1.1 Bakgrunn

Europaparlaments- og rådsdirektiv 2006/123/EF om tjenester i det indre marked (tjenestedirektivet) ble vedtatt i EU 12. desember 2006. Direktivet anses som EØS-relevant.

Regjeringen ber om Stortingets samtykke til deltakelse i en beslutning i EØS-komiteen om innlemmelse av tjenestedirektivet i EØS-avtalen. Stortingets samtykke er nødvendig fordi gjennomføringen i norsk rett nødvendiggjør lovvedtak, og fordi innlemmelsen anses som en sak av særlig viktighet, jf. grunnloven § 26, annet ledd. For at Norge og de øvrige EØS/EFTA-statene ikke skal forsinke gjennomføringen av tjenestedirektivet, legges det opp til at Stortingets samtykke innhentes før det er truffet beslutning i EØS-komiteen.

Utkast til beslutning i EØS-komiteen og direktiv 2006/123/EF i uoffisiell norsk oversettelse følger som trykte vedlegg til proposisjonen.

1.2 Nærmere om tjenestedirektivet

1.2.1 Bakgrunnen for direktivet

Lik og ikke-diskriminerende rett til handel med tjenester er et grunnleggende prinsipp i EF-traktaten og i EØS-avtalen. Tjenestedirektivet bygger på dette prinsippet, slik det også er utviklet gjennom rettspraksis fra EF-domstolen og EFTA-domstolen. Tjenestesektoren står for ca. 70 prosent av BNP og sysselsetting i EU og EØS-området. Om lag 95 prosent av alle nye arbeidsplasser skapes i tjenestesektoren. Likevel utgjør handel med tjenester kun 20 prosent av all grenseoverskridende handel. Ifølge Europakommisjonen (Kommisjonen) skyldes dette bl.a. uklare nasjonale rettsregler, mangel på gjensidig tillit og proteksjonistiske tiltak. En oppstykking av det indre markedet for tjenester anses å ha en negativ innvirkning på hele den europeiske økonomien. Dette gjelder særlig for konkurranseevnen til små og mellomstore bedrifter (SMB), som er i overveiende flertall innenfor tjenestesektoren.

Formålet med tjenestedirektivet er å forenkle handelen med tjenester, fjerne unødvendige handelshindringer, gjøre det enklere å etablere virksomhet, øke forbrukerbeskyttelsen ved kjøp av tjenester og skape flere arbeidsplasser. Samtidig ønsker man å sikre en avansert europeisk, sosial modell. EUs institusjoner legger i gjennomføringen av det indre marked vekt på en rett balanse mellom åpenhet i tjenestesektoren, og å bevare offentlige tjenester, sosiale rettigheter og forbrukerrettigheter.

Tjenestedirektivet skal bidra til å fjerne ubegrunnede og unødvendige administrative krav som hindrer etablering og handel med tjenester. Medlemsstatene kan imidlertid beholde gjeldende krav til en tjeneste eller tjenesteyter eller innføre nye, dersom de er begrunnet i visse nærmere bestemte samfunnshensyn, ikke innebærer forskjellsbehandling basert på nasjonalitet, og er forholdsmessige.

1.2.2 Hovedinnholdet i direktivet

EUs forslag til tjenestedirektiv ble vedtatt av Rådet og Europaparlamentet 12. desember 2006. Gjennomføringsfristen for medlemsstatene er 3 år fra dagen etter offentliggjøringen i Den europeiske unions tidende, dvs. 28. desember 2009. Det samme vil gjelde for EØS/EFTA-statene ved innlemmelse av direktivet i EØS-avtalen. Direktivet gjelder i utgangspunktet alle tjenester som er omfattet av EØS-avtalen. Tjenestedirektivet viser til definisjonen av begrepet tjenester i EF-traktaten artikkel 50, som tilsvarer EØS-avtalen artikkel 37. Tjenester omfatter all økonomisk tjenestevirksomhet som normalt ytes mot betaling. Det er juridiske personer, dvs. foretak og enkeltmannsforetak, som omfattes av reglene om tjenester.

Det legges til grunn at tildeling og bruk av tillatelse til leting etter og utvinning av petroleum faller utenfor tjenestedirektivets virkeområde. Det samme gjelder transport av produsert gass fra produksjonsstedet på kontinentalsokkelen til endelig ilandføringssted. Disse aktiviteter vil være regulert av EUs konsesjonsdirektiv og gassmarkedsdirektiv II. Videre drøfter fortalen punkt 34 offentlige og offentlig finansierte tjenester, og fastslår blant annet at kurs tilbudt etter et nasjonalt utdanningssystem faller utenfor tjenestedirektivets virkeområde.

