Kapittel 2 i meldingen drøfter langsiktige
internasjonale utviklingsrekk i et bredt økonomisk, sosialt
og miljømessig perspektiv, og viser at det i de siste tiårene har
vært betydelig økonomisk og sosial framgang både i
industriland og i mange utviklingsland. Sett under ett har utviklingslandene
tatt inn på industrilandene på viktige områder
som levealder, ernæring, tilgang på rent vann
og utdanningsnivå. FNs mål om halvering av andelen
som lever under 1 USD pr. dag mellom 1990 og 2015, vil trolig nås,
mens andre av de såkalte tusenårsmålene
vil være mer krevende å oppfylle.
En heving av levestandarden for hele verdens
befolkning innenfor naturens tålegrenser krever frakopling mellom økonomisk
vekst og miljøbelastninger. Norge og andre industriland
har greid å nå slik frakopling på mange
områder knyttet til nasjonale og regionale miljøproblemer.
Når det gjelder enkelte viktige globale problemer, er det
hittil ikke oppnådd en slik frakopling. Det gjelder blant
annet på viktige områder som klima, biologisk
mangfold og kjemikalier.
Den relativt gode utviklingen i internasjonal økonomi
etter annen verdenskrig har gått hånd i hånd
med et mer omfattende internasjonalt økonomisk samkvem. Blant
annet gjennom samarbeidet innenfor GATT, WTO og OECD er handelshindre
bygd ned og kostnadene ved kapitalbevegelser redusert.
Norge er en liten, åpen økonomi
som er sterkt påvirket av utviklingen i internasjonale
markeder. Utviklingen i prisene på internasjonale handelsvarer
og endringer i den relative avlønningen av kapital og arbeidskraft
er forhold av stor betydning for Norge, og kan drives fram både
av endringer i handelen med varer og tjenester og gjennom internasjonal
forflytning av arbeidskraft og realkapital. Utviklingen i prisen
på olje og naturgass er av særlig betydning for
Norge. Det er betydelig usikkerhet om framtidige oljepriser.
Sterkere integrasjon i verdensøkonomien
av land som både har stor tilgang på billig arbeidskraft
og høy økonomisk vekst, bidrar til å senke
prisene på industrivarer basert på arbeidsintensiv
produksjon, relativt til prisene på kunnskapsintensive
produkter og energiråvarer. Norge, som produserer
både industrielle råvarer, tjenester og energi,
og har høyt utdannet arbeidskraft, vil lettere kunne høste
fordeler av denne utviklingen enn land der næringssammensetningen
ligger tettere opp til mønsteret i de nye vekstområdene. De
mer arbeidsintensive delene av konkurranseutsatt norsk næringsliv
vil likevel kunne bli utsatt for et betydelig omstillingspress som
følge av økt konkurranse.
Også Europa preges av økt
integrasjon, blant annet manifestert gjennom utvidelsen av EU/EØS-området med
10 nye medlemsland våren 2004. Det vil kunne ta flere tiår
før levestandarden i nye medlemsland er på linje
med gjennomsnittet i det gamle EU. Lave lønnskostnader
i nye medlemsland kan dermed i lang tid framover gi incentiver til
kapitalforflytninger til de nye medlemslandene, og til arbeidsutvandring
til mer velstående land i EØS-området.
De fleste av disse landene, herunder Norge, har imidlertid innført
overgangsordninger for nye EU-/EØS-borgeres adgang
til det felles, europeiske arbeidsmarked.
Med unntak for landbrukssektoren og fiskerisektoren gir
EØS-avtalen tilnærmet like konkurransevilkår
for norsk næringsliv og næringslivet i EU på Norges
viktigste marked. Fordi Norge gjennom EØS i stor grad allerede
er integrert i EUs indre marked, vil det økonomisk sett
være av særlig betydning at Norge ved et eventuelt medlemskap
i EU må erstatte kronen med euro.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre,
viser til at de siste tiårene har vært preget
av en sterk og langvarig økonomisk vekst internasjonalt,
drevet fram av økende handel, nedbygging av handelshindringer
og den teknologiske utvikling. I Norge har viktige drivkrefter vært
utviklingen av en konkurransedyktig oljeindustri og en sterk utbygging
av velferdssamfunnet, men stor vekt på økt utdanning
og familiepolitiske tiltak som ga økende yrkesdeltakelse
blant kvinner.
