Regjeringa ser på lokal utviklingskraft som
ein sentral føresetnad for å nå distrikts- og regionalpolitiske
mål. Ei positiv utvikling når det gjeld måla om fridom til busetjing
og utnytting av ressursane i alle delar av landet, føreset at lokalsamfunn,
kommunar og regionar er attraktive for busetjing og næringsaktivitet.
Kommunane har ei viktig leiarrolle i lokalt utviklingsarbeid.
Grunnlaget for ei positiv lokal samfunnsutvikling ligg ofte i ei
blanding av det å utvikle næringsliv og tettstad- og bustadområde,
og kulturuttrykk og tenester, drive fram av lokale eldsjeler og
entreprenørar og ein endringsorientert kommune. Samarbeid over kommunegrenser
er mange stader avgjerande for å få nok kraft. I tillegg vil ei
aktiv haldning frå kommunen til utvikling av lokaldemokratiet gjennom
medverknadsordningar, openheit og debatt, i seg sjølv gjere det
meir attraktivt å bu i ein kommune.
Kommunal- og regionaldepartementet ser på mobilisering
av ungdom og unge i etableringsfasen som sentralt for å fremje ei
positiv lokal samfunnsutvikling. Busetjingsvala til unge i etableringsfasen
er også avgjerande for utviklinga i busetnadsmønsteret i landet
over tid.
Departementet vil vurdere å setje i gang eit
program for å stimulere bulyst i distriktsområde med midlar til
lokale og regionale utviklingstiltak. Her vil unge i etableringsfasen
vere sentrale. Programmet skal mellom anna stimulere til nye møteplassar
og vidareutvikle kunnskap om kva som aukar sjansen for at busette
og tilflyttarar vert buande i distriktskommunar, herunder kva som
styrkjer inkludering av tilflyttarar.
Mange kommunar, lokalsamfunn og samarbeidsregionar
driv eit aktivt arbeid for å styrkje eiga vekstkraft, ofte med god
støtte frå regionalt nivå.
Kommunal- og regionaldepartementet vil ta initiativ
til ei satsing for å styrkje arbeidet i kommunane med lokal samfunnsutvikling,
og for å styrkje det regionale samarbeidet om støtte til slikt arbeid.
Departementet legg vekt på at kommunane har utviklingskompetanse
(planlegging, prosessleiing, mobilisering osv.) og kan ta ansvar
for eit kontinuerleg arbeid med å vidareutvikle lokalsamfunnet.
Det omfattar både næringsutvikling, tenestetilbod, attraktive og gode
sentra, møtestader, bustadmiljø og inkludering av tilflyttarar.
Fordi fylkeskommunane er hovudansvarlege for regional utvikling
og for samarbeid og dialog med kommunane om lokal samfunnsutvikling,
legg departementet opp til at fylkeskommunane skal ha hovudansvaret
for gjennomføring av arbeidet. Satsinga vil vere særleg viktig for
små kommunar og små byar og regionale sentra med svak utvikling
i folketal og sysselsetjing innanfor det distriktspolitiske virkeområdet,
men bør vere eit utviklingstilbod til alle kommunar med utfordringar
når det gjeld utviklingskompetanse.
Staten og fylkeskommunane stør opp om og styrkjer
innsatsen for lokal samfunnsutvikling gjennom økonomiske og juridiske
rammevilkår og særskilde program innanfor ulike tema. Staten har
også forventningar til at kommunane tek tak i utfordringar på ulike
samfunnsområde og legg til rette for dette gjennom økonomiske ressursar, rettleiing
og utvikling av metodar og verktøy.
Dei statlege initiativa, programma og forventningane
utgjer eit mangfald av tema som kvar på sin måte er viktige for
lokal utvikling eller for å nå nasjonale mål. Samstundes kan mangfaldet
av initiativ og forventningar verke massivt for kommunar og lokalsamfunn.