Tjenestedirektivet unntar i artikkel 2 nr. 2 en rekke tjenestesektorer fra direktivets virkeområde, herunder finansielle tjenester, elektronisk kommunikasjon, transporttjenester inkludert havnetjenester, helsetjenester, pengespilltjenester, audiovisuelle tjenester, bemanningsforetak, sosiale tjenester og private sikkerhetstjenester.

Videre følger det av artikkel 3 at andre rettsakter, som for eksempel utsendingsdirektivet og yrkeskvalifikasjonsdirektivet, går foran tjenestedirektivet ved konflikt.

Utøvelse av offentlig myndighet faller utenfor EØS-avtalen og tjenestedirektivet.

Når det gjelder offentlige tjenester, gjelder tjenestedirektivet kun for tjenester som er av økonomisk karakter. Dette følger av tjenestebegrepet. Videre gjelder direktivet kun dersom disse tjenestene er konkurranseutsatte. Det pålegger ikke medlemsstatene å liberalisere offentlige tjenester, og hindrer ikke rekommunalisering av offentlige tjenester som er satt ut på anbud. Direktivet presiserer videre at det ikke berører medlemsstatenes adgang til å velge hvordan offentlige tjenester skal organiseres og finansieres.

Det fremgår uttrykkelig av tjenestedirektivet artikkel 1 nr. 6 at det ikke berører medlemsstatenes arbeidsrett, verken i lov, kontrakt eller i tariffavtaler. Direktivet berører heller ikke forhandling, inngåelse eller anvendelse av tariffavtaler, eller retten til arbeidskamp. I den grad arbeidsrett er berørt av EØS-avtalen i dag, vil EØS-avtalen fremdeles regulere dette området, ikke tjenestedirektivet. Det er i dag et generelt prinsipp at nasjonal rett må "respektere", eller være i "samsvar med", fellesskapsrettens regler. Nasjonal rett kan ikke stride mot reglene i EF-traktaten/EØS-avtalen eller andre direktiver eller forordninger. Tjenestedirektivet endrer ikke på dette prinsippet.

1.2.2.1 Etablering

Tjenestedirektivet fastsetter at tjenesteytere er underlagt reglene i den staten der de er etablert (etableringsstaten). Dette er i samsvar med gjeldende EØS-rett. Dersom det kreves tillatelse for å drive en tjenestevirksomhet, skal kravene som stilles overfor tjenesteyteren være ikke-diskriminerende, begrunnet i tvingende allmenne hensyn og forholdsmessige. Det kan ikke stilles krav om at man skal ha en bestemt nasjonalitet, eller være bosatt i det landet man ønsker å etablere seg i. Det kan heller ikke stilles krav om at man kun skal kunne være etablert i én medlemsstat.

1.2.2.2 Midlertidig tjenesteyting

Tjenestedirektivets artikkel 16 sier at vertsstaten (den staten der tjenesteyteren utfører tjenester på midlertidig basis) skal respektere tjenesteyteres rett til å yte tjenester på midlertidig basis på deres territorium. Bestemmelsen gjenspeiler retten til å yte tjenester i EØS-avtalen.

Vertsstaten kan anvende sine regler overfor tjenesteytere fra andre EØS-stater så lenge de er begrunnet i hensynet til offentlig orden, offentlig sikkerhet, helse eller miljø. I tillegg må reglene være ikke-diskriminerende og forholdsmessige. Muligheten for regulering av virksomheten til midlertidige tjenesteytere er noe innskrenket sammenlignet med reglene i EØS-avtalen. Mens EØS-avtalen aksepterer at nasjonale krav til midlertidig tjenesteyting kan være begrunnet i alle tvingende allmenne hensyn, er det kun de fire hensynene som er nevnt ovenfor som kan begrunne nasjonale krav etter tjenestedirektivet. Alle unntakene som gjelder for tjenestedirektivet generelt, gjelder også for reglene om midlertidig tjenesteyting.

