Stortingsmeldingen om forvaltning av kongekrabbe
omhandler en gjennomgang av kongekrabbens inntreden i Barentshavet,
forvaltningen av bestanden frem til i dag, fangststatistikk, folkerettslige
forpliktelser, samt forskningsresultater og kunnskapsstatus på området.
På denne bakgrunn trekkes overordnede linjer for den videre
forvaltning av kongekrabbe.
Kongekrabben er en introdusert art som har befunnet
seg i norske farvann i over 30 år, etter at den ble satt
ut i Murmanskfjorden på 1960-tallet. Bestanden utgjør
en forvaltningsmessig utfordring, men også en verdifull
ressurs for enkelte kystsamfunn. Forvaltningen av denne bestanden
skiller seg vesentlig både fra forvaltningen av fiskebestander,
der målet er bærekraftig forvaltning med høyest
mulig langtidsutbytte, og fra en ordinær forvaltning av
introduserte eller nye arter uten kommersielt fokus.
Det ble først i 1992 registrert større
mengder kongekrabbe i norske områder, og fra 1994 ble det
gjennomført forskningsfangst. Så sent som i 2002
ble det åpnet for kommersiell fangst. Kunnskapen om bestanden
i norske farvann og forvaltningen av denne er derfor unge disipliner med
de utfordringer dette innebærer.
Usikkerhet omkring kongekrabbens mulige innvirkninger
på økosystemet har gjort det vanskelig å ha
en klar oppfatning av om kongekrabben skal betraktes som en ressurs
eller plage.
Regjeringen uttrykte i Soria Moria-erklæringen følgende:
"Kongekrabben er en fremmed art i norsk fauna. Vi
vil gå gjennom evalueringsrapporten om forvaltningen av
kongekrabbe når den foreligger, samt gjennomgå mandatet
for å sikre at spørsmål om fritt fiske
i norsk forvaltningssone blir vurdert."
Skiftende norske storting har vist stor interesse for
forvaltningen av kongekrabbe. Av senere tids behandlinger kan nevnes:
Vedtak nr. 362, 27. mai 2005 i forbindelse
med behandlingen av St.meld. nr. 19 (2004-2005) Marin næringsutvikling.
Den blå åker:
"Stortinget ber Regjeringen ta initiativ i de norskrussiske
fiskeriforhandlingene slik at totalkvoten for kongekrabbe blir økt
vesentlig."
Samme dag i vedtak nr. 363 under samme sak, fattet
Stortinget også følgende vedtak:
"Stortinget ber Regjeringen ta nødvendige
initiativ til at det blir mulig å endre reguleringene på norsk
side slik at fangst på hunnkrabbe blir tillatt og utkastpåbudet
blir opphevet og erstattet med et forbud mot å kaste ut
kongekrabbe."
Under Stortingets behandling av St.meld. nr.
8 (2005-2006) Helhetlig forvaltning av det marine miljø i
Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten i juni 2006,
uttalte komiteens flertall blant annet følgende:
"…, mener kongekrabben kan være
en trussel mot økosystemet. Det må være
et mål å redusere sannsynligheten for kongekrabbens
effekter til et minimum … ."
Vi står overfor prinsipielle utfordringer
og politiske valg når det gjelder forvaltningen av kongekrabben
i norske områder. Problemstillingene spenner fra om det,
dersom det er ønskelig, i det hele tatt er mulig å utrydde
krabben fra norske farvann, til debatten om hvem som skal få nyte
godt av å delta i fangsten av kongekrabbe. Problematikken
rundt forvaltningen av kongekrabbe i norske farvann har også vært preget
av at Norge og Russland har hatt et forpliktende samarbeid om denne
bestanden. Dette er nå endret, og fra 2007 kan Norge treffe
ensidige forvaltningstiltak om kongekrabbe i egen sone. Dette utvider
handlingsrommet og gir nye muligheter.
I lys av de erfaringer som er høstet,
både hva angår miljøkunnskap og kommersiell
fangst, har Regjeringen foretatt en full gjennomgang av kongekrabbens
inntreden i norske havområder og kongekrabbeforvaltningen
så langt. På denne bakgrunn fremmes det forslag
som kan legge grunnlaget for en omforent nasjonal strategi for fremtidig
forvaltning av kongekrabben.
Regjeringen ønsker - i et føre-var-perspektiv
- å rette oppmerksomheten mot eventuelle effekter på økosystemet
som følge av kongekrabbens inntreden, samtidig som det
må tas hensyn til næringsaktører og kystsamfunn
i områder hvor kongekrabben allerede er etablert. Det foreslås en
overordnet målsetting om å i størst mulig
grad begrense en videre spredning av kongekrabbe i norske havområder,
og sikre en lavest mulig bestand av kongekrabbe utenfor kommersielt
fangstområde. De foreslåtte tiltakene omtalt i meldingen
er et resultat av en avveining mellom det mulige og hensiktsmessige
for best mulig å nå denne målsettingen.
Kongekrabbeforvaltningen bør evalueres etter fem år.
I tillegg skal effekten av spredningsbegrensende tiltak vurderes årlig,
i tilknytning til den ordinære/løpende
gjennomgangen av forvaltningen.
Sametinget er blitt konsultert i arbeidet med meldingen.
På områder hvor det ikke er oppnådd enighet,
er Sametingets vurderinger og standpunkt synliggjort.
Rød kongekrabbe (Paralithodes camtschaticus), eller
Kamtsjatka-krabben som den også kalles, ble satt ut i Murmanskfjorden
ved Kolahalvøya i perioden 1961-1969. Målsettingen
for det sovjetiske prosjektet var å etablere en stor bestand
i løpet av ca. 30 år. Dette prosjektet ble gjennomført
uten at norske eller andre lands myndigheter ble informert eller
hørt på forhånd. Norske forvaltningsmyndigheter
var således lenge uten kunnskap om utsettingen, og hadde
følgelig heller ingen mulighet til å forhindre
denne før krabben hadde funnet seg vel til rette i Barentshavet.
Det var først våren 1992 at
det ble tatt større mengder i norske farvann, nærmere
bestemt i det kystnære garn- og linefisket etter torsk,
hyse og rognkjeks i Øst-Finnmark. Med den kraftige økningen
av bifangst økte også problemene knyttet til brukstap
og tap av fangst og fangsttid for norske fiskere. Dette førte
til et langt sterkere fokus på kongekrabbe, og 1992 kan
betraktes som et vendepunkt i den norske forvaltningen av kongekrabbe.
I 1992, da bifangst av krabben økte
betraktelig, var utbredelsen av krabben i norsk sone begrenset til
området fra Grense Jakobselv til de sørlige delene
av Varangerfjorden. Utsetting av kongekrabben gjør det
vanskelig å si hvor langt vest den har spredd seg langs
kysten av Nord-Norge, men det regnes som sannsynlig at utbredelsesfronten
forårsaket av krabbens egenvandring og larvedrift i dag
er ved Nord-Troms.
Fangsten av kongekrabbe i perioden 1994-2001 ble
regulert som en begrenset forskningsfangst, hvor Norge og Russland
ble enige om en årlig totalkvote som landene delte likt
mellom seg.
På den 29. sesjon i Den blandete norsk-russiske fiskerikommisjon
høsten 2000 ble Norge og Russland enige om at partene kunne
sette i gang ordinær kommersiell fangst av kongekrabbe
fra 2002. På den 30. sesjon i 2001 fulgte man opp med å vedta
beskatningsprinsipper for denne fangsten, herunder beskatningsgrad,
minstemål, fangstperiode og redskapsbestemmelser. Beskatningsprinsippene
ble valgt etter biologisk rådgivning som tok sikte på en økonomisk
optimal utnyttelse av bestanden. I tråd med disse vedtakene
innførte Norge ordinær kommersiell fangst av kongekrabbe
fra og med fangstsesongen høsten 2002. Det kan synes som
om en foreløpig topp ble nådd i 2004, både
når det gjelder fangstmengde (vekt) og -verdi. Nedgangen
etter denne toppen har sin forklaring bl.a. gjennom redusert gjennomsnittsstørrelse
på krabben og nedgang i oppnådde priser.