Dette krev at statlege verksemder med ansvar for overlappande politikkområde
samarbeider godt om utviklingsarbeid, og at fylkeskommunane og regional
stat samarbeider nært overfor kommunane om dette i fylka.
Program og tiltak som skal styrkje lokal samfunnsutvikling
må ha eit heilskapleg grep, på tvers av sektorar og politikkområde.
Samfunnsplanlegginga etter plan- og bygningslova er eit viktig verktøy
i denne samanhengen. Samstundes bør arbeidet med samfunnsdelen av kommuneplanen
vere kopla til konkrete utviklingstiltak, mobilisering og arenaskaping
i kommunen eller regionen for å auke interessa for lokale utfordringar
meir generelt. Føresetnadene for å fremje lokal samfunnsutvikling
og for ei vellykka kommunal samfunnsplanlegging er derfor ofte to
sider av same sak.
For kommunar med liten kapasitet og kompetanse
innan eit område, kan samarbeid med nabokommunane vere ein nøkkel
til å styrkje den lokale samfunnsutviklinga.
I distrikts- og regionalpolitikken er næringsutvikling
sentralt for tilgang på attraktive arbeidsplassar og utnytting av
ressursane i alle delar av landet. Kommunane har fleire roller som
er viktige for å fremje næringsutvikling. Ei av desse rollene er
å drive aktivt næringsutviklingsarbeid overfor entreprenørar og
bedrifter.
Kommunal- og regionaldepartementet legg derfor
opp til at fylkeskommunane skal fordele midlar til kommunale næringsfond
til næringssvake kommunar. I budsjettet for 2009 er dette berekna til
å utgjere 145 mill. kroner. Midlane skal gjere kommunane i stand
til å leggje til rette for auka vekst, verdiskaping og sysselsetjing
bygd på lokale fortrinn og potensial.
Regjeringa ser på utviklinga av attraktive stader å
bu og leve i som eit sentralt verkemiddel for tilflytting og busetjing.
Stadutvikling bør vere ein del av regionale utviklingsstrategiar
på line med andre tiltak for å styrkje lokal samfunnsutvikling.
Dette er særleg viktig i mindre regionale sentra for å gjere dei
attraktive for unge i etableringsfasen. Erfaringane tilseier at
det er behov for å stø kommunane både fagleg og økonomisk for å
få til gode stadutviklingsprosessar.
Kommunal- og regionaldepartementet legg vekt på
at fylkeskommunane vidareutviklar si rolle for å sikre eit godt
regionalt samarbeid om stadutvikling overfor kommunane.
Kommunane har gjennomgåande låg kompetanse i
omdømmearbeid som går på profilering og marknadsføring. Departementet
har hatt som mål å medverke til å utvikle og informere om praktiske
metodar i slikt arbeid. I tillegg ønskte departementet å setje omdømmearbeid
på den politiske dagsordenen, både nasjonalt og lokalt.
Gode lokale tenestetilbod er heilt sentralt
for attraktiviteten til ein stad. Kommunane må sjå utviklinga av
tenestetilbod og lokalsamfunn i samanheng med nye utviklingstrekk
i samfunnet. Til dømes vil dei demografiske endringane med sterk
vekst i talet på eldre og relativt ressurssterke seniorgenerasjonar,
stille store krav til utvikling av "aldersvennlege" lokalsamfunn med
betre tilpassing og større grad av universell utforming. Samstundes
står samfunnet overfor krevjande omsorgsutfordringar dei neste tiåra.
Kommunal- og regionaldepartementet medverkar
til å styrkje grunnlaget for daglegvarebutikkar gjennom "Merkantilt
kompetanseprogram for utkantbutikkar" (MERKUR). Programmet fokuserer
på kompetansebygging for å gjere utkantbutikkane meir attraktive
og konkurransedyktige.
I område med reduksjon i folketalet kan lokale initiativ
retta direkte mot innflyttarar og potensielle tilflyttarar spele
ei sentral rolle for å auke tilflyttinga.
