Under behandlinga av den alminnelege delen i
den nye straffelova bad justiskomiteen Regjeringa leggje fram ei
eiga sak for Stortinget snarast mogleg om soningsforholda for personar
som var under 18 år på fengslingstidspunktet.
Det sentrale i stortingsmeldinga er å følgje opp
bestillinga frå Stortinget og foreslå betringstiltak
for denne gruppa innsette.
Etter norsk lov og internasjonale konvensjonar
er ein person barn inntil fylte 18 år. Den kriminelle lågalderen
i Noreg er likevel 15 år. Meldinga tek først og fremst
for seg korleis samfunnet skal handtere lovbrytarar mellom desse
to aldersstega. Målet med stortingsmeldinga er å leggje
til rette for ei grunnleggjande gjennomtenking av korleis vi kan
redusere bruken av fengselsstraff overfor ungdom mellom 15 og 18 år
og korleis straffa kan gjerast meir tilpassa denne gruppa i dei
tilfella der ein ikkje kan unngå fengselsstraff. I meldinga
er det lagt stor vekt på å utvikle formålstenlege straffereaksjonar,
mellom anna tiltak for å redusere bruken av fengsel utan
vilkår. Regjeringa vil mellom anna i gjeldande straffelov
foreslå at den som var under 18 år på handlingstidspunktet,
kan bli dømd til fengsel utan vilkår berre når
det er særleg påkravd. Forslaga elles er prega
av at straffegjennomføringa skal vere progressiv. I dette
ligg det at valet av straffereaksjon skal styrast av eit ønske
om ikkje å bruke meir inngripande straff enn nødvendig,
og at det skal vere ei utvikling i soninga. Stortingsmeldinga vil
bli følgd opp med konkrete lovforslag så snart
som mogleg etter at Stortinget har behandla ho.
Regjeringa vil vurdere om straffelova på lengre
sikt skal gi domstolen heimel til å dømme unge
lovbrytarar under 18 år til opphald i institusjon i staden
for fengsel, og at gjennomføringa av reaksjonen helst skal
vere ei oppgåve for barnevernstenesta. I dag har vi eit
tospora system. Unge lovbrytarar mellom 15 og 18 år kan
både plasserast på institusjon etter barnevernlova
og straffeforfølgjast etter det ordinære straffesystemet,
dersom straffesaka ikkje blir rekna for å gjelde same straffbare forhold
som barnevernssaka. Ettersom det hastar med strakstiltak for å få barn
og unge ut av norske fengsel, har det i meldinga ikkje vore tid
til å drøfte ei meir gjennomgripande reform, eventuelt
i retning av eit einspora system i staden for det tospora systemet
vi har i dag. På lengre sikt bør ein likevel drøfte
og klargjere om ein kanskje bør føretrekkje eit
einspora system. Regjeringa foreslår at det blir sett ned
eit utval som skal komme med forslag til alternative straffereaksjonar overfor
unge lovbrytarar. Ein viktig del av mandatet til dette utvalet vil
vere å greie ut eit mogleg einspora reaksjonssystem for
denne gruppa.
Barn som er under 15 år på handlingstidspunktet,
kan ikkje straffast. Denne gruppa fell utanfor tiltak i straffesakskjeda,
og det er i første hand barnevernet som har myndigheit
til å setje inn tiltak ut frå kva som er til det beste
for barnet. Til dømes kan eit barn som har vist alvorlege åtferdsvanskar
ved alvorleg eller gjenteken kriminalitet, plasserast i institusjon
utan eige samtykke. Regjeringa vil ikkje foreslå tiltak
i stortingsmeldinga som gjeld gruppa under 15 år.
Stortingsmeldinga tek utgangspunkt i den forskinga og
erfaringa som ligg føre. Det er likevel sparsamt med forsking
om unge lovbrytarar, særleg når det gjeld barn og
unge i fengsel. Regjeringa vil derfor stimulere til ytterlegare
forsking om unge lovbrytarar, inkludert bruken av straff og tvang
og effekten av dette. Forskinga bør også omfatte
unge lovbrytarar med minoritetsbakgrunn, som er ei særleg
utsett gruppe.
I meldinga kapittel 1 er det tatt inn ein samla
oversikt over forslag frå Regjeringa.
Komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet,
leiaren Anne Marit Bjørnflaten, Thomas Breen, Ingrid Heggø og
Hilde Magnusson Lydvo, frå Framstegspartiet, Jan Arild
Ellingsen, Solveig Horne og Thore A. Nistad, frå Høgre,
Elisabeth Aspaker og Cathrin Bretzeg, og frå Sosialistisk
Venstreparti, Olav Gunnar Ballo, visar til den framlagde
meldinga.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at flere berørte etater ikke
har fått seg forelagt St.meld. nr. 20 (2005-2006) til høring
før saken ble oversendt Stortinget for behandling.
Disse medlemmer reagerer sterkt
på at dette ikke er gjort.
Disse medlemmer ser det som uholdbart å behandle
St.meld. nr. 20 (2005-2006) før de berørte etater
har fått saken til uttalelse. Disse medlemmer ber
på denne bakgrunn om at saken sendes tilbake til Regjeringen
for å sikre en forsvarlig saksbehandling.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
"St.meld. nr. 20 (2005-2006) Alternative
straffereaksjoner overfor unge lovbrytarar sendes tilbake til Regjeringen
på grunn av mangelfullt forarbeid."
Komiteens medlemmer fra Høyre mener primært
at St.meld. nr. 20 (2005-2006) må sendes tilbake til Regjeringen
fordi saken ikke er tilstrekkelig opplyst til at Stortinget kan
fatte vedtak. Disse medlemmer konstaterer imidlertid
at det ikke vil være flertall for å sende stortingsmeldingen
tilbake og viser sekundært til sine merknader under de
enkelte kapitler i innstillingen.
Disse medlemmer undrer seg over
at Regjeringen legger frem en stortingsmelding der man inviterer Stortinget
til å ta stilling til viktige prinsipielle spørsmål,
samtidig som man varsler at det i etterkant skal nedsettes et offentlig
utvalg som skal gå nærmere inn på konsekvensene
av sentrale forslag i meldingen. Disse medlemmer mener
dette representerer en uheldig og bakvendt tilnærming til
svært viktige spørsmål, og at dette i
praksis innebærer at Stortinget inviteres til å ta
stilling på bakgrunn av en ufullstendig fremstilling av
sakens realiteter. Disse medlemmer er videre kjent
med at meldingen ikke har vært gjenstand for høring
hos involverte faginstanser, og at det fra politiet advares mot
helt konkrete forslag i meldingen. Disse medlemmer mener
det er all grunn til å ta innvendingene fra politihold
på alvor og ser at det kan reises tvil om meldingen er
tilstrekkelig gjennomarbeidet til at den kan behandles nå.
Disse medlemmer slutter seg til
at Norge må utvikle et straffegjennomføringsopplegg
for unge lovbrytere som er i pakt med de forpliktelser vi har etter FNs
barnekonvensjon. Disse medlemmer mener likevel dette
ikke er til hinder for at Norge kan holde fast ved prinsippet om
at kriminalomsorgen fortsatt skal ha hovedansvar for straffegjennomføring,
også for unge lovbrytere, selv om soning skjer gjennom
bruk av alternative straffereaksjoner og soningsopplegg utenfor
tradisjonelle fengselsmiljøer. Disse medlemmer vil
støtte at det utredes et ensporet system, og ser ikke at
dette er til hinder for at kriminalomsorgen fortsatt kan ha en rolle
i straffegjennomføring også for de yngste lovbryterne.
Disse medlemmer vil vise til
at meldingen inneholder forslag som er egnet til å reise
tvil om hva som er den reelle kriminelle lavalder, og mener Regjeringen må rydde
opp i denne uklarheten ved å legge til grunn dagens aldersgrense
på 15 år for det videre arbeidet med utforming
av kriminalpolitiske virkemidler overfor unge lovbrytere.
Disse medlemmer er innforstått
med at St.meld. nr. 20 (2005-2006) konsentrerer seg om aldersgruppen unge
lovbrytere mellom 15 og 18 år. Disse medlemmer vil
imidlertid påpeke at kriminalitetsutviklingen viser at
også barn langt under den kriminelle lavalder blir involvert
i til dels alvorlige lovbrudd og mener det er grunn til å følge
denne utviklingen svært nøye. Disse medlemmer er
spesielt bekymret for at voksne kriminelle gjenger bevisst rekrutterer
barn yngre enn 15 år til å utføre kriminelle
handlinger for seg og at dette kan skje under et press disse barna
av ulike årsaker ikke mestrer å stå imot.
Det er derfor god grunn til å drøfte nærmere
hva samfunnet kan gjøre for å motvirke at nye
barn på denne måten dras inn i kriminalitet.
Disse medlemmerkonstaterer
at også yngre barn involveres i til dels alvorlig kriminalitet
og mener samfunnet må utvikle gode strategier for hvordan
lovbrytere under den kriminelle lavalder skal møtes og stoppes.
Tidlig og tydelig grensesetting kan være helt avgjørende
for å forebygge at yngre barn rekrutteres til mer alvorlig
kriminalitet senere. Disse medlemmer vil vise til
SLT-metoden og til at etablering av politiråd i kommunene
representerer viktige samarbeidsarenaer på lokalt nivå,
der ulike offentlige og private/frivillige aktører
i fellesskap kan planlegge og utvikle robuste tiltak for forebyggingsstrategier
som tar utgangspunkt i barns og unges nærmiljø. Disse medlemmer vil
påpeke at slik kompetanseutveksling på tvers av
offentlige etater og i samspill med fritidssektoren vil bidra til
at barnet kan få tett oppfølging store deler av
døgnet når dette anses nødvendig. Disse
medlemmer mener det er behov for en nærmere gjennomgang
av mulige virkemidler og reaksjonsmåter for å kunne
slå effektivt ned på lovbrudd begått
av barn under 15 år.