På norsk side ble prosessen med å forberede overgangen
til kommersiell fangst satt i gang i juni 2000. Det ble da opprettet
en arbeidsgruppe som skulle utrede alle sider knyttet til den fremtidige
forvaltningen av kongekrabbe. Arbeidsgruppen leverte sin innstilling
i august 2001. Arbeidet var et nybrottsarbeid og var ment som et
første skritt på veien i forvaltningen av kongekrabbe.
Norsk forvaltning av kongekrabbe har de etterfølgende år
i stor grad vært basert på dette arbeidet.
Fiskeri- og kystdepartementet nedsatte høsten 2005
en ny arbeidsgruppe som skulle gjennomgå regelverket for
kongekrabbe. Denne arbeidsgruppen leverte sin rapport med anbefalinger
i mars 2006. Et flertall i gruppen ønsket blant annet en
redusert vekst i bestanden av kongekrabbe, oppheving av bestemmelsen
om minste tillatte fangstdybde, åpning for fritidsfangst,
oppheving av muligheten til å overføre deltakeradgang
ved salg av fartøy, samt innføring av aktivitetskrav
kombinert med åpning for nye deltakere til å slippe
inn i fangsten. Videre ble det påpekt at det var nødvendig
med økt innsats for å hindre spredning av kongekrabbe
vest for 26�Ø, og som virkemiddel ble det foreslått
en kompensasjonsordning/pristilskudd for krabbe fanget
vest for denne grensen. Gruppen påpekte at det var behov
for økt forskningsinnsats knyttet til økologiske, økonomiske
og samfunnsmessige konsekvenser av kongekrabben.
Da den kommersielle fangsten startet i 2002,
var man enige i Den blandete norsk-russiske fiskerikommisjon om
en beskatningsgrad på inntil 20 prosent av antall hannkrabber
over et gitt minstemål. En slik beskatningsgrad skulle sikre
stabil reproduksjon av bestanden. Bakgrunnen for valget var erfaringene
en hadde fra krabbebestanden i Alaska, hvor bestandsstørrelsen
på begynnelsen av 1980-tallet var blitt så redusert
at fangsten ble stanset.
Fiske på store hannkrabber har vært
basert på en forutsetning om at hannkrabbene rekker å befrukte
flere hunnkrabber i løpet av den enkelte sesong, og at
en slik beskatning derfor sikrer stabil reproduksjon og en levedyktig
bestand. Forbudet mot fangst av hunnkrabbe har også hengt sammen
med at kjøttfylden er dårligere hos hunn- enn
hos hannkrabbe, og at det ikke har vært opparbeidet noe
marked for hunnkrabber.
I Den blandete norsk-russiske fiskerikommisjon har
det vært enighet om at det ikke skulle være tillatt å fange
kongekrabbe med annet redskap enn teiner, noe som har vært
litt av bakgrunnen for at bifangst av kongekrabbe i andre fiskerier ikke
har vært tillatt. Legalisering av slik bifangst ville måtte
avregnes Norges totalkvote, og følgelig redusere kvotegrunnlaget
for dem som har vært gitt adgang til å delta i
fangsten. Bifangsten av kongekrabbe i andre fiskerier
har dessuten vært størst i de deler av året
hvor kvaliteten på krabben ikke er optimal, og det har
vært frykt for at denne krabben ville kunne skape negative markedseffekter.
Det har derfor vært et utkastpåbud (påbud
om gjenutsetting) av levende kongekrabbe tatt som bifangst i andre
fiskerier. Fra august 2004 har slikt utkastpåbud kun vært gjeldende øst
for 26� østlig lengde, mens det har vært et utkastforbud
vest for denne grensen. Det er estimert at det i 2005 ble tatt ca.
366 000 kongekrabber som bifangst i torske- og rognkjeksgarn.
I 2002 ble det åpnet for kommersiell
fangst av 100 000 krabber i norsk sone, hvorav 10 000 krabber
ble avsatt til forskningsformål. Deltakerforskriftene som
har regulert fangsten av kongekrabbe, har vært bygget på en
målsetting om at det er de fiskerne som har vært
sterkest berørt av bifangstproblemer med kongekrabbe i andre
fiskerier som skulle få adgang til å delta i fangsten
av kongekrabbe. Med dette utgangspunktet har fiskere kvalifisert
seg til deltakelse dersom de innenfor en forutgående periode
har fisket et visst kvantum torsk med garn eller line, eller rognkjeks
med garn, i kongekrabbens hovedutbredelsesområde.
I 2002 ble det åpnet for fangst i området
fra Kinnarodden og østover til den russiske grensen. Fangstperioden
ble satt fra 21. oktober til og med 31. desember
2002. 127 fartøy fikk adgang til å delta i fangsten
i 2002. I 2003 ble kvoten doblet fra 100 000 krabber til
200 000 krabber, hvorav 10 000 krabber til forskningsformål. Fangstperioden
og fangstområdet ble utvidet. Doblingen av kvoten la grunnlaget
for å øke deltakelsen, og i alt 193 fartøy
fikk adgang til å delta i 2003. I 2004 ble kvoten satt
til 280 000 krabber, hvorav 10 000 krabber til
forskningsformål. Fangstområdet ble
på nytt utvidet og satt fra 26�Ø og østover
til den russiske grensen. I alt 260 fartøy fikk adgang
til å delta i 2004. I 2005 ble kvoten satt til 280 000
krabber, hvorav 10 000 krabber til forskningsformål. Fangstområdet
fra 2004 ble videreført. I alt 273 fartøy fikk
adgang til å delta i 2005.
Den norske kvoten for 2006 ble satt til 300 000 krabber,
hvorav forskningskvoten ble økt til 18 000 krabber.
Beskatningsgraden ble således økt fra tidligere
20 prosent til ca. 36,7 prosent. Den kommersielle fangstperioden
ble satt fra 25. september 2006 til 31. januar
2007. Tidligere fangstområde fra 26�Ø og østover
til den russiske grensen ble videreført. Per 31. desember 2006
hadde 264 fartøy deltakeradgang. For 2007 er det satt en
kvote på 300 000 hannkrabber, hvilket vil gi en
beskatningsgrad på i underkant av 30 prosent.
På den 32. sesjon i Den blandete norsk-russiske fiskerikommisjon
høsten 2003 ble det enighet om at Norge skulle innføre
en vestgrense for norsk-russisk fellesforvaltning av kongekrabbe. Grensen
ble satt på 26�østlig lengde ved Skinnstakknæringen
på Magerøya, og slik at hele Porsangerfjorden
ble øst for grensen. Formålet med dette tiltaket
var å begrense spredningen av kongekrabbe vest for denne
grensen. Fra august 2004 har det i området vest for 26� østlig
lengde vært et regime med fri fangst av kongekrabbe, samt
forbud mot å kaste ut levedyktig krabbe.
Det har vært en betydelig redusert
deltakelse og fangst av kongekrabbe vest for 26�Ø i 2005
og 2006, sammenlignet med 2004. Hovedforklaringen synes å være
at forekomsten vest for grensen i hovedsak har bestått
av små kongekrabber som har hatt liten kommersiell interesse.
Situasjonen er noe endret nå i 2007. I fangsten vest for
26�Ø er det hittil i år landet et større
antall kongekrabber enn tidligere år, antagelig grunnet økt
kommersiell interesse for krabber under to kg, samt en generell økning
i forekomsten av krabbe vest for 26�Ø.
Norge og Russland har i all hovedsak forvaltet kongekrabben
i fellesskap. Landene har samarbeidet både om forskning
og forvaltning, først gjennom en forskningsfangst fra 1994
til 2001, og deretter gjennom en kommersiell fangst fra 2002. Russland
har vært opptatt av den kommersielle verdien kongekrabben
representerer, og har ikke ønsket en beskatning som kunne
innebære risiko for tap av fremtidig verdi. Norsk forvaltning
har hatt den tilnærming at kongekrabben representerer en
ressurs, men at det også er negative effekter knyttet til
fremveksten av denne bestanden. Det har derfor i noen sammenhenger
vært tilstrebet å forvalte krabben ut fra en balanse
mellom "ressurs og plage".