Erfaringane tilseier at det ikkje er nok å få
folk til å flytte til eit område. Det er også viktig å arbeide aktivt
med inkludering for å unngå at dei som flyttar til ein kommune,
flyttar ut igjen etter kort tid.
Miljøverndepartementet og KS har inngått ein femårig
samarbeidsavtale om programmet "Livskraftige kommunar – kommunenettverk for
miljø og samfunnsutvikling". I programmet kan kommunar jobbe systematisk
og kreativt med miljø- og samfunnsutvikling i nettverk med andre
kommunar. Programperioden går over 5 år frå 2006 til utgangen av
2010. Målet er å få med inntil 200 kommunar. Ved utgangen av 2008
var om lag 190 deltakarkommunar med, fordelte på 35 nettverk.
Tilgang på bustad er ein grunnleggjande føresetnad
for å nå målet om reell fridom til busetjing. Det er derfor eit
bustadpolitisk mål å leggje til rette for god finansiering av bustader
i heile landet. Låneordningane til Husbanken er sentrale verkemiddel
for å nå dette målet.
Kommunane har det lokale ansvaret for bustadpolitikken.
Kommunal- og regionaldepartementet legg vekt på at kommunane fører
ein heilskapleg bustadpolitikk, kopla til sektorovergripande planar.
I overkant av 34 000 landbrukseigedommar med bustadhus
er utan fast busetjing. Desse representerer verdifulle ressursar
og har eit stort potensial for busetjing og verdiskaping.
I budsjettet for 2008 varsla Landbruks- og matdepartementet
forslag om endringar i dei gjeldande reglane om buplikt, for å gjere
dei meir målretta, meir føreseielege og enklare og lettare å forstå
for brukarar av lovverket. Forslaget har vore på høyring, og eit
stort fleirtal av høyringsinstansane stør alle forslaga. Som ei oppfølging
av dette legg Landbruks- og matdepartementet fram forslag til endringar
i konsesjonslova, jordlova og odelslova for Stortinget våren 2009.
Kommunane kan ved å leggje universell utforming
til grunn for planlegging og verksemd, fremje kvalitetar som er
viktige for alle innbyggjarane, og som er heilt naudsynte for somme. Universell
utforming er eit viktig perspektiv å ha med i arbeidet med stadutvikling,
og er også relevant i arbeidet med næringsutvikling, til dømes i
samband med reiseliv. Ved bruk av midlar til regional utvikling
er det viktig at prosjekta er i tråd med universell utforming.
Arbeid i kommunane med å førebyggje sjukdom og
kriminalitet medverkar til å gjere stadene attraktive og tryggje
å bu i.
Eit hovudgrep i folkehelsepolitikken er å styrkje folkehelsearbeidet
gjennom meir varige strukturar for sektorovergripande innsats, og
gjennom å sikre at omsynet til helse vert teke hand om i ordinære
plan- og styringsdokument. God forankring i fylke og kommunar er
ein føresetnad for å gjere folkehelsearbeidet meir systematisk,
heilskapleg og langsiktig.
Det å utvikle dei positive kvalitetane til ein
mindre stad, by eller region, er nært knytt til bevisstgjering av
kor viktig kultur og kulturaktivitetar er for individ, næringsliv
og samfunn. Utvikling av lokale kulturuttrykk og kulturaktivitetar
kan derfor vere viktig i stad- og byutvikling. Kultur er uttrykk
for verdigrunnlag og tradisjonar som bind eit samfunn saman i eit
sosialt fellesskap. Kunst, kultur, idrett og frivillig arbeid gjer
samfunnet rikare og er avgjerande for fellesskap, livskvalitet og
utviklinga til menneske. Kulturaktivitetar er også ein viktig del
av arbeidet for auka toleranse og forståing på tvers av kulturar og
folkegrupper.
Gjennom målretta tiltak og ei generell styrking av
verkemiddel gjennomfører Regjeringa eit løft for kulturen og frivillig
sektor.
