Ifølge mandatet skulle Makt- og demokratiutredningen
blant annet utrede "den offentlige meningsdannelse". Under Makt-
og demokratiutredningens mediedel er det publisert en rekke bøker
og rapporter som på ulike måter tar opp spørsmålet
om medier og makt. Disse arbeidene er kortfattet oppsummert i sluttrapporten
og sluttbokens mediekapitler, begge med tittelen "Den redigerte
offentlighet". Her beskrives i første rekke ulike utviklingstrekk
som har påvirket medienes makt i perioden siden forrige
maktutredning.
For det første beskrives utviklingen
innen informasjons- og kommunikasjonsteknologien som en revolusjon
som sprenger nasjonalstatens grenser og som endrer fordelingen av
makt og avmakt i samfunnet. Det blir vist til at kompetanse og adgang
til den nye teknologien er ujevnt fordelt, og at de som av ulike
grunner ikke kan ta del i denne kommunikasjonsrevolusjonen lett
blir satt utenfor. Den teknologiske utviklingen på medieområdet
har skapt en mer splittet offentlighet, der valgfrihet og spesialisering
har erstattet det samlede nasjonale publikum fra kringkastingsmonopolets
tid.
For det andre blir det vist til utviklingen
fra en politisk styrt presse til dagens kommersielle mediebilde.
Så sent som på 1970-tallet var hovedtyngden av
pressen talerør for politiske partier, og referatet var
en mer dominerende journalistisk form. Det var nære forbindelser
mellom politikere og redaktører, og mediene var grunnleggende
forutsigbare, både for politiske aktører, abonnenter
og publikum.
Oppløsningen av bindingene til de politiske
partiene har, kombinert med utviklingen av nye normer for journalistens
yrkesrolle, styrket medienes premiss- og dagsordenmakt.
Medienes nye rolle har påvirket det
politiske liv, bl.a. ved at enkeltsaker og personspørsmål
er blitt viktigere i mediene og dermed også i politikken.
Konsekvensen er ifølge sluttrapporten at politikken vris
mot det dagsaktuelle og bort fra det langsiktige og prinsipielle.
Den politiske selvstendiggjøringen
av mediene har ifølge utredningen bidratt til en profesjonalisering
av medienes kilder innen politikk, forvaltning, organisasjonsliv
og næringsliv. Mediene har fått større
betydning for beslutningstakernes arbeidssituasjon, noe som har
gjort det viktigere å ha et aktivt og bevisst forhold til
mediene. En konsekvens er at medierådgivning har blitt
en voksende bransje. Siden mediene i stor grad "redigerer" hvilke
saker som kommer fram og hvilke vinklinger de får i offentligheten,
må aktører som ønsker innflytelse tilpasse
seg en journalistisk form og utnytte medienes særtrekk.
Utredningen gir uttrykk for at de politiske
bindingene i dag langt på vei er erstattet av kommersielle
bindinger som har gjort mediene mer avhengige av markedet. For kommersielle
eiere er avkastning det viktigste målet. Dette kan sette
den redaksjonelle friheten under press. Sluttrapporten hevder at
den offentlige reguleringen av massemediene har tilpasset seg kommersialiseringen
av eierinteresser, bl.a. slik at mediene nå først og
fremst blir regulert som næringsvirksomhet. I sluttrapporten
blir det også lagt vekt på at den økonomiske journalistikken
har endret karakter og blitt mer omfattende. I likhet med journalistikken
for øvrig er - ifølge utredningen - den økonomiske
journalistikken blitt mer undersøkende og avslørende,
samtidig som den glir over i en personorientert underholdningsgenre
der "den økonomiske maktutøvelsen dekkes til."
Eierskapstilsynet, Statens medieforvaltning,
Norsk presseforbund, Norsk redaktørforening og Norges Handikapforbund
slutter seg i hovedsak til Makt- og demokratiutredningens beskrivelse
av utviklingen innen mediefeltet i Norge, og denne utviklingens implikasjoner
for demokratiet. Norsk Presseforbund og Norsk Redaktørforening
mener likevel at sluttrapporten gir et forenklet bilde av situasjonen,
som lett kan tilsløre vesentlige sammenhenger. De viser
bl.a. til at utredningen ikke tydeliggjør det mangfold
som har vokst fram i norsk offentlighet de siste 20 årene.
De mener også at utredningen i for liten grad ser den teknologiske
utviklingen, endringer i eierforhold og utviklingen av journalistikken
i sammenheng.