Flertallet er enig i Regjeringens
påpekning av at en heving av levestandarden for hele verdens
befolkning innenfor naturens tålegrense krever en frakopling av økonomisk
vekst og miljøbelastninger. Det er nødvendig å komme
over på en bærekraftig økonomisk utvikling,
og utfordringen er særlig knyttet til klimautslipp, biologisk
mangfold og kjemikaliebruk.
Flertalletviser
til at den økonomiske utviklingen gjennom de siste 50 årene
har gått hånd i hånd med utviklingen
av et stadig sterkere internasjonalt samarbeid og oppbygging av
internasjonale institusjoner som GATT, WTO og OECD for å sikre økt
stabilitet, felles regelverk og kjøreregler. Spesielt for
små land som Norge, med en åpen økonomi,
er internasjonalt samarbeid og kjøreregler viktig.
Flertallet viser til at den økonomiske
integreringen mellom land har kommet lengst i Europa gjennom EU-samarbeidet
og EØS-avtalen. Utvidelsen av EU-samarbeidet med 10 nye
land fra 1. mai 2004 stiller Norge overfor nye utfordringer gjennom
en økende konkurranse fra de nye EU-landene, hvor kostnadsnivået
er betydelig lavere enn hos oss og de gamle EU-landene. Erfaringene
viser at økonomisk svake land, som kommer med i EU-samarbeidet,
får en raskere økonomisk utvikling og økt
velferdsnivå. En slik utvikling vil også skape
muligheter for norsk næringsliv.
Flertallet viser til at hovedutfordringen
for Norge framover er knyttet til vår evne til å ta
vare på en tilstrekkelig sterk konkurranseutsatt sektor
som kan sikre balanse i norsk utenriksøkonomi når
inntektene fra olje- og gassressursene synker. Skal vi lykkes, må det føres
en aktiv næringspolitikk med vekt på forskning og
utvikling som kan legge grunnlaget for et sterkere kunnskapsbasert
næringsliv som kan bære et høyt kostnadsnivå.
Videre forutsettes et tett samarbeid med partene i arbeidslivet,
som bidrar til at kostnadsutviklingen i Norge ligger på linje
med våre viktigste handelspartnere, og en ansvarlig innfasing
av oljeinntektene i norsk økonomi.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at vi er inne
i den andre globaliseringsprosessen som begynte å skyte
fart i industrilandene rundt 1950. Fra 1950 til 2000 ble verdens
produksjon av varer og tjenester seksdoblet, mens verdenshandelen
ble atten ganger større. Disse medlemmer viser
til at Norge har god nytte av et åpent og godt fungerende
internasjonalt handelsregime. Felles globale regler reduserer transaksjonskostnader
og svekker store lands muligheter til å legge et bilateralt
press på handelspartnere. Disse medlemmerviser for eksempel til at norsk oppdrettsnæring
i femten år har vært utsatt for anklager og handelspolitiske
tiltak fra EU-markedet, og at WTO-regelverket er et viktig virkemiddel
mot vilkårlighet, proteksjonisme og den sterkestes rett
i internasjonal handelspolitikk.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
EU-samarbeidet er viktig for å sikre trygghet, stabilitet
og demokrati i vår egen verdensdel. Gjennom EØS-avtalen
er norsk næringsliv, med unntak av landbruks- og fiskerinæringen,
sikret full adgang til det indre marked. Gjennom Schengen-avtalen
deltar Norge i det meste av EU-landenes samarbeid om indre og ytre
sikkerhet. Hovedsvakheten ved dagens tilknytningsform til EU-samarbeidet
er manglende medbestemmelse over de beslutninger om felles regelverk
for det indre marked som vi må rette oss etter.
