I proposisjonen vert det peika på at kommunene trengst
som arenaer for lokalt demokrati, som leverandørar av lokale velferdstenester
og som myndigheitsorgan. I tillegg har kommunane viktige roller
som lokale utviklingsaktørar. Dei set ut i livet tiltak som aukar
trivselen og vekstevna i lokalsamfunna.
Kommunane lyt ha handlingsrom for å kunna utøva
desse rollene og gje dei meining. Det er beintfram ein avgjerande
føresetnad for eit aktivt, levande og sterkt lokaldemokrati.
I utgangspunktet har kommunane eit vidt handlingsrom
av di det kommunale sjølvstyret er negativt avgrensa. Samstundes
er handlingsmoglegheitene til kommunane i røynda avgrensa av både
økonomiske og juridiske årsaker.
Kommunane og fylkeskommunane si handlingsevne
handlar om i kva grad dei maktar å utnytta det handlingsrommet dei
faktisk har, til dømes kor mykje dei får ut av dei økonomiske ressursane
dei rår over.
Regjeringa har arbeidd aktivt for å utvida det økonomiske
handlingsrommet til kommunesektoren.
Regjeringa har klåre forventningar om at kommunesektoren
skal kunna levera fleire og betre tenester til innbyggjarane i åra
framover, og legg derfor opp til at ein vesentleg del av dei auka inntektene
kjem som frie inntekter.
Ein føresetnad for betre kommunale tenester
er ein kommunesektor i økonomisk balanse. For å halda balansen i
økonomien på sikt må det vera samsvar mellom oppgåver og ressursar.
Det er Regjeringa sitt ansvar å sikra samsvar mellom
kommunesektoren sine oppgåver og økonomiske rammer.
Regjeringa deler likevel Lokaldemokratikommisjonen
si vurdering av at debatten om handlingsrommet til kommunane ikkje
einsidig må fokusera på kommunane sine økonomiske rammevilkår. Både
oppgåveansvaret og den kommunale handlingsevna må stå i fokus når
ein tek stilling til kor stor fridom eller kor stort handlingsrom
kommunane generelt kan eller bør ha, og når ein på dei ulike tenesteområda
gjer konkrete vurderingar av tilhøvet mellom omsynet til lokal fridom
og statleg trong for styring.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
støtter Regjeringens vurderinger i proposisjonen.
Flertallet viser til at kommunenes
samlede inntekter har økt betydelig i inneværende stortingsperiode.
Som et resultat av dette har kommunesektoren blitt satt i stand
til å ansette 45 600 flere fra 3. kvartal 2005 til 3. kvartal 2008.
Under regjeringen Bondevik II var tallet betydelig lavere, jf. svar
fra kommunal- og regionalministeren på skriftlig spørsmål fra Bent Høie. Flertallet mener
det er en sammenheng mellom antall ansatte i barnehager, skoler
og pleie og omsorg, og kvalitet og omfang på de kommunale velferdstjenestene.
I tillegg vil flertallet peke
på at regjeringen Bondevik IIs økonomiske opplegg for kommunene
ble vesentlig styrket av Stortinget både i 2003, 2004 og 2005. Flertallet frykter
at etterslepet forrige regjering etterlot seg på det kommunale velferdsområdet,
ville vært betydelig større hvis ikke Stortingets budsjettbehandlinger hadde
resultert i bedre økonomiske opplegg for kommunene.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig
Folkeparti og Senterpartiet, mener at øremerking av statlige overføringer
til kommunene må begrenses mest mulig. Dette flertallet vil
påpeke at øremerking kan være nødvendig i enkelte tilfeller, særlig når
det gjelder nye og nasjonale satsinger.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at bevilgningene
til kommunesektoren var like store under regjeringen Bondevik II
som under den rødgrønne regjeringen. Disse medlemmer konstaterer
også at veksten i kommunenes inntekter var lavere i både 2007 og
2008 enn det den var i 2004 og 2005. Disse medlemmer ønsker
at størst mulig andel av statens overføringer skal komme i form
av frie inntekter.
Disse medlemmer er kjent med
at økningen i de frie inntektene de siste tre årene har vært mindre
enn økningen under forrige regjering. Ifølge Nasjonalbudsjettet
for 2008 anslås de frie inntektene reelt redusert med 0,8 mrd. kroner eller
0,4 pst. regnet i forhold til anslag på regnskap for 2007. Nasjonalbudsjettet
for 2009 anslår en reell nedgang i de frie inntektene på i underkant
av 0,2 mrd. kroner eller 0,1 pst.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil påpeke at det
er en klar tendens til at kommunene får flere lovpålagte oppgaver uten
at det følger tilstrekkelige midler med. Flere lovpålagte oppgaver
er med på å underminere lokaldemokratiet fordi flere prioriteringer
flyttes fra det enkelte kommunestyre og over til Stortinget.
For å sikre at det lokale selvstyret
har mulighet til å prege samfunnsutviklinga mener komiteens
medlem fra Venstre at kommunene må få reell økonomisk frihet.
