkår for at noen skal kunne dømmes. Det må foreligge en "uttalelse eller annen meddelelse". "Uttalelse" omfatter både muntlige og skriftlige utsagn. "Annen meddelelse" dekker andre uttrykksformer, som for eksempel bilder. I 2003 ble bestemmelsen endret for å presisere at bruk av symboler kan være en form for meddelelse som rammes. Hvorvidt bruken av symboler er straffbar, vil avhenge av om de øvrige vilkår i bestemmelsen er oppfylt.

Meddelelsen må være fremsatt offentlig eller på annen måte spredd blant allmennheten. Ytringer i private samtaler rammes bare hvis utsagnet spres blant allmennheten, for eksempel gjennom gjentatte private samtaler, og denne spredningen omfattes av gjerningspersonens forsett.

Videre må meddelelsen diskriminere en person eller en gruppe av personer ut fra nærmere nevnte kriterier: trosbekjennelse, rase, hudfarge, nasjonal eller etnisk opprinnelse eller homofil legning. For så vidt er det for snevert bare å tale om "rasismeparagrafen".

Ikke enhver ytring som diskriminerer noen ut fra de nevnte kriterier rammes av § 135 a. Ytringen må true, forhåne eller utsette for hat, forfølgelse eller ringeakt. En helt sentral begrensning følger dessuten av rettspraksis: Bestemmelsen må tolkes og anvendes med Grunnloven § 100 som bakgrunn og rettesnor, slik at bare kvalifisert krenkende ytringer rammes. På grunn av forholdet til Grunnloven § 100 kan det også være noe usikkert hvor langt lovgiverne kan gå i å skjerpe straffeloven § 135 a på visse punkter, for eksempel når det gjelder prinsipper for hvordan diskriminerende utsagn må tolkes, skyldkravet og adgangen til å straffe for eksempel media som videreformidler diskriminerende utsagn i tilfeller der den opprinnelige ytreren kan straffes.

Diskriminerende og hatefulle ytringer kan også tenkes rammet av andre straffebud, dels de alminnelige reglene om ærekrenkelser, dels av straffeloven § 390 a, som setter straff for "den som ved skremmende eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs atferd krenker en annens fred". Mens § 135 a tar sikte på å verne samfunnet som helhet mot spredning av rasisme gjennom offentlig fremsatte ytringer, er § 390 a en bestemmelse som verner den enkeltes fred.

Rasediskriminerende og andre hatefulle ytringer er i utgangspunktet vernet av ytringsfrihetsbestemmelsen i EMK artikkel 10 nr. 1. Konvensjonspraksis viser imidlertid at rasediskriminerende ytringer nyter et beskjedent vern etter artikkel 10.

Justisdepartementet redegjør i stortingsmeldingen nærmere for Norges internasjonale forpliktelser på området. Etter departementets syn ligger straffeloven § 135 a, slik den er praktisert av Høyesterett, innenfor det handlingsrom som folkeretten overlater til nasjonale myndigheter.

Enkelte høringsinstanser uttrykker generell skepsis overfor å svekke det vernet mot rasistiske ytringer som straffeloven § 135 a gir. Det blir også påpekt at bestemmelsen i dag praktiseres strengt og anvendes sjelden, og at det derfor er uheldig og unødvendig å gi signaler om en enda mer forsiktig bruk.

Andre høringsinstanser uttrykker generell støtte til kommisjonens standpunkt om at man på dette punkt ikke bør gå lenger i norsk lovgivning i retning av strafferettslige sanksjoner ved diskriminerende ytringer enn det som er et allment godtatt internasjonalt minimum.

Ingen av høringsinstansene har uttalt seg om kommisjonens forslag om å fjerne ordet "ringeakt" fra § 135 a.

I NOU 2002:12 Rettslig vern mot etnisk diskriminering foreslår Holgersen-utvalget en ny lov mot etnisk diskriminering og enkelte endringer i blant annet straffeloven §§ 135 a og 349 a. Utredningen har vært på høring med frist 1. februar 2003, og Kommunal- og regionaldepartementet tar sikte på å legge frem odelstingsproposisjon høsten 2004.

Departementet reiser spørsmålet om hvor langt en grunnlovsbestemmelse om ytringsfrihet bør gi adgang til å strafflegge diskriminerende ytringer rettet mot de gruppene som i dag er regnet opp i straffeloven § 135 a. Hensynet til ytringsfriheten må her avveies mot utsatte minoriteters behov for vern mot slike ytringer.

Departementet mener at det under en ny grunnlovsbestemmelse om ytringsfrihet bør være rom for skjerping av vernet mot diskriminerende og hatefulle ytringer.

Det bør for det første være adgang til å straffe personer som utsetter andre for kvalifisert krenkende utsagn utenfor den private sfære. Det må gjelde selv om bare et fåtall personer er til stede - til og med om det bare gjelder ytreren og en utenforstående - og bør omfatte tilfeller der det blir fremsatt ytringer på åpen gate, på skolen, i en idrettshall eller liknende.

Departementet mener videre at det innenfor rammen av en ny ytringsfrihetsbestemmelse bør være rom for en skjerping av skyldkravet, ut fra hensynet til et mer effektivt vern av de gruppene som er omfattet av straffeloven § 135 a. Et krav om grov uaktsomhet innebærer i denne sammenheng ingen urimelig innskrenkning av ytringsfriheten.

Departementet legger til grunn at det i Norge er bred enighet om at det er grunn til å bekjempe diskriminerende og hatefulle holdninger og handlinger. Spørsmålet er hvor langt en bør kunne gå i å forby og eventuelt strafflegge ytringer for å oppnå dette, der ytringene ikke med rimelighet kan sies å være handlingsutløsende.

Departementet slutter seg i hovedsak til kommisjonens prinsipielle synspunkter. Skjerping av straffe­loven § 135 a kan gjøre det vanskeligere å få for eksempel høyreekstremister til å konkretisere reelle konsekvenser av sin politikk. Dermed kan debatten bli hevet opp på et slagordpreget plan og bli tilslørt. Så langt det er mulig, bør diskriminerende holdninger bekjempes ved at de uønskede ytringene kommer til uttrykk offentlig og imøtegås. Som Ytringsfrihetskommisjonen selv fremhever, har den renselsesprosessen som er et hovedargument for ytringsfrihet også på dette området, sine begrensninger i praksis. Hvor langt begrensningene strekker seg, er det vanskelig å ha sikre meninger om. En har her med kompliserte samfunnsprosesser å gjøre.

En særlig begrensning ved bruk av straff som sanksjon mot rasistiske ytringer, er ulike rettssikkerhets­garantier, som legalitetsprinsippet og prinsippet om at enhver rimelig tvil skal komme tiltalte til gode. Temaet for en straffesak er en strafferettslig bedømmelse av den enkelte tiltaltes forhold, og ikke for eksempel om det er ønskelig å markere samfunnets avsky mot den generelle atferden til en gruppe rasister. En frifinnende straffedom kan av enkelte bli misforstått i retning av at samfunnet aksepterer de holdningene som kommer til uttrykk gjennom rasistiske ytringer.

Ytringer med rasistisk innhold og andre diskriminerende ytringer kan undergrave det demokratiske prinsippet om menneskers likeverd. Det kan derfor synes mindre betenkelig å gripe inn mot rasistiske ytringer enn andre ytringer. Argumentet må likevel brukes med stor forsiktighet.

Departementet mener en ny grunnlovsbestemmelse må gi et visst rom for å skjerpe vernet mot diskriminerende og hatefulle ytringer. Departementet mener at den avveining i forhold til ytringsfrihetens begrunnelser som Ytringsfrihetskommisjonens grunnlovsforslag anviser, gir et slikt rom.

I NOU 2002: 12 Rettslig vern mot etnisk diskriminering er det foreslått å utvide virkeområdet for § 135 a slik at det ikke bare rammer ytringer som fremsettes offentlig eller på annen måte spres blant allmennheten, men også ytringer uttalt i andres, foruten de(n) krenkedes, nærvær. Departementet har prinsipielle innvendinger mot forslaget slik det er utformet. Å straffe rene meningsytringer er i seg selv et alvorlig inngrep overfor den enkelte. Skillet mellom det private og offentlige rom er grunnleggende, og bestemmelsen i straffeloven § 135 a bør fortsatt bygge på dette skillet.

Departementet tar ikke sikte på å foreslå å senke terskelen for innholdet i de ytringene som skal være forbudt, men i stedet å foreslå en justering av lovbestemmelsens virkeområde med det siktemål å fange opp situasjoner som kan sies å være like straffverdige som dem som i dag rammes. Samtidig bør det understrekes at også på dette området må det skje en avveining mellom de kryssende interessene.

Departementet vil gå inn for å lempe skyldkravet i straffeloven § 135 a slik at også grovt uaktsomme overtredelser kan straffes. Hensynet til vern av de utsatte gruppene taler for at en tillater en slik løsning. Grov uaktsomhet er et strengt krav, slik at det bare blir spørsmål om å ramme visse tilfeller der ytreren utviser en ganske stor grad av hensynsløshet.

4.5.1 Komiteens merknader

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, har merket seg at Ytringsfrihetskommisjonen ønsker å redusere minoritetenes lovmessige vern mot rasistisk motiverte ytringer for å sikre en utvidet ytringsfrihet gjennom en revisjon av den såkalte rasismeparagrafen, straffeloven § 135 a. Flertallet viser imidlertid til at Norge gjennom ratifisering av FNs rasediskrimineringskonvensjon har forpliktet seg til å ha et lovforankret vern mot rasisme. Flertallet merker seg på denne bakgrunn at henholdsvis retten til frie ytringer og minoriteters rett til fravær av rasistisk hets er rettigheter som begge nyter menneskerettslig vern.

Flertallet har merket seg at den såkalte rasismeparagrafen, jf. straffeloven § 135 a, fra politisk hold har blitt lagt til grunn som et viktig vern mot kvalifisert hatefulle og truende uttalelser overfor minoriteter. Flertallet har imidlertid merket seg at anvendelsen av denne i rettspraksis ikke nødvendigvis har samsvart med det Stortinget i sin tid forutsatte. Flertallet er av den oppfatning at det i utgangspunktet fortsatt bør være slik at diskriminerende holdninger så langt det er mulig bør bekjempes ved at de uønskede holdningene kommer til uttrykk offentlig og imøtegås. Flertallet viser til at det kan eksistere en ubalanse i maktforhold mellom dem som deltar på den offentlige arena og dem som rammes av rasistiske uttalelser. Flertallet viser videre til at flere av de som rammes har liten reell adgang til offentligheten. Flertallet viser i denne sammenheng eksempelvis til debatten om tiltak innen utdanning og helse overfor samer, kvener, sigøynere og reisende som i stor grad foregikk uten at gruppene selv kom til orde i mediene. Flertallet viser til at den offentlige debatt den gang ikke fungerte som et vern mot det samfunnet i dag har erkjent var alvorlige overgrep. Flertallet er av den oppfatning at dette gir grunn til ettertanke. Flertallet viser i denne sammenheng til at det i dagens Norge er betydelige utfordringer knyttet til det faktum at barn og unge med minoritetsbakgrunn rammes ekstra hardt av rasistiske ytringer. Tilsvarende gjelder for unge homofile og for unge religiøst troende. Flertallet viser i denne sammenheng blant annet til NOVA Rapport 1/99 "Levekår og livskvalitet blant lesbiske kvinner og homofile menn" som viste at nærmere 25 pst. av de homofile som deltok i undersøkelsen gikk med selvmordstanker eller også forsøkte å ta sitt eget liv.

En offentlig debatt er etter flertallets mening heller ikke egnet til å reparere en skade som er påført et enkeltmenneske eller en gruppe av mennesker. Flertallet har merket seg at grensene for hva folk tillater seg å si har endret seg i den senere tid. Kampen for likeverd overskygges eksempelvis langt på vei av fokus på økt innvandring og integreringsutfordringer. Flertallet viser videre til at mange religiøst troende utsettes for krenkende uttalelser om deres tro og verdivalg, samt at det fortsatt er slik at enkelte grupperinger i samfunnet hetser homofiles livsførsel. I dette klimaet er det etter flertallets oppfatning viktig at straffeloven § 135 a setter nødvendige grenser for kvalifisert krenkende uttalelser som hetser minoritetene. Flertallet understreker i denne sammenheng at terskelen for hva som kan regnes som kvalifisert krenkende uttalelser i rettspraksis kan synes noe høy.

Etter flertallets oppfatning er det på denne bakgrunn positivt at departementet foreslår en ny grunnlovsbestemmelse om ytringsfrihet som gir rom for en viss skjerping av vernet mot diskriminerende og hatefulle ytringer, samt varsler konkrete forslag til ny utforming av straffeloven § 135 a hvor bl.a. skyldkravet skjerpes med sikte på mer effektivt vern av rasistiske ytringer. Flertallet imøteser departementets konkrete forslag til ny utforming av straffeloven § 135 a, og slutter seg til det som sies i meldingen om hvordan den nye bestemmelsen tenkes utformet.

Flertallet er av den oppfatning at Regjeringen ved den varslede lovrevisjonen av § 135 a bør vurdere om ordet "trosretning" kan erstattes med "religion og livssyn".

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet vil understreke viktigheten av at diskriminerende holdninger så langt som mulig bør søkes tilbakevist og diskutert i det offentlige rom. Å skulle bekjempe en holdning som ikke kommer til uttrykk er ytterst vanskelig. Bare ved å imøtegå rasistiske og diskriminerende påstander i offentlighet danner man grunnlag for forståelse og innsikt.

Disse medlemmer viser til Ytringsfrihetskommisjonens forslag om å endre straffelovens 135 a. Dagens bestemmelse definerer forskjellige grupper som skal vernes mot nedsettende eller forhånende uttalelser. Etter kommisjonens syn kan det være aktuelt å endre paragrafen slik at bestemmelsen regulerer ærekrenkelser rettet mot medfødte biologiske eller kulturelt nedarvede sosio-kulturelle karakteristika.

Disse medlemmer viser til at en oppramsing av ulike grupper lett kan bli ufullstendig og føre til at andre grupper uteglemmes. For eksempel er funksjonshemmede gitt et slikt vern i andre land, mens denne gruppen ikke omfattes av de norske bestemmelsene. Disse medlemmer anser Ytringsfrihetskommisjonens tilnærming om å la medfødte biologiske og sosio-kulturelle forhold være kriterier for paragrafens anvendelse som fornuftig, og har merket seg at kommisjonen anser en slik løsning å være i overensstemmelse med det internasjonale regelverks minimum. Det anses videre å være en allment godtatt forutsetning at en slik bestemmelse, også ved en innskrenket fortolkning, ikke vil komme i strid med hensynet til ytringsfriheten.

På denne bakgrunn vil disse medlemmer anbefale en revisjon av straffeloven § 135 a basert på Ytringsfrihetskommisjonens vurderinger.

4.6 Pornografiske ytringer

Ytringsfrihetskommisjonen foreslår å endre den alminnelige definisjonen av pornografi i straffeloven § 204, slik at den ikke lenger omfatter skildringer av "alminnelig seksuell aktivitet". Kommisjonen mener en slik oppmykning er en nødvendig følge om dens grunnlovsforslag blir vedtatt.

Kommisjonen mener en liberalisering av pornografidefinisjonen kan kombineres med et utstillingsforbud, slik at man kan ta hensyn til mennesker som ikke ønsker å bli utsatt for kjønnslige skildringer i hverdagen. Kommisjonen mener med dette å ivareta de kryssende hensyn: De som ønsker pornografi, får lettere tilgang, samtidig som risikoen for ufrivillig å bli eksponert for pornografi ikke vil øke.

Det kan være noe usikkert hvor langt Grunnloven § 100 i dag beskytter adgangen til å fremsette pornografiske ytringer. Bestemmelsen er benyttet som tolkingsmoment ved anvendelse av pornografidefinisjonen i noen saker, jf. Rt. 1958 s. 479 (Mykle-saken), men spørsmålet om bestemmelsens grenser har ikke kommet på spissen for Høyesterett. Noen saker om utuktige skrifter har endt med domfellelse, jf. særlig Rt. 1959 s. 431 (Sexus) og Rt. 1967 s. 1502 (Uten en tråd).

Straffeloven § 204 setter straff for ulike former for befatning med pornografisk materiale. Som pornografi regnes "kjønnslige skildringer som virker støtende eller på annen måte er egnet til å virke menneskelig nedverdigende eller forrående, herunder kjønnslige skildringer hvor det gjøres bruk av barn, lik, dyr, vold og tvang." Kjønnslige skildringer som må anses forsvarlige ut fra et kunstnerisk, vitenskapelig, informativt eller liknende formål, faller utenfor pornografidefinisjonen. Formuleringen kom inn ved lov 11. august 2000 nr. 76. Bestemmelsen rammer ikke det å bringe i stand private forestillinger med pornografisk innhold, eller det å produsere, kjøpe, besitte eller innføre pornografi til eget bruk. For barnepornografi gjelder det imidlertid et totalforbud mot enhver befatning med slikt materiale. Det går likevel en nedre grense mot tilfeller der en under surfing på Internett støter på materiale som vedkommende ikke lette etter eller forventet å se.

Bestemmelsene i § 204 gjelder ikke for film eller videogram som er forhåndskontrollert og deretter godkjent av Statens filmtilsyn for fremvisning og omsetning i næring. Dette har sammenheng med at en av filmsensurens oppgaver nettopp er å luke vekk pornografiske bilder.

Definisjonen av hva som regnes som pornografi, svarer i det alt vesentlige til det som gjaldt før revisjonen av straffelovens regler om seksuallovbrudd i 2000, og er ikke ment som noen liberalisering, jf. Ot.prp. nr. 28 (1999-2000) s. 98, der departementet tok avstand fra Seksuallovbruddutvalgets forslag om liberalisering i NOU 1997:23.

Hva som isolert sett er en "kjønnslig skildring", vil i de fleste tilfeller være rimelig klart. Hvorvidt den kjønnslige skildringen er pornografisk, er derimot vanskeligere å fastslå. Praktisk sett synes det avgjørende kriterium å være om ytringen anses "støtende". Bestemmelsen er en rettslig standard som viser til de til enhver tid rådende moral- og rettsoppfatninger i samfunnet.

