Redningstjenesten er den offentlig organiserte
virksomhet som utøves i forbindelse med øyeblikkelig innsats
for å redde mennesker fra død eller skade som følge
av akutte ulykkes- eller faresituasjoner, og som ikke blir ivaretatt
av særskilt opprettede organer eller ved særlige
tiltak. I St.meld. nr. 17 (2001-2002) Samfunnssikkerhet ble redningstjenesten
beskrevet og prinsippene for den fremtidige innrettingen av redningstjenesten
lagt. Her er det bl.a. bekreftet at Norsk redningstjeneste er en
nasjonal dugnad hvor alle ressurser i vårt land - statlige,
fylkeskommunale, kommunale, private og frivillige - som er egnet
for akuttinnsats for å redde liv, skal kunne mobiliseres
for innsats i redningstjenesten. Tilgjengelige ressurser deltar
etter anmodning og ledelse fra en av hovedredningssentralene eller en
av de lokale redningssentralene, lokalisert ved politidistriktene.
De enkelte redningsinstitusjoner eller etater
skal iht. samvirkeprinsippet selv bekoste utgifter til anskaffelse og
drift av sine egne redningshjelpemidler, -utstyr og -beredskap
og normalt til all egen redningsinnsats som hører inn under
vedkommende institusjons alminnelige virksomhet eller naturlige
oppgaver i redningstjenesten. Selv om det etter hvert er etablert
en praksis med å prise tjenester internt i staten så bygger
redningstjenesten fortsatt på samvirkeprinsippet. Redningsberedskapsutvalget
(NOU 2001: 31 Når ulykken er ute) konkluderte med at Norge
har tilstrekkelige beredskapsressurser, men det finnes imidlertid
store regionale forskjeller. Hovedredningssentralen Sør-Norges område
har klart flest innbyggere og dermed flest hendelser og flest redningsressurser.
Hovedredningssentralen Nord-Norges redningsansvarsområde
er på sin side vesentlig større enn Hovedredningssentralen
Sør-Norge. Det er færre hendelser i nord, men
også færre ressurser og en vesentlig større
avstand mellom dem. Dette gir seg bl.a. utslag i større
avhengighet av Forsvarets ressurser.
De frivillige organisasjonene utgjør
et sentralt element i norsk redningstjeneste. Det er særlig
ved leteaksjoner i skog og fjellterreng og ved førstehjelpsinnsats at
disse kan stille lokalkjente og trenede styrker til rådighet.
I tillegg finnes grupper som er spesialtrenet i samband, strandredning,
redning i bratt og glatt lende, grotter og søk med hund
og småfly. De ca. 25 000 medlemmene i disse organisasjonene
yter antakelig 2-3 millioner gratistimer i året for redningstjenesten.
I Innst. S. nr. 9 (2002-2003), jf. St.meld.
nr. 17 (2001-2002) Samfunnssikkerhet, ber komiteene bl.a. om en vurdering
av hvilke rednings- og beredskapsoppgaver de frivillige skal delta
i som henholdsvis primærressurs, primærforsterkning
og sekundærforsterkning. I det praktiske redningsarbeid
og der det er hensiktsmessig legges det til grunn at det skal gjøres
en oppgavefordeling mellom de frivillige og andre redningsressurser,
bl.a. Sivilforsvaret.
Regjeringen ønsker å gi de
frivillige organisasjonene gode betingelser og muligheter i redningstjenesten. Justisdepartementet
tildelte i 2004 5,5 mill. kroner til medlemsorganisasjoner tilsluttet
Frivillige Organisasjoners Redningsfaglige Forum og det stilles
krav om rapportering av bruken. Det er imidlertid ikke ønskelig å stille
faglige krav til organisasjonene på redningstjenesteområdet
i det dette kan komme i konflikt med den frivillighet som arbeidet
er tuftet på.
Det er avdekket et behov for en nasjonal standard
for beskrivelse av hvilke ressurser de forskjellige etatene og institusjonene
har, jf. St.meld. nr. 17 (2001-2002) Samfunnssikkerhet. Justisdepartementet
skal påse at videreutviklingen av det nasjonale ressursregister
for redning og beredskap gis høy prioritet.