Den må innebære fritak fra statlige pålegg og reformer, og kommunene
må selv i større grad få bestemme over egne inntekter og størrelsen
på disse. Dette medlem mener at kommuner som ønsker
det, skal få alle overføringer fra staten uten øremerking. I tillegg
må det åpnes for økt mulighet for å påvirke det lokale skattøret,
økt adgang for lokal ressursbeskatning og at kommunene får en andel av
statlig pålagte miljøskatter. På samme måten som enkeltmennesket
skal slippe å bli umyndiggjort, vil dette medlem at
kommunene skal bli frigjort fra statlig formynderi. Norge består
ikke av ett lokalsamfunn, men av mange. Stortingets mange nasjonale
reformer og krav om minstestandarder vil kunne gjøre Norge likt,
men samtidig fattig. Den statlige kontroll over lokalsamfunnene
må begrenses. Dette er et ansvar som i stor grad må tas av Stortinget.
Venstre vil motarbeide at kommunene ender opp som gisler for nasjonal
detaljplanlegging. I dag regulerer nær 7 000 lovparagrafer kommunal
sektor, og det øker med et snitt på 1,5 paragrafer pr. dag.
Lokalt folkestyre handlar om nærleik mellom
innbyggjarane og politiske avgjerder som gjeld lokale tilhøve.
Kommunane representerer nærleik, tilhøyrsle
og identitet, og gjev innbyggjarane gode høve til innverknad på
rammene for liva sine. Derfor er det viktig at kommunane har ansvar
for eit breitt spekter av oppgåver. Nærleiken fører òg til redusert
politisk framandgjering og auka interessa for politisk deltaking.
For innbyggjarane kan dagens generalistkommune vera eit vern mot
aukande fragmentering av offentleg sektor. Dette kan gje større
oversikt og betre føresetnader for å stilla folkevalde til ansvar.
Regjeringa legg generalistkommunesystemet til grunn
for organiseringa av kommunesektoren. Det tyder at alle kommunar
og regionar i utgangspunktet skal ha ansvar for dei same lovpålagde oppgåvene.
Oppgåvedifferensiering på einskilde, avgrensa område kan likevel
vera eit tillegg til dette systemet. Moglege differensierte løysingar
må vurderast innanfor den einskilde sektoren, men det er ikkje aktuelt
å gje kommunane ulikt oppgåveansvar i særleg omfang. Det er òg eit
viktig prinsipp at kommunar og fylkeskommunar er jamstelte politiske
og forvaltningsmessige organ.
Kommunane har i dag eit breitt ansvar for offentlege
velferdstenester. Til grunn for dette ligg prinsippet om at oppgåvene
bør løysast så nær innbyggjarane som råd er.
Meldinga peikar på at ei utvikling med større grad
av konkurranseutsetjing der kommunestyret gjev frå seg ein stor
del av kontrollen med tenestetilboda, vil kunna truga stabiliteten
og kvaliteten på velferda slik ho er i dag. Kommunen vil i mindre
grad identifiserast som garantist for tilgang til offentlege velferdstenester. Regjeringa
ser på konkurranseutsetjing innanfor velferdstenestene som ei lite
ønskjeleg utvikling. Det er også viktig med fleksibilitet i tenesteytinga.
Særleg gjeld dette i omsorgssektoren, der behova til den einskilde
endrar seg raskt. Regjeringa meiner at omsynet til fleksibilitet, stabilitet,
kvalitet og føreseielegheit best vert ivareteke dersom kommunane
sjølve utfører desse tenestene.
Kommunane skal sikra at innbyggjarane får gode
moglegheiter for reell deltaking og påverknad i lokalpolitikken.
I fleire samanhengar er kommunane òg myndigheitsutøvarar,
til dømes i saker etter sosial- og helselovgjevinga, plan- og bygningslova
og tilskotsforvaltning til friviljuge lag og organisasjonar. Slike
oppgåver er lagde til kommunane fordi dei ofte krev lokalt skjønn,
anten politisk eller administrativt.
I tillegg til rollene som demokratisk aktør,
tenesteytar og myndigheitsutøvar, har kommunane òg ein viktig funksjon
knytt til utvikling av lokalsamfunnet. Rolla som samfunnsutviklar
inneber at kommunane skal medverka til å utvikla lokalsamfunn og
gjera det attraktivt å leva og bu der.
Dei fire funksjonane til kommunane utfyller kvarandre,
og fører til at det lokale folkestyret har eit heilskapleg ansvar,
innan rammer trekte opp av staten, for utviklinga av lokalsamfunn.
Regjeringa er einig med Lokaldemokratikommisjonen
i at det ligg eit stort potensial denne i samfunnsutviklarrolla,
og at det er opp til kommunar og fylkeskommunar sjølve å ta utfordringa
som ligg i utviklarrolla. Regjeringa meiner det er trong for at
mindre distriktskommunar får høve til å setja inn ein aktiv innsats
for ei positiv samfunns- og næringsutvikling. Små distriktskommunar
har utfordringar knytte både til kapasitet og kompetanse i oppgåveløysinga,
og har ofte eit einsidig næringsgrunnlag.
