I proposisjonen blir det foreslått å avvikle
den avgrensa eineretten Posten Norge AS (Posten) har til å formidle
postsendingar. Samferdselsdepartementet foreslår å gjennomføre
avviklinga frå 1. januar 2007.
For at prosessen skal vere føreseieleg
for Posten, dei tilsette i selskapet, andre postoperatørar
og brukarane, bør det så tidleg som råd
fastsetjast ein endeleg dato for å avvikle eineretten.
På bakgrunn av dette blir det bede om at Stortinget samtykkjer
i at det blir fastsett ein dato for å avvikle eineretten
allereie no.
Føremålet med å avvikle
eineretten er å fremje politiske målsetjingar
om eit landsdekkjande tenestetilbod av gode og rimelege posttenester
ved å leggje til rette for auka konkurranse i postmarknaden.
Samferdselsdepartementet gjer ingen forslag
om å endre nivået på dei samfunnspålagde
landsdekkjande tenestene. Dette gjeld blant anna krav om å levere
ut post seks gonger i veka, plikt til å levere brev og
pakkar inntil 20 kilo, og spesifiserte krav til framsendingstider og
tilgjenge. Krav om einingsporto, som i dag gjeld for einerettssendingar,
blir ført vidare for enkeltsendingar (typisk er brev som
blir lagde i raude og gule innsamlingspostkasser).
Samferdselsdepartementet vil uavhengig av prosessen
knytt til å avvikle eineretten til Posten vurdere tiltak
som om mogleg kan betre framsendingstidene i Nordland, Troms og
Finnmark.
Ved endringar i postlova i 2003 (endringslov
nr. 51/2003, i kraft 1. juli 2003) blei det fastsett ein
plan for å gradvis redusere den eineretten Posten har til å formidle
postsendingar, utan at det blei fastsett ein dato for når
eineretten skulle avviklast endeleg. Lovendringane førte
med seg at einerettsområdet frå 1. juli 2003 omfattar
lukka adressert brevpost med vekt under 100 gram og med pris inntil
tre gonger grunntaksten for eit prioritert brev i første
vektklasse (20 gram). Frå 1. januar 2006 blir einerettsområdet
redusert ytterlegare til sendingar med vekt inntil 50 gram og med
pris inntil to og ein halv gonger grunntaksten. Lovendringane gjennomførte
nødvendige endringar som følgje av eit nytt EU-direktiv
på området.
Ved høyringa og da lovforslaget blei
behandla, gav fleire uttrykk for at ein burde påskunde å avvikle
eineretten i høve til EU-direktivet, og at det burde fastsetjast
ein dato for når postmarknaden skulle vere fullt ut opna
for konkurranse. Samferdselsdepartementet sette på bakgrunn
av dette i gang eit større utgreiingsarbeid knytt til alternativ
til - og konsekvensar av - å redusere den eineretten Posten
har ytterlegare. Utgreiingsarbeidet danna grunnlag for at Samferdselsdepartementet
i mai 2004 sende på alminneleg høyring eit forslag
om å avvikle eineretten til Posten frå 1. januar 2007.
I tillegg til dei departementa og styringsorgana
det gjeld, blei forslaget sendt på høyring til
fylkeskommunane, operatørar og interesseorganisasjonar,
jf. nærare omtale i kap. 2 i proposisjonen.
Departementet har fått 38 høyringssvar.
Dei fleste høyringsinstansane er positive eller nøytrale
til forslaget om å avvikle eineretten til Posten. Somme
stiller spørsmål om eineretten bør avviklast
så tidleg som i 2007. Eit fåtal av høyringsinstansane,
særleg arbeidstakarorganisasjonane, er skeptiske til forslaget,
og meiner blant anna at dette kan få uheldige konsekvensar
for distrikta og for Posten.
Det er brei semje om at ein ved avviklinga av
eineretten, ikkje bør endre krava til dei leveringspliktige tenestene.
Dei aller fleste høyringsinstansane meiner også at
prinsippet om einingsporto bør førast vidare.
Den overordna målsetjinga på postområdet
er å sikre landsdekkjande formidlingstilbod av posttenester
til rimelege prisar og til god kvalitet. Føremålet
er nedfelt både i postlova og i konsesjonen til Posten.
Tradisjonelt har reglar i postlovgjevinga om avgrensa
monopol på framsending av postsendingar teke hand om målsetjinga.
Monopolet er knytt til å formidle vanleg brevpost. Einerettsområdet
er dei seinare åra gradvis blitt avgrensa gjennom lovendringar.
Regjeringa vil ved ei avvikling av eineretten
til Posten føre vidare den overordna målsetjinga
om å sikre eit godt og likeverdig posttilbod.
Generelt går Regjeringa ut i frå at
konkurranse stimulerer til effektivitet og innovasjon, noko som
igjen kjem kundane til gode gjennom eit breiare og meir kundetilpassa
tenestetilbod til så låge prisar som mogleg. Samferdselsdepartementet
meiner at dette også gjeld i postmarknaden. Det monopolet
Posten har hatt, er allereie dei seinare åra blitt innskrenka.
Det er dokumentert betydelege resultatforbetringar og at kundane
er meir nøgde med selskapet. Samferdselsdepartementet legg
til grunn at den auka konkurransen - og forventningar om at eineretten
blir avvikla på sikt - har gjort sitt til den positive
utviklinga.
Forslaget i proposisjonen er i tråd
med utviklinga på samferdselsområdet elles. Avviklinga
av monopol som er gjennomført på for eksempel
luftfarts- og telekommunikasjonsområdet, har vist kva fordelar
konkurranse kan føre med seg som middel for å fremje
kvalitet og innovasjon. Erfaringar frå andre land (først
og fremst Sverige og New Zealand) indikerer at effektiviteten i
tidlegare nasjonale postselskap har auka etter at einerettane blei
avvikla. Sjølv om den direkte konkurransen ikkje kjem til å auke
vesentleg, fører tenester basert på ny teknologi,
tilbod av nisjeprodukt og eksterne konkurransekrefter til at den
reelle konkurransen om postkundane har auka og kjem til å auke.
Stordriftsfordelane i postsektoren knyter seg
først og fremst til å levere ut post i distrikta.
Postverksemd kan også kombinerast med anna verksemd. På ein
del område ligg tilhøva såleis betre
til rette for konkurranse i postmarknaden enn på andre
område der tidlegare monopolrettar er oppheva.
I Tyskland og Nederland er det lagt vekt på omsynet til
resiprositet (gjensidig verknad) ved at planlagd avvikling av eineretten
i postmarknaden er gjord på vilkår av at heimemarknadene
i andre land blir opna tilsvarande. Samferdselsdepartementet meiner
at dette omsynet ikkje veg tungt når ein vurderer kva tid
den norske postmarknaden skal opnast for konkurranse. For norske
styresmakter er det sentralt å sikre at ein får reell
konkurranse - også frå utanlandske operatørar
- ved avvikling av eineretten. Dersom Posten ikkje får konkurranse,
kan ein risikere at selskapet tek for høg pris på produkta
sine.
På bakgrunn av stordriftsfordelar knytte
til å levere ut post i distrikta og forventa lågare
etterspurnad etter brevtenester, er det sannsynleg at konkurransen
særleg kjem i bedriftsmarknaden og for post som blir levert
ut i tettbygde strok. Samferdselsdepartementet ventar at marknaden
for enkeltsendingar ikkje kjem til å bli utsett for konkurranse
i stor grad. Det kjem til å bli sett i verk tiltak for å sikre
at manglande konkurranse i enkelte delmarknader ikkje fører
til eit dyrare posttilbod enn i dag. For post som blir levert ut
i spreidd busette område, meiner Samferdselsdepartementet
at Posten mest sannsynleg kjem til å halde på den
sterke stillinga. Det vil vere viktig å vurdere tiltak
som sikrer at den dominerande aktøren ikkje misbruker si
markedsmakt på ein uheldig måte for samfunnet.
For dei områda der Posten held fram i ei dominerande stilling, er
det sentralt for Samferdselsdepartementet å sikre at servicenivået
i dag blir ført vidare eller betra. Tiltak kjem til å bli
sette i verk for å sikre brukarane mot urimelege prisforskjellar.
Samferdselsdepartementet legg til grunn at lokal konkurranse
kan byggje på distribusjonsnett som allereie eksisterer.
Postmarknaden er ein nødvendig del
av informasjons- og kommunikasjonsmarknaden, og har ei viktig rolle
ved å medverke til næringsutvikling, handel og økonomisk
vekst. Nettverka i postsektoren (innsamling, transport og utlevering)
kan nyttast til eit breitt spekter av verdiaukande tenester, ikkje
minst når det gjeld å fremje utviklinga av elektronisk
handel og forretningsdrift. Postmarknaden er også viktig
for å utvikle ein kunnskapsbasert økonomi,
i Noreg og i andre land. I framtida kjem det til å vere
betydeleg rom for å hente synergieffektar i skjeringspunktet
mellom sektorane post, telekommunikasjon og IT.
Posten har ein marknadsdel på rundt
85 pst. av den norske postmarknaden rekna ut frå omsetjing.