Etter legaldefinisjonen i § 204 regnes kjønnslige skildringer hvor det er gjort bruk av barn, lik, dyr, vold og tvang alltid som pornografiske.

På denne bakgrunn står man overfor to typer kjønnslige ytringer; de lovlige som faller utenfor definisjonen (ikke pornografi) og de som faller innenfor definisjonen (pornografi), og som derfor i en rekke sammenhenger er ulovlige.

Etter kringkastingsloven § 4-5 første ledd bokstav b kan Statens medieforvaltning forby videresending i kabelnett av fjernsynskanaler som sender program med pornografi eller vold i strid med norsk lov.

Pornografiske ytringer er som utgangspunkt beskyttet av EMK artikkel 10 og SP artikkel 19. Praksis fra EMD viser imidlertid at dagens norske lovgivning ligger innenfor den adgangen til å gjøre inngrep i ytringsfriheten som EMK artikkel 10 nr. 2 tillater.

Både Sverige, Danmark og Finland har restriktive regler med hensyn til barnepornografi. Utover dette er pornografilovgivningen mer liberal enn i Norge. Det er for eksempel ikke forbudt å utbre skildringer av "alminnelig seksuell aktivitet".

Den mer liberale lovgivningen er imidlertid supplert med utstillingsforbud og forbud mot spredning av pornografiske bilder i form av utsendelse i posten til personer som ikke har bestilt materialet. Skildringer av "alminnelig seksuell aktivitet" vil etter omstendig­hetene kunne rammes av både utstillings- og spredningsforbudene.

Flere av høringsinstansene er negative eller skeptiske til Ytringsfrihetskommisjonens anbefaling om å endre definisjonen av pornografi i straffeloven.

Etter departementets vurdering er det ikke ønskelig å vedta en grunnlovsbestemmelse som låser fremtidige stortingsflertall til en liberalisering av dagens lovgivning om pornografiske skildringer etter de linjer Ytringsfrihetskommisjonen foreslår. Spørsmålet om en slik liberalisering og eventuell senere innstramning bør være et rettspolitisk, og ikke et konstitusjonelt spørsmål.

Ved den nærmere vurderingen av grunnlovsspørsmålet bør en skille mellom den rent kommersielle pornografien uten kunstneriske ambisjoner, og andre kjønnslige skildringer med kunstneriske kvaliteter.

Den kommersielle pornografien uten kunstneriske ambisjoner faller utenfor det en med rimelighet kan kalle politiske ytringer. Departementet kan vanskelig se at slike skildringer i nevneverdig grad bidrar til de politiske prosessene i samfunnet. Dette gjelder selv om det meste av denne pornografien slik den i dag fremstår, kan sies å gi uttrykk for en bestemt ideologi eller et bestemt syn på forholdet mellom kvinner og menn.

En innskrenkning av retten til å sende og å motta pornografiske ytringer griper isolert sett inn i individets frie meningsdannelse. Inngrepet er imidlertid begrenset ved at adgangen til å sende og å motta kjønnslige skildringer, herunder skildringer av alminnelig seksuell aktivitet mellom voksne, som må anses forsvarlige ut fra et kunstnerisk, vitenskapelig, informativt eller liknende formål, bør være beskyttet av en ny grunnlovsbestemmelse om ytringsfrihet. Tilsvarende vil sannhetsargumentet i begrenset utstrekning bli skadelidende dersom en utelater grunnlovsbeskyttelse for den rent kommersielle pornografien.

Ved den avveiningen som må skje, bør det dessuten legges vekt på at de uheldige virkningene av den typiske kommersielle pornografien, både sett på individnivå og i et samfunnsmessig perspektiv, er større.

Departementet antar at en rekke former for grov pornografi kan øke risikoen for ulovlige handlinger. Det er derfor absolutt påkrevd å kunne forby kjønnslige skildringer der det gjøres bruk av barn, lik, dyr, vold og tvang.

Når det gjelder skildringer av alminnelig seksuell aktivitet mellom voksne som vises til et voksent publikum, legger departementet til grunn at det ikke er påvist noen klar sammenheng mellom tilgang til slike skildringer og ulovlige handlinger utført av seerne, for eksempel vold eller seksuelle overgrep.

Etter departementets syn kan en imidlertid ikke overse det faktum at deler av pornografibransjen i dag er knyttet til handel med kvinner og barn. I mange tilfeller presser bransjen kvinner og barn til å delta mot sin vilje. Mange aktører er også sterkt rusavhengige. Økt tilgang til filmer mv. vil etter departementets syn bidra til å støtte opp om denne skadelige virksomheten. Så langt en ser et behov for å bekjempe ondet ved å gripe inn mot pornografiske ytringer, vil det etter departementets syn være vanskelig å skille etter hvilken konkret forbindelse pornografien har til slik virksomhet.

I et samfunn der en rekke personer ønsker tilgang til det aktuelle materialet, kan det ses på som prinsipielt problematisk å nekte disse personene tilgang til dette under henvisning til at flertallet ikke liker det synet på moral og sedelighet som disse skildringene gir uttrykk for. Men friheten til å motta pornografiske ytringer eller skildringer kan ikke så godt forankres i ytringsfrihetens begrunnelser som når det gjelder kognitive ytringer.

Departementet finner det klart ut fra en samlet vurdering av pornografiens mulige skadefølger og verdi i forhold til ytringsfrihetens begrunnelser at en ny grunnlovsbestemmelse om ytringsfrihet ikke bør stenge for å beholde dagens rettstilstand når det gjelder reguleringen av pornografiske ytringer.

Departementet ønsker heller ikke å legge frem noe forslag om lovendring i straffeloven § 204 i den retning som Ytringsfrihetskommisjonen går inn for. Dette innebærer at det, på samme måten som i dag, må være opp til domstolene å trekke grensen for hva som regnes som pornografi under hensynstaken til de til enhver tid rådende moral- og rettsoppfatninger i samfunnet.

4.6.1 Komiteens merknader

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, er enig med departementet i at det ikke er ønskelig å vedta en grunnlovsbestemmelse som låser fremtidige stortingsflertall til en liberalisering av pornografilovgivningen i tråd med Ytringsfrihetskommisjonens anbefalinger. Flertallet mener at spørsmålet om fremtidige endringer i pornografilovgivningen bør være et rettspolitisk og ikke et konstitusjonelt spørsmål.

Flertallet vil peke på at den kommersielle pornografien uten kunstneriske ambisjoner faller utenfor det en med rimelighet kan kalle politiske ytringer. Videre kan flertallet vanskelig se at friheten til å motta pornografiske ytringer eller skildringer kan forankres i ytringsfrihetens begrunnelser.

Pornografiske skildringer kan etter flertallets oppfatning ha en uheldig påvirkning, både på samfunnet generelt og på den enkelte bruker av slikt materiale. Særlig bekymringsfullt er den negative påvirkningen pornografien kan ha på unge mennesker som ikke har en ferdig utviklet identitet og selvforståelse. Flertallet viser for øvrig til meldingens drøfting av denne problemstillingen.

For flertallet er det vanskelig å se positive verdier og effekter av økt tilgang til pornografi. Pornografi er i stor grad beskrivelser av seksuelle handlinger totalt løsrevet fra et etisk og sosialt ansvar. Ukritisk forbruk av pornografi kan derfor bidra til undergraving og uthuling av fellesverdier som samfunnet trenger og har rett til å beskytte. En liberalisering av pornografilovgivningen vil kunne være et galt signal å gi i et samfunn der det offentlige rom allerede er betydelig preget av kommersiell utnytting av seksualitet. Flertallet har merket seg at Regjeringen legger opp til at dagens bestemmelser om pornografi skal stå fast og slutter seg til dette.

Flertallet vil videre fremheve at deler av pornografibransjen er knyttet til handel med kvinner og barn. I mange tilfeller presser bransjen kvinner og barn til å delta i produksjon av pornografisk materiale mot sin vilje. Mange aktører er dessuten sterkt rusavhengige. Disse forhold tilsier etter flertallets oppfatning at grensen for tillatt pornografi ikke bør senkes.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti er i mot liberalisering av pornolovgivinga fordi porno representerer grove uttrykk for undertrykking av kvinner og barn. Globalt har pornoindustrien ekspandert sterkt i løpet av 1990-tallet og legger grunnlaget for økt handel med kvinner og barn. Liberalisering av pornolovgivinga kan derfor føre til videre ekspansjon av pornomarkedet og til å legge flere kvinner og barn i pornoindustriens lenker.

Den mest effektive konsekvens av dagens pornografilovgivning er etter komiteens flertalls, medlemmene fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkepartis oppfatning at den motvirker fremvekst av en nasjonal pornoindustri og et markedsføringsapparat for pornografi på norsk jord.

Flertallet slutter seg til departementets vurdering av at det på samme måte som i dag må være opp til domstolene å trekke grensen for hva som regnes som pornografi under hensyntaken til de til enhver tid rådende moral- og rettsoppfatninger i samfunnet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet viser til at forbud mot pornografi på samme måte som andre innskrenkninger i ytringsfriheten, må oppfylle kriteriene som innebærer at inngrepet må la seg forsvare " holdt op imod ytringsfrihedens Begrundelse i Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse."

Disse medlemmer viser til at pornografien som ytring angår den frie meningsdannelse og at dagens bestemmelser griper inn i denne. Dette betyr ikke at man tar stilling til om det er ønskelig eller nødvendig at slike ytringer inngår i den meningsdannende prosess, men at man aksepterer at mange mennesker ønsker tilgang på slike ytringer.

Disse medlemmer er av den mening at pornografibegrepet bør omdefineres og slutter seg til Ytringsfrihetskommisjonens forslag om å endre den alminnelige definisjonen av pornografi i straffelovens § 204, slik at den ikke lenger omfatter skildringer av "alminnelig seksuell aktivitet." Disse medlemmer er enige med kommisjonen i at denne liberaliseringen bør kombineres med et utstillingsforbud. En endring vil gi dem som ønsker pornografi lettere tilgang, samtidig som det tas hensyn til dem som ikke ønsker å bli utsatt for slike skildringer i hverdagen. Forbudet mot seksuelle aktiviteter rettet mot barn, dyr osv. opprettholdes.

Etter disse medlemmers syn bør grensen mot lovlig og ulovlig pornografi knyttes opp mot skadefølgebetraktninger og ikke rene moral- og sedelighetshensyn.

Disse medlemmer kan vanskelig se hvilke grunner som taler for at Norge skal ha strengere bestemmelser på dette området enn våre naboland og anser en endring etter disse linjer som hensiktsmessig.

4.7 Grove voldsskildringer

Ytringsfrihetskommisjonen mener at dagens forbud mot grove voldsskildringer i straffeloven § 382 kan videreføres i uendret stand dersom kommisjonens grunnlovsforslag blir vedtatt.

Ved lov 11. juni 1982 nr. 50 ble bestemmelsen om grove voldsskildringer gjeninnført i straffeloven. Bakgrunnen var den eksplosive økningen i tilgangen på videofilmer med grove voldsskildringer. Straffeloven § 382 setter straff mot ulike former for befatning med film, videogram eller liknende der det i underholdningsøyemed er gjort utilbørlig bruk av grove voldsskildringer.

Forbudet er begrunnet i en antakelse om at det foreligger en sammenheng mellom vold i billedmediene og det faktiske omfanget av vold i samfunnet, selv om de nærmere sammenhengene er usikre.

Straffeloven § 382 rammer blant annet utgivelse, spredning gjennom salg og utleie og offentlig fremvisning og også fjernsynssending og fremvisning i filmklubber. Forbudet rammer derimot ikke istandbringelser av private fremvisninger eller det å kjøpe, besitte eller innføre grove voldsskildringer til eget bruk. Det rammer heller ikke den som bare har deltatt i den tekniske tilrettelegging av fjernsynssending.

Bare "grove" voldsskildringer rammes av forbudet. Både kravet om utilbørlighet og kriteriet "underholdningsøyemed" viser at det legges avgjørende vekt på selve bruken av voldshandlingen, og ikke på dens karakter i seg selv. Det er primært den spekulative utnyttelse av interessen for vold som underholdning som rammes. Voldsskildringer knyttet til for eksempel krigsreportasjer, vitenskap og historie faller således utenfor forbudet. Kriteriet "utilbørlig" innebærer at det må foretas en helhetsvurdering der det blant annet legges vekt på skildringens grovhet, om skildringen er langvarig og om det brukes nærbilder.

Forbudet omfatter ikke film eller videogram som er forhåndskontrollert og deretter godkjent av Statens filmtilsyn for fremvisning og omsetning i næring. Det eksisterer i dag ingen alminnelige regler om aldersgrense for konsum av filmer, video og dataspill med grove voldsskildringer.

Voldsskildringer vil være beskyttet som ytringer etter EMK artikkel 10 og SP artikkel 19. Det finnes ingen praksis fra EMD som omhandler grove voldsskildringer. Intensiteten i ytringsfrihetsvernet må likevel anses lav for skildringer som har et rent underholdningsformål. Det må antas at prøvingsintensiteten vil øke betraktelig hvis det er tale om filmatiske voldsskildringer som ledd i en samfunnskritisk film. Dagens praktisering av straffeloven § 382 skaper etter departementets syn ikke problemer i forhold til EMK artikkel 10.

Ytringsfrihetskommisjonen mener at dens forslag til grunnlovsbestemmelse om ytringsfrihet ikke er til hinder for å videreføre i uendret stand dagens forbud mot grove voldsskildringer i underholdningsøyemed.

Samtlige høringsinstanser som har uttalt seg om spørsmålet, slutter seg til kommisjonens standpunkt om at det bør være mulig å videreføre straffeloven § 382 i uendret stand.

Departementet er enig med Ytringsfrihetskommisjonen i at forbudet i straffeloven § 382 ikke utgjør noe stort ytringsfrihetsproblem i praksis. Departementet mener at en i forhold til ytringsfriheten bør legge til grunn et føre-vàr-prinsipp, iallfall så lenge et forbud er begrenset av kriteriet "i underholdningsøyemed". Departementet legger også til grunn at det etter en ny grunnlovsbestemmelse om ytringsfrihet bør være rom for en viss skjerping av dagens forbud mot å utbre film, videogram eller liknende der det i underholdningsøyemed er gjort utilbørlig bruk av voldsskildringer. En eventuell innskjerping på dette punktet vil i meget liten grad gripe inn i de prosessene ytringsfriheten skal verne: sannhetssøkingen, demokratiet og individets frie meningsdannelse.

Departementet understreker også at kommisjonens forslag åpner for aldersgrenser ved kjøp og leie av voldelige videofilmer og dataspill, i tillegg til regler om forbud mot å overlate materiale med grove voldsskildringer til personer under 18 år.

4.7.1 Komiteens merknader

Komiteen har merket seg at Ytringsfrihetskommisjonen mener at forbudet i straffeloven § 382 ikke utgjør noe stort ytringsfrihetsproblem i praksis, og at kommisjonen legger til grunn at dens forslag til grunnlovsbestemmelse om ytringsfrihet ikke er til hinder for å videreføre i uhindret stand dagens forbud mot grove voldsskildringer i underholdningsøyemed, jf. straffe­loven § 382.

Komiteen viser til at Stortinget har vedtatt å endre paragraf 382 om grove voldsskildringer slik at paragrafen ikke gjelder for fremvisning i regi av ikke-kommersiell filmklubb og når fremvisningen skjer utenfor næring og etter tillatelse fra stedlig politi (jf. Innst. O nr. 62 (2003-2004)).

Komiteen har videre merket seg at kommisjonens forslag åpner for aldersgrenser ved kjøp av voldelige videofilmer og dataspill, i tillegg til regler om forbud mot å overlate materiale med grove voldsskildringer til personer under 18 år.

4.8 Kommersielle ytringer

Ytringsfrihetskommisjonen foreslår at kommersielle ytringer skal være omfattet av en ny grunnlovsbestemmelse om ytringsfrihet. En kommersiell ytring (reklame) defineres av kommisjonen som "en ytring med det formål å få i stand en økonomisk transaksjon."

Etter kommisjonens syn vil dens forslag innebære at dagens forbud mot kjønnsdiskriminerende reklame i markedsføringsloven § 1 annet ledd er problematisk. Dessuten bør det særlige forbudet mot kringkastingsreklame rettet mot barn i kringkastingsloven § 3-1 annet ledd vurderes nærmere.

Det kan være tvil om hvorvidt Grunnloven § 100 i dag i det hele tatt gir noen beskyttelse til rent kommersielle ytringer. På den annen side synes det klart at Grunnloven § 100 gir en viss beskyttelse for kommersielle ytringer som er ledd i samfunnsdebatten. Det vises til Rt. 1995 s. 1903 sammenholdt med Rt. 1997 s. 846; begge sakene gjaldt forbudet mot prissamarbeid i konkurranseloven.

Norsk lovgivning inneholder i dag en rekke reguleringer av reklame og kommersielle ytringer. Reguleringer retter seg for eksempel mot visse typer varer, plassering av reklamen, reklame i bestemte medier eller mot reklamens innhold.

Kommersielle ytringer faller inn under vernet etter både EMK artikkel 10 og SP artikkel 19. Intensiteten i denne beskyttelsen er lavere enn ytringer i saker av allmenn interesse. Begrensninger i kommersielle ytringer anses ikke for å være så tungtveiende inngrep i ytringsfriheten som begrensninger i ytringer om spørsmål av allmenn interesse. Dagens norske lovgivning om kommersiell reklame har ikke vært antatt å skape problemer i forhold til våre internasjonale forpliktelser knyttet til ytringsfriheten.

EØS-avtalen inneholder bestemmelser av betydning for adgangen til å forby kommersielle ytringer.

