I St.meld. nr. 12 (2006–2007) Regionale fortrinn –
regional framtid slo Regjeringa fast at fylkeskommunane skal vere
dei sentrale regionale utviklingsaktørane. Kjernen i det regionale utviklingsarbeidet
er å fremje ei heilskapleg og vilja samfunnsutvikling i eigen region.
Regjeringa legg vekt på at fylkeskommunane er med
på å utvikle felles haldningar og interesser regionalt, ved å vere
samarbeids- og handlingspartnar med flest mogleg av aktørane som
er viktige for regional utvikling. Det krev også at regionale statsetatar,
kommunar og andre offentlege aktørar medverkar aktivt i samarbeidet. Ein
plan kan ikkje skape initiativ og utvikling utan at dei som har
ansvaret for gjennomføringa, deltek i utviklinga av og har eigarskap
til strategiane og handlingsplanane.
Gjennom forvaltningsreforma legg Regjeringa opp
til å gje fylkeskommunane nye oppgåver og ansvar som skal styrkje
leiarskapen deira i arbeidet med regional utvikling, jf. Ot.prp.
nr. 10 (2008–2009). Dette skal gje den regionale utviklingsrolla
til fylkeskommunane eit løft. Fleire oppgåver skal også leggje til
rette for meir heilskaplege og samordna prioriteringar mellom ulike
sektorar i fylka.
Samstundes legg Regjeringa stor vekt på at fylkeskommunane
nyttar det auka ansvaret som grunnlag for å styrkje det regionale
samarbeidet om regional utvikling.
Forvaltningsreforma vil gje fylkeskommunane ei
sterkare rolle i den nasjonale og den regionale forskings- og næringspolitikken
gjennom medeigarskap i Innovasjon Noreg og etableringa av regionale
forskingsfond. I tillegg vil Nærings- og handelsdepartementet og
Kommunal- og regionaldepartementet invitere fylkeskommunane og SIVA
til å utvikle forslag til moglege former for regionale innovasjonsselskap
som mellom anna tek opp i seg SIVA sine eigardelar i regional innovasjonsinfrastruktur.
Eit hovudmål med forvaltningsreforma frå 2010 er
å styrkje regional utvikling gjennom ei meir samordna og effektiv
offentleg forvaltning. For å oppnå dette er det ønskjeleg å vidareutvikle
arenaer for samhandling, dialog og læring mellom staten og fylkeskommunane
om spørsmål som er viktige for regional utvikling. Departementet
vil vere ope for vidare utvikling, i samarbeid med andre departement,
fylkeskommunane og KS.
Dei nye planforskriftene i plan- og bygningslova set
regionalt nivå i ei nøkkelrolle. Det regionale nivået er eit naudsynt
bindeledd mellom nasjonal og lokal politikk. Planlegginga på regionalt nivå
skal skape samspel i forvaltninga mellom sektorar og forvaltningsnivå
og over kommunegrensene.
I kriteria for fordelinga av regionale utviklingsmidlar
mellom fylka vert det distriktspolitiske virkeområdet nytta som
det sentrale grunnlaget. Det fører til at hovuddelen av midlane
går til dei tre nordnorske fylka og dei fylka i Sør-Noreg som har
større område innanfor virkeområdet.
I St.meld. nr. 21 (2005–2006) Hjarte for heile landet
understreka Regjeringa at dei særskilde distrikts- og regionalpolitiske
midlane framleis i all hovudsak skal medverke til å styrkje vekstkrafta
i områda innanfor det distriktspolitiske virkeområdet. Samstundes
peikte Regjeringa på behovet for ein noko sterkare regionalpolitisk innsats
også utanfor virkeområdet, for å utnytte potensiala i næringsmiljøa
og styrkje fylkeskommunane si regionalpolitiske rolle. Dette vart følgt
opp i den inneverande stortingsperioden.
Ved ein eventuell større auke i midlane til
regional utvikling over kapittel 551, post 60 vil Kommunal- og regionaldepartementet
vurdere ein vidare auke i midlane til fylkeskommunar med nokre eller
alle kommunane utanfor virkeområdet. Dette vil medverke til å styrkje
den regionale utviklingsrolla til fylkeskommunane ytterlegare også
i sentral- og blandingsfylka i samband med forvaltningsreforma.
Det vil gjere at dei kan medverke til å møte regionale utfordringar
når det gjeld både levekår og verdiskaping.
Det internasjonale engasjementet til fylkeskommunane
er viktig for regionalt utviklingsarbeid. Fylkeskommunane har også
gjennom medlemskap i internasjonale organisasjonar tilgang til arenaer
der statlege styresmakter ikkje deltek. Den europeiske og internasjonale
utviklinga tydeleggjer behovet for å spele på alle gode krefter
i det internasjonale arbeidet. Samarbeid mellom statleg og regionalt
nivå om internasjonale spørsmål gjer det lettare å fange opp viktige saker
i tidlege fasar, og medverkar til å utvikle felles haldningar og
styrkje norske synspunkt i internasjonale prosessar.
Dei viktigaste felta for internasjonalt samarbeid for
fylkeskommunane er EU-programma knytte til utdanningssektoren, og
engasjement og politiske leiarposisjonar i internasjonale regionale organisasjonar.
Departementet ser på dialogen mellom fylkeskommunane
og sentrale styresmakter som viktig i det internasjonale arbeidet.