I perioden med ren forskningsfangst (før
2002) ble kvotene delt likt mellom Norge og Russland. Ved innføringen
av kommersiell fangst ble det fastsatt en lik beskatningsgrad i
norsk og russisk økonomisk sone. Det har blitt estimert
ulike antall hannkrabber over minstemål i norsk og russisk
sone, slik at kvoteberegning ut fra en lik prosent i begge sonene
har gitt ulike kvotestørrelser. Denne måten å beregne
kvotene på har vært gjenstand for betydelig kritikk
fra en del aktører på norsk side, ettersom kvotene
i hele perioden med kommersiell fangst har vært langt høyere
i russisk enn i norsk sone.
Norge og Russland var fra fangstsesongen 2002 enige
om en beskatningsgrad på 20 prosent av hannkrabber over
et gitt minstemål. Høsten 2005 i den 34. sesjon
i fiskerikommisjonen skjedde en endring på dette punkt.
Russland hadde, uten å konsultere Norge på forhånd,
fastsatt en kvote for 2006 på 3 millioner kongekrabber,
og det er grunn til å tro at den tidligere avtalte beskatningsgraden
var fraveket. Dette innebar et vendepunkt i den felles norsk-russiske
forvaltningen av kongekrabbe. Norge fastsatte da, også på ensidig
basis, en kvote på 300 000 krabber for sesongen
2006/2007.
Norge og Russland ble i 2006 enige om å forvalte
kongekrabbebestanden hver for seg i sine respektive soner fra 2007.
Beslutningen ble bekreftet på 35. sesjon i fiskerikommisjonen høsten
2006.
Da kongekrabben etablerte seg og ble tallrik
i Barentshavet, var den en ny og fremmed art, både for økosystemet
og for dem som skulle gi råd om forvaltningen. Det har
vært gjennomført mye forskning på denne
arten i dens naturlige utbredelsesområde i Beringhavet
og det nordlige Stillehav, men det er ikke gitt at denne kunnskapen
er direkte overførbar til forholdene i Barentshavet. Det
var derfor nødvendig å etablere tilsvarende kunnskap
om kongekrabbe i Barentshavet.
Havforskningsinstituttet har drevet bestandsundersøkelser
av kongekrabben i norske områder siden 1993. All bestandsforskning
har vært samordnet med russiske forskere. Samarbeidet har
først og fremst foregått i regi av Den blandete
norsk-russiske fiskerikommisjon, som har bedt de to lands forskere
om å behandle spesielle forskningstema. Disse temaene er
som regel formulert gjennom treårige felles forskningsprogram,
som avsluttes med en felles rapport til kommisjonen. På kongekrabbe
har det vært gjennomført flere slike treårige
programmer.
Den årlige kartleggingen av krabbebestanden har
foregått samtidig i hvert lands sone, og en har fra norsk
side i flere år hatt russiske forskere med på de årlige
toktene.
På norsk side baseres bestandstakseringen primært
på trålmetodikken, mens teiner benyttes som et
supplement. Trålmetodikken har gjort det mulig å få et
mål på ikke bare stor krabbe, men også på krabbe
ned mot en størrelse på 70 millimeter skjoldlengde.
Den aller minste krabben (mindre enn 70 millimeter) tas imidlertid
ikke av denne trålen og heller ikke med teiner. Det er derfor
ikke gjennomført bestandsberegninger for de minste størrelsesgruppene.
I 2006 ble det estimert en bestand på totalt
4,3 millioner individer med skjoldlengde over 70 millimeter i områdene
Varangerfjorden, Østhavet, Tanafjorden og Laksefjorden.
De foreløpige estimatene gir et anslag på ca.
1,1 millioner hannkrabber over minstemål før fangststart
høsten 2007.
Kvoten for høsten/vinteren
2007/2008 på 300 000 krabber gir en beskatningsgrad
på ca. 29,5 prosent. Et slikt uttak vil sannsynligvis innebære
at størrelsen på fangstbar bestand etter denne
fangstsesongen blir noenlunde lik året før. Rekrutteringen
til fangstbar bestand ser ut til å bli god også i
2008. Påfølgende årsklasser er svakere.
De foreløpige resultatene fra norske
og russiske undersøkelser viser effekter av kongekrabben
på bløtbunnsfauna i områder hvor krabben
har oppholdt seg lenge. På hardbunnsfauna er det vist at
kongekrabben tar små haneskjell, og at den beiter betydelig
på kråkeboller. Krabbens fordeling i forhold til
dybde gjennom året indikerer at hardbunnsfaunaen blir mindre
utsatt for påvirkning av krabben enn bløtbunnsfauna
i norske farvann. Foreløpige resultater indikerer liten
effekt av kongekrabben på gytingen hos lodda, mens det
er grunn til å ha et større fokus på eventuelle effekter
av krabben på gytingen og rekrutteringen til rognkjeksbestanden
i krabbens utbredelsesområde.
Med dagens kunnskap er det ikke mulig å konkludere
med at effekter av kongekrabbe på bunnfaunaen har bidratt
til permanente og irreversible endringer i disse artssamfunnene
langs norskekysten.
Det må prioriteres å skaffe økt
kunnskap om krabbeyngelens biologi og økologi mens den
oppholder seg på grunt vann de første par leveårene,
herunder å utvikle og ta i bruk supplerende metodikk som
bidrar til at også små krabber omfattes av bestandsberegningene.
Slik kunnskap er sannsynligvis viktig for å kunne iverksette
effektive tiltak for begrensing av videre spredning på et
tidlig stadium. For å kunne forstå hva som regulerer
rekrutteringen til og spredningen av kongekrabbebestanden, er det behov
for forskning knyttet til krabbens reproduksjonsevne, klekking av
larver, den pelagiske larvefasen og bunnslåing, herunder feltstudier.
Det bør årlig gjennomføres merke- og
gjenfangstforsøk for å kartlegge hvordan bestanden
spres ved egen vandring.
Påvirkningen på bunndyrsamfunn
er et sentralt forskningstema. For å kunne kvantifisere
eventuelle effekter bør det gjennomføres laboratorieforsøk
som kan gi økt kunnskap om byttedyrpreferanser, matinntak
og fordøyelseshastighet. Det må videre undersøkes
om det er næringskonkurranse mellom kongekrabbe og sjøfugl.
Videre må det undersøkes hvilke andre arter kongekrabben
konkurrerer med.
Bunnkartleggingen gjennom det nystartede MAREANO-programmet
vil kunne etablere informasjon til hjelp i overvåkingen
av effekter av kongekrabben. Kartlegging av bunnfauna, spesielt
på bløtbunn, er svært arbeids- og tidkrevende,
og det forventes at dette programmet vil bidra med nødvendig
kunnskap om bunndyrfaunaen i nord i områder hvor kongekrabben
ikke er etablert.
Det kan også være aktuelt å igangsette
forskning på forholdet mellom kongekrabbe, kråkeboller og
tareskog (hardbunn), for å se hvorvidt kongekrabben kan
ha innflytelse på nedbeitingen av tareskogen. Det kan synes
som om kongekrabben endrer dietten når bestandsstørrelsen øker
i et område, og ved etablerering i nye områder.
Det er derfor behov for å gjennomføre nye undersøkelser
av mageinnhold hos kongekrabbe.
Kongekrabbens inntreden langs kysten av Finnmark
og i Barentshavet berører også samfunnsmessige
aspekter. Samfunnsfaglig fokus kan gjøre det mulig å se
utfordringene knyttet til kongekrabben i et større perspektiv,
og bidra til et mer nyansert bilde rundt forvaltningen av kongekrabbe.
Sametinget har påpekt behovet for en
styrking av forskningen innenfor ulike samfunnsfaglige disipliner,
som kan bidra til et helhetlig bilde av kongekrabbens virkning på sjøsamiske
samfunn.
Forskning på effekter av kongekrabben
innenfor ulike samfunnsfaglige disipliner har hittil vært beskjeden.
Samlet førstehåndsverdi av
norsk fangst av kongekrabbe har de siste årene variert
mellom ca. 60 og 80 mill. kroner per år. Størstedelen
av den totale verdiskapingen basert på fangst av kongekrabbe
har skjedd i relativt små fiskevær i Øst-Finnmark.
