1. Det vises til svar på
Forsvarskomiteens spørsmål nr. 3 i brev av 6. mars 09, hvor det fremkommer
at Lockheed Martin (LM) har tilbudt 48 F-35 til en anskaffelseskostnad
på 18 milliarder kroner.
Er
summen på 18 milliarder kroner å forstå som en fast pris?
Er dette pristilbudet
helt eller delvis gjenstand for reguleringer, og i så tilfelle hvor
stor andel og etter hvilke(n) indeks(er).
Er det elementer i
denne prisen som vil bli gjenstand for fortsatte forhandlinger og
i tilfelle: hvor stor andel av prisen vil dette gjelde?
Anskaffelseskostnaden på 18 milliarder kroner for
48 F-35 er ikke å regne som en tilbudt fastpris, men som en estimert
kostnad.
Tidspunktet for produksjon og leveranser av Norges
fly gjør at vi vil dra stor nytte av en lærekurveeffekt opparbeidet
gjennom årlige såkalte Low Rate Initial Production (LRIP)-kontrakter,
til sammen åtte stykker, i årene fram mot 2015. Dette er lagt inn
som en forutsetning i pristilbudet fra amerikanske myndigheter på
48 fly. LRIP-kontraktene gjennomføres som kostnadskontrakter med
insentiver, mens de påfølgende Full Rate Production-kontraktene
vil være basert på fastpris. Slik det ser ut i dag vil hovedtyngden av
våre fly omfattes av sistnevnte regime.
På samme måte som for de åtte øvrige partnernasjonene,
vil de norske flyene bli anskaffet gjennom den allerede inngåtte
avtalen som regulerer F-35-anskaffelsen (Production, Sustainment
and Follow-on Development (PSFD) Memorandum of Understanding (MOU)).
Alle partnernasjonene, inkludert USA, vil gjennom denne avtalen
betale samme pris for fly av samme type/konfigurasjon levert i samme
tidsrom.
Summen på 18 milliarder kroner for 48 fly har vært
gjenstand for reguleringer i forhold til den pris som ble tilbudt
av amerikanske myndigheter i april 2008. Summen er en nåverdiberegnet
kostnad i 2008-kroner, det vil si at den inneholder påslag for antatt
realpris- og enhetskostnadsvekst (relevant prisnivå i de årene kampflyene anskaffes).
Valutatermer (gitt av Finansdepartementet) er benyttet for å beregne
fremtidig vekslingskurs mellom amerikanske dollar og norske kroner,
slik at kostnaden har vært mulig å omregne til norske kroner. Videre
neddiskonteres kostnaden med kalkulasjonsrente som gir nåverdi inkludert
realkostnadsvekst i 2008-kroner.
Anslaget på 145 milliarder 2008-kroner (for
56 fly) i totale levetidskostnader for å drifte et kampflyvåpen
basert på F-35 i en 30-årsperiode er for øvrig ikke et "best case"
anslag, men det som anses som "mest sannsynlig" anslag eller den
såkalte forventningsverdien. En "best case" der alle forutsetninger
om kostnader slår positivt ut vurderes til ca 20 milliarder 2008-kroner
lavere. I tråd med god forvaltningsskikk og allment aksepterte beregningsmetoder
er det i St.prp. nr. 36 (2008-2009) forventningsverdien som er lagt
til grunn.
Den videre prosessen i forhold til anskaffelse reguleres
i detalj i den nevnte PSFD MOU. Prosessen innebærer at de partnernasjoner
som skal ha flyleveranse i samme periode, fremsender hver sin såkalte
Participant Procurement Request (PPR) til JSF Program Office (JPO).
JPO, i fellesskap med berørte partnernasjoner, konsoliderer så de
nasjonale PPR til en Consolidated Procurement Request, som igjen
danner grunnlaget for en forespørsel (Request for Proposal (RFP))
til leverandøren Lockheed Martin (LM).