Regjeringa meiner at kommunane gjennom samarbeid
med frivillige organisasjonar kan verte betre i stand til å mobilisere
til frivillig innsats til beste for den enkelte og fellesskapet,
og dermed styrkje grunnlaget for utvikling av attraktive stader.
Kultur- og kyrkjedepartementet vil understreke at
dei enkelte kommunane bør utvikle ein lokal politikk for frivillig
sektor. Det er viktig at kommunen legg til rette for lokalt frivillig
virke gjennom lokale eller anlegg, og at frivillig sektor vert involvert
i arbeidet med kommunale planar. Partnarskap mellom ulike aktørar
kan skape nye løysingar og resultat som ikkje ville vore mogleg utan
samarbeid.
Komiteen mener det
bør settes i gang et program for å stimulere bolyst i distriktsområder med
midler til lokale og regionale utviklingstiltak. Komiteen støtter
fokuset på unge i etableringsfasen og mener også at perspektivet
med å styrke inkludering av tilflyttere er svært viktig.
Komiteens medlem fra Venstre ser
at distriktene og bygdene er i endring. Gårdsenhetene blir større
og færre. I mange bygder blir gårdstun stående uten bosetting. Over
40 000 gårdsbruk i Norge står ubebodd. Parallelt skjer det gjerne
en "forgubbing", ved at de eldste blir boende mens småbarnsfamilier
ikke velger å flytte inn. I mange kommuner og fylker er det vanskelig
å få bygge nye hus eller tilpasse gårdstun i spredtbygde strøk.
Dette skyldes gjerne en kombinasjon av mangelfull lokal planlegging,
rigid inngripen fra fylkesmennene knyttet til jordvern og manglende
tilpasning av det sentrale lovverket. Dette medlem forstår
at det kan være lite attraktivt for unge mennesker å bosette seg
i grender der det er langt mellom barnefamiliene og hvor næringsgrunnlaget
er ensidig. Dette medlem tror at mange kan tenke
seg å bo i "klynge", grend eller tun – litt mer landsby, enn hva
tradisjonen har vært i Norge. Dette medlem oppfordrer
derfor Regjeringen til å sette i gang et landsomfattende prosjekt
for bolyst i distriktene. Målet må være å få erfaring med fortetting
av eksisterende smågrender, utvikling av klyngetun og alternative
boformer i distriktene. For å få aldersblanding og næringsvirksomhet
inn, kan det gjerne planlegges med både barnehager, omsorgsboliger
og mikroversjoner av næringshager for de som driver enkeltmannsforetak
og ønsker seg et kollegialt fellesskap.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, støtter at fylkeskommunen skal fordele
midler til kommunale næringsfond, og ber Regjeringen vurdere en
ytterligere styrking i kommende budsjetter. Flertallet viser
til at fylkeskommunene kan gjøre vurderinger om at også andre kommuner
kan få næringsfond.
Flertallet har merket seg at
departementet legger opp til at fylkeskommunene skal øke tildelingen
til kommunale næringsfond videre i takt med eventuelle økninger
i de regionale utviklingsmidlene til fylkeskommunene. Flertallet støtter
dette.
Komiteen mener at
kommunene bør styrke sin kompetanse i omdømmearbeid, og ser at bedre markedsføring
vil kunne tiltrekke både flere tilflyttere og turister. Komiteen er
enig i at et godt lokalt tjenestetilbud er helt sentralt for attraktiviteten
til et sted. Et godt tjenestetilbud forutsetter en kommuneøkonomi
som gir økt handlingsrom for den enkelte kommune og fylkeskommune.