Kongekrabben har således hatt stor betydning for enkelte
lokalsamfunn i dette området, og for disse vil utforming
av rammene for den videre forvaltningen av kongekrabbe kunne være
viktig.
For å belyse lønnsomheten
til fartøyene, må både inntekts- og kostnadssiden
analyseres. Ut fra statistisk analyse av fartøyregnskaper
hentet fra Fiskeridirektoratets lønnsomhetsundersøkelser for
2001 og 2002, ble lønnsomheten for fartøy med
deltageradgang i fangsten av kongekrabbe sammenlignet med fartøy
uten slik deltageradgang. Fartøy med største lengde
mellom 8 og 13 meter som drev fangst av kongekrabbe, hadde en signifikant
større lønnsomhet enn fartøy som ikke
deltok i slik fangst. For gruppen av større fartøy
kunne ikke slik signifikans observeres mellom de med og de uten
deltageradgang.
Det forholdet at fartøy med deltakeradgang
for fangst av kongekrabbe hadde høyere lønnsomhet enn
de uten slik deltakeradgang, viser at denne ressursen kan være
viktig rent økonomisk når bestanden først
er der. Dette er ikke ensbetydende med at en bestand av kongekrabbe
i Barentshavet gir samfunnsøkonomisk lønnsomhet. Kongekrabbe
kan blant annet konkurrere med kommersielle arter om byttedyr, noe
som vil kunne innebære at krabben medfører en økonomisk
kostnad i form av at biomassen til andre bestander reduseres grunnet
svekket næringsgrunnlag. En hovedfagsoppgave ved Norges
fiskerihøgskole i 2005 omhandler kongekrabben som predator
på kommersielle arter, og hvorvidt det er kostnader knyttet
til kongekrabbens matvaner. Konklusjonen ble at det ikke kunne påvises
noen store kostnader som følge av kongekrabbens diett.
Bifangst av kongekrabbe under utøvelse
av tradisjonelle fiskerier i Øst-Finnmark har medført
en betydelig kostnad og ulempe for fiskerne. Slik bifangst vil sannsynligvis
fortsatt komme til å være en belastning i et kystfiske
med passive redskaper som garn og line. I rognkjeksfisket synes
bifangstproblemene å ha vært økende.
Kongekrabbens betydning som ressurs kan illustreres
ved at fangstkvantum og -verdi av kongekrabbe ses i sammenheng med
tilsvarende tall fra andre fiskerier. Illustrert slik vil det bl.a. kunne
fremkomme hvorvidt fangster av kongekrabbe har kommet som et tillegg
til annen fangst fra andre fiskerier, eller om fangster av kongekrabbe
har kommet på bekostning av/til erstatning for
annen fangst.
Datamaterialet for perioden med kommersiell fangst
av kongekrabbe (2002-2006) kan deles i to grupper: Fartøy
uten deltakeradgang for fangst av kongekrabbe og fartøy
med slik deltakeradgang. Det vil da kunne fremkomme hvorvidt fangster
fra andre fiskerier har utviklet seg forskjellig for disse to gruppene,
eksempelvis ved at fartøy med deltakeradgang for fangst
av kongekrabbe har "valgt bort" tradisjonelle fiskerier til fordel
for fangst av kongekrabbe.
Samlet sett for alle fartøystørrelser
ser det ikke ut til at fartøyene med eller uten deltakeradgang
har endret fangstmønster særlig ulikt i tiden
etter at den kommersielle kongekrabbefangsten ble innført.
Kongekrabben synes å ha gitt et viktig bidrag for fartøyene
under 15 meter som har hatt adgang til fangsten. Fangststatistikken
viser her at disse ikke har prioritert andre fiskerier i like stor
grad som de uten deltakeradgang for fangst av kongekrabbe. I perioden
2002-2006 har en stor andel av torske- og hysefangstene fisket med
garn og line øst for 26�Ø blitt tatt med fartøy
som ikke har hatt deltakeradgang for fangst av kongekrabbe, spesielt
i gruppen av fartøy under 10 meter.
På Nordkappmuseet pågår
et flerårig samfunnsfaglig forskningsprosjekt som følger
utviklingen i de fire fiskeværene Bugøynes, Nesseby,
Båtsfjord og Skarsvåg, for å kartlegge
endringer i disse samfunnene som følge av kongekrabben.
Oppmerksomhet som følge av kongekrabben
er blitt utnyttet aktivt i markedsføringen av Finnmark
som reisemål. Reiselivsbedrifter er de siste årene
gitt tillatelse til samlet å fange inntil 2 000
hannkongekrabber. Turister har fått anledning til å fange
kongekrabber selv, noe som har gitt reiselivsnæringen i
Finnmark et nytt innhold. Andre mulige synergieffekter er arbeidsplasser ved
landindustrien, oppdrett og utvikling av nye produkter.
I Nordkappmuseets undersøkelse fremkommer det
ulike meninger om fremtidsutsiktene i de ulike fiskeværene.
På Bugøynes ble det oppfattet som dramatisk dersom
kongekrabben skulle bli borte, ettersom bygda har tilpasset seg
situasjonen og krabben har fått en viktig plass i næringslivet.
Kongekrabben ble der betraktet som en ressurs, selv om flere av
intervjuobjektene uttrykte bekymring for innvirkninger på naturmiljøet.
I fiskeværet Båtsfjord ble det derimot gitt uttrykk
for at kongekrabben vil avfolke kysten. Miljøtrusselen
ble framhevet, samt frykten for at kongekrabben skal fortrenge de
konvensjonelle fiskeriene og spre seg videre vestover.
Ved Samisk Nærings- og Utredningssenter
i Tana er samfunnspåvirkninger som følge av kongekrabben
belyst gjennom Tanafjordprosjektet "Utvikling av kultur og næringer
i Tanafjorden". Senteret ønsker fokus på at de som
ennå prøver å livnære seg av
tradisjonelt småskalafiske og kombinasjonsnæringsvirksomhet
i områder med kongekrabbe, ikke får mulighet til å utnytte
denne lokale ressursen til inntektservervelse. Dette oppfattes som
et kraftig anslag mot det materielle grunnlaget for den sjøsamiske
og kvenske kulturen i deler av området.
Det finnes videre flere viktige eksisterende
og foreslåtte verneområder innenfor kongekrabbens utbredelsesområde,
men vi har liten kunnskap om hvordan verneverdier i disse områdene
eventuelt påvirkes av kongekrabben. Ved valg av fremtidige
reguleringer og tiltak bør det tilstrebes å oppnå en
forvaltning av kongekrabben som får bred legitimitet, gjennom
langsiktige målsettinger som ivaretar både kystsamfunn
og økosystem.
De sentrale folkerettslige bestemmelser hva gjelder
Norges internasjonale forpliktelser i forhold til fremmede introduserte
arter, er artikkel 196 i FNs havrettskonvensjon av 10. desember 1982
(HRK), i kraft for Norge fra 1996, og artikkel 8 h) i Konvensjonen
om biologisk mangfold av 5. juni 1992 (CBD), i kraft for
Norge fra 1993. Disse to bestemmelsene har i alt vesentlig det samme
innhold. I tillegg vises det til føre-var-prinsippet som
er nedfelt i en rekke internasjonale miljøvern- og fiskeriavtaler.
I tråd med HRK og CBD tilligger det
den enkelte stat å vurdere hvilken risiko en fremmed art
utgjør, og å eventuelt iverksette de nødvendige
tiltak for å redusere denne risikoen. En folkerettslig plikt
til utryddelse eller andre begrensende tiltak vil først
utløses dersom det kan sannsynliggjøres en uakseptabel
risiko for økosystemet. Det er så langt ikke dokumentert
alvorlige skader på økosystemer i våre
havområder som følge av kongekrabben. Kunnskapen
om kongekrabbens effekter er imidlertid begrenset, og skadelige
effekter kan ikke utelukkes. Ut fra en føre-var-tilnærming
vil Regjeringen derfor treffe tiltak som vil være hensiktsmessig
eller nødvendige for å unngå og/eller
redusere eventuelle skadeeffekter på det marine miljøet.
Regjeringen vurderer at de tiltak som har vært iverksatt
så langt, har samsvart med Norges internasjonale forpliktelser.
