Spørsmål 1:

Korleis skal post som skal omfattes av einingsporto, plukkast ut etter at postmarknaden er fullt ut liberalisert, og kor stor del av posten er dette?

Svar:

Enhetsportoen gjelder i dag for sendinger innenfor enerettsområdet, det vil si for Postens formidling av vanlig brevpost under 100 gram. Fra 1. januar 2006 omfatter kravet om enhetsporto vanlig brevpost under 50 gram. Kravet er ikke til hinder for at Posten på forretningsmessig basis kan tilby rabatter og differensierte priser når dette er nødvendig på grunn av konkurransesituasjonen. Rabattene må likevel være landsdekkende, transparente, og de må gis på ikke-diskriminerende vilkår. Selv for de tjenester hvor det ikke gjelder et krav om enhetsporto, tilbyr Posten sine tjenester i dag for en stor del til samme pris over hele landet.

Samferdselsdepartementet har i St.prp. nr. 34 (2004-2005) anbefalt å videreføre kravet om enhetsporto for enkeltsendinger innenfor en nærmere angitt vektgrense. Krav om enhetsporto for enkeltsendinger vil i praksis innebære enhetsporto for husholdninger og de fleste bedrifter.

Enhetsporto for enkeltsendinger vil typisk gjelde post som i dag legges i røde og gule innsamlingspostkasser. Det vil imidlertid være antallet, og ikke leveringsmåten, som vil være styrende for om en sending skal anses som enkeltsending eller massesending. Kravet er således ikke til hinder for at post kan leveres inn på andre måter enn i innsamlingspostkasser, som for eksempel over skranken på postkontor eller i "Post i Butikk".

Samferdselsdepartementet har ennå ikke tatt endelig stilling til om det bør settes et tak for hvor mange sendinger som skal kunne sendes som enkeltsendinger. Om et slikt tak skal settes, og i så fall hvordan det konkret skal utformes, vil departementet utrede nærmere. Vurderingen av dette spørsmålet må sees i sammenheng med at Samferdselsdepartementet også vil vurdere å innføre en form for maksimalpris for visse typer tjenester. Erfaringer fra andre land vil inngå i vurderingen. I Sverige har den nasjonale Post- og telestyrelsen anbefalt at grensen for "enstaka" sendinger (enkeltsendinger) settes til 500 - 1000 brev. Dette vil si at dersom en kunde leverer inn 450 brev, skal disse anses for å være enkeltsendinger som det gjelder enhetsporto for. Samferdselsdepartementet tar sikte på å komme tilbake til Stortinget med en nærmere vurdering og konkret anbefaling om avgrensningen av omfanget av enhetsportoen i et lovforslag om ny postlov, våren 2006.

Dersom prisen for massesendinger settes høyere enn prisen for enkeltsendinger, kan det uansett legges til grunn at bedrifter med store postmengder vil velge å sende posten som enkeltsendinger i stedet for massesendinger. Et krav om enhetsporto for enkeltsendinger vil således indirekte fungere som en maksimalpris for massesendinger, uavhengig om det innføres et pristak eller ikke. I praksis vil imidlertid prisen for massesendinger være lavere enn enkeltsendinger, på grunn av de kostnadsbesparelsene som knytter seg til formidling av massesendinger. De største positive konsekvensene av å åpne opp postmarkedet, antas å komme nettopp for bedrifter med stort brevvolum.

Det finnes ingen tall eller sikre anslag for hvor stor del av posten som i dag blir sendt som enkeltsendinger. For fremtiden vil dette avhenge av blant annet markeds- og teknologiutviklingen og endringer i kundebehov. Det kan imidlertid legges til grunn at det aller meste av brevvolumet både i dag og i tiden fremover vil utgjøres av massesendinger.

Spørsmål 2:

Kva vil det koste i statleg kjøp å oppretthalde einingsporto på dei ulike vektkategoriane av brevpost?

