Innledning, visjoner, målsettinger (jf. kap. 1, 2 og 3)

I Innst. S. nr. 9 (2002-2003), jf. St.meld. nr. 17 (2001-2002) Samfunnssikkerhet, la forsvarskomiteen og justiskomiteen noen føringer for det videre arbeid og ba om tilbakemelding på en del problemstillinger.Komiteenvil kommentere departementenes oppfølging av disse føringene, rette søkelyset mot problemstillinger som er spesielt utfordrende, samt gi noen premisser for det videre arbeid med utgangspunkt i det nye totalforsvarskonseptet. Komiteen er innforstått med at etterarbeidet med Innst. S. nr. 9 (2002-2003), jf. St.meld. nr. 17 (2001-2002), som ble vedtatt for 2 år siden, pågår.

Komiteen holder fast ved de visjoner og målsettinger som kom fram i Innst. S. nr. 9 (2002-2003), jf. St.meld. nr. 17 (2001-2002), fra forsvarskomiteen og justiskomiteen og slutter seg til Regjeringens forslag til områder det skal legges særlig vekt på i perioden 2005-2008, se St.meld. nr. 39 (2003-2004) Samfunnssikkerhet og sivilt-militært samarbeid i pkt. 1.4.

Komiteen vil vise til Innst. S. nr. 9 (2002-2003), jf. St.meld. nr. 17 (2001-2002), der forsvarskomiteen og justiskomiteen uttaler:

"Komiteene viser til at det moderne samfunnet også er et sårbart samfunn, der trusler mot folks trygghet både består av utilsiktede og tilsiktede hendelser.

De utilsiktede hendelsene kan være naturkatastrofer som flom, skogbrann eller skred. Det kan være større ulykker som utløser behov for en militær og sivil beredskap, slik som store hotellbranner, utblåsinger på oljeplattformene eller fly - og togulykker. Utilsiktede hendelser kan også være feilhåndtering som utløser kaos, kriser eller katastrofer.

Tilsiktede hendelser er terrorangrep, sabotasje, spionasje, internasjonal kriminalitet i stort omfang. Den sikkerhetspolitiske utviklingen viser at det internasjonale samfunnet står overfor et sammensatt risikobilde som er uforutsigbart.

De samlede ressurser innenfor sivilt beredskap, politiet og Forsvaret skal sikre at samfunnet er rustet til å møte utfordringene som moderne terrorisme representerer. Et totalkonsept må styrke samarbeidet mellom sivilt og militært beredskap og definere vanskelige gråsoner i akutte situasjoner."

Komiteen mener at dette er blitt enda mer relevant i løpet av de to årene som er gått etter at innstilingen ble behandlet i Stortinget.

Komiteen mener det er viktig at departementene viser til samfunnssikkerhet og beredskap i de aktuelle saker som legges fram for Stortinget. Det vil gi en større bevissthet om viktigheten av samfunnssikkerhets- og beredskapsarbeidet og en mer aktiv holdning til gjennomføringen av de grunnleggende prinsippene ansvar, likhet og nærhet. Like viktig er helhetstenkning og samordning av ressurser.

Komiteen vil vise til at alle borgere i realiteten har et medansvar for redusert sårbarhet og større samfunnssikkerhet innenfor det nye totalforsvarsbegrepet. Det er de dagligdagse hendelser som dominerer skadebildet. Grunnberedskapen i samfunnet sikres best ved at borgere, virksomheter, sektorer og nødetater settes i stand til å forebygge og håndtere både de dagligdagse og ekstraordinære hendelser.

Komiteen mener at det i tillegg til sårbarhetsanalyser er viktig å lage konsekvensutredninger for samfunnssikkerhet (jf. på miljø), både i offentlig og privat sektor. Samfunnet befinner seg i en rask utvikling, der endringene skjer raskt og hvor det til tider kan være vanskelig å se sammenhenger og konsekvenser. I stikkordsform kan nevnes: internasjonalisering, regionalisering, strukturrasjonalisering, effektivisering, privatisering, desentralisering, avdemokratisering, spesiali-sering, fragmentering, digitalisering m.m. Komiteen vil peke på at det kan stilles spørsmålstegn ved hva dette betyr for samfunnets sårbarhet, for hvilke krav myndighetene må sette, for hvor sårbare vi kan tillate oss å være. Det handler om kunnskap, informasjon, økonomi og hva som legges til grunn for politiske vedtak.

Komiteen ber derfor Regjeringen bidra til mer forskning og utredninger på viktige områder for å finne gode tiltak for økt samfunnssikkerhet.

Komiteen har merket seg og er meget fornøyd med at enkelte departement nå har et eget punkt om samfunnssikkerhet for budsjettperioden 2005 i sine fagbudsjetter i St.prp. nr. 1 (2004-2005). Komiteen ber om at alle departement lager et eget kapittel (evt. et punkt) med tittel "samfunnssikkerhet og beredskap" i de årlige budsjettproposisjoner for å synliggjøre og oppsummere sitt arbeid med mål, tiltak, øvelser og prioriteringer.

Komiteen har registrert at det i kgl.res. av 29. oktober 2004 ble nedsatt et utvalg for "sikring av landets kritiske infrastruktur". Utvalget skal vurdere hvordan hensynet til rikets sikkerhet og vitale nasjonale interesser på best mulig vis kan ivaretas overfor virksomheter som ikke er offentlige. Utvalget skal i tillegg kartlegge de virkemidler som brukes for å sikre rikets sikkerhet og vitale nasjonale interesser når offentlige virksomheter privatiseres.

Komiteen viser til at moderne samfunn er sårbare, blant annet på grunn av den teknologiske utvikling. Parallelt med denne utviklingen har det moderne mennesket gradvis mistet evnen til å fungere uten tekniske hjelpemidler, og samtidig er det klart at det finnes aktører som kan true den samfunnsform og -struktur som vårt samfunn har. Målet må være, som også understreket i de overfor nevnte innstillinger, en visjon om et trygt og robust samfunn som avverger trusler og overvinner kriser. Komiteen mener dette målet kan nås, men at det krever politisk vilje, tilgjengelige ressurser og klar sentral ansvarsfordeling.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil vise til at det i Innst. S. nr. 9 (2002-2003), jf. St.meld. nr. 17 (2001-2002), står følgende om ansvarsfordeling:

"Komiteene vil vise til at det i dagens situasjon og med fremtidens trusselbilde er nødvendig å gi det videre samfunnssikkerhetsarbeidet en enda klarere prioritering innenfor en mer spesifikk og strukturert ramme enn det meldingen legger opp til. Dette er en nødvendighet dersom fremtidige trusler i kjente og ukjente former skal kunne forebygges på en strukturell og effektiv måte."

Flertallet er av den oppfatning at den framlagte St.meld. nr. 39 (2003-2004) ikke i tilstrekkelig grad har festet seg ved denne felles merknaden. Dette flertallet er klar over at det i Regjeringens Sem-erklæring blir slått fast at ansvaret for sivil beredskap skal ligge i Justis- og politidepartementet. Flertallet mener likevel at denne fastlåsing hindrer en dynamisk og fleksibel organisasjonstilpasning innen den sektor som behandles. Dette understrekes ytterligere av den felles merknad det er referert til over.

Flertallet vil igjen vise til Sårbarhetsutvalgets visjon om et trygt og robust samfunn som avverger trusler og overvinner kriser. Samfunnet skal sikres mot utfordringer mot sentrale samfunnsverdier som liv, folkehelse og velferd, livsmiljøet, det demokratiske system og dets lovlige institusjoner, nasjonal styringsevne og suverenitet, landets territoriale integritet, materiell og økonomisk trygghet og kulturelle verdier.

Flertallet viser også til at det i Innst. S. nr. 9 (2002-2003), jf. St.meld. nr. 17 (2001-2002), av begge komiteene ble lagt vekt på at en av målsettingene for samfunnssikkerhetsarbeidet skulle være at arbeidet med samfunnssikkerhet skal ha høy prioritet og det organisatoriske ansvaret skal gjenspeile dette. Flertallet mener at så ikke er tilfelle med den organisasjonsform og prinsipper som er valgt for dette arbeidet av den nåværende regjering, og tror at de organisasjonsmessige bindinger og prinsipper må sees på i et mer fleksibelt lys for at denne målsettingen skal oppfylles.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti mener fortsatt at det er nødvendig å gi samfunnssikkerhetsarbeidet en klar prioritering innenfor en spesifikk og strukturert ramme, slik forsvarskomiteen og justiskomiteen skrev i sin merknad i Innst. S. nr. 9 (2002-2003) jf. St.meld. nr. 17 (2001-2002). Justis- og politidepartementets samordningsansvar for samfunnets sivile sikkerhet er tydeliggjort og styrket, bl.a. ved etableringen av Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) og ved å gi Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) faglig rapporteringslinje til Justis- og politidepartementet.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, vil også vise til flertallsmerknader i Innst. S. nr. 9 (2002-2003), jf. St.meld. nr. 17 (2001-2002), når det gjelder sentralt ansvar. Flertallet viser derfor igjen til at det overordnede styringsansvar i krisesituasjoner er blitt omorganisert i flere land, samt at Sårbarhetsutvalget foreslo ett overordnet departement, et innenriksdepartement. Flertallet viser til meldingens ansvarsfordeling. Intensjonene bak denne er at den kompetanse som en etat innehar, også må utnyttes for samfunnets beste i krisesituasjoner.

Flertallet vil likevel peke på at øvelser har vist at ulike etater har ulike meninger om hvilken etat som har det overordnede ansvar for den oppståtte krisesituasjonen. At det kan oppstå slike uoverensstemmelser, er ikke vanskelig å forestille seg. Kriser kan ha et svært komplekst innhold som parallelt kan berøre flere offentlige etater med ulike rapporteringsrutiner. Flertallet viser til at krisesituasjoner av natur er tidskritiske med tanke på å redde menneskeliv og unngå materiell skade. Flertallet vil derfor at de overordnede organisatoriske løsningene ikke skal være til hinder for rask og effektiv ledelseshåndtering når en krise oppstår.

Flertallet mener derfor at organisatoriske uoverensstemmelser skal løses ved at det etableres en krisehåndteringsenhet som delegerer og fordeler ansvar i tråd med krisesituasjonens innhold. Krisehåndteringsenheten vil altså ha som oppgave ta ledelsen over krisesituasjonen for å klargjøre hvilke etater som skal bistå med ressurser for å redusere og forebygge effekten av krisesituasjonen, da det ikke forventes at krisehåndteringsenheten vil ha selvstendige ressurser i en slik grad at ansvarsprinsippet kan fravikes. På dette punkt stiller flertallet seg undrende til om de prinsipper som foreslås i stortingsmeldingen, er gode nok for meldingens overordnede formål. Som det pekes på i Innst. S. nr. 9 (2002-2003), jf. St.meld. nr. 17 (2001-2002), vil Regjeringen gi sin støtte til en rekke andre organisatoriske grep, heller enn et overordnet departement. Flertallet vil derfor igjen understreke, som det står i Innst. S. nr. 9 (2002-2003), jf. St.meld. nr. 17 (2001-2002), at det "i dagens situasjon og med framtidens trusselbilde er nødvendig å gi det videre samfunnssikkerhetsarbeidet en enda klarere prioritering innenfor en spesifikk og strukturert ramme". Flertallet vil også derfor understreke at et flertall i Innst. S. nr. 9 (2002-2003), jf. St.meld. nr. 17 (2001-2002), ba Regjeringen legge frem forslag om en sentral krisehåndteringsenhet som ved kriser skal ha koordineringsansvar av departement og etater som må være operative i beredskapsarbeidet. Flertallet kan ikke se at St.meld. nr. 39 (2003-3004) innfrir dette ønsket.