Det er gjort egne unntak i artikkel 17 fra bestemmelsene om midlertidig tjenesteyting, som kommer i tillegg til unntakene som gjelder for hele direktivet. Dette gjelder blant annet for tjenester av allmenn økonomisk interesse. Virkningen av unntaket er at offentlige tjenester ikke er omfattet av reglene om midlertidig tjenesteyting. Det er også gjort spesifikke unntak for posttjenester og tjenester knyttet til elektrisitet, gass og vann, avfallstjenester, og forhold regulert av yrkeskvalifikasjonsdirektivet.

Direktivet sier videre uttrykkelig at regler som følger av utsendingsdirektivet (96/71/EF) er unntatt fra reglene om midlertidig tjenesteyting.

1.2.2.3 Administrativ forenkling

Tjenestedirektivet gir i kapittel 2 regler som pålegger medlemsstatene å kartlegge og forenkle administrative prosedyrer for tjenesteytere.

Det skal opprettes nasjonale kontaktpunkter i hver medlemsstat, der tjenesteytere skal få all informasjon som er nødvendig for å starte en virksomhet. Tjenesteyteren skal også kunne fullføre søknadsprosedyrer gjennom kontaktpunktet. I Norge er det besluttet at Altinn skal videreutvikles til å bli et slikt kontaktpunkt. Nærings- og handelsdepartementet har opprettet et samarbeid med Brønnøysund-registrene for å gjennomføre dette. Både norske og utenlandske tjenesteytere vil kunne bruke Altinn til å få informasjon og søke om nødvendige tillatelser.

1.2.2.4 Tilsyn og administrativt samarbeid

Tjenestedirektivet kapittel 6 gir regler om tilsyn og administrativt samarbeid. Myndighetene i etableringsstaten og vertsstaten har plikt til å samarbeide om tilsynet med tjenesteytere. Direktivets plikt til samarbeid om tilsyn vil kunne gi bedre muligheter til å holde kontroll med tjenesteytere enn i dag. I dag plikter ikke tilsynsmyndigheter å samarbeide over landegrensene. For å gjøre tilsynssamarbeidet lettere har Europakommisjonen utviklet et elektronisk verktøy kalt Internal Market Information System (IMI).

1.3 Konstitusjonelle forhold

Ettersom direktivet krever lovendring samt må antas å være av særlig viktighet, må Stortingets samtykke til deltakelse i EØS-komitébeslutningen innhentes, jf. Grunnloven § 26, andre ledd.

For å hindre at Norge forsinker gjennomføringen av tjenestedirektivet, legger Regjeringen frem en proposisjon om innhenting av Stortingets samtykke før vedtaket fattes i EØS-komiteen. Det vil dermed ikke være nødvendig for Norge å ta forbehold om konstitusjonelle prosedyrer ved beslutningen i EØS-komiteen.

Det er ikke ventet at det vil skje vesentlige endringer i utkastet til beslutning i EØS-komiteen. Dersom den endelige tekst skulle avvike vesentlig fra det utkastet som er lagt fram i denne proposisjonen, vil saken bli lagt fram for Stortinget på nytt.

1.4 Beslutning i EØS-komiteen

I forbindelse med EØS-komiteens beslutning om innlemmelse tas det sikte på en erklæring som understreker at det ikke er noe til hinder for å føre en ambisiøs politikk mot sosial dumping når tjenestedirektivet innlemmes i EØS-avtalen. I erklæringen vil det blant annet bli presisert at tjenestedirektivet ikke berører trepartssamarbeidet mellom arbeidstakere, arbeidsgivere og Regjeringen, allmenngjøring av tariffavtaler, eller statens myndighet til å bestemme i hvilken grad tjenester skal utføres av det offentlige eller være gjenstand for konkurranse.

1.5 Forholdet til norsk rett

1.5.1 Innledning

Tjenestedirektivet inneholder både bestemmelser som retter seg til myndighetene i en stat, bestemmelser som stiller krav til nasjonalt regelverk og bestemmelser som gir rettigheter og plikter til private.

Direktivet vil kreve nasjonal gjennomføring på flere måter. Direktivets krav om kontaktpunkt krever administrative beslutninger knyttet til opprettelse og drift. Også reglene om administrativt samarbeid mellom nasjonale tilsynsmyndigheter krever løsninger i praksis for hvordan dette skal gjennomføres, herunder tilkobling til et elektronisk verktøy. Nasjonalt regelverk skal gjennomgås og rapporteres. I tillegg må bestemmelser som gir rettigheter og plikter til private, gjennomføres i lov. I den grad direktivets bestemmelser innebærer plikter for kommunene, må det også nedfelles i lov.