Innføring av kommersiell fangst, og gradvis utvidelse av fangstområdet
vestover etter hvert som krabben har spredd seg, har vært
foreløpige forvaltningsmessige tiltak. Fastsettelsen av
et forvaltningsmessig skille ved den vestre grense på 26� østlig lengde
for å begrense videre spredning av kongekrabben, med fritt
fiske og utkastforbud vest for denne grensen, er basert på en
føre-var-tilnærming til forvaltningen av økosystemet.
Regjeringen vurderer videre at den videre forvaltningsstrategi
som presenteres i meldingen; å opprettholde et område
for kommersiell fangst for blant annet å avhjelpe den delen
av næringen som er mest utsatt for interaksjon med kongekrabben,
samtidig som det iverksettes ytterligere tiltak for å begrense
videre spredning av kongekrabbe, samsvarer med Norges internasjonale
forpliktelser. Ut ifra den til enhver tid best tilgjengelige forskning
og overvåkning vil det kontinuerlig vurderes vitenskapelig
i hvilken grad kongekrabben utgjør en trussel mot økosystemene.
De områdene som er berørt
av kongekrabben, og dermed også av kongekrabbepolitikken,
er også sentrale sjøsamiske områder.
Regjeringens kongekrabbepolitikk har som prinsipp at de som er mest
berørt av ulemper kongekrabben fører med seg,
skal ha førsteretten til å utnytte denne ressursen.
I meldingen foreslås løsninger som ivaretar dette
hensynet, uavhengig av etnisitet.
I forbindelse med behandlingen av lov av 17. juni
2005 om rettsforhold og forvaltning av grunn- og naturressurser
i Finnmark fylke (Finnmarksloven) fattet Stortinget den 6. juni 2005
følgende vedtak:
"Stortinget ber Regjeringen snarest mulig foreta en
utredning av samer og andres rett til fiske i havet utenfor Finnmark,
herunder minimumskvote for båter under 10 meter, og fremme
en oppfølgende sak om dette for Stortinget."
Etter konsultasjoner med Sametinget, hvor også Finnmark
fylkeskommune har deltatt, har Regjeringen oppnevnt et utvalg (Kystfiskeutvalget)
som skal se på det juridiske grunnlaget for samers og andres
rett til fiske i fjorder og kystområder i Finnmark. Frist
for utvalgets arbeid er satt til 31. desember 2007. Når
utredningen foreligger, vil denne bli behandlet videre, og en sak vil
deretter bli lagt frem for Stortinget i samsvar med vedtaket fra
6. juni 2005. Dersom Kystfiskeutvalgets rapport medfører
endringer i Regjeringens politikk for sjøsamiske områder, tas
det sikte på også å vurdere kongekrabbeforvaltningen
i lys av utvalgets konklusjoner.
Sametinget har gitt uttrykk for at urfolksperspektivet
skulle vært inkludert i meldingen, slik Regjeringen, etter
Sametingets syn, er forpliktet til etter nasjonal rett og folkeretten.
Sametinget kan ikke akseptere at urfolksspørsmålet
skyves ut til parallelle og etterfølgende prosesser ved å avvente
Kystfiskeutvalgets konklusjoner. Sametinget understreker at Kystfiskeutvalget springer
ut av en annen lovprosess, og at utvalgets mandat gjelder samers
og andres rett til fiske i havet utenfor Finnmark og inneholder
ingen eksplisitt passus om uttak av kongekrabbe.
Regjeringen har som utgangspunkt at de tiltak som
foreslås i meldingen er innenfor de krav som folkeretten
stiller, ettersom de som er mest berørt av kongekrabben,
får kompensert for ulempene gjennom adgang til å utnytte
denne ressursen. På bakgrunn av Stortingets vedtak om en særskilt
utredning og det utredningsarbeidet som er satt i gang på grunnlag
av dette, finner Regjeringen det ikke nødvendig å ha
en ytterligere drøfting av urfolksspørsmål
og folkerett i denne stortingsmeldingen.
11. juni 2002 ble kompetansen til å fatte
vedtak i enkeltsaker om kongekrabbe delegert til Fiskeridirektoratets
regionkontor i Finnmark og Fiskeridirektoratet sentralt. Regionkontoret
ble gitt myndighet til å behandle søknader om å delta i
fangst av kongekrabbe, mens Fiskeridirektoratet sentralt skulle
behandle klagesaker. Fiskeridirektoratet sentralt er videre gitt
kompetanse til å fastsette regler for selve gjennomføringen
av fangsten, blant annet størrelsen på kvotene
for de enkelte fartøy, rapporteringsregler, stopp i fangsten
og eventuelle refordelinger av gjenstående kvote.
Ved Stortingets behandling av St.meld. nr. 12 (2006-2007)
Regionale fortrinn - regional framtid, ble det vedtatt å overføre
utøvende myndighet til det regionale folkevalgte nivå.
Utbredelsen og fangst av kongekrabbe er i dag begrenset til Finnmarkskysten.
Krabben kan derfor karakteriseres som en særegen lokal
ressurs som er egnet til å forvaltes regionalt. Regjeringen
foreslår i meldingen å i sterkere grad enn i dag
tilgodese fiskere fra Øst-Finnmark adgang til å delta
i en kommersiell fangst av kongekrabbe.
En desentralisering til regionalt folkevalgt
nivå innebærer ikke at sentrale myndigheter og dagens
fiskeriforvaltning ikke skal være involvert i det videre
arbeidet med forvaltning av kongekrabben. En hensiktsmessig fordeling
av arbeidsoppgavene er etter Regjeringens oppfatning at sentrale
myndigheter håndterer det som vedrører kongekrabbe
innenfor Den blandete norsk-russiske fiskerikommisjon. Forskning, forhandlinger,
internasjonale avtaler, fastsettelse av norsk kvote og beskatningsstrategi,
herunder tekniske reguleringstiltak, faller også inn under nasjonale
myndigheters ansvarsområde. Det samme gjelder vurderingen
av behovet for spredningsbegrensende tiltak både innenfor
og utenfor område for kommersiell fangst.
Det tas sikte på at Fiskeridirektoratets
regionkontor i Finnmark fortsatt skal være ansvarlig for
behandling av enkeltsaker, med Fiskeridirektoratet sentralt som
klageinstans. Det regionale folkevalgte nivå får
i oppgave å utvikle kriterier for deltakelse i og utøvelse
av fangst av kongekrabbe. Som en forlengelse av dette bør fastsettelse
av kvoter innenfor fartøygruppene også gjøres
av regionalt folkevalgt nivå. De foreslåtte oppgaver
desentralisert til folkevalgt nivå er de som tradisjonelt
har blitt viet stor grad av politisk oppmerksomhet. Sett
i sammenheng med annen desentralisering i marin sektor vil dette
kunne bidra til en styrket, helhetlig regional tilpasning i det
marine forvaltningsarbeidet. Utforming av nærmere
detaljer knyttet til en slik desentralisering vil i løpet
av høsten 2007 bli omhandlet i et høringsnotat
om forvaltningsreformen.
I konsultasjonsmøte mellom Fiskeri-
og kystdepartementet og Sametinget ble man enige om å komme
tilbake til spørsmålet om regionalisering ved
en senere prosess. Sametinget uttrykte bekymring for at problemstillingen
igjen kunne bli gjort til en kasteball mellom departementene.
En forvaltningsstrategi hvor kongekrabben i Barentshavet
isolert sett forvaltes bærekraftig som en økonomisk
ressurs, på linje med andre kommersielle bestander, ville
sannsynligvis medføre at bestanden øker og sprer
seg til nye områder. Etableringen av en vestlig
grense ved 26�Ø i 2004 og ulike forvaltningsregimer øst og
vest for denne grensen, kan ses på som et skritt i retning
av at kongekrabben i Barentshavet ikke skal forvaltes helt på linje
med andre bestander. Strategien har riktignok vært å forvalte
kongekrabben utelukkende som en økonomisk ressurs i området øst
for 26�Ø, men med en ren videreføring av dagens
forvaltning vil det neppe være mulig å begrense
spredning utenfor området.