Komiteen fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen utrede spørsmålet om en sentral krisehåndteringsenhet som ved kriser skal ha koordineringsansvar av departementet og etater som må være operative i beredskapsarbeidet, og komme tilbake til Stortinget med saken på egnet måte."

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti mener at man i dag allerede har en slik enhet gjennom de ordninger som eksisterer, slik som departementsrådsgruppen som møtes ved kriser og ved Justis- og politidepartementets samordningsansvar. De departement som er mest berørt av krisen må ha hovedansvaret for samordningen. Er det usikkerhet, må Justis- og politidepartementet avklare samordningsansvaret med de aktuelle departement. Ved uenighet om ansvarsforhold må Justis- og politidepartementet sikre en effektiv samordning av sivil krisehåndtering på sentralt nivå inntil regjeringen har behandlet saken.

Disse medlemmer vil presisere at Statsministerens kontor alltid kan ta initiativ til å fastsette en særskilt organisering av sentral krisehåndtering.

Disse medlemmer legger vekt på et krisehåndteringssystem som er fleksibelt. Det er viktig at etablerte strukturer lett kan tilpasses forandringer. Permanente krisehåndteringsorganer kan i sterk grad bli tilpasset tidligere krisesituasjoner og er ikke fleksible nok til å håndtere det som er annerledes. Disse medlemmer mener at det er den organisasjon som har ansvaret for et saksområde til daglig som vil være best rustet til å håndtere aktuelle krisesituasjoner. (jf. meldingens kapittel 11).

Terrorisme og risikobilde (jf. kap. 5)

Komiteen viser til at internasjonal terrorisme representerer en svært alvorlig global sikkerhetsutfordring som kan berøre alle nasjoner og verdensdeler. Terrorister er uforutsigbare og velger ofte uventede målvalg og angrepsmetoder. Forebyggende virksomhet som etterretning er i den sammenheng viktig for å verne om innbyggernes sikkerhet. Komiteen mener at det må settes av tilstrekkelig med ressurser til etterretning som forebyggende tiltak mot terror. Komiteen vil presisere viktigheten av et tett samarbeid mellom våre sikkerhetstjenester. Komiteen legger vekt på at internasjonal terrorisme må bekjempes ved bruk av flere ulike virkemidler, hvorav sikkerhetspolitikken er ett virkemiddel. Disse må nyttes på en helhetlig måte og mot hele bredden av aktuelle innsatsområder.

Komiteen påpeker at handlinger som tidligere ble kategorisert som alvorlig kriminalitet har fått nye dimensjoner og aspekter de senere år. Terrorisme har på mange måter utviklet seg til virksomhet som rammer samfunnets demokratiske verdier, økonomiske stabilitet, trygghet og sikkerhet. Terror er mer enn tradisjonell alvorlig kriminalitet og kan føre til kriser med sikkerhetspolitiske dimensjoner.

Komiteen vil understreke viktigheten av et nært og fleksibelt samarbeid mellom politiet og Forsvaret i møtet med terrorisme, jf. gjeldende instruks for Forsvarets bistand til politiet. I Norge skal terror i utgangspunktet håndteres av politiet med eventuell bistand fra Forsvaret. Komiteen har merket seg den klargjørende gjennomgangen av henholdsvis politiets og Forsvarets oppgaver i St.meld. nr. 39 (2003-2004) kapittel 5.1 og St.prp. nr. 42 (2003-2004).

Komiteen viser videre til trusselfaktorer som er knyttet til miljøforringelse, og mener at meldingen på dette området er bedre beskrivende enn på tiltakssiden. Det gjelder særlig på det som angår forebygging av miljørelaterte samfunnstrusler.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at St.meld. nr. 39 (2003-2004) Samfunnssikkerhet og sivilt-militært samarbeid er for lite konkret når det gjelder fokus på terror og terrorbekjempelse. Disse medlemmer ser det som viktig å ta til seg de senere hendelser i verden når det gjelder utviklingen av terrorisme og sammenhengen med religiøs fanatisme og politisk ekstremisme. Terrorisme er en kalkulert frembringelse av frykt for skade eller død hos en gruppe, basert på bruk av eller trussel om vold. Terrorismebegrepet blir ofte brukt i forbindelse med politisk motivert vold av ikke-statlige grupper.

Attentatforsøket mot William Nygaard i 1993 er vel det mest kjente eksemplet på terrorisme i Norge. Det er også kjent at det har vært planlagt aksjoner mot oljeraffineriet på Slagen under oljekrisen på 1970-tallet, og planer om aksjoner mot den egyptiske og israelske ambassaden etter Camp David-avtalen i 1979. Mindre kjent er det at personer med tilknytning til IRA og uidentifiserte vesttyskere fremsatte tilbud til representanter fra Sameaksjonen og Folkeaksjonen mot utbyggingen av Alta-vassdraget om å gjennomføre sabotasjeaksjoner mot "det norske samfunnsmaskineriet". Norge har også vært åsted for tre flykapringer med tilknytning til internasjonale konflikter det siste tiåret.

Disse medlemmer viser til at USA i NATO-sammenheng har kjempet for at bekjemping av terrorisme må bli en ny oppgave for alliansen. Flere utvik­lingstrekk kan tyde på at terrorisme i noen tilfeller kan fremstå som en mer strategisk og nasjonal sikkerhetsutfordring.

Faren for bruk av masseødeleggelsesvåpen i terroraksjoner er økende, spesielt ettersom slike våpen har et stort potensial. Det er stadig flere terrororganisasjoner som anser masseødeleggelsesvåpen som hensiktsmessig og besitter nødvendig kunnskap for å benytte slike våpen. Dette er forhold som er bekymringsfulle.

Flere terrorgrupperinger har etterspurt masse­ødeleggelsesvåpen og har uttrykt intensjon om bruk. For enkelte fanatiske sekter kan terskelen for å ta i bruk masseødeleggesesvåpen være svært lave, jf. Aum Shinrikyos aksjon med nervegassen sarin på T-banen i Tokyo i mars 1995.

Tilgangen til spaltbart materiale har økt, og kunnskap om og kompetanse for å konstruere og bruke masseødeleggelsesvåpen er mer tilgjengelig enn før.Det har ikke vært gjennomført terroraksjoner med bruk av spaltbare materialer, men attentat med radioaktive materialer har forekommet. Selv trusler om atomterrorisme eller bruk av biologiske eller kjemiske stridsmidler vil kunne skape svært stor uro.

Disse medlemmer vil også rette fokus mot faren med terrorisme som følge av deltakelse i internasjonale fredsoperasjoner. Norges utenlandsengasjement, innenfor rammen av FN, NATO og OSSE og gjennom selvstendige initiativ, er et viktig bidrag for å skape internasjonal fred og stabilitet. Dette bidrar også til vår egen, nasjonale sikkerhet. Samtidig innebærer dette engasjement at vi vil kunne påkalle oppmerksomhet fra stater og grupper som vi i liten grad har vært årvåkne overfor tidligere. Trusselen må blant annet ses i sammenheng med at nye stater og grupperinger på sikt vil kunne skaffe seg masseødeleggelsesvåpen og missiler med lang rekkevidde.

Disse medlemmer mener det er usikkert om et økende internasjonalt engasjement øker faren for internasjonal terrorisme i Norge. Men innser at terroraksjoner mot internasjonale freds- og tvangsoperasjoner kan være et effektivt virkemiddel for grupper og stater som ønsker fredsstyrken fjernet.

Disse medlemmer viser til at aktiviteten blant høyreekstreme grupper er økende. Norge og de nordiske landene har opplevd en del politisk vold fra høyreekstreme og rasistiske grupper. Volden har i første rekke rettet seg mot asylsøkere og flyktninger, norske antirasister og enkelte representanter for norske myndigheter. Det høyreekstreme miljøet i Norge kan etter disse medlemmers oppfatning utgjøre en trussel mot myndighetspersoner, mennesker av utenlandsk opprinnelse, antirasister og personer som offentlig tar avstand fra miljøet.

Disse medlemmer er svært opptatt av farene knyttet til organisert kriminalitet også linket mot ekstreme grupperinger og terrororganisasjoner.

Disse medlemmer mener at risikoen for at Norge og norske interesser blir utsatt for grenseoverskridende, organisert kriminalitet stiger i takt med økende økonomisk og teknologisk samarbeid og integrasjon på tvers av landegrensene. Kriminelle grupper benytter seg av de fordeler internasjonale nettverk kan gi, herunder muligheten til å utnytte forskjellen mellom rettsregler i ulike land. Fremveksten av ikke-statlige aktører som benytter vold og terror som virkemiddel, f.eks. grupperinger med nasjonalistiske ambisjoner, kompliserer trusselbildet ytterligere. Disse medlemmer viser til at disse elementene benytter i økende grad de samme metodene, eksempelvis utpressing, smugling, kidnapping, bombing og sabotasje, for å realisere sine mål og medvirker til å fjerne det tradisjonelle skillet mellom terrorisme, etterretning og organisert kriminalitet

Disse medlemmer er videre urolige for den ulovlige etterretningsvirksomheten som skjer i vårt samfunn. Ulovlig etterretningsvirksomhet kan defineres som enhver illegal aktivitet som utføres mot Norge for å skaffe informasjon om militære, politiske, økonomiske, teknologiske eller andre samfunnsmessige forhold, og som kan være til skade for landets sikkerhet. Flyktningspionasje, der enkelte stater driver etterretningsvirksomhet rettet mot egne borgere som befinner seg i Norge, innbefattes også. Hensikten med slik sp­ionasje er å utføre kontroll med personer som avviker i politiske eller religiøse spørsmål i forhold til hjemlandets regime, og ofte legges det press på flyktningene til å utføre informantoppdrag.

Disse medlemmer viser til at meldingen presenterer noen sentrale risikofaktorer som Regjeringen vil vektlegge i perioden frem til 2008, men disse medlemmer finner allikevel meldingen mangelfull når det gjelder omtalen av aktører som kan rette terrorliknende angrep mot det norske samfunnet. Disse medlemmer er av den oppfatning at den største internasjonale terrortrusselen i dag kommer fra aktører som bekjenner seg til politisk islam, ofte omtalt som islamister. Islamister står for en radikalisert og politisert variant av muslimsk fundamentalisme, som direkte henvender seg mot det åpne samfunnet. Sayyid Qutb blir regnet som bevegelsens fremste teoretiker, og han ble henrettet i 1966 av Nasser i Egypt og ble en av de første martyrer for bevegelsen. Qutb og hans etterfølgere ville gjenskape samfunnet slik det var på midten av 600-tallet på den arabiske halvøyen i traktene omkring Mekka og Medina, og Qutbs ideer var et direkte angrep på de moderne, vestlige ideene om et fritt og demokratisk samfunn.

Disse medlemmer viser til at terroranslagene mot USA 11. september 2001 ikke bare var angrep rettet mot det amerikanske samfunn eller den daværende amerikanske administrasjonen - det var et angrep rettet mot den frie verden og de verdier som frie, liberale samfunn bygger på. USA ble truffet 11. september, senere har terrorister med tilhørighet til ekstreme muslimske grupperinger slått til også i andre deler av verden, som Indonesia, Spania og Russland. Takket være styrket satsning på etterretning og infiltrasjon har terroraksjoner blitt stoppet jevnlig de siste årene i flere allierte land. Disse medlemmer viser spesielt til terroraksjonen mot Madrid, der islamister klarte å påvirke valgresultatet i et demokratisk valg ved å skape frykt hos de spanske velgerne bare dager før valget. Den dagen skal aldri komme da terrorister av noe slag skal få anledning til å påvirke den politiske retningen det norske samfunnet skal følge.