Regjeringa vil oppfordra kommunane, friviljug sektor
og næringslivet til å utnytta det rommet som ligg i samhandling
med kvarandre. Likeeins vil ein oppfordra til auka samhandling med,
og til auka bruk av kompetansen hjå andre aktuelle aktørar som Innovasjon
Noreg, SIVA og fylkeskommunane. Dette kan skapa eit nytt og spennande
rom for ei heilskapleg utvikling av lokalsamfunnet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
har ingen merknader.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er enig i at kommunen skal og må ha ansvaret for
at befolkningen har tilgang til et godt tjenestetilbud. Kommunen
har også ansvar for å betale for tilbudet samt sikre kvaliteten. Disse
medlemmer mener det er uvesentlig hvem som leverer en slik
tjeneste, det være seg frivillige organisasjoner eller private leverandører,
så lenge kommunen betaler og sikrer kvaliteten. Større grad av konkurranseutsetting
og fritt brukervalg vil gi bedre tjenester for innbyggerne samtidig
som det styrker kommunens mulighet til å drive god kvalitetskontroll. Disse
medlemmer vil understreke det problematiske i at kommunen
i flere tilfeller er både kontrollør og tilbyder av tjenestetilbud.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringen legger generalistkommunesystemet til grunn for organiseringen
av kommunesektoren, uten at den samtidig har noen strategi for at
de samme kommunene skal settes i stand til å utføre de oppgaver
de blir pålagt på en tilfredsstillende måte. Disse medlemmer mener
noen av hovedutfordringene som knytter seg til generalistkommunesystemet
er at forskjellene i lokalt ressursgrunnlag øker. Til tross for
statlig utjevningspolitikk vil den lokale kompetansen og kapasiteten
til å løse oppgaver i tråd med overordnede mål være forskjellig. Disse
medlemmer mener derfor det dermed vil oppstå grunnleggende
ubalanser mellom oppgaver og lokale ressurser som medfører uønskede
ulikheter i velferdsnivå, store kostnadsforskjeller eller andre
typer avvik fra sentrale samfunnsmessige mål. Evnen til å rekruttere
kompetente fagfolk er for eksempel også ofte betinget av at det
er et fagmiljø å rekruttere til. Mange kommuner vil følgelig ha
store utfordringer med å innfri dette.
Disse medlemmer mener at generalistkommunen
i dag er mer et begrep enn en realitet. Kompleksiteten i oppgavene
og kommunenes ulike størrelse gjør at alle kommuner ikke kan gjøre
alt de har ansvar for og heller ikke med lik kvalitet. Overfor innbyggerne
gjelder begrepets innhold – kommunene har ansvar for at tilbudet
eksisterer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet legger
til grunn at kommunene skal ha et generalistansvar overfor innbyggerne.
Det innebærer at det formelle ansvaret deles mellom stat og kommuner.
Generalistansvaret må imidlertid også innebære at kommunene har
et ansvar for å samarbeide når det er nødvendig for å løse oppgavene.
I særlovgivningen kan det på enkelte områder legges inn krav om
at oppgaver løses av samarbeidende kommuner og ordninger med vertskommuner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener dagens politikk
gir liten oppmuntring for kommunene til å satse på næringsutvikling.
Selskapsskatten bør derfor føres tilbake til kommunene.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti mener at det er hensynet til den enkelte bruker
og kvaliteten på tjenestetilbudet som må stå i fokus. Dette
medlem vil peke på at større konkurranseutsetting og bruk
av anbudsordninger ikke alltid gir det beste tjenestetilbudet til brukerne. Dette
medlem sikter da spesielt til situasjonen for de ideelle
og frivillige organisasjonene som har måttet legge ned sin virksomhet innenfor
rusomsorg, barnevern og rehabilitering på grunn av Regjeringens
offensive anbudspolitikk.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker
at beslutninger skal fattes så nær landets innbyggere som mulig,
og dette innebærer en betydelig desentralisering av makt der innbyggerne
får større påvirkningsmulighet over sin egen tilværelse enn i dag.
Kommunene skal ikke bare administrere statlige ordninger, men ha reell
innflytelse over politikken på områder som angår kommunens innbyggere.
Kommunene bestemmer allerede i dag over skjenkebevillinger, åpningstider
og til en viss grad også over alkoholutsalg. Inntektene til de frivillige
organisasjonene må ivaretas. En slik modell må ikke basere seg på
et ensidig statlig ansvar for disse inntektene. Disse medlemmer ønsker
å utvide lokalpolitikkens virkeområde slik at også politikk i forbindelse
med spilleautomater og andre pengespill bør bestemmes lokalt, og
viser til at Fremskrittspartiet fremmet forslag om dette i Innst.
S. nr. 17 (2006–2007).
Disse medlemmer vil på denne
bakgrunn fremme følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utrede og fremme
en sak for Stortinget, der det legges opp til at politikk knyttet
til pengespill og spilleautomater bestemmes av kommunene. Saken
må ta hensyn til inntektene til de frivillige organisasjonene."
Disse medlemmer er genuint opptatt
av å utvikle det kommunale selvstyret, og mener lokaldemokratiet
skal bestå av mer enn å administrere budsjetter. Kommune-Norge må
derfor til stadighet slippe å la lokale, demokratiske vedtak overprøves
av fylkesmannen. Samtidig må det selvsagt ikke være slik at enhver
kommune skal kunne pulverisere norsk lov ved å kunne vise til det
lokale skjønnet. Kommunene må ha en utbredt anledning til å bruke
skjønn, men det skjønnet må ligge innenfor lovens rammer.