Norske myndigheter har nå fått
større handlefrihet for forvaltningen øst for
26�Ø, etter at Norge og Russland ble enige om at kongekrabben
i Barentshavet ikke lenger skal inngå som en del av fellesforvaltningen.
En målsetting om at kongekrabben skal kunne utryddes totalt
i norsk del av Barentshavet vil imidlertid være urealistisk.
Ingenting tyder på at Russland vil sette i gang tiltak
for å bekjempe kongekrabben, og bestandsstørrelsen
på russisk side - som per i dag kan være 10 ganger
større enn på norsk side - vil sannsynligvis også i årene
som kommer være så stor at bestanden herfra fortsatt
vil spre seg inn i norsk sone. Uavhengig av norske tiltak for å bekjempe
kongekrabben vil det bli tilført krabbe til norske områder
fra bestanden på russisk side. Ovennevnte forhold setter
ytre rammer for hva som kan være mulig å oppnå ved
valg av ulike forvaltningsstrategier. Kongekrabben er utvilsomt
"kommet for å bli" i de områdene hvor den allerede
er etablert, uansett om dette måtte være ønskelig
eller ikke.
På denne bakgrunn mener Regjeringen
at en viktig del av overordnet målsetting for forvaltning av
kongekrabbe må være å i størst
mulig grad begrense videre spredning av krabben i norske havområder.
Selv om vi i dag ikke har kunnskap om kongekrabbens effekter på økosystemet
som tilsier at kongekrabben bør søkes "utryddet",
er det likevel ønskelig å forebygge eventuelle økologiske
konsekvenser gjennom spredningsbegrensende tiltak. Dette vil være
den mest realistiske målsettingen innenfor rammen av en føre-var-
og økosystembasert forvaltning.
En "nedfangstingsstrategi" for kongekrabbe i hele
det norske området, basert utelukkende på fri
fangst og utkastforbud, anses ikke å være et egnet
virkemiddel for å oppnå overordnet målsetting.
Et slikt grep vil dessuten kunne virke ødeleggende for
en lønnsom fangst av kongekrabbe øst for 26�Ø,
og for lønnsomheten til enkelte mottaksanlegg, mens fiskerne
i området fortsatt vil stå igjen med problemene
knyttet til bifangst av kongekrabbe i andre fiskerier.
Et fangsttilskudd for kongekrabbe vil kunne stimulere
til en større fangstinnsats, og bidra til at også krabbe
uten kommersiell verdi tas på land. En slik løsning
vil imidlertid være ressurskrevende, og en strategi begrenset
til kun dette vil kunne medføre behov for økonomiske
tilskudd i uoverskuelig fremtid for å sikre at bestandsstørrelsen
holdes på et lavt nivå.
Bestanden av kongekrabbe i området øst
for 26�Ø har hittil blitt forvaltet med mål om
en levedyktig bestand etter prinsipper som er gjeldende for andre
havområder hvor krabben har en naturlig utbredelse. Dette
har gitt grunnlag for verdiskaping, men har også bidratt
til vekst i bestanden og økt sannsynlighet for spredning
til nye områder.
Fangst av kongekrabbe har utviklet seg til å bli en
viktig næring for enkelte samfunn i Øst-Finnmark.
For disse vil en opprettholdelse av et kommersielt område
kunne ha stor betydning. Livskraftige kystsamfunn i dette området
vil også kunne ha betydning for hvorvidt det lykkes med å bekjempe
spredningen av kongekrabbe. En kommersiell fangst vil bidra til å opprettholde
infrastruktur og mottakskapasitet på land som kan stimulere
til større fangstinnsats i områder med fri fangst.
En opprettholdelse av et kystnært avgrenset område
for en kommersiell bestand på norsk side - opp mot havområdet
med det russiske forvaltningsregimet og en relativt stor bestand
- kan således fungere som en kystnær buffersone
og bidra til å begrense en videre spredning av bestanden.
En erkjennelse av at kongekrabben allerede er etablert
i kystnære områder øst for 26�Ø,
og ikke kan utryddes, er imidlertid ikke ensbetydende med at krabben
i dette området må forvaltes som en ren kommersiell
bestand og økonomisk ressurs på linje med andre
kommersielle bestander. I tillegg til en betydelig innsnevring av
dagens område for kommersiell bestand på norsk
side, er det også aktuelt med tiltak som kan begrense bestandsstørrelsen
innenfor et slikt avgrenset område. Dette vil kunne ha
som konsekvens at det potensielle langtidsutbyttet fra kommersiell fangst
begrenses.
Regjeringens konklusjon er derfor å fortsatt
forvalte kongekrabben i et område i Øst-Finnmark med
sikte på å oppnå et økonomisk
utbytte, men etter forvaltningsprinsipper som er ulike dem som gjelder
for andre kommersielle bestander. Oppnåelse av overordnet
målsetting forutsetter en avgrensing av kommersielt område,
ikke bare mot vest, men også mot nord. Det vil videre være en
forutsetning at dette kombineres med andre tiltak, både
innenfor og utenfor dette området, dersom målsettingen
om å begrense videre spredning skal kunne oppnås.
Regjeringens overordnede målsetting
er å i størst mulig grad begrense en videre spredning
av kongekrabbe i norske havområder, og sikre en lavest
mulig bestand av kongekrabbe utenfor kommersielt fangstområde.
Innenfor denne målsettingen vil det
av hensyn til kystsamfunn og næringsaktivitet i områder
hvor krabben allerede er etablert, opprettholdes et avgrenset område
for en kommersiell bestand utenfor Øst-Finnmark. Dette
vil også bidra til en mer effektiv nedfangsting utenfor
det avgrensede området.
Regjeringen foreslår at området
for en kommersiell bestand avgrenses mot vest ved 26�Ø som
i dag, med unntak av en avgrensing mot indre deler av Porsangerfjorden.
Det foreslås trukket en grense øst for Smørfjorden,
som vurderes særskilt ved evaluering etter 5 år.
Videre foreslås det en nordlig grense fra 71�15"N/26ºØ (ca.
6 nm fra grunnlinjen) i rett linje mot øst til territorialgrensen
(12 nm fra grunnlinjen), og videre lik territorialgrensen til grensen
mot Russland.
Tiltak for å begrense spredning må rette
seg inn mot både å begrense naturlig spredning
og mot menneskelig aktivitet som kan bidra til spredning direkte
eller indirekte.
Havforskningsinstituttets hypotese i dag er
at det først og fremst er hunnkrabbene som står
for spredningen av bestanden, gjennom vandring til nye områder
med befruktede egg under bakkroppen. Klekkingen av larvene foregår
svært kystnært på grunt vann, og den
største spredningen skjer trolig relativt lokalt. Resultater
fra simuleringer viser også en betydelig transport av larver
vestover. Beregningene viser at enkelte år kan betydelige
deler av de nyklekkede larvene transporteres et godt stykke vest
for Nordkapp. Studier indikerer videre at larvene, når
de klekkes på våren, er i stand til å overleve
temperaturforholdene langs hele Norskekysten, samt ved Bjørnøya
og deler av Svalbard.
Erfaringer fra Beringhavet har vist at høy
beskatning kan bidra til en betydelig reduksjon av krabbebestanden,
selv om det ikke vil kunne utrydde den eller forhindre spredning
fullstendig. En "nedfisket" bestand vil imidlertid representere
en lavere spredningsrisiko.
Dersom det skal kunne lykkes å begrense
spredningen av kongekrabbe i områder utenfor en fastsatt
grense, vil det være nødvendig med både en
relativt stor og tilnærmet kontinuerlig fangstinnsats som
tar det aller meste av krabben som rekrutteres til bestanden lokalt,
i tillegg til de som vandrer inn i området. Dersom en slik
desimeringsfangst skal kunne være effektiv, må den opprettholdes
selv ved relativt små fangster av kommersiell krabbe. Et
regime med fri fangst må derfor suppleres med ett eller
flere virkemidler som bidrar til en høyere fangstinnsats
enn det som kommersiell fangstverdi gir grunnlag for. En tilskuddsordning
vil sannsynligvis være en forutsetning for å stimulere
til en kontinuerlig og effektiv desimeringsfangst. Videre vil forskning og
utvikling av alternative produkter og anvendelsesmåter
for krabben på sikt kunne endre forutsetningen for hva
som er lønnsomt å fange. Videre kan fangst av
hunnkrabber, også innenfor et avgrenset område
for kommersiell fangst, derfor bidra positivt til å begrense
spredningen av bestanden.