Disse medlemmer vil understreke at dagens verden ikke er den samme som gårsdagens verden, og morgendagen vet vi lite om. Det vi imidlertid vet er at terrorister med en knivskarp politisk-religiøs agenda er på fremmarsj og deres agenda er det stikk motsatte av vestlige, liberale og kristne verdier. Disse medlemmer mener det er grunn til å ta spredningen av islamistiske terrororganisasjoner på alvor. Ettersom disse politisk-religiøse grupperingene bevisst etablerer seg via cellevirksomhet og ofte i åpne, liberale og demokratiske samfunn der de kan planlegge i fred for myndighetenes innblanding, er det disse medlemmers oppfatning at vi er nødt til å anta at Norge kan være et mulig holdepunkt for slike grupperinger. Det er derfor etter disse medlemmers oppfatning klokere å være forberedt og planlegge i forhold til mulige ubehagelige utviklingstrekk, i stedet for å sette vår lit til at Norge er et lite land som ingen terrorister har interesse av å skade.

Disse medlemmer viser til at de islamistiske grupperingene har et felles verdensbilde som de står samlet om - et verdensbilde der grensene mellom religion og politikk er visket ut og erstattet av et politisk islam, der politikk og religion er smeltet sammen til én samlet ideologi. Demokratiet kan derfor være som en trojansk hest for islamistene, og det er etter disse medlemmers oppfatning nødvendig å ta fra fundamentalistene muligheten til å skaffe seg arbeidsro, slik at de ikke får noen mulighet til å sette noen av sine menneskefiendtlige ideer ut i praksis, verken i Norge eller i andre land. Disse medlemmer viser til at Regjeringen i meldingen påpeker at trusler fra ikke-statlige aktører kan utvikle seg raskt og uten særlig forvarsel. Det er derfor etter disse medlemmers oppfatning grunn til å inkludere trusselen fra islamistiske grupperinger spesifikt i vurderingen av terrortrusselen mot Norge. Disse medlemmer viser til at Regjeringen i meldingen påpeker at det i dag eksisterer internasjonale terrororganisasjoner med vilje og evne til å skape ødeleggelse og ramme uskyldige sivile.

Disse medlemmer mener det er viktig ikke å glemme attentatforsøket mot forlegger William Nygaard, etter utgivelsen av "Sataniske vers" skrevet av Salman Rushdie. Det var en tragisk hendelse som ble en vekker for det norske samfunnet, og som viste at heller ikke Norge er skånet for islamistenes vrede. Disse medlemmer viser i denne forbindelsen til den tragiske hendelsen i Nederland for kort tid siden, der filmskaperen Theo van Gogh ble knivdrept og funnet med et brev dolket inn i sin døde kropp. Brevet som var festet til van Gogh, inneholdt en påkallelse av religionsstifteren Muhammed som Emiren for De hellige krigere og som den leende drapsmann, og en fordømmelse av Ayaan Hirshi Ali, den kvinnelige liberale somalisk-nederlandske politikeren som samarbeidet med Theo van Gogh, og som oppfordrer nederlandske myndigheter til å gå i kraftig forsvar for de liberale vestlige verdier. Angrepet mot van Gogh kom på bakgrunn av filmskaperens samarbeid med Hirshi Ali om en film som angrep islamistenes undertrykkende kvinnesyn.

Disse medlemmer viser videre til at Frankrike gjennom flere år har ført en stram og vellykket politikk når det gjelder bekjempelse av terror og spesifikt i forhold til islamistisk terror. Frankrike har hatt en fast politikk når det gjelder utvisning av imamer som sprer hatbudskap samt ledende islamister som søker trygge baser de kan operere fra. Det bør etter disse medlemmers oppfatning ikke være rom for at islamister som sprer ideer som går på tvers av norsk lov og rett skal få anledning til å ha sin base i vårt samfunn, og det bør derfor både av sikkerhetsmessige grunner og av preventive grunner bli lettere å få utvist slike hatets apostler. Disse medlemmer mener det er verdt å lytte til den franske innenriksminister Dominique de Villepin når han påpeker at det finnes en hårfin balanse mellom sikkerhet og sivile rettigheter, og når han insi­sterer på at samfunnet aldri må sette seg selv i den posisjon at det blir maktesløst overfor de utfordringer det står overfor i forhold til terrorisme. Disse medlemmer viser til at Frankrike overvåker aktiviteten ved 1 500 bønnesteder, hvorav 50 av disse predikerer en radikal form av islam. Disse medlemmer er av den oppfatning at selv om ikke radikale muslimske organisasjoner eller menigheter nødvendigvis vil utføre vold i praksis, så kan disse fungere som samlingspunkter for aktører som ønsker å terrorisere samfunnet, og de kan derfor avle frem terrorister.

Disse medlemmer mener at norske myndigheter bør styrke dialogen med blant annet franske myndigheter når det gjelder hvordan man skal håndtere fremveksten av radikale muslimske aktører i samfunnet, og viser til at Frankrike bevisst søker samarbeid med andre europeiske land om felles løsninger på felles utfordringer, slik at deres strenge politikk på området ikke fører til at problemet flyttes til land med en noe mykere tilnærming til utfordringene. Disse medlemmer viser til at Frankrike har sikret forpliktende avtaler med Storbritannia, Tyskland, Italia og Spania når det gjelder utveksling av sensitiv informasjon om radikale islamister.

Disse medlemmer viser til den amerikanske skribenten og Senior Fellow ved World Policy Institute, Paul Berman, som har bakgrunn fra den amerikanske venstresiden, som sammenlikner forståelsen av selvmordsbombere med en dødskult. Berman skriver i boken "Terror og liberalisme" følgende:

"Selvmordsterroren mot israelerne var dømt til å lykkes på bare ett område, og det var dødens område - der en perfekt palestinsk stat kunne blomstre i skyggen av en perfekt koransk ro, renset for alle skammelige tanker og fristelser og for alle rivaliserende religioner og etniske grupper (…) den trassige fremvisningen av spedbarnslik i de palestinske begravelsene, de makabre plakatene, de unge mennene som marsjerer gjennom gatene i martyrsvøp - disse ytringene og handlingene viste med all mulig klarhet at i den folkelige forestillingsverden hadde utopien og likhuset smeltet sammen, folket forsto dette, og døden var målet (…) Pendlerbussene, pizzastedene, diskotekene, hotellrestaurantene, de travle fortauene - de eksploderte i et vilkårlighetens blodbad."

Disse medlemmer mener det derfor ikke finnes noen grunn til ikke å ta de verdier som enkelte ledende muslimer i Norge prediker på alvor, når de går ut og forsvarer selvmordsbombere på sine hjemmesider og deretter i media. Disse medlemmer mener at selv om ikke slike ytringer nødvendigvis blir omsatt i praktiske handlinger, kan de true samfunnssikkerheten, ved at ekstremister kan finne tilhørighet i miljøer som ellers er akseptert i samfunnet, og slik danne grunnlaget for ytterliggående grupperinger innenfor disse miljøene. Disse medlemmer vil understreke at det ikke er islam eller muslimer i sin alminnelighet som utgjør en fare, men det er de enkelpersoner eller grupperinger som tolker sin religion med ekstremistens øyne, som utgjør trusselen. Disse medlemmer mener derfor det vil være i vanlige norske muslimers interesse, som gode og lovlydige borgere i det norske samfunnet, å være med på en felles kamp for å avsløre mulige islamister som har infiltrert de norske muslimske miljøene. Dette krever større åpenhet og økt samarbeid mellom myndighetene og de ulike muslimske miljøene i Norge.

Disse medlemmer mener et demokratisk samfunn som det norske er sårbart for mulige basevirksomhet fra ytterliggående grupperinger, og det må være hevet over enhver tvil om det er aktører med røtter i islam som i dag utgjør den største faren.

Disse medlemmer viser til at dette er en situasjon som vi deler med andre land, enkelte av disse landene har fått merke islamistenes vrede i praksis, og det vil være nyttig å dra lærdom av hvilke sikkerhetstiltak disse landene har igangsatt for å styrke samfunnets beredskap i forhold til mulige nye terroranslag.

Disse medlemmer vil derfor fremme forslag for å styrke statens mulighet til å holde oversikt og kontroll med disse miljøene.

Disse medlemmer er av den oppfatning at man må forebygge trusselen fra terrorister gjennom mer dyptgripende tiltak enn hva er tilfelle i dag. Disse medlemmer ser det som naturlig og nødvendig å bedre og styrke samarbeidet mellom politiet og Forsvaret. Dette samarbeidet er av en avgjørende betydning i forhold til å motstå det nye trusselbildet. Forsvaret er en viktig ressurs i kampen mot terror. Det er særdeles viktig at politiet og Forsvaret samøver for å utarbeide felles doktriner for terrorbekjempelse. Felles øvelser og koordinering er av stor betydning i denne forbindelse. Forsvaret besitter mye spesialkompetanse og materiell som vil være svært relevant i forbindelse med bekjempelse av og forebygging av terror. Forsvaret har gjennom sine utenlandsoppdrag vært aktivt med i krigen mot terror og har derfor førstehånds erfaring og kompetanse på dette felt. Anti-terror har i mange vært et hovedtema for Forsvarets spesialkommando, Marinejegerkommandoen har og en viktig rolle i forbindelse med bekjempelse av terrorisme i forbindelse med våre oljeinstallasjoner. Forsvaret har gjennom en årrekke gjennomført tjeneste og øving på anti-terroroppdrag, Forsvaret er derfor de eneste som er profesjonelle på anti-terrortjeneste i Norge. Politiets anti-terroravdeling består av polititjenestemenn/kvinner som bare delvis er spesialisert på anti-terrortjeneste, Politiets personell er halve tjenestetiden i ordinær polititjeneste, noe som gjør at denne gruppen er mindre forberedt og trent på eventuelle anti-terror oppdrag enn hva som er tilfellet for Forsvarets personell som har dette som heltidsbeskjeftigelse. Det er derfor etter disse medlemmers oppfatning naturlig at Forsvaret i større grad trekkes inn i anti-terrorberedskapen enn hva er tilfelle i dag. Politiet er i fredstid den rekvirerende myndighet i forhold til å motta bistand og støtte fra Forsvaret. Det er også viktig å bedre det etterretningsmessige samarbeidet mellom sivile og militære myndigheter. Lovverk må tilpasses og tilrettelegges på en slik måte at informasjonsutveksling kan gå mest mulig fritt mellom etatene. Informasjonsutvekslingen må og tilrettelegges slik at ervervet informasjon kan nyttes i forbindelse med eventuell straffeforfølgelse av personer og organisasjoner. Disse medlemmer ønsker en lovtilpassing i forhold til benyttelse av militært personell i forbindelse med operasjoner til støtte for Politiet. Lovtilpasningen må være slik at det blir likhet mellom Forsvares rekvirerte personell og Politiet, i de tilfeller hvor Forsvaret rekvireres til å utføre oppdrag på forespørsel fra justismyndighetene, når det gjelder oppdragsutførelse og ansvarsforhold. Disse medlemmer savner mange av de gode innspill som kom frem i Norges offentlige utredninger NOU 2000:24 Et sårbart samfunn – Utfordringer for sikkerhets- og beredskapsarbeidet i samfunnet (Innstilling fra utvalg oppnevnt ved kgl.res. 3. september 1999 – Avgitt til Justis- og politidepartementet 4. juli 2000). Utvalget ble ledet av tidligere statsminister Kåre Willoch.