FN-konvensjonen om barn sine rettar (barnekonvensjonen)
frå 1989 gir barn og unge eit særleg menneskerettsleg
vern. Konvensjonene blei ratifisert av Noreg og inkorporert i menneskerettslova
og gjeld som norsk lov. Barnekonvensjonen stiller krav til norske
styresmakter om at det som er best for barnet, skal takast mest
omsyn til ved handlingar der barnet er involvert. Noreg har teke
atterhald når det gjeld artikkelen i konvensjonen om sivile
og politiske rettar, om plikta til å halde unge lovbrytarar
og domfelte åtskilt frå vaksne. Trass i tiltaka
som blir foreslått i meldinga, blir atterhaldet framleis
sett på som nødvendig.
Talet på unge som er tekne for brotsverk
har vore stabilt frå midten av 1980-åra og størstedelen
av 1990-åra. Sidan 1997 har det vore ein generell auke
i talet på sikta for både brotsverk og mindre
lovbrot. Auken skjedde både blant ungdom og blant dei eldre
enn 20 år. Blant dei sikta for brotsverk er det, for første
gong på lenge, dei sikta under 21 år som har den
største prosentvise auken, og i 2001 utgjorde dei ein tredjedel
av alle sikta for brotsverk. Vinningskriminalitet er saman med trafikklovbrot
den vanlegaste grunnen til at ungdom i alderen 15-20 år
endar i politiregistera. Sjølv om unge er overrepresenterte
i gruppa som er sikta for grovt tjuveri, er utviklingstendensen
gjennom 1990-åra at det blir utført færre
grove tjuveri blant unge, men at det er ein auke i siktingar for
simpelt tjuveri. Auken dei siste åra i talet på personar
som er tekne for narkotika, gjeld dei fleste aldersgrupper, men
det er utviklinga blant dei unge som er mest markant. Av alle ungdommar
mellom 15 og 20 år som blei tekne for brotsverk, var det
nesten kvar tredje som hadde narkotika som sitt hovudlovbrot i 2004.
Også vald er eit ungdomsfenomen. Talet på ungdommar
i aldersgruppa 15-20 år som blir melde og definerte som
valdsforbrytarar, er meir enn dobbelt så høgt
i 2001 som i 1992.
Det er få personar under 18 år
i norske fengsel. Talet på registrerte til eikvar tid varierer
vanlegvis frå cirka fem - somme gonger færre -
til ti innsette. Av og til vil talet overstige ti personar, og unntaksvis
kan det nærme seg 20 innsette. Talet på personar
under 18 år som blir sette i fengsel, har ikkje vist nokon
auke dei siste åra.
Straffegjennomføringslova og forskrifta
til lova har fleire føresegner som sikrar interessene til
dei innsette under varetekt og straffegjennomføring. Desse
reglane gjeld også for barn og unge. Lova og forskrifta
har likevel ingen særføresegner for innsette under
18 år, men opnar på mange område for
skjønn, slik at det er høve til å særbehandle
unge innsette innanfor dei rammene lova set. Det er også gitt
omfattande retningslinjer i tilknyting til lova.
Ut frå lokale forhold er det litt ulik
praksis både mellom kriminalomsorgsregionane og mellom
dei enkelte fengsla i ein region. Dei fleste regionar har peikt
ut eitt fengsel som særleg blir brukt til dei aller yngste
innsette. Få fengsel har utarbeidd eigne rutinar som gjeld unge
lovbrytarar, men også dei fengsla som manglar skriftlege
prosedyrar, legg forholda til rette for unge innsette individuelt.
I ein del tilfelle vil ein ungdom mellom 15
og 18 år som gjer eit lovbrot, både bli møtt
med straffesak og med tiltak etter barnevernlova. Vi har i dag eit
tospora system i den forstand at unge lovbrytarar først
kan bli møtte med tiltak frå barnevernet, til
dømes gjennom eit vedtak i fylkesnemnda for sosiale saker
om barnevernsplassering etter barnevernlova, og så kan
dei straffeforfølgjast i domstolane for dei same faktiske handlingane
som danna grunnlag for institusjonsplasseringa. Rekkjefølgja
kan også vere motsett, dvs. først straff og så barnevernstiltak.
Høgsterett har i to avgjersler teke
stilling til forholdet mellom det norske systemet og forbodet mot
gjenteken straffeforfølging i Den europeiske menneskerettskonvensjonen
(EMK). Straffesaker skal avvisast frå domstolane dersom
det allereie ligg føre ei endeleg avgjersle som tek stilling
til ei straffeskulding.
Høgsterett gjer det klart at ei straffesak
kan reisast sjølv om det allereie har vore treft eit tvangsvedtak etter
barnevernlova. Det norske tospora systemet står derfor
ikkje i nokon motstrid til forbodet mot gjenteken straffeforfølging,
så lenge det framleis skal vere slik at vilkåra
for å treffe eit tvangsvedtak etter barnevernlova er andre
enn for å straffe, og så lenge formålet
med reglane framleis skal vere forskjellige. Dersom forskjellane
på vilkårssida blir haldne ved lag, vil EMK heller
ikkje vere til hinder for ei viss tilnærming mellom rettsfølga
av høvesvis eit tvangsvedtak og straff - til dømes
slik at det som ledd i straffegjennomføringa blir lagt
større vekt på behandling enn i dag.
Sjølv om forholdet til EMK ikkje gjer
det nødvendig, kan ein vurdere om det kan vere formålstenleg å gjere ei
omlegging i retning av eit einspora system, det vil seie éin
prosess der ein eller fleire reaksjonar - straff og tvangsvedtak
- blir bestemte samtidig. Ei slik ordning kan gjere det lettare å tilpasse
innhaldet i dei ulike reaksjonane til kvarandre, til dømes
slik at det ved fastsetjinga av ei eventuell tvangsplassering blir
teke omsyn til at det (også) vil bli tildømt ei
fengselsstraff. Regjeringa vil komme tilbake til dette i samband
med oppnemninga av utvalet som er nemnt i innleiinga.
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, visar til den framlagde meldinga
og har ingen ytterlegare merknader.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener tilpassede
straffereaksjoner kan være avgjørende for å bringe
unge lovbrytere ut av kriminalitet. I dag nyttes i stor utstrekning
bøter i forbindelse med narkotikalovbrudd, men erfaringer
fra Kriminalomsorgen i Nordland viser at bøter faktisk
virker kriminalitetsdrivende på den måten at bøter
for gamle lovbrudd finansieres gjennom ny kriminalitet. Disse
medlemmer mener dette er bekymringsfullt og at det snarest
må settes en stopper for dette fenomenet. Tatt i betraktning
at hver tredje ungdom i alderen 15-20 år som ble tatt for lovbrudd
i 2004, hadde narkotika som sitt hovedlovbrudd, så vil disse
medlemmer be Regjeringen sørge for en snarlig gjennomgang
av bruken av bøter i narkotikasaker og finne frem til andre
reaksjonsformer som er bedre egnet til å forebygge ny kriminalitet.
Disse medlemmer vil vise til
at selv om antall barn under 18 år i norske fengsler ikke
kan regnes som høyt, er det avgjørende viktig å legge
et helhetlig rehabiliteringsperspektiv til grunn i møte
med disse yngste lovbrytere i alderen 15-18 år. Et vellykket
veivalg bort fra kriminalitet kan best skje dersom unge lovbrytere kan
stoppes tidlig og før man har gjort kriminell karriere
og blitt gjenganger i fengsel. Disse medlemmer mener
derfor det er viktig at alle deler av justissektoren kan sette inn
målrettede tiltak for aldersgruppen 15-18 år og
få dem ut av sirkulasjon så raskt som mulig.
Disse medlemmer vil vise til
at straffegjennomføringsloven med forskrifter gir en fleksibilitet
som gjør det mulig å differensiere straffereaksjoner
og ta nødvendige hensyn når lovbryteren er under
18 år. Disse medlemmer ser det også som
fornuftig at de enkelte fengselsregioner utvikler egne tilbud beregnet på unge
lovbrytere, og mener dessuten det er viktig at det kommer på plass
gode rutiner for hvordan unge innsatte skal behandles i alle regioner
og fengsler.
Disse medlemmer er enige i at
det må ryddes opp slik at unge lovbrytere i Norge ikke
kan risikere å bli møtt både med reaksjon
fra barnevernet og dernest straffeforfulgt av domstolen. Disse
medlemmene ser klart fordelen av at dagens tosporede system
erstattes av et ensporet system der flere reaksjoner kan fastsettes
samtidig og tilpasses hverandre.
Disse medlemmermener
det er viktig å se på muligheten for å gi
ungdom en reell ny sjanse gjennom sletting av rulleblad etter et
visst antall år for de tilfeller der vi snakker om mindre
alvorlig og ikke gjentatt kriminalitet. På denne måten
kan vi unngå at en dumhet begått i ungdommen skal
kunne sette en stopper for andre planer og drømmer senere
i livet. På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen, for å kunne
gi tidligere ungdomskriminelle en ny sjanse, utrede en ordning med
sletting av rulleblad i de tilfeller den unge kriminelle ikke har
begått alvorlige lovbrudd, eller en lang rekke gjentatte
lovbrudd og for eksempel ikke har begått ny kriminalitet
i en periode på 5 år etter fylte 18 år.