Disse medlemmer er opptatt av
nærhetsprinsippet, og mener kommunen i størst mulig grad må kunne
bestemme over hvordan kommunens arealer forvaltes. Dette inkluderer
politikk med hensyn til strandsonen, vindmølleparker, nasjonalparker,
sjøarealforvaltning og verneområder.
Disse medlemmer mener at det
er kun i helt spesielle tilfeller, for eksempel der det skal bygges
en europavei gjennom kommunen, at kommunen ikke helt fritt skal
kunne disponere egne arealer. I slike tilfeller vil Samferdselsdepartementet
ha rett til å båndlegge arealer.
Disse medlemmer mener det er
behov for å utvikle en modell for hvordan lokalpolitisk styring
i større grad kan ha påvirkning på planprosessene hos Statens vegvesen.
Dagens system skaper konflikter mellom Vegvesenet og kommunene.
Disse medlemmer vil ved gjennomføring
av disse partienes modell foreta en gjennomgang av statusen til
fylkesveiene.
Standard og bruksfrekvens for den enkelte veistrekning
bør avgjøre plasseringen, enten til staten eller primærkommunene.
Disse medlemmer viser til at
fylkeskommunene har organisert bestilleransvaret for kollektivtransport
i ulike former for egne selskaper. Disse medlemmer mener
at eierskapet i disse selskapene skal overtas av kommunene i fylket. I
enkelte områder, som for eksempel i tilknytning til de store byene
– eller i andre regioner – vil disse medlemmer at
det utvikles særorgan som gjør at disse organene også kan overta
bestilleransvaret for lokale jernbaneruter, riksvegferger og regional
flytransport.
Disse medlemmer viser til at
kollektivtrafikk som hittil har sortert under fylkeskommunen, herunder
buss-, båt- og fergetrafikk, bør organiseres gjennom anbudsprinsippet
for å opprettholde tilbud og kvalitet i tjenesten. Negativt anbud tas
i bruk for å sikre tilbud i spredtbygde strøk med lavt trafikkgrunnlag,
der dette er politisk ønskelig. Dagens fylkeskommunalt eide buss-, båt-
og fergeselskaper bør etter disse medlemmers mening
avhendes til private interesser.
Disse medlemmer er skeptiske
til statlig detaljregulering av næringsvirksomhet, og mener at kommunene
bør ha ansvaret for drosjekonsesjoner i den grad man i det hele
tatt skal ha en konsesjonsordning. Hvis én kommune har en restriktiv
holdning med tanke på drosjekonsesjoner, bør dette kunne oppveies
av at nabokommunen gjør det motsatte. Et fritt marked forutsetter
fri nyetablering, og unødvendige og byråkratiske barrierer mot økt
kapasitet på tilbudssiden bør, etter disse medlemmers mening,
reduseres til et minimum.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at kommunene bør ha ansvaret for førstelinjeoppgaver innenfor nærings-
og bygdeutvikling rettet mot nyetablerere og småbedrifter.
Disse medlemmer mener det er
viktig med godt samarbeid mellom det statlige næringspolitiske virkemiddelapparatet
og kommunene. Kommunene har en viktig rolle som tilrettelegger og
medspiller for lokal næringsutvikling.
Det er over tid bygget opp en betydelig virkemiddelstruktur
i fylkeskommunene. For 2006 bevilges det omtrent like mye til regional
utvikling og nyskaping til kommunene og fylkeskommunene som til
det statlige virkemiddelapparatet. Dette betyr at det er bygget
opp en parallell virkemiddelstruktur. Disse medlemmer er
skeptiske til om dette er en riktig bruk av midler. Disse
medlemmer mener formålet med virkemiddelapparatet er å få
mest mulig nyskaping og næringsutvikling ut av pengene. Disse
medlemmers utgangspunkt er at sysselsetting er grunnlaget
for bosetting uansett landsdel eller distrikt, og at all privat
næringsvirksomhet er profittdrevet. Det er generelt behov for et
godt og forutsigbart virkemiddelapparat over hele landet. Virkemiddelapparatet
må være oversiktlig og serviceinnstilt. Virkemiddelapparatet må
være offensivt i å markedsføre sine tjenester.
Derfor mener disse medlemmer at
fylkeskommunens strategiske midler til næringsutvikling må overtas
av kommunene, mens alle bedriftsrettede virkemidler forvaltes av
Innovasjon Norge. SIVAs organisering opprettholdes som i dag. Det
må etableres gode samarbeidsløsninger lokalt for at Innovasjon Norges
bruk av bedriftsrettede tiltak henger sammen med kommunenes regionale
næringsplaner og prioriteringer. Fylkeskommunens eierskap i næringshager
og innovasjonsselskaper overtas av kommunene.
På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utrede og fremme forslag
om å overføre fylkeskommunenes strategiske midler til næringsutvikling
til kommunene."