Enkelte høringsinstanser kommenterer
særlig spørsmålet om den teknologiske
utviklingens betydning for medienes makt.
Flere av høringsinstansene har synspunkter
på hvordan mediene fungerer som en arena for formidling
av informasjon og samfunnsdebatt.
Videre kommenterer flere av høringsinstansene
særskilt spørsmålet om hvordan andre
samfunnsinstanser må tilpasse seg medienes dagsorden og
arbeidsform ("medialisering").
Norsk Redaktørforening mener på sin
side at Makt- og demokratiutredningens beskrivelse av utviklingen
i eierforholdene i norske medier blir for endimensjonal, og peker
på at det ikke finnes dokumentasjon for at endringer i
eierforholdene har ført til dårligere journalistikk
eller mindre mangfold.
Regjeringen viser til at mediene utøver
en kanalvokterfunksjon i den forstand at de påvirker hva
som skal bringes fram for offentligheten. I en stadig mer komplisert
og spesialisert verden der tilgangen på informasjon etter
hvert er nærmest grenseløs, er vi helt avhengige av
institusjoner som kan sortere, velge ut og presentere et utvalg
av informasjon på en måte som er relevant og forståelig.
På den andre siden ligger det betydelig makt i en slik
kanalvokterfunksjon, noe som gjør det interessant å se
nærmere på hvordan, eller på hvilke premisser,
denne utsorteringen og struktureringen av informasjon foregår.
Mediene avgjør ikke bare hvilket utsnitt
vi får se av verden, men langt på vei også hvordan
vi oppfatter det vi får se. Journalistisk vinkling, kildevalg,
"dramaturgi" og presentasjonsformer er med på å avgjøre hvordan
informasjon oppfattes. Mediene påvirker også begrepsapparatet
og kategoriene som mennesker benytter for å bearbeide den
informasjonen de mottar gjennom mediene. Det er viktig å være
bevisst hvordan mediene på denne måten konstruerer
fortolkningsrammer for hvordan informasjon leses og forstås.
Det kan være en fare for å beskrive
medienes virkemåte for enhetlig. Det vil være
betydelige forskjeller i dekningen av ulike saker for eksempel mellom
en mindre lokalavis og riksdekkende løssalgspresse. Makt-
og demokratiutredningen trekker imidlertid fram som et kjennetegn
ved norsk presse at man ikke ser det samme skillet mellom populærpresse
og elitepresse som er vanlig i andre land.
Det er viktig å vurdere i hvilken grad
mediene - i egenskap av arena eller aktør - påvirker
befolkningens dagsorden, befolkningens holdninger, politiske beslutninger
og de politiske beslutningsprosessene. Makt- og demokratiutredningen
har vektlagt medienes effekt på beslutningsprosesser. Den
danske maktutredningen har gitt en bredere drøfting av
medienes makt.
Ved sin kanalvokterfunksjon har mediene betydelig innflytelse
over befolkningens dagsorden; hvilke spørsmål
og saker befolkningen skal være opptatt av, og dermed også hva
den ikke skal være opptatt av.
Mediene tvinger med dette både publikum,
politikere og andre samfunnsaktører til å forholde
seg til visse journalistisk utvalgte saker eller emner.
Ofte vil det selvfølgelig være
begivenhetene selv som styrer medienes fokus. Store begivenheter
vil ofte tiltvinge seg offentlighetens oppmerksomhet.
I andre tilfeller kan det være mediene
selv som skaper den offentlige oppmerksomheten om en sak. Det finnes
flere eksempler på at ulike former for økonomiske
misligheter, bedrageri og korrupsjon er blitt avslørt av
en kritisk presse, også i Norge. For det andre kan det
dreie seg om saker som i mer egentlig forstand er "medieskapt",
f.eks. oppslag om mediekjendisers privatliv.
Hoveddelen av nyhetsformidlingen tilhører
nok likevel verken de store begivenhetene eller den undersøkende
journalistikken, men en mer rutinepreget utvelgelse blant den store
mengden av potensielle saker. Det er mange forhold som vil være
med på å bestemme dette utvalget.
Også den vinklingen mediene velger å gi
en sak, vil ha betydning for hvilken oppmerksomhet saken får
i offentligheten. En hendelse eller utvikling kan alltid framstilles
på ulike måter, og framstillingsmåten
vil påvirke publikums oppmerksomhet og interesse for saken.