Komiteen ser MERKUR som et viktig
redskap for å sikre befolkningen på mindre steder tilgang til grunnleggende
daglige tilbud av varer og private tjenester og ser positivt på
at erfaringene fra MERKUR også kan komme bensintilbydere til gode. Komiteen mener
at selv om andre tjenestetilbydere kan ha nytte av MERKUR-programmets
ressurser er det viktig at MERKUR-programmet fokuserer på å sikre
grunnleggende privat vare- og tjenestetilgang, og ikke sprer innsatsen
på for mange områder. Komiteen viser også til at
det allerede eksisterer kompetansetilbud rettet mot reiselivsnæringen
som blant annet finansieres av de regionale utviklingsmidlene i
regi av fylkeskommunene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, vil vise
til flertallsmerknaden i Budsjett-innst. S. nr. 5 (2008–2009) fra
Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre om investeringsstøtteordning
for de mest utsatte butikkene i utkant-Norge. Her står følgende:
"Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, har merket seg at det er behov for en
investeringsstøtteordning til de mest utsatte butikkene i Utkant-Norge.
En investeringsstøtte må komme som et supplement til det arbeidet som
i dag skjer i Merkur-programmet når det gjelder kompetanseheving
og tilrettelegging av ulike funksjoner som for eksempel post og
tipping til utkantbutikkene.
Flertallet mener at Innovasjon
Norges virkemidler skal innrettes slik at det kan gis tilskudd til investeringer
for små utkantbutikker for å gi bygdene tidsmessige butikker i form
av moderne lokaler og utstyr.
Flertallet ber derfor
Regjeringen vurdere om reglene kan endres slik at utkantbutikkene
i Merkur-programmet kan komme inn under Innovasjon Norges investeringstilskuddsordninger."
Komiteen mener at
det skal etableres en egen ordning med investeringsstøtte til nærbutikker som
deltar i MERKUR-programmet. Komiteen ber Regjeringen
legge fram forslag om hvem som skal forvalte en slik ordning. Investeringsstøtten
skal komme i tilegg til ordningen med utviklingsstøtte. Komiteen vil
understreke viktigheten av at en slik investeringsstøtteordning
er på plass i løpet av 2010.
Komiteen gir sin tilslutning
til at Miljøverndepartementet og KS har inngått en femårig samarbeidsavtale
om programmet "Livskraftige kommuner – kommunenettverk for miljø
og samfunnsutvikling".
Komiteen har spesielt merket
seg at Regjeringen vil ta initiativ til ei satsing for å styrke
arbeidet i kommunene med lokal samfunnsutvikling. Komiteen mener
attraktive lokalsamfunn, utviklet gjennom bred medvirkning og deltakelse, både
i byene og bygdene, gir innbyggerne mer å leve for og av. Å utnytte
potensialet i lokale ressurser hos innbyggerne og på stedet der
de bor, gir trivsel og framtidstro.
Komiteen sier seg enig i at tilgang
på bolig er en grunnleggende forutsetning for å nå målet om reell
frihet til bosetting. Komiteen har merket seg at
enkelte distrikter opplever fraflytting fordi det er mangel på egnede
boliger. Folk som ønsker å flytte fra eneboliger til blokkleiligheter,
må flytte nærmere tettsteder og byer. Komiteen mener
at det gjennom Husbanken må stimuleres til at kommunene legger til
rette for bygging av ulike typer boliger. Komiteen mener
at det er vanskeligere å få til nybygging i distriktene fordi byggekostnaden
ofte er høy i forhold til markedsverdien. Det gjør det mer risikofylt
å bygge.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti mener at i områder med lav bosetting og stor
mangel på boliger, bør det vurderes innført distriktstilskudd gjennom
Husbanken og en ordning med tilbakeføring av moms ved nybygging.