Disse medlemmer viser til at
Arbeiderpartiet to ganger har anbefalt at Norge burde bli med i
EU-samarbeidet, fordi et medlemskap ville gjort det lettere å kunne
ivareta norske interesser i et samarbeid vi er så sterkt
knyttet til og avhengig av. Disse medlemmer vil understreke
betydningen av at det innenfor dagens tilknytningsform må føres
en aktiv Europa-politikk for å ivareta norske interesser.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartietvil understreke det faktum at den første
globaliseringsprosessen i moderne tid, frem til 1. verdenskrig,
nettopp var kjennetegnet av lave tollgrenser og omfattende frihandel.
At perioden helt siden 1. verdenskrig har vært preget av
proteksjonisme er et faktum, selv om vi på en rekke områder
har vært vitne til en betydelig handelsliberalisering. Disse
medlemmer vil derfor understreke betydningen av at Norge
legger et vedvarende press i internasjonale fora for ytterligere
liberalisering og bortfall av toll- og andre handelsbarrierer. Dette må selvsagt
også gjelde på områder hvor Norge selv
har betydelige handels- og tollbarrierer, som for eksempel landbrukssektoren.
Når all erfaring viser at frihandel og fravær
av ulike handelsbarrierer bidrar til økonomisk vekst, er
det forunderlig at man fortsatt holder fast ved denne type virkemidler.
Disse medlemmerviser
til at økt integrasjon i handel verden over fører
til at også Norge må fjerne handelsbarrierer for
friere flyt av varer og tjenester, særlig med tanke på avsetning
for varene norsk næringsliv selv produserer. Norge kan
vanskelig opprettholde egne tollbarrierer samtidig som vi krever
at andre land bygger ned sine. Norge må satse på næringer
hvor vi har naturlige, opparbeidede eller komparative fortrinn.
Viktig er også samhandlingen for utviklingsland
som gjennom tilgang til internasjonale markeder blir i stand til å opparbeide
seg inntekter og vekst. Det vil også her være
umoralsk av Norge å legge hindringer i veien for handel
og utvikling av arbeidsplasser. Disse medlemmer registrerer
i denne sammenheng den nedbygging av tollbarrierer som er gjort
over de siste årene på en rekke områder
og vil arbeide videre for en ytterligere fri flyt av varer.
Disse medlemmer er enig med Regjeringen
i at noen av FNs tusenårsmål vil være
mer krevende å oppfylle enn andre.
Den lave levestandarden i mange u-land er først
og fremst et resultat av landenes interne organisasjonsforhold og
politiske system. Produksjonsevnen og innsatsviljen hos et folk
forsvinner når de undertrykkes av totalitære styringsformer
og planøkonomi. Økonomien kan heller ikke utvikles
når de fleste industriland setter en effektiv stopper for
import fra u-landene.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at det er en overordnet utfordring i kampen mot fattigdom å legge
forholdene til rette for å integrere de fattige landene
i verdensøkonomien. Utfordringene blir dermed å integrere
de fattige landene i internasjonal handel og øke deres
muligheter til å dra nytte av en stadig mer sammenvevd
verdensøkonomi. Det er en positiv sammenheng mellom internasjonal
handel, teknologisk utvikling, produktivitet og økonomisk
utvikling.
For de fleste utviklingsland vil en bedring
av markedsadgangen for deres varer og tjenester i industrilandene
være av større betydning enn de samlede bistandsoverføringene
de mottar. For at utviklingslandene skal få adgang til
de rike lands markeder må alle former for eksportsubsidier
og dumping av mat fra rike land til utviklingsland opphøre.
I tillegg må rike land foreta reduksjoner i den handelsvridende,
interne støtten samtidig som en ivaretar landbrukets betydning
for kulturlandskap, miljø og bosetting.
Disse medlemmer vil understreke
næringsutviklingen som en sentral del av utviklingspolitikken
og kampen mot fattigdom. Disse medlemmervil i denne sammenhengen peke på følgende
innsatsområder:
– Arbeidet
for å forbedre rammebetingelser, herunder lovverk, institusjoner
og infrastruktur.