Makt- og demokratiutredningen hevder at siden mediene
vil tilpasse seg publikums makt og antallet lesere, lyttere og seere,
vil mediene bevege seg bort fra mangfold og smalere tilbud. Den
gir imidlertid ikke en nærmere drøfting av om
det samlede mediebildet er blitt mer eller mindre mangfoldig.
Mediene kan påvirke befolkningens holdninger
både gjennom å øke oppmerksomheten om
visse saker og gjennom den vinklingen mediene velger å gi
disse sakene.
Aktiv deltakelse i politikk og samfunnsliv krever kunnskap
og innsikt, og dermed tilgang til informasjon og meningsutveksling.
Mange spørsmål som det forventes at vi som samfunnsborgere
tar stilling til, har vi liten eller ingen førstehåndskunnskap
om. Jo fjernere en sak er fra vårt eget lokalmiljø,
desto mer avhengige vil vi være av medienes tolkning og
framstilling av en sak.
Det er relativt få velgere som faktisk
leser partiprogrammene. Selv om en ikke kan se bort fra betydningen
av folkemøter og lokalt politisk arbeid, er det ikke til å komme
bort fra at velgerne for en stor del må treffe sine valg
ut fra den informasjonen som blir formidlet gjennom mediene.
Det er grunn til å tro at mediene påvirker
befolkningens holdninger. Samtidig er det klart at den offentlige meningsdannelsen
skjer i et komplisert samspill mellom mange aktører - et
spill som verken mediene eller de andre aktørene i samfunnsdebatten
har full kontroll over. Dessuten vil publikum ikke motta medieinntrykk passivt,
men bearbeide disse aktivt på bakgrunn av personlige erfaringer,
kunnskaper og verdier.
Det er et viktig premiss for det representative
demokrati at den offentlige mening skal danne grunnlag for politiske
beslutninger. Mest direkte kommer den offentlige
mening til uttrykk gjennom valg, men den kan også komme
fram på andre måter, bl.a. gjennom medienes formidling
av samfunnsdebatt og meningsytringer.
Mediene vil ha samme type innflytelse på meningsdannelsen
hos politikere som hos befolkningen for øvrig. I likhet
med alle andre vil politikere til daglig motta informasjon, synspunkter
og inntrykk fra ulike samfunnsområder gjennom mediene.
Denne informasjonen vil danne en del av den erfaringsbakgrunnen som
politikere baserer sine politiske synspunkter og beslutninger på.
Videre kan mediene gjennom sin påvirkningskraft
på befolkningens dagsorden og meningsdannelse, ha innflytelse
på valgresultatene, og dermed på selve sammensetningen
av våre politiske organer. Velgernes økende troløshet
i forhold til de politiske partiene har gjort mediene til en stadig
viktigere arena for valgkampen. Den politiske meningsdannelsen i
forkant av valg vil påvirkes både av hvordan partiene
formulerer og framfører sine budskap, hvordan mediene velger
ut, tolker og beskriver politiske utspill, og endelig hvordan publikum (velgerne)
i siste instans oppfatter budskapene. For eksempel kan utvalg av
temaer og hvem som får delta i TV-debatter før
valg ha stor betydning for hvilke partier som kan hevde seg med
autoritet i debatten.
Mediene påvirker ikke bare politiske
beslutninger, men legger også føringer på beslutningsprosessene.
Makt- og demokratiutredningen mener å kunne
konstatere at mediene er blitt mer personfokuserte, intimiserende
og pågående kritiske overfor politikkens og næringslivets
aktører (sluttboken s. 127). Den trekker også fram
at mediene spiller en avgjørende rolle for hvilket omdømme
politikere får. "Mediene avgjør hvem som skal
forgylles og hvem som skal miste glans i det politiske liv" (s.
129).
I de tilfellene der nyhetsmediene presenterer
"skandaler" og avsløringer om næringslivstopper
eller politikere, kan medietrykket bli knusende.
I kombinasjon med en journalistisk selvforståelse,
som Makt- og demokratiutredningen betegner som å "stå på folkets
side i avsløringen av de mektige", kan dette medføre
at medienes dekning kan bli uforholdsmessig og skjev i forhold til
sakens realiteter. Det kan i slike saker være behov for
at pressen vurderer sin rolle nærmere. Det er også gode
eksempler på at dette blir gjort.
