3.1 Sammendrag

Kapittel 3 i meldingen drøfter drivkrefter bak utviklingen i verdiskaping og inntekt. Høy årlig vekst i verdiskaping pr. innbygger har vært det normale i Norge og andre vestlige land de siste 150 årene. Gjennom denne perioden har Norge beveget seg fra en plass under midten av inntektsfordelingen i den vestlige verden til en plass nær toppen. Det er likevel ingen selvfølge at den høye veksten i inntekt og velstand vil la seg videreføre. Det er blant annet lett å peke på eksempler der midlertidig rikdom knyttet til ikke-fornybare naturressurser har svekket viljen til å føre en politikk som støtter opp under verdiskapende virksomhet.

Rike energiressurser har satt preg på næringsmønsteret i Norge, og ga under industrireisingen i siste halvdel av 1800-tallet og første halvdel av 1900-tallet et markert bidrag til vekst i norsk økonomi. I dag står oljevirksomheten i en særstilling, med ekstraordinær høy avkastning på innsats av arbeid og kapital. Siden næringen utnytter en ikke-fornybar ressurs, er det varige bidraget til inntektsskapingen langt mindre enn det sektorens nåværende andel av nasjonalproduktet gir inntrykk av. På lang sikt er det derfor først og fremst vekstevnen i fastlandsøkonomien som vil bestemme velferdsutviklingen i Norge.

Både norske og internasjonale erfaringer underbygger at forbedringer i vår evne til å utnytte ressursene har vært hoveddrivkraften bak vekst i inntekt pr. innbygger. Å opprettholde samme vekst i nyskaping og kunnskapsnivå de neste 50 årene som i de foregående 150, kan by på utfordringer. Gode institusjoner for å løse konflikter og beskytte eiendomsrettigheter, velfungerende finansmarkeder, en stabilitetsorientert og bærekraftig makroøkonomisk politikk, bredt internasjonalt økonomisk samkvem og satsing på forskning og utdanning av høy kvaliteter kan legge et godt grunnlag for å lykkes.

De siste hundre årene har befolkningsutviklingen i Norge gjennomgående vært preget av økende levealder og fallende fødselsrater. Økt andel av befolkningen i yrkesaktiv alder og vekst i yrkesaktiviteten har gjennom de siste 30-40 årene bidratt til at arbeidsinnsatsen pr. innbygger bare har avtatt moderat, til tross for betydelig nedgang i gjennomsnittlig arbeidstid. Med en stabilisering av fruktbarheten på dagens nivå og fortsatt økt levealder, vil andelen eldre i befolkningen øke raskt utover i dette århundret. Dette trekker i retning av at befolkningen i yrkesaktiv alder gradvis vil avta som andel av totalbefolkningen. Med utflating i yrkesdeltakingen på dagens internasjonalt sett høye nivå, vil arbeidsinnsatsen pr. innbygger gå ytterligere noe ned framover, selv om fallet i gjennomsnittlig arbeidstid stopper opp.

3.2 Komiteens merknader

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til at det først og fremst er vekstevnen i Fastlands-Norge som er avgjørende for velferdsutviklingen i Norge framover. Hoveddrivkraften bak vår velstandsutvikling har vært vår evne til å utnytte våre ressurser. Det er denne politikken vi må bygge videre på.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at Norge de siste 150 årene har beveget seg fra en plass under midten av inntektsfordelingen i den vestlige verden til en plass nær toppen. Rike energiressurser, og i dag særlig oljevirksomheten, har sikret Norge en betydelig velstandsutvikling.

Disse medlemmer understreker likevel at det først og fremst er vekstevnen i fastlandsøkonomien som vil bestemme den fremtidige velferdsutviklingen i Norge, og at politikken fremover derfor må legge til rette for å opprettholde og forbedre vår evne til å utnytte knappe ressurser, tekniske og organisatoriske nyvinninger, økt kunnskap og bedre kapitalutstyr. Disse medlemmer vil særlig fremheve at gode institusjoner for å løse konflikter og beskytte eiendomsrettigheter, velfungerende kapitalmarkeder, en stabilitetsorientert og bærekraftig makroøkonomisk politikk, bredt internasjonalt økonomisk samkvem og satsing på innovasjon, forskning og utdanning vil legge et godt grunnlag for å lykkes.