I land som Sverige, Danmark, Finland, Island, Tyskland, Frankrike, Sør-Afrika og USA har kommersielle ytringer konstitusjonelt vern. Vernet er imidlertid begrenset. I de fleste landene, for eksempel Finland og Danmark, følger begrensningene av vanlig lov. Ingen av de nevnte landene har et absolutt vern av kommersielle ytringer. I USA godtas for eksempel reguleringer av innholdet av reklamen for å hindre falske/misvisende uttalelser og illegale transaksjoner. Det konstitusjonelle vernet i USA er heller ikke til hinder for å regulere reklame for å ivareta viktige offentlige målsettinger.

Flertallet av høringsinstansene mener at kommer­sielle ytringer bør vernes, og er enige i kommisjonens vurdering av at ikke alle kommersielle ytringer bør ha like sterkt vern.

Flere av høringsinstansene peker på en stadig økende sammenblanding av kommersielle ytringer og andre typer ytringer.

Departementet reiser spørsmål om kommersielle ytringer bør være omfattet av virkeområdet for en ny grunnlovsbestemmelse om ytringsfrihet. En mellomløsning er, slik departementet ser det, at en lar de kommersielle ytringene være omfattet av en ny grunnlovsbestemmelse, men slik at de gis et svakt vern.

Departementet er enig med Ytringsfrihetskommisjonen i at de informative sidene ved reklame har en nødvendig funksjon i markedsøkonomien. Ut over dette vil grunnlovsvern for kommersielle ytringer ha liten betydning for inngrepsadgangen på dette området. Det kan for det første ikke utledes noe særskilt vern om den kommersielle ytringsfrihet av demokratisynspunktet, siden det ikke har særlig betydning for demokratiet at det fremsettes ytringer som har til formål å "selge" et produkt eller en tjeneste. Argumentasjonen bak sannhetsprinsippet treffer heller ikke når det gjelder påstander om at det produkt som det reklameres for, innehar de påståtte egenskaper. Reklame har gjerne en form som gjør det lite hensiktsmessig å spørre om eller komme frem til om ytringene er "sanne" eller ikke. Siden reklame vanligvis er profittmotivert, taler heller ikke selvutfoldelsesprinsippet for noen utstrakt beskyttelse av kommersielle ytringer. Til dette kommer, som Ytringsfrihetskommisjonen påpeker, at den form for manipulasjon og appell til det ubevisste som ofte preger slike ytringer lett kan komme "i strid med ytringsfrihetens begrunnelser, som alle søker bevisstgjøring og klarhet".

En grunnlovsbestemmelse som verner kommersielle ytringer, kan skape tvil om adgangen til å gripe inn mot reklame som ut fra samfunnets interesser anses som skadelig. Hovedfunksjonen til kommersielle ytringer knytter seg til deres betydning for næringsvirksomhet, og departementet mener at de derfor ikke bør omfattes av en grunnlovsbestemmelse om ytringsfrihet som er motivert i andre forhold. Formen for markedsføring er et spørsmål om rammebetingelsene for næringsvirk­somhet, og bør ikke primært ses på som et ytringsfrihetsspørsmål. Departementet mener at slike spørsmål innebærer avveininger som bør gjøres på lovnivå av lovgivende myndigheter, ikke avveininger som til syvende og sist bør ligge til domstolene (med grunnlovsendring som et alternativ dersom utfallet skulle bli at ytringsfriheten gikk foran).

For eksempel anser departementet det klart at det ikke bør kunne reises grunnlovsmessig tvil om dagens forbud mot kjønnsdiskriminerende reklame. På samme måte bør det ikke kunne reises tvil på grunnlag av ytringsfrihetsargumenter mot kringkastingslovens forbud mot reklame rettet mot barn.

Også når det gjelder dagens forbud mot reklame for alkohol og tobakk, kan kommisjonens premisser reise tvil om hva en grunnlovsbestemmelse som omfatter kommersielle ytringer, vil føre til. Kommisjonens begrunnelse for å akseptere disse forbudene er at "det kan påvises med tilstrekkelig sannsynlighet at slik reklame vil gi økt forbruk av alkohol og tobakk og dermed økte alkoholskader og tobakkskader".

Andre eksempler på reklameforbud eller begrensninger som det ikke bør kunne reises tvil om, gjelder reklame som diskriminerer på grunnlag av etnisitet eller motvirker bærekraftig utvikling.

En mulig innvending mot å utelukke kommersielle ytringer fra grunnlovsvern er at det kan være vanskelig å trekke grensen mot andre ytringer.

De lovtekniske innvendingene som kommisjonen peker på er løst ved at det er mulig å velge et grunnlovs­alternativ som uttrykkelig unntar kommersielle ytringer. Departementets syn er at kommersielle ytringer utgjør en gruppe ytringer som relativt enkelt kan skilles fra andre ytringer ut fra den spesielle funksjon de tjener. Dessuten er det tale om en kategori ytringer der utgangspunktet er at de i beskjeden grad bidrar til å fremme de prosessene ytringsfriheten er ment å beskytte. Dette siste skiller dem fra mange andre kategorier ytringer.

Departementet legger endelig vekt på at eventuelle forbud mot kommersielle ytringer ikke hindrer noen i å fremme sitt budskap utenfor den rent kommersielle konteksten. Departementet er for eksempel enig med kommisjonen i at et generelt forbud mot å spre ytringer i strid med likeverdet mellom kjønnene ville være en uakseptabel begrensning i ytringsfriheten.

Departementets konklusjon er at kommersielle ytringer bør falle utenom virkeområdet for en ny grunnlovsbestemmelse om ytringsfrihet. For ordens skyld bemerkes at dette selvsagt ikke er til hinder for en lovgivning som i vid utstrekning tillater kommersielle ytringer.

4.8.1 Komiteens merknader

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, slutter seg til Regjeringens syn om at kommersielle ytringer bør kunne begrenses uten at ytringsfriheten rokkes av den grunn. Hensynene bak ytringsfriheten, nemlig sannhetssøking, demokrati og individets frie meningsdannelse, er etter flertallets oppfatning lite aktuelle for rene kommersielle ytringer. Tvert imot kan kommersielle ytringer hindre bevisst­gjøring og klarhet med sin manipulerende form og stereotype fremstilling av virkeligheten. Flertallet slutter seg til Regjeringens oppfatning om at kommersielle ytringer utgjør en gruppe ytringer som relativt enkelt kan skilles fra andre ytringer ut fra den spesielle funksjon de tjener.

Ytringsfrihetskommisjonen fremhever at den ved å la kommersielle ytringer være omfattet av en grunnlovsbestemmelse om ytringsfrihet, ikke derved har sagt noe om styrken av grunnlovsvernet. Etter en gjennomgang av de forskjellige sider av problemkomplekset, konkluderer kommisjonen med at det også etter en slik grunnlovsbestemmelse om det er nødvendig eller ønskelig vil kunne foretas begrensninger i kommersielle ytringer.

Kommisjonen gjennomgår noen av de sentrale reklameforbudene i dagens lovverk, f.eks. reklameforbudet mot alkohol og tobakk, og mener at disse forbudene vil kunne opprettholdes også etter vedtagelsen av en ny grunnlovsbestemmelse som også omfatter kommersielle ytringer. Dagens forbud mot kjønnsdiskriminerende reklame i markedsføringsloven § 1 annet ledd vil etter kommisjonens syn kunne bli problematisk ut fra kommisjonens forslag, kommisjonen mener også at det særlige forbudet mot kringkastingsreklame rettet mot barn i kringkastingsloven § 3-1 annet ledd måtte vurderes nærmere.

Flertallet har merket seg at Regjeringen har valgt en annen innfallsvinkel enn Ytringsfrihetskommisjonen. Regjeringen anbefaler et grunnlovsalternativ som uttrykkelig overlater vernet av kommersielle ytringer til vanlig lov, men understreker samtidig at dette ikke er til hinder for en lovgivning som i vid utstrekning tillater kommersielle ytringer.

Etter flertallets oppfatning vil de praktiske konsekvenser av forskjellen mellom Ytringsfrihetskommisjonens og Regjeringens måter å behandle spørsmålet om kommersielle ytringer på være liten. Uansett hvilket alternativ som velges, vil det store volum av kommersielle ytringer fortsette som tidligere, samtidig som begge alternativer også vil åpne for regulering av eller forbud mot kommersielle ytringer på områder hvor myndighetene måtte finne det nødvendig.

Flertallet viser likevel til at et vern mot denne type reklame kan bli vanskelig å praktisere dersom en ny grunnlovsbestemmelse ikke unntar kommersielle ytringer slik Regjeringen foreslår. Flertallet henviser i den sammenheng til NOU 1999:27 s. 156 der kommisjonen mener at forbudene mot kjønnsdiskriminerende reklame og mot reklame mot barn i TV kan være problematiske og bør vurderes nærmere dersom kommisjonens grunnlovsforslag får tilslutning.

Etter flertallets oppfatning er det uansett hvilket alternativ til § 100 Stortinget måtte velge, klart at de kommersielle ytringer har et svakere vern og at det således uansett ikke bør kunne reises grunnlovsmessig tvil om de eksisterende forbud og inngrep. For eksempel er det klart at forbudet mot kjønnsdiskriminerende reklame skal kunne videreføres både med og uten et eksplisitt unntak for grunnlovsvernet for kommersielle ytringer.

På samme måte bør det ikke kunne reises tvil på grunnlag av ytringsfrihetsargumenter mot kringkastingslovens forbud mot reklame rettet mot barn. Tilsvarende må det være anledning til å innføre andre begrensninger på reklame mot barn og unge, for eksempel i forbindelse med at Nyborg-utvalget (NOU 2001:6 Oppvekst med prislapp?) skal følges opp videre.

Andre eksempler på reklameforbud eller begrensninger på reklame som det etter flertallets syn ikke bør kunne reises tvil om grunnlovsmessigheten av, gjelder alkoholreklame, tobakksreklame, reklame som diskriminerer på grunnlag av etnisk tilhørighet, eller reklame som er villedende, for eksempel om produkters effekter på miljø og bærekraftig utvikling.

Når flertallet går inn for en løsning som overlater reguleringen av kommersielle ytringer til vanlig lov, er det fordi flertallet ikke ønsker å skape unødig tvil og usikkerhet om adgangen til å gripe inn mot reklame som ut fra samfunnets interesser anses som skadelig. Flertallet viser videre til at formen for markedsføring er et spørsmål om rammebetingelsene for næringsvirksomhet, og at det således ikke primært bør ses på som et ytringsfrihetsspørsmål. Flertallet mener at slike spørsmål innebærer avveininger som bør gjøres på lovnivå av lovgivende myndigheter. Dersom kommersielle ytringer gis et direkte vern i Grunnloven, vil det i prinsippet være opp til domstolene å gjøre de aktuelle avveiningene, og dette er ikke en løsning flertallet ønsker for denne typen saker.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet har merket seg at Regjeringen går inn for et grunnlovsalternativ som uttrykkelig unntar kommersielle ytringer fra virkeområdet for en ny grunnlovsbestemmelse om ytringsfrihet. På dette området har Regjeringen valgt en annen løsning enn Ytringsfrihetskommisjonen, som gikk inn for at også kommersielle ytringer burde omfattes av grunnlovsvernet. Ytringsfriheten viste bl.a. til at kommersielle ytringer omfattes av Den europeiske menneskerettskonvensjons (EMKs) artikkel 10, og at det ville være lovteknisk uheldig om kommersielle ytringer skulle utelates fra grunnlovsbestemmelsen. Det finnes også en rekke grensetilfeller der det kan være uklart om man står overfor kommersielle ytringer eller ikke.

Ytringsfrihetskommisjonen fremhever at den ved å la kommersielle ytringer være omfattet av en grunnlovsbestemmelse om ytringsfrihet, ikke derved har sagt noe om styrken av grunnlovsvernet. Etter en gjennomgang av de forskjellige sider av problemkomplekset, konkluderer kommisjonen med at det også etter en slik grunnlovsbestemmelse om nødvendig og/eller ønskelig vil kunne foretas begrensninger i kommersielle ytringer. Kommisjonen gjennomgår noen av de sentrale reklameforbudene i dagens lovverk, f.eks. reklameforbudet mot alkohol og tobakk, og mener at disse forbudene vil kunne opprettholdes også etter vedtagelsen av en ny grunnlovsbestemmelse som også omfatter kommersielle ytringer.

Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen har valgt en annen innfallsvinkel enn Ytringsfrihetskommisjonen. Regjeringen har valgt et grunnlovs­alternativ som uttrykkelig unntar kommersielle ytringer, men understreker samtidig at dette selvsagt ikke er til hinder for en lovgivning som i vid utstrekning tillater kommersielle ytringer. Disse medlemmer er likevel kommet til at Regjeringens forslag om et uttrykkelig unntak for kommersielle ytringer kan gi inntrykk av en mer restriktiv holdning enn det egentlig er dekning for, og at det er best i overensstemmelse med et bredt ønske om en videst mulig ytringsfrihet å følge Ytringsfrihetskommisjonen på dette punkt. Disse medlemmer vil derfor gå imot samtlige alternativer som unntar kommersielle ytringer fra grunnlovsbestemmelsens virkeområde.

4.9 Reklame for livssyn og politiske budskap i fjernsyn

Ytringsfrihetskommisjonens flertall foreslår at kringkastingslovens generelle forbud mot å sende reklame for livssyn og politiske budskap i fjernsyn endres. Det samme gjelder forbudet for tekst-TV.

Et klart flertall i kommisjonen mener en slik endring er en nødvendig følge av kommisjonens grunnlovsforslag. Et mindretall i kommisjonen mener at en endring ikke er nødvendig som følge av vedtakelse av kommisjonens grunnlovsforslag. Noen i dette mindretallet mener likevel at en lovendring er ønskelig.

Hele kommisjonen aksepterer at omfanget av reklamen for livssyn og politiske budskap kan reguleres nærmere, for eksempel ved regler om omfang og tidspunkt for den "politiske reklame".

Det nåværende forbudet mot politisk reklame ble vedtatt ved lov 25. juni 1999 nr. 51. Kringkastings­loven § 3-1 tredje ledd lyder:

"Kringkastere kan ikke sende reklame for livssyn eller politiske budskap i fjernsyn. Dette gjelder også tekstfjernsyn."

Departementet redegjør for internasjonale forpliktelser på området, herunder to dommer fra EMD om reklame for en dyrevernorganisasjon og reklame for livssyn. Det foreligger ingen avgjørelse fra EMD som drøfter holdbarheten av et forbud mot reklame for politiske partier. Departementets syn er at et slikt forbud vil være forenlig med EMK artikkel 10.

En grunnlovsbestemmelse bør ikke være til hinder for å opprettholde dagens forbud mot politisk reklame. Det må dessuten legges vekt på at Stortinget har ment at ordningen er nødvendig, og at en rekke land har liknende forbud som det norske.

Justisdepartementet redegjør i stortingsmeldingen nærmere for andre lands lovgivning. Reklame for livssyn og politiske budskap i kringkasting er med enkelte variasjoner, blant annet med hensyn til hvilke selskaper som omfattes, forbudt i Sverige, Danmark, Storbritannia, Irland, Tyskland, Frankrike, Sveits og Spania. Noen av disse landene har også forbud mot betalt politisk reklame i trykt skrift de siste tre månedene før valg (Frankrike). Etter den svenske radio- og TV-lagen (1996:844) skal det ikke sendes annonser for politiske eller religiøse formål eller interessespørsmål i arbeidslivet. Etter dansk lov om radio- og fjernsynsvirksomhet (lovbekendtgørelse nr. 138, 19. februar 1998) kan det ikke reklameres for økonomiske interessegrupper og religiøse eller politiske overbevisninger i fjernsyn, men slik reklame er tillatt i radio.

De fleste høringsinstansene som har uttalt seg om reklame for livssyn og politiske budskap, støttet kommisjonens forslag.

Etter departementets syn bør en grunnlovsbestemmelse om ytringsfrihet ikke være til hinder for at kringkastingslovens forbud mot reklame for politiske budskap og livssyn i fjernsyn opprettholdes i sin nåværende form. Departementet legger avgjørende vekt på at lovgiverne kan ha rettspolitisk gode grunner for å holde fast ved dagens forbud, særlig når det gjelder partipolitisk reklame.

Etter departementets syn er det grunn til å se spørsmålet om politisk reklame i fjernsyn mer som et spørsmål om rammene for den demokratiske beslutningsprosess enn som et tradisjonelt og individrettet ytringsfrihetsspørsmål. Det gjelder særlig partipolitisk reklame. Dette taler for at Stortinget bør ha betydelig frihet til å velge ordning gjennom lovgivning. Forbud mot reklame angående livssyn eller politisk reklame må ses i sammenheng med de muligheter som ellers finnes til å fremme et slikt budskap, enten gjennom reklame i andre medier eller på annen måte. Avgjørende bør være at ytreren har mulighet til å komme til orde på en måte som er praktisk gjennomførbar og tilstrekkelig effektiv for ytreren - både når det gjelder budskap og publikum. Dette krever ikke nødvendigvis at ytreren står fritt til å velge medium og kommunikasjonsform innenfor dette mediet dersom det foreligger tilstrekkelig tungtveiende grunner for å forby reklame i dette mediet. De politiske partiene har ulike fora der det er lagt særlig til rette for at de kan drive valgkamp.

To hensyn er avgjørende for at en grunnlovsbestemmelse om ytringsfrihet ikke bør avskjære muligheten for å opprettholde dagens forbud mot reklame for livssyn og politiske budskap.

Det første er hensynet til demokratisk likhet, det vil si at de kapitalsterkes ytringsmulighet bør begrenses for å styrke andres ytringsmulighet.

Departementet peker på at hensynet til demokratisk likhet etter omstendighetene kan tenkes å begrunne visse begrensninger i adgangen til å reklamere for livssyn og politiske budskap også i andre medier enn fjernsyn. Utviklingen i USA kan tyde på at muligheten for å reklamere for politiske synspunkter i fjernsyn har bidratt til at økonomisk styrke har blitt stadig mer avgjørende for den politiske beslutningsprosess. De grep som foreløpig er foretatt for å reversere denne utviklingen, retter seg imidlertid ikke bare mot fjernsynsreklame, men mot reklame i alle medier.