På marknaden for adresserte sendingar (som delvis er omfatta av
einerett) har Posten ein marknadsdel i Noreg på nesten
100 pst. Innanfor marknaden for uadresserte sendingar har Posten
ein marknadsdel på cirka 80 pst.
Med over 1 500 salsstader har Posten det største
og mest finmaska salsnettet (av postperatørar) i Noreg,
og pliktar å levere post til nesten alle husstandar seks dagar
i veka.
Post- og teletilsynet har vurdert utviklinga
i den norske postmarknaden i 2003 (utviklingsrapport for Posten
2003). Post- og teletilsynet vurderer utviklinga i hovudsak som
positiv, og meiner at Posten har oppfylt konsesjonsvilkåra.
Auka konkurranse, særleg frå elektronisk
kommunikasjon, har saman med den økonomiske nedgangen i verda
dei siste åra hatt negative effektar på den globale postmarknaden.
Brevpost genererer framleis hovudtyngda av omsetninga
hos postoperatørane.
Internasjonalt ventar ein at postselskapa aukar
inntektene sine frå pakke- og logistikksegmentet i den femårsperioden
som kjem. Ein ventar at vekst i internasjonal handel og elektronisk
handel kjem til å få følgjer for pakketrafikken,
og dessutan reklame- og ekspressegmentet. Vidare reknar ein med
at den internasjonale posttrafikken totalt sett kjem til å auke
kraftig fram mot 2010 på grunn av auka forretningsverksemd
og vekst i fleire utviklingsland. Dette opnar nye marknadsutsikter
for postselskapa i industrialiserte land.
Postmarknadene i Noreg og fleire andre land
er prega av globalisering, rask teknologisk utvikling, avvikling av
einerettar, utvisking av bransjeskilje og dessutan konsolidering
og alliansebygging.
Fleire land har sett i verk reformer i postsektoren
for å møte utfordringane som kjem i framtida.
Søkjelyset er blant anna retta mot å restrukturere
føretaka frå nasjonale monopolselskap til kommersielle
bedrifter.
Postselskapa i dei industrialiserte landa bruker
meir og meir nye former for partnarskap, alliansar, oppkjøp og
samanslåingar som strategiske verktøy.
Strukturendringane grip også inn i
Norden, og dei store logistikkleverandørane er sterkt til
stades i Noreg gjennom partnarar og/eller dotterselskap.
Posten har prøvd å møte utfordringane
i framtida gjennom fleire strukturelle og organisatoriske endringar.
For å konsentrere seg meir om kjerneverksemda
i selskapet har Posten skilt ut fleire støtte- og servicefunksjonar
i eigne einingar. Salsnettet er lagt sterkt om, der det å redusere
talet på postkontor og å innføre Post
i butikk har vore i fokus. Lokalomdeling og landpostteneste er også restrukturert.
Også sorteringsnettet har gjennomgått strukturendringar
og automatisering.
Også dei andre aktørane i
den norske postmarknaden har sterk merksemd på effektiv
drift, forretningsutvikling, utvikling av tenestespekteret, servicenivået
og strategiske alliansar.
Postselskap verda over tek i bruk ny teknologi,
særleg elektroniske medium/elektronisk kommunikasjon, for å betre
servicen og utvikle nye tenester. Tenestetilbodet blir stadig meir
variert.
Også aktørane i den norske
postmarknaden arbeider aktivt med å utvikle fleire nye
tenester for å møte utfordringane i framtida.
I samarbeid med dotterselskapet ErgoGroup har Posten blant anna
utvikla teknologi og løysingar for å ta vare på behovet
for sikker elektronisk kommunikasjon (elektronisk ID), og dessutan
elektronisk fakturabehandling (eFaktura).
Postlova (lov 29. november 1997 nr. 73 om formidling
av landsdekkende postsendinger) gjeld formidling av postale basistenester
som skal vere tilgjengelege over heile landet.
Postlova gjev Posten einerett til å formidle
visse typar postsendingar regelmessig mot vederlag. Dei sentrale
avgrensingskriteria for einerettsområdet er pris og vekt
på sendinga. Fram til og med 31. desember 2005 omfattar
eineretten sendingar med vekt inntil 100 gram og med pris inntil
tre gonger grunntaksten for eit brev i første vektklasse
(20 gram). Frå og med 1. januar 2006 omfattar eineretten
sendingar med vekt inntil 50 gram og med pris inntil to og ein halv
gonger grunntaksten.
Gradvis avvikling av eineretten til Posten er
i samsvar med pliktene Noreg har etter EØS-avtalen.
EØS-avtalen forbyr statsstøtte
i alle former som vrir eller trugar med å vri konkurransen
ved å gje fordelar til enkelte føretak eller produksjonen
av enkelte varer dersom støtta påverkar samhandelen
mellom avtalepartane.
Europaparlaments- og rådsdirektiv (97/67/EF)
blei endra 10. juni 2002, da EU fastsette direktiv 2002/39/EF
om å opne for enda meir konkurranse i marknaden for posttenester.
Postdirektivet er implementert i norsk rett ved endringar i postlova,
postforskrifta og i konsesjonen til Posten.
Medlemslanda står fritt til å avvikle
einerettane på postområdet raskare (eller i fleire
marknader) enn det direktivet pålegg dei. Kommisjonen har
til no fokusert på å sikre at alle medlemslanda
gjennomfører pliktene som postdirektivet pålegg
dei, og det er ikkje gjeve føringar for korleis dei nasjonale
regelverka bør formast ut, dersom prosessen med å opne
postmarknadene for konkurranse blir forsert i høve til
minstekravet i EU.
Det å avvikle resterande einerettar
på postområdet gjer det nødvendig med
ei ny postlov. Samferdselsdepartementet tek sikte på å leggje
fram eit lovforslag om korleis ein skal regulere ein postmarknad
utan einerettar, våren 2006.
Ein må vidareføre og utvikle
reglar som sikrar brukarane eit godt og rimeleg tilbod av posttenester;
i dette ligg også krav til servicenivå, behandling
av personopplysningar, klageordningar, erstatningsreglar ved skade
eller ved bortkomne sendingar m.m. Regelverket skal ta vare på brukarinteresser
og sikre konkurranse på like vilkår. Det kjem
til å bli lagt avgjerande vekt på å sikre
alle forbrukarar og bedrifter i heile landet tilgang til dei samfunnspålagde
posttenestene. For å oppnå dette treng ein eit
godt, enkelt og framtidsretta regelverk.
Samferdselsdepartementet tek sikte på å gå gjennom modellen
for statleg kjøp, for blant anna å sikre at han er
i tråd med nyare praksis frå EU-domstolen og EU-kommisjonen
på statsstøtteområdet. Det er viktig
at ein når ein finansierer ulønsame tenester ikkje
overkompenserer, noko som kan gje grunnlag for kryssubsidiering
til område som Posten tilbyr i konkurranse med andre operatørar.
Samferdselsdepartementet meiner det er viktig
at det nye regelverket, tilpassa ein postmarknad med konkurranse,
er på plass før ein avviklar eineretten. Det er hovudårsaka
til at ein ikkje bør avvikle eineretten før 1. januar
2007. Samferdselsdepartementet meiner dette også sikrar
at Posten og andre postoperatørar får tid til å bu
seg på konkurranse. Styresmaktene kjem i prosessen til å dra
nytte av erfaringar med parallell regelverksutvikling i andre land
som er i ferd med å avvikle, eller som har avvikla, eineretten
på postområdet. Dette gjeld land som Sverige,
Storbritannia, Nederland, Tyskland, Sverige og Estland.
Dei landa som har opna eller er i ferd med å opne
opp postmarknaden heilt eller delvis ut over minstekravet i EU,
har valt ulike måtar å gjennomføre marknadsopninga
på. Storbritannia har valt å utforme eit detaljrikt og
komplekst reguleringssystem, mens det verkar som om land som Nederland
og Sverige har overlate fleire spørsmål til marknadsaktørane
(såkalla "light-touch"-regulering).
Samferdselsdepartementet ønskjer å føre
vidare reglar som sikrar brukarane eit godt, rimeleg og landsdekkjande
tilbod av posttenester. Blant anna kjem ein til å måtte
stille krav til servicenivå og framsendingstider, behandling
av personopplysningar, erstatningsreglar ved skade og
tap av sendingar og krav om grunnleggjande banktenester i landsdekkjande
post-ekspedisjonsnett. Regjeringa ønskjer å føre
vidare eit krav om omdeling seks dagar per veke, og dessutan føre
vidare eit krav om geografisk einingsporto for enkeltsendingar (typisk
er brevpost som blir lagd i innsamlingspostkasser.
Dei sentrale pilarane i postlovgjevinga i dag
er postlova og konsesjonen til Posten. Departementet kjem på sikt
til å vurdere å forlate konsesjon som styringsverktøy
og i større grad enn i dag bruke forskrift. I ein tidleg fase
etter marknadsopninga blir det likevel naturleg å føre
vidare krava til dei leveringspliktige tenestene i konsesjonen til
Posten. For å fremje konkurranse på like vilkår
mellom operatørane kjem ein til å vurdere å endre
andre regelverk enn postregelverket.
