Det internasjonale valutafondet (International
Moneteky Fund, forkorta IMF) har 184 medlemsland og er ein sentral
aktør i det internasjonale økonomiske samarbeidet.
Organisasjonen har eit hovudansvar for å fremme stabiliteten
i det internasjonale monetære systemet og er eit forum
for internasjonalt samarbeid om penge- og valutapolitiske spørsmål.
Verksemda til IMF er konsentrert om tre hovudaktivitetek:
overvaking av økonomien i medlemslanda, lån ved
betalingsbalanseproblem og i krisesituasjonar, og teknisk assistanse.
Saman med Verdsbanken spelar IMF ei viktig rolle i arbeidet for å lette
gjeldsbetalingane for fattige land og setje dei i stand til betre å motekbeide
fattigdom.
Det er i kapittel 7 i meldinga gjort nærare
greie for organisering, oppgåver, ressursar, evaluering
av verksemda til IMF og særskilde forhold som gjeld Noreg.
Komiteen tek omtalen
av verksemda til IMF til orientering.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet peker på at IMF de siste årene
har blitt møtt med skarp kritikk fra sosiale bevegelser
i utviklingslandene og vært gjenstand for omfattende protester,
bl.a. i form av en rekke store demonstrasjoner i tilknytning til
ulike møter og konferanser i pengefondets regi. Sosiale
bevegelser i mange u-land hevder IMF anbefaler politiske grep som ikke
fremmer utvikling, men i stedet øker fattige lands avhengighet
av de rike landene og av store private selskaper. Men IMF har også blitt
kritisert fra helt andre hold. Den fagøkonomiske kritikken
av pengefondets politiske prioriteringer har tiltatt i styrke etter
Asia-krisen i 1997-1998, og den økonomiske kollapsen i Argentina.
Til tross for at IMFs innflytelse har økt, mer enn sytti
land har i dag økonomiske programmer ledet av pengefondet,
har tendensen de siste årene vært økende
ustabilitet i verdensøkonomien. Stadig flere fagøkonomer
stiller derfor spørsmål ved om denne utviklingen
forsterkes gjennom den deregulerings-, privatiserings- og liberaliseringspolitikk
som bl.a. IMF har vært en internasjonal pådriver
for. Det gjorde også Meltzer-kommisjonen, som den amerikanske
kongressen satte ned i 1998. I kommisjonens rapport hevdes det at
IMF ofte gir dårlige og kostbare råd, og at betingelsene
som knyttes til IMFs lån og krisehåndteringsprogrammer
ikke har skapt økonomisk framgang. Disse medlemmer er
overrasket over at den omfattende kritikken som har rammet IMF nok
en gang er lite omtalt i Kredittmeldingen. Regjeringens holdning
til hvordan IMF bruker sin globale makt synes å være
fullstendig ukritisk.
Disse medlemmer viser til at
representanter for IMF ved flere anledninger har uttalt at tempoet
i strukturtilpasningspolitikken skal skrus ned. Forenklingen av
kondisjonalitetskravene skal nå gjennomgås av IMFs
organer. Disse medlemmer påpeker imidlertid
at IMF fortsatt stiller omfattende strukturelle krav til låntakerlandene,
og vil hevde at det er nødvendig med en langt mer grunnleggende
snuoperasjon. Disse medlemmer viser til at selv om
strukturtilpasningsordningen er omdannet til en ny type låneordning
hvor fattigdomsbekjempelse er en erklært målsetting,
er de økonomiske hovedgrep som anbefales i samarbeidsprogrammene
mellom IMF og Verdensbanken i hovedtrekk de samme som før.
Viktige elementer ved disse har vært deregulering av finansmarkeder,
privatisering, eksportretting av lokalt næringsliv, nedbygging
av beskyttelse av innenlandsk produksjon og en kontraktiv finanspolitikk. Disse
medlemmer stiller seg kritisk til at de såkalte
PRSP (Poverty Reduction Strategy Papers) i mange tilfeller overstyres
av IMFs PRGF (Poverty Reduction Growth Facility). På denne måten
stilles krav om strukturelle endringer i retning mer markedsliberalisme
foran PRSP-målsettingene om fattigdomsbekjempelse. Disse
medlemmer mener Norge må jobbe for at fattigdomsbekjempelse
får hovedprioritet ved bruk av alle verktøy innenfor
Verdensbanken og IMF.