Flere av høringsinstansene peker på at
medienes "tabloidisering" og fokus på enkeltsaker gjør
det vanskelig å få oppmerksomhet om de prinsipielle
sidene ved en sak. Økt konkurranse, kombinert med den teknologiske
utviklingen på mediefeltet, bidrar dessuten til å drive
fram et raskere tempo i informasjonsformidlingen. Internett gir
mulighet for nærmest umiddelbar publisering. Dette skjerper
konkurransen om å være først ute og skaper
nye utfordringer når det gjelder kildekritikk, personvern
osv.
Tradisjonelt har truslene mot medienes uavhengighet ofte
kommet fra myndighetene. Politiske virkemidler overfor mediene -
enten det er tale om regulering, tilskuddsordninger eller annet
- kan kompromittere denne uavhengigheten. Det er derfor viktig at
slike virkemidler blir utformet og forvaltet på en måte
som sikrer tilliten til medienes uavhengighet.
Ytringsfrihetskommisjonen pekte på utviklingen
i retning av eierkonsentrasjon i mediemarkedet som det "mest påtrengende
problem" på medieområdet i dag. Medieeierskapsloven
hviler på en forutsetning om at eierne kan utøve
en innflytelse over de redaksjonelle produktene som er uforenlig
med lovens formål om å "fremme ytringsfriheten,
de reelle ytringsmuligheter og et allsidig medietilbud". I den grad
mediene har makt, vil medieomtale ha en politisk eller økonomisk verdi
(positiv eller negativ) for selskaper, organisasjoner eller politiske
partier. Dette skaper et behov for å kunne kontrollere
eller påvirke den informasjonen som formidles gjennom mediene.
I de nordiske landene har PR-byråene
vokst raskt og driver aktiv rekruttering av nyhetsjournalister og
politikere. Framveksten av en PR-bransje og den økte vekten
som blir lagt på mediestrategier og informasjonsmedarbeidere
både i privat og offentlig virksomhet er en sikker indikasjon
på at mediene oppfattes å ha stor påvirkningskraft,
både på dagsordensetting, publikums holdninger
og politiske beslutninger.
Medienes makt og rolle gjør mediene
til en sentral del av ytringsfrihetens - og dermed også demokratiets -
infrastruktur. Medienes funksjon som selvstendig politisk aktør
er nært knyttet til løsrivningen fra de politiske
partiene og utviklingen av en maktkritisk selvforståelse.
Politiske virkemidler overfor mediene - enten det er tale om regulering,
tilskuddsordninger eller annet - kan kompromittere medienes uavhengighet.
Det er derfor viktig at slike virkemidler blir utformet og forvaltet
på en måte som sikrer tilliten til medienes uavhengighet.
Stortinget vedtok 30. september 2004
en ny § 100 om ytringsfrihet i Grunnloven. Bestemmelsen
slår fast at "demokrati" er en av tre hovedbegrunnelser
for ytringsfriheten sammen med "sanhedssøgen" og "individets
frie meningsdannelse". Enhver begrensning i ytringsfriheten må kunne
forsvares holdt opp mot disse begrunnelsene. Vedtaket satte sluttstrek
for et arbeid som startet med oppnevningen av Ytringsfrihetskommisjonen
i 1996.
Et viktig ledd i dette arbeidet har vært å trekke
opp grensene mellom medienes frihet og andre sentrale hensyn og
rettigheter som personvern, privatlivets fred, rikets sikkerhet,
helse, moral osv. Den vedtatte grunnlovsbestemmelsen fastslår
dermed de helt grunnleggende rammene både for medienes
maktutøvelse i samfunnet og for offentlig mediepolitikk
og medieregulering.
Sjette ledd i bestemmelsen slår fast
statens plikt til å legge til rette for en åpen
og opplyst offentlig samtale, det såkalte infrastrukturkravet.
Medienes makt og demokratiske rolle gjør mediene til en
sentral del av ytringsfrihetens infrastruktur. Mediepolitikken er
dermed et viktig ledd i myndighetenes oppfølging av dette ansvaret.
Utviklingen i teknologiske muligheter og bruken av Internett gjør
IKT til en svært viktig del av samfunnets infrastruktur
for ytringsfrihet. Denne rollen for IKT og dermed behovet for IKT-kompetanse
vil øke i framtiden. Internett-teknologien åpner
på en helt annen måte enn tidligere for at publikum
kan søke fram informasjon selv, også fra originalkilder
i inn- og utland. Dette kan - i det minste i teorien - gjøre
publikum mindre avhengig av massemedienes utvalg og saksframstillinger.