Komiteen mener det
er viktig at Husbanken kan gi lån i områder av landet der det ordinære bankvesenet
ikke ønsker å gi boliglån eller bare gir tilbud om lån med høye
renter. Dette medvirker blant annet til at Husbanken har en høyere andel
av boligfinansieringen i de nordlige fylkene enn ellers i landet. Komiteen vil
i den sammenhengen peke på betydningen av at staten bærer tapsrisikoen
for grunnlånet, som Husbanken kan gi til bygging av nye boliger
og til utbedring av eksisterende boliger. Komiteen legger
også vekt på at storparten av kommunene i landet benytter seg av
ordningen med startlån fra Husbanken. Dette er lån som kommunene fordeler
videre til innbyggere for kjøp av ny eller brukt bolig, til utbedring
av bolig eller til refinansiering av eksisterende boliglån. Komiteen har
merket seg at departementet 2008 satte i gang en treårig forsøksordning
med lik risikofordeling for startlån, for å øke etableringer i små distriktskommuner
med et svakt boligmarked. Komiteen legger vekt på
at dette forsøket blir evaluert og fulgt opp.
Komiteen viser til at Landbruks-
og matdepartementet, som en oppfølging av arbeidet med endringer
i reglene knyttet til boplikt, har foreslått endringer i konsesjonsloven,
jordloven og odelsloven i Ot.prp. nr. 44 (2008–2009). Komiteen viser
til de respektive fraksjonenes merknader i Innst. O. nr. 90 (2008–2009).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener lovverket som
omfatter eiendomspolitikken i landbruket må samordnes, forenkles
og moderniseres. Bøndene utgjør en stor gruppe næringsdrivende i
Norge, og det er viktig at de har gode og forutsigbare rammevilkår. Disse
medlemmer mener at trygghet for eiendomsretten er en viktig
verdi for det enkelte menneske, og bidrar til å sikre viktige samfunnsinteresser.
Eiendomsretten gir en personlig interesse av å forvalte eiendommen
i et langsiktig perspektiv, og at verdier på den måten holdes i
hevd i generasjoner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er negative til boplikt fordi dette innebærer et
alvorlig inngrep i eiendomsretten som både reduserer verdien av
folks eiendeler, og hindrer fri omsetning av boliger, eiendommer
og hytter. Disse medlemmer er videre av den oppfatning
at boplikt vil virke mot sin hensikt ved at boplikten gjør det mindre
attraktivt å investere i distriktene.
Disse medlemmer viser til at
landbrukseiendommer er underlagt en rekke reguleringer som ikke
hviler på annen eiendom. Disse medlemmer mener at
eiendomsreguleringene i jordbruket gjør bonden fattigere og fører
til at investerings- og risikoevnen i næringen blir redusert. Offentlige
reguleringer på landbrukseiendom fører også til at prisingen av
eiendom ikke skjer gjennom markedsmekanismer, slik tilfellet er
for annen eiendom. Dette er en urimelig forskjellsbehandling av
bonden som ikke bør få fortsette. Disse medlemmer mener
på generelt grunnlag at særreguleringer av jordbrukseiendom bør
begrenses mest mulig.
Disse medlemmer mener at ordningen
med at staten skal tvinge mennesker til å bo på de eiendommene som
er tilknyttet boplikt, er basert på en misforstått tanke om at det
bidrar til økt bosetting på bygda. Disse medlemmer mener
at det ikke er godt nok dokumentert at reguleringer i form av boplikt
fører til mer bosetting i distriktene eller økt utvikling i landbruket.
Snarere er effekten av boplikt at det blir flere passive eiere som
beholder gårdsbrukene så lenge de kan. Disse medlemmer viser
til Dokument nr. 8:40 (2006–2007), der Høyre fremmet forslag om nødvendige
lovendringer slik at boplikten og prisreguleringen av landbrukseiendom
kan oppheves.