Både nasjonale og regionale aktørar har nytte av ein god og nær
dialog for å samordne norske interesser og posisjonar. Europapolitisk
forum for regionale og lokale styresmakter og Sametinget i regi
av Kommunal- og regionaldepartementet og Utanriksdepartementet er
viktig i den samanhengen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, mener det er viktig å styrke fylkeskommunen
som regional utviklingsaktør. Gjennom forvaltningsreformen fikk
fylkeskommunen tilført flere oppgaver som styrker denne rollen. Flertallet vil
her peke på eierskap i Innovasjon Norge, overføringen av øvrige
riksveier og regionale forskningsfond og økt ansvar på kulturområder. Flertallet vil
understreke betydningen av at det overføres tilstrekkelige midler
i tilknytning til disse oppgavene, dersom fylkeskommunen skal ha
mulighet til å ivareta oppgavene på en tilfredsstillende måte. Flertallet mener
alle fylkeskommuner må tilføres tilstrekkelige regionale utviklingsmidler.
Flertall mener dette er særlig
viktig for at fylkeskommunene skal kunne fylle sin rolle som regional
utviklingsaktør på en kraftfull måte.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre ser det som viktig å påpeke at fylkespolitikerne
i stor grad er bundet av statlige prioriteringer. Den reelle folkevalgte styringen
på regionnivået må derfor sies å være begrenset. Det vil etter disse
medlemmers syn ikke være et smertelig tap for demokratiet om
disse organene legges ned. Ved en omfordeling av fylkeskommunens
oppgaver og nedleggelse av fylkeskommunens politiske organer, vil
behovet for sentraladministrasjon falle bort. Dette vil gi betydelige
kostnadsbesparelser, landet sett under ett.
Komiteen mener at
Oslo er i en spesiell stilling som hovedstad med kommunale og fylkeskommunale
oppgaver. Samtidig er Oslo navet i en sammenhengende bolig-, arbeidsmarkeds-
og serviceregion med utfordringer som må løses kommune- og fylkesoverskridende.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre er av den oppfatning
at kommunenes rolle som samfunnsutvikler må styrkes slik at kommunene
kan utnytte sitt handlingsrom for lokal utvikling og verdiskaping. Disse
medlemmer vil styrke kommunenes mulighet til å ivareta dagens
oppgaver og til å ta på seg nye frivillige oppgaver initiert ut
fra lokale behov. Det betyr at kommunene må ha virkemidler, frihet
og økonomisk handlingsrom.
Disse medlemmer legger til grunn
nærhetsprinsippet, og at offentlige oppgaver skal løses på lavest
mulig effektive forvaltningsnivå. Lokale folkevalgte organer bør
få ansvaret for oppgaver som krever lokalt politisk skjønn, tilpasning
og prioritering. Befolkningen vil da erfare konsekvensene av politikken,
og gjennom valg kunne øve nær innflytelse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er av den oppfatning at økonomiske incentiver knyttet
til sammenslutning bør videreføres og utvikles i tråd med de erfaringene
som vi har fra allerede sammensluttede kommuner i Norge. En styrking
av økonomiske incentiver knyttet til nye forpliktende samarbeidsmodeller
og sammenslutning, vil totalt sett bidra til en mer dynamisk, handlingsorientert
og ansvarlig kommunesektor. Store kommuner eller kommuner som deltar
i forpliktende politisk styrt samarbeid, kan få overta ansvaret
for statlige oppgaver gjennom avtale. Disse medlemmer viser
til at kommunenes inntektssystem i praksis gir små kommuner incentiver
til ikke å slå seg sammen.
Disse medlemmer viser til at
dagens kommuner har omtrent de samme oppgaver, uansett kommunenes
størrelse eller kompetanse. Kommunene er så forskjellige at dette
må endres. Disse medlemmer vil at større kommuner
eller kommuner i samarbeid skal ha mulighet til å påta seg flere
oppgaver. Disse medlemmer ser positivt på en utvikling
hvor næringsliv, kommuner, utdannelses- og forskningsinstitusjoner,
organisasjoner, kulturliv og andre samarbeider innenfor naturlige
bo-, service- og arbeidsregioner. Et slikt samarbeid må ha utgangspunkt
i hvilke oppgaver som skal løses, og vokse frem nedenfra.
Disse medlemmer viser til at
deres respektive partiers modell tar utgangspunkt i kommunene. Kommunene
utgjør fundamentet i det lokale folkestyret og representerer nærhet,
tilhørighet og mulighet for innflytelse for befolkningen. Kommunenes
styrke som den drivende lokalpolitiske kraft har blitt bevist gjennom
hele Kommune-Norges historie. I de siste årene har utvikling i næringsstruktur,
samferdsel, bomønster og samfunnets kompleksitet utfordret dagens
kommunegrenser. Kommunene over hele landet har derfor organisert
seg i kommunale regionsråd, interkommunale selskaper, samkommuner
og lignende. På tross av at det i dag eksisterer et direkte folkevalgt
fylkesnivå så har kommunene selv organisert seg på regionalt nivå for
å løse felles utfordringer. Fylkeskommunene er helt avhengige av
disse organene og kommunene for å sikre legitimitet til sin rolle
som regional utviklingsaktør. Dette gjelder innenfor næring, samferdsel,
arealplanlegging og kultur. Uten at fylkeskommunene hadde fattet
sine vedtak basert på disse kommunale regionale planene, hadde de
ikke hatt legitimitet – verken overfor lokalsamfunnene eller staten.
Disse medlemmer mener at ved
å gi kommunene større og flere oppgaver, som må løses i samarbeid,
forsterkes den lokale diskusjonen om kommunestrukturen.