En nærmere beskrivelse av brannvesenet
er gitt i meldingens kapittel 12.2.
Etableringen av Direktorat for samfunnssikkerhet
og beredskap (DSB) la grunnlaget for en felles myndighetslinje fra
sentralt til lokalt nivå innen brann, redning og sivilforsvar.
DSB har ansvar for administrativ og faglig oppfølging av
Sivilforsvaret. Som et ledd i Regjeringens moderniserings- og effektiviseringsarbeid
er Sivilforsvarets organisasjonsstruktur omorganisert fra 40 til
20 distrikter. Samtidig er de regionale sivilforsvarsskolene samlokalisert
med henholdsvis sivilforsvarsdistriktene i Oppland, Sør-Trøndelag
og Rogaland. Bemanningen i Sivilforsvaret skal totalt reduseres
med 55 årsverk som følge av disse tiltakene. Kostnadene
knyttet til omstillingene blir dekket innenfor Direktoratet for
samfunnssikkerhet og beredskaps samlede rammer. Den nye organiseringen
av Sivilforsvaret var operativt på plass 1. januar 2004,
og arbeidet med gjennomføringen av ny organisering av Sivilforsvarets
ytre etat er i det alt vesentlige gjennomført. Det vises
i denne sammenheng til Innst. O. nr. 57 (2003-2004), jf. Ot.prp.
nr. 36 (2003-2004), hvor sivilforsvarsloven ble endret slik at omstillingen
kunne ferdigstilles. Det gjenstår enkelte faglige, praktiske
og administrative forhold, bl.a. knyttet til fordelingen av personellressurser
mellom tjenestestedene og realisering av de forutsatte synergieffekter.
Etableringen av direktoratet har gjort det naturlig å se brannvesenets
og Sivilforsvarets skolevirksomheter i en nær sammenheng.
Videre vil muligheten for felles innkjøpsordninger mellom
Sivilforsvaret og de kommunale brann- og redningsetater utredes.
Materiellforvaltningen vil vurderes nærmere som et ledd
i arbeidet med ny sivilforsvarslov.
I takt med endringer i risikobildet og i samråd
med relevante myndigheter vil det løpende bli vurdert å tilpasse
Sivilforsvarets ressurser og kompetanse for å dekke samfunnets
ekstraordinære behov. Særlig viktig vil det være å etablere
en beredskap for samfunnet der den daglige beredskapen er svakest
og potensialet for uønskede konsekvenser er størst.
Sivilforsvaret skal være en viktig
del av landets beredskap mot større hendelser i fred og
krig. I tråd med St.meld. nr. 17 (2001-2002) Samfunnssikkerhet skal
Sivilforsvarets forsterkningsressurser videreutvikles
i tett relasjon med nødetatene (politi, brann og helse).
Konseptet med mindre lokalt tilpassede enheter som fredsinnsatsgrupper
(FIG), og spesialenheter som renseenhetene og radiacmålepatruljer
er styrket etter terroranslagene 11. september 2001. Sivilforsvarets personell
består i dag av totalt 56 638 personer inkludert reserver,
som fordeler seg på fredsinnsatsgrupper (2 856), innsatsgrupper
(19 941), støttegrupper (11 299), radiacmåletjeneste
(492), luftvarslingstjeneste (20), egenbeskyttelse (20 000), stab
(1 646) og renseenheter (384). Sivilforsvarets styrkestruktur og
antall mannskaper vil bli gjennomgått som et ledd i arbeidet med
ny lov om Sivilforsvaret.
Sivilforsvarets fremtredende egenskap skal fortsatt være
evnen til å bidra med et større antall personell
og materiell ved større hendelser. Det vises i denne forbindelse
til St.meld. nr. 17 (2001-2002) Samfunnssikkerhet om at Sivilforsvaret
bl.a. skal utvikle sin kompetanse med sikte på å være
en reell ressurs også ved kompliserte teknologiske ulykker
og branner.