Svar:

Spørsmålet om kostnadene for det statlige kjøpet ved å opprettholde enhetsporto på de ulike vektkategoriene av brevpost, avhenger av hvordan man utformer kravet om enhetsporto.

Dersom enhetsporto videreføres for enkeltsendinger innenfor en gitt vektgrense, som anbefalt av Samferdselsdepartementet, vil et krav om enhetsporto ikke få særlig innvirkning på behovet for statlig kjøp. Et krav om enhetsporto for enkeltsendinger vil kunne få økonomiske konsekvenser for Posten, ved at selskapets priser for disse tjenester ikke vil svare til de underliggende kostnadene ved å tilby tjenesten. Det antas imidlertid ikke at andre aktører i betydelig omfang vil finne det kommersielt interessant å konkurrere med Posten på markedet for enkeltsendinger i en tidlig fase etter at markedet er åpnet for konkurranse. De økonomiske konsekvensene for Posten som selskap av å måtte operere med enhetsporto for enkeltsendinger antas således ikke å være av stor betydning.

Med eventuell økende konkurranse på markedet for enkeltsendinger, vil det måtte vurderes innført virkemidler som gjør at Posten sikres rettferdige rammevilkår i denne konkurransen. Dette kan gjøres på flere måter. For eksempel kan også konkurrentene pålegges krav om enhetsporto for enkeltsendinger. Et annet alternativ er at konkurrentene pålegges en plikt til å være med å finansiere Postens ekstrautgifter ved å være underlagt et krav om enhetsporto. Et tredje alternativ er at staten finansierer ekstrakostnadene direkte gjennom ordningen med statlig kjøp.

For øvrig vurderer Samferdselsdepartementet for tiden å utvikle den eksisterende modellen for statlig kjøp, med sikte på mer nøyaktige utregninger av inntekter og kostnader. Det vil i en eventuell utredning også bli vurdert om det er behov for å justere selve modellen. Samferdselsdepartementet vil komme tilbake til dette.

Dersom enhetsportoen utvides til å gjøres gjeldende for all brevpost i alle vektklasser, vil dette være uheldig med hensyn til å legge til rette for en bærekraftig konkurranse på postmarkedet. Et sentralt poeng med konkurranse er at konkurrentene skal konkurrere på pris, noe man ikke bidrar til ved å innføre et krav om enhetsporto for alle typer brevsendinger som Posten formidler. Dersom kravet om geografisk enhetsporto utvides på denne måten, vil det i tillegg oppstå stor risiko for fløteskumming. Man vil da få en overetablering i markeder/landsdeler der kostnadene er lavere enn enhetsportoen, og ingen etablering i markeder der de underliggende kostnadene overstiger enhetsportoen. "Superprofitten" fra de lønnsomme markedene vil videre bli konkurrert bort ved at prisene gradvis presses nedover mot de underliggende kostnadene. Enhetsporto for Posten for brevsendinger innenfor alle vektklasser vil således gjøre det svært vanskelig for selskapet å subsidiere prisene produkter og tjenester ulønnsomme områder. "Fløteskumming" er også samfunnsøkonomisk ulønnsomt, fordi det innebærer at mindre lønnsomme operatører enn Posten kan tilby tjenestene sine til en lavere pris enn det Posten har anledning til å fastsette. De samfunnsøkonomiske kostnadene ved å opprettholde et generelt krav om enhetsporto blir således regnet for å være svært høy, og vil ikke fullt ut kunne kompenseres gjennom økt statlig kjøp. Samferdselsdepartementet har derfor ikke utredet konkret hva det vil koste å opprettholde et generelt krav om enhetsporto for brev innenfor alle vektklasser. Dette ville også være en komplisert beregning beheftet med mye usikkerhet.

Spørsmål 3:

Kva slags post skal einingsportoen gjelde for?