– Landbruksutvikling, som også må sammenholdes med
landbrukets betydning for næringsutvikling. Dette har også sammenheng
med at landbruket først og fremst er de fattiges næring.
– Investeringer, med fokus rettet
mot etablering av små og mellomstore bedrifter. NORFUND
blir i denne sammenheng det vesentligste virkemiddelet. Disse
medlemmer ønsker også at det bidras til videreutvikling
av risikofinansiering som et virkemiddel for effektiv fattigdomsreduksjon,
bl.a. ved å tilpasse støtteordningene til næringslivet
med sikte på å gjøre disse bedre egnet
til også å nå mindre aktører
som i dag ikke hjelpes verken med mikrofinans, eller med investeringsfond
som NORFUND. Samtidig vil disse medlemmer understreke
den viktige betydning en avbinding av norsk utviklingsbistand har.
En slik avbinding vil i første rekke ha som konsekvens
at den bidrar til å øke konkurransen om kontrakter
som er finansiert gjennom norsk utviklingsbistand. Disse
medlemmer vil understreke at Norge må arbeide aktivt
i OECD for internasjonale standarder med hensyn til helse, miljø og
sikkerhet. Det er viktig at avbinding ikke medfører "dumping"
i forhold til de grunnleggende standarder som bør gjelde
på dette området.
– Handelspolitikk, der disse
medlemmer vil understreke viktigheten av økt markedsadgang
og en mer rettferdig verdenshandel. Disse medlemmer legger
vekt på at manglende eksportsuksess ikke bare skyldes andre
lands handelshindringer, men ofte lav prioritering av næringsutvikling, svak
kompetanse i kombinasjon med komplekse regelverk i importlandene.
Norge må bidra til å tilrettelegge for økt
eksport fra utviklingslandene, særlig de fattigste. Disse
medlemmer vil peke på at Norge har avskaffet toll
på varer fra de minst utviklede landene. Disse medlemmer vil
også peke på viktigheten av at det foretas lettelser
også for de øvrige utviklingsland.
Disse medlemmervil
peke på behovet for åpenhet og informasjon om
WTO-prosessene, ikke minst for å få et sterkt
fokus på utviklingslandenes og små staters behov
for et stabilt og rettferdig regelverk for handel.
Disse medlemmervil
peke på at rike land i flere tiår har forsterket
den proteksjonisme som hindrer u-land å vokse gjennom økt
eksport og gjennom å kunne investere i sin egen utvikling,
akkurat som Norge gjorde på 1800-tallet og som Korea, Japan,
Thailand og mange andre land gjorde på 1900-tallet. Disse
medlemmer mener at den skade som proteksjonismen pådrar
u-landene, er i penger regnet, mye større enn bistanden.
Bare de skader som EUs proteksjonisme gjør, tilsvarer alle
rike lands offisielle bistand.
Disse medlemmer viser til at
den britiske økonomiprofessoren Peter Boone på midten
av 1990-tallet gjorde studier av 97 land som mottok bistand i løpet
av 20 år og kom frem til at bistanden ikke har hatt noen påvirkning
i det hele tatt på størrelsen av investeringer i
fysisk kapital (eller på økonomisk vekst). Innenlandske
investeringer reduseres omtrent i takt med de økende investeringene
fra bistandsorganisasjonene. Bistanden gir mulighet til å frigjøre
egne ressurser for andre formål enn dem som bistanden var
tenkt for.
Disse medlemmermener
prinsipielt at det ikke bør gis direkte bistand fra den
norske stat til ulike myndigheter i andre land. Slik stat til stat-bistand
blir nærmest en aksept av myndighetene i mottagerlandene. Svært
ofte vil mottagerlandene ha en bekymringsfull situasjon med hensyn
til demokrati, menneskerettigheter og korrupsjon. Norge gjør
klokest i å hjelpe befolkningen gjennom andre kanaler,
som f.eks. ulike organisasjoner som jobber direkte mot befolkningen.