Spørsmålet kan for eksempel inngå i mandatet
til utvalget som nedsettes med bakgrunn i forslagene i St.meld.
nr. 20 (2005-2006)."
Justisdepartementet har innhenta ei nærare
orientering frå Barne- og likestillingsdepartementet om
rolla og ansvaret til barnevernet når det gjeld unge kriminelle.
Orienteringa er gjengitt i kapittel 3 i meldinga.
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, visar til den framlagde meldinga
og har ingen ytterlegare merknader.
Komiteens medlemmer fra Høyre er
enig i at barnets beste må være utgangspunktet
ved vurdering av alternative straffereaksjoner og soningsopplegg, men
vil etterlyse en mer grunnleggende drøfting av konsekvensene
av å pålegge barnevernet hovedansvar for straffegjennomføring. Disse
medlemmer vil vise til at såvel representanter
for barnevernet som politiet mener den dobbeltrollen barnevernet
er tiltenkt, langt fra er uproblematisk. Barnevernets rolle som
omsorgsgiver er ikke uten videre forenlig med rollen som straffegjennomfører
og kan rokke ved den tillit barnevernet er så avhengig
av for å kunne fylle sin funksjon. Disse medlemmer legger
vekt på uttalelser fra Fellesorganisasjonen for barnevernspedagoger,
vernepleiere og sosionomer og Private barnevernsinstitusjoners landsforening,
som begge har påpekt at barnevernet i dag verken har et
lovverk som er tilpasset en rolle som straffegjennomfører
eller har den nødvendige kompetanse til å ta seg
av unge lovbrytere som normalt skulle sonet i fengsel. For øvrig
er det grunn til å stille spørsmål ved
om barnevernet har nødvendig kapasitet til å påta
seg denne nye oppgaven. Disse medlemmer mener fengselssurrogat
i barnevernet vil kreve at øvrige barn i systemet gis nødvendig beskyttelse
på samme måte som samfunnet gis beskyttelse ved
bruk av fengsel. Fellesskap med øvrige barn kan ikke være
en selvfølge, og en konsekvens av dette må bli
at det i så fall opprettes enetiltak for den ungdommen
som skal gjennomføre sin straff innenfor barnevernet. Disse
medlemmer mener hensynet til hva som er barnets beste, i
dette tilfelle for lovbryteren, ikke kan overkjøre hensyn
som skal forebygge at de øvrige barna utsettes for fare.
Disse medlemmer har stilt spørsmål
til justisministeren om de lovmessige begrensninger for barnevernet
som inntreffer når en ungdom fyller 18 år og ikke lenger
kan holdes i institusjon uten samtykke. Disse medlemmer kan
ikke se å ha fått et tilfredsstillende svar på hva
som vil skje dersom en ungdom som soner i barnevernet har en dom
som strekker seg tidsmessig utover fylte 18 år og motsetter
seg videre opphold. Disse medlemmer er overrasket
over at det ikke har vært mulig å få en
avklaring fra Regjeringen på dette punkt, og mener det
i slike situasjoner burde være naturlig at kriminalomsorgen
overtar ansvaret for at slik reststraff blir gjennomført.
Tilsvarende er det heller ikke drøftet hva som vil skje
ved eventuelle brudd på vilkår ved bruk av fengselssurrogat.
Disse medlemmer støtter
oppnevning av mentor for unge lovbrytere og mener det bør
bli en konkret rettighet for aldersgruppen 15-18 år. Stabile
og tydelige voksne rollemodeller som har tid og kan følge
opp også etter soning, kan være forskjellen på om
den unge kommer seg tilbake til et lovlydig liv eller ikke. Disse medlemmer mener
samfunnet også må legge stor vekt på å støtte
og involvere foreldre og foresatte slik at disse kan bli en ressurs
i straffegjennomføringsfasen.
Det er store variasjonar frå land til
land både med omsyn til den rettslege stillinga til barn
og unge, korleis reaksjonssystemet er organisert, og korleis ansvaret
er fordelt. I Noreg legg den nye straffelova som er vedteken, men
ikkje tredd i kraft, til grunn at fengselsstraff også kan
brukast overfor den yngste aldersgruppa, men at styresmaktene bør
vere restriktive med denne reaksjonsforma og prøve å finne
andre eigna alternativ.
Hovudutfordringa vil vere å vurdere
moglege alternativ til fengsel som kan vere til det beste for barnet, samtidig
som dei sikrar andre tungtvegande omsyn. Regjeringa meiner det er
behov for to parallelle løp: betre forholda for barn og
unge i fengsel (korttidsperspektivet) og greie ut eigna alternativ
til fengsel (langtidsperspektivet). Barnevernet vil ha ei sentral
rolle i dette arbeidet, særleg for barn under 18 år.
Det finst lite nyare forsking om barn og unge
i varetekt og fengsel. Regjeringa vurderer det slik at prinsipp og
metodar for arbeidet med unge lovbrytarar må gjennomgåast
breitt og tverrfagleg, og departementet vil derfor setje i gang
eit slikt arbeid.
Barnekonvensjonen slår fast prinsippet
om at det beste for barnet skal vere eit grunnleggjande omsyn ved
alle handlingar der barn er involverte. Dette gjeld anten handlinga
blir utført av offentlege eller private velferdsorganisasjonar,
domstolar, administrative styresmakter eller lovgivande organ. Det
betyr at også andre omsyn kan vere relevante.
Behovet for vern i samfunnet er eit omsyn som
må vegast mot omsynet til det beste for barnet mellom anna
når ein skal velje fengslingssurrogat og gjennomføringsformer,
og ved permisjonar. Det same gjeld når ein skal varsle
den fornærma eller dei etterlatne om hendingar i samband
med straffegjennomføringa.
Avhengig av typen lovbrot og omfanget av det,
vil ofte både den fornærma og ålmenta
krevje at den skuldige blir straffeforfølgd og dømd
til fengselsstraff utan vilkår. At gjerningspersonen er
ung, vil likevel ofte føre til at kravet om ein slik reaksjon
ikkje er så sterkt som elles.
Hovudmålet med fengsling er å sikre
at saka blir oppklart og gjennomført. Omsynet til bruk
av fengsling og eventuelle restriksjonar må vegast mot
omsynet til det som er best for barnet. Når ein vel fengslingssurrogat og
fengsel, må omsynet til det behovet politiet har for kontakt
med den sikta i varetektstida, vegast mot omsynet til det behovet
barnet har for å bli plassert nær heimstaden.
Ein av dei viktigaste føresetnadene
for å kunne gjennomføre eit individuelt tilpassa
opplegg for unge lovbrytarar, er at kriminalomsorga har fengsel
som kan tilfredsstille dei krava som slike opplegg stiller. Det
er bygd fleire nye fengsel dei seinaste åra, og nye er
under planlegging. Dessutan er mange fengsel bygde om, utvida og
moderniserte. Likevel er bygningsmassen prega av til dels gamle
fengsel som ikkje tilfredsstiller krava til ei moderne fangebehandling,
spesielt ikkje for unge lovbrytarar.
Talet på barn i fengsel er lågt,
og desse har ulik bakgrunn og ulike behov. Det gjer det krevjande å skreddarsy
individuelle opplegg for den enkelte innanfor økonomisk
akseptable rammer. Den situasjonen vi har i dag med soningskø,
gjer det nødvendig med maksimal kapasitetsutnytting i fengsla.
Ei skjerming av unge innsette kan føre til nedgang i talet
på innsette i dei aktuelle fengsla. Dette vil vere ei av
dei største utfordringane i utviklinga av gode og individuelt
tilpassa tiltak for dei unge som blir sette i fengsel. Den same avveginga
må gjerast når ein skal setje nokon i varetekt,
der det behovet politiet har for umiddelbar plassering, kan gjere
det vanskeleg å skjerme unge innsette mot uheldig eksponering.
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet,
Høyre og Sosialistisk Venstreparti, vil generelt
understreke viktigheita av å redusere bruka av fengselsstraff
overfor unge lovbrytarar. Det er grunn til å tru at fengselsstraff
har særleg negative verknader på barn, og fleirtalet meiner den
preventive effekten av eit fengselsopphald er liten. Fleirtalet vil
peike på at det berre er i unntakstilfelle, der det er
nødvendig for å skjerme samfunnet, at det kan
forsvarast å setje mindreårige i fengsel. Det beste
for barnet vil som regel vere ei alternativ reaksjonsform og oppfølging.
I praksis er det viktig å bruke dei alternativa som allereie
finst på ein betre måte, samtidig som ein utviklar
nye.
Eit anna fleirtal, medlemene
frå Arbeidarpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
er nøgd med at Regjeringa med denne meldinga følgjer opp
behandlinga av den alminnelege delen i den nye straffelova der justiskomiteen
ber Regjeringa leggje fram ei eiga sak for Stortinget snarast mogleg
om soningsforholda for personar som var under 18 år på fengslingstidspunktet.
Det sentrale i stortingsmeldinga er å følgje opp
bestillinga frå Stortinget og foreslå betringstiltak
for denne gruppa innsette.
Komiteens medlemmer fra Høyre vil påpeke
at unge lovbrytere som kvalifiserer til fengsel har begått
til dels svært alvorlige kriminelle handlinger, og mener
samfunnet må ta høyde for at noen av disse må sone
i fengsel også i fremtiden. Dette krever en viss beredskap
i kriminalomsorgen, og at fengsler ulike steder i landet må kunne
tilby soningsplasser beregnet på unge mennesker.