Svar:

Enhetsportoen skal gjelde for alle enkeltsendinger som formidles av Posten Norge AS under en nærmere angitt vektgrense. Dette vil kunne være både prioriterte sendinger (A-post) og uprioriterte sendinger (B-post). Enhetsporto vil ikke gjelde for massesendinger. For en nærmere redegjørelse om omfanget av enhetsportoen vises det til svar på spørsmål nr. 1, oversendt Stortingets samferdselskomité ved brev av 21. februar 2005.

Spørsmål 4:

Skal einingportoen gjelde alle selskap som får konsesjon til å drive postdistribusjon, dvs. vil einingsportoen gjelde på same måte både for Posten Norge AS og andre aktørar som konkurrerer?

Svar:

Ved avviklingen av Postens enerett vil det som i dag bare bli stilt krav om enhetsporto for Posten. På lang sikt kan det bli aktuelt at krav om enhetsporto gjøres gjeldende for flere aktører, for eksempel alle aktører med dominerende stilling på postmarkedet. Også andre former for prisregulering, for eksempel maksimalpris, kan være aktuelt å innføre for andre postoperatører enn Posten.

Spørsmål 5:

Korleis vil Regjeringa sitt opplegg for einingsporto påverke konkurransen mellom Posten Norge AS og andre aktørar med omsyn til bruk av pris som verkemiddel i marknaden?

Svar:

En forutsetning for rettferdig konkurranse er at operatørene som utgangspunkt kan fastsettes prisene selv på sine tjenester. Krav om geografisk enhetsporto er et inngrep i prisfastsettelsen. Konkurransesituasjonen vil således kunne bli påvirket for de tjenester som det gjelder enhetsporto for.

Et krav om enhetsporto for Posten vil trolig føre til at ingen operatører vil ta opp konkurransen med Posten i de områder hvor de underliggende kostnader ved å produsere tjenesten er høyere enn enhetsportoen. Dette vil typisk være utdeling av enkeltsendinger i spredt bebygde strøk. På den annen side sikrer man ved krav om enhetsporto at tjenesten for brukeren i disse strøkene ikke blir dyrere enn hva den er i tettsteder og byer, og at Posten ikke kan utnytte sin dominerende posisjon i disse områdene til å ta superprofitt på sine tjenester.

Et krav om enhetsporto innebærer på den annen side en risiko for at andre aktører trer inn i de deler av markedet hvor de underliggende kostnader ved å produsere tjenestene er lavere enn enhetsportoen. Dette vil typisk være utdeling av enkeltsendinger i byer og tettsteder. For disse områder risikerer man at andre aktører uten krav om enhetsporto kan tilby sine produkter til en lavere pris enn Posten. Erfaringer fra blant annet Sverige tyder imidlertid på at andre aktører ikke i betydelig omfang vil finne det kommersielt interessant å konkurrere med Posten på markedet for enkeltsendinger i en tidlig fase etter at markedet er åpnet for konkurranse. Det er i denne sammenheng også viktig å ta i betraktning at enhetsportoen vil være knyttet til en mindre del av postmarkedet.

Spørsmål 6:

Det er ønska ei utdjuping av følgjande vurdering, jf. side 23 i proposisjonen: "Ved krav om einingsporto for enkeltsendingar får den leveringspliktige verksemda fridom til å fastsetje ein særleg stykkpris, og/eller ein kan yte ein rabattert takst til kundane, der rabatten reflekterer blant anna mengd og avstand". - Er det geografisk einingsporto dersom det vert gitt rabattar som reflekterer avstand?

Svar:

Svaret på spørsmålet er nei. Kjernen i prinsippet om geografisk enhetsporto er at prisen på sendingen skal være den samme uavhengig av hvor langt det er mellom innleverings- og utleveringsstedet. Meningen med det refererte avsnittet fra side 23 i proposisjonen er å poengtere at Posten vil få frihet til å gi rabatter som reflekterer avstand ved formidling av massesendinger.

Spørsmål 7:

Kan departementet gjere greie for prisutviklinga for dei ulike typar post i den svenske marknaden frå 1993 til 2004?