Disse medlemmer viser til at bruken av petroleumsinntekter i perioden 2001-2004 har vært i tråd med handlingsregelen, som det var bred enighet om ved behandling av St.meld. nr. 29 (2000-2001). I vedtaket åpnes blant annet for økt bruk av petroleumsinntekter ved konjunkturnedgang for å kompensere for fallende aktivitet i økonomien, og ved uventet fall i verdien av Petroleumsfondet. Disse medlemmer mener at det ikke er grunnlag for tvil om at handlingsregelen har vært førende for finanspolitikken, og viser til at Regjeringens budsjettopplegg har gitt handlingsrommet for pengepolitikken.

Disse medlemmer viser til arbeidstilbudet som en av våre viktigste innsatsfaktorer, avhenger av befolkningens størrelse og sammensetning, yrkesdeltagelse og arbeidstid. Disse medlemmer viser til at befolkningsutviklingen i Norge gjennomgående har vært preget av økende leveralder og fallende fødselsrater. Med utflating i yrkesdeltagelsen på dagens internasjonalt sett høye nivå, vil arbeidsinnsatsen per innbygger gå ytterligere ned fremover, selv om fallet i gjennomsnittlig arbeidstid stopper opp. Dette vil stille nasjonen overfor nye utfordringer. Samtidig må det understrekes at BNP-veksten i perioden 1970-2003 i stor grad forklares av økt faktorproduktivitet, ikke av økning i innsatsfaktorene kapital og arbeidskraft. Disse medlemmer deler imidlertid Regjeringens vurdering av at befolkningssammensetningen, herunder andelen av befolkningen som er i yrkesaktiv alder, kan bety mye for inntekten per innbygger og for bærekraften i de offentlige velferdsordninger.

Disse medlemmer viser til at arbeidstilbudet blant annet påvirkes av en rekke politisk bestemte faktorer, herunder trygdeordninger, skattesystemet og ulike velferdsordninger. Godt utbygde barnehager, kontantstøtte, skolefritidsordninger og eldreomsorg, betalte permisjoner, mulighet for fleksibel arbeidstid og deltidsordninger gir større muligheter for å kombinere privat omsorg og lønnet arbeid. Arbeidet med inkluderende arbeidsliv har mye å si både for arbeidstilbudet og folketrygdens utgifter.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet understreker at den langsiktige politikken må ha som hovedmål å sikre arbeid for alle. Vi må ta vare på og utvikle næringer der Norge har spesielle forutsetninger, øke og samordne forskningsinnsatsen for å utvikle nye, kunnskapsintensive arbeidsplasser og styrke kompetansen i arbeidsstyrken.

Disse medlemmer viser til at befolkningsutviklingen fram mot 2050 innebærer at antall personer i arbeidsstyrken synker i forhold til befolkningen som helhet. Dette forsterker nødvendigheten av en politikk som legger opp til at alle får mulighet til å delta i arbeidslivet og bidra til verdiskapingen. Full barnehagedekning og rimelige barnehagepriser er viktige bidrag for at både kvinner og menn kan kombinere omsorg for barn med yrkesdeltakelse. Arbeidslivet må innrettes slik at det også gir muligheter for dem som av ulike årsaker ikke kan yte full arbeidsinnsats. Med en relativt mindre arbeidsstyrke, blir det enda viktigere å utvikle et arbeidsliv med plass for alle.

Disse medlemmer mener Regjeringen i alt for stor grad har satset på generelle rammebetingelser og skattelettelse, og i alt for liten grad ført en aktiv næringspolitikk hvor ulike statlige virkemidler kan bidra til å utvikle nye næringer og nye arbeidsplasser. Disse medlemmer mener det er behov for en mer aktiv nærings- og distriktspolitikk hvor vi i samspill med næringslivet kan utnytte våre fortrinn til å skape et variert og robust næringsliv som er internasjonalt konkurransedyktig.