Disse medlemmer mener at Willochs og Sårbarhetsutvalgets arbeid i forbindelse med disse problemstillinger, også når det gjelder organiseringen av myndighetsapparatet, var meget prisverdig og ønsker derfor her å referere til noen av Sårbarhetsutvalgets konklusjoner og forslag.

De viktigste forslagene knyttet til de ulike sektorene er:

Terror og sabotasje

"Å styrke samarbeidet mellom politi og forsvar mot mulig omfattende terror og sabotasje. Eksisterende regelverk og beslutningsprosedyrer for bistand fra Forsvaret til politiet i fred bør gjennomgås med sikte på at man overfor væpnede motstandere i kritiske situasjoner så raskt og effektivt som mulig vil kunne sette inn militære ressurser som støtte til politiets krisehåndtering."

Organisatoriske forslag

For å styrke arbeidet for sikkerheten og beredskapen i samfunnet foreslår utvalget:

• "- Samling av arbeid for samfunnssikkerhet og beredskap i ett departement som får dette som hovedoppgave.

• - Opprettelse av et koordineringsorgan for EOS- tjenestene.

• - Samlet strategi og vurdering av å slå sammen organer for tilsyn med sikkerhet på ulike områder.

• - Gjennomgang av landets operative rednings- og beredskapsressurser.

• - Felles granskningskommisjon for store ulykker og kriser."

Disse medlemmer ønsker nedenfor å referere utdypningene av disse fem punktene fremmet av Willoch og Sårbarhetsutvalget:

"Samling av arbeid for sikkerhet og beredskap i ett departement

Utvalget mener det er behov for at ett departement har et overordnet ansvar for å ta initiativ, fungere som pådriver, være koordinator og kontrollør for det ikke-militære arbeid for samfunnssikkerhet. Dette vil bidra til kontinuerlig fokus på og prioritering av sikkerhets- og beredskapsarbeidet, styrke mulighetene for effektiv krisehåndtering, og få positive følger for viktige kompetansemiljøer. Utvalget anbefaler derfor at det etableres et eget departement med sikkerhet og beredskap som en hovedfunksjon. I og under dette departementet bør det samles flest mulig instanser med ansvar for samfunnets sikkerhet mot andre former for risiko og trusler enn de rent militære.

Følgende arbeidsoppgaver bør, sett ut fra et sikkerhets- og beredskapsmessig synspunkt, legges til ett og samme departement:

• - Politiet, terror- og sabotasjeberedskap.

• - Samordning av redningstjeneste, storulykkesberedskap, brannvesen og sivilforsvar.

• - Samordning av beredskapen for komplekse krisesituasjoner.

• - Forebyggende beredskapsarbeid.

• - Koordinering av EOS-tjenestene og utarbeidelse av nasjonale sårbarhets- og trusselvurderinger.

• - Metode- og regelverksutvikling innen sikkerhet og beredskap.

• - Strategisk forskning innen sikkerhet og beredskap.

Departementet bør ha en egen enhet for å tilrettelegge for koordinering av sentrale myndigheters krisehåndtering Det bør også vurderes å etablere dette departementet som fast varslingspunkt ved ulykker og katastrofer i andre land.

Etater og funksjoner som etter utvalgets forslag vil bli underlagt dette departementet er blant annet:

• - Politidirektoratet og Politiets overvåkingstjeneste, samt et sekretariat for koordinering av EOS-tjenestene.

• - Direktoratet for sivilt beredskap.

• - Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern.

• - Oljedirektoratets sikkerhetsavdeling.

• - Produkt- og elektrisitetstilsynet.

• - Hovedredningssentralene.

• - Fylkesmennenes beredskapsarbeid.

• - Samarbeid med Næringslivets sikkerhetsorganisasjon.

Arbeidsmiljø- og sikkerhetsavdelingen i Kommunal- og regionaldepartementet foreslås også overført til dette departementet. Videre mener utvalget at flere organer for tilsyn med sikkerhet i ulike virksomheter kan knyttes til dette departementet.

Utvalget foreslår å skille ut den delen av Forsvarets sikkerhetstjeneste som får oppgaven som nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) etter Sikkerhetsloven. Denne enheten bør naturlig forankres til det ovenfor beskrevne departementet.

Opprettelse av et koordineringsorgan for EOS- tjenestene

Utvalget foreslår et eget organ i ett departement for å samordne etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetsarbeidet på permanent basis. Koordineringsorganet skal blant annet:

- Være bindeledd mellom sivile myndigheter og EOS-tjenestene.

- Innhente og prioritere sivile myndigheters behov for informasjon fra EOS-tjenestene.

- Samle inn og bearbeide informasjon om aktuelle sårbarhets- og trusselvurderinger fra EOS-tjenestene, Kripos, Økokrim, Tollvesenet, Utenriksdepartementet, Direktoratet for sivilt beredskap og det Senter for informasjonssikring som utvalget foreslår etablert.

Koordineringsorganet skal informere Regjeringen og ta imot oppdrag fra denne.

Juridiske forslag

Utvalget fremmer enkelte forslag om tilpasning av lovgivning for å fremme samfunnets sikkerhet og beredskap:

• - Ansvarsområdet til Politiets overvåkingstjeneste bør lovfestes. Utvalget er kjent med at dette er under utredning i Justisdepartementet. Som en del av denne prosessen bør det foretas en nødvendig samordning og avklaring i forhold til lovgivningen til etterretnings- og sikkerhetstjenestene. Det bør gis lovbestemmelser som gir Politiets overvåkingstjeneste muligheter til offensiv forebyggende virksomhet, herunder kommunikasjonskontroll i forebyggende øyemed.

• - Det nåværende regelverket og beslutningsprosedyrene for bistand fra Forsvaret til politiet (og andre sivile myndigheter) i fred bør gjennomgås med sikte på at det i kritiske situasjoner overfor væpnede motstandere vil være mulig raskt å sette inn militære ressurser som støtte til politiets krisehåndtering. I denne gjennomgangen vil det kunne være aktuelt med en ny drøfting av beredskapslovgivningen.

Konklusjon og anbefalinger

Utvalget understreker verdien av å ha tydelige ansvars- og kommandoforhold. Som hovedregel mener utvalget at politiet må ha ansvaret for den operative beredskapen i forhold til terror og sabotasje i fredstid. Utvalget mener det er viktig at politiet settes i stand til operativt å løse enhver forutsebar terror- og sabotasjehandling så langt som mulig med egne ressurser. I denne sammenhengen må også Politireserven kunne utnyttes.

Politiets kapasitet til å møte enkelte former for krevende krisesituasjoner vil like fullt være begrenset. I mange tilfeller er det derfor nødvendig å innhente bistand fra Forsvaret. Utvalget mener det er viktig å utvikle samarbeidet mellom politiet og Forsvaret, og å tilpasse dette til de nye utfordringer samfunnet står overfor. Et godt operativt samvirke må tilrettelegges gjennom utvikling av koordinerte planverk, regelmessige samøvelser og prosedyrer som gjør det så enkelt som mulig raskt å kunne sette inn bistandsstyrker fra Forsvaret i krisehåndteringen.

Utvalget mener det er avgjørende for landets beredskapsmessige slagkraft at det inntas en fleksibel holdning til bruk av militære styrker for å forebygge og begrense skader av terror- og sabotasjevirksomhet på land eller til sjøs uten at dette betyr en utvisking av skillet mellom sivilt og militært ansvar. Utvalget viser i denne sammenhengen til totalforsvarskonseptet som innebærer at man i krig skal kunne ta i bruk alle sivile og militære ressurser til samlet forsvarsinnsats. Dette er en tilnærming som også bør kunne anvendes under krevende situasjoner i fredstid som krever maktanvendelse for å beskytte nasjonale interesser. Utvalget vil anta at viktige kriterier for når det er aktuelt å anvende Forsvarets ressurser, er:

• - hva som kjennetegner situasjonen,

• - hvilke verdier som er truet, og

• - hvem som har best kapasitet og kompetanse til å håndtere situasjonen.

Det er spesielt kapasitetshensyn som kan tvinge frem bruk av Forsvaret.

Det kan hevdes at prosedyrene for bistand fra Forsvaret til sivile myndigheter har fungert rimelig godt. Enkelte prosedyrer kan imidlertid synes noe tungvinte og lite praktiske. I verste fall kan man risikere at beslutningsprosessene tar for lang tid, og at tapene blir større enn nødvendig. Dette gjelder særlig hvis departementene ikke har en operativ beredskap i forhold til slike situasjoner eller dersom det skulle bli svikt i kommunikasjonen mellom lokale og sentrale beslutningstakere. At man ikke har fått klare eksempler på behov for å justere instruksverket på område, kan ha sammenheng med at vi ikke siden annen verdenskrig har hatt noe omfattende tilfelle av slik terror og sabotasje som vi nå ser behov for sterkere beskyttelse mot. Utvalget anbefaler derfor at eksisterende regelverk og beslutningsprosedyrer gjennomgås med sikte på at man i kritiske situasjoner så raskt som mulig vil kunne sette inn tilgjengelige militære ressurser som støtte til politiets krisehåndtering. I denne gjennomgangen vil det også kunne være aktuelt med en ny drøfting av beredskapslovgivningen.

Utvalget anbefaler samtidig en grundig utredning av om kommandoforholdene mellom politiet og Forsvaret er hensiktsmessige i forhold til ulike alvorlige situasjoner samfunnet kan risikere å stå overfor.

Utvalgets anbefaling:

• - Eksisterende regelverk og beslutningsprosedyrer for bistand fra Forsvaret til politiet (og andre sivile myndigheter) i fred bør gjennomgås med sikte på at man i kritiske situasjoner så raskt som mulig vil kunne sette inn militære ressurser som støtte til politiets krisehåndtering. I denne gjennomgangen vil det også kunne være aktuelt med en ny drøfting av beredskapslovgivningen.

• - Det bør foretas en grundig utredning for å vurdere om kommandoforholdene mellom politiet og Forsvaret er hensiktsmessige i forhold til de trusler samfunnet kan risikere å stå overfor."

Disse medlemmer ønsker å følge opp Willoch og Sårbarhetsutvalget, og vil derfor fremme forslag om at Regjeringen vurderer å iverksette de tiltak Willoch og Sårbarhetsutvalget fremmet.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen foreta en vurdering av de sikkerhetstiltak som er igangsatt for å holde oversikt over de islamistiske miljøene i Norge, som står for ekstreme holdninger som går på tvers av de verdier det norske samfunn er bygget på, og vurdere ytterligere tiltak for å begrense disse miljøenes mulighet til å utvikle seg."

"Stortinget ber Regjeringen vurdere en eventuell godkjenningsordning for imamer som skal ha sitt virke ved norske moskeer, slik at man minsker muligheten for at det kan etableres miljøer rundt disse moskeene som kan tjene til å arbeide imot det norske samfunnets sikkerhetsinteresser."

"Stortinget ber Regjeringen iverksette hovedelementene i forslagene fra Sårbarhetsutvalget ledet av Kåre Willoch."

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til de risikofaktorer som identifiseres i stortingsmeldingen. Disse medlemmer er enig i analysen av trusselbildet som presenteres, men mener at Regjeringen ikke i tilstrekkelig grad reflekterer dette i sine budsjettprioriteringer.

Disse medlemmer viser videre til utredningen fra Sårbarhetsutvalget, hvor det heter at:

"Utvalget anser heller ikke at det er unaturlig å stille spørsmål ved balansen i ressurstildelingen mellom den sivile og den militære delen av samfunnets totalberedskap mot ekstraordinære påkjenninger, gitt de grunnleggende endringene i trusselbildet."