1.5.2 Kartlegging av norsk rett

Etter at tjenestedirektivet ble vedtatt i EU, har Nærings- og handelsdepartementet ledet en arbeidsgruppe bestående av representanter fra berørte departement, for å gå opp grensene mot norsk rett og vurdere behov for eventuelle lov- eller forskriftsendringer, i tillegg til eventuelle andre konsekvenser av en gjennomføring av tjenestedirektivet i norsk rett.

Resultatene av kartleggingen viser at norsk rett i utgangspunktet inneholder få av de i proposisjonen nevnte restriksjoner overfor tjenesteytere, og at de aller fleste kan opprettholdes etter innlemmelse av tjenestedirektivet fordi de er ikke-diskriminerende, er begrunnet i tvingende allmenne hensyn og er forholdsmessige. Ut over behov for å vedta forskrift til inkassoloven og eventuelle behov for endringer i regelverket for eiendomsmeklingstjenester, er det kun avdekket behov for endring av forskrift til brukthandelslova.

Etter innlemmelse av tjenestedirektivet i EØS-avtalen skal resultatene av kartleggingen rapporteres til EFTAs overvåkingsorgan innen 28. desember 2009. Kommisjonen og EFTAs overvåkingsorgan skal videresende alle EØS-statenes rapporter til hver av statene, og de skal da evalueres gjennom en periode på seks måneder.

1.5.3 Eksterne utredninger

I arbeidet med å kartlegge konsekvensene av en gjennomføring av tjenestedirektivet i norsk rett har det blitt innhentet følgende 9 eksterne utredninger om direktivet:

• 1. Vurdering av samfunns- og næringsøkonomiske konsekvenser for Norge, levert av NUPI v/Leo A. Grünfeld i januar 2005.

• 2. Utredning som reviderer og videreutvikler den tidligere utredningen fra 2005 av NUPI v/Leo A. Grünfeld om samfunnsøkonomiske konsekvenser av tjenestedirektivet, levert av Menon Business Economics v/Leo A. Grünfeld og Gjermund Grimsby 3. mars 2008.

• 3. Gjennomgang av unntakene i det foreslåtte tjenestedirektivet, levert av professor Ola Mestad, Senter for Europarett, Universitetet i Oslo, 10. september 2006.

• 4. Utredning om virkningen av at opprinnelseslandsprinsippet ble tatt ut av tjenestedirektivet, levert av professor Finn Arnesen, Senter for Europarett, Universitetet i Oslo, 22. juni 2006.

• 5. Utredning om hvilke konsekvenser tjenestedirektivet kan ha for Regjeringens arbeid mot sosial dumping, levert av FAFO i samarbeid med professor i arbeidsrett Stein Evju, juridisk fakultet, Universitet i Oslo, 29. februar 2008.

• 6. Utredning om hva direktivet betyr for løsning av oppgaver i offentlig regi og brukerne av offentlige tjenester, levert av professor Erling Hjelmeng, juridisk fakultet, Institutt for privatrett, Universitetet i Oslo, 22. februar 2008.

• 7. Utredning om hva direktivet betyr for løsning av oppgaver i offentlig regi og brukerne av offentlige tjenester – en økonomisk/administrativ tilnærming, levert av professor Bjarne Jensen, Høgskolen i Hedmark, 1. mars 2008.

• 8. Utredning om hvilke konsekvenser tjenestedirektivet vil ha for norske forbrukere og deres rettigheter i tilfeller der tjenesteyter er etablert i et annet EØS-land og utfører tjenesten i Norge, levert av advokatfirmaet Wikborg Rein 29. februar 2008.

• 9. Utredning om tjenestedirektivets mulige innvirkning på tjenester som ikke er omfattet av direktivet, levert av Advokatfirmaet Hjort 3. mars 2008.

Hovedkonklusjonene i utredningene viser at tjenestedirektivet ikke vil ha negative virkninger dersom det gjennomføres i norsk rett.

1.5.4 Gjennomføringslovgivning

Selv om det kun er avdekket enkelte behov for endringer i eksisterende lover og forskrifter som følge av tjenestedirektivet, inneholder direktivet flere bestemmelser som gir rettigheter eller plikter til private. En korrekt gjennomføring av tjenestedirektivet krever at slike bestemmelser nedfelles i lov eller forskrift. Det er ikke noen eksisterende lov hvor bestemmelsene i direktivet naturlig hører hjemme, eller som kan hjemle en forskrift som gjennomfører direktivet.