Uavhengig av prosessen knytt til å avvikle
eineretten til Posten vil Samferdselsdepartementet vurdere regulatoriske
tiltak som om mogleg kan betre framsendingstidene i Nordland, Troms
og Finnmark.
I Ot.prp. nr. 82 (2001-2002) om tilbod av grunnleggjande
banktenester gjennom ekspedisjonsnettet til Posten Norge AS (jf.
lov 21. juni 2002 nr. 44) er det uttalt at det på sikt
bør vurderast om ein for eksempel kan avgrense dei pliktene
Posten har til å tilby grunnleggjande banktenester til
dei delane av ekspedisjonsnettet som ligg i geografiske område
der det ikkje er tilbod om grunnleggjande banktenester gjennom andre kanalar.
Spørsmålet blei vurdert i siste eigarmelding, St.meld.
nr. 11 (2003-2004). Samferdselsdepartementet meiner at ein må vurdere
spørsmålet om å endre kravet på bakgrunn
av den teknologiske utviklinga, utviklinga i bankmarknaden og endringane
i kundebehova. Samferdselsdepartementet tek sikte på at
spørsmålet skal vurderast breitt og leggjast fram
for Stortinget.
I lovforslaget som blir fremja før
eineretten blir avvikla, kjem ein til å drøfte
nærare problemstillingane knytte til å gje tilgang
til Posten (dominerande aktør) sitt nett og tilhøvet
mellom å bruke sektorspesifikk og generell konkurranseregulering
av postmarknaden.
Gjeldande konsesjon for Posten stiller krav
til at ein skal tilby dei leveringspliktige tenestene til kostnadsbaserte
prisar på objektive, oversiktlege og ikkje-diskriminerande
vilkår.
Konsesjonen som gjeld for Posten, stiller også krav om
produktrekneskap. Produktrekneskapen skal vise at prisane på dei
samfunnspålagde tenestene er kostnadsbaserte, og at det
ikkje skjer ulovleg kryssubsidiering mellom tenester utanfor og
innanfor einerettsområdet.
I ein postmarknad med fleire aktørar
vil det vere eit press for å setje prisen på tenestene
i samsvar med kostnadene som ligg under.
Samferdselsdepartementet meiner at det kan vere
eit veleigna verkemiddel å innføre maksimalprisar
for å motverke moglege urimelege prisforskjellar, i tillegg til
krav om geografisk einingsporto. Maksimalprisar skal vere med på å hindre
urimelege prisaukar i distrikta og fungere som eit sikringsnett
i tilfelle prisane blir urimeleg høge for forbrukarane.
Det er føremålstenleg at operatørar
med leveringsplikter, det vil seie Posten, blir pålagt
krav om maksimalprisar.
Einingsportoprinsippet blei først lovfesta
i Noreg i 1999, men har røter heilt tilbake til da frimerket
blei innført på midten av 1800-talet. Kravet om
einingsporto i postlova § 5 er avgrensa til å gjelde
for sendingar innanfor einerettsområdet, det vil seie brev
under 100 gram fram til 31. desember 2005 og brev under 50 gram
frå 1. januar 2006.
Einingsporto kjem til å bli ført
vidare for enkeltsendingar (typisk er brev som i dag blir lagde
i gule og raude innsamlingspostkasser). I tillegg kjem ein til å vurdere å innføre
maksimalprisordningar. Det kjem framleis til å bli stilt
krav om å omdele post seks dagar i veka.
Samferdselsdepartementet ønskjer ikkje
at kravet om einingsporto skal utvidast til å gjelde for
alle leveringspliktige tenester (brev og pakker opp til 20 kilo).
Samferdselsdepartementet legg til grunn at einingsportoen
bør avgrensast ved ei vektgrense som i dag. Ved avvikling
av eineretten vil Samferdselsdepartementet også vurdere å setje
ei grense for talet på sendingar som kravet om einingsporto
skal gjelde for.
Samferdselsdepartementet ønskjer at
krav om einingsporto, uavhengig av kva for kriterium ein gjev ei
slik regulering, blir ført vidare i lovform kombinert med
konsesjonskrav.
Statleg kjøp av samfunnpålagde,
ulønsame posttenester i Noreg er eit viktig verkemiddel
for å sikre like tenester til heile landet. Posten er pålagd å levere
slike tenester gjennom konsesjonsreglane, seinast da konsesjonen
blei fornya i 2001. Føremålet med konsesjonen er å sikre
eit landsdekkjande tilbod av posttenester til rimeleg pris og av
god kvalitet. Meirkostnadene ved å levere samfunnspålagde
tenester blir dekt gjennom det eventuelle einerettsoverskotet Posten
får, og statleg kjøp av bedriftsulønsame
posttenester.
Ein kan finansiere samfunnspålagde
posttenester over statsbudsjettet (direkte overføringar
eller statleg kjøp), eller gjennom ein fondsmekanisme.
Samferdselsdepartementet tek sikte på at
samfunnspålagde ulønsame posttenester blir finansierte
som i dag ved direkte statlege overføringar gjennom ordninga
med statleg kjøp. På sikt blir det også naturleg å vurdere
alternativ til statleg kjøp.
Aktuelle alternativ er å la fleire
postoperatørar konkurrere om å tilby ulønsame
tenester (anbod) eller påleggje operatørane å finansiere
ulønsame tenester gjennom fondsfinansiering (såkalla
USO-fond). Både USO-fond og anbod føreset auka
konkurranse i høve til i dag.
Behovet for statleg kjøp etter at eineretten
til Posten er avvikla blir påverka av fleire faktorar,
og det er vanskeleg å gje konkrete prognosar for utmålinga.
Samferdselsdepartementet går ut ifrå at behovet
kjem til å vere relativt stabilt dei næraste åra.
På lengre sikt vil det blant anna bli påverka
av konkurransegrad, framtidige servicekrav og prising av samfunnspålagde
tenester, og dessutan modellen for korleis ein skal rekne ut meirkostnadene
ved å levere slike tenester, og eventuell innføring
av alternative kjelder for å finansiere desse tenestene.
Når fleire nye aktørar har etablert seg i marknaden,
kan det vere aktuelt å vurdere alternative kjelder til å finansiere
samfunnspålagde ulønsame posttenester, for eksempel
fondsfinansiering. Det kan også vere aktuelt å vurdere å lyse
ut dei samfunnspålagde tenestene på anbod, nasjonalt
eller regionalt.
For å leggje til rette for auka konkurranse
i tidlegare monopoliserte sektorar har ein på andre sektorar
stilt krav om at andre tilbydarar skal ha tilgang til infrastrukturen
til dominerande operatør (tilgangsregulering).
I den grad Posten kontrollerer eit naturleg
monopol, for eksempel utlevering av post i distrikta, kan det vere samfunnsmessig
lønsamt å sikre andre aktørar tilgang til
dette ved hjelp av regulatoriske verkemiddel. Dette kan gjere det
lettare for nye operatørar å konkurrere med Posten,
som allereie er godt etablert på postmarknaden, samt vere
med på å auke konkurransen i dei lønsame
delane av marknaden. På den andre sida fører tilgangsregulering
til administrative utgifter for operatørane og for styresmaktene
samt fare for langvarige prosessar. Samferdselsdepartementet kjem
derfor til å vurdere nøye i kva grad ein treng
tilgangsregulering. Ved utforminga av reguleringa, vil ein leggje
vekt på å finne løysingar som fremmer
aktøranes insentiv til sjølv å avtale
vilkåra for tilgang til dominerande aktørs nett.
Det å bruke tilgangsregulering er på mange
måtar komplisert. Det er blant anna ei regulatorisk utfordring korleis
ein skal definere og avgrense eit "nett" i postsektoren, og dessutan
kvar, på kva vilkår og for kva tenester ein skal
gje tilgang. Samferdselsdepartementet meiner at ein mogleg regulatorisk
modell for tilgangsreglar på postsektoren er den som blir
brukt i lov 4. juli 2003 nr. 83 om elektronisk kommunikasjon (ekomlova)
kapittel 4, som seier at ein tilbydar med sterk marknadsstilling
har plikt til å komme til møtes "enhver rimelig
anmodning om tilgang til nettet".
Samferdselsdepartementet tek ikkje sikte på å gjere strukturelle
tilpassingar før eineretten blir avvikla, men vil drøfte
dette nærare i odelstingsproposisjonen om ny postlov. Ein
må vurdere fragmentering av infrastrukturen på denne
måten for å fremje konkurranse opp mot det verditapet
dette fører med seg for Posten som selskap og samfunnet
som heilskap.
Andre former for tilgang til postal infrastruktur
enn distribusjonsnettet kan vere tilgang til postnummer, postboksar/utleveringspostkasser
og adresseendringsregister. Ein bør sikre tredjepartar
tilgang til annan postal infrastruktur på ein enkel og
ikkje-diskriminerande måte.
I ein postmarknad med fleire operatørar
er det slik Samferdselsdepartementet ser det ønskjeleg å sikre
at alle operatørar har tilgang til oppdaterte adresser.