Disse medlemmer har merket seg
at meldingen mener tilbud til unge lovbrytere i fengsel vil kunne medføre
en uønsket reduksjon i soningskapasitet ved det aktuelle
fengslet. Disse medlemmer mener hensynet til forsvarlige
soningsforhold må gå foran hensynet til raskere
køavvikling. Det er grunn til å anta at barnevernet
vil kunne komme i samme situasjon om man skal ta imot ungdommer
som krever omfattende tilrettelegging for å kunne oppholde
seg der.
Regjeringa meiner det er nødvendig å tenkje
nytt når det gjeld barn og unge som gjer seg skuldige i
kriminelle handlingar. Ein betre dialog og eit tettare samarbeid
mellom relevante instansar er ein føresetnad for straffegjennomføring
til det beste for barnet. Auka bruk av individuelt tilpassa vilkår
i straffereaksjonar for lovbrytarar under 18 år
er eit verkemiddel. Det føreset at hjelpeapparatet på ulike
forvaltingsnivå og aktørane i straffesakskjeda
prioriterer denne gruppa og tenkjer heilskap i oppfølginga.
Fengsel er særleg skadeleg for barn
og unge. I straffelova av 20. mai 2005 som er vedteken,
men ikkje sett i kraft fordi det må lagast ein spesiell
del om dei enkelte straffeboda, er det bestemt at den som var under
18 år på handlingstidspunktet, kan bli dømd
til fengsel utan vilkår berre når det er særleg
påkravd. Ettersom det vil ta litt tid før straffelova
av 2005 kan setjast i kraft, vil Regjeringa foreslå at
ei tilsvarande avgrensing blir teken inn i den gjeldande straffelova.
Regjeringa vil dessutan foreslå eit forbod mot at fengselsstraffa
for desse lovbrytarane kan overstige 8 år. Vidare vil Regjeringa
foreslå eit forbod mot å pågripe og fengsle
personar under 16 år. Regjeringa meiner det er nødvendig å byggje
opp fleire alternativ til fengsla, klargjere ansvarsforholda for
barn og unge som bryt lova, sikre meir forpliktande rettar for barna
og bryte ned det skarpe skiljet som har oppstått ved 15-års
alder.
Straffegjennomføringa skal vere progressiv.
I dette ligg at valet av straffereaksjon skal styrast av eit ønske om
ikkje å bruke meir inngripande straff enn nødvendig,
og at det skal vere ei utvikling i soninga. Reaksjonssystemet skal
såleis byggje på ein trappetrinnstankegang. Påtalemakta
skal ha store moglegheiter til å gi påtaleavkall
og leggje bort sakene for dei yngste lovbrytarane slik at færre
saker kjem for retten. Dersom det blir reist tiltale og saka går
vidare til domstolen, er målet å redusere bruken
av fengselsstraff overfor personar mellom 15 og 18 år til
eit minimum. Både ved straffeutmåling og val av
reaksjon skal målet vere å ikkje bruke eit strengare
verkemiddel enn det som er strengt nødvendig. I dei få tilfella
der fridomsstraff kan vere aktuelt, skal hovudregelen vere open
soning, men slik at fridomsstraffa tidlegast mogleg blir erstatta
av andre og mindre inngripande soningsformer som gjennomføring
av straff i institusjon eller utanfor fengsel.
Regjeringa meiner at pågriping og fengsling
av unge lovbrytarar under 18 år bør skje berre
unntaksvis, og foreslår eit forbod mot bruk av fengsling
av barn og unge under 18 år for meir enn ei veke om gongen.
Sjølv om ein lengre fengslingsperiode for nokon under 18 år lett
vil vere uforholdsmessig slik at vedkommande av den grunn må lauslatast,
vil Regjeringa vurdere om det også bør setjast
ei øvre grense for kor lenge nokon under 18 år
kan bli sitjande i varetekt. Dette føreset ei endring av
straffeprosesslova. Regjeringa meiner at det er viktig få på plass
eigna fengslingssurrogat der barn ikkje blir haldne isolerte, og
der personellet har relevant kunnskap og erfaring. Når
det gjeld 15-åringar, foreslår Regjeringa eit
fullstendig forbod mot pågriping og varetektsfengsling.
Dersom behovet for fengsling er til stades,
skal hovudregelen vere bruk av fengslingssurrogat framfor fengsel
når den sikta er under 18 år. Regjeringa ønskjer at
barnevernsinstitusjonar i stor grad skal brukast som fengslingssurrogat.
Ein vil vurdere å endre vilkåret om samtykke for
plassering i institusjon eller kommunal bueining slik at Barne-,
ungdoms- og familieetaten får ei plikt til å stille
institusjonsplass til disposisjon dersom vilkåra etter
barnevernlova er oppfylte. Det bør klargjerast kva verdi
vilkåra etter barnevernlova skal ha i saker der retten
finn at den unge anten må i varetektsfengsel eller få institusjonsplass,
men der barnevernet meiner det ikkje er til det beste for den unge å vere
på institusjonen. Vidare må det klargjerast kven som
skal ha avgjerdsmakta når det gjeld graden av tvang, om
låsing av dører osb. Gjeldande regelverk opnar
for plassering i barnevernsinstitusjon som fengslingssurrogat. Regjeringa
vil ta initiativ til ein gjennomgang av om denne ordninga blir brukt
i stor nok grad. Målet med ein slik gjennomgang er å identifisere hindringar
slik at ordninga kan utnyttast betre.
Gjennomføring av varetektsfengslinga
er regulert av straffegjennomføringslova. Ettersom Noreg
ikkje har eigne varetektsfengsel, blir den varetektsfengsla plassert
i ordinære fengsel som også tek imot domsinnsette. Etter
straffegjennomføringslova kan varetektsinnsette ikkje påleggjast
andre innskrenkingar i fridommen enn det som er nødvendig
for å sikre formålet med fengslinga eller for å sikre
ro, orden og tryggleik i fengselet.
Regjeringa er svært skeptisk til bruken
av isolasjon overfor dei yngste. Varetekt i isolasjon er spesielt belastande
og utgjer ein risiko for den psykiske helsa til dei innsette. Dette
gjer seg spesielt gjeldande for barn og unge. Derfor foreslår
Regjeringa at straffeprosesslova blir endra slik at det blir lovfesta
eit forbod mot at barn under 18 år kan utsetjast for fullstendig
isolasjon i varetekt.
Reaksjonen frå samfunnet på lovbrot
er viktig for å hindre vidare kriminell utvikling. Rask
innsats over tid på tvers av lovverk og sektorgrenser,
i samarbeid med den det gjeld og dei som blir ramma av kriminaliteten, står
sentralt. For å få dette til er det i ein del
tilfelle formålstenleg å utforske andre måtar å handtere
konfliktfylte lovbrot på enn gjennom tradisjonell straffeforfølging.
"Restorative justice" er eit slikt alternativ. Restorative justice
kan beskrivast som eit sett av prinsipp, ein tenkjemåte
som spring ut av ulike praksisar der utgangspunktet er at eit lovbrot
blir forstått som ein konflikt. Tre viktige prinsipp for
restorative justice er:
– Reaksjonen
frå samfunnet på ei kriminell handling bør
starte med å bøte så mykje som mogleg
på den skaden som offeret har blitt ramma av.
– Gjerningspersonen skal stimulerast
til å forstå konsekvensane av eigne handlingar
og bli oppmuntra til å ta ansvar.
– Offeret bør ha høve
til å fortelje gjerningspersonen direkte kva konsekvensar
den kriminelle handlinga har hatt for han eller ho, stille gjerningspersonen spørsmål
og så saman med gjerningspersonen finne den beste framgangsmåten
for å bøte på skaden.
Gjennom slike prosessar vil gjerningspersonen
få høve til å ta aktivt og sjølvstendig
ansvar og gjere opp for seg, noko som ofte fører til meistringskjensle
og ein reintegrasjon i nettverket og nærmiljøet.
Konfliktrådsmekling er ein ansvarleggjerande metode
som fell inn under paraplynemninga restorative justice. Noreg har
mange års erfaring med mekling og gevinstane av dialog
mellom gjerningsperson og offer. Konfliktrådsmekling blir
også gjennomført utan at det er eit ledd i ei
straffesak. Dette betyr at ein kan mekle også når
lovbrytaren er under 15 år (sivil mekling). Regjeringa
tilrår at arbeidsmetodane overfor unge lovbrytarar, så langt
det er formålstenleg for den enkelte, blir baserte på prinsippa
om restorative justice. Konfliktråda er derfor ein viktig
deltakar i arbeidet med dei nyleg etablerte "oppfølgingsteama",
som skal prøve ut samarbeid om unge lovbrytarar i tre år,
også når det ikkje ligg føre ei overføringssak.
Regjeringa legg opp til at personundersøkinga
skal vere eit sentralt og gjennomgåande dokument i arbeidet
med dei unge, som skal følgje barnet frå etterforskinga
blir avslutta, til straffegjennomføringa er gjennomført.
Tanken er at personundersøkinga skal vere obligatorisk
i saker der unge lovbrytarar under 18 år blir sikta, og
at undersøkinga blir eit dokument som følgjer
den unge gjennom heile straffegjennomføringa. Personundersøkinga
skal vere eit nyttig hjelpemiddel for aktor ved val av påstand,
for domstolen som skal seie dom for ein reaksjon, for kriminalomsorga
når reaksjonen skal gjennomførast, og for involverte aktørar
i samband med lauslating og ettervern. Det er kriminalomsorga som
gjennomfører personundersøkinga.
Ein mentor kan vere ei bra og fornuftig ordning
for unge straffedømde eller kriminelle. Barnevernet har allereie
etter lovverket i dag høve til å setje inn støttekontakt
eller mentor for unge under 18 år som eitt av fleire moglege
tiltak etter barnevernlova. Det vil bli vurdert ei endring i barnevernlova
slik at barnevernet kan påleggjast ei plikt til å oppnemne
mentor.