Arbeidsgruppen som i 2005/2006 gjennomgikk forvaltningen
av kongekrabbe foreslo bl.a. å opprette et fond for desimeringsfangst
av kongekrabbe utenfor det kommersielle området. Fondet
ble foreslått finansiert med en avgift på omsetningen
av kongekrabbe fra den kommersielle fangsten, samt et statlig bidrag.
Fiskere som fanger kongekrabbe utenfor avgrenset område
for kommersiell fangst vil da kunne få utbetalt et fangsttilskudd,
slik at fangsten i disse områdene blir mer attraktiv og
nedfangstingen mer effektiv.
Mengdene av små kongekrabbe vest for
dagens vestgrense understreker behovet for tiltak som stimulerer
til desimeringsfangst, og at det bør iverksettes effektive
tiltak dersom overordnet målsetting skal kunne oppnås.
Det vil være fordelaktig dersom en ordning med fangsttilskudd
etableres snarlig etter innføring av en nordlig grense,
ettersom dette vil kunne sikre at også ikke-kommersielle
krabber blir ilandbrakt fra eventuell fangstinnsats basert på forventninger
om drivverdige forekomster av kommersiell krabbe.
Det finnes ingen gode beregninger på hvor
stor bestandsstørrelsen er i området vest for
26�Ø. Som en tilnærming kan det legges til grunn
at bestanden vest for 26�Ø nå er på samme
nivå som da vestgrensen ble satt i 2004, dvs. et skjønnsmessig
anslag på ca. 500 000 krabber. Videre antas det
at bestanden utenfor den nordlige grensen er på omtrent
samme nivå. En bestand på en million individer
kan anslås til en vekt på totalt 800 tonn. Ovennevnte
arbeidsgruppe foreslo et tilskudd på kroner 10,- per kg
for ikke-kommersiell ilandbrakt krabbe som et utgangspunkt. Med
et slikt fangsttilskudd for 800 tonn krabbe kan behovet for midler
til fangsttilskudd anslås til åtte millioner kroner
på kort sikt.
Næringen vil kunne pålegges å bidra
til finansieringen av en ordning med fangsttilskudd, eksempelvis
ved at det legges en omsetningsavgift på førstehåndsomsetningen
av kongekrabbe i den kommersielle fangsten. Den kommersielle fangsten
i avgrenset område vil da bidra direkte til å begrense
en videre spredning av krabben, noe som vil kunne betraktes som
legitimt.
Regjeringen vil vurdere et slikt tiltak i løpet
av 2008. En effektiv desimeringsfangst vil kunne redusere det videre
behovet for midler. Det vil bli vurdert å la eventuelle
bevilgninger inngå i et fond for fangsttilskudd til desimeringsfangst
av kongekrabbe, og ikke nødvendigvis benyttes i sin helhet
innenfor det enkelte kalenderår. Innføring av
en avgiftsfinansiert desimeringsfangst av kongekrabbe vil forutsette
en adekvat lovhjemmel.
Det er i dag ikke etablert noe kommersielt marked
for små kongekrabber, verken nasjonalt eller internasjonalt.
For å på sikt kunne opprettholde en aktiv og vedvarende
fangstinnsats vil en situasjon hvor markedet etterspør småkrabber
være å foretrekke fremfor fangsttilskudd, som
kan anses som kunstig etterspørsel og som kan gi avsetningsproblemer.
Det kan være en god investering å legge til rette
for statlig støtte til produkt- og markedsutvikling for produkter
av bearbeidet krabbe som har hatt liten eller ingen kommersiell
verdi. Det foreslås derfor en tilrettelegging for slik
støtte gjennom Marint Verdiskapingsprogram og Innovasjon Norge,
innenfor gjeldende rammer og retningslinjer. Dette vil kunne stimulere
til aktiv fangst i de områdene hvor kongekrabben er uønsket,
samt bidra til ilandbringelse og utnyttelse av kongekrabbe tatt
som bifangst.
Forbud mot utkast av levedyktig kongekrabbe, både
ved teinefangst og ved fiske etter andre fiskeslag, er allerede
innført som et forvaltningstiltak vest for 26ºØ.
Selv om et utkastforbud alene ikke har tilstrekkelig effekt for å begrense spredning,
er et slikt forbud likevel viktig i kombinasjon med øvrige
tiltak. Regjeringen foreslår at dagens utkastforbud vest
for 26�Ø også blir gjort gjeldende utenfor den
nordlige grensen og i sørlige del av Porsangerfjorden.
Det foreslås videre at oppdrett og oppfôring av kongekrabbe
fortsatt skal kunne tillates innenfor det kommersielle området.
I lys av overordnet målsetting og risiko for rømming
og/eller utslipp av larver, vil det ikke være
aktuelt å tillate slik virksomhet utenfor det kommersielle
området.
Regjeringen foreslår en evaluering
av kongekrabbeforvaltningen etter fem år, hvor forskningsresultater
knyttet til bl.a. økosystempåvirkning, bestandsutvikling
og effekter av spredningsbegrensende tiltak vil gi viktig underlag
for den videre forvaltning. Evalueringen er også foreslått å omfatte øvrige
aktuelle tiltak omtalt i meldingen.
Regjeringen finner det formålstjenlig å fortsatt regulere
fangsten av kongekrabbe i det kommersielle området med
en form for adgangsbegrensning, men fremmer i meldingen forslag
som innebærer at flere fartøy enn hittil gis adgang
til fangsten.
Fartøy fra området hvor krabben
har sin hovedutbredelse, og særlig små fartøy
med liten mobilitet og få driftsalternativ, må anses å være mest
berørt av de problemene krabben utgjør som bifangst
i andre fiskerier. Det kan fremstå som urimelig dersom
disse skulle måtte oppfylle bestemte kvalifiseringskrav
for å få adgang til å delta i fangsten
av kongekrabbe, særlig etter at utbredelsen av kongekrabbe
har gjort det vanskelig å oppfylle bestemte kvalifiseringskrav
i lokale fjordområder. Regjeringen foreslår på denne
bakgrunn at alle merkeregistrerte fartøy under 11 meter
fra Øst-Finnmark, inklusive kommunene Nordkapp og Porsanger,
gis adgang til å delta i fangst av kongekrabbe gjennom
en områdeadgang.
Videre foreslås at fartøy
fra Øst-Finnmark som er over 11 meter og i dag har adgang
til å delta i fangsten, skal få videreført
sin deltakeradgang. Tilsvarende vil også fartøy
fra andre deler av landet som i dag har deltageradgang få videreført denne.
Begrensningen på at de som eier flere fartøy bare
kan delta med ett fartøy hver, videreføres.
Dette vil innebære at totalt ca. 500 fartøy får
adgang til å delta i den kommersielle fangsten av kongekrabbe.
I tilknytning til innføring av en områdeadgang blir
det foreslått at dagens reguleringsgrupper (gruppe I og
II) blir erstattet med en ny gruppeinndeling, som kun skiller mellom
fiskere på blad B og blad A i fiskermanntallet. Fartøyeiere
på blad A gis halv kvote i forhold til kvoten som tilfaller
fartøy som eies av fiskere på blad B.
Deltakerloven § 21 setter
tre alternative vilkår for å kunne etablere en
deltakerbegrensning. Begrensningen må være nødvendig
som et ledd i ressursforvaltningen, avviklingen av fisket, eller lønnsomheten
i fisket. Distriktsmessige hensyn er ikke nevnt som et alternativ
som alene kan begrunne en deltakerregulering. Bestemmelsens ordlyd
trekker i retning av at kriteriene bare er ment å være
eksempler på hva som kan vektlegges. Også andre
krav kan følgelig tas i betraktning. Spørsmålet
blir hvorvidt regional tilhørighet er et relevant vilkår
som kan benyttes. En deltakerbegrensning av fangst av kongekrabbe
innebærer en vesentlig begrensning av allmenhetens og andre
yrkesfiskeres adgang til å høste av naturressursene.