For å oppnå dette kan det vere aktuelt å opprette
eit felles adresseregister etter svensk modell. Eit aksjeselskap ått av
Posten Sverige og andre postselskap i fellesskap forvaltar adresseregisteret
i Sverige.
Forslaget om å avvikle eineretten til
Posten frå 1. januar 2007 får ikkje vesentlege
administrative konsekvensar.
Forslaget opnar for at ein vurderer å endre
modellen for statleg kjøp, eller at ein tilpassar han marknadssituasjonen
i framtida. Forslaget legg også opp til at ein skal vurdere
alternative finansieringskjelder til statleg kjøp av ulønsame
posttenester.
Komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Sigrun Eng, Bjørgulv Froyn, Oddbjørg Ausdal Starrfelt og Tor-Arne Strøm, frå Høgre, Anne Berit Andersen, Sverre J. Hoddevik, Hans Gjeisar Kjæstad og leiaren Petter Løvik, frå Framstegspartiet, Thore A. Nistad og Kenneth Svendsen, frå Sosialistisk Venstreparti, Geir-Ketil Hansen og Heidi Sørensen, frå Kristeleg Folkeparti, Odd Holten og Jan Sahl, og frå Senterpartiet, Jorunn Ringstad, viser til at posttenestene opp gjennom tida har vore ei viktig brikke i infrastrukturen for å oppretthalde busetnad og næringsliv i heile landet.
Komiteen er klar over dei store endringane Posten har stått overfor dei siste åra og at dette har ført med seg store utfordringar for Posten som organisasjon.
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at det fortsatt vil stilles strenge krav til tjenestetilbud og tilgjengelighet på postmarkedet. Formålsparagrafen i dagens postlov (lov 29. november 1996 nr. 73 om formidling av landsdekkende postsendinger § 2) skal videreføres i den nye postloven: Den overordnede målsettingen på postområdet er å sikre et landsdekkende formidlingstilbud av posttjenester til rimelige priser og med god kvalitet.
Flertallet vil understreke at det er et mål at et godt posttilbud opprettholdes i alle deler av landet, også i distriktene. Landsdekkende posttjenester bør videreføres på dagens nivå. Tjenestetilbudet i distriktene skal ikke svekkes. Flertallet er enig i at tiltak bør iverksettes for å sikre Postens brukere mot urimelige prisforskjeller. Etter flertallets oppfatning er det rett at enhetsporto på enkeltsendinger skal videreføres. Flertallet viser til at det i tillegg vurderes ulike maksimalprisordninger.
Flertallet vil også understreke at statlig kjøp av samfunnspålagte, bedriftsøkonomisk ulønnsomme posttjenester er et virkemiddel som også i framtiden skal bidra til å sikre at slike mål blir oppfylt.
Flertallet vil i tillegg peke på at intensjonen bak økt konkurranse på postmarkedet er at denne skal være med på å gi et større og bedre tilbud av posttjenester til lavest mulig pris.
Medlemene i komiteen frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet finn ingen grunn til at Noreg skal gå raskare fram i liberaliseringa av postmarknaden enn slik EU planlegg, før ein gjer endringar nasjonalt. Desse medlemene set som føresetnad at ein får evaluert konsekvensar av ein fri postmarknad før ein gjer endringar nasjonalt.
Desse medlemene vil peike på at det har vore ei felles forståing av at Posten Norge AS skal tilby likeverdige tenester i heile landet, til same pris.
Desse medlemene vil peike på at den overordna målsettinga på postområdet er å sikre eit landsdekkande formidlingstilbod av likeverdige posttenester til same pris og med god kvalitet.
Desse medlemene meiner at Regjeringa med denne proposisjonen bryt med den postpolitiske målsettinga. Desse medlemene vil difor vil gå mot forslaget om å avvikle Posten Norge AS sin einerett frå 1. januar 2007.
Komiteen viser til at det i samband
med endring av postlova i 2003 vart gjort vedtak om å redusere
Posten Norge AS sin einerett til å formidle postsendingar. Det
vart ikkje fastsett dato for når eineretten skulle endeleg
avviklast.
Komiteen har merka seg at det
er ulike syn av kva slag konsekvensar ein vil få ved ei
avvikling av eineretten til Posten frå 1. januar 2007.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
mener at Postens enerett på postmarkedet bør avvikles
fra 1. januar 2007 og understreker at dagens gode kvalitet på posttjenestene
skal opprettholdes over hele landet også etter det tidspunktet.
Medlemene i komiteen frå Arbeidarpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil vise til
at eineretten har vore eit godt verkemiddel for å fremje
geografisk utjamning av prisar. Gjennom eineretten og einingsportoen
har ein òg kunne finansiere bedriftsøkonomiske
ulønsame tenester, ved at overskotet frå dei lønsame
tenestene har dekka dei ulønsame tenestene. Posten har
som motyting til eineretten, forplikta seg til å sikre
eit landsdekkjande tilbod av gode og rimelege posttenester.
Desse medlemene meiner at konsekvensane
av ei avvikling av eineretten til Posten Norge AS frå 1. januar
2007 vil kunne føre til dårlegare tilbod til distrikta
og gi stor variasjon i kvalitet og pris i ulike deler av landet.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener
det er av større samfunnsøkonomisk betydning at
Posten Norge AS utfører sine samfunnspålagte tjenester,
enn at selskapet går med et stort overskudd. Det er fortsatt
flere områder i landet hvor framføringstidene
ikke når målsettinger i konsesjonen.
Disse medlemmer ønsker å styrke
dagens leveringsplikt for Posten Norge AS og mener at offensive politiske
mål for landsdekkende posttjenester blir vanskeligere å nå dersom
eneretten oppheves fra 2007.
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre,
Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at
Posten Norge AS ønsker å være i forkant
av EU når det gjelder liberalisering av postmarkedet. Det
tas sikte på at EUs postmarkeder åpnes for fri
konkurranse fra 1. januar 2009. Flertallet vil imidlertid
vise til at en rekke EU-land allerede har gjennomført avvikling
av eneretten på sine postmarkeder: Sverige og Finland åpnet
postmarkedene i 1994 og Estland i 2001. Storbritannia har nylig
meddelt at de vil gjennomføre full liberalisering på postmarkedet
fra 1. januar 2006, Nederland fra 2007 og Tyskland fra 2008.
Flertallet viser til de forventede
positive effekter av å åpne markedet fullt ut
for konkurranse fra det foreslåtte tidspunktet 1. januar
2007. Det forventes således at konkurranse skal bidra til
ny dynamikk i markedet og at dette skal lede til økt kundefokus,
utvikling av nye produkter, resultatforbedringer, og at kundene
blir mer tilfredse med tilgjengelighet og tjenestetilbud. Flertallet viser
videre til at Posten Norge AS ønsker å være
i forkant av utviklingen innenfor den europeiske union.
Flertallet vil i tillegg til
det faktum at store deler av det norske postmarkedet allerede er åpent
for konkurranse, peke på at Postens enerett blir utfordret
og uthult av nære substitutter som e-post og forventet volumnedgang
innen brevmarkedet. Det er flertallets oppfatning
at disse forhold utgjør en like stor utfordring for Posten
som avvikling av eneretten.
Flertallet mener videre at det
vil være viktig å dra nytte av erfaringer fra
land som Sverige, Storbritannia, Nederland, Tyskland og Estland.
Dette er land som allerede har avviklet, eller som er i ferd med å avvikle, monopolet
på postområdet.
Flertallet vil understreke at
regelverket uansett må tilpasses særegne norske
forhold, herunder Norges spredte bosettingsmønster.
Medlemene i komiteen frå Arbeidarpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartietvil
vise til at dersom Noreg no går inn for å avvikle
eineretten til Posten, vil dette vere å gå lengre
i liberaliseringa av postmarknaden enn kva som er tilfelle i dei
fleste EU-landa.
Desse medlemene vil vise til
at effekten av liberaliseringa av postmarknaden i Sverige mellom
anna har ført til økte portoprisar for små postkundar,
jf. den svenske Post- og telestyrelsen (PTS) sin analyse av den svenske
postmarknaden juni 2004.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at Regjeringens forslag åpner for at Posten Norge AS
skal pålegges tilgangsregulering ved å stille
distribusjonsnett, postnummer, postkasser, postbokser, adresseregister
og lignende til rådighet for konkurrerende selskaper. I
tillegg åpner Regjeringen også for å anbudsutsette
samfunnspålagte landsdekkende tjenester.
Disse medlemmermener
det er uklart hvordan vanlige innbyggere skal holde oversikten,
sikres et godt tilbud og få ivaretatt sine rettigheter
når en nasjonal postleverandør avløses
av et fragmentert marked med ukjent grad av tilgangsregulering.
Disse medlemmer viser til erfaringene
fra Sverige som avviklet eneretten i 1994, som et av de første land
i verden. Sverige har ombæring 5 dager i uka mot 6 dager
i Norge. Konkurransen har gitt større grad av prisdifferensiering
med økte portopriser for små kunder og lavere
portopriser for storkunder. Det er også en betydelig prisforskjell
på massesendinger mellom de konkurranseeksponerte storbyområdene
og resten av landet. Totalt sett har likevel Sverige etter mer enn
10 år med liberalisert postmarked hatt om lag den samme prisutviklingen
som Norge. Samtidig har Posten Sverige AB hatt svekket inntjening
og svake økonomiske resultater de siste årene
sammenlignet med Posten Norge AS.