Disse medlemmer viser til undersøkelsen the International Literacy Survey som viser en klar positiv sammenheng mellom utviklingen i kompetansenivået i befolkningen og den økonomiske veksten. Utviklingen har vist at økt kunnskap og forskning blir en stadig viktigere innsatsfaktor både i produkter og tjenester. Økt satsing på utdanning, forskning og utvikling vil derfor være viktig for å styrke vekstevnen i norsk næringsliv. Som et lite land er det viktig at vi konsentrerer forsk­nings- og utviklingsinnsatsen til områder hvor vi har spesielle forutsetninger for å lykkes.

Disse medlemmer viser til at Norge er rikt utstyrt med naturressurser. En stor utfordring er å forvalte og utnytte våre evigvarende naturressurser slik at de kan være grunnlag for økt verdiskaping. Samtidig må den økonomiske aktiviteten skje på et bærekraftig grunnlag hvis vi ikke skal svekke kommende generasjoners mulighet for å sikre arbeid og velferd.

Disse medlemmer viser til at våre store olje- og gassressurser har gitt grunnlag for utviklingen av en helt ny næringsgren i Norge og sikret store inntekter til samfunnet. Utfordringen knyttet til omplasseringen av olje- og gassformuen til en finansiell formue ligger i å forhindre at en tidsbegrenset inntektsvekst fører til at vårt konkurranseutsatte næringsliv svekkes.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at det er bred enighet om handlingsregelen for innfasing av de økte olje- og gassinntektene i Norges økonomi. I perioden 2002-2004 har bruken av oljeinntekter ligget betydelig over det handlingsregelen tilsier. Når den økonomiske veksten nå tar seg opp, må derfor bruken av oljepenger reduseres ned mot det nivå handlingsregelen forutsetter.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Kystpartiet viser til langtidsprogrammet 1958-1961 hvor daværende regjering ga uttrykk for følgende:

"Norge må dekke både oljeforbruket og størsteparten av kull- og koksforbruket ved import. […] Veksten i det samlede energiforbruket har imidlertid ført til at utgifter til brenselsimport har økt sterkt. […]

Oljeforbruket i vårt land ble nesten sjudoblet fra før krigen og frem til 1955. Prognoser som er utarbeidet, viser en økning i landets oljeforbruk på anslagsvis 60 % fra 1955 til 1965. Det skulle bety en økning på om lag 20 % i programperioden. En slik vekst i landets oljeforbruk, vil komme til å kreve sterkt økte valutautgifter."

Dette illustrerer hvor vanskelig det er å spå om fremtiden. Regjeringen hadde ingen anelse om de enorme oljeforekomstene Norge hadde og som skulle danne grunnlaget for en enorm vekst i levestandard og verdiskapning i årene fremover. Riktignok har funnet av store oljeforekomster vært svært gunstig for Norge, og dermed gitt helt andre muligheter enn datidens prognoser skulle tilsi.

I langtidsprogrammet 1966-1969 skrev daværende regjering:

"Regjeringen legger opp til en politikk i perioden 1966-1969 som har som mål å komme frem til en vekst i den samlede produksjonen i landet på 20 prosent. […] Det svarer til en fordobling av nasjonalproduktet i løpet av 15 år. […] Regjeringen tar fortsatt sikte på betydelig kapitalimport for å fremme rask utbygging av landet."

Det fremstår som et paradoks for disse medlemmerat datidens politikere hadde en helt annen vilje til å satse for å videreutvikle velferdssamfunnet enn det som synes å være tilfelle i dag. I dag fremstår det som nær en umulighet å utnytte det enorme potensial vår rikdom har gitt oss til å legge forholdene bedre til rette for vekst og verdiskapning. Vår rikdom har kanskje blitt vårt største problem.

I samme langtidsprogram fremkom følgende:

"I de første 15 årene siden 1945 var det en langtidstendens i retning av at den yrkesaktive befolkning var synkende i forhold til tallet på barn og gamle. I første halvdel av 1960-årene har det vært en utvikling i motsatt retning."

Disse medlemmer peker på at også hoved­temaet for dagens pensjonsdebatt ikke er ny, men en velkjent debatt som har vært kimen til bekymring for politikere gjennom mange år.