Svar:

I Sverige deler man inn i tre hovedtyper sendinger/markeder: 1) Massesendinger, 2) kontorpost (vanlig post fra bedrifter, oftest frankeringsmaskin) og 3) sendinger som legges i innleveringspostkasser (frimerkete). Alle typer kan formidles som prioritert eller uprioritert brevpost. I 1993 var prisene stort sett like for alle tre hovedtyper brevpost. Siden 1993 har prisene økt forholdsvis mye mer for massesendinger i forhold til annen post. Forskjellene er særlig tydelige for uprioriterte sendinger. Den svenske Post- og telestyrelsen (PTS) har opplyst at konkurransen har gitt større grad av prisdifferensiering. Det antas at dette innebærer at prisene har blitt mer tilpasset de underliggende kostnader ved å tilby tjenesten.

For prioriterte sendinger var det inntil 1995 ingen prisdifferensiering. I de nærmeste årene etter 1995 ble det gitt rabatter på mellom 3 og 10 prosent for massesendinger i forhold til vanlige frimerkete brev fra husholdninger. Rabattens størrelse var avhengig av om sendingene var forsortert eller ikke. I 2004 var prisdifferansen 9 til 19 prosent, avhengig av om sendingene var forsortert eller ikke.

Et vanlig frimerket brev kostet i 1993 SEK 3, mens prisen i 2004 var SEK 4,40 eks. mva. For enkeltsendinger innebærer dette at prisene har steget med om lag 50 prosent ekskl. merverdiavgift siden 1993. Konsumprisindeksen har steget med cirka 14 prosent i samme tidsrom. (I tillegg kommer prisøkning som følge av at merverdiavgift på posttjenester ble innført på 90-tallet. Denne er på 25 prosent).

I Norge har man i løpet av perioden hatt omtrent tilsvarende prisøkning som i Sverige. Et vanlig brev i første vektklasse (20 gram) kostet i 1993 kr 3,30. I 2004 hadde prisen steget til kr 4,84 ekskl. merverdiavgift.

For uprioriterte sendinger har prisdifferensieringen vært størst. I 1993 var prisnivået stort sett likt for massesendinger, kontorpost og post fra vanlige husholdninger. I 1993 lå prisen for massesendinger (50 000 sendinger) 4,2 prosent lavere i forhold til et vanlig frimerket brev. Prisen var da cirka SEK 2,50.

For uprioriterte massesendinger er det i dag stor grad av priskonkurranse, med store rabatter. Prisene for massesendinger lå i 2004 i gjennomsnitt 31,5 prosent lavere enn prisen for en vanlig frimerket enkeltsending. For enkeltsendinger er prisen i dag cirka SEK 4 ekskl. merverdiavgift. Justert for konsumprisindeksen ligger prisen for uprioriterte massesendinger cirka 50 prosent lavere i dag enn i 1993. Rabattene vil variere avhengig av flere forhold. Svenske skattemyndigheter har for eksempel en avtale som gir ytterligere 21 prosent rabatt i forhold til gjennomsnittet.

I Norge var prisene i 1993 for uprioriterte brev i første vektklasse kr 3. I 2004 var prisen kr 4,43 for tilsvarende sending uten rabatt. Prisutviklingen har derfor heller ikke for uprioriterte sendinger utviklet seg særlig forskjellig fra Sverige.

Spørsmål 8:

Det er ønska ei oversikt over prisskilnader i den svenske brevmarknaden mellom storbyområde og Sv­erige elles frå 1993 til 2004.

Svar:

For enkeltsendinger har det ikke vært differensiering av prisnivået i perioden. For massesendinger lanserte Posten Sverige i 1999 en ny prisstruktur for å møte konkurransen i geografiske områder med konkurranse. Prisene for formidling til visse sentrale områder i Sverige ble satt 20 prosent lavere ved innlevering i Stockholm. For post fra andre deler av Sverige ble prisene satt 10 prosent lavere ved formidling til disse områdene. Etter inngrep fra konkurransemyndighetene endret Posten Sverige prisene i 1999. Det ble innført en to-sone pris, hvor prisene ved formidling av over 5000 sendinger til de 19 største storbyområdene (fra hele landet) ble gitt rabatt på 13 prosent. Siden 1999 har denne rabattstrukturen i hovedsak vært uforandret.