I meldinga drøftar Regjeringa korleis
tilboda til barn og ungdom kan betrast med omsyn til straff og andre strafferettslege
reaksjonar. I drøftinga tek Regjeringa utgangspunkt i gjeldande
lovgiving og institusjonar og legg særleg vekt på progresjon
i reaksjonane og straffegjennomføringa.
Bot blir i stor grad brukt som reaksjon overfor
unge lovbrytarar. For mange unge vil dette likevel vere ein straffereaksjon
som gir liten rehabiliterande effekt. Dersom ein skal halde merksemda
på den rehabiliterande målsettinga, bør
ein prøve å unngå bøter på reint prosessøkonomisk
grunnlag. Ein bør i staden velje andre reaksjonar, som
må tilpassast den individuelle situasjonen til ungdommen.
Vilkårsdommar inneber at fridomsstraffa
blir utsett i ei prøvetid på det vilkår
at den domfelte ikkje gjer seg skuldig i nye straffbare handlingar
i denne perioden. Retten kan også her fastsetje særlege
vilkår som passar for den enkelte. Nettopp moglegheita
til å setje vilkår gir høve til å tilpasse
ein rehabiliterande reaksjon til unge lovbrytarar, samtidig som
trusselen om å fullbyrde fengselsstraffa verkar som eit
ris bak spegelen. Regjeringa vil vurdere å endre straffelova
slik at domstolane, i saker der ungdom mellom 15 og 18 år
vil bli dømd til fengselsstraff på vilkår,
blir pålagde å vurdere om det bør setjast
vilkår som er særleg eigna til å ha ein rehabiliterande
verknad.
Samfunnsstraff blir brukt som ei fellesnemning
på straff som blir gjennomført ute i samfunnet,
og som i varierande grad verkar fridomsinnskrenkande. Straffa kan
gå ut på samfunnsnyttig teneste, program, individuelle
samtalar, behandling, mekling i konfliktråd eller andre
tiltak som er eigna til å motverke ny kriminalitet. Samfunnsstraff
kan brukast i staden for fengselsstraff. Samfunnsstraffa er spesielt
godt eigna for unge lovbrytarar som ofte treng ein rask og merkbar
reaksjon der konsekvensane på brot, avvik og ny kriminalitet
er tydelege og klare. Regjeringa går inn for at samfunnsstraff
som alternativ reaksjonsform skal aukast, og særleg overfor
unge lovbrytarar må samfunnsstraffa brukast meir.
Ved alvorlege eller gjentekne brot på vilkår
for samfunnsstraff kan kriminalomsorga bringe saka inn for retten
med sikte på heil eller delvis fullbyrding av den subsidiære
fengselsstraffa. Sidan brotsprosenten er høg blant unge
lovbrytarar, vil forholdsvis mange unge risikere å måtte
gjennomføre den subsidiære fengselsstraffa. Kriminalomsorga
vil då få tre ulike grupper unge som sit i fengsel:
Regjeringa meiner dette er uheldig, og vil derfor
vurdere om regelverket ved ny straffbar handling i samband med samfunnsstraff
kan praktiserast på ein meir formålstenleg måte.
Dette kan mellom anna gjerast ved å la den unge lovbrytaren
halde fram med samfunnsstraffa slik at eventuell dom for nye forhold
blir avgjord som eiga sak. Dermed kan den unge halde fram med program,
individuelle samtalar og andre positive tiltak til samfunnsstraffa
er ferdig gjennomført.
Som eit tiltak retta mot barn og unge i alderen
15 til 23 år har Regjeringa vurdert å innføre
ein heimel til å gjere om fengsel utan vilkår
til samfunnsstraff. Dei andre nordiske landa, med unntak av Finland,
har eit system der kriminalomsorga administrativt kan gjere om fengselsstraff
utan vilkår til straffegjennomføring utanfor fengsel.
I Noreg er det viktig å velje ein modell som er i tråd
med norsk rettstradisjon, og som ikkje kjem i konflikt med maktfordelingsprinsippet.
Ei administrativ overprøving av domstolane er derfor ikkje
vegen å gå. Eit alternativ i Noreg kan vere å endre lova
slik at domstolane der dei meiner det er formålstenleg,
kan gi kriminalomsorga fullmakt til å gjere om heile eller
delar av dommen til samfunnsstraff. Eit anna alternativ kan vere å endre
straffelova slik at kriminalomsorga kan bringe saka inn for retten
med krav om slik omgjering.
Regjeringa meiner likevel at det er mogleg å oppnå tilnærma
same resultat ved å tilpasse straffegjennomføringslova § 16
om straffegjennomføring utanfor fengsel slik at føresegna
blir lettare å bruke overfor unge lovbrytarar. Omsynet
til å operasjonalisere og justere eksisterande regelverk
framfor å foreslå løysingar som føreset
omfattande endringar, taler såleis for å velje denne
løysinga.
Regjeringa meiner at barn og unge under 18 år
ikkje må gjennomføre straff under strengare forhold
enn det som er strengt nødvendig. Kriminalomsorga må leggje til
rette forholda slik at belastinga på den unge blir minst
mogleg. Hovudregelen i dei tilfella der fengsel utan vilkår
er nødvendig, skal vere open soning, men slik at fridomsstraffa
tidlegast mogleg blir erstatta av andre og mindre inngripande soningsformer.
Etter straffegjennomføringslova kan
innsette gjennomføre ei fengselsstraff utan vilkår
i institusjon (§ 12) eller utanfor fengsel (§ 16).
Dette er gjennomføringsformer som kan vere gode alternativ
for å avgrense moglege skadeverknader av eit fengselsopphald,
samtidig som den unge får profesjonell hjelp og oppfølging.
Regjeringa går derfor inn for ein meir aktiv bruk av overføringar
etter straffegjennomføringslova § 12 og § 16.
Forskrifta og retningslinjene til § 12 har vilkår som
gir rom for skjønn, og som opnar for å dispensere. Derfor
meiner Regjeringa det ikkje er behov for lovendring for å auke
bruken av overføringar etter denne føresegna.
Straffegjennomføringslova § 16
gir den domfelte høve til å gjennomføre
fengselsstraffa utanfor fengsel med særlege vilkår.
Behandling og programverksemd kan vere døme på slike
vilkår. Rehabiliteringsomsyn og eigeninnsats frå den
domfelte er avgjerande for om straffa som ledd i ein systematisk
progresjon kan gjennomførast utanfor fengsel. Ordninga
gir den unge rikt høve til forskjellige former for hjelp
og støtte, gjerne i samarbeid med barnevernet og andre
sentrale aktørar. Den domfelte må ha gjennomført
halve straffa for å bli overført til straffegjennomføring
utanfor fengsel. Vidare må han eller ho ha behov for rehabilitering
og ha vist ei særleg positiv utvikling. Lova stiller også krav
til fast bustad og sysselsetjing i form av skule eller arbeid. Regjeringa
går inn for å endre straffegjennomføringslova § 16
for å gjere ordninga med gjennomføring av straff
utanfor fengsel meir tilgjengeleg for unge domfelte. Mellom anna
er det viktig med ei oppmjuking av vilkåra for
overføring etter denne føresegna. Regjeringa meiner
det bør vere ein lågare terskel for å overføre
ungdom til denne typen straffe-gjennomføring enn for andre
domfelte.
For mellom anna å sikre pålegget
i FN-konvensjonen om å halde unge innsette som er fråtekne
fridommen åtskilde frå vaksne, foreslår
Regjeringa å opprette eit spesialtilpassa tilbod for fengsels-
og varetektsinnsette barn og unge under 18 år i dei seks
regionane til kriminalomsorga. Tilboda skal leggjast til rette slik
at fridomsrøvinga blir gjennomført på ein
måte som tek nok omsyn til den unge alderen til lovbrytaren
og behov for individuell tilrettelegging og oppfølging.
Det er også viktig med gode mottaksrutinar som er spesielt
tilpassa behova til dei unge, og at det blir etablert ansvarsgrupper
så raskt som mogleg etter innsetjinga. Meininga med ansvarsgruppene
er å leggje til rette for gode og varige tiltak etter lauslatinga.
I arbeidet med barn og unge er det særleg viktig å oppnå kontinuitet
og samanheng frå innsetjinga til lauslatinga.
Etter straffegjennomføringslova kan
den domfelte lauslatast på prøve etter å ha
heldt ut halvparten av straffa dersom "særlege grunner
tilsier det". Regjeringa går inn for å mjuke opp
vilkåra slik at føresegna blir lettare å bruke
for barn og unge under 18 år. Prøvelauslatinga
er ein integrert del av straffegjennomføringa, og friomsorgskontora
har det faglege og administrative ansvaret for perioden med møteplikt
i prøvetida. For unge lovbrytarar vil som regel perioden
med møteplikt vare frå lauslatinga og fram til
soninga er over.
Forpliktande samarbeidsstrukturar mellom kriminalomsorga
og kommunale og statlege etatar vil vere eit mål for Regjeringa
for å redusere gjengangarproblema. Regjeringa vil derfor
innføre ein tilbakeføringsgaranti for tett oppfølging
frå ulike etatar ved lauslating. Det skal vere sterk merksemd
på å få unge i jobb eller i vidare utdanning
og strenge krav til rehabilitering og åtferdsendring.
Svensk kriminalomsorg har gått nye
vegar i oppfølgingsarbeidet og i det tverretatlege samarbeidet.
Det er utvikla eit samarbeid mellom fengsla, sosiale styresmakter
og arbeidsformidlinga, dei såkalla KrAmi-prosjekta. KrAmi
byggjer på konsekvenspedagogikk og vender seg i første
rekkje mot grupper av kriminelle med høg risiko for tilbakefall.