Disse medlemmer mener at erfaringene
fra Sverige ikke gir noen gode argumenter for å avvikle
Posten Norge AS" enerett i 2007.
Komiteen vil leggje vekt på at
ein fører vidare krava til dei leveringspliktige tenestene
og at prinsippet om einingsportoen vert vidareført.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
vil vise til positive erfaringer fra andre land der monopol på postmarkedet
er avviklet.
Flertallet viser videre til at
Postens tilpasning til en situasjon med økt konkurranse
allerede har bidratt til at det er blitt flere tilgjengelige ekspedisjonssteder (Post
i Butikk), at kvaliteten på framsending av prioriterte
brev har økt, at kundene er mer tilfredse, at utleveringsfrekvensen
er blant de beste i verden, og at klagehåndteringssystemet
er bedre og bedre kjent blant publikum.
Flertallet vil igjen understreke
at tjenestetilbudet i distriktene ikke skal svekkes ved en avvikling
av Postens enerett.
Flertallet viser til at det er
en klar og entydig intensjon om å opprettholde dagens høye
nivå på tjenestetilbudet i distriktene. Gjennom
bruk av virkemidler som enhetsporto på enkeltsendinger,
statlig kjøp av ulønnsomme tjenester og et nytt
regelverk som er tilpasset de særegne norske forholdene
som for eksempel det spredte bosettingsmønsteret, ønsker flertallet å videreføre
et godt posttilbud over hele landet, også etter avviklingen
av Posten Norge AS’ sin enerett på markedet.
Medlemene i komiteen frå Arbeidarpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet meiner at konkurranseutsetjing
ikkje nødvendigvis fører til betre tilbod og lågare
prisar for kundar i heile landet.
Desse medlemene meiner at ein
må ta høgde for at Noreg har særlege
utfordringar knytte til mellom anna avstandsulemper for næringslivet
og spreidd busetnad. Dette gjer det sannsynleg at berre ein liten del
av landet vil vere attraktivt for konkurrerande selskap, og vil
lett føre til at distrikta tapar.
Desse medlemene vil peike på at
i proposisjonen gir Regjeringa ingen klare forslag til korleis ein skal
hindre at distrikta tapar.
Komiteen har merka seg at Samferdselsdepartementet
er oppteken av å sikre eller betre dagens servicenivå for
brukarane, og at ein ser for seg at Posten Norge AS vil halde fram
med å vere ein dominerande aktør også etter
ei eventuell oppheving av eineretten. Dei siste åra har
det vore store endringar innan mellom anna salsnettet, der eit stort
tal postkontor er nedlagde medan ein har innført "Post
i Butikk" mange stader. Det er òg teke i bruk fleire elektroniske
tenester for å betre servicenivået. Komiteen er
positiv til endringar i tenestetilbodet dersom dette betrar servicen
for forbrukarane, men vil understreke at elektroniske tenester ikkje
aleine kan gi eit fullgodt tilbod som erstatning for postkontor.
Komiteen er samd om at postomdelinga
framleis skal skje seks dagar i veka.
Medlemene i komiteen frå Arbeidarpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet er uroleg for
korleis servicenivået skal oppretthaldast i heile landet
gjennom eit eventuelt statleg kjøp av ulønsame
tenester, og kan heller ikkje sjå at departementet har
forslag til korleis dette skal organiserast.
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre,
Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, støtter
Regjeringens forslag om videreføring av enhetsportoen knyttet
til enkeltsendinger. Det skal fortsatt være enkelt og greit å få sendt
vanlige brev. Flertallet vil hevde at lik pris på disse
sendingene er rett og rettferdig.
Flertallet mener at en ordning
med maksimalprisordning i tillegg vil kunne være et egnet
virkemiddel for å motvirke eventuelle urimelige regionale
prisforskjeller. Flertallet viser også til
at det i Sverige er krav om enhetsporto for enkeltsendinger som
formidles av Posten Sverige AB.
Flertallet vil vise til at det
at Posten kan operere med ulike priser for massesendinger, er en
videreføringav hva selskapet
har anledning til i dag. Flertallet anser det uansett
som lite sannsynlig at Posten vil benytte anledningen til å ta
høyere priser på de sendingstyper som det ikke
vil gjelde enhetsporto for (dvs. massesendinger), da bedrifter i
så fall vil kunne omgå dette ved å sende
alle sine sendinger som enkeltsendinger.
Medlemene i komiteen frå Arbeidarpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet føreset
at einingsportoen vert ført vidare.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at den geografiske enhetsportoen kun vil omfatte Posten Norge
AS. Konkurransetilsynet skriver i sin høringsuttalelse
at dette kan føre til at konkurrerende operatører
kan "skumme fløten" i lønnsomme markeder. Posten
Norge AS vil ikke kunne møte slik konkurranse med pris,
noe som vil gi reduserte inntekter og dermed et redusert grunnlag
for å subsidiere tilbud i ulønnsomme deler av
markedet. Disse medlemmer mener at en slik ulik konkurranse
kan drive fram et valg mellom økte statlige kjøp av
ulønnsomme tjenester, mer regulering eller avvikling av
enhetsportoen.
Disse medlemmer viser også til
at Posten Norge AS vil få frihet til å gi rabatter
som reflekterer geografisk avstand ved formidling av massesendinger. Disse
medlemmer mener derfor at Regjeringens forslag vil stimulere
til økte geografiske prisforskjeller og innebære
ei økonomisk svekking av det landsomfattende posttilbudet.
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre,
Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, mener monopolets
tid på det norske postmarkedet er forbi og støtter
Regjeringens forslag om å avvikle Posten Norge AS’ enerett
til å formidle postsendinger i Norge fra 1. januar 2007.
Medlemene i komiteen frå Arbeidarpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at
eit av dei viktigaste styringsverktøy ein i dag har i postpolitikken,
er konsesjonen. Gjennom fastsetjing av krava i konsesjonen, har
departementet i dag sikra samfunnspålagde oppgåver. Desse
medlemenemeiner at dei samfunnspålagde oppgåvene
må vidareførast i åra som kjem.
Desse medlemene går
difor mot å avvikle eineretten til Posten Norge AS frå 1.
januar 2007.
Medlemene i komiteen frå Arbeidarpartiet vil,
dersom eit fleirtal i innstillinga foreslår prinsippvedtak
om å avvikle eineretten frå 1. januar 2007, kome
tilbake til vilkår knytt til dette når saka er
endeleg utgreidd i samband med framlegging av ein odelstingsproposisjon
om å endra postlova i tråd med dette.
Komiteenes medlemmer fra SosialistiskVenstreparti vil
vise til OECD-rapporten "Promoting Competition in Postal Service"
som karakteriserer utlevering av post til små og mellomstore
sluttbrukere som et naturlig monopol.
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet,
Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
er opptekne av at departementet må føre ein langsiktig
og føreseieleg utbytepolitikk slik at Posten Norge AS får moglegheit
til langsiktig utvikling, planlegging og drift. Fleirtalet vil åtvare
sterkt mot at departementet held fram med å føre
ein tilfeldig utbytepolitikk slik det er gjort til no.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at utbyttepolitikken bør ha sin basis i aksjeloven slik
som for vanlige aksjeselskaper, og at utbytte skal bestemmes av
styret med basis i selskapets økonomi. Dette vil likevel
være å forandre et prinsipp som vil gjelde for
alle statlige aksjeselskaper, og ber Regjeringen komme tilbake til
Stortinget med dette på en egnet måte.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at eierskapet til Posten Norge AS ligger i Samferdselsdepartementet.
I en situasjon hvor Posten Norge AS skal konkurrere med andre selskaper om
anbud, er det etter disse medlemmers syn uheldig
at Samferdselsdepartementet både skal utarbeide anbudskriterier
og tildele anbudet når de selv eier den ene av tilbyderne.
Selv om Samferdselsdepartementet legger betydelig vekt på å skille
eierrollen fra regulatorrollen, vil begge rollene utøves
av samme departement, og kunne bli et problem i forhold til andre aktører
i markedet. Allerede nå kommer 79 pst. av Postens virksomhet
fra konkurranseutsatt område.
Disse medlemmer vil derfor fremme
følgende forslag:
"Eierskapet til Posten Norge AS overføres
fra Samferdselsdepartementet til Næringsdepartementet."
Forslag frå Framstegspartiet:
Eierskapet til Posten Norge AS overføres
fra Samferdselsdepartementet til Næringsdepartementet.
Tilrådinga frå komiteen blir fremma av Høgre, Framstegspartiet og Kristeleg Folkeparti.
Komiteen har elles ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å gjere slikt
vedtak:
Stortinget samtykkjer i at den avgrensa eineretten Posten har til å formidle postsendingar, blir avvikla frå 1. januar 2007.
Spørsmål til St.prp. nr. 34 (2004-2005) Om å avvikle eineretten til Posten Norge AS
Korleis skal post som skal
omfattes av einingsporto, plukkast ut etter at postmarknaden er
fullt ut liberalisert, og kor stor del av posten er dette?