1.5.5 Høring

Nærings- og handelsdepartementet sendte forslag til gjennomføringslov på høring 1. juli 2008, og vil fremme en egen odelstingsproposisjon med forslag til lovvedtak.

Høringsinstansene er oppført i vedlegg 3 til denne proposisjonen. I høringsnotatet ble det gjort rede for konsekvensene av en eventuell gjennomføring av tjenestedirektivet i norsk rett. Forslag til gjennomføringslovgivning ble også fremlagt. Høringsinstansene ble blant annet bedt om å komme med merknader til gjennomføringsmåte, herunder om bestemmelsene i direktivet burde gjennomføres i lov eller forskrift. Dette var den fjerde offentlige høringen om tjenestedirektivet som ble gjennomført i Norge.

I den siste høringen reiste flere arbeidstakerorganisasjoner, politiske partier og interesseorganisasjoner spørsmål om hvorvidt direktivet kan hindre Regjeringens arbeid mot sosial dumping, og om vi vil kunne forbeholde grunnleggende samfunnstjenester for offentlig sektor. LO grunngir sitt syn med at det oppleves usikkerhet om fire elementer: 1) om tjenestedirektivet er til hinder for tiltak mot sosial dumping, 2) om allmenngjøringsinstituttet kan videreføres, 3) om grunnleggende samfunnsoppgaver fortsatt kan løses gjennom offentlig sektor og 4) om tjenestedirektivet berører nasjonale arbeidsrettslige spørsmål eller er til hinder for den norske modellen for trepartssamarbeid. Om usikkerheten på disse punktene ikke fjernes, mener LO at Norge bør reservere seg mot tjenestedirektivet. Disse punktene er vesentlige også for Regjeringen. Det følger av redegjørelsen i proposisjonen at Regjeringen er trygg på at dette er ivaretatt. YS, NITO, Akademikerne, Spekter og arbeidsgiverorganisasjonene er på sin side opptatt av at tjenestedirektivet vil kunne fjerne unødvendige handelshindringer samtidig som det sikrer god kontroll med tjenesteytere gjennom administrativt samarbeid, og at tjenestedirektivets regler trer i kraft i Norge samtidig som i øvrige EØS-land.

Arbeidsrettslige forhold og tiltak mot sosial dumping

Det har vært avgjørende for Regjeringen å sikre at tiltakene mot sosial dumping, slik de er nedfelt i Regjeringens to handlingsplaner, ikke er problematiske i henhold til tjenestedirektivet. Det står uttrykkelig i tjenestedirektivet artikkel 1 nr. 6 at arbeidsrett ikke berøres av direktivet. Tjenestedirektivet presiserer også i artikkel 1 nr. 7 at det ikke berører utøvelsen av grunnleggende rettigheter, som retten til å forhandle om, inngå og håndheve tariffavtaler og retten til arbeidskamp. I direktivet artikkel 3 nr. 1 a) er det videre presisert at utsendingsdirektivet skal gå foran tjenestedirektivet. Dette innebærer at tiltak begrunnet i arbeidsrettslige forhold eller HMS-forhold vil kunne gjennomføres uten å støte mot tjenestedirektivet.

De nye dommene fra EF-domstolen på arbeidsrettens område (Viking Line, Laval, Rüffert og Luxemburg) har ikke betydning verken for rekkevidden av eller innholdet i tjenestedirektivet. Disse avgjørelsene er truffet på grunnlag av EF-traktatens bestemmelser om rett til å etablere seg og yte tjenester i andre EØS-land, og utsendingsdirektivet. Selv om det skulle komme opp tilsvarende saker fremover etter at tjenestedirektivet er trådt i kraft i EU, vil slike saker måtte avgjøres etter reglene i EF-traktaten og utsendingsdirektivet. Tjenestedirektivet gjør ingen endring i dette.

Etter Regjeringens syn utgjør ikke de fire dommene noe stort problem for vårt arbeid mot sosial dumping. Regjeringen legger likevel betydelig vekt på å følge med på utviklingen i EU på dette rettsområdet. Regjeringen er innstilt på å bruke de kanaler vi har for å forsøke å påvirke utviklingen i ønsket retning.

