Jeg viser til brev av 8. desember 2008 fra familie-
og kulturkomiteen vedrørende ovennevnte. Representantforslaget i
Dok. nr. 8:17(2008-2009) går ut på å be regjeringen ta de nødvendige
skritt for å sørge for at staten ikke påberoper seg foreldelse ved
søksmål fra tidligere barnehjemsbarn mv.
Jeg har følgende merknader til forslaget:
Bakgrunnen for forslaget er en konkret sak der staten
i forbindelse med erstatningssøksmål på grunnlag av barnehjemsopphold
gjorde gjeldende at kravet er foreldet. Denne saken har vært tatt
opp med Barne- og likestillingsdepartementet fra Stortingets side
i flere ulike sammenhenger. Jeg viser til tidligere statsråd Karita Bekkemellems
svar av 28. september 2007 på spørsmål nr. 1401 fra stortingsrepresentant
Arne Sortevik, svar av 8. november 2007 fra tidligere statsråd Manuela
Ramin-Osmundsen på spørsmål nr. 139 fra samme representant, tidligere
statsråd Ramin-Osmundsens svar 17. januar 2008 på interpellasjon
fra representant Karin S. Woldset og statsråd Anniken Huitfeldts
svar av 4. juni 2008 på spørsmål nr. 1174 fra representant May-Helen
Molvær Grimstad. Jeg viser også til justisministerens merknad til
representantskapsforslag nr. 86 (2007-2008) om endring i foreldelsesloven
i forbindelse med barnehjemsaker.
Ved behandlingen av St.meld.nr. 24 (2004-2005)
Erstatningsordninger for barn i barneheimar og spesialskular for
barn vedtok Stortinget at erstatning til tidligere barnehjems- og
spesialskolebarn på grunnlag av opphold i barnehjem eller spesialskole
i perioden 1945-1980 skulle skje gjennom tilpasning av Stortingets
billighetserstatningsordning (rettferdsvederlag). Som kjent er kravene
til bevis senket - både sammenlignet med den alminnelige erstatningsretten
og den ordinære billighetserstatningsordningen. Det skal videre
legges mindre vekt på hvilke følger det som skjedde har fått for
den enkelte. Det skal legges avgjørende vekt på en egenerklæring,
og en bekreftelse på barnehjemsoppholdet. Den øvre beløpsgrensen
ble også hevet til 300 000 kroner. Det kan søkes om billighetserstatning
etter denne ordningen selv om man har fått erstatning fra en av
de kommunale vederlagsordningene for tidligere barnevernsbarn.
Muligheten for å søke om billighetserstatning avskjærer
imidlertid ikke adgangen for denne gruppen til å gå til erstatningssøksmål
mot staten på grunnlag av det samme forholdet. I Innst. S. nr. 217
(2004-2005) støttet en samlet familie-, kultur- og administrasjonskomité
det daværende Barne- og familiedepartementets vurdering av at det
ikke var behov for endringer i den alminnelige erstatningsretten
tilpasset denne gruppen. Komiteen forutsatte imidlertid i en merknad
at foreldelse ikke blir gjort gjeldende i saker som omhandler denne
gruppen.
Komiteens forutsetning var et viktig moment
i statens vurdering av foreldelsesspørsmålet i den ene saken som
har vært behandlet i rettssystemet. Staten måtte imidlertid også
ta med flere andre prinsipielle og viktige momenter i den helhetlige
vurderingen av om foreldelse skulle påberopes. Jeg vil i det følgende
redegjøre nærmere for dette.
Hovedtanken bak reglene om foreldelse av erstatningskrav
er at den skadelidte bør oppfordres til å fremsette sitt krav innen
rimelig tid etter at skaden er konstatert. Bevishensyn taler for
dette, ettersom bevis for hva som har skjedd – ikke minst hva som
var årsaken til skaden, vil bli svekket eller gå tapt med tiden.
De fleste hensyn som foreldelsesreglene hviler på,
gjør seg gjeldende i saker som dette. Dokumentbevis er tapt og vitner
og oppgitte overgripere er gamle og eventuelt også døde, og dermed avskåret
fra å kunne bidra med sin oppfatning av det som skjedde og imøtegå
alvorlige beskyldninger som fremsettes. Eventuelle vitenutsagn vil
dessuten være preget av at faktum ligger rundt 40 år tilbake i tid.
De bevisproblemer domstolene vil stå overfor i barnehjemsakene underbygges
av at Stortinget foretok en særskilt tilpasning av sin billighetserstatningsordning
for denne gruppen.
Hovedregelen er at erstatningskrav foreldes
tre år etter at den skadelidte fikk eller burde ha skaffet seg nødvendig
kunnskap om skaden og den ansvarlige. Denne fristen er ment å gi
den skadelidte rimelig tid til å vurdere om et erstatningssøksmål
bør anlegges. I den saken som har vært behandlet i rettsapparatet
og hvor staten påberopte foreldelse var denne subjektive treårs fristen
ute, i tillegg til de objektive frister. Saksøker var for øvrig
gjennom et forlik med Bergen kommune i 2002 tilkjent en samlet erstatning
på 725.000 kroner for de samme faktiske forhold som ligger til grunn
for søksmålet mot staten. I tillegg vil vedkommende kunne søke billighetserstatning
for oppholdet på barnehjemmet etter Stortingets tilpassede billighetserstatningsordning.
I den nevnte saken ble det særskilt forhandlet
om foreldelsesspørsmålet i tingretten og i lagmannsretten. Det har
således ikke vært forhandlet om realiteten i saken, herunder ansvarsgrunnlag
for staten og årsakssammenheng mellom handlingene og skaden. Staten
ble frifunnet i tingretten og i lagmannsretten og anken ble ikke
tillatt fremmet for Høyesterett. Lagmannsretten uttalte for øvrig
at komitéuttalelsen i Innst. S. nr. 217 (2004-2005) ikke er til hinder
for at staten gjør gjeldende foreldelse i denne saken.
Jeg vil avslutningsvis presisere at foreldelsesspørsmålet
vil bli konkret vurdert i hver enkelt sak som måtte bli reist mot
staten. Den omtalte merknaden fra komiteen vil inngå som et sentralt moment
i beslutningsgrunnlaget. Spørsmålet om staten skal påberope foreldelse
i disse sakene vil også alltid bli vurdert i tråd med den "forsiktighetslinjen"
som gjelder for staten, slik justisministeren redegjorde for i sitt
svar til justiskomiteen vedrørende forslaget om endring i foreldelsesloven
i forbindelse med barnehjemsakene.