Enhetsportoen gjelder i dag for sendinger innenfor enerettsområdet,
det vil si for Postens formidling av vanlig brevpost under 100 gram.
Fra 1. januar 2006 omfatter kravet om enhetsporto vanlig brevpost
under 50 gram. Kravet er ikke til hinder for at Posten på forretningsmessig
basis kan tilby rabatter og differensierte priser når dette
er nødvendig på grunn av konkurransesituasjonen.
Rabattene må likevel være landsdekkende, transparente,
og de må gis på ikke-diskriminerende vilkår.
Selv for de tjenester hvor det ikke gjelder et krav om enhetsporto,
tilbyr Posten sine tjenester i dag for en stor del til samme pris
over hele landet.
Samferdselsdepartementet har i St.prp. nr. 34
(2004-2005) anbefalt å videreføre kravet om enhetsporto
for enkeltsendinger innenfor en nærmere angitt vektgrense.
Krav om enhetsporto for enkeltsendinger vil i praksis innebære
enhetsporto for husholdninger og de fleste bedrifter.
Enhetsporto for enkeltsendinger vil typisk gjelde post
som i dag legges i røde og gule innsamlingspostkasser.
Det vil imidlertid være antallet, og ikke leveringsmåten,
som vil være styrende for om en sending skal anses som
enkeltsending eller massesending. Kravet er således ikke
til hinder for at post kan leveres inn på andre måter
enn i innsamlingspostkasser, som for eksempel over skranken på postkontor
eller i "Post i Butikk".
Samferdselsdepartementet har ennå ikke
tatt endelig stilling til om det bør settes et tak for
hvor mange sendinger som skal kunne sendes som enkeltsendinger. Om
et slikt tak skal settes, og i så fall hvordan det konkret
skal utformes, vil departementet utrede nærmere. Vurderingen
av dette spørsmålet må sees i sammenheng
med at Samferdselsdepartementet også vil vurdere å innføre
en form for maksimalpris for visse typer tjenester. Erfaringer fra
andre land vil inngå i vurderingen. I Sverige har den nasjonale
Post- og telestyrelsen anbefalt at grensen for "enstaka" sendinger
(enkeltsendinger) settes til 500 - 1000 brev. Dette vil si at dersom en
kunde leverer inn 450 brev, skal disse anses for å være
enkeltsendinger som det gjelder enhetsporto for. Samferdselsdepartementet
tar sikte på å komme tilbake til Stortinget med
en nærmere vurdering og konkret anbefaling om avgrensningen
av omfanget av enhetsportoen i et lovforslag om ny postlov, våren
2006.
Dersom prisen for massesendinger settes høyere
enn prisen for enkeltsendinger, kan det uansett legges til grunn
at bedrifter med store postmengder vil velge å sende posten
som enkeltsendinger i stedet for massesendinger. Et krav om enhetsporto
for enkeltsendinger vil således indirekte fungere som en
maksimalpris for massesendinger, uavhengig om det innføres
et pristak eller ikke. I praksis vil imidlertid prisen for massesendinger
være lavere enn enkeltsendinger, på grunn av de kostnadsbesparelsene
som knytter seg til formidling av massesendinger. De største
positive konsekvensene av å åpne opp postmarkedet,
antas å komme nettopp for bedrifter med stort brevvolum.
Det finnes ingen tall eller sikre anslag for
hvor stor del av posten som i dag blir sendt som enkeltsendinger. For
fremtiden vil dette avhenge av blant annet markeds- og teknologiutviklingen
og endringer i kundebehov. Det kan imidlertid legges til grunn at
det aller meste av brevvolumet både i dag og i tiden fremover vil
utgjøres av massesendinger.
Kva vil det koste i statleg
kjøp å oppretthalde einingsporto på dei
ulike vektkategoriane av brevpost?
Spørsmålet om kostnadene for
det statlige kjøpet ved å opprettholde enhetsporto
på de ulike vektkategoriene av brevpost, avhenger av hvordan
man utformer kravet om enhetsporto.
Dersom enhetsporto videreføres for
enkeltsendinger innenfor en gitt vektgrense, som anbefalt av Samferdselsdepartementet,
vil et krav om enhetsporto ikke få særlig innvirkning
på behovet for statlig kjøp. Et krav om enhetsporto
for enkeltsendinger vil kunne få økonomiske konsekvenser
for Posten, ved at selskapets priser for disse tjenester ikke vil
svare til de underliggende kostnadene ved å tilby tjenesten.
Det antas imidlertid ikke at andre aktører i betydelig
omfang vil finne det kommersielt interessant å konkurrere
med Posten på markedet for enkeltsendinger i en tidlig
fase etter at markedet er åpnet for konkurranse. De økonomiske konsekvensene
for Posten som selskap av å måtte operere med
enhetsporto for enkeltsendinger antas således ikke å være
av stor betydning.
Med eventuell økende konkurranse på markedet
for enkeltsendinger, vil det måtte vurderes innført
virkemidler som gjør at Posten sikres rettferdige rammevilkår
i denne konkurransen. Dette kan gjøres på flere måter.
For eksempel kan også konkurrentene pålegges krav
om enhetsporto for enkeltsendinger. Et annet alternativ er at konkurrentene
pålegges en plikt til å være med å finansiere
Postens ekstrautgifter ved å være underlagt et
krav om enhetsporto. Et tredje alternativ er at staten finansierer
ekstrakostnadene direkte gjennom ordningen med statlig kjøp.
For øvrig vurderer Samferdselsdepartementet
for tiden å utvikle den eksisterende modellen for statlig kjøp,
med sikte på mer nøyaktige utregninger av inntekter
og kostnader. Det vil i en eventuell utredning også bli
vurdert om det er behov for å justere selve modellen. Samferdselsdepartementet
vil komme tilbake til dette.
Dersom enhetsportoen utvides til å gjøres
gjeldende for all brevpost i alle vektklasser, vil dette være
uheldig med hensyn til å legge til rette for en bærekraftig
konkurranse på postmarkedet. Et sentralt poeng med konkurranse
er at konkurrentene skal konkurrere på pris, noe man ikke bidrar
til ved å innføre et krav om enhetsporto for alle typer
brevsendinger som Posten formidler. Dersom kravet om geografisk
enhetsporto utvides på denne måten, vil det i
tillegg oppstå stor risiko for fløteskumming.
Man vil da få en overetablering i markeder/landsdeler
der kostnadene er lavere enn enhetsportoen, og ingen etablering
i markeder der de underliggende kostnadene overstiger enhetsportoen.
"Superprofitten" fra de lønnsomme markedene vil videre
bli konkurrert bort ved at prisene gradvis presses nedover mot de
underliggende kostnadene. Enhetsporto for Posten for brevsendinger
innenfor alle vektklasser vil således gjøre det
svært vanskelig for selskapet å subsidiere prisene
produkter og tjenester ulønnsomme områder. "Fløteskumming"
er også samfunnsøkonomisk ulønnsomt,
fordi det innebærer at mindre lønnsomme operatører
enn Posten kan tilby tjenestene sine til en lavere pris enn det
Posten har anledning til å fastsette. De samfunnsøkonomiske
kostnadene ved å opprettholde et generelt krav om enhetsporto
blir således regnet for å være svært
høy, og vil ikke fullt ut kunne kompenseres gjennom økt
statlig kjøp. Samferdselsdepartementet har derfor ikke
utredet konkret hva det vil koste å opprettholde et generelt
krav om enhetsporto for brev innenfor alle vektklasser. Dette ville
også være en komplisert beregning beheftet med
mye usikkerhet.
Kva slags post skal einingsportoen
gjelde for?
Enhetsportoen skal gjelde for alle enkeltsendinger som
formidles av Posten Norge AS under en nærmere angitt vektgrense.
Dette vil kunne være både prioriterte sendinger
(A-post) og uprioriterte sendinger (B-post). Enhetsporto vil ikke
gjelde for massesendinger. For en nærmere redegjørelse
om omfanget av enhetsportoen vises det til svar på spørsmål
nr. 1, oversendt Stortingets samferdselskomité ved brev
av 21. februar 2005.
Skal einingportoen gjelde
alle selskap som får konsesjon til å drive postdistribusjon,
dvs. vil einingsportoen gjelde på same måte både
for Posten Norge AS og andre aktørar som konkurrerer?
Ved avviklingen av Postens enerett vil det som
i dag bare bli stilt krav om enhetsporto for Posten. På lang sikt
kan det bli aktuelt at krav om enhetsporto gjøres gjeldende
for flere aktører, for eksempel alle aktører med
dominerende stilling på postmarkedet. Også andre former
for prisregulering, for eksempel maksimalpris, kan være
aktuelt å innføre for andre postoperatører
enn Posten.
Korleis vil Regjeringa
sitt opplegg for einingsporto påverke konkurransen mellom
Posten Norge AS og andre aktørar med omsyn til bruk av
pris som verkemiddel i marknaden?