For at Sivilforsvarets fremtidige avdelinger
skal ha tilfredsstillende operativ evne er det av stor betydning at
opplæring og øvingsvirksomheten har høy
kvalitet. Omtrent 800 nye sivilforsvarsmannskaper utdannes årlig.
Måltallet for Sivilforsvarets operative styrke i fredstid
er i overkant av 12 000 mannskaper. Imidlertid er ikke hele fredstidsstyrken
fullt oppsatt med opplært og øvet personell. Det
vises til St.prp. nr. 1 (2003-2004) for Justisdepartementet. Det
legges til grunn at om lag 10 000 mannskaper er opplært
pr. i dag og at det årlig øves om lag 8 000 mannskaper.
Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap skal gjennom sin
skolevirksomhet sørge for at opplæringen av styrkene
er målrettet og effektiv.
Sivilforsvaret disponerer og forvalter i størrelsesorden
190 fortifiserte anlegg, det vil si spesielt sikrede anlegg, herunder
fjellanlegg. Anleggene har hatt ulike funksjoner, alt fra kombinerte
kommandoplasser for en del av fylkesmennene og de tidligere sivilforsvarskretsene
til alarmplasser som har mindre betydning sett i lys av dagens risiko-
og trusselbilde. Arbeidet med kost-/nytte-vurdering av
porteføljen er i ferd med å avsluttes. Det tas
sikte på reduksjon i porteføljen av operative
fortifiserte anlegg, bl.a. ved at kommandoplasser for Sivilforsvaret
og fylkesmennene og øvrige regionale anlegg vurderes avhendet
eller avstengt på en forsvarlig måte dersom avhending
ikke er realiserbart.
Sivilforsvarets varslingstjeneste er et viktig virkemiddel
for informasjon til befolkningen ved større hendelser som
ulykker eller krig. Etter 11. september 2001 er varslingssystemet
forbedret gjennom modernisering av systemet og utskifting av viktige
komponenter. Dagens varslingssystem vil bli vedlikeholdt og supplert
for å opprettholde dagens standard. I forhold til teknologisk
utvikling og nye fremtidige metoder for varsling blir det lagt opp
til å videreføre utprøvingen og klargjøre
kravspesifikasjon for anskaffelse av telefonbasert varsling. Telefonbasert
varsling kan brukes av nødetatene i fredskrisesituasjoner
hvor det er behov for raskt å bringe informasjon ut til
mindre lokalsamfunn eller byer.
Tilfluktsrom skal fortsatt være en
del av den beskyttelse samfunnet skal kunne gi borgerne. Eksisterende tilfluktsrom
skal vedlikeholdes. Sivilforsvaret skal gjennomføre tilsyn
med tilfluktsrom for å sikre at disse holder en tilfredsstillende
standard.
Det internasjonale støtteteamet, som
opereres av Sivilforsvaret, har vært i innsats flere ganger
de siste årene, senest i februar 2004 i forbindelse med
jordskjelvet i Bam, Iran. Det har også blitt gitt bistand
til Tyrkia etter anmodning fra NATO i forbindelse med krigen i Irak
og til Tyskland i forbindelse med storflommen i 2003. Disse oppdragene
har først og fremst vært humanitær støtte.
Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap gjennomfører
en vurdering av Sivilforsvarets rolle i ulike internasjonale oppdrag, både
i forhold til å delta med egne ressurser slik som renseenheter,
radiacmålepatruljer og fredsinnsatsgrupper (FIG) men også for å se
på muligheten av å utvikle et tettere samarbeid
med andre etater og organisasjoner, spesielt de kommunale brann-
og redningsetater og frivillige organisasjoner.
I St.prp. nr. 42 (2003-2004) Den videre moderniseringen
av Forsvaret i perioden 2005-2008 slår Regjeringen fast
at Forsvaret, som en av sine oppgaver, skal bidra til samfunnssikkerhet.