Disse medlemmer viser til at
da konsesjonsloven ble endret i 2003, ble et av formålene med loven
endret ved at punktet om samfunnsmessig forsvarlig prisutvikling
på eiendommer ble tatt bort. Prisreguleringen ble mindre sentral
enn tidligere, men samme passus som ble tatt bort i formålet med
loven, ble tatt inn som et av flere særlige forhold av betydning
for konsesjon på erverv av landbrukseiendommer. Det stilles en rekke
krav til erververen, ervervet og formålet med ervervet, hvilket
betyr at det ikke er fritt fram for alle å skaffe seg landbrukseiendommer på
det frie marked. Prisen på eiendommen vil også gjenspeile de "heftelsene"
som loven pålegger. Disse medlemmer viser til Dokument
nr. 8:40 (2006–2007), der Høyre fremmet forslag om nødvendige lovendringer
slik at boplikten og prisreguleringen av landbrukseiendom kan oppheves.
Komiteen mener at
universell utforming er et viktig perspektiv å ha med seg i arbeidet
med stedsutvikling. Komiteen vil understreke at krav
til universell utforming skal legges til grunn i arbeidet med nybygg,
og at det innføres en tidsfrist for når de eksisterende publikumsbygg
skal tilfredsstille krav til universell utforming.
Komiteen er enig i at kunst,
kultur, idrett og frivillig arbeid gjør samfunnet rikere og er avgjørende
for fellesskap, livskvalitet og utviklingen til mennesket. Komiteen mener
at de frivillige organisasjonene og deres viktige arbeid må styrkes.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre viser til at de frivillige aktørene og
de frivillige organisasjonene er bærebjelken i det distriktsbaserte
kulturlivet. I svært mange bygder og tettsteder er dessuten dette
kulturlivet en av bærebjelkene i lokalsamfunnet. Statens kulturpolitikk
av i dag er preget av mange ord, gode intensjoner og ikke minst
et utall prosjekter og prosjektmidler. Mange av dem små og detaljrike.
I beste fall et mangfold. I verste fall et fragmentert kulturbyråkrati
som kveler frivillighet. Meldingen viser til at NIFU/STEP i 2007
la fram en kartlegging av lokale kulturbaserte tiltak i alle fylkene
i landet. En hovedkonklusjon fra undersøkelsen var at prosjektene
var mange og svært sammensette. Tiltakene varierte fra rene kommersielle
bedriftsetableringer via ulike former for lokale attraktivitetstilbud
og festivaler til rent kunstnerisk virksomhet. Det var likevel få
klare strategier på regionalt og lokalt nivå for hvordan kulturbaserte
aktiviteter best kunne stimulere og virke i lokalbaserte utviklingsprosesser.
Disse medlemmer vil påpeke at
om lag halvparten av norske kommuner ikke har en egen kulturetat.
Videre er det mange kommuner som har en kulturarbeider i halv stilling
eller mindre. Med lokale oppgaver på den ene siden og svært mange
regionale og nasjonale prosjekter på den andre siden, sier det seg
selv at det er stort press på den kommunale kulturadministrasjonen.
Så stort, at det i liten grad kan bli rom for å drive et helhetlig
arbeid og en koordinerende funksjon. Tilbake står vi med en samlet
kulturpolitikk som ikke viser noen vei, verken lokalt eller nasjonalt.