Spørsmål 9:

Det er ønska ei oversikt over prisskilnader mellom små kundar og store kundar i Sverige i perioden 1993 til 2004.

Svar:

Se svar på spørsmål 7.

Spørsmål 10:

Det er ønska ei oversikt over de økonomiske resultata til Posten Sverige AB frå 1993 til 2004 og utviklinga av statlege tilskott.

Svar:

Vedlagt følger, i excel-format, en oversikt over de økonomiske resultatene til Posten Sverige AB fra 1993 til 2004. Oversikten er utarbeidet og kommentert av den svenske post- og telestyrelsen (PTS). Oversikten er basert på offisielle opplysninger fra Posten Sverige ABs årsrapporter. Som det også fremgår av PTS’ kommentarer til oversikten, må oversikten forstås med en rekke forbehold, herunder at regnskapsprinsippene har blitt endret i løpet av tidsperioden.

Når det gjelder statlige tilskudd i Sverige, får Posten Sverige AB utbetalt nærmere 400 millioner per år for å tilby grunnleggende banktjenester (kassaservice). Frem til 2001 var støtten på 200 millioner per år. I tillegg til støtten for å tilby grunnleggende banktjenester, bevilger PTS støtte for merkostnader knyttet til post- og kassaservicetjenester for tjenester til eldre og handikappede samt blindeskriftforsendelser. Støtten var i 2003 på knapt 18 millioner for tjenester til eldre og handikappede, og 45 millioner for blindeskriftforsendelser.

Spørsmål 11:

Kva erfaringar ligg til grunn for at departementet meiner avvikling av eineretten kan føre til at nye operatørar også kan ønske å konkurrere om samfunnspålagte ulønsame tjenester (jf. side 25 i proposisjonen)?

Svar:

Samferdselsdepartementet mener at avvikling av eneretten vil føre til at større internasjonale selskaper og lokale nisjeaktører vil gå sterkere inn i det norske markedet når eneretten avvikles. Dette henger sammen med at etableringshindringene for å starte opp postvirksomhet er relativt små. Erfaringer fra andre sektorer som er åpnet opp for konkurranse har vist at flere aktører ønsker å konkurrere om ulønnsomme tjenester, mot en kompensasjon fra staten. Dette har vært situasjonen i luftfartssektoren og nå i jernbanesektoren. Dette er sektorer med høyere etableringshindre enn i postsektoren. På denne bakgrunn mener Samferdselsdepartementet t at andre aktører vil kunne ønske å konkurrere om å tilby ulønnsomme tjenester.

Konkurranse om postformidling i ulønnsomme områder vil måtte skje gjennom anbudskonkurranse. Spørsmålet om posttjenester på sikt bør legges ut på anbud, og i så fall hvordan dette nærmere bør finne sted, vil bli gjenstand for nærmere vurdering i Samferdselsdepartementet. Departementet vil komme tilbake til Stortinget om saken i lovforslag om ny postlov, våren 2006. Anbud forutsetter økt konkurranse i forhold til hva som er situasjonen i dag. Så lenge det kun er én aktør som er interessert i å tilby bedriftsøkonomisk ulønnsomme tjenester (Posten), vil det være naturlig å videreføre dagens ordning med statlig kjøp av bedriftsøkonomisk ulønnsomme tjenester.

Spørsmål 12:

Kva regulatoriske tiltak ser departementet skal betre framføringstidene for post i Nordland, Troms og Finnmark?

Svar:

Post- og teletilsynet utreder for tiden på oppdrag fra Samferdselsdepartementet hvilke regulatoriske tiltak som kan implementeres for å bedre fremsendingstidene og kvaliteten i de tre nordligste fylkene. Dette arbeidet er ikke ferdigstilt.