Det andre argumentet er knyttet til særtrekk ved fjernsynet som medium og den betydningen dette har for den politiske debatten. Fjernsyn fremstår som et medium med særlig sterk påvirkningskraft. På det generelle planet kan ikke det faktum at et medium er særlig effektfullt, brukes som argument for forbud eller begrensninger. Tvert imot vil dette bidra til å fremheve betydningen av fjernsyn som et medium ytreren bør ha tilgang til. På den annen side vil den særlige påvirkningskraften som ligger i fjernsynsmediet, kunne forsterke eventuelle uheldige eller skadelige sider ved visse ytringer. Så langt en aksepterer at det er tale om uheldige virkninger som det er legitimt å begrense, vil fjernsynsmediets særlige gjennomslagskraft etter departementets syn prinsipielt åpne for særlige begrensninger. Forbud begrenset til et bestemt medium kan dermed fremstå som nødvendig. Når EMD har argumentert med at et forbud begrenset til et bestemt medium ikke virker særlig nødvendig, betyr dette ikke mer enn at en begrensning i kun ett medium krever en særlig forklaring.

Departementet er enig med det mindretallet i Ytringsfrihetskommisjonen som peker på at politisk reklame (og reklame for livssyn) i vekslende grad og på forskjellige måter vil kunne falle inn under kategorien av ytringer som representerer en krenkelse av individets frie meningsdannelse ved at ytringene er manipulerende. Etter departementets vurdering er det en fare for at dette hensynet gjør seg gjeldende med særlig styrke ved reklame i fjernsynsmediet. Denne faren forsterkes ved at reklamen, fordi den er kjøpt av en part, ofte fremstår som ensidig. Departementet mener at det foreligger såpass stor usikkerhet knyttet til virkningene av å tillate politisk reklame i fjernsyn sammenlignet med dagens rettslige situasjon, at en grunnlovsbestemmelse ikke bør binde den fremtidige utvikling på dette punkt til en bestemt løsning. Det samme gjelder i forhold til reklame for livssyn.

I forhold til reklame for livssyn legger departementet en viss vekt på at slik reklame særlig i fjernsyn kan fremstå som invaderende på et område som angår personlige følelser. Det må her legges vekt på at de fleste ikke aktivt oppsøker reklamen. Det kan tenkes innvendt mot et forbud begrenset til fjernsyn at dette innebærer en forskjellsbehandling av ulike medier. Etter departementets syn har et slikt argument begrenset vekt i en ytringsfrihetssammenheng. Det blir dessuten for snevert i et slikt perspektiv kun å ta i betraktning ett enkelt element i reguleringen av rammebetingelsene for det aktuelle mediet og de som ønsker å ytre seg gjennom det.

Departementets syn er at hensynet til EMK artikkel 10 i denne sammenheng ikke er noe selvstendig argument når det gjelder spørsmålet om hva som bør følge av en ny grunnlovsbestemmelse om ytringsfrihet.

Når departementet - gjennom lovendring - går inn for å oppheve dagens forbud mot reklame for livssyn og politiske budskap i fjernsyn, er det ut fra følgende betraktninger:

De uheldige virkningene av slik reklame kan et godt stykke på vei begrenses ved nærmere reguleringer, særlig av omfanget av slik reklame. Dermed kan en unngå at finansielt sterke grupperinger får et gjennomslag som ikke står i et rimelig forhold til den reelle oppslutningen om standpunktet.

En åpning for reklame for politiske budskap - både partipolitiske og fra interesseorganisasjoner mv. - og livssyn i fjernsyn gir grunnlag for å vinne erfaringer med denne formen for kommunikasjon ut fra dagens norske forhold. Det kan gi grunnlag for senere evalueringer. Blant annet er det ikke klart at fjernsynsreklame i seg selv vil falle vesentlig dyrere enn reklame på fremtredende plass i en riksdekkende avis, selv om det kan reises spørsmål om tilgang til fjernsynsreklame kan utløse en kostnadsspiral i valgkamper.

Reklame for livssyn og politiske budskap gir mulighet for direkte kommunikasjon mellom ytrer og mottaker. Det må i denne sammenheng legges vekt på at slike ytringer inngår i en helhet sammen med andre kommunikasjonsformer.

Etter departementets syn er det helt avgjørende for å kunne oppheve forbudet mot politisk reklame i fjernsyn, at det samtidig iverksettes reguleringer som avdemper de uheldige virkninger slik reklame kan få. Dette gjelder i første rekke reklame for politiske partier, og da i særdeleshet i forkant av valg, men det bør overveies nærmere om begrensninger bør gjelde mer generelt. Kultur- og kirkedepartementet vil komme tilbake til spørsmålet om den nærmere avgrensning av reguleringene.

Hensynet til demokratisk likhet bør etter departementets syn først og fremst ivaretas ved å innføre grenser for hvor mye reklame den enkelte kan sende.

For iverksettelse samtidig med opphevelse av forbudet mot politisk reklame i fjernsyn bør det utredes bestemmelser og ordninger som begrenser hvor store beløp som kan benyttes til politisk reklame og innføring av maksimalgrenser for hvor mye sendetid som kan kjøpes.

I tillegg bør det etter departementets syn utredes om det er hensiktsmessig å pålegge fjernsynskanalene - for eksempel forut for valg - å tildele gratis sendetid til politiske partier. I en slik vurdering må det tas hensyn til fjernsynskanalenes redaksjonelle frihet og rett til å fylle sin sendetid. Det må også tas hensyn til hvilke konsekvenser en slik ordning eventuelt vil ha for fjernsynskanalenes ordinære dekning av stoff som angår partipolitikken. For andre organisasjoner er en slik løsning mindre aktuell.

Departementet mener at også forbudet mot reklame for livssyn i fjernsyn bør oppheves.

Det bør også innføres bestemmelser om at tillatt reklame i fjernsyn skal merkes i skjermbildet. Dette vil bidra til å gjøre seerne oppmerksom på at det er tale om reklame.

Etter departementets syn bør videre forbudet mot reklame for politiske budskap og livssyn i tekst-TV, jf. kringkastingsloven § 3-1 tredje ledd annet punktum, oppheves.

Etter departementets syn er det nødvendig å vurdere disse spørsmålene grundigere før forbudet mot politisk reklame og livssyn oppheves. Det er avgjørende at de nødvendige reguleringene kan tre i kraft samtidig med at reklameforbudet oppheves. Partifinansieringsutvalget, som ble oppnevnt ved kgl.res. 17. oktober 2003, har fått i oppdrag å utrede visse sider av den nærmere reguleringen av partipolitisk reklame.

4.9.1 Komiteens merknader

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti har merket seg at et klart flertall i Ytringsfrihetskommisjonen mener at dagens forbud mot politisk reklame i fjernsyn vil være grunnlovsstridig i forhold til kommisjonens forslag til ny Grunnlov § 100. Kommisjonen legger særlig vekt på at det dreier seg om "Frimodige ytringer om Statsstyrelse", eller altså om politiske ytringer som det forutsettes nyter spesielt vern. Videre er det et meget klart flertall i kommisjonen som mener at dagens forbud ikke er ønskelig, at politisk reklame i fjernsynet må tillates.

Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen, i likhet med et meget klart flertall i Ytringsfrihetskommisjonen, går inn for å oppheve dagens forbud mot politisk reklame, men at Regjeringen samtidig understreker at slik reklame bør reguleres for å begrense uheldige virkninger. Her peker Regjeringen spesielt på regulering av omfanget. Et flertall i kommisjonen forutsetter at det innenfor kommisjonens forslag til ny Grunnlov § 100 vil være adgang til å gi nærmere regler om omfang og tidspunkt for formidling av politisk reklame, slik det også gjøres for annen reklame.

Disse medlemmer deler Regjeringens og flertallet i Ytringsfrihetskommisjonens konklusjon. Dagens forbud mot politisk reklame er uheldig ut fra et ytringsfrihetsperspektiv. Politisk reklame tillates i dag i alle øvrige sammenlignbare medier som er åpne for betalte ytringer, slik som for eksempel aviser, radio og Internett. Friheten til politiske ytringer bør ikke avskjæres i enkelte av de allment åpne formidlingskanalene. Andre formidlingskanaler kan ha sammenlignbare kostnader med fjernsynet hva angår annonseplass. Argumentet om demokratisk likhet kan derfor ikke føres kun overfor politisk reklame i fjernsynet, men måtte eventuelt favne bredere. Disse medlemmer mener likevel at det ut fra et ytringsfrihetsperspektiv ikke vil være problematisk å innføre grenser for hvor mye politisk reklame den enkelte kan kjøpe i fjernsynet. Det vil imidlertid være uheldig om reguleringen skulle medføre en krenkelse av den enkelte redaksjons journalistiske eller kommersielle frihet til å styre egen sendeplan, eller føre til at fjernsynskringkastere får mindre interesse av å dekke politiske valg redaksjonelt. Regjeringen uttaler at reguleringen av politisk reklame for eksempel kan skje ved å sette begrensning for beløp som kan benyttes til politisk reklame, eller ved innføring av maksimalgrenser for hvor mye sendetid som kan kjøpes. Disse medlemmer mener det vil ha verdi at et regelverk er enkelt å forstå og enkelt å praktisere, og ikke blir for omstendelig å administrere. Disse medlemmer har i den forbindelse merket seg at Pa­rtifinansieringsutvalget har fått i oppdrag å utrede visse sider av den nærmere reguleringen av partipolitisk reklame.

Disse medlemmer slutter seg for øvrig til departementets vurderinger.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at det er uenighet blant fremtredende jurister om hvorvidt dagens forbud mot politisk reklame er grunnlovsstridig eller i strid med den EMK art. 10. Bestemmelsen innebærer en begrensning av ytringsfriheten. Disse medlemmer er kjent med at flertallet i Ytringsfrihetskommisjonen la vekt på at et forbud mot politisk reklame vil komme i strid med retten til " frimodige ytringer om Statsstyrelsen" etter forslag til ny Grunnlov § 100, fjerde ledd og at et forbud i et medium ville stride mot prinsippet om medienøytralitet.

Kommisjonens mindretall har imidlertid argumentert for at dagens forbud ikke vil være i strid med kommisjonens forslag til bestemmelse i Grunnloven § 100, fjerde ledd. Det legges vekt på at et forbud i et spesielt medium ikke vil ha karakter av et allment forbud, men være en del av en selvfølgelig rett til å regulere formidlingen ut til offentligheten når det gjelder omfang og tidspunkt. Politisk reklame vil dessuten lett kunne få et manipulativt preg og på den måte ha svekket grunnlovsvern ut fra hensynet til sannhet, demokrati og den frie meningsdannelse.

Disse medlemmer støtter mindretallets vurdering og deler Regjeringens oppfatning av at adgangen til "å reklamere for livssyn eller politisk budskap vil kunne føre til at kapitalsterke grupperinger får større mulighet enn andre til å markedsføre sine synspunkter." Det dreier seg følgelig om en skjev politisk påvirkning og derved meningsdannelse som det ikke er ønskelig å bidra til ut fra et samfunnsmessig hensyn.

Disse medlemmer finner det ikke ønskelig å oppheve forbudet mot politisk reklame.

4.10 Begrensninger i ytringsfriheten av hensyn til rikets sikkerhet

Ytringsfrihetskommisjonen har drøftet hvordan hensynet til ytringsfriheten og hensynet til rikets sikkerhet bør avveies med henblikk på en grunnlovsbestemmelse. Deretter har kommisjonen gjennomgått en rekke bestemmelser i straffeloven kapittel 8 og 9 med tilgrensende lovgivning for å vurdere mer konkret hvilke endringer som er nødvendige eller bør vurderes i lys av de generelle utgangspunktene som vil følge av kommisjonens grunnlovsforslag.

I NOU 2003:18 Rikets sikkerhet (nedenfor vist til som Lund-utvalget) er det foreslått nye regler til avløsning av straffeloven kapittel 8 og 9. Høringen av utredningen er nettopp avsluttet, og departementet har ennå ikke tatt stilling til de konkrete forslagene. Dette vil skje enten som egen sak eller i forbindelse med det samlede arbeidet med ny straffelov.

Kommisjonen tar som utgangspunkt at ytringsfri­heten er samfunnskonstituerende. Samtidig fremhever den at ytringsfriheten ikke kan være absolutt. Et hovedspørsmål er hvor langt man skal gå i å "tillate ytringer som undergraver den samfunnsform som har ytringsfriheten som en av sine bærebjelker". Kommisjonen nevner to mulige avgrensningskriterier for inngrep i ytringsfriheten av hensyn til rikets sikkerhet: et føre-vàr-prinsipp, og ideen om at en skal vente med å gripe inn mot ytringer til det foreligger "clear and present danger" for at en uønsket tilstand inntrer. Det siste kriteriet er hentet fra amerikansk rett.

Kommisjonen legger til grunn at adgangen til å begrense ytringsfriheten av hensyn til rikets sikkerhet først og fremst er aktuelt for faktiske opplysninger, men at det unntaksvis også kan gjelde meningsytringer. Vilkårene for innskrenkninger i ytringsfriheten bør på dette feltet utformes slik at adgangen til å vedta begrensninger ikke blir så skjønnsmessig og vid at den kan misbrukes politisk, det vil si brukes til et annet formål enn å verne rikets sikkerhet.

Kommisjonen mener at inngrep begrunnet i rikets indre sikkerhet lar seg forsvare når "en aktuell, ikke imaginær, fare truer".

Likhetene i lovreguleringen er store på dette området, særlig mellom de nordiske land.

Hensynet til nasjonal sikkerhet er vurdert i en rekke avgjørelser av EMD. Hvor det er tale om å forby på forhånd en publikasjon av hensyn til rikets sikkerhet, er prøvingsintensiteten særlig høy.

Bare to høringsinstanser har uttalt seg om kommisjonens generelle utgangspunkter i tilknytning til forholdet mellom ytringsfrihet og hensynet til rikets sikkerhet.

Departementet er enig med Ytringsfrihetskommisjonen i at det er situasjoner der det må kunne gjøres inngrep i ytringsfriheten av hensyn til rikets indre og ytre sikkerhet.

Kommisjonen skiller i sine drøftelser mellom innskrenkninger i ytringsfriheten av hensyn til rikets indre og ytre sikkerhet.

Etter departementets syn er det av mindre betydning å skille mellom rikets indre og ytre sikkerhet i denne sammenheng. Et slikt skille kan dessuten virke mindre hensiktsmessig sett i lys av dagens trusselsituasjon og det forhold at flere straffebestemmelser er satt til vern for begge deler.

Det er vanskelig - som kommisjonen selv peker på - å angi i generell form vilkårene for at begrensninger i ytringsfriheten skal være legitime og akseptable. Departementet er enig i at en i det konkrete tilfelle må foreta en avveining mellom hensynene bak begrensningen og hvor alvorlig begrensningen griper inn i og forstyrrer de tre prosesser ytringsfriheten verner, jf. kommisjonens forslag til ny Grunnlov § 100 annet ledd. Også departementets forslag til grunnlovsbestemmelse bygger på en slik modell.

Departementet slutter seg til kommisjonens generelle oppfatning om at inngrep begrunnet i rikets sikkerhet bare bør kunne foretas når en aktuell, ikke imaginær, fare truer. Som påpekt av kommisjonen, gir et slikt kriterium likevel bare et utgangspunkt for vurderingen. Det gjenstår spørsmål om hvor stor risiko som kan tolereres og hvem som skal definere den foreliggende fare.

Først og fremst kan det være aktuelt å begrense ytringsfriheten i forhold til faktiske opplysninger. Her som ellers skal det særlig mye til før ytringsfriheten kan begrenses for meningsytringer.

Departementet slutter seg til kommisjonens syn på at flertallet både må og kan tåle mye fra revolusjonære grupperinger, separatister og motstandere av norsk sikkerhetspolitikk så lenge det ikke er symmetri mellom makten og opprørerne. Departementet er videre enig med kommisjonen i at det er lite problematisk å forby typisk spionasje og etterretningsvirksomhet av hensyn til rikets sikkerhet. Slik kommunikasjon inngår ikke i den offentlige samtale, og ut fra ytringsfrihetens begrunnelse er det lite betenkelig å gripe inn.

Den alminnelige landsforræderibestemmelsen i straffeloven § 86 nr. 4 setter straff for den som i krigstid eller med krigstid for øye "opphisser eller forleder til troløshet, driver propagandavirksomhet for fienden eller utbrer uriktige eller villedende opplysninger som er egnet til å svekke folkets motstandsvilje." Ved vurderingen av hvilke ytringer som rammes, legger bestemmelsen opp til en avveining mellom hensynet til ytringsfriheten i krigstid eller ved krigsfare, og behovet for nasjonal enighet og disiplin i slike situasjoner.

Ingen høringsinstanser har uttalt seg særskilt om bestemmelsen.

Straffeloven § 90 retter seg mot åpenbaring av forhold som av hensyn til rikets sikkerhet bør holdes hemmelige, mens § 91 rammer den forberedende handling til overtredelse av § 90. Innsamling og offentliggjøring av forsvarshemmeligheter kan etter omstendighetene også rammes av lov om forsvarshemmeligheter 18. august 1914 nr. 3.

Hva som omfattes av kriteriet "hemmelig", fremgår nærmere av en rekke avgjørelser av Høyesterett. Sammenfatningsvis må det foreligge opplysninger som på forhånd var så lite kjent at de kunne betraktes som en hemmelighet. Det må foretas en skjønnsmessig totalvurdering hvor en rekke forhold inngår. Normalt vil ikke opplysninger innhentet fra åpne kilder bli regnet som en hemmelighet. Etter den "puslespilldoktrinen" som er utviklet i rettspraksis, vil imidlertid opplysninger som ikke i seg selv er hemmelige, men som er samlet inn og bearbeidet slik at de totalt sett viser et ellers hemmelig innhold, kunne oppfylle lovens kriterium.

I flere saker for Høyesterett har et sentralt spørsmål vært om hensynet til pressens eller forskeres mulighet for å utøve sine kontrollfunksjoner og samfunnskritikk tilsier at det ikke kan anses rettsstridig å motta og gjennomgå slike opplysninger. Det er ikke utelukket at pressens spesielle funksjon etter omstendighetene kan være et moment av vekt ved vurderingen.