Dette vil i en rekke sammenhenger inkludere støtte til
redningstjeneste og andre redningsoppdrag og Regjeringen legger
til grunn at Forsvaret også i framtiden vil være
en sentral bidragsyter som kan stille både med egnet materiell
og personell i forbindelse med redningstjenesten. De av Forsvarets
ressurser som primært er av interesse for redningstjenesten
til sjøs, og som er svært sentrale i en slik sammenheng,
vil i hovedsak videreføres. Det samme gjelder mulighetene
for transportstøtte i forbindelse med visse typer redningsaksjoner.
Også ved akuttinnsats der liv og helse ikke er truet, men
der omfattende tiltak iverksettes for å berge miljø og
materielle verdier, for eksempel ved KYBAL (Forsvarets organisasjon
for kystberedskap og aksjonsledelse) og Forsvarets øvrige
ansvar for kystberedskap, vil bli videreført. På lengre
sikt kan omstruktureringene i Forsvaret innebære at viktige
personell- og materiellressurser ikke er tilgjengelig i samme grad
som tidligere.
Kvalitetsreformen i Heimevernet skal gi som
resultat bedre trenede mannskaper som kan stilles til disposisjon
også ved katastrofer og ulykker i fredstid. Det er viktig
at samtrening med nødetater, sivilforsvar og andre etater
innen redningstjenesten inngår i deler av Heimevernets øvelser.
Det er også viktig at HV besitter sambandsutstyr som kan
kommunisere med sivile etater.
Av de mange ulike offentlige og private ressurser som
hovedredningssentralene i Nord-Norge og Sør-Norge kan benytte,
utgjør den offentlige organiserte redningshelikoptertjenesten
en vesentlig ressurs. Luftforsvarets 330 skvadron opererer i dag,
med unntak av Sysselmannens helikoptre i Longyearbyen, samtlige
av de offentlige redningshelikopterbasene (Banak, Bodø, Ørlandet,
Sola og Rygge). På disse basene står det alltid
ett helikopter på beredskap, til eksklusiv benyttelse av
hovedredningssentralene.
I St.meld. nr. 44 (2000-2001) Om redningshelikoptertjenesten
i fremtiden, jf. Innst. S. nr. 156 (2001-2002), ble følgende
tiltak beskrevet:
- Å etablere
døgnkontinuerlig tilstedevakt på samtlige redningshelikopterbaser
på fastlandet.
– Å etablere en ny redningshelikopterbase
i Florø på Vestlandet.
– At Justisdepartementet skulle
overta budsjettansvaret for redningshelikoptertjenesten levert av Luftforsvaret.
For å kunne komme nødstilte
raskere til unnsetning, bør reaksjonstiden fra besetningen
alarmeres til helikopteret tar av reduseres. I dag er reaksjonstiden
maksimalt 60 minutter, i framtiden siktes det på 15 minutters reaksjonstid,
noe som bl.a. forutsetter at besetningene oppholder seg på helikopterbasen
til enhver tid, såkalt døgnkontinuering tilstedevakt.
Redningshelikopterbasen på Sola vil i løpet av
våren 2004 settes opp med døgnkontinuerlig tilstedevakt.
Departementet arbeider videre med tilstedevakt
på de resterende baser på fastlandet, med sikte
på en så rask som mulig oppsetning, herunder etableringen
av en ny redningshelikopterbase i Florø.
Justisdepartementets overtagelse av det budsjettmessige
ansvar for redningshelikoptertjenesten levert av Luftforsvarets
330 skvadron trådte i kraft fra og med 1. januar 2004,
hvoretter Justisdepartementet nå kjøper tjenesten
av Forsvarsdepartementet.
I St.meld. nr. 44 (2000-2001) ble Stortinget
orientert om prosessen med å fase ut dagens Sea King redningshelikoptre
innen 2010. Forsvardepartementet tok på dette tidspunkt
del i en nordisk anskaffelsesprosess (Norge, Sverige, Danmark og
Finland) under navnet Nordic Standard Helicopter Project - NSHP.
Prosessen tok sikte på anskaffelse av et enhetshelikopter
i hele Norden, for alle de formål hvor Forsvaret opererer helikoptre.