Det er eit strengt opplegg for oppfølging av straffedømde
etter soning. Prosjektet har gitt gode resultat både for
den enkelte og for samfunnet. Målet er fast jobb og eit
liv utan brotsverk. Regjeringa ønskjer å prøve
ut eit slikt opplegg for unge lovbrytarar og vil gjennomføre
eit pilotprosjekt med utgangspunkt i den svenske modellen.
Regjeringa foreslår videre at det blir
prøvd ut ei ordning med oppfølgingsgrupper for å sikre
god og tverrfagleg oppfølging etter lauslating frå fengsel.
Oppfølgingsgruppa skal setjast i verk før prøvelauslatinga. Gruppa
kan bestå av representantar for kriminalomsorga,
barnevernet, rusomsorga, helse- og sosialvesenet, undervisningssektoren,
Aetat og pårørande. Bruk av stormøte
og møte etter prinsippa for restorative justice som inkluderer
offentlege og private støttespelarar, kan med fordel brukast
som førebuing til lauslating. Konfliktrådet kan
ha ansvaret for å leggje til rette slike møte,
men går ikkje inn som medlem av gruppa. Oppfølgingsgruppa
gjennomfører arbeidet i to fasar. I første fase
vil oppfølgingstemaet vere forankra i kriminalomsorga og
bli leidd av representanten for friomsorgskontoret. Når
straffetida går ut ved soningsslutt, er rolla til kriminalomsorga
i oppfølgingsgruppa over. I neste fase vil Regjeringa foreslå at
ansvaret for å føre gruppa vidare blir lagt til
kommunen.
Dersom påtalemakt og politi bestemmer
seg for å sløyfe påtale, kan det knytast
vilkår til avgjersla. Det er svært viktig at desse
er målretta og tilpassa den enkelte. Det er viktig at påtalemakt
og hjelpeapparat samarbeider for å finne fram til riktige
vilkår, der rehabilitering står i sentrum.
Ungdomskontrakt er ein avtale mellom ein ung
lovbrytar med samtykke av føresett på den eine
sida og politi og kommunale styresmakter på den andre.
Forsøket med ungdomskontraktar som alternativ straffereaksjon
overfor unge lovbrytarar mellom 15 og 18 år som enno ikkje
hadde komme inn i eit fast kriminalitetsmønster, blei etablert
i sju kommunar/politidistrikt i 2001 og avslutta primo
2004. Sluttrapporten konkluderte med at ungdomskontrakt som reaksjonsform burde
førast vidare. I handlingsplanen "Sammen mot barne- og
ungdomskriminalitet" har Justisdepartementet ansvaret for innan
2006 å vurdere nødvendige lovendringar for formålstenleg
bruk av ungdomskontrakt.
Konfliktråda har til oppgåve å mekle
i faktiske forhold som oppstår på grunn av at
ein eller fleire personar har påført andre ein
skade, eit tap eller ei krenking. Mekling i konfliktråd
er eit viktig tiltak for å gi unge lovbrytarar innsikt
i og forståing for konsekvensane av handlingane sine. Konfliktrådsmekling
kan derfor vere eit formålstenleg alternativ til fengselsstraff
for unge lovbrytarar, mellom anna for å bidra til ei betre
rehabilitering. Slik konfliktrådsordninga fungerer i dag,
er konfliktråd som alternativ reaksjon ikkje eit alternativ til
fengselsstraff. Regjeringa går inn for å gjere konfliktrådsordninga
obligatorisk slik at påtalemakta som ein hovudregel skal
påleggjast å overføre saker til konfliktrådet
når gjerningspersonen er under 18 år. Dette betyr
likevel ikkje at saka automatisk blir bringa inn til mekling, fordi
dette er avhengig av samtykke frå både den fornærma
og gjerningspersonen. Regjeringa vil komme tilbake til ei nærare
avgrensing når eit lovforslag blir sendt ut på høyring.
Unge lovbrytarar under 18 år er ei
ressurskrevjande gruppe, også med omsyn til bemanning.
Oppfølginga av den unge vil i fleire tilfelle krevje meir
personell enn andre grupper. Bemanningsnivået vil vere
avhengig av den konkrete utforminga og bruken av dei ulike tiltaka. Det
må såleis vurderast om det er behov for auka bemanning
ved dei einingane eller avdelingane i kriminalomsorga som vil få eit
spesielt ansvar for unge lovbrytarar under 18 år. Regjeringa
vil komme tilbake til korleis løyvingane skal tilpassast
i samband med dei årlege budsjetta.
Som det går fram av meldinga, vil arbeidet
med barn og unge omfatte fleire fagdisiplinar med utstrekt tverrfaglegheit,
og det vil gjelde på fleire steg i prosessen. I det tverretatlege
og tverrfaglege samarbeidet er det derfor ein føresetnad
at alle profesjonar som tek del i oppfølginga, kjenner
ansvaret, moglegheitene og verkemidla til kvarandre. Eit felles
fagspråk og ei felles forståing av barne- og ungdomskriminaliteten
er viktige reiskapar i samarbeidet. Regjeringa går inn
for å vidareføre handlingsplanen "Sammen mot barne-
og ungdomskriminalitet". Planen inneholder tiltak for å styrkje
kompetansen hos samarbeidande profesjonar.
For at ein skal kunne snu ei negativ utvikling
mot ein kriminell karriere for den enkelte unge lovbrytaren, må det
til eit nært og forpliktande samarbeid mellom til dømes
retts- og hjelpeapparatet, nærmiljøet, skulen, føresette
og ungdommen sjølv.
Som Barne- og likestillingsdepartementet foreslår, bør
det utviklast eit tettare samarbeid mellom rettsvesen og barnevern.
Straffelova og barnevernlova bør gjennomgåast
med tanke på å få dette til. Det er også viktig å utvikle
det vidare samarbeidet mellom barnevernet og kriminalomsorga om
oppfølging både før, under og etter straffegjennomføring.
Dei seinare åra har det vore auka merksemd
på å samordne innsatsen for å motarbeide
barne- og ungdomskriminaliteten, og det har vore uttrykt ønske
om å styrkje det tverrfaglege samarbeidet på ulike
forvaltingsområde. Gode modellar for forvaltingssamarbeid er
under arbeid og vil bli utvikla vidare.
Handlingsplanen "Sammen mot barne- og ungdomskriminalitet"
(2000-2008) inneheld fleire prosjekt der målet nettopp
er å prøve ut ulike samarbeidsmodellar for det
tverretatlege samarbeidet for å sikre heilskap i oppfølginga
av den enkelte unge lovbrytaren. Prosjekta skal prøve ut
organisatoriske løysingar for forpliktande lokalt samarbeid,
gjeldande regelverk for samarbeid, ansvaret, rollene og samhandlinga
til aktørane, dessutan gi eit grunnlag for korleis lovverket
fungerer i forhold til dei samarbeidsformene som ein ønskjer.
Resultata vil bli evaluerte med tanke på å utvikle
ei landsdekkjande ordning og vil også vere nyttige i vurderinga
av eventuelle behov for lovregulering.
Straffegjennomføringslova slår
fast at kriminalomsorga gjennom samarbeid med andre offentlege
etatar skal leggje til rette for at innsette får dei tenester
som lovgivinga gir dei krav på. Det forholdet at den unge
er i fengsel, skaper spesielle utfordringar i samarbeidet med andre
etatar. Fengselet skal gjennomføre varetekt og straff og
leggje til rette for rehabilitering. Det gir føringar for
alle andre etatar. Kriminalomsorga har utarbeidd samarbeidsrutinar
med andre etatar for å klarleggje ansvarsforholda på sentralt,
regionalt og lokalt nivå.
Det er viktig å kartleggje behova til
den unge lovbrytaren og lage planar for oppfølging. Etatane
har ulike verktøy som er utvikla ut frå deira
eigne behov. Strafferettsetatane har særleg nytte av personundersøkingar etter
straffeprosesslova i samband med fastsetjing og gjennomføring
av straff. Kriminalomsorga har eigne retningslinjer for framtidsplanlegging.
Individuell plan er lovfesta i helse- og sosiallovgivinga, mens
individuelle opplæringsplanar er heimla i opplæringslova. Regjeringa
meiner det er nødvendig med heilskaplege planar som strekkjer
seg lenger enn straffegjennomføringstida. Det er viktig
at planverket for unge lovbrytarar er heilskapleg og klargjer det
ansvaret sektoren har for den unge både før, under
og etter straffegjennomføringa.
Regjeringa meiner at personundersøking,
individuell plan og etablering av ei mentorordning vil vere sentrale element
for å sikre ei individuell og heilskapleg oppfølging
av unge lovbrytarar i fengsel. Det er viktig at dei planane for
innsette som kriminalomsorga har sjølv, blir samordna med
den individuelle planen etter helse- og sosiallovgivinga.
Samarbeid med frivillige organisasjonar er viktig
for arbeidet med barn og unge. Desse organisasjonane kan representere
ein verdifull impuls i kvardagen til dei unge innsette, både
gjennom individuell oppfølging og gjennom aktivitetar for
grupper av innsette.
For mange unge innsette er kontakten med foreldre og
andre pårørande svært viktig. Styrkt
kontakt mellom den unge, dei pårørande og fengselet
vil vere av stor verdi for å skape størst mogleg
grad av stabilitet og kontinuitet for den unge både under
og etter straffegjennomføringa. Regjeringa går
inn for å utvikle rutinar for korleis foreldre, politi,
barnevern, skule, helsevesen, domstolar og kriminalomsorga skal
samarbeide når barn og unge bryt lova.