For å avdekke forbedringsområder kan det gjøres særskilte kvalitetsmålinger for formidling til, fra og mellom de tre nordligste fylkene. Posten har av eget tiltak iverksatt slike separate målinger. Post- og teletilsynet vil motta resultater fra disse målingene cirka juli 2005. Kvalitetsmålingene følger ikke de internasjonale normene som er fastlagt av den europeiske standardiseringsorganisasjonen CEN. Årsaken til dette er praktiske forhold (vanskelig å skaffe testpersoner) og at omfanget på målingene vil medføre betydelige ekstra kostnader. Målingene vurderes av PT til likevel å gi tilstrekkelig nøyaktighet. Dette arbeidet er ikke ferdig.

Samferdselsdepartementet vil komme tilbake til spørsmålet om hvilke regulatoriske tiltak som kan implementeres for å bedre fremsendingstidene og kvaliteten i de tre nordligste fylkene i lovforslag om ny postlov, våren 2006. Nytten ved tiltakene vil måtte bli vurdert opp mot de kostnader som tiltakene vil medføre; kostnader både for Posten som selskap og eventuelle kostnader for staten i form av økte bevilgninger til statlig kjøp m.m.

Et fremtidig reguleringsregime vil imidlertid kunne åpne for at en lokal postoperatør bringer posten direkte innen regionen, uten å gå veien om en sorteringsterminal. Dermed vil det fremtidige reguleringsregimet kunne bidra til raskere framføring innen avgrensede områder.

Spørsmål 13:

Når tek Regjeringa sikte på å leggje fram ei sak om grunnleggande banktenester gjennom ekspedisjonsnettet til Posten Noreg AS?

Svar:

I Lov 21. juni 2002 nr. 44 heter det at Posten Norge AS gjennom avtale med finansinstitusjon skal gi tilbud om grunnleggende banktjenester i hele sitt ekspedi­sjonsnett. Den nåværende avtalen mellom Posten og DnB Nor om banktjenester i postnettet gjelder ut dette året. Posten har gått ut med anbudsinnbydelse til bankene for å kunne få i stand ei ny avtale i første halvår 2005. Resultatet av disse forhandlingene vil ha innvirkning på det arbeidet som Regjeringen har lagt opp til med å vurdere det framtidige omfanget av grunnleggende banktjenester i postnettet, og eventuell finansie­ring av ulønnsomme sider ved disse tjenestene og Samferdselsdepartementet vil måtte avvente dette før den gis en klar tidsangivelse for når en kommer til Stortinget med dette spørsmålet.

Spørsmål 14:

Hvordan vil distribusjon skje til husholdningene; skal nye operatører kunne anvende Postens distri­busjonsnett eller blir det for eksempel flere postkasser i hver husholdning?

Svar:

Spørsmålet om tilgang til Postens distribusjonsnett er behandlet i proposisjonen punkt 8.3.1, mens spørsmålet om tilgang til postkasser er behandlet i punkt 8.3.3. Bakgrunnen for at Samferdselsdepartementet har behandlet problemstillingen i to forskjellige underpunkter er at Posten har rådighet over distribusjonsnettet, mens kundene har rådighet over postkassene.

Når det gjelder 1) spørsmålet om tilgang til Postens distribusjonsnett, er det Samferdselsdepartementets oppfatning at det kan bli behov for å pålegge krav om tilgang for andre postoperatører til Postens nett, men departementet har ikke konkludert på dette punkt og ønsker problemstillingen videre utredet i samband med utviklingen av en ny postlov.

En slik rett til tilgang vil bidra til å gjøre det lettere for nye operatører å etablere seg og konkurrere med Posten. Eventuelle tilgangsforpliktelser vil bli pålagt på grunnlag av Postens sterke og etablerte markedsposisjon på postmarkedet. Som det er påpekt i stortingsproposisjonen, er det imidlertid mange utfordringer ved bruk av sektorspesifikk tilgangsregulering. Blant annet er det en regulatorisk utfordring hvordan en skal definere og avgrense et "nett" i postsektoren. "Postnettet" er vesentlig forskjellig fra telesektoren og energisektoren, hvor nettet består av kabler og ledninger osv.