Langtidsprogrammet 1966-1969 pekte på følgende næringspolitiske utfordringer:

"Det produksjonsmessige underlag for landets velstandsutvikling har hittil i stor utstrekning vært bundet til våre naturlige rikdomskilder og fortrinn. Dette gjelder for fiske og fiskeforedling, skogbruk og treforedling, bergverk og for elektrometallurgisk og elektrokjemisk industri. For skipsfart har tradisjon, dyktige sjøfolk og talentfulle ledere vært avgjørende. Men den sterke økonomiske ekspansjon som vi har hatt i de senere år, har for en stor del foregått i andre næringer enn der vi tradisjonelt har hatt naturlige fortrinn. I fremtiden må ekspansjonsmulighetene i enda større grad søkes utenfor våre tradisjonelle virksomhetsgrenser. Både fiskerinæringen og skogindustrien er stilt overfor en begrenset råstofftilgang. En vekst i produksjonen på disse områder i programperioden synes først og fremst å måtte baseres på bedre utnytting av råstoffgrunnlaget ved høyere foredling av produktene. […]. Grunnlaget for en stor del av vår industrielle ekspansjon har vært vannkraften… Turistnæringen skulle ha store ekspansjonsmuligheter og vil kunne utvikle seg til å bli en viktig næring i flere av de økonomisk svakere utbygde strøk av landet."

Disse medlemmer konstaterer at den næringspolitiske debatten fortsetter i samme spor, også i 2005.

Disse medlemmerregistrerer at den sittende regjering vegrer seg for å definere og utnytte de opparbeidede, naturlige og komparative fortrinn Norge har.

Vi har altfor mange eksempler på myndighetsskapte hindre som effektivt hindrer lokalt næringsliv fra ny­etableringer, utvidelser og videre drift.

Selv om Norge er en del av et internasjonalt kapitalmarked, betyr ikke det at egen- og fremmedkapital er tilgjengelig for entreprenører og små bedrifter på betingelser som er internasjonalt konkurransedyktig. Det er reelle transaksjonskostnader knyttet til å koble kapital og produktiv virksomhet. Disse medlemmer er derfor opptatt av å legge til rette for økt privat sparing og kapitaldannelse, noe som vil kreve en omlegging av finanspolitikken.

Videre må den statlige kapital oppspart i norske fond gjøres mest mulig tilgjengelig for norske entreprenører og små bedrifter. Dette er likevel ikke det samme som å formidle skattebetalernes penger til subsidiering av privat næringsvirksomhet.

Disse medlemmer vil påpeke viktigheten av at inntektene fra oljevirksomheten investeres der de gir den beste avkastningen for Norges befolkning. Dette trenger ikke nødvendigvis være i form av verdipapirer i utlandet. Investeringer i Norge i form av infrastruktur eller immateriell kapital i form av kompetanse kan gi en langt bedre avkastning i form av høy, stabil og bærekraftig vekst for Norge. Det viktige er at politikken støtter opp under verdiskapende virksomhet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Kystpartiet viser til at utenlandsk kapital har lenge hatt et anstrengt forhold til Norge, først og fremst på grunn av uforutsigbarhet i politisk bestemte rammebetingelser. Når man fra utsiden opplever brå skift i sentrale skattebestemmelser, og sågar endringer med tilbakevirkende kraft, er dette ikke tillitvekkende for investeringer i Norge. Derfor er det sentralt at både næringspolitikken og finanspolitikken spiller på lag.

I forhold til en mulig reform av pensjonssystemet, viser disse medlemmer til langtidsprogrammet fra 1966-1969:

"Det er tatt sikte på å gjennomføre folkepensjonsordningen fra 1.1.1967. Folkepensjonsordningen er foreslått gjort obligatorisk for alle… En antar at nivået for alderspensjoneringen bør ligge så vidt høyt at den gjennomsnittlige pensjon for enslige og ektepar blir på om lag 2/3 av inntekten ved normal arbeidsinntekt. Uførepensjonene vil bli fastsatt etter de samme regler som alderspensjonene."