Disse medlemmer etterlyser en
kulturpolitikk på vegne av det frivillige kulturlivet, hvor kulturen
får en mer aktiv og selvstendig rolle i samfunnsutviklingsarbeidet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil understreke at
frivilligheten er en grunnleggende drivkraft i samfunnsutviklingen og
et viktig redskap i distriktspolitikken. Disse medlemmer viser
til betydningen av at frivillig sektor skaper og driver sitt virke
uten offentlig eller politisk overstyring. Disse medlemmer mener
det er viktig å skape bedre rammevilkår for den lokale frivilligheten,
både indirekte gjennom å styrke rammene for de sentrale organisasjonene,
men også direkte kanalisert ned på grasrotplanet. Disse medlemmer mener
kommunene har en viktig funksjon i å skape en helhetlig frivillighetspolitikk
lokalt, der også de rent lokale organisasjonene som mangler en nasjonal
overbygning, kan fanges opp. Disse medlemmer mener
det er nødvendig å sikre kommunene økonomiske rammer, som gjør det mulig
å ta et større ansvar for den "frivillige floraen" lokalt.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre viser til at de kommunale kultur- og musikkskolene
er svært viktige for det frivillige kulturlivet, og er en sentral
opplærings- og rekutteringsarena for det profesjonelle kulturlivet. Disse
medlemmer viser til at flere kommuner har, i tilknytning
til kulturskolene, ordninger med dirigent- og instruktørlønn. Disse
medlemmer viser til at erfaringer fra disse kan være nyttige
i videreutviklingen av det kommunale kulturtilbudet.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser for øvrig til forslag fra Kristelig Folkeparti
om å gjeninnføre den øremerkede støtten til kulturskolene, jf. Dokument
nr. 8:61 (2008–2009), Innst. S. nr. 209 (2008–2009), som ledd i
å fjerne ventelistene og bedre kvaliteten på tilbudene.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre understreker at den offentlige
støtten til lokalt frivillig kulturarbeid må tilpasses generelle
samfunnsendringer og økt kostnadsutvikling i samfunnet forøvrig, og
at det er behov for økt oppmerksomhet om det lokale kulturlivets
driftsmuligheter og rammebetingelser.
Komiteens medlem fra Høyre
og Kristelig Folkeparti mener det er nødvendig med økt fokus
på betydningen av lokale kulturbygg samt finansieringen av disse. Disse
medlemmer forventer at Regjeringen vil komme tilbake til
Stortinget med forslag som muliggjør en opptrapping av spillemidlene
til lokale og regionale kulturarenaer.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig
Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til bibliotekmeldingen,
St.meld. nr. 23 (2008–2009), som nylig ble lagt fram for Stortinget. Flertallet vil peke
på at folkebibliotekene skal være attraktive møteplasser i lokalsamfunnet,
tilgjengelige for alle. Utviklingen av møteplassfunksjonen må skje
i samhandling med innbyggerne, næringslivet, frivillige organisasjoner
og kommunen selv. Et estetisk utformet bibliotek med allsidig virksomhet
er med på å gjøre lokalsamfunnet attraktivt som bo- og arbeidsområde
og gir det identitet. En god fysisk arena er en forutsetning for
at biblioteket kan utvikle sin rolle som kulturinstitusjon og aktiv
samfunnsinstitusjon. Flertallet vil også vise til
at Biblioteket har en viktig rolle som kunnskapssenter, og folkebibliotek
rundt om i landet benyttes i økende grad av fjernstudenter. Bibliotekene
tilbyr studie- og kollokvierom, tilgang til PC-er, digitale kunnskapskilder,
informasjonskompetanse og i en del tilfeller også tilgang til biblioteket
utenom de ordinære åpningstidene. Dette bidrar til at studentene
i større grad kan bo hjemme, at det blir lokale studiemiljøer og
det fører til mindre fraflytting, reising og utgifter for studentene.
Flertallet vil understreke at
gode bibliotektjenester og gode biblioteklokaler kan spille en aktiv
rolle for å ivareta de politiske målsettingene som distriktsmeldinga
peker på. Dette er først og fremst kommunenes ansvar. Forutsetningene
er knyttet til en god og stabil utvikling av kommuneøkonomien, en
nasjonal bibliotekpolitikk – noe vi nå ser igjen i bibliotekmeldingen
som nylig ble lagt fram. En annen forutsetning er digital infrastruktur
som er knyttet til denne meldingen.
Den viktigste er likevel at kommunene selv innser
at de må satse på bibliotek. Flertallet tror at kommunale
og regionale bibliotekplaner er et viktig virkemiddel for å realisere
kommunal politikk. Slike bibliotekplaner er omtalt i St.meld. nr.
23 (2008–2009) om bibliotek. Flertallet mener det
må en øket bevissthet i kommunene om bibliotekets rolle som drivkraft i
lokalsamfunnet og dermed for bosetting og utvikling i distriktene.