Disse medlemmer viser til at bevilgningen til f.eks. Kystvakta ikke tillater at denne får utnyttet sitt fulle seilingspotensial. Beskrivelsen som gis i meldingen om betydningen av å sikre havområdene utenfor norskekysten i et samfunnssikkerhetsperspektiv, betinger slik disse medlemmer ser det at Kystvakten og Redningshelikoptertjenesten styrkes betydelig.

Det nye Totalforsvarskonseptet (jf. kap. 4)

I Innst. S. nr. 9 (2002-2003), jf. St.meld. nr. 17 (2001-2002), viste komiteene til en uklar definisjon av totalforsvarskonseptet og ba Regjeringen gjennomdrøfte samarbeidet mellom Forsvaret og sivilt beredskap.

Komiteen er tilfreds med at begrepet totalforsvar beholdes. Det er gitt gode tilbakemeldinger på flere områder, både i dokumentene fra Justisdepartementet og fra Forsvarsdepartementet.

Komiteen vil presisere begrepet "totalforsvar" i lys av samfunnssikkerhets- og beredskapsarbeidet. Totalforsvaret består av militære og sivile virkemidler. Det militære forsvaret består av Forsvaret. Det sivile forsvar omfatter hele samfunnet med alle sine funksjoner som må fungere i krise og krig. Komiteen vil også presisere at de totale ressurser som er tilgjengelige for å håndtere en krig, også skal kunne brukes ved vanskelige, kriseliknende hendelser i fred.

Komiteen vil peke på viktigheten av felles innhold i begreper innenfor det nye totalforsvarskonseptet. Det er viktig å arbeide aktivt for å implementere en felles forståelse (konsensus) av begreper innenfor det sivil-militære samarbeid. Dette vil lette planarbeid, samt sikre god kommunikasjon på alle forvaltningsnivå.

Komiteen viser til at totalforsvarskonseptet må i tillegg til samarbeid mellom Forsvaret og det sivile samfunn, også styrke samarbeidet mellom sivile institusjoner for å gi bedre helhetsløsninger og bedre ressursutnyttelse. Komiteen tar det for gitt at Regjeringen har en jevnlig vurdering av ulike samfunns-sektorers behov for samordning innen sikkerhet og beredskap.

Komiteen mener også at arbeidet med samfunnssikkerhet må gjøre bruk av et totalforsvarskonsept som sikter mot å styrke samarbeidet mellom sivilt og militært beredskap.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at det er introdusert nye begreper og forklaringer både i St.meld. nr. 39 (2003-2004) Samfunnssikkerhet og i St.prp. nr. 42 (2003-2004) Forsvaret. For å nevne noen eksempler: Statssikkerhet, menneskelig sikkerhet, kollektiv sikkerhet, gråsone eller krise med sikkerhetspolitisk dimensjon, episoder. Flertallet mener at det kan være behov for en "samfunnssikkerhets-perm" som et nyttig hjelpmiddel for å bli fortrolig med ord og uttrykk innen det nye totalforsvarskonseptet.

Flertallet vil understreke at innenfor rammen av det nye totalforsvarskonseptet skal Forsvaret, som en av sine oppgaver, bidra til samfunnssikkerhet. Det er en forutsetning at Forsvaret vil bidra med utgangspunkt i tilgjengelige kapasiteter, kompetanse og de ressurser som er etablert for å løse primæroppgavene. Forsvaret har høy kompetanse på svært mange områder som det sivile samfunn har bruk for. Den videre modernisering av Forsvaret sikter mot å skape et enda mer moderne og fleksibelt forsvar, som vil utgjøre et effektivt og tidsriktig sikkerhetspolitisk virkemiddel for norske myndigheter. Dette vil også gjøre Forsvaret i bedre stand til å ivareta samarbeidet med relevante sivile myndigheter. Et helhetlig og moderne konsept for totalforsvar må bestå av gjensidig støtte mellom Forsvaret og det sivile samfunn i hele krisespekteret (ref. Innst. S. nr. 234 (2003-2004), jf. St.prp. nr. 42 (2003-2004) side 47).

Sivilt-militært samarbeid (jf. kap. 4)

Komiteen vil understreke at det generelle ansvaret for antiterrorberedskap er lagt til politiet. Komiteen viser til at Forsvaret skal bidra til å ivareta norsk samfunnssikkerhet, redde liv og begrense konsekvensene av ulykker, katastrofer, anslag og angrep fra statlige og ikke-statlige aktører. Territorialforsvarets innretting, utrustning og trening må legge tilstrekkelig vekt på evnen til å bidra til å løse slike oppgaver, bl.a. gjennom kvalitetsreformen i Heimevernet (HV). HV som bistandsressurs til politiet antas primært å kunne være aktuelt i forbindelse med situasjoner der det iverksettes omfattende objektsikring, eller hvor beskyttelsesbehovet vil kunne strekke seg over en lengre periode. På områder av samfunnssikkerhetsarbeidet hvor sivile instanser har hovedansvaret (primæransvaret), er det en forutsetning at Forsvaret støtter opp og bidrarmed utgangspunkt i tilgjengelige kapasiteter,kompetanse og ressurser etablert for å løse de militære hovedoppgavene

Komiteen viser til at Forsvarsdepartementet, Olje- og energidepartementet og Justis- og politidepartementet i samarbeid bl.a. har vurdert ansvarsforholdene mellom politiet og Forsvaret i ekstraordinære situasjoner. Komiteen har merket seg at arbeidsgruppens konklusjon i hovedsak gir politiet ansvar for å håndtere slike situasjoner og at vedkommende politimester er ansvarlig for å iverksette nødvendige tiltak.

Komiteen er enig i at det kan være situasjoner der det er naturlig at Regjeringen vurderer å tildele Forsvaret ansvaret for å håndtere situasjonen, f.eks. ved massive angrep mot oljeinstallasjoner og hvor det er uklart om man står overfor en fredskrise, sikkerhetspolitisk krise eller krig. Komiteen viser til at Forsvaret besitter nødvendig kompetanse eller det nødvendige utstyr på visse områder, og derfor har et overordnet ansvar ved terrorsituasjoner som kun kan løses ved bruk av f.eks. Forsvarets jagerfly.

Komiteen merker seg at nøkkelpersonell på oljeinstallasjonene i liten grad er bevisstgjort på mulige scenarier som kan inntreffe. De som har ansvar for sikkerheten på og rundt plattformene til daglig, må trekkes med i øvelser som holdes sammen med politi og forsvar. Det samme gjelder personell som er øremerket redningsoppdrag.

Komiteen vil påpeke at det er viktig at politiets metoder er hensiktsmessige ut ifra en samlet vurdering av trusselbildet. I et samfunn hvor rettssikkerheten står sentralt, må politiets metoder vurderes opp mot rettssikkerhetsprinsippet (NOU 2004:6 Mellom effektivitet og personvern).

Komiteen viser videre til at det er nødvendig at politiets ressurser står i rimelig forhold til de oppgaver de er satt til å utføre.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil peke på at det i enkelte sammenhenger kan oppstå en vanskelig balansegang mellom politiets ansvar og Forsvarets oppgaver både når det gjelder krisehåndtering og terrorberedskap. Disse medlemmer vil i den sammenheng understreke politiets overordnede ansvar. Det er politiet som må avgjøre om og hvordan man eventuelt ønsker bistand fra Forsvaret. På denne bakgrunn vil disse medlemmer advare mot at Forsvaret bruker tid og knappe ressurser på øvelse i forhold til oppgaver som i utgangspunktet tilligger politiet.

Disse medlemmer viser til de beskrevne rammebetingelser for totalforsvaret. Disse medlemmer deler sårbarhetsvurderingene som er gjort, men mener at problemstillingen med oppslitting av virkemidlene som følge av privatisering og delprivatisering av forsvarsfunksjoner, innen energisektoren og av infrastruktur generelt, ikke er problematisert og diskutert tilstrekkelig. Det er etter disse medlemmers oppfatning betydelig risiko til den fragmentering av ansvar og manglende helhet som følger ved denne utviklingen.

Disse medlemmer er uenig i framstillingen av at omleggingen av Forsvaret slik stortingsflertallet har bestemt gjør Forsvaret bedre egnet til å bidra til samfunnssikkerhet.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til Innst. S. nr. 234 (2003-2004), jf. St.meld. nr. 42 (2003-2004), og den understreking som der ble gjort med hensyn til legalitet og legitimitet ved bruk av militærmakt i internasjonale operasjoner, og at militær maktbruk er legal når den har basis i folkeretten, mens den er legitim når den kan begrunnes politisk og moralsk. Flertallet er enig i at norsk deltagelse i internasjonale operasjoner må være basert på FN-mandat og prinsippene i FN-pakten. I tillegg er politisk og moralsk legitimitet nødvendig. For øvrig er det viktig at militære engasjement i utlandet er gjenstand for en bred og åpen debatt. Dette er avgjørende for å forankre norsk utenrikspolitikk i folket. Flertallet vil vise til at Norge dermed fortsatt må avstå fra deltakelse i preventiv krigføring og forkjøpsangrep som ikke har en klar forankring i folkeretten.

Krisehåndtering, herunder beredskapslovgivning (jf. kap. 5, 10 og 11)

Komiteen har merket seg vurderingen at beredskapslovens § 3 er en fullt ut tilstrekkelig "hjemmel" i forbindelse med aktuelle krisescenarier hvor det helt unntaksvis kan tenkes behov for å overføre ansvar fra politiet til Forsvaret.

Komiteen støtter Regjeringens syn på at beredskapslovgivningen fremdeles er et nyttig verktøy for å kunne møte situasjoner der rikets sikkerhet står i fare. Beredskapslovgivningen anses som tilstrekkelig fleksibel til å kunne møte det endrede trussel- og risikobildet. Komiteen mener imidlertid det er viktig å være oppmerksom på samfunnsendringer som kan gjøre en ny vurdering nødvendig.

Komiteen viser til at det samlede beredskaps­systemet for militær og sivil sektor er under revisjon for å gjøre det bedre i forhold til dagens sikkerhetsutfordringer.

Komiteen viser til at gjensidig sivil-militær støtte og samarbeid må tilpasses sikkerhetsutfordringer også i den lavere del av krisespekteret, uavhengig av om beredskapslovgivningen kommer til anvendelse.

Komiteen vil understreke nødvendigheten av å vektlegge øvelser i fredstid som det beste grunnlag for å møte utfordringer i alle deler av krisespekteret. Komiteen vil i den sammenheng peke på behovet innen sivil sektor for ressurser til øvingsvirksomhet. Komiteen vektlegger også den frivillige sektors rolle i forbindelse med øvelser, og vil oppfordre til at frivillige organisasjoner innlemmes både i felles planlegging og øvelser.

Komiteen mener at prinsippene for håndtering av militære utfordringer ikke nødvendigvis vil være tilsvarende som for håndtering av sivile utfordringer innenfor samfunnssikkerhet.

Komiteen viser til at sikkerhetspolitiske kriser vil måtte håndteres av sentrale myndigheter.

Komiteen viser til at beredskapslovgivningen ble gjennomgått NOU 1995:31. Det er med dette i minnet at komiteen viser til at flertallet i Innst. S. nr. 9 (2002-2003), jf. St.meld. nr. 17 (2001-2002), ba om at beredskapslovgivningen gjennomgås på nytt bl.a. med tanke på klargjøring av kommandolinjer. Komiteen finner ikke at den aktuelle stortingsmelding på dette punkt leverer i tilstrekkelig grad.

Komiteen fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen gå gjennom beredskapslovgivningen bl.a. med tanke på klargjøring av kommandolinjer og definering av gråsoner i akuttsituasjoner."