Ytringsfrihetskommisjonen gir uttrykk for at "puslespilldoktrinen" er problematisk i forhold til forslaget til ny Grunnlov § 100 annet ledd om informasjonsfrihet, med unntak for de rene spionsaker for fremmed makt.

I NOU 2003:18 gjennomgår Lund-utvalget de aktuelle avgjørelsene på området, og konkluderer med at pressens og forskeres kontrolloppgave også bør kunne utøves på området for rikets sikkerhet. Etter utvalgets oppfatning tilsier dette et utvidet vern mot straffeforfølgning, og utvalget finner - som Ytringsfrihetskommisjonen - at "puslespilldoktrinen" er problematisk. Utvalget skiller mellom innsamling og mottak av opplysninger som skjer med aktverdig grunn - eksempelvis som ledd i pressens kontrollfunksjon - og avsløring av slike opplysninger. Mens det synes nødvendig å akseptere innsamling og analyse uten risiko for straffeforfølgning, bør avsløring av hemmeligheter som gjelder grunnleggende nasjonale interesser, normalt ikke kunne skje straffritt, siden skadevirkningene av avsløring normalt vil være vesentlig større. Etter utvalgets forslag vil avsløring være straffbart med mindre en avveining av de motstående interesser fører til at avsløringen ikke er rettsstridig. Hensynet til medienes og forskningens kritiske og kontrollerende virksomhet foreslås oppgradert ved at undersøkelser som drives med "aktverdig grunn" vil være straffrie.

Departementet er enig i at "puslespilldoktrinen" er problematisk i forhold til forslaget om informasjonsfrihet i Ytringsfrihetskommisjonens grunnlovsforslag. Dette gjelder først og fremst doktrinens betydning for adgangen til å samle inn opplysninger, som i dag vil kunne straffes etter straffeloven. Det er likevel vanskelig å avvise bruk av en "puslespilldoktrine" på prinsipielt grunnlag, men den bør praktiseres med betydelig varsomhet. Avsløring eller åpenbaring av hemmeligheter som er fremkommet gjennom sammenstilling og bearbeiding av opplysninger fra åpne kilder, står i en annen stilling.

Departementet mener at en ny grunnlovsbestemmelse bør vedtas på denne bakgrunn og vil senere komme tilbake til utformingen av nye straffebestemmelser til avløsning av gjeldende kapittel 8 og 9 i straffeloven.

Straffeloven § 94 annet ledd, jf. også § 140, setter forbud mot å oppfordre offentlig til å sette i verk visse forbrytelser mot statens selvstendighet og sikkerhet.

Det er ingen høringsinstanser som har uttalt seg om spørsmålet.

Straffelovkommisjonen foreslår en bestemmelse i ny straffelov som i hovedsak vil svare til straffeloven § 140 første ledd, men bare med sikte på å ramme ytringer som innebærer en særlig nærliggende fare for at andre kan komme til å begå straffbare handlinger. Straffelovkommisjonen foreslår ikke å sette straff for offentlig "forherligelse" av straffbare handlinger, slik straffeloven § 140 gjør. Straffelovkommisjonens forslag vil derfor gi frihet til å forfekte offentlig en mening om at visse typer straffbare handlinger er av det gode, eller ikke bør være strafflagt. Grensen for det straffbare vil først være overtrådt når det offentlig oppfordres til å utføre straffbare handlinger. Lund-utvalget har sluttet seg til Straffelovkommisjonens forslag og bemerkninger.

Departementet slutter seg til Straffelovkommisjonens syn at alternativet "forherligelse" av hensyn til ytringsfriheten ikke bør videreføres i den nye straffe­loven.

Etter straffeloven § 95 første ledd er det forbudt offentlig å forhåne en fremmed stats flagg eller riksvåpen, enten det skjer i ord eller handling (for eksempel ved brenning (jf. Rt. 1993 s. 677) eller tilsmussing)).

Ytringsfrihetskommisjonen anser bestemmelsen som utslag av et foreldet syn om at ytringsfrihet kunne skade forholdet mellom stater og antar at bestemmelsen ikke er forenlig med forslaget til ny Grunnlov § 100. Den anbefaler derfor at bestemmelsen oppheves. Dette kan også være nødvendig av hensyn til demonstrasjonsfriheten.

Straffelovkommisjonen mener det ikke er grunn til å videreføre straffeloven § 95 første ledd. Det vises til at det ikke finnes tilsvarende straffebud rettet mot forhånelse av det norske flagget eller riksvåpenet.

Departementet viser til Ytringsfrihetskommisjonen og Straffelovkommisjonens argumenter, og dessuten til at påtalemyndigheten nå er meget tilbakeholdende med å reise tiltale etter straffeloven § 95 første ledd. Departementet vil på denne bakgrunn komme tilbake til spørsmålet om straffeloven § 95 bør videreføres under arbeidet med revisjon av straffebestemmelsene til vern om rikets sikkerhet. Departementet mener imidlertid ikke at den nye grunnlovsbestemmelsen i seg selv gjør det nødvendig med en opphevelse, og viser særlig til at synspunkter som fremmes på en måte som krenker straffeloven § 95 første ledd, fritt kan fremmes på andre markerte måter. Under enhver omstendighet bør en grunnlovsbestemmelse om ytringsfrihet imidlertid ikke være til hinder for at forhånelse av nasjonale symboler tas hensyn til som grunnlag for å skjerpe reaksjonen mot det som allerede er en straffbar handling.

Straffeloven § 97 a setter forbud mot å ta imot økonomisk støtte fra totalitære regimer eller deres støttespillere for politiske formål. Støtte fra søsterpartier i demokratiske land er ikke straffbart. Bestemmelsen rammer heller ikke økonomisk støtte fra terrororganisasjoner og liknende som ikke opptrer i en stats interesse.

Departementet er enig med Ytringsfrihetskommisjonen i at en av hensyn til ytringsfriheten ikke bør ha noe forbud mot åpen støtte som nevnt i straffeloven § 97 a.

I NOU 2003:18 er det foreslått å § 97 a oppheves i sin helhet. Utvalget mener at kriminalisering ikke kan begrunnes i at det er moralsk betenkelig å motta skjult økonomisk støtte til opinionspåvirkning eller at bestemmelsen gir mulighet for telefonkontroll, jf. straffeprosessloven § 126 a.

Straffeloven § 97 b forbyr desinformasjon, nærmere beskrevet som å utbre offentlig eller meddele til fremmed makt falske rykter eller uriktige opplysninger som om de vinner tiltro, er egnet til å sette rikets indre eller ytre sikkerhet eller forholdet til fremmede makter i fare.

Ytringsfrihetskommisjonen mener at straffeloven § 97 b bør vurderes opphevet. Dette begrunnes med at bestemmelsen aldri har vært brukt, samt at "desinformasjon - beskrevet som "falske rykter og uriktige opplysninger" - er et problematisk begrep som åpner for mange definisjoner".

Lund-utvalget mener at bestemmelsen er "åpenbart problematisk av hensyn til ytringsfriheten", og antar at den bør oppheves.

Departementet mener at straffeloven § 97 b rekker videre enn det som lar seg forsvare ut fra ytringsfri­hetens begrunnelser. Bestemmelsen strafflegger også ytringer som fremsettes offentlig, og som dermed kan imøtegås av myndighetene. Det stilles heller ikke noe krav om at noen tror på utsagnet. Dermed kan også helt harmløse ytringer rammes. Innholdet i bestemmelsen bør derfor vurderes med sikte på iallfall å innskrenke den til å gjelde tilfeller der kommunisering av uriktige opplysninger innebærer en reell fare for at Norge blir påført krig eller fiendtligheter.

Ytringsfrihetskommisjonen drøfter straffeloven § 98, som rammer angrep på rikets statsforfatning (høyforræderi), og legger til grunn at bestemmelsen kan opprettholdes i sin nåværende form med kommisjonens grunnlovsforslag. Departementet slutter seg til dette at bestemmelsen kan opprettholdes i sin nåværende form, også etter departementets forslag til grunnlovsbestemmelse.

Ytringsfrihetskommisjonen har videre vurdert straffeloven § 101 annet ledd om ærekrenkelse mot Kongen og regenten opp mot forslaget til ny Grunnloven § 100. Det er videre antatt at ytringsfriheten om Kongen som statsoverhode går meget langt, men Grunnlov § 5, som gir uttrykk for at Kongen ikke kan "lastes" eller "anklages", gjør det tvilsomt om reglene om straffrihet for alminnelige ærekrenkelser kan gjelde fullt ut i forhold til straffeloven § 101.

Ytringsfrihetskommisjonen tviler på behovet for § 101 annet ledd ved siden av straffelovens øvrige injuriebestemmelser og den anser bestemmelsen problematisk i forhold til sitt grunnlovsforslag. Ingen av høringsinstansene har uttalt seg om dette spørsmålet. Både Straffelovkommisjonen og Lund-utvalget mener at straffeloven § 101 ikke bør videreføres. De ser ikke behov for strengere strafferammer enn for andre ærekrenkelser, og mener at det kan tas hensyn til hvem krenkelsen er rettet mot, ved avgjørelsen av om overtredelsen skal regnes som grov i henhold til Straffelovkommisjonens forslag. Straffelovkommisjonen og Lund-utvalget foreslår ellers at straffeloven § 102, som blant annet har en særbestemmelse om straffskjerping for ærekrenkelse begått mot "noget medlem af det kongelige Hus", oppheves.

Departementet slutter seg til Ytringsfrihetskommisjonens vurderinger og Straffelovkommisjonens forslag om å ikke videreføre bestemmelsen i straffeloven § 101 annet ledd. Vedtakelsen av en ny grunnlovsbestemmelse om ytringsfrihet må etter departementets syn innebære at Grunnloven § 5 ikke får betydning i denne spesielle sammenhengen. Departementet vil komme tilbake til spørsmålet om straffeloven § 102 bør oppheves.

Straffeloven § 96 likestiller i visse sammenhenger fremmed statsoverhode med rikets eget, blant annet i forhold til bestemmelsene i §§ 101 og 102. Ytringsfrihetskommisjonen mener at straffeloven § 96 er moden for revisjon, se NOU 1999: 27 s. 148. Ingen av høringsinstansene har uttalt seg om dette spørsmål. Straffelovkommisjonen og Lund-utvalget mener at andre lands statsoverhoder og sendebud bør bedømmes etter de regler som gjelder for fremmede lands representanter i sin alminnelighet. Departementet er enig i at straffe­loven § 96, som gir fremmede statsoverhoder og sendebud en særlig beskyttelse mot ærekrenkelser, ikke bør videreføres, og vil komme tilbake til spørsmålet ved oppfølgingen av NOU 2003: 18.

Straffeloven § 104 a annet ledd retter seg mot den som danner, deltar i eller støtter forening eller sammenslutning som har til formål ved ulovlige midler å forstyrre samfunnsordenen eller oppnå innflytelse i offentlige anliggender. Ved lov 3. desember 1999 nr. 82 ble ordene "dersom foreningen eller sammenslutningen har tatt skritt for å realisere formålet med ulovlige midler", tilføyd for å presisere innholdet i bestemmelsen - i samsvar med Lund-kommisjonens forståelse av den, jf. Ot.prp. nr. 64 (1998-1999) s. 136.

Departementet viser til at bestemmelsen etter denne endringen ikke skaper problemer i forhold til kommisjonens grunnlovsforslag. Det samme gjelder i forhold til det forslaget til grunnlovsbestemmelse som departementet går inn for.

Straffelovkommisjonen og Lund-utvalget foreslår at straffeloven § 104 a annet ledd ikke videreføres. Departementet vil komme tilbake til dette spørsmålet ved oppfølgingen av Lund-utvalgets utredning.

Beredskapsloven (lov 15. desember 1950 nr. 7 om særlige rådgjerder under krig, krigsfare og liknende forhold) er i det vesentlige en fullmaktslov.

Ytringsfrihetskommisjonen har overveid om lovens bakgrunn og de omfattende inngrep i ytringsfriheten som den kan gi adgang til, burde tilsi en fornyet gjennomgåelse av loven, men er kommet til at det ikke er nødvendig. Kommisjonen understreker samtidig sterkt at loven må betraktes som en ren nødrettsforan­staltning.

Ingen høringsinstanser har uttalt seg særskilt om spørsmålet. Departementet slutter seg til kommisjonens konklusjon om at en gjennomgåelse av beredskapsloven ikke er nødvendig i forhold til forslaget til ny Grunnlov § 100.

4.10.1 Komiteens merknader

Komiteen har merket seg at departementet og Ytringsfrihetskommisjonen er enige om at det er situasjoner hvor det må kunne gjøres inngrep i ytringsfriheten av hensyn til rikets sikkerhet. Det som er avgjørende er at adgangen til begrensninger ikke blir så vid at den kan misbrukes til andre formål enn å verne rikets sikkerhet. Flertallet må og kan tåle mye fra politiske mindretall. Retten til å delta i samfunnsdebatten bidrar til at potensielle konflikter kan finne sitt utfall gjennom meningsutveksling i det offentlige rom.

Komiteen deler departementets vurdering av at det er av mindre betydning å skille mellom rikets indre og ytre sikkerhet. Rikets sannsynlige sikkerhetsutfordringer er i dag springende, dels nasjonale, dels ikke-nasjonale og globaliserte. Et klart skille mellom indre og ytre sikkerhet er vanskelig å definere. Begrensninger i ytringsfriheten begrunnet i rikets sikkerhet er uavhengig av grensen mellom indre og ytre sikkerhet og bare akseptable når en aktuell, ikke imaginær, fare truer. I det konkrete tilfellet må det foretas en avveining mellom hensynene bak begrensningene og i hvilken grad de griper inn i de tre prosessene ytringsfri­heten verner.

Komiteen ser at det har betenkelige sider at det er den part som utfordres av ytringer som også skal definere i hvilken grad ytringen utgjør en risiko. Komiteen viser i den forbindelse til at nasjonale inngrep kan prøves av EMD.

Komiteen er enig med de vurderinger departementet har i forhold til de omtalte enkeltbestemmelser, og avventer den nærmere redegjørelse for endringer i de enkelte straffebud i forbindelse med fremleggelse av ny straffelov.

4.11 Ansattes ytringsfrihet

Ytringsfrihetskommisjonen ser det ikke som hensiktsmessig med særlige regler om ansattes ytringsfrihet i Grunnloven. Utgangspunktet vil derfor være, som etter gjeldende rett, at den ansatte omfattes av den samme grunnlovsvernede ytringsfrihet som enhver annen borger. Kommisjonen viser imidlertid til tre ønskelige initiativ på lovs nivå, fordi det er utilfredsstillende at reglene som begrenser ansattes ytringsfrihet i så "stor grad er ulovfestet og delvis underut­viklet".

Et lovgivningsinitiativ bør omfatte en nærmere avklaring/definisjon av begrepet "illojalitet", lovregulering av fenomenet "whistle blowing" og en presisering i egnet lov av at offentlig ansatte ikke kan pålegges taushetsplikt i strid med offentlighetsprinsippet, slik det etter kommisjonens forslag skal fremgå av Grunnloven § 100 femte ledd annet punktum.

Kommisjonen viser til at lovgivning av nevnte type vil innebære en oppfølging av statens infrastrukturplikter etter forslaget til ny Grunnlov § 100 sjette ledd.

Forslaget til ny Grunnlov § 100 femte ledd vil innebære en direkte skranke mot inngrep i offentlig ansattes ytringsfrihet: Dersom en opplysning omfattes av allmennhetens innsynsrett etter denne bestemmelsen, vil det ikke være adgang til å bestemme ved lov eller instruks at opplysningen skal være taushetsbelagt. Etter forslaget kan unntak fra informasjonskravet bare vedtas når det er "nødvendigt" på grunn av "særligt tungtveiende Hensyn".

Om fenomenet "whistle blowing", som kommisjonen mener bør lovreguleres, vises det til at dette gjelder uttalelser som isolert sett vil være åpenbart illojale. Slike uttalelser kan imidlertid likevel være både tillatt og ønskelige, fordi det er selve offentliggjøringen av at vedkommendes arbeidsplass er innblandet i korrupt, ulovlig, umoralsk eller annen skadelig aktivitet som er midlet til å få stanset aktiviteten. Kommisjonen har oppstilt følgende kriterier som gir veiledning ved vurderingen av når det må anses legitimt å gå ut med opplysninger om alvorlig kritikkverdige forhold:

• – Offentliggjøringen bør være motivert av god vilje og aldri av egennytte.

• – Det bør gjelde et alvorlig kritikkverdig forhold.

• – Interne prosedyrer bør være forsøkt uten tilfredsstillende resultat.

• – Det bør i utgangspunktet foreligge dokumentasjon på det kritikkverdige forhold.

• – Offentliggjøringen bør være et hensiktsmessig middel for å få det kritikkverdige forholdet til å opphøre.

Det rettslige utgangspunkt for ansattes ytringsfrihet følger av Grunnloven § 100 og den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 10. Begge bestemmelsene åpner for begrensninger i ansattes ytringsfrihet. Når det gjelder ytringsfrihet om samfunns­-spørsmål, er Grunnloven § 100 tredje punktum av særlig interesse.

Bestemmelsen har tradisjonelt blitt tolket slik at den beskytter meningsytringer om samfunnsspørsmål og faktiske opplysninger i saker av allmenn interesse, som er tilbørlige i sin form. Hvilke ytringer som er vernet av bestemmelsen, vil, i likhet med anvendelsen av § 100 i sin alminnelighet, bero på en avveining mellom ytringsfriheten på den ene siden og de hensyn som begrunner innskrenkninger i ytringsfriheten på den andre siden.

De rettslige rammer for ansattes ytringsfrihet i norsk rett fremgår for øvrig av hvilke virkemidler arbeidsgiveren lovlig kan ta i bruk for å begrense den ansattes ytringsfrihet.

