LOS-programmet i Forsvaret inneheld fleire prosjekt
for å etablere eit felles integrert forvaltningssystem (FIF) i Forsvaret.
Det første større leveranseprosjektet vart innført i 2003, og gav Forsvaret
eit nytt system for eksternrekneskap. Det andre større prosjektet
er Økonomiprosjektet, som vart godkjent ved Stortingets handsaming
av Innst. S. nr. 87 (2006–2007), jf. St.prp. nr. 20 (2006–2007).
Økonomiprosjektet planlegg å levere ei løysing i 2008 som vil gi
Forsvaret eit felles system for økonomisk internrekneskap, styring
og leiing, og materiellrekneskap. Slik det vart informert om i St.prp.
nr. 20 (2006–2007), står det att eit prosjekt for å få realisert
felles løysingar på heile logistikkområdet. Dette prosjektet har
fått namnet Logistikkprosjektet.
Logistikkprosjektet skal gi Forsvaret ei fullstendig
logistikkløysing for prosessar innanfor materiellinvestering, konfigurasjonsstyring, vedlikehald
og avansert forsyning.
Prosjektet skal òg bidra til vesentlege innsparingar,
som i perioden 2011–2013 er rekna ut til å kunne utgjere 240 mill.
kroner. Frå 2014 er innsparinga vurdert til å kunne kome opp i ein storleik
på 165 mill. kroner årleg. I tillegg kjem store kvalitative føremonar
i form av til dømes eit felles integrert system som kan gje korrekt
og raskt tilgjengeleg informasjon.
Før godkjenninga av Økonomiprosjektet vurderte
ein den vidare innrettinga av LOS-programmet (då Program Golf).
Resultatet var at det vart vedteke å gå vidare med den opphavlege strategien,
dvs. å basere løysinga på IT-systemet SAP. Regjeringa informerte
Stortinget om dette valet i St.meld. nr. 10 (2005–2006).
Prosjektet har vore gjennom ekstern kvalitetssikring
i tråd med Finansdepartementet sine retningsliner. Kvalitetssikrars
tilråding er i vesentleg grad innarbeidd i prosjektsdokumentasjonen.
Investeringsramma (post 45) for prosjektet er 515
mill. kroner inkludert ei avsetting for usikkerheit. Gjennomføringskostnadene
(post 1) for prosjektet er venta å bli 176 mill. kroner. Kostnadsramma
er i tråd med tilrådinga frå den eksterne kvalitetssikraren.
Forsvarsdepartementet har i analysen av behova i
"konseptuell løysing" for lufttransportkapasitet, konkludert med
at Forsvaret har behov for både taktisk og strategisk lufttransportkapasitet, jf.
St.prp. nr. 78 (2006–2007). Den taktiske delen av denne kapasiteten
skal vere under nasjonal eige og kontroll, medan den strategiske
delen gjerne kan vere ein del av fleirnasjonale løysingar, der fleire
nasjonar samarbeider om både nyskaffingsprosjekt og drift og operasjon.
Enkelt kan ein seie at strategiske lufttransportoperasjonar
er langtransport av større mengder materiell (i volum og storleik).
Her nyttast større fly (som til dømes C-17 og Antonov-124). Taktiske
lufttransportoperasjonar skjer ofte inne i operasjonsområdet, i
større grad under lufttrugsmål enn strategiske lufttransportoperasjonar.
Noreg har så langt kjøpt flytimar med ulike
flytypar frå kommersielle aktørar for å dekkje behovet for strategisk
transportflykapasitet for materiell og ammunisjon. Utfordringa i
dag er transport av tungt utstyr inn og ut av Afghanistan. NATO
og ISAF har i dag for liten eigenkapasitet til å bøte på denne utfordringa.
SAC-initiativet er meint å kompensere for dette samstundes som flyet
vil ha sjølvvergeutstyr som gjer det meir robust mot ein eventuell
auka lufttrugsel i Afghanistan.
I november 2006 underteikna Noreg ei intensjonserklæring
om deltaking i eit multinasjonalt program for strategisk transportflykapasitet gjennom
nyskaffing av tre til fire Boeing C-17 transportfly, jf. St.prp.
nr. 1 (2007–2008). Programmet er kalla "Strategic Airlift Capability (SAC)
Program" der 15Bulgaria, Tsjekkia, Estland, Finland, Ungarn, Italia,
Latvia, Litauen, Nederland, Noreg, Polen, Romania, Slovenia, Sverige
og USA.) nasjonar i dag tek del. Av dei er 13 NATO-land samt
to PfP-nasjonar (Finland og Sverige). Føremålet med programmet er
å sikre god tilgang på strategisk transportflykapasitet for deltakarnasjonane
gjennom å nyskaffe og operere tre "Boeing C-17 Globemaster III"
strategiske transportfly.
Dei 15 nasjonane har forhandla ein avtale, "Strategic
Airlift Capability Memorandum of Understanding (SAC MoU)", som på
overordna nivå regulerer rettane og pliktene for nasjonane i samarbeidet.
Ved å underteikne SAC MoU-en pliktar Noreg seg økonomisk til programmet.
Flya vil bli skaffa fram gjennom ein avtale
mellom deltakarnasjonane, representert ved "NATO Airlift Management
Organisation" og amerikanske styresmakter ("Foreign Military Sales"-avtale).
Flya vil bli leverte i perioden 2008-2009. Planen er å ha ein avgrensa
operativ kapasitet i oktober 2009 og full operativ kapasitet våren 2011.
Kjøpet omfattar i tillegg mellom anna vedlikehald og reservedelar,
og oppretting av ein heimebase for flya ved Papa flystasjon i Ungarn.
C-17 er betre eigna til å nytte korte rullebanar
og kan operere under vanskelege klimatiske høve i fleire område
enn flya vi har tilgang til på spot-marknaden. Norsk deltaking i
dette programmet vil sikre ein viktig kapasitet som skal ta hand
om oppdrag som ikkje kan utførast av C-130J.
Regjeringa har vurdert ulike alternativ, mellom anna
framleis å kjøpe tenester, kjøp av ein eigen nasjonal kapasitet
og deltaking i SAC-programmet. Regjeringa har funne at deltaking
i SAC-programmet er den beste løysinga både av økonomiske og operative
grunnar.
Den tilrådde kostnadsramma for prosjektet på kapittel
1760 post 45 er 728 mill. kronerDette er basert på informasjon
om "Cost Ceiling" gitt i SAC MOU Annex B Financial Matters. Ei dollarkurs
på 5,17 kroner ligg til grunn for utrekningaene.). Årlege
kostnader til drift og vedlikehald vil vere om lag 100 mill. kroner,
og vil bli dekte over driftsbudsjettet til ForsvaretDette
er kostnader til norsk bemanning av stillingar i organisasjonen,
drift av NATO Airlift Management Agency (NAMA) og variable drifatskostnader
(reservedelar, mv.).).
Prosjektet har vore gjennom ekstern kvalitetssikring
i tråd med Finansdepartementet sine retningsliner. Det vil i den
vidare prosessen bli tatt omsyn til resultata frå kvalitetssikringa.