En forutsetning for rettferdig konkurranse er
at operatørene som utgangspunkt kan fastsettes prisene
selv på sine tjenester. Krav om geografisk enhetsporto
er et inngrep i prisfastsettelsen. Konkurransesituasjonen vil således
kunne bli påvirket for de tjenester som det gjelder enhetsporto
for.
Et krav om enhetsporto for Posten vil trolig
føre til at ingen operatører vil ta opp konkurransen
med Posten i de områder hvor de underliggende kostnader
ved å produsere tjenesten er høyere enn enhetsportoen.
Dette vil typisk være utdeling av enkeltsendinger i spredt bebygde
strøk. På den annen side sikrer man ved krav om
enhetsporto at tjenesten for brukeren i disse strøkene
ikke blir dyrere enn hva den er i tettsteder og byer, og at Posten
ikke kan utnytte sin dominerende posisjon i disse områdene
til å ta superprofitt på sine tjenester.
Et krav om enhetsporto innebærer på den
annen side en risiko for at andre aktører trer inn i de
deler av markedet hvor de underliggende kostnader ved å produsere tjenestene
er lavere enn enhetsportoen. Dette vil typisk være utdeling
av enkeltsendinger i byer og tettsteder. For disse områder
risikerer man at andre aktører uten krav om enhetsporto
kan tilby sine produkter til en lavere pris enn Posten. Erfaringer
fra blant annet Sverige tyder imidlertid på at andre aktører
ikke i betydelig omfang vil finne det kommersielt interessant å konkurrere
med Posten på markedet for enkeltsendinger i en tidlig
fase etter at markedet er åpnet for konkurranse. Det er
i denne sammenheng også viktig å ta i betraktning
at enhetsportoen vil være knyttet til en mindre del av
postmarkedet.
Det er ønska ei
utdjuping av følgjande vurdering, jf. side 23 i proposisjonen:
"Ved krav om einingsporto for enkeltsendingar får den leveringspliktige
verksemda fridom til å fastsetje ein særleg stykkpris,
og/eller ein kan yte ein rabattert takst til kundane, der
rabatten reflekterer blant anna mengd og avstand". - Er det geografisk
einingsporto dersom det vert gitt rabattar som reflekterer avstand?
Svaret på spørsmålet
er nei. Kjernen i prinsippet om geografisk enhetsporto er at prisen
på sendingen skal være den samme uavhengig av
hvor langt det er mellom innleverings- og utleveringsstedet. Meningen
med det refererte avsnittet fra side 23 i proposisjonen er å poengtere
at Posten vil få frihet til å gi rabatter som reflekterer
avstand ved formidling av massesendinger.
Kan departementet gjere
greie for prisutviklinga for dei ulike typar post i den svenske
marknaden frå 1993 til 2004?
I Sverige deler man inn i tre hovedtyper sendinger/markeder:
1) Massesendinger, 2) kontorpost (vanlig post fra bedrifter, oftest
frankeringsmaskin) og 3) sendinger som legges i innleveringspostkasser
(frimerkete). Alle typer kan formidles som prioritert eller uprioritert
brevpost. I 1993 var prisene stort sett like for alle tre hovedtyper
brevpost. Siden 1993 har prisene økt forholdsvis mye mer
for massesendinger i forhold til annen post. Forskjellene er særlig
tydelige for uprioriterte sendinger. Den svenske Post- og telestyrelsen (PTS)
har opplyst at konkurransen har gitt større grad av prisdifferensiering.
Det antas at dette innebærer at prisene har blitt mer tilpasset
de underliggende kostnader ved å tilby tjenesten.
For prioriterte sendinger var
det inntil 1995 ingen prisdifferensiering. I de nærmeste årene
etter 1995 ble det gitt rabatter på mellom 3 og 10 prosent
for massesendinger i forhold til vanlige frimerkete brev fra husholdninger.
Rabattens størrelse var avhengig av om sendingene var forsortert
eller ikke. I 2004 var prisdifferansen 9 til 19 prosent, avhengig
av om sendingene var forsortert eller ikke.
Et vanlig frimerket brev kostet i 1993 SEK 3,
mens prisen i 2004 var SEK 4,40 eks. mva. For enkeltsendinger innebærer
dette at prisene har steget med om lag 50 prosent ekskl. merverdiavgift
siden 1993. Konsumprisindeksen har steget med cirka 14 prosent i
samme tidsrom. (I tillegg kommer prisøkning som følge
av at merverdiavgift på posttjenester ble innført
på 90-tallet. Denne er på 25 prosent).
I Norge har man i løpet av perioden
hatt omtrent tilsvarende prisøkning som i Sverige. Et vanlig
brev i første vektklasse (20 gram) kostet i 1993 kr 3,30.
I 2004 hadde prisen steget til kr 4,84 ekskl. merverdiavgift.
For uprioriterte sendinger har prisdifferensieringen vært
størst. I 1993 var prisnivået stort sett likt
for massesendinger, kontorpost og post fra vanlige husholdninger.
I 1993 lå prisen for massesendinger (50 000 sendinger)
4,2 prosent lavere i forhold til et vanlig frimerket brev. Prisen
var da cirka SEK 2,50.
For uprioriterte massesendinger er
det i dag stor grad av priskonkurranse, med store rabatter. Prisene
for massesendinger lå i 2004 i gjennomsnitt 31,5 prosent lavere
enn prisen for en vanlig frimerket enkeltsending. For enkeltsendinger
er prisen i dag cirka SEK 4 ekskl. merverdiavgift. Justert for konsumprisindeksen
ligger prisen for uprioriterte massesendinger cirka 50 prosent lavere
i dag enn i 1993. Rabattene vil variere avhengig av flere forhold.
Svenske skattemyndigheter har for eksempel en avtale som gir ytterligere
21 prosent rabatt i forhold til gjennomsnittet.
I Norge var prisene i 1993 for uprioriterte
brev i første vektklasse kr 3. I 2004 var prisen kr 4,43
for tilsvarende sending uten rabatt. Prisutviklingen har derfor heller
ikke for uprioriterte sendinger utviklet seg særlig forskjellig
fra Sverige.
Det er ønska ei
oversikt over prisskilnader i den svenske brevmarknaden mellom storbyområde
og Sverige elles frå 1993 til 2004.
For enkeltsendinger har
det ikke vært differensiering av prisnivået i
perioden. For massesendinger lanserte Posten
Sverige i 1999 en ny prisstruktur for å møte konkurransen
i geografiske områder med konkurranse. Prisene for formidling
til visse sentrale områder i Sverige ble satt 20 prosent
lavere ved innlevering i Stockholm. For post fra andre deler av
Sverige ble prisene satt 10 prosent lavere ved formidling til disse
områdene. Etter inngrep fra konkurransemyndighetene endret
Posten Sverige prisene i 1999. Det ble innført en to-sone
pris, hvor prisene ved formidling av over 5000 sendinger til de
19 største storbyområdene (fra hele landet) ble
gitt rabatt på 13 prosent. Siden 1999 har denne rabattstrukturen
i hovedsak vært uforandret.
Det er ønska ei
oversikt over prisskilnader mellom små kundar og store
kundar i Sverige i perioden 1993 til 2004.
Se svar på spørsmål
7.
Det er ønska ei
oversikt over de økonomiske resultata til Posten Sverige
AB frå 1993 til 2004 og utviklinga av statlege tilskott.
Vedlagt følger, i excel-format, en
oversikt over de økonomiske resultatene til Posten Sverige
AB fra 1993 til 2004. Oversikten er utarbeidet og kommentert av den
svenske post- og telestyrelsen (PTS). Oversikten er basert på offisielle
opplysninger fra Posten Sverige ABs årsrapporter. Som det
også fremgår av PTS’ kommentarer til
oversikten, må oversikten forstås med en rekke
forbehold, herunder at regnskapsprinsippene har blitt endret i løpet
av tidsperioden.
Når det gjelder statlige tilskudd i
Sverige, får Posten Sverige AB utbetalt nærmere
400 millioner per år for å tilby grunnleggende
banktjenester (kassaservice). Frem til 2001 var støtten
på 200 millioner per år. I tillegg til støtten
for å tilby grunnleggende banktjenester, bevilger PTS støtte
for merkostnader knyttet til post- og kassaservicetjenester for
tjenester til eldre og handikappede samt blindeskriftforsendelser.
Støtten var i 2003 på knapt 18 millioner for tjenester
til eldre og handikappede, og 45 millioner for blindeskriftforsendelser.
Kva erfaringar ligg til grunn for at departementet meiner avvikling av eineretten kan føre til at nye operatørar også kan ønske å konkurrere om samfunnspålagte ulønsame tjenester (jf. side 25 i proposisjonen)?
Samferdselsdepartementet mener at avvikling av eneretten vil føre til at større internasjonale selskaper og lokale nisjeaktører vil gå sterkere inn i det norske markedet når eneretten avvikles. Dette henger sammen med at etableringshindringene for å starte opp postvirksomhet er relativt små. Erfaringer fra andre sektorer som er åpnet opp for konkurranse har vist at flere aktører ønsker å konkurrere om ulønnsomme tjenester, mot en kompensasjon fra staten. Dette har vært situasjonen i luftfartssektoren og nå i jernbanesektoren. Dette er sektorer med høyere etableringshindre enn i postsektoren. På denne bakgrunn mener Samferdselsdepartementet t at andre aktører vil kunne ønske å konkurrere om å tilby ulønnsomme tjenester.