Lojalitetsplikten innebærer i første rekke at den ansatte ikke unødig skal skade arbeidsgiverens interesser eller arbeidsplassens offentlige omdømme. Dette skyldes særlig at det normalt er en nærmere tilknytning over lengre tid mellom arbeidsgiver og arbeidstaker enn mellom de fleste andre kontraktsparter, noe som igjen forutsetter gjensidig tillit mellom partene. Dessuten vil en arbeidstaker i mange tilfeller bli identifisert med arbeidsgiveren, slik at det som sies og gjøres av en arbeidstaker blir oppfattet som arbeidsgiverens uttalelser og handlinger. For ansatte i forvaltningsorganer som utøver offentlig myndighet eller er sekretariat for politiske ledere, kan lojalitetsplikten også begrunnes i hensynet i til det demokratiske systems funksjon og legitimitet.

Når domstolene skal ta stilling til om ytringer fra en ansatt lovlig kan få konsekvenser for arbeidsforholdet, må rettsgrunnlaget for det arbeidsrettslige virkemidlet tolkes i lys av Grunnloven § 100 og EMK artikkel 10. Den konkrete grensedragningen mellom ytringsfrihet og lojalitetsplikt er ikke lovfestet, og det finnes relativt lite rettspraksis både fra norske domstoler og EMD. Hvor grensen skal trekkes for ansattes ytringsfrihet, vil derfor i praksis bero på en avveining av generelle hensyn og en konkret vurdering i det enkelte tilfelle.

Det er i norsk rettspraksis lagt til grunn at lojalitets- og troskapsplikten innebærer at arbeidstakeren lojalt må slutte opp om arbeidsgiverens interesser og avstå fra enhver utilbørlig tilsidesettelse eller undergraving av disse interessene til fordel for egne eller andres. Dersom arbeidstakerens interesser er tilstrekkelig tungtveiende, eller vesentlige samfunnsmessige hensyn gjør seg gjeldende, vil arbeidstakeren kunne være berettiget til å fremme andre interesser enn arbeids­giverens, selv om dette skulle skje på bekostning av arbeidsgiverens interesser.

På arbeidstakerens side ligger først og fremst hensynet til å kunne delta og ytre seg på lik linje med andre borgere i den offentlige debatt. Dette omhandler blant annet det enkelte individs behov for livsutfoldelse. Den enkeltes ønske om å delta i samfunnsdebatten kan være særlig stort på det området vedkommende arbeider, fordi han eller hun gjerne har særlig kunnskap og erfaring på dette området.

Det kan likevel bli for snevert bare å se på hensynet til arbeidsgiver og arbeidstaker. Et tredje hensyn er samfunnets behov for informasjon og åpen debatt, og da særlig med bidrag fra dem som har best kunnskap om det aktuelle emnet. Dette tredje hensynet kan ha vært noe underkommunisert i praksis.

Ytringens innhold: Departementet drøfter det forhold at skillet mellom faktaytringer og subjektive meninger kan ha betydning også for ansattes ytringsfrihet. I utgangspunktet må tjenestemannen ha betydelig frihet, så lenge det er saklig dekning for innholdet i uttalelsen. Bare dersom den formen som benyttes fremstår som illojal, personlig belastende, unødig støtende eller krenkende, kan det komme på tale å reagere.

Også når det gjelder ytringens form, må det sondres mellom uttalelser som fremsettes internt, og ytringer som fremsettes for omverdenen (eksterne uttalelser).

Identifikasjonsfaren. Det følger av arbeidsgiverens styringsrett at den ansatte må rette seg etter instrukser fra overordnede når det gjelder hva som skal uttales på vegne av virksomheten. Tilsvarende må arbeidsgiver også kunne bestemme hvem som skal kunne uttale seg i virksomhetens navn.

Jo nærmere ledelsen den ansatte befinner seg, desto større fare kan det være for at vedkommende vil identifiseres med virksomheten, også når det presiseres at standpunktene står for den ansattes egen regning. Dette har sammenheng både med det særlige behovet for tillit til slike ansatte, og med den signaleffekt vedkommendes handlemåte har overfor de øvrige ansatte.

Forholdet til den ansattes funksjon. Det er viktig at ansatte ikke uttrykker seg på en slik måte at det undergraver den tilliten som vedkommende må nyte i forhold til allmennheten generelt. En ansatt må unngå å komme med utsagn som er av en slik karakter at de undergraver virkningen av de oppgaver vedkommende har, eller som er i strid med de verdier som virksomheten står for utad. Det synes derfor klart at blant annet den ansattes funksjon i organisasjonen vil påvirke muligheten for deltakelse i et ordskifte der ens "private" meninger går ut over evnen til å utføre det pålagte arbeidet.

Valg av mottakerkrets for ytringen kan også få betydning for ytringsfriheten, fordi leserne av et fagblad kan ha en annen forståelse av konteksten og vedkommendes rolle i den institusjonen vedkommende arbeider, enn leserne av samme artikkel i en dagsavis.

Tidspunktet for ytringen. For ansatte i det offentlige som ytrer seg om en sak før den er ferdig utredet og beslutning er truffet, vil tidspunktet for ytringen kunne ha betydning for om den anses illojal eller ikke. Gir en tjenestemann uttrykk for et klart standpunkt utad mens saksbehandlingen pågår, kan det svekke tilliten til beslutningsprosessen og også forstyrre saksbehandlingen innad.

Andre hensyn gjør seg gjeldende etter at en beslutning er truffet eller etter at forvaltningsorganet har offentliggjort sitt syn. En tjenestemann må ikke gi inntrykk av å ville motarbeide den avgjørelsen som er truffet.

Bruk av interne kanaler. Det er betydelig risiko for at offentlig kritikk mot forhold i virksomheten uten forsøk på intern løsning først, vil bli ansett som illojal. Men om den ansatte har tatt opp problemene internt på en forstandig måte uten at ledelsen tar hånd om saken, vil det kunne være berettiget for den ansatte å gå ut med saklig og nøktern kritikk. Begrunnelsen for denne forskjellen er at det i seg selv kan være illojalt ikke å gi virksomheten en mulighet til å ordne opp før eventuell negativ offentlig omtale.

Formålet med ytringen. Formålet med ytringen kan ha selvstendig betydning for lojalitetsvurderingen. Uttalelser som særlig har til formål å skade arbeids­givers interesser, eller å fremme arbeidstakerens egne interesser på arbeidsgiverens bekostning, vil lettere komme i strid med lojalitetskravet enn en uttalelse som har til formål for eksempel å bedre forholdene på arbeidsplassen, eller å bidra til et opplyst og saklig grunnlag for samfunnsdebatten.

Det finnes ingen lover eller forskrifter som har egne regler om når og eventuelt hvordan ansatte bør varsle allmennheten om ulovlig, umoralsk eller annen utilbørlig aktivitet i virksomheten som de har kjennskap til - "whistle blowing" .Det synes ikke å foreligge relevant norsk rettspraksis (se likevel Høyesterettsdom 17. november 2003), og spørsmålet er lite drøftet i norsk rettslitteratur.

Europarådets sivilrettslige konvensjon mot korrupsjon har i artikkel 9 en bestemmelse om vern av arbeidstakere som har "rimelig grunn til å ha mistanke om korrupsjon og som i god tro melder fra om sin mistanke til ansvarlige personer eller myndigheter". Konvensjonen forplikter statene til å ha et hensiktsmessig vern mot enhver uberettiget sanksjon i slike tilfeller. Norge undertegnet konvensjonen 4. november 1999, og departementet vurderer for tiden hvilke lovendringer som vil være nødvendige for norsk ratifikasjon.

Arbeidsmiljøloven § 81 inneholder en bestemmelse om beskyttelse av kilder når Arbeidstilsynet får melding om at det ved en virksomhet er forhold som er i strid med loven. Kildebeskyttelsen er ubetinget, med mindre melderen selv godtar identifisering.

Reglene om taushetsplikt i offentlig forvaltning setter i utgangspunktet grenser for hva tjenestemenn og andre har adgang til å meddele videre. Samtidig er det klart at hensynet bak reglene om taushetsplikt må vike for de offentlige interesser i å avdekke og bekjempe ulovlig, umoralsk eller annen utilbørlig aktivitet. Det følger derfor av forvaltningsloven § 13 b nr. 6 at taushetsplikt etter lovens § 13 ikke er til hinder for "at forvaltningsorganet anmelder eller gir opplysninger om lovbrudd til påtalemyndigheten eller vedkommende kontrollmyndighet, når det finnes ønskelig av allmenne hensyn eller forfølging av lovbruddet har naturlig sammenheng med avgiverorganets oppgaver".

Det kan også være rettmessig å bryte taushetsplikt som følger av særlovgivning eller avtale der det foreligger lovbrudd eller kritikkverdige forhold i en privat bedrift.

Justisdepartementet redegjør i stortingsmeldingen for rettstilstanden i andre land.

Det er visstnok få andre land som har en særskilt regulering av ansattes ytringsfrihet. Derimot har en rekke land lovgivning om "whistle blowing", blant annet USA, Canada, Storbritannia og Australia. Rettsutviklingen på området startet i USA på begynnelsen av 1980-tallet, der utviklingen har gått i retning av stadig sterkere beskyttelse av den som går ut med informasjon om kritikkverdige forhold innad i virksomheten.

I EU er det verken i de grunnleggende traktatene eller i noen av de aktuelle arbeidsrettsdirektivene gitt noen fellesskapsrettslig bestemmelse som direkte regulerer "whistle blowing". Det finnes imidlertid rettsakter i EU som inneholder elementer av "whistle blowing"-reguleringer innenfor enkelte rettsområder.

De aller fleste høringsinstansene som uttaler seg om ansattes ytringsfrihet, støtter kommisjonens forslag om et lovgivningsinitiativ som definerer begrepet illojalitet og gir nærmere regler om "whistle blowing". Mange gir uttrykk for at rettstilstanden på dette området virker uklar, og at en rettslig presisering av hva som skal betraktes som lojale og illojale ytringer, kan bidra til å unngå konflikter mellom arbeidsgiver og arbeidstaker og motvirke overtramp fra arbeidsgivere.

Direktiver om forståelsen av grunnlovsbestemmelsen - Det prinsipielle utgangspunktet. Departementet er enig med Ytringsfrihetskommisjonen i at det ikke er hensiktsmessig med særlige regler om ansattes ytringsfrihet i selve grunnlovsbestemmelsen. Bestemmelsen bør være en overordnet og generell norm som så langt som mulig skal gjelde på alle livets områder. Det vil innebære at ansattes ytringer er vernet av bestemmelsen og at innskrenkninger og begrensninger i ansattes ytringer vil være lovlige i forhold til Grunnloven § 100 når de tilfredsstiller de vilkårene for innskrenkninger og begrensninger som følger av grunnlovsbestemmelsen.

Ansattes ytringer kan kategoriseres etter flere kriterier, og de hensyn som taler for innskrenkninger eller for stor grad av frihet vil ha ulikt gjennomslag alt etter denne kategoriseringen. Departementet fremhever at når den ansatte ytrer seg på vegne av arbeidsgiver, er det prinsipielt sett arbeidsgivers ytringsfrihet som benyttes.

Etter departementets oppfatning er det neppe mulig å spikre helt enkle prinsipper som kan være dekkende for alle de variabler som kan forekomme. Det må anses som fullt forsvarlig, vurdert opp mot ytringsfrihetens begrunnelser, å holde fast ved at det foreligger et lojalitetsforhold mellom den ansatte og arbeidsgiveren (og andre overordnede i arbeidsforholdet). Som en del av dette lojalitetsforholdet kan inngå at den ansatte ikke offentlig skal fremsette illojale ytringer. Det vil derfor ikke i seg selv være i strid med grunnleggende ytringsfrihetsprinsipper å reagere med negative sanksjoner mot illojale ytringer.

Nærmere om hvilken lojalitet som kan kreves. Det bør legges vekt på at lojalitetsbegrepet er relativt, knyttet opp til arbeidsgiverens forventninger. Disse forventningene kan variere betydelig.

Stor ytringsfrihet for ansatte kan være ressurskrevende, fordi beslutningsprosesser kan bli forlenget og ledelsen må bruke tid til å svare på offentlig kritikk fra egne ansatte. Dette synes å være et relevant argument. Men dets vekt kan variere. Effektiv produksjon av varer og tjenester kan ikke være det eneste relevante kriteriet. Ofte har det også betydning at allmennheten - gjennom blant annet den offentlige debatten mellom ansatte og ledelse - får en viss innsikt i at det meste foregår på en måte som både ansatte og ledelse kan stå inne for. Og om allmennheten kan regne med at klimaet i en virksomhet er slik at ansatte ville sagt ifra utad om noe var galt, kan allmennheten ta taushet som et godt tegn.

Et annet argument mot stor ytringsfrihet for ansatte er at åpen avdekking av indre uenighet i en organisasjon kan bli oppfattet som svakhet. Det kan det også være grunnlag for, hvis de underordnedes synspunkter og kritikk har et reelt grunnlag. Men organisasjonens fremtidige omdømme vil i stor grad bero på den måten ledelsen håndterer uenigheten på.

Den ansatte kan ikke regne med å ha kontroll over hvordan kritikken blir tolket eller forsøkt fremstilt (resepsjonen), men må være forberedt på at virkningen av kritikken - avhengig av den konkrete sak og situasjon - kan bli annerledes enn tenkt. Det tilsier at det utvises særlig forsiktighet med hensyn til offentlig kritikk når slike muligheter for forvanskninger av budskapet er nærliggende.

Skal offentlig kritikk av arbeidsgiveren fungere på en konstruktiv måte, synes det å være en forutsetning at den ansattes motiver er forenlige med virksomhetens hovedformål.

Etter departementets vurdering vil de ulike momenter og hensyn som anvendes i dag ved en konkret vurdering av om en ytring faller på den ene eller andre siden av lojalitetsgrensen, fortsatt være relevante. Når det i drøftelsen her i tillegg vises til flere hensyn for ytringsfrihet som kan ha vært noe underkommunisert, mener departementet at grunnlovsforslaget legger til rette for en sterk ytringsfrihet for ansatte.

Etter departementets syn bør ikke grunnlovsbestemmelsen forstås slik at hensynet til å unngå identifikasjon mellom den ansatte og arbeidsplassen når den ansatte velger å ta del i et offentlig ordskifte, tillegges mindre vekt. Sterk ytringsfrihet for ansatte kan være en utfordring for både ansatte og arbeidsgivere. På andre områder kan parter som kommer i konflikt som følge av ytringer kunne dempe eventuelle personlige motsetninger som måtte oppstå, ved å øke avstanden seg imellom. Denne metoden vil ofte ikke være tilgjengelig for personer som deler arbeidsplass. En ensidig avstandsøkning ved at den ansatte blir gitt avskjed, sagt opp eller forflyttet, vil nettopp ikke være tillatt dersom ytringen ikke er illojal. Når departementet anbefaler en grunnlovsbestemmelse som innebærer at arbeidsgivere må tåle et visst nivå av offentlig kritikk fra egne ansatte, er dette samtidig et krav om at arbeidsgivere må lære seg toleranse for uenighet og kritikk - styrke sin "dannelse" - og lære seg å bruke motinnlegg og korrigerende ytringer som viktigste virkemiddel, fremfor arbeidsrettslige tiltak mot den ansatte.

På den annen side må de ansatte som vil benytte sin ytringsfrihet innenfor eget arbeidsområde, også ta hensyn nettopp til denne nærheten.

Departementets anbefalinger. Departementet ser verdier ved større deltakelse fra ansatte i den offentlige debatt, og legger til grunn at de synspunkter på forståelse av grunnlovsbestemmelsen som framgår av meldingen, vil bidra til dette. Den samfunnsmessige gevinsten ved større deltakelse fra - privat og offentlig - ansatte i det offentlige ordskiftet må antas å være stor. Mothensyn må derfor justeres i forhold til dette.

Departementet anbefaler at det legges vekt på følgende momenter ved en vurdering av hvilke lojalitetskrav som kan aksepteres uten å krenke Grunnloven § 100:

• – Det enkelte mennesket fortsetter å være et fritt tenkende individ, med demokratiske rettigheter, ønske om sannhetssøking og personlig utvikling også etter at det går inn i en rolle som ansatt. Ytringsfriheten er en av de grunnleggende menneskerettighetene, mens arbeidsgiverens krav på lojalitet ikke har samme grunnleggende status. Det er derfor inngrep i ytringsfriheten som må begrunnes, og ikke omvendt. Begrunnelsen må være både relevant og tilstrekkelig i den enkelte sak, og begrensningene må være forholdsmessige.

• – Spørsmålet om hvilke lojalitetskrav som kan stilles til den ansatte uten å krenke grunnlovsvernet kan ikke bare løses ved en vurdering av hensynet til to parter - den ansatte og arbeidsgiveren. Både for privatansatte og offentlig ansatte kan det være situa­sjoner der bidrag fra særskilt kompetente ansatte vil være av stor verdi for den offentlige debatt og allmennhetens mulighet til å få allsidig og bred informasjon om et emne av offentlig interesse. Hensynet til arbeidsgiverens interesser kan derfor måtte vike av hensyn til den åpne informasjon og debatt i et demokratisk samfunn.

• – Offentlig ansatte, utenom ansatte som arbeider for et sekretariat underlagt politiske organer, bør ha stor ytringsfrihet når ytringen gir kunnskap til allmennheten om et spørsmål som det er naturlig at allmennheten tar stilling til, og denne kunnskapen ikke fremkommer på annen måte.

• – Også ytringer fra privatansatte bør ha særlig vern etter den samme betraktning som i bokstav c når den ansattes kunnskap er knyttet til arbeid i sektorer av større samfunnsmessig betydning, som for eksempel ressursforvaltning, bioteknologi og legemiddelindustri, eller den ansatte arbeider i en privat sektor som finansieres eller drives på vegne av det offentlige.

• – Ved vurderingen av om en sanksjon kan la seg forsvare holdt opp mot den skade som inngrepet påfører de prosesser som skal sikres gjennom ytringsfriheten, bør man også legge vekt på den styringsinformasjon som den ansattes ytring kan representere for arbeidsgiver selv. Dette bør være et relevant moment også i sammenhenger der arbeidsgiver - kanskje ut fra kortsiktige betraktninger - ikke ønsker denne informasjonen.