Når det gjelder 2) spørsmålet om antall postkasser pr. husholdning, vil dette være noe husholdningene selv vil kunne bestemme. De fleste kunder vil nok finne det mest praktisk å få posten utlevert i én postkasse (eller utlevert på annen måte enn ved bruk av postkasser), i stedet for å gå til anskaffelse av flere postkasser. Det forhold at husholdningene har rådighet over postkassene, betyr at Posten ikke kan nekte tilgang til disse.

En særlig problemstilling knytter seg til at det i bygårder i praksis bare er Posten som har nøkkel til postkassene. Avisdistributører har ofte tilgang til inngangsdører, men ikke til postkassene, siden avisene blir levert på døren. Manglende tilgang til utleveringspostkasser kan i praksis være et hinder for å komme inn på postmarkedet. Ved avvikling av eneretten vil spørsmålet om tilgang til systemnøkler og postkasser måtte vurderes nærmere regulert i postloven.

Et annet særspørsmål knytter seg til postboksanlegg som Posten eier og disponerer på postkontorer. Dersom ikke andre operatører får tilgang til disse, kan det føre til at ikke alle tilbydere kan nå alle mottakere. Samferdselsdepartementet ønsker å sikre at alle operatører får tilgang til hverandres anlegg.

Spørsmål 15:

Vil det være mulig å sende brev fra konkurrerende operatør og til en mottaker med adresse som kun Posten Norge AS dekker? Hvordan vil dette erfaringsmessig påvirke prisene? Hvilke operatører vil i så fall ha ansvaret for post på avveie?

Svar:

Det vil være mulig å sende brev fra konkurrerende operatør til mottaker med adresse som kun Posten dekker. Grunnlaget for dette vil enten være avtale mellom Posten og den andre operatøren, eventuelt gjennom en lovbestemt rett til tilgang til distribusjonsnettet.

Tilgang til Postens nett (enten avtalebasert eller lovbestemt) vil gis til priser som gjenspeiler Postens kostnadsbesparelser ved å ikke stå for hele postformidlingen selv. Ut over de administrative kostnader som praktiseringen av et eventuelt tilgangsregime vil ha for Posten, legger Samferdselsdepartementet til grunn at et tilgangsregime ikke vil få særlige økonomiske konsekvenser for Posten. At Posten må gi tilgang til andre operatører, vil heller ikke få nevneverdige utslag på prisene til Postens produkter.

Når det gjelder ansvaret for post på avveie, vil det være sentralt for Samferdselsdepartementet å sikre at postoperatører ikke kan skyve ansvaret over på hverandre, i tilfeller hvor flere postoperatører har stått for postformidlingen. Som et utgangspunkt antar Samferdselsdepartementet at reglene bør utformes slik at postkunden kan forholde seg til den postoperatør som han har levert postsendingen til. Departementet vil i forslag til ny postlov komme tilbake med forslag til klage- og erstatningsordninger som er gode og enkle for brukeren, samt forutsigbare, praktikable og rettferdige for postoperatørene. Det vil også være nødvendig å sikre at alle postoperatører tilfredsstiller regler for personvern, erstatning ved bortkomne/mistede sendinger og håndtering av klager fra kunder.

Spørsmål 16:

Vil Posten ha enerett på frimerker?

Svar:

Nei. Posten har etter postloven i dag en særrett til å gi ut og bruke frimerker eller andre frankeringsmidler hvor "Norge" eller "Noreg" forekommer. Ved en avvikling av eneretten, taler hensynet til konkurranse på like vilkår for at denne særretten blir avviklet. Dette må imidlertid også vurderes opp internasjonale forpliktelser som Norge har påtatt seg på postområdet gjennom UPU-konvensjonen (som gir regler for internasjonal postformidling på globalt nivå).