Det internasjonale valutafondet (International
Monetary Fund, forkorta IMF) har 185 medlemsland og er ein sentral
aktør i det internasjonale økonomiske samarbeidet.
IMF er ein sjølvstyrande institusjon under FN-paraplyen.
Samarbeidet med FN skjer i første rekkje gjennom Det økonomiske
og sosiale rådet i FN (ECOSOC). IMF har eit hovudansvar
for å fremje stabiliteten i det internasjonale pengesystemet
og er eit forum for internasjonalt samarbeid om penge- og valutapolitiske
spørsmål.
Verksemda til IMF er konsentrert om tre hovudaktivitetar:
førebygge kriser ved å overvake økonomien
i medlemslanda, låne til land med betalingsbalanseproblem
eller i krisesituasjonar, og å gi teknisk assistanse. Saman
med Verdsbanken speler IMF ei viktig rolle i arbeidet for å lette
gjeldsbetalingane for fattige land og setje dei i stand til betre å nedkjempe
fattigdom. Det er i kapittel 6 i meldinga gjort rede for organiseringa
av oppgåvene og styresettet til samt evalueringa av IMF,
i tillegg til særskilte forhold som gjeld Noreg.
Komiteen tek omtalen til orientering.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, meiner det
er nødvendig at alle delar av politikken overfor fattige
land heng saman. Flertallet ber derfor Regjeringa
vurdere på kva måte Stortinget best kan bli invitert
til å diskutere IMFs politikk overfor utviklingslanda i
samanheng med bistandspolitikken og andre politikkområde
som til saman utgjer den heilskaplege utviklingspolitikken.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet og Høgre,
viser til formuleringar i Soria Moria-erklæringa om kondisjonalitet
der det heiter: "Norsk bistand skal ikke gå til programmer som
stiller krav om liberalisering og privatisering". Fleirtalet viser
vidare til kondisjonalitetskonferansen som Regjeringa heldt i november
2006 og framlegginga av den regjeringsfinansierte Bull-rapporten. Fleirtalet ber
Regjeringa vurdere korleis arbeidet med å forhindre IMFs
bruk av kondisjonalitet for tvangsprivatisering og liberalisering
best kan styrkjast.
Fleirtalet viser til kritikken
av PRGF-låneordninga frå "Independent Evaluation
Office of the IMF" i rapporten av 12. mars 2007 om IMFs
verksemd i land sør for Sahara. I tillegg peiker Melan-rapporten
av februar i år, om samarbeidet mellom IMF og Verdsbanken,
på at IMF i PRGF-ordninga går ut over kjerneaktiviteten
til institusjonen og overlappar ansvarsområdet til Verdsbanken.
Rapporten tilrår derfor at IMF gradvis trekkjer seg ut
av langsiktig utviklingsfinansiering og overlet dette til Verdsbanken,
noko som vil gi IMF høve til å konsentrere innsatsen
på område der institusjonen har sine relative
fortrinn, som teknisk assistanse og makroøkonomisk overvaking
og rådgiving. Fleirtalet meiner Regjeringa
bør vurdere å arbeide for at IMF gradvis avsluttar
sitt direkte engasjement i langsiktig finansiering av utviklingsprogram
som PRGF-ordninga og overlet denne aktiviteten til Verdsbanken.
Fleirtalet meiner det er viktig
at IMF har eit breitt tilfang av kunnskap og erfaring for kva som
skaper sysselsetjing, vekst og utvikling i ulike økonomiar. Fleirtalet legg
vekt på at ei slik brei tilnærming bør vere
basis for det arbeidet som IMF gjer i utlånspolitikken
og i si økonomiske og politiske rådgiving overfor dei
enkelte medlemslanda. Den nordisk-baltiske gruppa har ein særleg
sjanse til å yte bidrag basert på den nordiske
samfunnsmodellen. Fleirtalet vil elles understreke
kor viktig det er at dei fattigaste landa får styrkt sine
eigne økonomifaglege ressursar slik at dei blir betre i
stand til sjølve å vurdere ulike politikkval.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at kapitalisme og det frie marked er utvilsomt det redskap som
har løftet flest mennesker ut av fattigdommen. Kina, Indonesia,
Malaysia, Japan, Sør-Korea, Vietnam, Brasil, Argentina
og Tyrkia er gode eksempler på dette.
Disse medlemmer deler derfor
ikke flertallets frykt for IMFs krav overfor utviklingsland om liberalisering
og privatisering, når vi vet at dette vil være avgjørende
for en rekke utviklingsland for å komme ut av den situasjonen
de befinner seg i.
Disse medlemmer mener at man
kan stille spørsmål ved deler av IMFs virksomhet,
spesielt knyttet opp til om de økonomiske ordningene sett
under ett faktisk hjelper land ut av fattigdom. I tillegg bør
man ha et kritisk blikk på organisasjonen og kostnadene knyttet
til byråkrati og administrasjon av IMF og de økonomiske
ordningene.