De hensyn som kan vektlegges i tillegg til de oppregnede, må etter
legalitetsprinsippet ha forholdsvis nær saklig tilknytning
til kriteriene fastsatt i bestemmelsen.
I forbindelse med nytildeling er det tatt distriktspolitiske
hensyn ved at konsesjoner er tildelt bestemte distrikter. En regional
deltakerbegrensning som i sterk grad utelukker andre fra å delta har
imidlertid aldri tidligere vært etablert. Det har vært
lagt vekt på distriktspolitiske hensyn, men ikke som et
utslagsgivende kriterium for adgangsregulering av et fiskeri. Det
har heller ikke tidligere vært lagt vekt på distriktsmessige
hensyn på den måten som her ville være
aktuell. Det vurderes dit hen at det ikke foreligger hjemmel til
deltakerbegrensning i fangsten av kongekrabbe således at
bare fiskere hjemmehørende i et bestemt distrikt skal ha
adgang til å delta.
Regjeringen finner ut fra en helhetsvurdering
at det er hensiktsmessig å etablere en særskilt lovhjemmel
for etablering av en områdeadgang for fangst av kongekrabbe.
Forslaget har en særskilt begrunnelse i forhold til kongekrabben,
og det tas ikke sikte på å etablere hjemmel for
bostedskrav med et saklig virkeområde utover dette. Regjeringen
vil komme tilbake til Stortinget med konkret lovforslag.
Dagens forvaltningsstrategi innebærer
et forbud mot fangst av hunnkongekrabber øst for 26�Ø. Havforskningsinstituttet
har ikke kunnet påvise at den ensidige fangsten av hannkrabber
i Barentshavet har påvirket bestandens kjønnsfordeling.
Instituttet viser til at fangst av én hannkrabbe kan gi
større reduksjon i reproduksjonspotensialet enn fangst
av én hunnkrabbe. Under forutsetning av et minstemål
på 137 mm. er det uvesentlig for eventuelt fremtidig tap
i rekrutteringen om fangsten består av hanner eller hunner.
Rent biologisk og for oppnåelse av størst mulig
langtidsutbytte (i kvantum) taler dette for å fastsette
lik beskatningsgrad for hann- og hunnkrabber. Regjeringen foreslår
at det åpnes for fangst av hunnkrabber, med minstemål
og beskatningsgrad som fastsettes årlig. Det bør
gis separate kvoter for hvert kjønn.
En andel av kvoten bør settes av til
fangst av skadet krabbe, for å sikre at også denne
delen av bestanden beskattes.
Ved å oppheve utkastpåbudet
og slik legalisere bifangst av kongekrabbe i enkelte fiskerier,
vil slik krabbe kunne landes og omsettes på legalt vis.
Dette vil sannsynligvis gjøre det lettere å få oversikt
over hvor mye krabbe som faktisk blir tatt på denne måten,
i tillegg til at det vil innebære en bedre utnyttelse av
krabben. Bifangsten vil da ikke lenger utelukkende være
en ulempe for fiskerne. Regjeringen foreslår at bifangst
av kongekrabbe legaliseres i enkelte fiskerier innenfor området
avgrenset for kommersiell fangst, og at det utarbeides nærmere
bestemmelser om dette.
Beskatningsstrategi og konsekvenser av denne evalueres
når kongekrabbeforvaltningen gjennomgås etter
fem år.
En stor andel av den norske fangsten av kongekrabbe
blir eksportert. Den årlige eksportverdien har i perioden
2004-2006 variert mellom ca. 70 og 90 mill. kroner. Det japanske markedet
har vært det viktigste for norsk eksport av kongekrabbe.
I 2006 lå Japan kvantumsmessig på topp, etterfulgt
av EU. Det har imidlertid vært en markant vekst i EU-markedet
de tre siste årene. Kongekrabbe fra Norge har gjort seg
bemerket ute i verdensmarkedene, hovedsakelig fordi norsk kongekrabbe
har vært større enn kongekrabbe fra andre havområder.
I den norske fangsten lå gjennomsnittsvekten per krabbe
på 4,2 kg i perioden 2003-2006, før den ble redusert til
3,9 kg i 2006.
Kongekrabbe blir betraktet som et luksusprodukt,
og er således et produkt som er prisømfintlig
overfor kvantumsendringer. En viktig årsak til en generell
prisnedgang kan være et økende kvantum inn i markedet.
En annen årsak til nedgangen i pris på kongekrabbe
kan være lavere etterspørsel i det asiatiske markedet.
Analyser viser at en større innsats for å introdusere norsk
kongekrabbe på det europeiske markedet vil kunne være
et kostnadseffektivt tiltak for å snu den negative trenden.
Ufordringene i norsk kongekrabbenæring
er mange. Det bør stimuleres til økt markedskunnskap,
og det må fortsatt satses på utvikling av nye
produkter tilpasset eventuelle nye markeder. Satsing på et
stort produktmangfold, høy pris og bearbeiding - fremfor
stort volum og få produkter - gir som regel størst
lokal sysselsetting. Hvorvidt slik satsing lykkes, vil være avhengig
av bl.a. produktetterspørsel og de begrensninger som norske
lønnskostnader gir.
Fangst av kongekrabbe er sesongbasert, noe som bidrar
til at det er vanskelig å betjene en helårig etterspørsel
etter kongekrabbe. Oppfôring av kongekrabbe er imidlertid
en virksomhet som vil kunne bidra til økt produksjon og
forbedret kvalitet samt tilrettelegge for betjening av markeder
gjennom hele året.
Det kan også være mulig å oppnå verdiskaping for
eksempel ved utnyttelse av rest-råstoff fra kongekrabbe.
Det har bl.a. vært utført et prosjekt som undersøker
muligheter for utnyttelse av rogn fra hunnkrabber.
Regjeringen foreslår at spørsmålet
om opprettelse av et eget fond for desimeringsfangst av kongekrabbe
vurderes i forbindelse med årlige statsbudsjett. Næringen
vil kunne bidra til et slikt fond gjennom en omsetningsavgift knyttet til
den kommersielle fangsten. Dersom det viser seg ved den skisserte
evaluering etter fem år at tiltakene innledningsvis faktisk
har hatt den nødvendige begrensende effekt, kan ren avgiftsfinansiering
på sikt kunne være tilstrekkelig.
Forslaget om å tilrettelegge for statlig
bidrag til produkt- og markedsutvikling for verdiskaping, med utgangspunkt
i kongekrabbe som hittil ikke har blitt utnyttet kommersielt, vil
ha som konsekvens at slike prosjekter kan støttes innenfor eksisterende
tilskuddsordninger.
Innføring av en områdeadgang
for fartøy i Øst-Finnmark under 11 meter vil få en økonomisk konsekvens
for den enkelte fisker som deltar i fangsten. En tilnærmet
fordobling av antall deltakende fartøy vil innebære
en nær halvering av hannkrabbekvotene for de fartøyene
som har hatt adgang til å delta i fangsten, gitt
uendret totalkvote. Basert på gjennomsnittlig vekt og pris oppnådd
i 2006/2007 vil en reduksjon fra 1 200 krabber
til 700 krabber for fartøy i gruppe I innebære
en reduksjon i førstehåndsverdien fra ca. 230 000
til 135 000 kroner. Kvoter på hunnkrabber vil
komme i tillegg. Videre antas det at de økonomiske konsekvensene
vil være utelukkende positive for alle nye fartøy
som får adgang til å delta i fangsten.
Det er lagt til grunn at det distriktspolitisk
vil være positivt å beholde koblingen mellom bifangstproblemer
og adgang til fangst av kongekrabbe, og at en utvidet deltakeradgang gjennom
innføring av "områdeadgang" som skissert vil styrke
denne koblingen.
En innskrenking av kommersielt område
innebærer at nye områder åpnes for fri
fangst av kongekrabbe, og vil kunne medføre en økt
interesse for den frie fangsten. Aktiviteten i disse områdene
forventes imidlertid å avhenge av de økonomiske
virkemidlene gjennom pris-/fangsttilskudd.
Forslaget om en 5-årig evaluering av
tiltakene vil være et viktig bidrag i å besvare
spørsmål om effekter og konsekvenser av tiltakene.