Dette var det overordnede formål sist man hadde en omfattende pensjonsdebatt i Norge. Disse medlemmer finner grunn til å understreke at man til tross for helt andre samfunnsøkonomiske forutsetninger enn i dag, hadde høye ambisjoner for "folkepensjonsordningen". Det må fremstå som et paradoks at vi i dag, til tross for vår enorme rikdom, ikke har maktet å ivareta de forutsetninger og ambisjoner som ble lagt på slutten av 1960-tallet.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Kystpartiet understreker at disse medlemmer vil arbeide for en offensiv og fremtidsrettet næringspolitikk.

Disse medlemmer merket seg at i World Eco­nomic Forums kåring av verdens mest konkurransekraftige land, var fire av de seks øverste fra Norden. Dette viser at det å løse felles oppgaver gjennom en fornuftig organisert velferdsstat, vil være et konkurransefortrinn for norsk næringsliv på lang sikt. Fordelene ved å løse disse oppgavene i fellesskap er vesentlig større enn kostnadene ved å finansiere velferdsstaten gjennom skatteinntekter.

Disse medlemmer registrerer at norsk næringsliv er preget av bedrifter i såkalte lavteknologiske næringer. Men selv om bedriftene bruker lite på forsk­ning, er mange av bedriftene likevel teknologisk avanserte og ofte i verdenstoppen i sin bransje. Årsaken er at modernisering i disse næringene i første rekke skjer gjennom innkjøp av nytt og mer moderne maskineri og utstyr. Dette ser vi i mange store, norske næringer, som aluminiumsindustrien, papirindustrien, treforedling, næringsmiddelindustrien, kjemisk industri og store deler av privat tjenesteyting. Derfor har disse medlemmer flere ganger foreslått å bedre avskrivningssatsene fra fem til fire år, for å gjøre det mer lønnsomt å investere i nytt og moderne utstyr, og dermed øke moderniseringstakten og styrke konkurranseevnen i store deler av norsk næringsliv.

Norge er allerede langt framme på en rekke områder rundt miljøteknologi. Disse medlemmer ønsker å styrke og utvikle disse miljøene ved å etablere et omfattende miljøteknologiprogram for å gjøre miljøteknologi mer lønnsomt.

Disse medlemmer viser til at Sosialistisk Venstreparti har fått et samlet storting med på at det skal lages et verdiskapingsprogram for fiskerinæringa. Fo­rskerkompetanse både på markedssida, ressurssida og teknologisida vil være viktig å få utnyttet fisken bedre enn i dag. En overføring av kvoter fra havfiskeflåten til kystflåten vil også være en viktig del av en slik plan, ikke minst for antall arbeidsplasser.

Staten har en viktig rolle å spille for å legge til rette for innovasjon og utvikling. Derfor foreslår disse medlemmer i hver eneste budsjettbehandling en kraftig styrking av Innovasjon Norge. Disse medlemmer påpeker dessuten at Sosialistisk Venstreparti og Kystpartiet er de eneste partier som konsekvent foreslår forskningsbudsjetter som ville fått Norge opp på OECD-nivå. Entreprenørskap i skolen bør styrkes, og teknologi i skolen bør bli et obligatorisk fag, for å styrke interessen for realfagene.

Disse medlemmer viser til at langsiktig eierskap er viktig for grunnlaget for verdiskaping på lang sikt. Siden private eiere ofte har vist seg å ha problemer med å være tilstrekkelig langsiktige, er offentlig eierskap et annet område hvor statens rolle for økonomisk utvikling er viktig.

Begrepet "Scandinavian design" oppstod på 50-tallet, og representerte en gullalder for design og møbelkunst i Norden. I vår tid har eksportsuksessen Håg, sammen med andre norske designbaserte suksesser som for eksempel Snøhetta og Pia Myrvold, vist hvordan det er mulig å skape lønnsomhet og spennende arbeidsplasser innen design. Men disse er unntak, og internasjonalt gjennomslag gjennom design er det i første rekke Sverige og Danmark som har fått til, med hjelp av gode offentlige satsinger. Disse medlemmer går inn for å styrke satsinga på næringsretta design.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kystpartiet vil peke på betydningen av næringsutvikling og økt verdiskaping for å opprettholde velferdssamfunnet, bidra til høy sysselsetting og bosetting i alle deler av landet. Disse medlemmer vil derfor ha en målrettet politikk for næringsutvikling og verdiskaping i dagens kunnskapssamfunn. Dette forutsetter økt satsning på forskning og utvikling. På stimulering av entreprenørskap og etablerervilje og utvikling av sterke næringsklynger på områder der Norge har særskilte fortrinn.