For Norges del var dette til Kystvakten, nye fregatter og til redningshelikoptertjenesten.
Forsvarsdepartementet kontraherte høsten 2001 fjorten helikoptre
av typen NH90 til bruk for Kystvakten og fregatt-tjeneste. I tillegg
ble det tegnet en opsjon på ti NH90 til bruk for redningshelikoptertjenesten.
Opsjonen på ti NH90 redningshelikoptre
gjelder nå frem til 1. februar 2005, etter forlengelse
av opprinnelig frist som var 1. mars 2004.
Regjeringen vurderer om opsjonen på ti
NH90 skal reforhandles i tråd med HFs anbefalte krav, eller
om det skal iverksettes en ny anskaffelsesprosess i markedet. I
oktober 2003 ble den norske regjering innklaget til Efta Surveillance
Authority (ESA) for brudd på de allminnelige anskaffelsesreglene
med grunnlag i EØS-avtalen. Det kan forventes at ESA tar
stilling til klagen innen sommeren 2004. Departementet vil på hensiktsmessig
måte komme tilbake til Stortinget om den videre anskaffelsesstrategi
etter at ESAs vurdering foreligger.
De redningshelikoptre som opereres av Forsvaret benyttes
til ulike oppgaver. Helikoptre som står på beredskap
for Hovedredningssentralen (HRS) utfører kun søk-
og redningsoppgaver og luftambulanseoppdrag. Redningshelikoptre
som ikke står på beredskap kan imidlertid benyttes
også til andre oppgaver. Ved behov for å skulle
benytte redningshelikoptrene på beredskap til andre formål
enn søk og redning, eller luftambulanse, må dette
klareres konkret med HRS.
Innfasing av nye helikoptre forventes å gi
flere tilgjengelige flytimer i året enn dagens Sea King-helikoptre.
Annen hensiktsmessig bruk av disse må vurderes for å utnytte
helikopterflåten optimalt.
Første kontaktpunkt i mange typer hendelser
er nødmeldetjenesten bestående av nødetatene
brannvesen, politi og helsevesenets akuttmedisinske beredskap med nødnumrene
110, 112 og 113. Nødmeldetjenestens oppgaver
omfatter å motta nødanrop fra nødstilte, å gi den
nødstilte profesjonell veiledning og å iverksette nødvendige
tiltak, herunder eventuell viderevarsling.
Nødmeldetjenesten utgjør på denne
måten den viktigste innfallsporten til hele redningstjeneste-
og beredskaps-Norge. Rask og riktig håndtering fra nødetatene
hver for seg og samlet, og deres effektivitet overfor eventuelle øvrige
aktører, kan være avgjørende for en hendelses
forløp og resultat. Akuttberedskapen er avhengig av varsling
for å kunne iverksette tiltak, enten det handler en hverdagshendelse
eller ekstraordinære situasjoner. Tidsfaktoren er av vesentlig
betydning for å redde liv, samt å verne natur, miljø og
verdier.
Det er gjennomført en utredning for å vurdere
mulige modeller for forenkling og effektivisering av nødmeldetjenesten,
herunder overgang til ett nødnummer. Justisdepartementet
tar sikte på å sende utredningen på høring
i løpet av kort tid.
Det er fastslått at mangelfull radiokommunikasjon bidro
til at flere hundre brannmenn døde ved terroranslaget i
New York 11. september 2001. Brannmannskapene løp opp i
bygningene som raste sammen, mens politiets personell som hadde
helikopter i området, fikk beskjed om å trekke
seg tilbake. Hendelsen illustrerer behovet for felles radiokommunikasjon
mellom nødetatene og et sambandssystem som er til å stole
på i krisesituasjoner. Hendelsen viser også at etableringen
av et felles nødnett ikke bare har en funksjon i utilsiktede
hendelser av forskjellig slag og omfang, men også i forbindelse
med tilsiktede hendelser i form av terror og sabotasje.