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, viser også til at et klart flertall i Innst. S. nr. 9 (2002-2003), jf. St.meld. nr. 17 (2001-2002), mente at meldingen ikke i tilstrekkelig grad fastsette et totalkonsept for samfunnssikkerhet, sårbarhetsforebygging og antiterrortiltak. Flertallet i innstillingen mente derfor at Regjeringen måtte komme tilbake til Stortinget med proposisjoner, hvor bl.a. utgangspunktet er et totalkonsept som omfatter forebygging, beredskap og krisehåndtering, og der en rekke av de områdene som ble beskrevet i St.meld. nr. 17 (2001-2002) ble konkretisert. Flertallet vil igjen be om at disse proposisjonene blir utarbeidet og oversendt Stortinget.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti mener at Regjeringens tilbakemeldinger på sårbarhetsforebygging, antiterrortiltak, beredskap, krisehåndtering m.m. som ble beskrevet i merknadene i Innst. S. nr. 9 (2002-2003), jf. St.meld. nr. 17 (2001-2002), har vært tilfredsstillende. For å bedre prosessene ved behandlingen av slike saker, mener disse medlemmer det er nødvendig å vurdere nye rutiner for å ivareta forsvarskomiteens behov for å bli holdt à jour og beholde en helhetstenkning på samfunnssikkerhet.

Komiteen viser til at komiteenes flertall i Innst. S. nr. 9 (2002-2003), jf. St.meld. nr. 17 (2001-2002), ville understreke at etterretning, overvåkning og sikkerhet vil stå meget sentralt for å nå målsettingene for samfunnssikkerhetsarbeidet, og at følgende tekst fulgte opp:

"Derfor opprettes en EOS-komité med et eget fast sekretariat (Koordinerings- og rådgivningsutvalget (KRU)) som skal sikre en helhetlig bruk av alle EOS-ressurser innenfor et utvidet trusselbilde. Flertallet mener sekretariatet må inneha en bred analysekompetanse for komiteen som er basert på en bred tilnærming til det samlede trusselbilde. Flertallet vil påpeke viktigheten av klare kommandolinjer og ansvarsforhold."

Komiteen ber Regjeringen komme tilbake på egnet måte og snarest mulig med en evaluering av ordningen med rullerende sekretariats- og ledelsesfunksjon for å videreutvikle denne.

Internasjonalt samarbeid om sivil krisehåndtering (jf. kap. 6)

Komiteen vil understreke at i dagens sikkerhetspolitiske situasjon er det avgjørende for samarbeid både nasjonalt og internasjonalt å møte de nye sikkerhetsutfordringene det sivile samfunn står overfor.

Komiteen mener at ved å bidra til fred og stabilitet internasjonalt gjennom konfliktforebygging, rettsoppgjør og freds- og forsoningsarbeid, ivaretar vi også sikkerheten i egne nærområder. Komiteen er enig med Regjeringen i at de internasjonale aspekter ved samfunnssikkerhetsarbeidet derfor skal ha en fremtredende plass.

Komiteen støtter Regjeringens ønske om å bidra til størst mulig klarhet i rollefordelingen mellom sivile og militære aktører i konfliktområder og understreker betydningen av FNs rolle når det gjelder koordinering av ulike aktører.

Komiteen mener det er svært viktig at humanitære grunnprinsipper om nøytralitet og upartiskhet ivaretas, slik de er nedfelt i internasjonal humanitær rett bl.a. i Genève-konvensjonen.

Komiteen viser videre til at internasjonalt samarbeid på det justispolitiske området står sentralt, særlig rettet mot stabilisering av situasjoner med sammenbrutt statsmakt, bistand ved naturkatastrofer eller teknologiske kriser.

Komiteen har merket seg at prosjekt "styrkebrønn" er opprettet i regi av Justis- og politidepartementet. Denne beredskapsgruppen for internasjonal sivil krisehåndtering er en oppfølging av forsvarskomiteens og justiskomiteens merknader i Innst. S. nr. 9 (2002-2003), jf. St.meld. nr. 17 (2001-2002).

Komiteen har merket seg at innenfor NATOs ramme for sivil kriseplanlegging har det fra norsk side vært lagt vekt på beskyttelse av sivilbefolkningen forut for og etter en eventuell bruk av masseødeleggelses­våpen.

Komiteen ser positivt på at Norge har innledet et uformelt samarbeid innen sivil krisehåndtering med andre nordiske land, Tyskland, Polen og de baltiske land.

Komiteen vil understreke betydningen av norske humanitære hjelpeorganisasjoners viktige innsats innen sivil krisehåndtering. Det er imidlertid viktig at deres arbeid samordnes med andre aktører i de situasjonene hvor det er nødvendig. I den sammenheng støtter komiteen DSBs arbeid for å forbedre internasjonal krisehåndtering særlig gjennom FNs system for krisevurdering og koordinering (UNDAC).

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, mener at militære styrker kan ha spesielle kapabiliteter som ikke andre aktører innehar eller er i stand til å skaffe tilveie tidsnok. Det forekommer at militære styrker er de eneste som kan nå fram med humanitær hjelp til sivile på grunn av sikkerhetshensyn. Det er også situasjoner der militært nærvær eller annen støtte er en forutsetning for at humanitære aktører kan arbeide i et område med høy sikkerhetsrisiko.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at EU har vedtatt en erklæring som forplikter medlemslandene til å handle felles og solidarisk dersom et av landene blir utsatt for terrorangrep. Flertallet ber Regjeringen sørge for at de mekanismer for dialog og konsultasjoner som er etablert, følges opp på best mulig måte. Det viktigste elementet i Berlin-avtalen er prinsippet om at NATO, i de tilfeller der Alliansen som organisasjon ikke ønsker å involvere seg, kan stille kollektive militære kapasiteter til rådighet for EU-ledede operasjoner.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti ser behovet for militære støttefunksjoner rundt noen sivile krisehåndteringer og i fredsbyggingsoppdrag, men mener det er behov for klarere skillelinjer mellom sivile og militære oppgaver knyttet til internasjonale oppdrag. Dette medlem frykter at humanitære oppdrag kan miste legitimitet i sine respektive sivilsamfunn dersom denne fordelingen av slike oppgaver ikke er klart definert. Dette medlem vil vise til at begrepet humanitære styrker som er blitt anvendt om norske militærbidrag i Irak, er svært uheldig.

Dette medlem mener at norsk militær deltakelse i utlandet må ha legitimitet, og vil derfor understreke at FN-mandat må ligge til grunn for slike oppdrag.

Dette medlem viser til at Norge som NATO-medlem har vektlagt sivil kriseplanlegging forut for og etter eventuell bruk av masseødeleggelsesvåpen. Dette medlem mener at Norge også bør arbeide aktivt for at NATO går bort fra strategien med førstebruk av atomvåpen og arbeide for nedrustning av kjernefysiske våpen.

Dette medlem savner videre en analyse av FNs plass i det internasjonale samarbeidet.

Beredskap mot masseødeleggelsesmidler (jf. kap. 7)

Komiteen viser til at det nye risikobildet omfatter fare for bruk av masseødeleggelsesvåpen fra statlige eller ikke-statlige aktører, også rettet direkte mot det sivile samfunn. Dette risikobildet omfatter også farer relatert til utilsiktede utslipp fra infrastruktur og industri. Komiteen har merket seg Forsvarets plan for oppgradering av ARBC-vernenheter med mulighet for deteksjons-, analyse- og rensekapasitet for bl.a. å kunne løse nasjonale oppgaver og gi støtte til samfunnssikkerhet (ref. Innst. S. nr. 234 (2003-2004), jf. St.prp. nr. 42 (2003-2004)).

Arbeid for å hindre spredning av atomvåpen og masseødeleggelsesvåpen er en viktig del av norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. For komiteen er det viktig at Norge bidrar til at ikke-spredningsarbeidet fortsetter og at Ikke-spredningsavtalen (NPT) videreføres og styrkes.

Komiteen viser til definisjonen av masse­ødeleggelsesmidler som legges til grunn. Komiteen er kjent med de omfattende ødeleggelser radiologiske, kjemiske og biologiske stridsmidler kan medføre. Som masseødeleggelsesmiddel står imidlertid atomvåpen i en særstilling i forhold til de skader de kan forårsake. Komiteen mener derfor at atomvåpen bør behandles særskilt i omtalen av masseødeleggelsesmidler.

Komiteen vil også vise til den viktige oppryddingen av atomavfall i Nordvest-Russland. Dette utgjør i første rekke en alvorlig miljøfare. Dersom denne type avfall kommer på avveie kan det også representere en trussel ved å kunne benyttes til fremstilling av radiologiske våpen, såkalte "skitne bomber".

Komiteen har merket seg at Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) skal understøtte Justis- og politidepartementets samordningsansvar i forhold til beredskap mot masseødeleggelsesmidler, samt informere og rapportere om den helhetlige situasjonen.

Videre har komiteen merket seg at DSB skal utrede hvordan den interkommunale beredskapen mot akutt forurensing kan utvikles til å inngå i den samlede beredskapen mot masseødeleggelsesmidler.

Komiteen viser til bla. "storulykkeforskriften" om tiltak for å avverge og begrense skadevirkninger av storulykker i virksomheter der farlige kjemikalier forekommer. Komiteen er innforstått med at ikke alle områder er detaljert informert om i denne meldingen og ber derfor Regjeringen komme tilbake med en fyldigere redegjørelse på en egnet måte, også når det gjelder sykdomsfremkallende smittestoffer.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartie, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til Innst. S. nr. 9 (2002-2003), jf. St.meld. nr. 17 (2001-2002), der komiteene sluttet seg til følgende:

"Komiteene viser til at Sårbarhetsutvalget foreslo å styrke kontrollen med svært farlige kjemikalier og sykdomsfremkallende smittestoffer, og vil be Regjeringen om å vurdere hvilke tiltak som kan iverksettes for en bedre sikring av lagre av kjemikalier og sykdomsfremkallende smittestoffer ved mikrobiologiske laboratorier og industrielle virksomheter. Komiteene vil videre be Regjeringen om å vurdere hvilke tiltak som kan iverksettes for bedre sikring mot at farlige kjemikalier som produseres eller brukes av vannverk, næringsmiddelbedrifter og industribedrifter kommer på avveie gjennom tyveri og sabotasje."

Dette flertallet kan ikke se at Regjeringen på en fullstendig måte har fulgt Stortingets oppfordring.

Komiteen vil be Regjeringen komme tilbake til Stortinget med en helhetlig gjennomgang av på hvilken måte og på hvilke arenaer Norge best kan bidra i arbeidet med nedrustning og ikke-spredning, og fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen om å fremme en sak for Stortinget med en helhetlig gjennomgang av på hvilken måte og på hvilke arenaer Norge best kan bidra i arbeidet med nedrustning og ikke-spredning."

Reservestyrke (jf. kap. 4, 5 og 12)

Sivilforsvaret

Komiteen har merket seg at det arbeides med ny lov om Sivilforsvaret og at det samtidig vil foretas en gjennomgang av styrkestrukturen. Komiteen støtter forslaget om at det vurderes et tettere samarbeid med Brannvesenet.

Komiteen ber Regjeringen avklare om det er behov for sanitetsavdeling i Sivilforsvaret, og om Sivilforsvaret skal fornye bl.a. bærbart utstyr for helsepersonell til bruk i ulendt terreng eller ikke.

Komiteen mener det er viktig at flest mulig får en utdanning eller opplæring innenforsamfunnssikkerhetsom gir relevant kompetanse. Komiteen ser positivt på en utredning av felles sesjon for personell til Forsvaret, Sivilforsvaret og eventuelle andre beredskapsmyndigheter (forsterkningsgrupper).