Disse medlemmer mener at det
er behov for stor grad av fleksibilitet når det gjelder prioritering
av nasjonale midler til regionale kulturformål. Disse medlemmer mener
at en overføring til regionalt nivå vil kunne svekke dette. Det
er ofte et behov for å gjøre prioriteringer mellom ulike store nasjonale
kultursatsinger. Et regionalt beslutningsnivå vil kunne virke begrensende
på en slik helhetlig gjennomgang og prioritering. Disse medlemmer viser
til at fylkene har ingen lovpålagte oppgaver på kulturområdet, men
fylkene har allikevel tatt på seg enkelte kulturoppgaver og bygget
opp et byråkrati for å kunne håndtere disse oppgavene. Hva slags
oppgaver dette er varierer fra fylke til fylke, men stort sett dreier
det seg om fordeling av midler. Det finnes også eksempler på fylkeskommunale
museer og andre fylkeskommunale institusjoner. Disse medlemmer er
av den oppfatning at kommunene, enkeltvis eller i samarbeid med
andre, kan overta samtlige kulturoppgaver fylkeskommunene har tatt
på seg. Erfaringen viser uansett at de organisasjonene som i dag
mottar midler fra fylkene, også mottar midler fra staten.
Disse medlemmer mener at kommunene
skal ha samlet finansielt ansvar for kulturpolitikken på kommunalt
nivå. Det betyr at kommunene i tillegg til dagens fylkeskommunale
oppgaver skal ha ansvaret for forvaltningen av nåværende statlige
tilskuddsordninger til lokale kulturtilbud. Disse medlemmer mener
videre at dette innbefatter finansieringen av tilskudd til kulturvirksomhet
på lokalt nivå som i dag skjer blant annet over Kultur- og kirkedepartementets
budsjett, Norsk kulturråd og Norsk kulturfond, og lokalkulturelle
oppgaver og funksjoner som i dag er tillagt statlige institusjoner,
for eksempel Riksteatret, Rikskonsertene, Riksutstillingene, ABM
utvikling (arkiv, bibliotek, museer) med flere, samt økonomiske
ressurser til lokale kulturbygg og anlegg som i dag er en del av
Kultur- og kirkedepartementets budsjett. I tillegg mener disse
medlemmer at kommunene skal ha ansvaret for spillemidler
som går til lokale tiltak.
Disse medlemmer ønsker å overføre
finansieringsansvaret for grunnskolen til staten, og likestille
private og offentlige utdanningsinstitusjoner lovmessig og økonomisk.
Dette vil medføre økt konkurranse mellom institusjonene, og et økt
fokus på kvalitet i utdanningsinstitusjonene. Disse medlemmer vil
understreke betydningen av å få på plass et kvalitetssikringsorgan
for grunnopplæringen. Dette kan organiseres gjennom NOKUT (Nasjonalt
organ for kvalitet for grunnopplæringen) eller et nytt særskilt
kvalitetsorgan for grunnopplæringen.
Disse medlemmer mener kommunene
skal overta ansvaret for videregående opplæring. Det vil bli lettere
å se det 13-årige utdanningsløpet i sin helhet. Overgangen mellom
ungdomsskolen og videregående kan bygges ned, rådgiverne kan på
en enklere måte følge elevene fra det ene skoleslaget til det andre
og elever med spesielle utfordringer kan få bedre oppfølging. Det
vil bli enklere å gi ungdomsskoleelever tilbud fra videregåendes
pensum. Dersom vi ønsker å realisere en 1–13-skole, som kan være
en god idé bl.a. for å skape gode fagmiljø i distrikter, vil det være
en åpenbar fordel at kommunen har ansvaret for begge skoleslagene.
Disse medlemmer mener at utfordringen
med å la kommunene overta ansvaret for videregående opplæring er
at mange kommuner er for små. Svaret på det er vertskommuneløsninger
og interkommunalt samarbeid.
Når det gjelder opptak til videregående opplæring,
lærlingtilbudet og tilbudsstrukturen innenfor videregående, er imidlertid
ikke interkommunalt samarbeid hele svaret.
Innenfor et avgrenset geografisk område skal alle
elever kunne velge blant et fullstendig tilbud av utdanningsprogram.
Her blir kommunene for små, men bo- og arbeidsregioner utgjør en
grei geografisk avgrensning. Disse medlemmer mener
at disse må ha ansvaret for at det finnes et fullverdig tilbud for
elevene å velge mellom, og at elevene får oppfylt sin lovfestede
rett til å få innfridd ett av tre programønsker.
Disse medlemmer mener at kommunene
skal etablere samarbeid som skal representere et område som skal
ha tilbud om videregående opplæring og fagopplæring som dekker det generelle
tilbudet. Dette vil også representere inntaksområdet. De videregående
skolene (og deres eiere) overtar de fylkesvise inntakskontorene
og fagopplæringskontorene for disse områdene. Her vil det mange
steder være naturlig å endre og dele opp med hensyn til dagens fylkesgrenser.
Skoledirektøren har ansvar for å kontrollere at inntaksområdene
har et fullverdig utdanningstilbud og at det foreligger nødvendige planer
for utvikling og utbygging av tilbudet.