Effektiv livreddende og sikker innsats, særlig
ved store hendelser, har akutt behov for et nytt, forutsigbart og
moderne nødnett med stor kapasitet. Dagens sambandsnett
bygger på gammel analog teknologi, og hver enkelt nødetat
håndterer sitt eget sambandssystem. I de kommunale brannvesen
har man i dag over 200 små lokale radiosystemer, mens politi
og helsevesen begge har landsdekkende system. Systemene legger ikke
til rette for kommunikasjon mellom etatene og mellom ulike geografiske
områder innen hver etat. Systemene kan avlyttes med utstyr
som nå har blitt lovlig, og politiets samband kan nå overhøres
via Internett.
Brudd i sambandet mellom en sambandssentral
og tjenestemenn kan føre til farlige misforståelser
og er sammen med manglende avlyttingssikkerhet et alvorlig hinder
for det kriminalitetsforebyggende arbeidet.
Nye nasjonale nødnett er etablert eller
besluttet etablert i flere europeiske land. Sverige er kommet lengst i
en anskaffelsesprosess hvor målet er at sentrale strøk er
ferdig utbygd i 2006 og at hele landet skal ha dekning i 2009.
Så langt er samtlige realiserte nødnett
basert på enten TETRA- eller TETRAPOL-teknologi. Bare TETRA
er godkjent av Schengensamarbeidet. Disse to teknologiene er spesielt
innrettet mot nødetatenes behov. I Sverige er markedshenvendelsen
teknologinøytral, noe som også planlegges i Norge.
Flere løsninger kan være aktuelle. I de fleste
land har beslutningen knyttet til realiseringen av nødnettet
tatt tid på grunn av de økonomiske utfordringene
som knytter seg til realiseringen. Statens måte å anskaffe
egnet kommunikasjonssystem for nødetatene varierer også fra
land til land. Tjenestekjøp er valgt i fire av de største
europeiske landene, Storbritannia, Tyskland, Østerrike
og Spania, mens det opereres med statlig eierskap i andre land, deriblant
våre naboland Finland og Sverige. I Tyskland er det anslått
at livssykluskostnadene for det nye tyske nettet vil beløpe
seg til ca. 35 mrd kroner over en 15-20 års periode.
Erfaringene etter Rocknes-forliset 19. januar
2004 utenfor Bergen viser enkelte forhold med relevans for diskusjonen
om nødnett. Enkelte av deltakere i redningsaksjonen meldte
at mobilsambandet periodisk hadde kapasitetssvikt. Liknende problemer
ble avdekket under Åsta-ulykken i januar 2000. I et felles digitalt
nødsamband vil kommunikasjon være tilgjengelig
uavhengig av kapasiteten i mobilsambandet.
Realisering av et nytt landsdekkende nødnett
medfører at store etater som har egne sambandssystemer skal
avvikle disse og samle seg om et felles, nasjonalt radiosamband.
Nytt teknisk utstyr skal innplasseres i omkring 2 300 eksisterende
telerom, antennemaster og tunneler for å oppnå landsdekkende
radiodekning. Utstyr skal inn i dagens ca. 70 nødmeldesentraler
(110, 112, 113) samt ca. 1 000 legevaktsentraler, brannvesen og
politistasjoner/lensmannskontorer. Det inngår
i overkant av 36 000 håndholdte og bilmonterte radioapparater
til de brukerne i etatene som er pålagt gjennom instruks å ha
samband.
Kravene til sikring av informasjon i nødnettet
vil være ivaretatt og omfatter bl.a. sikring mot avlytting. Av
operative og økonomiske grunner er det interessant å utvide
nødnettets brukergruppe utover nødetatene. Omstillingen
av Forsvaret og særlig Heimevernet går i retning
av å styrke samarbeid med sivile myndigheter innen terror,
redningstjeneste og ulykkeshåndtering. I betraktning av
nødnettets tilgjengelighet, robusthet og informasjonssikkerhet
er inkludering av brukergrupper i Forsvaret særlig aktuell.
Justisdepartementet arbeider videre med spørsmålet
om hvordan et nytt nødnett kan realiseres, og vil komme
tilbake til saken så snart nødvendige avklaringer
foreligger.