Gjeldsnedbetaling er et sentralt mål
for mange IMF-programmer i u-land, men disse medlemmer vil påpeke
at mange av disse landene er i en så håpløs gjeldssituasjon
at noen fullstendig nedbetaling ikke er realistisk. Disse
medlemmer viser til at stor gjeld er en av hovedårsakene
til at det mangler ressurser til fattigdomsbekjempelse og utvikling
i mange fattige land, og at gjelden skaper avhengighetsforhold til
rike land og til institusjoner som IMF. Disse medlemmer viser
til at det internasjonalt foregår en debatt om hvorvidt
deler av u-landsgjelden er illegitim, f.eks. fordi den ble tatt
opp av tidligere diktatorer eller på åpenbart
urettferdige premisser. Disse medlemmer viser til
at det norske gjeldstribunalet høsten 2002 bedømte
deler av Norges utestående hos u-land som slik illegitim
gjeld, og mente denne gjelden burde slettes uten vilkår. Disse
medlemmer mener at Norge må jobbe aktivt for økt
gjeldsslette, og at myndighetene må foreta en vurdering
av hvorvidt norsk u-landsgjeld kan kalles illegitim. Disse
medlemmer viser til at det er reist en debatt om hvorvidt
salg av IMFs gullreserver kan bli et bidrag til en internasjonal
plan for sletting av u-landsgjeld. Disse medlemmer ser positivt
på dette forslaget.
Disse medlemmer viser til at
Norge offentliggjør rapporten som blir laget i forbindelse
med den årlige vurdering IMF gjør av norsk økonomi. Disse medlemmer ser
positivt på at denne rapporten blir offentliggjort. Disse
medlemmer vil imidlertid påpeke at rapportene inneholder
råd som viser tydelig hvilken type økonomisk politikk
IMF anbefaler. Det er høyst tvilsomt om det hadde vært
mulig å samle noe politisk flertall i Norge om de prioriteringer
som IMFs eksperter ønsker seg. Disse medlemmer mener dette
er en god illustrasjon på hvor problematisk det er at kondisjonalitetskravene
pålegger land som får støtte fra IMF å gjennomføre
denne typen reformer, uavhengig av hva slags politikk det i utgangspunktet
ville vært flertall for i disse landene.
Disse medlemmer understreker
at manglende demokrati er et grunnleggende problem i styringen av IMF.
Medlemslandenes innflytelse avgjøres av deres økonomiske
tyngde. Slik får f.eks. USA en stemmevekt på 17,16
pst. Konsekvensen er at makten i pengefondet er samlet hos rike
kreditorland, mens debitorlandene, landene hvor IMF har mest innflytelse,
har minst å si i institusjonen. Et slikt system fører
til at det sjelden vil bli utviklet strategier som går
på tvers av de rikeste landenes interesser. Disse
medlemmer mener derfor at den nordisk-baltiske valgkretsen
som en begynnelse må gå inn for å gi
u-landene sterkere representasjon i IMFs styre.
Disse medlemmer mener mer åpenhet,
debatt og kontroll med Norges opptreden i IMF er nødvendig. Disse
medlemmer ser det som problematisk at det i dag i hovedsak
er Norges Bank som representerer Norge i IMF-sammenheng, og som
er ansvarlig for å utforme instruks overfor den felles
nordisk-baltiske styrerepresentanten. Dette bidrar til å skyve
IMF-relaterte spørsmål lavere på den
politiske dagsorden, og til uklare ansvarsforhold. Disse
medlemmer mener Regjeringen bør ha et tydeligere
ansvar for Norges opptreden og stemmegivning. Disse medlemmer mener
derfor at hovedansvaret for Norges opptreden i IMF skal overføres
fra Norges Bank til Finansdepartementet eller Utenriksdepartementet.