Disse medlemmer viser til at Senterpartiet og Kystpartiet vil arbeide for en nasjonal næringslivsstrategi der en systematisk legger til rette for å videreut­vikle næringslivet i hele landet med utgangspunkt i naturressurser, kapitalstyrke og kunnskap. Disse medlemmer vil peke på at dette innebærer at prinsippet om næringsnøytralitet må vike til fordel for satsing på klart definerte områder, som for eksempel marine næringer, skipsfart, verftsindustrien, energi, olje og gass, reiseliv, matproduksjon, treforedling og IKT.

Disse medlemmer vil peke på viktigheten av en god og velfungerende infrastruktur som grunnlag for næringsliv og verdiskaping i hele landet. Disse medlemmer vil vise særmerknad fra Senterpartiet i Innst. S. nr. 240 (2003-2004):

"Medlemen i komiteen frå Senterpartiet meiner at satsing på samferdsle er ein viktig føresetnad for busetjing, næringsutvikling og ressursutnytting både i distrikta og i byane. Denne medlemen ser på utbygging av eit godt samferdsletilbod som viktig for å ta heile landet i bruk."

I dagens samfunn er det avgjørende at man også får et godt utbygget bredbåndsnett i både sentrale strøk og i distriktene. Disse medlemmer vil minne om merknadene fra næringskomiteen i Innst. S. nr. 133 (2003-2004) om breiband for kunnskap og vekst, der det understrekes at en fremtidsrettet bredbåndsinfrastruktur er en viktig forutsetting for å opprettholde bærekraftige lokalsamfunn og at målsettingen er en økt verdiskaping i næringslivet.

Disse medlemmer vil understreke at våre rike natur- og miljøressurser er en viktig bærebjelke i norsk verdiskaping og næringsutvikling. For Senterpartiet og Kystpartiet vil det derfor vektlegge viktigheten av å ta vare på og videreutvikle disse ressursene. Dette kan best ivaretas ved å opprettholde det lokale eierskapet. Vannkraften utgjør 99 pst. av strømproduksjonen i landet og er grunnleggende for kraftforsyning, infrastruktur, verdiskaping og velferd i Norge. Også beredskapshensyn taler for å beholde nasjonal og demokratisk styring med vannkraftsektoren. Senterpartiet og Kystpartiet mener det ligger store samfunnsmessige verdier i dagens eierskap. Blant annet har distriktskommisjonen understreket den store verdien dette eierskapet har i en distriktspolitisk sammenheng. De kommunalt eide kraftforetakene framstår mange steder som svært viktige samfunnsaktører, som bidrar med kompetanse, kapital og arbeidsplasser i sin region.

Disse medlemmer vil videre peke på den betydning en sterk folkevalgt styring kombinert med offentlig eierskap innenfor petroleumssektoren har hatt for utviklingen av en kompetent norsk leverandørindustri. Disse medlemmer mener den kapitalstyrke vi har opparbeidet oss gjennom utnyttelse av disse rike naturressursene må komme framtidige generasjoner til nytte også gjennom investering i næringsutvikling innenlands på andre områder enn i petroleumssektoren. Disse medlemmer mener at å utvikle et sterkere privat nasjonalt og lokalt eierskap i næringslivet er en forutsetning for å styrke næringsgrunnlag og bosetting i distriktene.

Disse medlemmer mener forutsetningen for en mer offensiv næringspolitikk er at større deler av verdiskapingen forblir i nærområdet. Distriktene må få større lokal råderett over egne naturressurser. De offentlige virkemidlene skal tilrettelegge slik at verdiskapingen og utviklingen av nye og eksisterende bedrifters produkter og markeder stimuleres i markedssvake områder.