Tjenestedirektivet endrer ikke mulighetene til å iverksette tiltak mot sosial dumping, sammenlignet med i dag. Direktivet er ikke til hinder for de allerede gjennomførte tiltakene i Regjeringens første handlingsplan eller de nye tiltakene som er foreslått i handlingsplan 2. Tjenestedirektivet er heller ikke til hinder for et solidaransvar og en forbedring og effektivisering av dagens allmenngjøringsordning, som er begrunnet i arbeidsrettslige hensyn.

Arbeidet og innsatsen mot sosial dumping vil også i fortsettelsen være en kontinuerlig prosess, der utviklingen på arbeidsmarkedet følges tett og behov for eventuelle ytterligere tiltak må vurderes løpende. Det er viktig å understreke at heller ikke eventuelle ytterligere tiltak mot sosial dumping vil kunne hindres av tjenestedirektivet, så lenge tiltakene er begrunnet i arbeidsrettslige hensyn.

Regjeringen er kjent med at det også foreligger utredninger mv. hvor det hevdes at tjenestedirektivet vil føre til mer sosial dumping og at direktivet vil legge begrensninger på mulighetene for å innføre tiltak for å verne arbeidstakerne, jf. særlig De Factos rapporter, senest fra april 2008, "EUs Tjenestedirektiv og kampen mot sosial dumping", som er laget av Roar Eilertsen og Stein Stugu. Konklusjonene i denne utredningen bygger imidlertid på en vurdering av forholdene knyttet til utsendingsdirektivet, EF-traktatens/EØS-avtalens bestemmelser samt EF-domstolens avgjørelser som er beskrevet i proposisjonen, og er som sådan ikke en vurdering av konsekvensene av tjenestedirektivet. Regjeringen kan dermed ikke se at De Factos utredning dokumenterer eller begrunner at tjenestedirektivet skulle ha noen direkte eller selvstendig betydning, for eksempel for innføring av et solidaransvar eller andre arbeidsrettslige tiltak mot sosial dumping.

Offentlige tjenester

Mulighetene for å løse samfunnsmessige oppgaver gjennom offentlig sektor påvirkes ikke av tjenestedirektivet. Det fremgår uttrykkelig av direktivet at det ikke berører medlemsstatenes organisering og finansiering av offentlige tjenester. Direktivet berører dermed ikke statens eller kommunenes adgang til å bestemme hvorvidt tjenester skal privatiseres, konkurranseutsettes eller rekommunaliseres. Nasjonale myndigheter definerer selv hvilke tjenester som skal konkurranseutsettes. Dette må imidlertid gjøres i tråd med konkurransereglene i EØS-avtalen, på samme måte som i dag.

Helse- og omsorgsdepartementet, som har ansvar for en rekke viktige offentlige tjenester i Norge, vurderer avgrensningen i tjenestedirektivet mot offentlige tjenester, inkludert helsetjenester, som tilfredsstillende. Kunnskapsdepartementet melder i sin høringsuttalelse at de ikke har funnet behov for å endre lovgivningen på sine ansvarsområder som følge av direktivet. Offentlige myndigheter beholder sine styringsmuligheter over offentlige og offentlig finansierte tjenester.

Tjenestedirektivet regulerer kommersielle tjenester som ytes av tjenesteytere etablert i en EØS-stat. Offentlige tjenester er derfor i utgangspunktet omfattet av tjenestedirektivet bare hvis tjenestene er av økonomisk karakter og er konkurranseutsatt. Slike tjenester omtales i direktivet som tjenester av allmenn økonomisk interesse. For denne typen offentlige tjenester gjelder likevel bare tjenestedirektivets regler om etablering, og ikke direktivets regler om midlertidig tjenesteyting. Dette betyr at kravene i eventuelle tillatelsesordninger skal være ikke-diskriminerende, begrunnet i tvingende allmenne hensyn, forholdsmessige, klare og objektive, og tilgjengelige og forutsigbare. Dette er også vilkår som gjelder i dag, jf. EF-domstolens rettspraksis. På dette punktet er tjenestedirektivet derfor en samling og stadfesting av dagens rett.

1.6 Administrative og økonomiske konsekvenser

1.6.1 Generelt

De økonomiske virkningene for næringslivet ved en innlemmelse av tjenestedirektivet i EØS-avtalen og gjennomføring i norsk rett, vil blant annet avhenge av hvor mye handelen med tjenester endrer seg i årene fremover.

Tjenestedirektivet kan imidlertid gjøre det lettere å møte noen av utfordringene som økt handel kan medføre, gjennom økte tilsynsmuligheter som følge av administrativt samarbeid.