• – Generelt bør arbeidsgivere sørge for et klima på arbeidsplassen som sikrer at relevant informasjon - herunder kritiske ytringer - når frem til relevant internt nivå og som sikrer bred aksept for at ansatte deltar i det offentlig ordskifte innenfor rammene av et romslig lojalitetsbegrep.

Grunnloven § 100 må forstås slik at ingen arbeids­giver kan gis en generell beskyttelse mot offentlig kr­itikk fra sine ansatte.

Som et utgangspunkt bør bare ytringer som påviselig skader eller påviselig kan skade arbeidsgivers interesser på en unødvendig måte, anses som illojale. Utgangspunktet bør også være at det er arbeidsgiver som må bevise at virksomheten er påført eller kan påføres skade.

Ytringsfrihetskommisjonen anbefalte lovgivningsinitiativ på tre områder:

• – En nærmere avklaring/definisjon i lov av begrepet "illojalitet".

• – Lovregulering av fenomenet "whistle blowing".

• – Presisering i lov av at offentlig ansatte ikke kan pålegges taushetsplikt i strid med det offentlighetsprinsippet som foreslås grunnlovsfestet.

Etter departementets vurdering kan det være usikkert.

Avklaring/definisjon av begrepet illojalitet. Etter departementets vurdering kan det være usikkert hvor langt lovgivning om ansattes ytringsfrihet kan fjerne den usikkerheten som fortsatt vil knytte seg til avveiningen mellom ytringsfrihet og lojalitetsplikten. Departementet antar - som et foreløpig standpunkt i påvente av høringsrunden etter utredningen fra Arbeidslivslovutvalget - at det ikke bør settes i gang et lovarbeid med tanke på å definere lojalitetsbegrepet.

Prosessuelle regler. Departementet påpeker at mang­lende rettslig forutsigbarhet kan avhjelpes noe ved å utvikle de prosessuelle reglene som gjør seg gjeldende ved påstått illojalitet. Departementet vil i forbindelse med oppfølgingen av Arbeidslivslovutvalgets innstilling vurdere om det bør foreslås en regel om at instrukser og inngrep mot ansattes ytringsfrihet som ikke fanges opp av forvaltningslovens regler om enkeltvedtak, skal ledsages av en skriftlig begrunnelse i samsvar med forvaltningsloven § 25.

"Whistle blowing". Det er rettslig uklart hvor grensene går for adgangen til å meddele allmennheten om kritikkverdige forhold innad i en virksomhet ("whistle blowing"). Det hefter derfor enda større rettslig usikkerhet ved dette enn hva gjelder lojalitetsplikten. Emnet er imidlertid mer avgrenset og kan derfor lettere lovreguleres. Departementet er derfor - som et utgangspunkt - positivt innstilt til lovbestemmelser som gjør at ansatte i praksis tør å bruke retten til å varsle allmennheten om sterkt kritikkverdige forhold på arbeids­plassen.

I den sammenheng kan det også vises til Europarådets sivilrettslige konvensjon mot korrupsjon artikkel 9, om vern for den som melder fra om korrupsjon.

En slik lovregulering kan blant annet presisere hva slags opplysninger det vil være adgang til å gå ut med, hvilke krav som stilles til dokumentasjon, den ansattes aktsomhet med hensyn til sannheten i opplysningene, hvilke kritikkverdige og ulovlige forhold som kan utløse en varslingsrett og hva slags beskyttelse den ansatte har krav på dersom arbeidsgiver iverksetter urettmessige sanksjoner. Et sentralt punkt vil også være hvilke krav til intern varsling eller varsling av tilsynsmyndigheter som må være oppfylt før det foreligger rett til å alarmere allmennheten, og hvilke unntak som kan tenkes fra dette der et internt varsel eventuelt kan føre til unndragelsesfare, dekkoperasjoner, fare for den ansatte selv og liknende.

Slik lovgivning kan også bidra til økt fokus på etiske spørsmål innad i den enkelte virksomhet, og stimulere til utvikling av interne prosedyrer for å varsle om, motvirke og bekjempe mulige lovbrudd (for eksempel korrupsjon og miljøkriminalitet) og kritikkverdige forhold.

Rent lovstrukturelt vil trolig lovbestemmelser om "whistle blowing" best høre hjemme i arbeidsmiljø­loven. Det er imidlertid for tidlig å ta nærmere standpunkt til dette nå, jf. det som tidligere er sagt om oppfølgingen av innstillingen fra Arbeidslivslovutvalget.

Departementet er enig med Ytringsfrihetskommisjonen i at offentlig ansatte ikke bør kunne pålegges taushetsplikt om forhold som allmennheten har et ubetinget krav på innsyn i etter det offentlighetsprinsippet som foreslås grunnlovsfestet. Departementet slutter seg til den grunnleggende ideen bak dette prinsippet, som vil bidra til at personer som har gode forutsetninger for å bidra til den offentlige debatt, kan delta i denne. Verken taushetsplikt i formell lov eller i form av instrukser eller retningslinjer bør da kunne benyttes.

Kommisjonen ser det foregående som et spørsmål om rekkevidden av grunnlovsbestemmelsen om offentlighetsprinsippet. Departementet mener dette prinsipielt er et spørsmål om grensene for den klassiske ytringsfriheten og informasjonsfriheten. Når allmennhetens informasjonskrav følger av formell lov - som offentlighetsloven eller andre lover om dokument- eller møteoffentlighet - kan muligheten for motstridende lovbestemt taushetsplikt ikke være avskåret, selv om utgangspunktet og den praktiske hovedregel bør være at offentlig ansatte må ha ytringsfrihet om slike opplysninger. Det bør derfor ikke være anledning til å pålegge offentlig ansatte taushetsplikt i slike tilfelle ved instruks mv. Dette bør vurderes lovfestet, gjerne i forvaltningsloven.

Ytringsfrihetskommisjonen viser til at mange offentlige etater og kommuner det siste tiåret har utarbeidet mediestrategier som også omfatter retningslinjer til de ansatte om de ansattes kontakt med media og at innholdet i mange av disse kan legge for liten vekt på ytringsfriheten - både ut fra hensynet til den ansatte selv og ut fra hensynet til en informert offentlig debatt.

Norsk Redaktørforening foretok i 2003 en innsamling av gjeldende informasjons- og uttalereglement fra 134 kommuner og seks fylkeskommuner, og konkluderte for sin del med at mange av disse hadde en meget uheldig prioritering av taushet, som det fremste uttrykk for lojalitet, mens de ansattes ytringsfrihet var kraftig nedtonet.

Etter departementets oppfatning er det bra at offentlig ansatte gis veiledning og instruks om hvordan man bør og må opptre i krysningspunktet mellom egen ytringsfrihet, lojalitet til egen arbeidsplass og allmennhetens informasjonsbehov. Det er imidlertid klart uheldig om det utarbeides retningslinjer om offentlig ansattes ytringsfrihet som ikke tar et korrekt rettslig utgangspunkt eller som begrenser ansattes ytringsfrihet på en ulovlig måte. Offentlig ansatte bør kunne legge til grunn at de instrukser man mottar fra arbeidsgiver er i samsvar med gjeldende rett.

4.11.1 Komiteens merknader

Både Ytringsfrihetskommisjonen og departementet uttrykker at det ikke er hensiktsmessig med særlige regler om ansattes ytringsfrihet i selve grunnlovsbestemmelsen, fordi den ansatte omfattes av den samme grunnlovsvernede ytringsfrihet som enhver annen borger. Komiteen slutter seg til denne vurderingen.

Komiteen er enig i at det er et viktig prinsipielt skille mellom ytringer som den ansatte fremsetter på vegne av arbeidsgiveren og ytringer som den ansatte setter frem på vegne av seg selv. Når den ansatte ytrer seg på vegne av arbeidsgiveren er det prinsipielt sett arbeidsgiverens ytringsfrihet som benyttes og følgelig må det i slike tilfeller være arbeidsgiveren som bestemmer innholdet i ytringen.

Komiteen har merket seg at Norsk Redaktørforening i 2003 gjennomførte en innsamling av gjeldende informasjons- og uttalereglement fra 134 kommuner og seks fylkeskommuner, som etter deres oppfatning viste at mange av disse hadde en uheldig prioritering av taushet, mens de ansattes ytringsfrihet var kraftig nedtonet.

Komiteen mener dagens rettstilstand knyttet til "Ansattes ytringsfrihet" ikke er klar nok og ber departementet vurdere eventuelle lovgivningsinitiativ i oppfølgingen av Arbeidslivslovutvalgets innstilling.

Et sentralt moment i debatten om ansattes ytringsfrihet er begrepet "whistle blowing", her definert som uttalelser som isolert sett vil være åpenbart illojale, men som allikevel kan være både tillatt og ønskelig. Det tenkes her på uttalelser og ytringer om at egen arbeidsplass/arbeidsgiver er innblandet i korrupt, ulovlig, umoralsk eller annen skadelig aktivitet og hvor selve offentliggjøringen må anses som det eneste middel som kan sikre at de kritikkverdige eller ulovlige forhold opphører. Komiteen viser til Europarådets sivilrettslige konvensjon mot korrupsjon artikkel 9, om vern for den som melder fra om korrupsjon. Komiteen er enig i at dette området trenger en nærmere lovregulering og har merket seg at departementet peker på at en nærmere lovgivning av dette området trolig best kan finne sted innenfor rammen av arbeidsmiljøloven. Komiteen viser til at departementet varsler et konkret lovgivningsinitiativ i forbindelse med oppfølgingen av Arbeidslivslovutvalgets innstilling.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet vil vurdere lovforslaget når det foreligger. Disse medlemmer forutsetter at forslaget utformes slik at den ansatte ikke kan pålegges taushetsplikt i strid med Ytringsfrihetskommisjonens forslag til Grunnloven § 100, femte ledd, annet punktum.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti har merket seg Regjeringas føringer når det gjelder ansattes ytringsfrihet. Disse medlemmer er likevel av den oppfatning at ansattes ytringer må vernes mer enn det Regjeringen varsler. Disse medlemmer er av den oppfatning at den svenske grunnlovsbestemmelsen og lovgivning ellers om ytringsfrihet for ansatte bør være utgangspunkt for ny norsk lovgivning på området. Disse medlemmer vil fremheve at det særlig er viktig at ansatte har godt kildevern i forbindelse med de såkalte whistle blowing-sakene som kan avdekke korrupsjon og misbruk av offentlige midler.

Disse medlemmer vil videre understreke at situa­sjonen i dag er at mange arbeidsgivere overdriver kravet om lojalitet fra de ansatte ut over det som er ønskelig fra samfunnets side. Dette gjelder særlig offentlig virksomhet der de folkevalgte med sin kontrollfunksjon over forvaltningen er avhengig av at offentlig ansatte gir til kjenne feil og mangler på arbeidsplassen når det å gå tjenestevei ikke fungerer. Disse medlemmer mener at det offentlige må legge alle forhold til rette for at de ansatte ikke går skadelidende ut av slike prosesser.

4.12 Departementets syn på valg av grunnlovs­alternativ

Departementet drøfter hvilket alternativ til grunnlovsbestemmelse om den klassiske ytringsfriheten, informasjonsfriheten og retten til taushet som bør tilrås. Departementet går også noe nærmere inn på alternativer dersom Stortinget ikke skulle ønske å følge departementets tilråding om valg av grunnlovsalternativ. På grunn av det store antallet alternativer som finnes og fordi en rekke alternativer er skjønnsmessig utformet, har departementet nøyd seg med å peke på hva det ser som de sentrale problemstillingene når det skal treffes et valg mellom de ulike alternativene.

Stortinget kan velge mellom de alternativene til annet og tredje ledd som finnes i Dokument nr. 12:16 (1999-2000).

Departementets konklusjoner kan kort oppsummeres slik:

• – Grunnlovsbestemmelsen bør gi et vern for den klassiske ytringsfriheten, informasjonsfriheten og retten til taushet som er sterkest for de politiske ytringene, men likevel ikke er unntaksfritt.

• – For andre ytringer enn de politiske må begrensninger i ytringsfriheten i noe større grad aksepteres.

• – For alle typer ytringer må det være legitimt å begrense tid og sted for ytringene. Avgjørende for hvor langt en kan gå i å innskrenke ytringsfriheten i ulike tilfeller, bør være hva som er forsvarlig sett i forhold til ytringsfrihetens begrunnelse i sannhetssøking, demokrati og individets frie meningsdannelse.

• – Grunnlovsbestemmelsen bør først og fremst gi vern mot inngrep som skjer i kraft av offentlig­rettslig kompetanse.

• – Grunnlovsbestemmelsen bør dessuten gi vern mot inngrep som skjer på grunnlag av privat autonomi. Det gjelder især for politiske ytringer, og særlig når staten griper inn på et slikt grunnlag, for eksempel i egenskap av arbeidsgiver. Men det bør også gjelde for andre ytringer enn de politiske, og når det er private som griper inn.

• – Grunnlovsbestemmelsen bør gi vern mot et vidt spekter av inngrep i ytringsfriheten, både av rettslig karakter (for eksempel ulike forbud og påbud) og etter omstendighetene faktiske inngrep.

• – Grunnlovsbestemmelsen bør ideelt sett inneholde et lovskrav for inngrep som bygger på offentlig­rettslig kompetanse. Det bør imidlertid ikke i grunnlovs­teksten stilles noe krav om klar lovhjemmel.

4.13 To ulike modeller: hovedalternativ 1 til 15 og hovedalternativ 16

Drøftelsene gir grunnlag for å si noe nærmere om hvordan en grunnlovsbestemmelse om den klassiske ytringsfriheten, informasjonsfriheten og retten til taushet bør struktureres.

Spørsmålet som blir drøftet, er om de politiske ytringene lovteknisk bør skilles ut fra øvrige ytringer og om det bør etableres særlige skranker for inngrep i den politiske ytringsfriheten.

Ytringsfrihetskommisjonen har valgt å skille de politiske ytringene ut til særlig regulering (jf. hovedalternativ 1 i Dokument nr. 12:16 (1999-2000)). Hensikten er å gi de politiske ytringene vern mot inngrep enten inngrepet skjer med hjemmel i offentligrettslig kompetanse (kommisjonen bruker begrepet "statlig høyhetsrett") eller privat autonomi. Andre ytringer er bare vernet mot inngrep på grunnlag av offentligrettslig kompetanse (jf. uttrykket "retsligt ansvarlig"). Hensikten er videre å markere at vernet for de politiske ytringene er mer absolutt enn for andre ytringer. De 14 neste hovedalternativene (hovedalternativ 2 til 15) er sydd over samme lest.

Det eneste hovedalternativet i Dokument nr. 12:16 (1999-2000) som ikke følger et slikt mønster er hovedalternativ 16, som opererer med en inngrepsterskel ("det lader sig forsvare holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelse") som er felles for de politiske ytringene og andre ytringer.

En står dermed overfor to ulike modeller for reguleringen: modell I (hovedalternativ 1 til 15) og modell II (hovedalternativ 16).

Kommisjonens forslag til annet ledd (hovedalternativ 1) tar utgangspunkt i at for ytringer i sin alminnelighet kan innskrenkninger i ytringsfriheten (i form av "retslig Ansvar") skje dersom inngrepet "lader sig forsvare holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelse i Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse". I tredje ledd har kommisjonen for de politiske ytringene ("Ytringer om Statsstyrelsen og en hvilkensomhelst anden Gjenstand") valgt en bestemmelse som fremstår som unntaksfri - forutsatt at ytringen er "frimodig".

Ingen av høringsinstansene har uttalt seg spesielt om forholdet mellom annet og tredje ledd i kommisjonens forslag. De høringsinstanser som har kommentert den innfallsvinkel Ytringsfrihetskommisjonen har valgt i annet ledd, er gjennomgående positive til å benytte hensynet til sannhetssøking, demokrati og individets frie meningsdannelse som kriterier for hvilke inngrep som kan foretas.

Etter departementets syn fører ytringsfrihetens begrunnelser til at visse ytringer bør nyte et særlig sterkt vern. Departementet ser derfor gode grunner for den modellen kommisjonen har valgt, der de politiske ytringene skilles ut i et eget ledd. Den markerer klart særstillingen for de politiske ytringene. Prinsipielt er det også fordelaktig at grunnlovsteksten har klare formuleringer, slik tilfellet delvis er i kommisjonens forslag til tredje ledd. Det hefter etter departementets syn likevel svakheter ved utformingen av kommisjonens forslag. Det gjelder allerede ut fra kommisjonens egne premisser, men enda mer ut fra de avveininger departementet mener er de riktigste.

For det første er det klart at også den politiske ytringsfriheten kan innskrenkes gjennom begrensninger i tid og sted for meddelelse og mottakelse av slike ytringer. Dette gjenspeiles ikke i kommisjonens forslag til grunnlovstekst.

For det annet gir kravet om at de politiske ytringene må være "frimodige" for å være beskyttet av ytringsfriheten, liten veiledning. Det vises til St.meld. nr. 42 (1999-2000) s. 23-24.

For det tredje synes det etter premissene for kommisjonens forslag klart at også ytringer som utvilsomt er "frimodige", i en del tilfeller skal kunne forbys helt. Det gjelder for eksempel adgangen til å straffe visse rasistiske ytringer, adgangen til å regulere ansattes ytringsfrihet og adgangen til å gripe inn mot krenkelser av æren. Det vises til St.meld. nr. 42 (1999-2000) s. 24. Dette fremgår ikke av bestemmelsen.

For det fjerde kan kommisjonens forståelse av uttrykket "hvilkensomhelst anden Gjenstand" virke noe anstrengt, jf. NOU 1999:27 s. 245:

"Begrepet "Statsstyrelsen" viser at vernet gjelder ytringer om politikk og offentlige spørsmål i vid forstand. "Hvilkensomhelst anden Gjenstand" viser tilbake til "Statsstyrelsen" og betyr derfor "gjenstander" av politisk karakter."