Skal man fortsette med stat til stat-bistand,
mener disse medlemmer at det må være
en klar forutsetning at landene bestreber seg på å være
demokratiske, respektere anerkjente menneskerettighetsstandarder
og bekjempe korrupsjon. I dette ligger det også et krav
om at myndighetene må respektere ulike etniske og religiøse
grupper og bidra til fred i eget land og i sin region. Land som
ikke gjør tilstrekkelig for å oppfylle disse krav,
må øyeblikkelig ekskluderes fra norsk bistand. Hjelpen
må da gis gjennom andre kanaler som bedre ivaretar hele
befolkningens behov.
Norge kan ha andre bilaterale problemstillinger
vis-à-vis mottagerlandene, som f.eks. problemstillinger knyttet
til retur av asylsøkere som har fått avslag på sin søknad.
Norge må kunne stille krav ved avtaler om bistand at myndighetene
i mottagerlandene er samarbeidsvillige også på slike
områder.
Disse medlemmerfinner
det underlig at Regjeringen nesten ikke har viet noen oppmerksomhet
til den utfordringen særlig vestlige land står
overfor i forhold til flyktningstrømmer fra fattige og
krigsherjede land. De aller fleste vestlige land møter
denne utfordringen gjennom en vedvarende innstramming i flyktning-
og asylpolitikken og i regelverket knyttet til innvandring. Regjeringen
peker riktignok på denne utfordringen gjennom å stille
spørsmål ved hvorvidt Norge fremstår som
et attraktivt land for velutdannet arbeidskraft fra andre deler
av verden.
Disse medlemmer vil vise til
at flere internasjonale undersøkelser har vist at verdiskapningen
knyttet til kvoteflyktninger fra FN som får opphold i vestlige land
er svært dårlig, på tross av at disse
landene plukker ut de mest kvalifiserte og minst belastede flyktningene. Kvoteflyktninger
fra FN har ofte større behov for sosiale ytelser, samtidig
som de har store problemer med å komme inn på arbeidsmarkedet.
Det er liten grunn til å tro at personer som får
innvilget asyl ikke vil stå overfor de samme problemer.
Sett i lys av at Norge står i en særstilling
i forhold til å ta imot de mest ressurssvake kvoteflyktninger
fra FN, kombinert med at vi kanskje har verdens mest omfattende
velferdssystem, må vi bare erkjenne at utfordringene for
Norge er enda større enn for andre land med et mer selektivt
inntak og dårligere velferdssystem.
Vi kan allerede i dag konstatere at flyktning-
og asylstrømmen påfører Norge store kostnader,
kostnader som selvfølgelig vil variere i tråd
med den til enhver tid førte flyktning- og asylpolitikk.
Med de sterke krefter vi i Norge i dag har i forhold til økt
inntak av både kvoteflyktninger og asylsøkere
er det med undring at disse medlemmerregistrerer
at Regjeringen ikke omtaler denne utfordringen i større
grad.
Nettopp fordi innvandring påvirker
statsfinansene er det svært vesentlig at man også har
fokus på ulike forhold knyttet til dagens og fremtidens
innvandrings- og flyktningpolitikk i Norge.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Kystpartiet understreker at framtida ikke er skjebnegitt
- utviklingen kan styres. Regjeringen er i perspektivmeldingen mest
opptatt av å vise at handlingsrommet for politisk styring
er nærmest ikke-eksisterende. Beregninger i meldingen tyder
på at vår velstand vil øke betydelig
også i tiårene som kommer, på tross av
store utfordringer særlig fra den demografiske utviklingen. Disse
medlemmer vil peke på at det norske folk gjennom
politiske valg har mulighet til å bestemme hvilken retning
de ønsker at vårt samfunn skal gå i.
Valget står mellom høyresidas
løsninger som bygger ned velferdsstaten, gir skattelette
til de rikeste og knytter Norge enda tettere til USAs utenrikspolitikk.