Disse medlemmer mener det er
en kompliserende faktor at hvert fylke i dag vedtar et inntaksreglement,
noe som betyr at noen fylker har fritt skolevalg, mens andre ikke
har det. Derfor går disse medlemmer inn for å lovfeste
elevenes rett til å velge videregående skole. Retten innebærer å
få velge skole i hele landet, men rett til å få plass innenfor eget
opptaksområde. Ingen skal måtte reise ut av eget område for å få videregående
utdanning. Unntatt for dette er linjer som ikke eksisterer i alle
skolefylkene, slik som i dag.
Disse medlemmer mener de samme
betraktningene om størrelse på et geografisk område gjør seg gjeldende
i forhold til fagopplæring og lærlingplasser, men her er det viktig
at man tar hensyn til lokale næringslivsstrukturer, også når de
går på tvers av fylkesgrenser. Fagopplæringsnemndenes ansvar for
dette videreføres, mens fylkeskommunens representasjon overtas av
de samarbeidende kommunene.
Disse medlemmer vil understreke
at disse medlemmer først og fremst ønsker selvstyrte skoler.
Det vil si at disse medlemmer ikke bryr seg om det
er kommunene som eier skolen, eller om det er et privat firma som
for eksempel Sonans. For det andre er disse medlemmer opptatt
av å få på plass et nasjonalt kvalitetssystem f.eks. lik NOKUT som
må sette krav, og ikke minst følge opp skolene, slik at vi kan være sikre
på at kvaliteten på hver enkelt skole er god nok. For det tredje
ønsker disse medlemmer en stykkprisfinansiering i
den videregående skole. For det fjerde ønsker disse medlemmer å
opprettholde en lovfestet rett til videregående utdanning uten at
dette betyr at en kommune nødvendigvis skal eie eller drive en videregående
skole, snarere heller at hver enkelt kommune må sørge for at innbyggerne
har et reelt tilbud om videregående utdanning.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at tannhelsetjenesten bør overtas av kommunene. Fylkestannlegen
kan videreføres som interkommunalt selskap eller settes ut på anbud
til private. Disse medlemmer vil i den forbindelse
påpeke at kommunene allerede har ansvar for fastlegeordningen.
Disse medlemmer ønsker at ansvaret
for det fylkeskommunale kulturminnevernet overføres til de enkelte
kommunene. Det er imidlertid viktig at enkeltkommuner ikke ender
opp med det finansielle ansvaret for å ivareta viktige kulturminner
av historisk og nasjonal betydning.
Disse medlemmer påpeker at markedet
for kraftproduksjon i dag ikke kan sies å være et fritt marked,
fordi politisk handlingslammelse i forhold til nybygging av kraftverk
fører til en stadig skjevere balanse mellom tilbud og etterspørsel. Disse
medlemmer viser til at dette for Norges del betyr stadig
økende import av kraft fra andre land, ofte fra sterkt forurensende
kullkraftverk EU ønsker å fase ut. Disse medlemmer er
av den oppfatning at kommunene selv bør få rett til å gi utbyggingstillatelse
til mikro- og minikraftverk, og har tro på at dette vil kunne gi
en sunnere dynamikk mellom tilbud og etterspørsel i kraftmarkedet.
Disse medlemmer mener at dette
også bør gjelde småkraftverk og alle former for vindkraftverk.
Disse medlemmer mener at der
hvor fylkene i dag har konsesjonskraft, bør dette overføres til den
enkelte kraftkommune.
Disse medlemmer mener at fylkesmannens forvaltningsoppgaver
innenfor miljø, landbruk og natur i hovedsak bør overtas av kommunene.
Disse medlemmer mener kommunene
bør få retten til å forvalte motorisert ferdsel i utmark, og tror
dette vil medføre økt vilje i kommunene til å gjennomføre god kommunal
planlegging og kartlegging av de mest sårbare naturområdene. Disse
medlemmer vil i den forbindelse vise til representantforslaget
Fremskrittspartiet fremmet i Dokument nr. 8:45 (2006–2007).
Disse medlemmer viser til at
Fremskrittspartiet gjentatte ganger har fremmet forslag om å etablere
forvaltningsdomstoler i Norge, blant annet i Dokument nr. 8:90 (2003–2004)
og Dokument nr. 8:58 (2005–2006). Det kommer stadig signaler om
at fylkesmennene i økende grad overprøver det kommunale skjønnet,
selv om kommunens fortolkning er i samsvar med gjeldende nasjonale
retningslinjer, og er fundamentert på lokalpolitisk skjønnsanvendelse.
Det er dermed slik at ansatte hos fylkesmennene opptrer som politiske
aktører uten folkevalgt kompetanse i enkelte saker. Dette er uakseptabelt
i et demokratisk land.
Disse medlemmer ønsker å skille
skjønn og legalitetskontroll, og mener dagens fylkesmannsembete
har en uheldig sammenblanding av disse rollene. Muligheten for domstolskontroll er
i dag nærmest fraværende, og ikke egnet til å øke respekten for
de rettslige rammer for forvaltningen. Konsekvensen er at rettssikkerheten
har dårligere kår i forvaltningens dagligliv enn nødvendig, og at
dagens form for domstolskontroll med forvaltningen er klart utilstrekkelig.