Internett har også senket de praktiske og økonomiske
tersklene for publisering. Gjennom Internett kan politiske partier,
offentlig forvaltning, organisasjoner, selskaper og enkeltpersoner kommunisere
direkte med publikum, uten massemedienes mellomkomst. For å unngå digitale
klasseskiller og sikre deltakelse for alle, vil den overordnede
IKT-politikken være av stor betydning.
Regjeringen understreker at dette offentlige
ansvaret ikke opphever medienes eget ansvar for å ivareta
og utvikle sin samfunnsrolle. Med begrunnelse i medienes særskilte
samfunnsoppdrag, har samfunnet innrømmet medienæringen
visse fordeler, bl.a. økonomiske støtteordninger
og en særlig fri stilling. Både samfunnsrollen i
seg selv og de privilegiene som denne rollen fører med
seg, forplikter.
Ulike virkemidler bidrar i dag til å sikre
mediemangfold. Økonomiske virkemidler på medieområdet
er i dag først og fremst rettet mot den trykte pressen.
De viktigste virkemidlene er nullsatsen for merverdiavgift på aviser,
som i utgangspunktet kommer alle aviser til gode, og pressestøtten,
som er målrettet mot aviser med svak økonomi og
konkurransekraft. Et annet viktig virkemiddel er lisensfinansieringen
av NRK. Som lisensfinansiert allmennkringkaster har NRK større økonomisk
frihet enn andre medier. Til gjengjeld er NRK underlagt strengere
forpliktelser til å ivareta interessene til minoriteter
og særskilte grupper.
Regjeringen påpeker at minoriteter
og andre smale grupper er - som alle andre - avhengige av mediene som
kilde til informasjon og samfunnsdebatt for å kunne ta
aktivt del i valg og samfunnsliv for øvrig. Samtidig er
dette grupper som i mange tilfeller vil være mindre kommersielt
interessante, bl.a. som målgrupper for annonsører.
I et kommersielt mediesystem er det derfor en fare for at minoritetene
vil stå uten et tilstrekkelig informasjonstilbud eller
reelle ytringskanaler.
Det er et viktig mål for Regjeringen å begrense
forskjellene i informasjons-, kunnskaps- og kulturressurser mellom
ulike deler av befolkningen. Dette gjør det nødvendig å sikre
grunnlaget for etablering og drift av medier som retter seg mot
og som kan fungere som talerør for minoriteter og andre
smale grupper i befolkningen.
Regjeringen viser til at dersom mediene skal
kunne fungere som troverdige informasjonskilder og talerør for
befolkningen, er det for det første viktig at det framgår
hvem som står bak de opplysninger og synspunkter som blir
publisert, dvs. hvem som er medienes kilder. For det andre er det
viktig å sikre at publikum har tilgang til alternative
informasjonskilder.
Medienes fokus på enkeltsaker og personspørsmål, gjerne
med kortsiktig tidshorisont, representerer en utfordring både
for den opplyste offentlighet og for det politiske systemet. Det
er behov for grundig å vurdere ulike spørsmål
og de langsiktige konsekvenser av mulige handlingsvalg. Regjeringen
vil fortsatt bidra til slik langsiktighet i det politiske arbeidet.
Prinsippet om at medieetikk i utgangspunktet
må være et redaktøransvar er slått
fast ved flere anledninger. Regjeringen ser det som positivt at
den reviderte "Vær Varsom-plakaten" som trådte
i kraft 1. januar 2002 slår fast at "Det er pressens
plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan
mediene selv fyller sin samfunnsrolle."
Komiteen slutter seg til Makt-
og demokratiutredningens beskrivelse av utviklingen innen informasjons-
og kommunikasjonsteknologi som en revolusjon som sprenger nasjonalstatens
grenser og som endrer fordelingen av makt og avmakt i samfunnet.
Valgfrihet og spesialisering har erstattet det samlende nasjonale publikum
fra kringkastingsmonopolets dager.
Komiteen viser videre til at
digitaliseringen fører til at grensene mellom nye og gamle
medier og kanaler viskes ut. De nye mediene internasjonaliseres
og kommersialiseres i større grad og raskere enn de gamle.