Men folk kan også velge en annen veg. Disse medlemmer vil
avskaffe fattigdom i Norge og utjevne forskjellene mellom folk.
Det betyr å styrke og utvikle velferdsstaten videre med
nye reformer som vil gjøre Norge til et bedre og mer rettferdig
samfunn å leve i. Det betyr å satse mer på utdanning
og forskning, og utvikle næringslivet i en langsiktig og
bærekraftig retning. Det betyr å møte
den globale klimatrusselen offensivt ved å redusere Norges
og verdens CO2-utslipp, og satse på videreutvikling
av miljøvennlig teknologi. Vi vil at alle som bor i landet
vårt skal ha makt og reell politisk innflytelse over egen
hverdag, på arbeidsplassene, i lokalmiljøene og
over Norges utvikling og internasjonale rolle. Norge skal stå på de
fattiges og de undertryktes side i verden.
Disse medlemmer registrerer at
perspektivmeldingen peker på en rekke utfordringer særlig
knyttet til landets økonomiske utvikling på lang
sikt. Dette er nyttig informasjon i utformingen av den økonomiske
politikken. Det er bred enighet om hovedmålene i den økonomiske
politikken - arbeid for alle, økt verdiskaping, videreutvikling
av velferdssamfunnet, rettferdig fordeling og en bærekraftig
utvikling på lang sikt. Disse medlemmer påpeker
likevel at Regjeringens sterke betoning av skattelette som hovedvirkemiddel
for å nå disse målene, mangler faglig
forankring.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil
at Norge skal bli et freds- og solidaritetsland med vekt på et
utenrikspolitisk alternativ som er solidarisk med verdens fattige.
Norges rolle internasjonalt må være å ta
parti for verdens fattige og undertrykte, og bidra aktivt til fredelige
løsninger av konflikter.
Den urettferdige fordelingen av rikdommen i
verden fortsetter, samtidig som sulten rammer millioner av mennesker. Disse
medlemmer vil bidra til å fjerne fattigdommen,
blant annet gjennom økt bistand, sletting av u-landsgjeld
og å arbeide for rettferdig handel. Norge er et av verdens
rikeste land, og vi har mange milliarder kroner investert i utlandet
gjennom oljefondet.
Disse medlemmer viser til at
oljefondet nå vokser i rekordhastighet pga. høye
oljepriser og god vekst i verdens finansmarkeder. Disse medlemmer er glade
for at oljefondet nå er underlagt etiske retningslinjer,
og vil følge opp praktiseringen av disse retningslinjene.
Men dette forplikter oss til fortsatt satsing på aktiv
bistand. Målet om én prosent av BNI til bistand må nås
raskt, og trappes videre opp etter det. Det må stilles
krav om at bistanden mest mulig effektivt skal hjelpe de fattigste,
og bidra til å dempe konflikter.
Disse medlemmer har alltid arbeidet
for en mer selvstendig norsk utenrikspolitikk, noe som er viktig for å kunne
være brobygger internasjonalt. Norges rolle har ved flere
anledninger vært å bistå i å løse
konflikter, og dette er en rolle disse medlemmer vil styrke
og videreutvikle. Disse medlemmer er sterkt imot
en utvikling hvor internasjonal rett og avtaler undergraves ved
at stormakter tar seg til rette.
Det er tett sammenheng mellom fredsbygging og bekjempelse
av fattigdom og sosiale forskjeller. Norge må bidra til
en utviklingsfremmende og fattigdomsbekjempende politikk i alle
internasjonale sammenhenger, blant annet ved allianser med land,
sosiale bevegelser, fagbevegelsen og andre organisasjoner med samme
interesser.
Vårt mål er en rettferdig
verden i økologisk balanse. Det innebærer en rettferdig
fordeling i dag uten at vi ødelegger muligheten for at
våre etterkommere skal få tilfredsstilt sine behov.
Ny kunnskap og teknologi er viktig for å kunne løse
miljøproblemene, men det er også nødvendig å endre
de drivkreftene som fører til rovdrift på naturen
og økonomisk og kulturell utarming av de fattigste i verden.