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet,
Høgre og Sosialistisk Venstreparti, meiner arbeidet
med unge innsette krev ein heilskapleg innsats og eit forpliktande
samarbeid mellom ulike sektorar og forvaltingsnivå både
før, under og etter gjennomføringa av varetekt
og fengselsstraff. Fleirtalet støtter Regjeringa
sitt framlegg om å utvikle rutinar for korleis foreldre,
politi, barnevern, skule, helsevesen, domstolar og kriminalomsorga
skal samarbeide når barn og unge bryt lova. Personundersøking,
individuell plan og etablering av ei mentorordning skal vere sentrale
element for å sikre ei individuell og heilskapleg oppfølging
av unge lovbrytarar i fengsel.
Eit anna fleirtal, medlemene
frå Arbeidarpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
vil understreke at barnevernet ikkje skal ha ein straffande funksjon. Dette
fleirtalet meiner vidare at straffereaksjonar som fylgje
av lovbrot må vera noko anna enn opphald i barnevernsinstitusjon;
som til dømes samfunnsstraff, rusbehandling, ungdomskontraktar
og mekling i konfliktråd.
Dette fleirtalet vil påpeike
at dersom eit barn oppheld seg i barnevernsinstitusjon når
straffereaksjonen gjennomførast, gjeld reglane i barnevernloven
i institusjonsopphaldet. Barnevernet er da ansvarleg for tiltaket
og utgangspunktet for institusjonsopphaldet er barnet sitt behov
for hjelp, og ikkje samfunnet sitt behov for skydd eller gjennomføring
av straff. Dette fleirtalet vil difor framheva at
formålet med tiltak og institusjonsplassering etter barnevernloven
er vesensforskjellig frå formålet med straff.
Mens straff først og fremst er grunngjeve i allmennprevensjon
og behovet for samfunnsvern, kan tiltak etter barnevernlova berre
verta iverksett dersom tiltaket er til barnets beste.
Fleirtalet i komiteen, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Høgre og Sosialistisk Venstreparti,
meiner det er viktig at auka merksemd rettast mot unge kriminelle. Fleirtalet viser
til at det ved pågriping og varetektsfengsling i dag av unge
under 18 år, bestemmer straffeprosessloven § 184 anna
ledd, jf. § 174 at dette bare skal skje der kor
det er særleg påkravd. Påtaleinstruksen § 9-2
presiserer at for personar under 16 år bør det
veljast andre tiltak enn fengsling når det er tilgang til
det, for eksempel mellombels plassering i institusjon under barnevernet. Fleirtalet vil
presisere at der det er aktuelt å krevje fengsling av ein
person under 18 år, skal kommunens barnevernsteneste underrettast.
Barn under 18 år skal som hovudregel ikkje sitte i fengsel.
Fleirtalet viser til at heimel
for fengslingssurrogat finnes i straffeprosessloven § 188.
Her framgår det at i stadet for fengsling kan retten treffe åtgjerd
om plassering i institusjon, for eksempel barnevernsinstitusjon, eller
kommunal bustad. Slik plassering kan i dag berre skje dersom institusjonen
eller kommunal bustad samtykkjer.
Eit anna fleirtal, medlemene
frå Arbeidarpartiet og Sosialistisk Venstreparti, meiner
det må vurderast å endre dette vilkåret
slik at Barne-, ungdoms- og familieetaten (BUF-etat) får
ei plikt til å stille institusjonsplass til disposisjon
dersom vilkåra etter barnevernlova er til stede. Dette
fleirtalet har merka seg at det vidare framgår
av straffeprosessloven § 69 at sjølv
om straffeskyld sjåas bevist, kan påtale unnlatast.
Unnlating av påtale kan gjerast betinga av at den sikta
tek opphald i heim eller institusjon, for eksempel barnevernsinstitusjon.
Vidare kan tiltak etter barnevernlova inngå i ein betinga
dom med vilkår. Retten har også høve
til å fastsette særvilkår i tråd
med tiltak etter barnevernlova sine reglar. Dette fleirtalet vil
be om at desse reglane vurderast ut frå at opphaldet i
barnevernsinstitusjonen ikkje er straffereaksjonen, og at straffa
for den kriminelle handlinga må ligge i for eksempel samfunnsstraff
eller ungdomskontraktar.
Dette fleirtalet har merka seg
at dagens regelverk opnar for både påtaleunnlating
og betinga dom med vilkår der tiltak etter barnevernlova
inngår og varetekt og soning i barnevernsinstitusjon. Dette fleirtalet har
merka seg, med bakgrunn i merknadene ovanfor, at Regjeringa vil
ta initiativ til ein gjennomgang av om desse ordningane tilpassast
og brukast for at barn ikkje skal opphalde seg innelåst
i fengsel. Målsettinga med ein slik gjennomgang er å identifisere hindringar
slik at ordningane i større grad tas i bruk, og at man
skil mellom omsorgsbehov og straffereaksjonar overfor unge lovbrytarar.
Dette fleirtalet vil understreke
at FN sin barnekonvensjon gir barn og unge under 18 år
et særlig menneskerettsleg vern. Noreg har klare plikter
etter Barnekonvensjonen knytt til bruk av fengsel overfor unge under
18 år. Regjeringas syn i stortingsmeldinga er trygt forankra
i Barnekonvensjonen.
Komiteens medlemmer fra Høyre er
opptatt av at Norge skal oppfylle sine forpliktelser etter FNs barnekonvensjon.
Det innebærer at vi må lete etter alternative
straffereaksjoner som kan erstatte fengsel, i de tilfeller hvor
dette er forsvarlig og hensynet til samfunnets sikkerhet fortsatt
blir i ivaretatt. Disse medlemmer mener det er viktig
at det er samsvar mellom lovbruddets art og den straffereaksjon
som idømmes for at straffen skal ha den tilsiktede effekt.
Det bør settes vilkår ved bruk av alternative
straffereaksjoner. Brudd på vilkårene må ha
klare konsekvenser og kunne medføre soning i fengsel om
situasjonen krever det. Disse medlemmer ser at det
er behov for et bredere spekter av straffereaksjoner og vil peke
på betydningen av at ordningen med ungdomskontrakter, som er
blitt positivt evaluert, gjøres tilgjengelig ved at det foretas
nødvendige lovmessige tilpasninger.
Disse medlemmer viser til at
straffegjennomføringslovens § 12 og § 16
legger til rette for bruk av skjønn og dispensasjon, som
innebærer at det kan tas særlige individuelle
hensyn når lovbryteren er særlig ung. Disse
medlemmer vil understreke betydningen av å ha fokus
på rehabilitering for unge lovbrytere. Stabil voksenkontakt
gjennom mentor, som er til stede både under og etter gjennomført
straff, er i seg selv et viktig tiltak for barn og unge som har
opplevd svikt og fravær av voksenkontakt i oppveksten.
Systematiske oppfølgingsprogrammer som sikrer den unge
støtte, i den krevende restartfasen etter endt soning,
vil være en viktig grunnstein i et kriminalitetsfritt liv
og et sentralt tiltak for å unngå gjengangerproblemer. Disse
medlemmer er kritiske til Regjeringens forslag om mer liberale
regler for prøveløslatelse av unge lovbrytere enn
for andre innsatte. For barn som mangler grensesetting og har utviklet
seg til å bli kriminelle, kan tidlig løslatelse
virke mot sin hensikt.
Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, vil særleg vise til
at Regjeringa foreslår å setje ned eit utval som
skal komme med forslag til å finne andre straffereaksjonar
og omsorgstilbod for unge lovbrytarar under 18 år. Utvalet
sitt mandat skal ta utgangspunkt i at barnevernet ikkje kan brukast
som straffereaksjon, og at hovudoppgåva blir å komme
med forslag til straffereaksjonar som kan kombinerast med barnets
opphald i barnevernsinstitusjon. Målsettinga er at barn
under 18 år ikkje skal setjast i fengsel. Barnevernet bør
difor spille ei meir aktiv rolle enn i dag for å følgje
opp desse barna. Aktuelle tiltak kan være opphald i barnevernsinstitusjon
eller heimebaserte tiltak i regi av barnevernet. Barnevernet vil
da ha ei varslingsplikt dersom vilkåra i dommen ikkje vert
oppfylt. Dette må imidlertid ikkje forståast slik
at barnets foreldre eller fosterforeldre skal ha varslingsplikt
eller på annen måte ansvar for straffegjennomføringa.
Det understrekast at desse tiltaka skal heimlast i barnevernlova.
Fleirtalet meiner også at
på denne bakgrunn må barnevernlova gjennomgåast
slik at ein er sikker på at barnevernlova tar høgde
for at mindreårige som gjer straffbare handlingar, vert
gjeve eit omsorgstilbod som ivaretek desse barnas behov for grensesetting.
Det vises her til dei heimlar for tvang som ligg i barnevernlova.
Ved denne gjennomgangen skal utgangspunktet framleis vere at tiltak
etter barnevernlova berre skal kunne iverksetjast dersom dette er
til barnets beste, og at avgjerdsmyndigheita når det gjeld
bruk av tvang framleis skal ligge hjå barnevernsmyndigheita.
Fleirtalet vil understreke at
det bør utviklast eit tettare samarbeid mellom kriminalomsorga
og barnevernet. Straffelova og barnevernlova bør gjennomgåast med
tanke på å få dette til. Det er også viktig å vidareutvikle
samarbeidet mellom barnevernet og kriminalomsorga om oppfølging
både før, under og etter straffegjennomføring.
Kva for ansvar barnevernet skal ha for dei få under 18 år
som også i framtida må sone i fengsel, skal klargjerast.