Komiteen vil peke på at
dette nye mediemønsteret krever bevisst satsing og innsats
dersom man skal klare å opprettholde mangfoldet.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til uheldige erfaringer
fra land hvor enkeltpersoners dominans i det private medieeierskapet
er blitt for stor. I Norge har vi systemer som regulerer forholdet. Flertallet vil
ut fra føre-var-prinsippet hevde at et lovverk med klare
eierskapsbegrensninger i media i dag vil være med på å bidra
til å bevare og styrke mediemangfoldet, ytringsfriheten
og de reelle ytringsmuligheter også inn i fremtiden.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at det også for mediebedrifter bør være konkurranselovgivningen
og Konkurransetilsynets oppfølging av den som ville vært
den mest fornuftlige politikk.
Komiteen viser til
at også avisene har endret karakter. Aviser som tidligere
var direkte talerør for politiske partier, har i dag ugjenkallelig
brutt denne forbindelsen. Denne frigjøringsprosessen har
medvirket til at de politiske standpunkter som hevdes i avisens reportasjer
og artikkelstoff, er blitt mer allsidige og sprikende. Samtidig
bidrar redaksjonens siling av stoff til at viktige temaer ikke kommer
frem i offentligheten.
Mediene er en del av et kommersielt marked,
og en vesentlig del av deres virksomhet består i å sikre
markedsandeler og avkastning for selskapene. Satsing på livsstilsstoff,
kjendisdyrking og skandaleoppslag bidrar til at grensene mellom
rene ukeblader og aviser viskes ut.
Komiteen viser til at medier
- aviser, TV mv. - er viktige aktører når den
politiske agenda fastsettes. Mediene er samfunnets hovedarena for
meningsbrytning, samfunnsdebatt og kulturformidling. Media har også en
viktig funksjon som samfunnsrefser. Den undersøkende journalistikken
er et viktig korrektiv og har en betydelig kontrollfunksjon i samfunnet.
Komiteen vil hevde at endringene
i mediebildet og den stadig sterkere fokusering på dagsaktuelle
temaer i nyhetsdekning og samfunnsdebatt, påvirker den
politiske virksomheten og folks standpunkter. Utviklingen har ført
til at den enkeltes mulighet for å følge med i behandlingen
av politiske saker er vanskeliggjort. De rikspolitiske mediers dekning
av saker er tilfeldig og sporadisk. Komiteen ser
det derfor som en særlig utfordring å finne måter
for å sikre at befolkningen faktisk får tilgang
på informasjon om politiske beslutninger og debatter.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kystpartiet, anser det nødvendig at de ulike samfunnsinstitusjoner
bygger ut sine egne informasjonsnettverk for å sikre bred
dekning av spørsmål av samfunnspolitisk karakter.
Komiteen vil peke
på at teknologien gjennom Internett har gjort det mulig
for forskjellige samfunnsinstitusjoner å komme direkte
ut med informasjon til innbyggerne. Både kommuner, fylker
og statsapparatet bruker denne muligheten. I mange kommuner blir
det i tillegg sendt ut papirutgaver med informasjon til borgerne.
Komiteen mener at dette informasjonsarbeidet
på sikt vil være et viktig korrektiv til mediedekningen.
Etter komiteens syn rommer korttidstenkningen en
risiko for at både politikere og publikum mister det perspektiv
som er nødvendig for å heve den politiske debatten
ut over de nærmeste ukene. Tendensen til å tabloidisere
enkeltsaker og krav om uttalelser fra politikere til enkle fremstillinger
av kompliserte forhold, vanskeliggjør muligheten for å få i
gang en debatt om grunnleggende og langsiktige samfunnsmessige spørsmål.
Dette gjelder ikke minst innen radio og TV. Forenklingsjournalistikken
svekker den saklige informasjonen, lager lett konflikter ut av enhver
saklig uenighet og har en personorientering som kan skremme bort
folk som ikke ønsker å bli utsatt for konfliktsøkende
pågang.
Komiteen vil understreke betydningen
av å etablere og sikre arenaer for debatt om viktige utviklingstrekk
i samfunnet. Vi trenger et bredt tilbud av kvalitetsmedier.
Komiteen mener det er viktig å fremme
mangfold og kvalitet og motvirke ensretting i mediene. Komiteen viser
til at Stortinget under behandlingen av ny § 100
i Grunnloven spesielt berørte myndighetenes ansvar for å legge
forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet, Venstre og Kystpartiet, vil vise til at pressestøtte
er et viktig virkemiddel i denne sammenheng.