Komiteen ber om at lengden på tjenesten og innholdet i den sivile verneplikten også blir vurdert, bl.a. i forhold til prinsippet om likebehandling og samfunnets behov for opplæring og kompetanse på sårbarhet og samfunnssikkerhet innenfor totalforsvarskonseptet.

Komiteen har merket seg det voldsforebyggende arbeid (VOKT) som spesielt skal avdekke og forebygge mobbing, vold og konflikter i ungdomsmiljøet. Komiteen er enig i at dette arbeidet må prioriteres.

Heimevernet

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til Innst. S. nr. 234 (2003-2004), jf. St.prp. nr. 42 (2003-2004), om den videre modernisering i Forsvaret i perioden 2005-2008. HV skal ha oppdrag knyttet til suverenitetshevdelse og må kunne forsterke annen militær tilstedeværelse i utsatte områder og ivareta spesielle oppdrag som f.eks. forsterket grensevakt, styrkebeskyttelse, sikring av nasjonale styrker og mottak av allierte forsterkninger. Dette må HV-styrken være trent til å mestre. Når det gjelder bistand til politiet i forbindelse med å bekjempe terroranslag, kan HV i gitte situasjoner være en viktig ressurs. Slik bistand antas primært å kunne være aktuelt i forbindelse med situasjoner der det iverksettes omfattende objektsikring, eller hvor beskyttelsesbehovet vil strekke seg over en lengre tidsperiode.

HV vil i 2005 starte utviklingen av en kjerne av styrker på høy beredskap innsatsstyrkene (ca. 5 000 personell). Ytterligere forsterkning lokalt vil bli ivaretatt av forsterknings- og oppfølgingsstyrker (hhv. 20 000 og 25 000 personell). I tillegg skal HV ha en reserve på 33 000 personell. HVs styrke vil totalt være på ca. 83 000 personell.

Flertallet vil vise til Innst. S. nr. 234 (2003-2004) jf. St.prp. nr. 42 (2003-2004) Den videre moderniseringen av Forsvaret 2005-2008 vedrørende omstillingen i Heimevernet (HV) der et flertall understreket at Vernepliktsverket får en nøkkelrolle i å etablere en kompetansedatabase for reserven på 33 000 personer.

Kystvakta

Komiteen vil understreke at Forsvaret gjennom Kystvakta har fått tildelt begrenset politimyndighet for blant annet fiskerioppsyn, fangstoppsyn, tolloppsyn og miljøoppsyn og yter en betydelig bistand innen redningstjenesten og i forbindelse med bergingsberedskap til sjøs. Det sivilt-militære samarbeidet fungerer godt og vil utvikles videre.

Kommune og fylkesmann (jf. kap. 11)

Komiteen har merket seg at fylkesmennenes ansvar og oppgaver innen samfunnssikkerhet og beredskap gjennomgås for å sikre god kvalitet, ønsket kompetanse og nødvendige ressurser. Det skal legges fram en rapport som skal danne grunnlaget for revisjon av fylkesmannens beredskapsinstruks.

Komiteen viser til Innst. S. nr. 9 (2002-2003), jf. St.meld. nr. 17 (2001-2002), og ber om at de kommunene som ennå ikke har utarbeidet selvstendige sårbarhets- og beredskapsplaner, blir pålagt å sluttføre dette arbeidet. Komiteen mener at fylkesmannens samordningsansvar får større reell betydning når alle kommuner deltar i dette arbeidet.

Komiteen viser til at Regjeringens kriseinformasjonsenhet (Kriseinfo) består av informasjonssjefer fra ti ulike departement som skal bistå sentralforvaltningen med informasjonshåndtering ved større kriser og hendelser i fredstid. Komiteen har merket seg at Statskonsult sitter med ansvaret for sekretariatsfunksjonen for Kriseinfo, men at oppgavene knyttet til sekretariatet inntil videre har blitt ivaretatt av Moderniseringsdepartementets budsjett i påvente av en evaluering, etter at Statskonsult ble foreslått omdannet til aksjeselskap fra 1. januar 2004. Komiteen mener at evalueringen av Kriseinfo bør komme i gang så snart som mulig.

Komiteen fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen iverksette en evaluering av organiseringen av Kriseinfo."

Klimaendringer og konsekvenser for samfunns­sikkerheten (jf. kap. 8)

Komiteen har merket seg rapporter om at klimaendringer allerede har påvirket mange fysiske og biologiske systemer over hele kloden. Klimaendringer kan medføre økt sårbarhet i kritisk infrastruktur og primærnæringene, og kan medføre helsemessige konsekvenser. Det er behov for økt kunnskap om klimaendringenes konsekvenser for sikkerhets- og beredskaps-arbeidet.

Komiteen vil understreke at endrede klimatiske betingelser krever økt bevisstgjøring i berørte virksomheter og hos ansvarlige myndigheter.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener at den trusselen klimaendringene utgjør for samfunnssikkerheten, ikke er tilstrekkelig vektlagt i stortingsmeldingen. Flertallet viser til at årsaker til temperaturstigning i form av menneskelig aktivitet ikke er gitt noen plass, og at vurderingene og tiltak som er beskrevet utelukkende er forbeholdt nasjonale oppgaver knyttet til skred, ras og flom i Norge. Flertallet mener at norske bidrag til å redusere den globale klimatrusselen, både i form av å begrense norske klimautslipp og i form av internasjonal aktivitet for å øke oppslutningen om og forpliktelsene til dette, burde vært omtalt. Flertallet mener det er en svakhet at meldingen legger mer vekt på å tilpasse seg klimaendringer enn å begrense dem.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til meldingen der det blir presisert at klimaendringer vil gi økologiske og samfunnsmessige konsekvenser. Regjeringen har et overordnet ansvar for miljø, både nasjonalt og internasjonalt (globalt) for å forebygge klimaendringer, f.eks. Kyoto-avtalen. For den sivile beredskap blir det en hovedoppgave å kunne håndtere konsekvensene av klimaendringene, f.eks. skred, ras og flom.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at det er gitt økonomisk bistand til å starte opp et samarbeidsprosjekt mellom tre fylkeskommuner, ledet av Norges geologiske undersøkelse (NGU). Prosjektet har hatt som hensikt å kartlegge og informere om store fjellskred. Flertallet mener at dette prosjektet bør videreføres i sin nåværende form, og foreløpig ikke inngå som en del av det nasjonale programmet for skredkartlegging under NGU.

Flertallet viser til at større fare for ekstremt vær kan gi seg dramatiske utslag for norsk sokkel. Flertallet mener det er en stor svakhet ved stortingsmeldingen at den ikke diskuterer oljevernberedskap i forbindelse med konsekvenser av klimaendringer.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil fremheve at de sikkerhetsmessige og beredskapsmessige utfordringer knyttet til klimaendringer er store, og har merket seg at Justis- og politidepartementet har gitt DSB i oppdrag å gjennomføre en utredning som ser nærmere på disse forholdene, og som også skal inneholde vurderinger av konsekvenser og aktuelle tiltak.

Dette flertallet vil presisere at dette arbeidet bør prioriteres høyt og vil fremme følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen om å iverksette arbeid for å få oversikt over mulige konsekvenser av klimaendringer, og fremme en sak for Stortinget om aktuelle tiltak for å begrense effektene av klimaendringer innenfor alle samfunnssektorer."

Sikkerhets- og beredskapsarbeid innen enkelte sektorer (jf. kap. 10 og 12)

Nødnett (jf. kap.12)

Komiteen viser til Innst. S. nr. 9 (2002-2003), jf. St.meld. nr. 17 (2001-2002), og til de respektive partiers merknader om nytt digitalt nødsamband.

Komiteen vil vise til at Regjeringen i Tillegg nr. 3 til St.prp. nr. 1 (2004-2005) fra Justis- og politidepartementet tar initiativ til utbygging av et felles digitalt radiosamband for nød- og beredskapsetatene, hvor det legges opp til en prosess med sikte på ferdigstillelse av et landsdekkende nødnett i løpet av 2009. Det vises til at denne saken pr. november 2004 er til behandling i Stortingets justiskomité.

Informasjonssikkerhet

Komiteen merker seg at det skal vurderes om en koordinerende enhet som effektivt kan håndtere en krise der flere samfunnskritiske funksjoner blir angrepet samtidig bør etableres.

Komiteen vil påpeke nødvendigheten av tilstrekkelig og tilgjengelig kompetanse for gjenoppretting av data.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, mener St.meld. nr. 39 (2003-2004) ikke på en tilstrekkelig måte tar inn over seg at det offentlige Norges vern mot IT-angrep synes for lite koordinert. Flertallet mener at ansvaret for det offentliges IT-sikkerhet synes for dårlig, og at dette sakskomplekset lider under det faktum at for mange aktører er tildelt ansvar. Dette gjelder ikke bare på underordnet nivå, men det kan også synes som om det på departementalt nivå er for mange som har en rolle i utformingen av den statlige IT-sikkerheten. Flertallet mener dette ansvaret må samles i langt større grad, og viser til Innst. S. nr. 9 (2002-2003), jf. St.meld. nr. 17 (2001-2002), der komiteene mente at:

"Komiteene mener det er svært viktig at Økokrim oppretter et senter til bekjempelse av datakriminalitet.

Komiteene mener det blir viktig å utvikle lovverk og tiltak mot IKT-kriminalitet."

Flertallet mener i tillegg at det offentliges organisatoriske ansvar må klargjøres, og at ansvaret også sentralt i større grad må sentraliseres.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti viser til Regjeringens fire overordnede mål for arbeidet med informasjonssikkerhet. Disse medlemmer vil vise til Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) som er tillagt ansvaret for Varslingssystem for digital infrastruktur (VDI) og det viktige arbeid de gjør både for offentlige etater og private bedrifter. NSM er tillagt sertifiseringsmyndighet for IT-sikkerhet i IT-produkter og systemer.

Videre vil disse medlemmer vise til at Politiets datakrimsenter ble etablert i 2002 og offisielt åpnet i 2003. Senteret er foreløpig organisert under ØKOKRIM, men vil fra 1. januar 2005 inngå i et nytt særorgan i politiet: Den nasjonale enhet for bekjempelse av organisert kriminalitet og annen alvorlig kriminalitet (se meldingens kapittel 8.1)

Komiteen viser til komiteens spørsmål nr. 28 og justisministerens svar datert 25. oktober 2004, se vedlegg. Ansvaret for Senter for informasjonssikring (SIS) er nå overført fra Nærings- og handelsdepartementet til Moderniseringsdepartementet.

Kraftforsyning

Komiteen har merket seg at Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) har utarbeidet et strategidokument for arbeidet med kraftforsyningsberedskap.

Komiteen vil understreke at det er viktig å opprettholde og videreføre kompetanse på områder innen kraftsektoren, som f.eks. vedlikehold av kraftverk, linjenett, demninger og øvrig infrastruktur.

Transport

Komiteen har merket seg at Regjeringen har fremmet forslag om en felles Havarikommisjon for transportulykker innen sivile luftfarts-, jernbane-, vei- og sjøfartsulykker samlet og at dette pr. november 2004 er til behandling i Stortingets næringskomité. Komiteen ser en styrke i en samlet behandling av ulykker, og mener at et formelt samarbeid mellom tilsynene på de samme områdene også vil kunne gi bedre effekt av arbeidet med oppfølging og forbedring av sikkerheten.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, viser til at komiteene i Innst. S. nr. 9 (2002-2003), jf. St.meld. nr. 17 (2001-2002), ba om følgende under avsnittet Transportsikkerhet:

"Komiteene viser til at Sårbarhetsutvalget foreslo å opprette en uavhengig tilsynsordning for sikkerheten på veger og i tunneler, og at det skulle utarbeides klarere krav til sikkerhetsnivå i konsesjonsvilkårene når transportruter legges ut på anbud. Komiteene viser til at det er betydelige oppgaver knyttet til å opprettholde og styrkes sikkerheten for transport på veger og i Norges mange tunneler, også knyttet til bedre sikring av transport av farlig gods langs norske veier. Komiteene mener at disse forslagene fra Sårbarhetsutvalget bør følges opp og vil be Regjeringen om å utrede en tilsynsordning som skal ivareta sikkerheten på veger og i tunneler, samt å utarbeide tydeligere krav til sikkerhetsnivå i konsesjonsvilkårene når transportruter legges ut på anbud.