Konkurranse om postformidling i ulønnsomme områder vil måtte skje gjennom anbudskonkurranse. Spørsmålet om posttjenester på sikt bør legges ut på anbud, og i så fall hvordan dette nærmere bør finne sted, vil bli gjenstand for nærmere vurdering i Samferdselsdepartementet. Departementet vil komme tilbake til Stortinget om saken i lovforslag om ny postlov, våren 2006. Anbud forutsetter økt konkurranse i forhold til hva som er situasjonen i dag. Så lenge det kun er én aktør som er interessert i å tilby bedriftsøkonomisk ulønnsomme tjenester (Posten), vil det være naturlig å videreføre dagens ordning med statlig kjøp av bedriftsøkonomisk ulønnsomme tjenester.
Kva regulatoriske tiltak ser departementet skal betre framføringstidene for post i Nordland, Troms og Finnmark?
Post- og teletilsynet utreder for tiden på oppdrag fra Samferdselsdepartementet hvilke regulatoriske tiltak som kan implementeres for å bedre fremsendingstidene og kvaliteten i de tre nordligste fylkene. Dette arbeidet er ikke ferdigstilt.
For å avdekke forbedringsområder kan det gjøres særskilte kvalitetsmålinger for formidling til, fra og mellom de tre nordligste fylkene. Posten har av eget tiltak iverksatt slike separate målinger. Post- og teletilsynet vil motta resultater fra disse målingene cirka juli 2005. Kvalitetsmålingene følger ikke de internasjonale normene som er fastlagt av den europeiske standardiseringsorganisasjonen CEN. Årsaken til dette er praktiske forhold (vanskelig å skaffe testpersoner) og at omfanget på målingene vil medføre betydelige ekstra kostnader. Målingene vurderes av PT til likevel å gi tilstrekkelig nøyaktighet. Dette arbeidet er ikke ferdig.
Samferdselsdepartementet vil komme tilbake til spørsmålet om hvilke regulatoriske tiltak som kan implementeres for å bedre fremsendingstidene og kvaliteten i de tre nordligste fylkene i lovforslag om ny postlov, våren 2006. Nytten ved tiltakene vil måtte bli vurdert opp mot de kostnader som tiltakene vil medføre; kostnader både for Posten som selskap og eventuelle kostnader for staten i form av økte bevilgninger til statlig kjøp m.m.
Et fremtidig reguleringsregime vil imidlertid kunne åpne for at en lokal postoperatør bringer posten direkte innen regionen, uten å gå veien om en sorteringsterminal. Dermed vil det fremtidige reguleringsregimet kunne bidra til raskere framføring innen avgrensede områder.
Når tek Regjeringa sikte på å leggje fram ei sak om grunnleggande banktenester gjennom ekspedisjonsnettet til Posten Noreg AS?
I Lov 21. juni 2002 nr. 44 heter det at Posten Norge AS gjennom avtale med finansinstitusjon skal gi tilbud om grunnleggende banktjenester i hele sitt ekspedisjonsnett. Den nåværende avtalen mellom Posten og DnB Nor om banktjenester i postnettet gjelder ut dette året. Posten har gått ut med anbudsinnbydelse til bankene for å kunne få i stand ei ny avtale i første halvår 2005. Resultatet av disse forhandlingene vil ha innvirkning på det arbeidet som Regjeringen har lagt opp til med å vurdere det framtidige omfanget av grunnleggende banktjenester i postnettet, og eventuell finansiering av ulønnsomme sider ved disse tjenestene og Samferdselsdepartementet vil måtte avvente dette før den gis en klar tidsangivelse for når en kommer til Stortinget med dette spørsmålet.
Hvordan vil distribusjon skje til husholdningene; skal nye operatører kunne anvende Postens distribusjonsnett eller blir det for eksempel flere postkasser i hver husholdning?
Spørsmålet om tilgang til Postens distribusjonsnett er behandlet i proposisjonen punkt 8.3.1, mens spørsmålet om tilgang til postkasser er behandlet i punkt 8.3.3. Bakgrunnen for at Samferdselsdepartementet har behandlet problemstillingen i to forskjellige underpunkter er at Posten har rådighet over distribusjonsnettet, mens kundene har rådighet over postkassene.
Når det gjelder 1) spørsmålet om tilgang til Postens distribusjonsnett, er det Samferdselsdepartementets oppfatning at det kan bli behov for å pålegge krav om tilgang for andre postoperatører til Postens nett, men departementet har ikke konkludert på dette punkt og ønsker problemstillingen videre utredet i samband med utviklingen av en ny postlov.
En slik rett til tilgang vil bidra til å gjøre det lettere for nye operatører å etablere seg og konkurrere med Posten. Eventuelle tilgangsforpliktelser vil bli pålagt på grunnlag av Postens sterke og etablerte markedsposisjon på postmarkedet. Som det er påpekt i stortingsproposisjonen, er det imidlertid mange utfordringer ved bruk av sektorspesifikk tilgangsregulering. Blant annet er det en regulatorisk utfordring hvordan en skal definere og avgrense et "nett" i postsektoren. "Postnettet" er vesentlig forskjellig fra telesektoren og energisektoren, hvor nettet består av kabler og ledninger osv.
Når det gjelder 2) spørsmålet om antall postkasser pr. husholdning, vil dette være noe husholdningene selv vil kunne bestemme. De fleste kunder vil nok finne det mest praktisk å få posten utlevert i én postkasse (eller utlevert på annen måte enn ved bruk av postkasser), i stedet for å gå til anskaffelse av flere postkasser. Det forhold at husholdningene har rådighet over postkassene, betyr at Posten ikke kan nekte tilgang til disse.
En særlig problemstilling knytter seg til at det i bygårder i praksis bare er Posten som har nøkkel til postkassene. Avisdistributører har ofte tilgang til inngangsdører, men ikke til postkassene, siden avisene blir levert på døren. Manglende tilgang til utleveringspostkasser kan i praksis være et hinder for å komme inn på postmarkedet. Ved avvikling av eneretten vil spørsmålet om tilgang til systemnøkler og postkasser måtte vurderes nærmere regulert i postloven.
Et annet særspørsmål knytter seg til postboksanlegg som Posten eier og disponerer på postkontorer. Dersom ikke andre operatører får tilgang til disse, kan det føre til at ikke alle tilbydere kan nå alle mottakere. Samferdselsdepartementet ønsker å sikre at alle operatører får tilgang til hverandres anlegg.
Vil det være mulig å sende brev fra konkurrerende operatør og til en mottaker med adresse som kun Posten Norge AS dekker? Hvordan vil dette erfaringsmessig påvirke prisene? Hvilke operatører vil i så fall ha ansvaret for post på avveie?
Det vil være mulig å sende brev fra konkurrerende operatør til mottaker med adresse som kun Posten dekker. Grunnlaget for dette vil enten være avtale mellom Posten og den andre operatøren, eventuelt gjennom en lovbestemt rett til tilgang til distribusjonsnettet.
Tilgang til Postens nett (enten avtalebasert eller lovbestemt) vil gis til priser som gjenspeiler Postens kostnadsbesparelser ved å ikke stå for hele postformidlingen selv. Ut over de administrative kostnader som praktiseringen av et eventuelt tilgangsregime vil ha for Posten, legger Samferdselsdepartementet til grunn at et tilgangsregime ikke vil få særlige økonomiske konsekvenser for Posten. At Posten må gi tilgang til andre operatører, vil heller ikke få nevneverdige utslag på prisene til Postens produkter.
Når det gjelder ansvaret for post på avveie, vil det være sentralt for Samferdselsdepartementet å sikre at postoperatører ikke kan skyve ansvaret over på hverandre, i tilfeller hvor flere postoperatører har stått for postformidlingen. Som et utgangspunkt antar Samferdselsdepartementet at reglene bør utformes slik at postkunden kan forholde seg til den postoperatør som han har levert postsendingen til. Departementet vil i forslag til ny postlov komme tilbake med forslag til klage- og erstatningsordninger som er gode og enkle for brukeren, samt forutsigbare, praktikable og rettferdige for postoperatørene. Det vil også være nødvendig å sikre at alle postoperatører tilfredsstiller regler for personvern, erstatning ved bortkomne/mistede sendinger og håndtering av klager fra kunder.
Vil Posten ha enerett på frimerker?
Nei. Posten har etter postloven i dag en særrett til å gi ut og bruke frimerker eller andre frankeringsmidler hvor "Norge" eller "Noreg" forekommer. Ved en avvikling av eneretten, taler hensynet til konkurranse på like vilkår for at denne særretten blir avviklet. Dette må imidlertid også vurderes opp internasjonale forpliktelser som Norge har påtatt seg på postområdet gjennom UPU-konvensjonen (som gir regler for internasjonal postformidling på globalt nivå).
Oslo, i samferdselskomiteen, den 3. mars 2005
Petter Løvik
leiar |
Jorunn Ringstad
ordførar |