Utvalet skal i vurderinga av forslag til alternative straffereaksjonar
ta omsyn til at svært mange av dei unge lovbrytarane som
sit i fengsel per i dag, har utanlandsk bakgrunn, og ta omsyn til
dei særskilte behova som denne gruppa kan ha.
Det vil høyre med til mandatet til
dette utvalet å vurdere om det kan vera formålstenleg å leggje
om i retning av eit mogleg einspora system med ein prosess der ein
eller fleire reaksjonar blir fastsette samtidig for unge lovbrytarar
under 18 år. Føresetnaden for eit einspora system
må imidlertid vera at tiltak etter barnevernlova ikkje
skal sjåast som ein straffereaksjon.
Fleirtalet ber om at utvalet
som setjast ned vert eit offentleg oppnemnt utval.
Fleirtalet vil særleg
understrekje at det ikkje vert føreteke ei lovendring om
eit fullstendig pågripelse- og varetektsforbod for lovbrytarar
under 16 år før ein finn eit alternativ til pågripelse
og varetekt som ivaretek hensynet til samfunnets sikkerhet. Vi vil
ikkje lage eit system som gjev eit "vakuum" slik at politiet ikkje
kan gripa inn overfor denne gruppa. Fleirtalet legg
det same som straffelovkommmisjonens fleirtal til grunn for å finna
meir eigna varetektsordningar for barn under 16 år
som begår alvorlege kriminelle handlingar, da varetekt
ikkje er eit eigna verkemiddel for denne gruppa. Det må etter fleirtalet sitt
syn etablerast eigne varetektsliknande tiltak som kan hindre rømning, gjentakelsesfare
eller bevisforspillelsesfare.
Fleirtalet vil leggje vekt på at
når det gjeld 15-åringar som gjer seg skuldig
i kriminelle handlingar, foreslår Regjeringa eit fullstendig
forbod mot pågriping og varetektsfengsling. Politiet står
likevel ikkje utan verkemiddel ovanfor denne gruppa. Dette fleirtalet visar
til Straffelovkommisjonen sitt fleirtal i delutgreiing VII, som
på side 467 grunngir utkast til straffeprosesslova § 174
nytt første ledd slik:
"Selv om det ikke har vært mulig å få pålitelig
statistisk materiale, er det på det rene at det dreier
seg om svært få tilfeller i året. Behovet
for fengsling som ledd i kriminalitetsbekjempelse er derfor minimalt.
De hensynene som sterkt taler mot bruk av fengsel overfor unge mennesker,
bør da være avgjørende. De samme hensynene
som begrunner en regel om forbud mot varetektsfengsel, tilsier også at
forbudet omfatter pågripelse, som jo ellers kan innebære
opphold i arrest eller fengselscelle i opptil et par døgn.
Forslaget vil ikke medføre at politiet står helt
uten virkemidler overfor denne aldersgruppen. Det vil være
adgang til innbringelse etter politiloven § 8,
blant annet ved forstyrrelser av den offentlige ro og orden. Og
etter politiloven § 13 andre ledd kan politiet
gripe inn overfor barn som påtreffes under omstendigheter
som klart innebærer en alvorlig risiko for deres helse
eller utvikling."
Fleirtalet er positive til signala
frå Regjeringa om ein meir aktiv bruk av overføringar
etter straffegjennomføringslova § 12
for unge lovbrytarar.
Komiteens medlemmer fra Høyre kan
ikke støtte forslaget om et absolutt forbud mot å pågripe
og fengsle personer under 16 år, og viser til at både
Politidirektoratet og Politiets Fellesforbund har gått
imot forslaget. Disse medlemmer mener Regjeringens forslag
i praksis er å snikinnføre en ny kriminell lavalder
og mener dette vil sende ut helt gale signaler. Disse medlemmer reagerer
på Regjeringens argumentasjon om at man vil bryte ned det
skarpe skillet som har oppstått ved 15-års alder
når man samtidig introduserer en ny 16-årsgrense
som vil representere et nytt slikt skille. Disse medlemmer vil
understreke at politiets mulighet til å pågripe
ved alvorlig kriminalitet som drap mv., må sikres. Dagens
kriminelle lavalder må stå fast og være
reell. Erfaringer fra politiet viser at kriminelle gjenger grovt
utnytter mindreårige, og konsekvensene av forslaget vil
være økt press mot disse barna. Dersom det kategorisk
ikke skal være mulighet for å varetektsfengsle,
vil det i tillegg kunne skape problemer for etterforskningen med
hensyn til bevissikring mv. Disse medlemmer vil påpeke
at det i utgangspunktet er strenge vilkår for å varetektsfengsle,
og at det gjøres bare når det er strengt nødvendig
ut fra etterforskningshensyn og samfunnssikkerhet. Politiets mulighet
for tydelige grensesetting fra fylte 15 år er viktig i
forebyggingsøyemed. Et forbud mot at politiet skal kunne
pågripe en 15-åring som begår en kriminell
handling, uavhengig av alvorlighetsgrad, vil bety et uakseptabelt
fravær av grensesetting fra samfunnets side. Disse
medlemmer mener det er svært betenkelig at Regjeringen
ikke ønsker at politiet skal kunne pågripe en
15-åring ved en drapshandling.
Disse medlemmer vil gå imot
at barnevernet skal ha hovedansvaret for straffegjennomføringen,
og mener dette ansvaret fortsatt skal ligge hos kriminalomsorgen
som må få i oppgave å tilrettelegge også for individuelle
soningsopplegg utenom fengsel og tilpasset den aktuelle aldersgruppen. Disse
medlemmer mener Kriminalomsorgen har relevant kompetanse både
når det gjelder grensesetting og hensynet til å beskytte
samfunnet. Barnevernsfaglig kompetanse må trekkes aktivt
inn, og ulike faggrupper må samarbeide mer helhetlig i
regi av kriminalomsorgen enn hva tilfellet er i dag. Disse
medlemmer vil trekke frem den ressurs frivillige organisasjoner
representerer, og mener det offentlige i større utstrekning
må anerkjenne og gi disse organisasjonene en plass bl.a.
i arbeidet med å bygge et positivt nettverk for unge mennesker
under og etter straffegjennomføring. Den viktigste samarbeidspartneren
for politiet er imidlertid foreldre og familie for øvrig.
Disse medlemmer er tilfredse
med at stortingsmeldingen legger opp til individuelt tilpassede soningsopplegg
og mener samfunnet må kunne stille krav til aktiv deltakelse
fra den som soner straff. Disse medlemmer mener dette
kan oppfylles gjennom bruk av en forsterket institusjon, fengselssurrogat,
som samtidig gir mulighet for utdanning og læring under
kriminalomsorgens ansvar. Målet må være
stabilisering og forberedelse til arbeidslivet slik at man står
best mulig rustet til å mestre livet etter soning.
Disse medlemmer viser til at
stortingsmeldingen legger opp til obligatorisk konfliktrådsbehandling; at
påtalemyndigheten skal overføre visse saker til
konfliktrådet før annen påtalemessig
relasjon vurderes. Disse medlemmer har stilt spørsmål
til departementet om innføring av element av tvang ved
bruk av konfliktråd. Disse medlemmer er
tilfredse med svaret om at prinsippet om frivillig medvirkning ligger fast
og at saker skal sendes tilbake til politiet for ordinær
straffesaksbehandling.
Disse medlemmer vil sterkt understreke
at konfliktrådsordningen fortsatt må bygge på prinsippet
om frivillighet, og mener at det må tas høyde
for at mange saker ikke egner seg for konfliktrådsbehandling
og at hensynet til fornærmede må vektlegges. Disse
medlemmer vil peke på at det i alvorlige voldssaker
o.l. ofte vil være en stor belastning for ofrene å møte
gjerningsmannen ansikt til ansikt og forhandle med en som har truet
dem tidligere. Også i mindre alvorlige saker kan ordningen
være belastende. Blant annet for handelsnæringen
som jevnlig har saker med gjengangere, som i tillegg kan opptre
truende overfor den som stiller, i tillegg til at dette også har
en kostnadsmessig side.
Disse medlemmer mener utvidet
bruk av personundersøkelse er en viktig forutsetning for
godt individuelt tilpassede soningsopplegg.
I meldinga er det foretatt ein gjennomgang av
kostnadene for kriminalomsorga og for barne-, ungdoms- og familieetaten.
Det er ikkje mogleg å berekne eksakte kostnader for dei
tiltaka som er skissert i meldinga.
Forslag frå Framstegspartiet og Høgre:
Forslag 1
St.meld. nr. 20 (2005-2006) Alternative straffereaksjoner
overfor unge lovforbrytarar sendes tilbake til Regjeringen på grunn
av mangelfullt forarbeid.
Forslag frå Høgre:
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringen, for å kunne
gi tidligere ungdomskriminelle en ny sjanse, utrede en ordning med
sletting av rulleblad i de tilfeller den unge kriminelle ikke har
begått alvorlige lovbrudd, eller en lang rekke gjentatte
lovbrudd og for eksempel ikke har begått ny kriminalitet
i en periode på 5 år etter fylte 18 år.
Spørsmålet kan for eksempel inngå i mandatet
til utvalget som nedsettes med bakgrunn i forslagene i St.meld.
nr. 20 (2005-2006).
Komiteen har elles ingen merknader, viser til meldinga og rår Stortinget til å gjere slikt
vedtak:
St.meld. nr. 20 (2005-2006) - om alternative straffereaksjonar overfor unge lovbrytarar - vedlegges protokollen.
Oslo, i justiskomiteen, den 5. desember 2006
Anne Marit Bjørnflaten
leiar |
Hilde Magnusson Lydvo
ordførar |