Etter departementets syn viser uttrykket "hvilkensomhelst anden Gjenstand" snarere til alle andre temaer enn de "politiske". Ut fra dette synes det mindre aktuelt å velge kommisjonens konkrete forslag, selv om en ønsker å nå de samme resultater som kommisjonen. I jo større grad man ønsker å beholde adgangen til å innskrenke ytringsfriheten mer enn kommisjonen, desto mer øker innvendingene mot å velge kommisjonens formuleringer.

Det er likevel mulig å finne andre grunnlovsalternativer innenfor kommisjonens modell, jf. hovedalternativ 2 til 15. Disse alternativene gir mulighet for å beholde skillet mellom vernet for ytringsfriheten i sin alminnelighet og vernet for de politiske ytringene i grunnlovsteksten, og samtidig markere at inngrep i den politiske ytringsfriheten kan gjøres i spesielle tilfeller.

Etter departementets syn ville en slik løsning (valg av ett av hovedalternativene 2 til 15) få frem at de politiske ytringene ut fra ytringsfrihetens begrunnelser står i en særstilling. En har likevel tapt en viktig verdi ved kommisjonens forslag: markeringen av at den politiske ytringsfriheten som utgangspunkt er absolutt.

4.14 Nærmere om hovedalternativ 16

Departementet ser det slik at mye taler for å la den nye grunnlovsbestemmelsen operere med en felles inngrepsterskel for politiske ytringer og andre ytringer, slik modellen i hovedalternativ 16 legger opp til:

"Indskrænkninger i Friheden til at meddele eller modtage Oplysninger, Ideer eller Budskap om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand, kunne ikke opstilles, medmindre det lader sig forsvare holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelse i Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse."

Henvisningen til ytringsfrihetens begrunnelser direkte i grunnlovsteksten vil nettopp gi grunnlag for ønsket fleksibilitet i forhold til ulike kategorier ytringer. Ut fra ytringsfrihetens begrunnelser skal det særlig mye til for å gripe inn i den politiske ytringsfriheten.

Det kan tenkes innvendt mot en slik løsning at den åpner for avveininger fra lovgiverne og forvaltningen - også når det gjelder politiske ytringer - som det er vanskelig for domstolene å etterprøve på en effektiv måte på grunn av det skjønnsmessige vurderingstemaet. Departementet har forståelse for en slik innvending, men legger vekt på at lovvedtak og andre myndighetsavgjørelser uansett kan overprøves av uavhengige domstoler. I den forbindelse kan det vises til at også EMK artikkel 10 nr. 2 innebærer skjønnsmessige avveininger på ytringsfrihetens område, uten at det har vært til hinder for et sterkt vern om ytringsfriheten.

Departementet har sett nærmere på hvorvidt det er ønskelig å velge hovedalternativ 16 i lys av de vilkår som dette alternativet oppstiller.

Det sentrale vilkåret for inngrep i hovedalternativ 16 er at innskrenkninger i ytringsfriheten "lader sig forsvare holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelse i Sandhetssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse". Etter departementets syn er et slikt krav fullt forenlig med de resultater departementet mener er ønskelige i avveiningen mellom hensynet til ytringsfriheten og de prosesser den skal verne på den ene siden, og motstående interesser på den annen side.Det kan riktignok innvendes mot dette at formuleringen "lader sig forsvare" osv. er den samme som i Ytringsfrihetskommisjonens forslag (hovedalternativ 1), og at departementet på enkelte punkter legger opp til et svakere vern for ytringsfriheten enn det kommisjonen gjør. Da vil den naturlige konsekvensen være at en annen formulering velges. Etter departementets syn er det ikke en avgjørende innvending, idet det uansett er nødvendig å lese grunnlovsteksten i sammenheng med dens premisser.

Etter sin ordlyd gir hovedalternativ 16 vern mot inngrep både på grunnlag av offentligrettslig kompetanse og på grunnlag av privat autonomi, uansett om inngrep er bestemt av det offentlige eller av private. Dette gjelder både ved politiske ytringer og andre ytringer. Dette er i samsvar med den ønskelige rekkevidden av grunnlovsbestemmelsen på dette punktet.

Begrepet "Indskrænkninger" gir rom for at det gis vern mot et vidt spekter av inngrep i ytringsfriheten.

Hovedalternativ 16 inneholder ikke noe lovskrav. Det har sammenheng med at forslaget omfatter inngrep både med hjemmel i offentligrettslig kompetanse og privat autonomi. Det kunne være nyttig at lovskravet fremgår av grunnlovsbestemmelsen for inngrep som prinsipielt kan skje med grunnlag i offentligrettslig kompetanse. At et slikt lovskrav mangler, anser departementet imidlertid ikke som noen avgjørende innvending.

Departementet viser også til at hovedalternativ 16 innebærer en forenkling sammenlignet med kommisjonens forslag. Det er ikke nødvendig å trekke skillet mellom politiske ytringer og andre ytringer før en avgjør hvilken del av grunnlovsbestemmelsen som skal anvendes. Selv om begrepet "politiske ytringer" har en klar kjerne, kan det være vanskelig å plassere en lang rekke ytringer i forhold til et slikt begrep.

Departementet peker endelig på at hovedalternativ 16, selv om vilkåret for inngrep er formulert likt både for politiske ytringer og andre ytringer ("det lader sig forsvare holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelse"), kan sies å fremheve betydningen av de politiske ytringene særskilt. Det er gjort ved at uttrykket "Statsstyrelsen" står ved siden av uttrykket "og en hvilkensomhelst anden Gjenstand". Uttrykket statsstyrelsen gir den riktige assosiasjonen til emner som har samfunnsmessig betydning.

Etter dette mener departementet at hovedalternativ 16 til annet ledd bør foretrekkes.

Departementet tilrår at det ikke vedtas en særbestemmelse om adgangen til å gripe inn mot ytringer på grunn av deres usannhet. Dette gjøres ved å utelate annet ledd annet punktum under hovedalternativ 16.

Departementets tilråding til annet ledd lyder:

"Indskrænkninger i Friheden til at meddele eller modtage Oplysninger, Ideer eller Budskap om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand, kunne ikke opstilles, medmindre det lader sig forsvare holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelse i Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse."

4.14.1 Komiteens merknader

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til sine merknader under innstillingens punkt 4.1.1 samt meldingens vurderinger, og går på denne bakgrunn inn for departementets forslag til andre ledd i grunnlovsbestemmelsen, hovedalternativ 16.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet viser til sine merknader under innstillingens punkt 4.1.1 og støtter på denne bakgrunn Ytringsfrihetskommisjonens forslag til tredje ledd.

4.15 Nærmere om hovedalternativ 1 til 15

Justisdepartementet gjør rede for at dersom Stortinget skulle mene at modell II (hovedalternativ 16) ikke er hensiktsmessig, eller dersom Stortinget av andre grunner ikke foretrekker hovedalternativ 16, må et av hovedalternativene innenfor modell I velges (hovedalternativ 1 til 15).

Slik disse grunnlovsalternativene er utformet, er det hensiktsmessig først å ta stilling til hvilket vern som er ønskelig for ytringer i sin alminnelighet.

Deretter kan en ta stilling til hvilket særlig vern som er ønskelig for de politiske ytringene. De mulige alternativene når det gjelder politiske ytringer vil følge av de alternativene som følger like etter det aktuelle hovedalternativet.

Vernet for ytringer i sin alminnelighet

Valg av alternativ til bestemmelse som verner ytringer i sin alminnelighet bør i hovedsak skje ut fra problemstillingene nedenfor.

1. Hva bør være terskelen for å gjøre inngrep i ytringsfriheten?

De 15 første hovedalternativene gir 3 mulige terskler for inngrep i ytringsfriheten.

Den strengeste terskelen finnes i hovedalternativene 1, 2, 3, 5, 6, 7, 9, 12 og 13. Der er kravet at begrensningen i ytringsfriheten "lader sig forsvare holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelse i Sandhetssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse".

En terskel for inngrep som er ment å være noe lavere, finnes i hovedalternativene 10, 11, 14 og 15. Der er kravet at begrensningen i ytringsfriheten "er tilbørligt holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelse i Sandhetssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse".

En streng terskel lik den i hovedalternativ 1, 2, 3, 5, 6, 7, 9, 12 og 13 finnes i hovedalternativene 4 og 8, men med den vesentlige begrensning at disse hovedalternativene kun gir vern mot inngrep i form av straff, jf. neste spørsmål.

2. Hvilke typer begrensninger i ytringsfrihet bør en grunnlovsbestemmelse gi vern mot?

Den mest vidtgående formuleringen finnes i hovedalternativene 7, 9, 10, 11, 12, 13, 14 og 16. Der benyttes den generelle formuleringen "Indskrænkninger", som kan defineres slik at alle typer inngrep i ytringsfriheten omfattes.

En snevrere formulering finnes i hovedalternativene 1, 2 og 3, samt 5, 6 og 15. Der brukes formuleringer som "retslig ansvarlig" (1, 2 og 3) og "Retslig sanktionerede Indskrænkninger" (5, 6 og 15). Det er meningen at disse formuleringene ikke skal omfatte inngrep som skjer på grunnlag av privat autonomi. Også ellers kan formuleringene være noe snevrere enn formuleringen "Indskrænkninger".

En meget snever formulering finnes i alternativ 4 og 8, som kun rammer henholdsvis den som "straffes" (alternativ 4) og "Indskrænkninger i Ytringsfriheden der er belagte med Straf" (alternativ 8).

3. Bør bestemmelsen inneholde et særlig lovskrav, og i tilfelle hvor strengt?

Samtlige av hovedalternativene 1 til 15 (unntatt hovedalternativene 4 og 8) åpner for å velge mellom

• – et krav om at begrensningen i ytringsfriheten må følge klart av lov,

• – et krav om at begrensningen må følge av lov og

• – en utelatelse av lovskravet.

Det følger av de ulike alternativene til annet ledd annet punktum under de ulike hovedalternativene.

4. Bør Grunnloven ha en særbestemmelse som begrenser adgangen til å ilegge rettslig ansvar for en påstands usannhet?

Samtlige av hovedalternativene 1 til 15 åpner for å velge mellom:

• – en bestemmelse om at "Ingen kan holdes retslig ansvarlig for at en Paastand er usand, naar den er fremsat i agtsom god tro",

• – en tilsvarende bestemmelse som i i., men slik at den er begrenset til å gjelde straffansvar og

• – å utelate en særbestemmelse om dette spørsmålet.

Vernet for politiske ytringer

Valg av alternativ til bestemmelse som verner politiske ytringer bør i hovedsak skje ut fra de fire problemstillingene som er skissert nedenfor. Fremstillingen er relatert til alternativene til tredje ledd som er angitt under hovedalternativ 2, men det vil være mulig å finne tilsvarende alternativer under de øvrige hovedalternativene.

1. Hva bør være terskelen for å gjøre inngrep i den politiske ytringsfriheten?

Alternativ 1 (Ytringsfrihetskommisjonens forslag) står språklig sett i en særstilling ved at det markerer at den politiske ytringsfriheten som utgangspunkt er absolutt. Bestemmelsens ordlyd indikerer ikke at det kan gjøres inngrep i den politiske ytringsfriheten.

Etter alternativ 2 og 3 kan inngrep bare skje "hvor særligt tungtveiende Hensyn gjøre dette forsvarligt holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelser". Alternativene er utformet med sikte på å presisere kommisjonens forslag slik at det klart går frem at vernet for de politiske ytringene ikke er absolutt, jf. St.meld. nr. 42 (1999-2000) s. 50. Det vil likevel være rom for justeringer i forhold til de tolkninger kommisjonen har lagt til grunn.

Alternativene 4 til 7 tillater inngrep der hvor "tungtveiende Hensyn gjøre dette forsvarligt holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelser". Meningen er å oppstille noe lempeligere vilkår for innskrenkninger i ytringsfriheten enn det som gjelder etter kommisjonens forslag. Det vises til St.meld. nr. 42 (1999-2000) s. 50.

2. Hvilke typer begrensninger i ytringsfriheten bør en grunnlovsbestemmelse gi vern mot?

Hovedalternativ 1 hviler på en forutsetning om at det ikke kan gjøres inngrep i den politiske ytringsfriheten. Det er likevel klart at visse inngrep er tillatt. Det er imidlertid også mulig å utelukke bestemte typer begrensninger dersom Stortinget skulle ønske dette. Det er for eksempel mulig å utelukke innskrenkninger i ytringsfriheten som har grunnlag i privat autonomi dersom det skulle være ønskelig. Det blir opp til Stortinget å definere dette nærmere.

Hovedalternativene 2 til 15 bruker uttrykket "Grændser" for å indikere hvilke inngrep i ytringsfriheten som er omfattet av bestemmelsen. Dette uttrykket er etter sin ordlyd meget generelt. På samme måten som med hovedalternativ 1 blir det opp til Stortinget å definere dette nærmere.

3. Bør bestemmelsen inneholde et særlig krav til rettsgrunnlaget for inngrep?

Alternativ 1 sier ikke noe om krav til rettsgrunnlaget for inngrep. Det skyldes at bestemmelsen bygger på en forutsetning om at den politiske ytringsfriheten er absolutt. I den grad det likevel gjøres inngrep, for eksempel begrensninger av tiden eller stedet for visse ytringer, må inngrepet for det første tilfredsstille det kravet til rettsgrunnlag som gjelder for inngrep i ytringsfriheten i sin alminnelighet (under de ulike hovedalternativene 1 til 15 til annet ledd).

Alternativ 2, 3, 4 og 5 stiller i tillegg krav om at inngrepet i den politiske ytringsfriheten må følge av "klarlig definerede Grændser".

Alternativ 6 og 7 stiller ikke noe slikt krav om klart grunnlag for inngrep i den politiske ytringsfriheten; dette indikeres ved bruk av ordet "Grændser" uten noe kvalifiserende ord foran.

4. Hvordan bør bestemmelsen angi at den gjelder for politiske ytringer?

Alternativ 1, 2, 4 og 6 indikerer dette ved formuleringen "Ytringer om Statsstyrelsen og en hvilkensomhelst anden Gjenstand".

Alternativ 3, 5 og 7 indikerer det samme ved formuleringen "Ytringer om Statsstyrelsen og en hvilkensomhelst anden almen Gjenstand".

4.16 Departementets syn på valg av grunnlovsalternativ - særlig om kommersielle ytringer

Departementet har konkludert med at kommersielle ytringer bør falle utenfor virkeområdet for en grunnlovsbestemmelse om ytringsfrihet. Spørsmålet er hvordan dette bør komme til uttrykk i grunnlovsbestemmelsen. Dersom det gis en egen bestemmelse om de kommersielle ytringenes status, blir spørsmålet hvor den skal plasseres. Plasseringen har betydning for hvilke inngrep i ytringsfriheten særbestemmelsen skal gjelde for.

Fjerde ledd første punktum alternativ 8 og alternativ 9 (jf. Dokument nr. 12:16 (1999-2000)) gir adgang til uttrykkelig å unnta kommersielle ytringer fra grunnlovsbestemmelsens virkeområde. Forskjellen mellom de to alternativene er at alternativ 8 bruker uttrykket "kommercielle Ytringer", mens alternativ 9 taler om "Reklame". Språklig må uttrykket "kommercielle Ytringer" sies å være noe videre enn "Reklame", men det er neppe tale om vesentlige forskjeller, og det vil etter departementets syn være mulig å legge det samme innholdet i "Reklame" som i "kommercielle Ytringer". Ytringsfrihetskommisjonen synes å bruke uttrykkene om hverandre. Det vil uansett være ønskelig at begrepets innhold presiseres nærmere i premissene til bestemmelsen.

Slik departementet ser det, vil det også være mulig gjennom presiseringer i forarbeidene til grunnlovsbestemmelsen å gjøre det klart at kommersielle ytringer ikke er ment å omfattes av grunnlovsbestemmelsen. Etter departementets syn bør imidlertid unntaket for kommersielle ytringer klart fremgå av grunnlovsteksten selv.

Departementet tilrår at alternativ 8 vedtas, se likevel i det følgende om plasseringen.

Spørsmålet er hvor en slik bestemmelse skal plasseres. Det finnes to muligheter:

• – Bestemmelsen plasseres like etter bestemmelsen om klassisk ytringsfrihet, informasjonsfrihet og rett til taushet. Dermed vil den innskrenke virkeområdet bare til bestemmelsen om klassisk ytringsfrihet, informasjonsfrihet og rett til taushet. Dette gjøres ved å velge alternativ 8 til fjerde ledd første punktum.

• – Bestemmelsen plasseres etter bestemmelsen om forhåndskontroll av ytringer. Dermed vil den innskrenke virkeområdet til både bestemmelsen om klassisk ytringsfrihet, informasjonsfrihet og rett til taushet og bestemmelsen om forhåndskontroll av ytringer. Dette gjøres ved å velge alternativ 8 til femte ledd første punktum (presisert til å tilsvare alternativ 8 til fjerde ledd første punktum).

Dersom Stortinget skulle ønske å gå inn for alternativ 9 til fjerde ledd i stedet for alternativ 8, vil de to mulighetene beskrevet foran gjelde tilsvarende, med den forskjell at "alternativ 8" byttes ut med "alternativ 9" i beskrivelsene.

Når en først unntar de kommersielle ytringene fra grunnlovsbestemmelsens virkeområde, mener departementet at det vil virke mest konsekvent om dette får virkning også for spørsmålet om forhåndskontroll, jf. løsning 2. Dermed blir departementet stående ved å tilrå at bestemmelsen bør vedtas som alternativ 8 til fjerde ledd første punktum.

Departementets tilråding lyder som følger:

"Disse Grundsætningers Anvendelse på kommercielle Ytringer og de Indskrænkninger de bør undergaa, fastsættes ved Lov."

4.16.1 Komiteens merknader

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til sine merknader under innstillingens punkt 4.8.1, samt meldingens vurderinger, og går på denne bakgrunn inn for departementets forslag til fjerde ledd i grunnlovsbestemmelsen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet viser til sine merknader under innstillingens punkt 4.8.1 og går imot Regjeringens forslag om at kommersielle ytringer skal falle utenfor virkeområdet for en grunnlovsbestemmelse om ytringsfrihet.