Disse medlemmer ønsker
ikke et norsk EU-medlemskap. Utviklingen etter 1994 både
i EU og Norge viser at det var klokt å ikke bli medlem.
For disse medlemmer er det særlig fire viktige
grunner til ikke å ønske et norsk EU-medlemskap.
Den første er at det vanskeliggjør kampen mot
ledighet og for sosial utjevning. Den andre er at et EU-medlemskap
vil frata Norge styringen av naturressursene, fisk, petroleum og
vannkraft. Den tredje er det manglende demokrati og den manglende åpenheten
omkring EUs beslutninger. Og sist, men ikke minst at Norge kan ha en
selvstendig stemme ved internasjonale forhandlinger om handel, miljø og
sikkerhet og utvikle en klarere rolle som brubygger ved konflikter. Disse
medlemmer viser til at det har stor betydning at det finnes nasjoner
som ikke er tett knyttet til stormakts interesser for å kunne
bistå i konfliktløsning.
Disse medlemmer ønsker
ikke at det skal sendes søknad om EU-medlemskap i neste
stortingsperiode.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og
Kystpartiet er opptatt av at land skal beholde politiske
virkemidler for å sikre kontroll over egen økonomisk
og politisk utvikling. Globalisering er ikke en naturlov, men en
utvikling som kan styres. Internasjonal handel og WTO må underordnes
FNs overordnede mål. Handelspolitikken må være
rettferdig, og den må være økologisk
bærekraftig. Disse medlemmer mener Norge
bør ta konkrete initiativ til å reformere WTO-systemet
i mer demokratisk og åpen retning.
Disse medlemmer er opptatt av
at de fattigste i verden faller utenfor globaliseringen. Det siste
tiåret har forskjellene mellom fattig og rik både
globalt og innad i land økt. Disse medlemmer mener
derfor at nye strategier for utvikling må fokusere mindre
på utelukkende økonomisk vekst, og mer på mer
rettferdig fordeling av velferd og tjenester. Handelsliberaliseringen
som skjer innenfor WTOs rammeverk må sees i sammenheng
med strategier for fattigdomsbekjempelse.
Disse medlemmer viser til at
store grupper utviklingsland i WTO-sammenheng understreker
et ønske om preferensiell behandling når det gjelder
markedsadgang til industriland, kombinert med retten til beskyttelse
av innenlandsk produksjon. Disse medlemmer mener
det er rimelig at fattige land får benytte seg av de samme
utviklingsstrategiene som Norge og andre utviklede land tidligere
har brukt for å bygge opp sine velferdssamfunn. Disse
medlemmer mener Norge må bruke handlingsrommet
innenfor WTO for å søke løsninger som
ivaretar både hensynet til utviklingsland og ønsket
om å opprettholde norsk matproduksjon. Dette er land som
i likhet med oss er netto matimporterende. Disse medlemmer viser
til at det kan bygges allianser basert på retten til å bestemme
over egen matpolitikk, inkludert de tiltak som er nødvendige
for å sikre egne innbyggere mat.
Disse medlemmer mener Norge må trekke
alle krav rettet til utviklingsland i GATS-forhandlingene. Vannforsyning
må ut av GATS-avtalen. Norge må også støtte
klart opp om de fattige landenes interesser når det gjelder
spørsmål om teknologioverføring og patenter
(TRIPS-avtalen).
Disse medlemmer mener det må tas
et krafttak for å hente Afrika opp av fattigdommen. Sentrale
utfordringer er fattigdom, miljøproblemer, HIV/Aids
og andre sykdommer, og ikke minst ekstremt voldelige konflikter.
Disse utfordringene krever større grad av samhandling og
effektiv koordinering fra det internasjonale samfunnet. Det internasjonale
samfunn må utforme en strategi for forebyggende handling
gjennom videreutvikling av folkeretten, og effektive og relevante
virkemidler og institusjoner. Bistand må være
et sentralt element. Tiltak for å styrke godt og demokratisk
styresett, funksjonsdyktige institusjoner og god forvaltningspraksis
må stå sentralt. Disse medlemmer er
opptatt av at FN må styrkes for å bli en effektiv
kanal for helhetlig samhandling for det internasjonale samfunnet.