Komiteene vil be Regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag om å øke sikkerheten i t-bane/togtunneler, vegtunneler og ved sjøtransport i forbindelse med rulleringen av Nasjonal transportplan. Komiteene mener det må innføres sikkerhetskontroll ved alle større flyplasser og at ID-kontrollen skjerpes.

Komiteene vil be Regjeringen vurdere om politiet bør få nødvendig lovgivning for å kunne få adgang til passasjerlistene ved innenriksflyvninger, i tillegg til utenriksflyvninger."

Flertallet kan ikke se at disse anmodningene er tilstrekkelig fulgt opp i den framlagte stortingsmeldingen.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil vise til at Regjeringen på flere samfunnssektorer i økende grad omstiller statlig virksomhet til aksjeselskaper. Slik AS-ifisering har et kostnadsfokus som etter dette flertallets syn ikke lar seg forene med grunnleggende prinsipper for samfunnssikkerhet. Statlige etater har et ansvar som strekker seg utover det faktum at det skal være et kostnadsfokus på etatens virksomhet. Å omgjøre statlige virksomheter til aksjeselskaper vil også bidra til å splitte opp innarbeidede fagmiljøer. Dette er svært uheldig, og bidrar ikke til at etatene kan koordinere sin virksomhet mot en høyere grad av samfunnssikkerhet. Det er ingen garanti for at etableringen av aksjeselskaper vil medføre at det etableres gode fagmiljøer. Det kan heller tenkes at de offentlige fagmiljøene som var etablert, vil forvitre som en følge av denne omstillingen, som dessverre også ofte er koblet sammen med en nedbemanning. Dette flertallet viser også til at Norge er et lite, langstrakt land med en langstrakt kyst og med små fagmiljøer, for eksempel knyttet til jernbane.

Det er etter dette flertallets mening viktig at etater med ansvar for transport til lands og til havs ikke omgjøres til aksjeselskaper, men at Regjeringen heller vektlegger hvordan disse fagmiljøene kan utvikles og samordnes i offentlig regi.

Det er dette flertallets oppfatning at meldingen i liten grad reflekterer et reelt sentralt ansvar for samfunnssikkerhet. I stadig økende antall eksempler ser vi behovet for at det tas et overordnet ansvar for samfunnets totale sikkerhet. Transportberedskapen må ses i en slik sammenheng, og det er uheldig om kunnskap og kompetanse i dette arbeidet fragmenteres. I verste fall vil det kunne svekke muligheten til effektiv krisehåndtering. Dette flertallet ser det derfor som ønskelig at Regjeringen kommer tilbake til Stortinget med en melding om hvordan de vil prioritere en modernisering av beredskapsordningene innen transportsektoren.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti peker på at tiltakene det her vises til, enten er fulgt opp eller at arbeid med oppfølging er i gang. Disse medlemmer viser til at det er et omfattende FN- og EU-regelverk på området som har gitt oppdatering av norsk regelverk med iverksettelse 1. januar 2005. Dette inkluderer også tilsynsordninger.

Disse medlemmer viser til St.meld. nr. 24 (2003-2004) Nasjonal transportplan og St.meld. nr. 39 (2003-2004). Sikkerhetskontroll er nå praksis ved alle stamlufthavnene og ved de regionale lufthavner. Videre vil disse medlemmer vise til at politiet ved mistanke om noe kriminelt i dag har adgang til passasjerlister ved innenriksflygninger.

Sikkerhet på skip

Komiteen viser til at komiteene i Innst. S. nr. 9 (2002-2003), jf. St.meld. nr. 17 (2001-2002), ba om følgende:

"Komiteene vil be Regjeringen foreta en gjennomgang om sikkerhet og antiterrortiltak mot norsk skipsfart."

Komiteen viser til punkt 10.3.2 i St.meld. nr. 39 (2003-2004) der det gjøres rede for det arbeidet som er igangsatt når det gjelder sikkerhet og antiterrortiltak mot norsk skipsfart. Komiteen vil eksempelvis henlede oppmerksomheten mot kommende tiltak som at skip, rederier og havneanlegg skal ha en sikkerhetsansvarlig og at det skal utarbeides sårbarhetsanalyser og sikkerhetsplaner.

Kystberedskap

Komiteen peker på at Norge har jurisdiksjon over et havområde som er syv ganger større enn vårt landterritorium, og dette er blant verdens mest ressursrike og produktive havområder. Det er derfor behov for omfattende kystovervåkning, i et samarbeid mellom sivile og militære myndigheter.

Komiteen har merket seg at detaljprosjektering av trafikksentralen Nord-Norge i Vardø er startet. Fram til trafikksentralen settes i operativ drift vil overvåkningen av skipstrafikken utenfor Nord-Norge ivaretas av Kystverket ved Fedje trafikksentral og ved bruk av AIS (Automatisk informasjonssystem), samt ved samarbeid med Forsvaret. Komiteen har merket seg at Kystverket har ansvar for forebyggende tiltak, overvåkning av skipstrafikken, mottak av informasjon av farlig last, og for å aksjonere ved behov.

Komiteen deler Regjeringens visjon om helhetsløsninger og god ressursutnyttelse og mener at det kan være noe å hente på samarbeidsstrukturer innen kystberedskapen, f.eks. kystdirektorat, kystverk og sjøkartverk.

Komiteen vil understreke at formålet med overvåkning skal være å etablere et godt situasjonsbilde, og kontinuerlig videreutvikle et tilfredsstillende beslutningsgrunnlag. I det nasjonale overvåkningskonseptet bør det legges vekt på fellestenkning i forhold til forsk­ning og utvikling, anskaffelse og utnyttelse av både militære og sivile systemer. Innsamlet og bearbeidet informasjon må i størst mulig grad gjøres tilgjengelig for brukere i et nettverk. Komiteen mener at for å muliggjøre fellestenkning og tilgjengelighet, vil det være avgjørende med en velfungerende informasjonsinfrastruktur som beskrevet i Innst. S. nr. 234 (2003-2004), jf. St.prp. nr. 42 (2003-2004).

Komiteen vil vise til at det er opprettet en krisestyringskommando på Reitan, som også ivaretar viktige overvåkningsfunksjoner i nordområdene. Komiteen viser i den forbindelse til Innst. S. nr. 9 (2002-2003), jf. St.meld. nr. 17 (2001-2002), og til Innst. S. nr. 234 (2003-2004), jf. St.prp. nr. 42 (2003-2004). Komiteen viser også til justisministerens svar til komiteen på spørsmål nr. 1, gitt i vedlegg til denne innstillingen.

Mat og næring

Komiteen har merket seg at Mattilsynet skal avklare og konkretisere sin rolle i samfunnssikkerhetsarbeidet etter kravene i lov om forebyggende sikkerhetstjeneste og lov om helsemessig og sosial beredskap.

Komiteen slutter seg til Nærings- og handelsdepartementets prioriteringer knyttet til samfunnssikkerhet og næringsberedskap.

Komiteen mener det er svært viktig å sikre kritisk infrastruktur og mulighetene for sikker tilgang på samfunnsviktige varer og tjenester, og komiteen er derfor tilfreds med at dette nå skal vurderes.

Komiteen har merket seg at det er gjennomført risiko- og sårbarhetsanalyser bl.a. når det gjelder matvaretilgang.

Komiteen er kjent med at der er inngått juridisk bindende avtaler som skal dekke de krisescenariene som ikke dekkes av beredskapslovverket. Rammebetingelsene fastsettes av myndighetene som også har det formelle ansvaret.

Komiteen viser til omtalen av mattrygghet. Komiteen er enig i at trygg mat må være en prioritert oppgave, men savner en gjennomgang av matvaresikkerhet. Komiteen mener det er av stor samfunnssikkerhetsmessig betydning å sikre god og likeverdig matvareberedskap i hele landet.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til merknadene fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet i Innst. S. nr. 9 (2002-2003), jf. St.meld. nr. 17 (2001-2002), som ba Regjeringen om å vurdere å gjenopprette et basismatvarelager i Finnmark, samt å opprettholde et matkornlager og et såkornlager i Nord-Norge og Sør-Norge.

Helse

Komiteen har merket seg at det er inngått avtale med Smittskyddsinstitutet i Sverige om døgnberedskap for bruk av deres høysikkerhetslaboratorium (P4-nivå) ved behov for å undersøke særlig smittsomme mikrober. Videre har komiteen merket seg at Helseforetakene og Folkehelseinstituttet er i ferd med å oppgradere sine laboratorier på P3-nivå, og at dette gir Norge en god og tilstrekkelig beredskap på området.

Komiteen vil understreke viktigheten av oppfølging fra helsemyndighetenes side, slik at primær- og spesialisthelsetjenesten får styrket beredskapsplanlegging og krisehåndtering ved smittsomme sykdommer og mulig bioterrorisme. Komiteen vil presisere at selv om helsevesenet i seg selv er en beredskapsorganisasjon, har de behov for å øve sammen med andre institusjoner/organisasjoner og gå igjennom ulike krisescenarier.

Komiteen viser til at smittevernloven pålegger alle kommuner å ha smittevernplaner, og at de etter helse- og sosialberedskapsloven er pålagt beredskapsplaner.

Komiteen ber Regjeringen følge opp og iverksette nødvendige tiltak overfor de kommunene som mangler slike planer.

Komiteen vil påpeke nødvendigheten av at Norge har en sykehusberedskap både nasjonalt og ved avtale med andre land for å takle større kriser.

Samordning av sikkerhets- og beredskapsarbeidet (jf. kap. 11)

Komiteen har merket seg at Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) har kommet godt i gang med sitt arbeid. Arbeidsoppgavene for DSB spenner over et vidt spekter og foregår både nasjonalt og internasjonalt.

Komiteen er tilfreds med at Nasjonalt utdanningssenter for samfunnssikkerhet og beredskap (NUSB) i Asker skal være kompetansesenter for både samfunnssikkerhetsspørsmål og totalforsvar. Komiteen er enig i at opplæringstilbudet må utvikles i nært samarbeid både med relevante sivile institusjoner/fagmiljøer og Forsvarets kompetansemiljøer (f.eks. Forsvarets forskningsinstitutt, Forsvarets høgskole).

Komiteen ser det som viktig at DSB har en sentral rolle som aktiv deltaker i internasjonalt arbeid innen regelverksutvikling og sivil krisehåndtering, både med de andre nordiske landene og gjennom samarbeid med FN, NATO, EU.

Komiteen har merket seg at det er et nært samarbeid og en koordinering mellom Forsvarsdepartementet og Justisdepartementet om både ressurstildeling og styring av Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM), samt om mål for det forebyggende sikkerhetsarbeidet i sivil og militær sektor.

Brann og redningsressurser

Komiteen har merket seg at Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap er sentral tilsynsmyndighet for de kommunale og interkommunale brannvesenene, samt brannvernet på Svalbard.

Komiteen er fornøyd med at det er satt fokus på brann i pleie- og omsorgsboliger, på uerstattelige nasjonale kulturverdier, i tunneler m.m. for å forebygge hendelser.