Disse medlemmer mener det bør
innføres forvaltningsdomstoler som erstatning for klagesaksbehandlingen
i fylkesmannsembetet, og viser til at mange klagesaker på andre
forvaltningsområder i dag behandles av domstolslignende forvaltningsorganer
med spesialisert kompetanse. Disse spesialiserte organene har man
gjerne valgt å kalle nemnder o.l., men i praksis er det langt på
vei der den faktiske rettspleien foregår på disse områdene, ikke
i de alminnelige domstolene. Behovet for forvaltningsdomstoler bekreftes
av at domstolene i Norge sjelden behandler forvaltningssaker.
Prosessen ved norske domstoler er tradisjonelt sterkt
preget av muntlighet og dermed også sterkt avhengig av å bruke advokater,
noe som innebærer høye kostnader og lav effektivitet. Det er heller
ikke gitt at saker mellom forvaltningen og private skal behandles
etter sivilprosessens regler om at den tapende part skal dekke alle
saksomkostninger, slik som i saker om nabokrangler mv. Disse
medlemmer ser for seg at norske forvaltningsdomstoler i
langt større grad vil benytte skriftlighet, slik som i andre land
med forvaltningsdomstoler. En domstol skal som hovedregel holde
seg til legalitetskontroll, og ikke overprøve politisk skjønn foretatt
av politisk ansvarlige organer som regjeringen, Stortinget eller
kommunestyrene. Den eneste farbare vei er at domstolene som overprøver
myndighetene, holder seg til det juridiske og ikke overprøver det
politiske skjønnet.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om en
egen forvaltningsdomstol/et eget forvaltningstilsyn for å behandle
klager etter kommunale planvedtak."
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til de merknader og forslag som Fremskrittspartiet og Høyre har
felles i Innst. S. nr. 166 (2006–2007) om regionale fortrinn – regional
framtid.
Den 31. mai 2007 vedtok Stortinget samrøystes å
be "Regjeringen oppnevne et bredt sammensatt utvalg for å utrede
hvilke konsekvenser en eventuell grunnlovsfesting av lokalt selvstyre
vil ha for annen lovgivning overfor kommunene".
Meldinga peikar på at ei detaljert jording av
det kommunale sjølvstyret i Grunnlova kan koma til å innskrenka
regjeringa og Stortinget sin handlefridom overfor kommunesektoren.
Utforminga av ein regel i Grunnlova om kommunalt sjølvstyre kan
få verknad for framtidig lovgjeving når det gjeld spørsmålet om
kva oppgåver kommunane skal og bør ha.
Regjeringa vil koma tilbake til oppfølginga
av Stortinget sitt vedtak.
Kommunestrukturen har berre i liten grad vore endra
dei siste tiåra. I 1995 vedtok Stortinget at endringar i kommunestrukturen
skal vera baserte på friviljuge samanslutningar. Sidan då har det vore
få endringar i kommunestrukturen.
Spesielt på tenesteområdet møter mange kommunar
utfordringane med interkommunalt samarbeid. Dette kan gje auka tilgjenge
til kompetanse og arbeidskraft, og gjera det lettare å utvikla,
halda på og dela kompetanse. På den andre sida inneber interkommunalt
samarbeid andre utfordringar for lokaldemokratiet. Interkommunalt
samarbeid har tradisjonelt vorte kritisert både for å vera lite
avgjerdseffektivt, svakt forankra i dei folkevalde organa og lite
ope. Etter departementet sitt syn vil likevel etablering av interkommunalt
samarbeid kunna vera eit tenleg verkemiddel for å møta kompetanseutfordringane
ein i dag har på delar av det kommunale ansvarsområdet.
Internasjonale avtalar har direkte og vidtrekkande
konsekvensar for kommunane.
Departementet deler EU-kommisjonen sitt syn om
at EØS-avtalen har viktige konsekvensar for kommunane. Samstundes
inneber ikkje EØS-avtalen at kommunane må velja nye og meir marknadsorienterte
styrings- og organisasjonsformer. EØS-reglane får først verknad
når kommunane sjølve gjer slike val. Europarådet sin Europakonvensjon
av 15. oktober 1985 om lokalt sjølvstyre slår fast ein del viktige
prinsipp knytt til det kommunale sjølvstyret. Charteret legg føringar
på norsk rett. Eit døme på det er at konvensjonen fastset at statleg
tilsyn med lokale myndigheiter skal vera lovfesta og at tilsyn som hovudregel
skal ha form av lovlegkontroll.
Globalisering og utviklinga i EU/EØS påverkar rammene
for kommunesektoren. Noreg deltek derfor aktivt i ei rekkje internasjonale
fora for å påverka utviklinga og hegna om norske interesser. Kunnskap
om EU, EØS og relevant regelverk er avgjerande for at kommunesektoren
skal vera i stand til å kunna bruka handlingsrommet sitt.
Departementet viser til at Regjeringa fører
ein aktiv europapolitikk. Hovudtrekka i denne politikken er gjort
greie for i St.meld. nr. 23 (2005–2006) Om gjennomføring av europapolitikken.