Disse medlemmer vil utrede en
ordning med utviklingsfond for å heve bistanden til 1 pst.
av BNI, på sikt 1,5 pst. av BNI. Disse medlemmer viser
til at mens den høye oljeprisen gir Norge store ekstrainntekter,
er høy oljepris vært en særlig påkjenning
for u-landene. Disse medlemmer viser til at flertallet
i innstilling fra utenrikskomiteen til St.prp. nr. 1 (2001-2002)
var positiv til etableringen av et utviklingsfond. Ideen bak et
utviklingsfond er at deler av oljefondet skal kunne benyttes til
bistandsformål, og gjennom å komme i tillegg til
bistandsbudsjettet bidra til at målet om 1 pst. av BNI
blir gitt i bistand.
Disse medlemmer mener EØS-avtalen
binder Norge for tett til EU. EØS er likevel å foretrekke
fremfor EU-medlemskap fordi blant annet økonomisk politikk,
fiskeripolitikk, landbrukspolitikk og utenriks-, sikkerhets- og
forsvarspolitikk ikke er underlagt EUs felles politikk. Innføringen
av EUs grunnlov og ØMU styrker sentralmakten i Brussel
ytterligere på bekostning av folkestyret i medlemslandene.
Parallelt er sammensetning og stemmevekt i EUs organer endret til
de store landenes fordel.
Disse medlemmer viser til at
Norge ved et eventuelt EU-medlemskap må gi avkall på de
sentrale politiske styringsverktøyene i norsk økonomi.
Norge som EU-medlem vil ikke kunne føre en selvstendig
pengepolitikk og må akseptere en dramatisk innskrenking
av det finanspolitiske handlingsrommet. Norge vil med sin råvare-
og oljebaserte økonomi passe særlig dårlig inn
i ØMU fordi norsk økonomi ofte er inne i en annen konjunkturutvikling
enn EU. I EU vil renten og rammene for finanspolitikken til enhver
tid bestemmes sentralt, og må iverksettes selv om virkemidlene
får negative virkninger for norsk økonomi.
Disse medlemmer vil understreke
at Norges interesser som energirik kystnasjon i stor grad vil være i
mindretallsposisjon i EU-sammenheng. Disse medlemmer viser
til at mens vi er stor produsent, er EU-landene store konsumenter.
Dette gir oss ulike ståsted og ulike interesser. Disse
medlemmer mener norske interesser ikke kan ivaretas gjennom EUs
felles utenrikspolitikk nettopp fordi EU-landene ikke vil ha sammenfallende
interesser med oss.
Disse medlemmer mener meldingen
bagatelliserer forskjellene i EUs og Norges forvaltning av fiskerressursene. Disse
medlemmer mener markedssituasjonen for oppdrettsnæringen
er en utfordring. Disse medlemmer vil likevel påpeke
at for en total fiskeeksport til EU på nær 17
mrd. kroner i 2001 ble det betalt 2-3 pst. i toll. Ved EU-medlemskap
gir vi fra oss forvaltningen av fisken på evig tid til
EUs fiskeriregime. Norsk fisk blir EUs fisk og resultatet er overfiske
og reduserte bestander. Disse medlemmer konstaterer
at EU er ikke i stand til å få på plass
en bærekraftig forvaltning av fisken. EU påbyr
blant annet dumping av fisk, som medfører at 25 pst. av
all EU-fisk kastes på havet og påfører
det marine miljøet store skader.
Disse medlemmer viser til den
nye finansieringsordningen i det utvidede EØS. Til tross
for at disse medlemmer finner det opplagt at Norge bidrar
til utvikling i østeuropeiske land, er disse medlemmerkritisk til denne avtalen og mener at midlene
kunne vært forvaltet bedre gjennom andre kanaler.