U.S. Department of Defence (ved JPO) vil være kontraktpart
på vegne av Norge, så vel som for de andre partnernasjonene, og
det er JPO som fører forhandlingene med LM. I prosessen frem mot
kontraktinngåelse vil selvsagt berørte partnernasjoner få anledning
til å delta i evalueringen av tilbudet fra LM, og i planlegging
og gjennomføring av de påfølgende kontraktsforhandlingene. Norge
(og andre involverte nasjoner) vil få den ferdig forhandlede kontrakten oversendt
for godkjenning før den signeres. Videre har man også mulighet til
å delta i kontraktsadministrasjonen av egne leveranser. Slik fremdriften
i programmet ser ut i dag, vil Norges PPR fremsendes ultimo 2011,
RFP oversendes LM høsten 2012, tilbud fra LM forventes å foreligge
medio 2013 og kontrakt inngås tentativt primo 2014.
2. Flere svenske og norske
nyhetskilder har de siste dagene skrevet om rapporten GAO-09-303, JOINT
STRIKE FIGHTER - Accelerating Procurement before Completing Development
Increases the Government's Financial Risk, fra U.S. Government Accountability
Office til den amerikanske kongressen.
Hva er statsrådens kommentar
til innholdet i rapporten, og hvilke konsekvenser anser statsråden
at de funnene som legges frem i rapporten har for den norske anskaffelsen?
Den amerikanske riksrevisjonen, GAO, leverte 12. mars
2009 en ny årlig rapport knyttet til F-35-programmet. Innholdet
i årets rapport skiller seg i liten grad fra de fire forutgående
års rapporter, og det fremføres nok en gang kritikk innenfor to
hovedområder. For det første hevdes det at utviklingen av flyet
vil ta lenger tid enn tidligere antatt, med den konsekvens at både
utviklings- og anskaffelseskostnadene vil øke i forhold til det
som tidligere er estimert. For det andre påpekes den store risikoen
ved å drive utvikling, testing og produksjon av flyet på samme tid.
Denne GAO-rapporten fremstår imidlertid som noe mindre kritisk og
noe mer optimistisk på programmets vegne enn hva tilfellet har vært i
tidligere rapporter.
På samme måte som i tidligere år imøtegår amerikanske
myndigheter, representert ved Department of Defense (DoD) og JSF
Program Office (JPO) helt eller delvis kritikken fremført av GAO.
Spesielt er man kritiske til hvordan GAO beregner kostnader. Når
det gjelder forholdet knyttet til utvikling, testing og produksjon
på samme tid, har dette vært gjenstand for en prinsipiell diskusjon
blant ulike amerikanske myndighetsorganisasjoner i en årrekke. DoD mener
at denne tilnærmingen, såkalt "spiral development" – der erfaringer
fra testingen mates tilbake til utviklingen for så å inngå i gjeldende produksjonsversjon,
er veien å gå for å få frem avanserte plattformer innen rimelig
tid. GAO er på sin side blant aktørene som hevder at man må oppnå
større modenhet i utviklingen, før man i det hele tatt starter opp
produksjonen. DoD har imidlertid valgt å følge opp de to konkrete
anbefalingene GAO tar til orde for i årets rapport. Det innebærer
at DoD innen 1. oktober i år skal rapportere til den amerikanske
kongressen på ulike elementer knyttet til forskjellige kontraktsregimer,
inkludert usikkerhetshåndtering. I tillegg skal JPO stille krav
overfor hovedleverandøren om at det gjennomføres periodiske risikoanalyser
som muliggjør iverksetting av tiltak på et tidligst mulig tidspunkt.
Forsvarsdepartementet tar selvsagt GAO-rapportenes
betraktninger, funn og anbefalinger på alvor. Det fremkommer imidlertid
ingenting i årets rapport som endrer departementets syn på de forutsetningene
for anskaffelses- og levetidskostnadsberegningene som inngikk i
regjeringens beslutningsunderlag knyttet til valg av fremtidig kampfly
i fjor høst. Det er også slik at en rekke av de usikkerhetsfaktorene
som GAO gjennom årene har pekt på, er tatt hensyn til i kampflyprosjektets
usikkerhetsbetraktninger.
Et så stort og komplisert utviklingsprogram
som F-35-programmet er naturlig nok beheftet med usikkerhet, både
med hensyn til tid, kostnader og ytelse. Fra norsk side planlegges
det anskaffelse av fly med leveranser fra ca. 2016, dvs. på et tidspunkt
når usikkerheten knyttet til alle de tre nevnte sentrale parametrene
sannsynligvis er redusert til et absolutt minimum.