Norske kommunar, fylkeskommunar og Sametinget
utgjer ein vesentleg arena for å gjennomføra europapolitikken. I
samsvar med tilrådingane i stortingsmeldinga om europapolitikken
har departementet utarbeidd ein handlingsplan som gjeld kommunane
si rolle. Departementet viser til at mange av dei tiltaka som vert
sette i gang som ledd i oppfølginga av Europameldinga, vil kunna
ha ein positiv effekt og hjelpa kommunane i arbeidet deira.
I proposisjonen vert det vist til rapportar, prosjekt
og samarbeidsfora der europapolitiske spørsmål og kommunal sektor
er tema.
Komiteen viser til
vedtak i Stortinget 16. desember 2008 hvor anmodningsvedtak nr. 457
av 31. mai 2007 ble opphevet, jf. Innst. S. nr. 119 (2008–2009).
I denne innstillingen uttaler kontroll- og konstitusjonskomiteen
følgende:
"Komiteen viser videre til at det den 30. september
2008 ble innlevert et forslag om grunnlovfesting av lokaldemokratiet
som representanter fra alle partier på Stortinget stilte seg bak,
og at det ikke er innlevert noe forslag om grunnlovfesting av lokalt
selvstyre. På den bakgrunn mener komiteen at det ikke er behov for
å gjennomføre den utredningen som ble vedtatt i tilknytning til
behandlingen av Innst. S. nr. 138 (2007–2008)."
Komiteen er positiv til å grunnlovsfeste
lokaldemokratiet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
støtter Regjeringens vurderinger i proposisjonen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener dagens kommunestruktur er ineffektiv og gir
dårligere tilbud enn nødvendig til mange av landets innbyggere, blant
annet fordi mindre kommuner ikke klarer å tiltrekke seg nødvendig
kompetanse og arbeidskraft. Det er derfor nødvendig med færre og mer
robuste kommuner. Disse medlemmer mener færre og
mer robuste kommuner vil gjøre fylkeskommunen overflødig som forvaltningsnivå.
Disse medlemmer ønsker flere
forsøk hvor fylkeskommunale oppgaver overføres til kommunene. Flere
kommuner bør som en forsøksordning få drive de videregående skolene. Disse medlemmer vil
i den forbindelse vise til forsøkskommuneprosjektet igangsatt av daværende
kommunal- og regionalminister Erna Solberg. Disse medlemmer stiller
seg uforstående til at Regjeringen avslutter prosjekter som har
gitt gode resultater.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener en
aktiv og god europapolitikk ville vært betydelig enklere dersom
Norge var fullverdig medlem av EU.
Komiteens medlem fra Venstre vil
peke på at det er svært stor variasjon mellom kommunene, både når
det gjelder antall innbyggere og geografi. Fortsatt er det sammenfall
mellom en del kommuner og prestegjeld fra 1837, som kommuneinndelingen
i Norge bygde på. Runden med kommunesammenslåinger i 1964 og innføringen
av fylkeskommunene må, i et historisk lys, sees på som trinn 1 og
trinn 2 i en strukturendring av lokaldemokratiet i Norge og tilspasning til
økt folketall, nye bosettingsmønstre og økt samferdsel. Trinn 3
kan en således si at vi ikke har kommet til. KOSTRA-tall fra 2007
viser at de sammenslåtte kommunene fra 1964 brukte 1,28 mrd. kroner
mindre til administrasjon enn de kommunene som ikke ble slått sammen.
De samme tallene viser også at de sammenslåtte kommunene fra 1964
fikk 2,87 mrd. kroner mindre i frie inntekter enn de som ikke ble
sammenslått. Dette medlem ser det som en utfordring
for framtida å opprettholde en forståelse blant de (tvangs)sammenslåtte
kommunene fra 1964 om at de skal ta ut (pålagte) stordriftsfordeler
i nye 45 år, samtidig som de pålegges mindre frihet og økt omfordeling
til kommuner som ikke har blitt (tvangs) sammenslått. Dette vil
kreve en mer systematisk prosess fra Stortingets side enn justeringer
og tilpasning av et allerede komplisert inntektssystem.
Dette medlem viser til at fra
1996 til 2004 økte antallet kommunale selskaper med 125 pst., fra
773 selskaper til 1 728 selskaper. Antallet og samarbeidet er størst
i kommuner med best økonomi. Av dette må en tolke at samarbeidet ikke
nødvendigvis er økonomisk motivert. Til sammenlikning hadde Danmark
bare 228 kommunale selskaper i 2004. Dette medlem støtter samarbeid
på tvers av kommunegrenser for å styrke kvaliteten på tjenester
til innbyggerne. Det er imidlertid utfordringer knyttet til selskapsdannelser
i kommunene. Når antallet blir stort, utgjør det en utfordring i
seg selv. Det kan være uttrykk for en systemsvikt eller strukturutfordring.
Delegering av direkte folkevalgt styring er en annen utfordring
ved et stort antall kommunale selskaper. I Danmark ble kommunale
selskaper gjerne omtalt som en "giftig cocktail", fordi en svekker
den politiske styringen samtidig som en ikke innfører forbrukermakt (den
tilnærmet eneste veien til å påvirke renovasjonstilbudet i et interkommunalt
selskap ligger fortsatt kun i lokalvalget og ikke i form av frihet
til å velge mellom renovasjonstilbydere).