1.6.2 Administrativt samarbeid

Tjenestedirektivet stiller krav til administrativt samarbeid mellom tilsynsmyndighetene i EØS-statene, ved bruk av det elektroniske verktøyet IMI. Dette skal ikke medføre mer arbeid for myndighetene, men tvert imot effektivisere det administrative samarbeidet som til en viss grad pågår allerede. IMI vil gjøre samarbeidet i EØS-området mer oversiktlig og effektivt ved at de ulike myndighetene arbeider innenfor ett og samme elektroniske system, på tvers av statsgrensene. EØS-reglene om beskyttelse av personopplysninger i direktiv 95/46/EF og forordning 45/2001/EF skal følges ved utveksling av informasjon i IMI. Det eneste som kreves for å ta i bruk IMI til administrativt samarbeid er tilgang til PC med internettilgang. De ansvarlige myndighetene må ut over det sørge for at brukerne av systemet deltar på en kort opplæring i regi av Nærings- og handelsdepartementet. Nærings- og handelsdepartementet vil dessuten opprette en hjelpetjeneste for brukerne.

1.6.3 Nasjonalt kontaktpunkt

Opprettelse av nasjonalt kontaktpunkt skal bidra til at det blir enklere for tjenesteytere å etablere seg i en stat eller å drive midlertidig tjenesteyting i andre EØS-stater enn der man er etablert. Næringsdrivende vil kunne få bedre oversikt over hvilke krav som gjelder i andre EØS-stater, og spare tid og penger på at all informasjon og alle søknadsprosesser finnes tilgjengelig på ett sted.

Etablering og drift av det nasjonale kontaktpunktet gjennom Altinn-portalen vil kreve ressurser hos Brønnøysund-registrene. I tillegg vil myndighetene som har ansvar for ulike registrerings- og tillatelsesordninger måtte sette av ressurser for å tilrettelegge nødvendig informasjon og nødvendige søknadsprosesser elektronisk via Altinn-portalen. På sikt forventes det imidlertid å bidra til en forenkling og effektivisering, også for offentlige myndigheter. Utviklingen av elektroniske tjenester i det offentlige vil dessuten bli bedre samordnet innenfor sektorer som dekkes av tjenestedirektivet. Det kan gi positive ringvirkninger for utviklingen av elektroniske forvaltningsløsninger i andre sektorer. Det understrekes at Stortinget ikke med dette forventes å ta stilling til finansieringen. Eventuelle bevilgningsbehov vil bli forelagt Stortinget i de ordinære budsjettprosessene.

1.7 Konklusjon og tilrådning

Norges åpne økonomi er avhengig av at den internasjonale handelen fungerer for å opprettholde høy sysselsetting og verdiskaping. Det må forhindres at norsk næringsliv blir diskriminert gjennom å bli stilt overfor andre regler enn næringslivet i de statene vi handler mest med, nemlig EU-statene. I tråd med Soria Moria-erklæringen har det vært et hovedmål for Regjeringen å unngå et tjenestedirektiv som fører til sosial dumping. Regjeringen arbeidet derfor aktivt for å påvirke innholdet i direktivet før det ble vedtatt. Direktivet ble endret på flere punkter fra Kommisjonens opprinnelige forslag. Samtlige utredninger om tjenestedirektivet som Regjeringen har fått gjennomført, konkluderer med at direktivet ikke vil ha negative konsekvenser av betydning i Norge. Heller ikke den siste høringen avdekker negative konsekvenser. Høringsnotatet, de eksterne utredningene og de gjennomførte høringsrundene om tjenestedirektivet har gitt Regjeringen et godt grunnlag til å fatte beslutning om innlemmelse av tjenestedirektivet i EØS-avtalen.

Tjenestedirektivet øker forutsigbarheten ved handel med tjenester, og er ikke til hinder for tiltakene mot sosial dumping, allmenngjøringsinstituttet, eller at samfunnsoppgaver løses i offentlig sektor. Nasjonal arbeidsrett kan berøres av EØS-avtalen, men ikke av tjenestedirektivet.

Nærings- og handelsdepartementet tilrår at Norge deltar i en beslutning i EØS-komiteen om innlemmelse av direktiv 2006/123/EF om tjenester i det indre marked (tjenestedirektivet) i EØS-avtalen.

Utenriksdepartementet slutter seg til dette.