Jeg viser til brev 20. januar 2010 hvor det
bes om en uttalelse til representantforslag 41 S, Dokument 8:41
S (2009–2010) fra stortingsrepresentantene Per Arne Olsen, Harald
T. Nesvik og Christian Tybring-Gjedde, om skattefritak for arbeidsgiverbetalte
behandlingsforsikringer og treningskort.
Representantene foreslår i Dokument 8:41 S at Stortinget
skal be Regjeringen om å fremme forslag om fritak for arbeidsgiveravgift
og skatt av arbeidsgivers dekning av utgifter til behandling av
sykdom, helseforsikring og treningskort for ansatte.
Det er ikke uvanlig at det med jevne mellomrom fremmes
forslag, krav og ønsker om skattestimulanser til ulike gode formål
og ordninger. Imøtekommelse av slike forslag, gjør ikke bare skattesystemet
mer komplisert. Avhengig av fradragenes størrelse og antall, vil
slike ordninger over tid uthule skattegrunnlaget.
En slik utvikling var en av hovedgrunnene til
den store skattereformen som ble vedtatt av Stortinget i juni 1991.
Fra syttitallet og framover kom stadig nye fradragsordninger inn
i skattesystemet. Totalprovenyet ble søkt holdt oppe gjennom en
økning av marginalskattene på bl.a. arbeid.
Skattereformens grunntanke var bredere skattegrunnlag
i bytte mot lavere marginalskatt på lønn og en lav, flat kapitalskattesats.
På denne måtens fikk landet et bedre, mer effektivt og ikke minst
mer rettferdig skattesystem. Det siste først og fremst som følge
av lik fradragsverdi uavhengig av inntektens størrelse.
Selv om det i årene siden 1992 har blitt innført nye
fradragsordninger, er det likevel viktig å holde fast ved grunntanken
bak Skattereformen av 1992.
Det har vært og vil være politisk uenighet om selve
skattenivået. Etter vårt syn vil det være bedre å ivareta slike
ulike politiske hensyn gjennom de generelle fradragene og skattesatsene.
Departementet er klar over at for eksempel avgiftssystemet
brukes for å fremme eller oppnå en bestemt atferd i befolkningen.
Generelt vil bruk av avgifter til slike formål ha langt mindre negative
sider enn å bruke egne fradragsordinger i inntektsskatten. Likevel
må det også være slik at ulike aktiviteter til egen og felles glede
og nytte, ikke trenger en særskilt skattestimulans for å bli utført.
Det er sentralt i et effektivt skattesystem
at skattepliktig inntekt samsvarer best mulig med faktisk inntekt.
Alle økonomiske fordeler fra arbeidsgiver til arbeidstaker bør derfor
i utgangspunktet skattlegges som arbeidsinntekt. Dette gjelder uavhengig
av om det dreier seg om kontante ytelser eller naturalytelser til
dekning av et privat forbruk. At forbruket innebærer en samfunnspolitisk
ønskelig aktivitet, som gjerne bør stimuleres, er som nevnt ikke
i seg selv tilstrekkelig argument for skattefri finansiering av forbruket.
Skattefritak for særlige typer naturalytelser
i arbeidsforhold, for eksempel helseforsikringer eller treningskort
til privat bruk, kan fort gi incentiver til skattemessig tilpasning
i valg av avlønningsform. Dette kan skje ved at arbeidstakeren gjennom
å akseptere en reell lønnsreduksjon selv finansierer ytelsen, men med
privatøkonomisk skattebesparelse til følge. Slik uthuling av skattegrunnlaget
vil stride mot den nevnte målsetningen om brede skattegrunnlag og
moderate skattesatser, som er nødvendig for å skape et effektivt
skattesystem. Det har lenge vært bred enighet om at naturalytelser til
privat, individuell bruk i prinsippet bør skattlegges til markedsverdi
på vanlig måte, og jeg mener at denne linjen bør videreføres.
Skattefritak for naturalytelser til privat bruk
kan også ha uheldige fordelingsmessige konsekvenser, og bidrar til
å motvirke de inntektsutjevnende egenskapene i skattesystemet. For
det første vil et fritak gi størst økonomisk uttelling for dem som
har de høyeste inntektene og dermed høyest marginalskatt. For det
andre viser empiriske undersøkelser at forekomsten av naturalytelser
generelt øker med stigende inntekt. Resultatet kan derfor bli at
et skattefritak for helseforsikring, behandling av sykdom og treningskort
først og fremst vil komme dem med høy eller middels inntekt til
gode, mens lavtlønnede i mindre grad vil få dette dekket av arbeidsgiver.
Disse må da dekke slike utgifter med allerede beskattede midler.
Enda større blir kontrasten i forhold til dem som står utenfor arbeidsmarkedet,
for eksempel trygdede og arbeidsledige. En slik forskjellsbehandling
er uheldig, og bør unngås så langt det er mulig. Dette viser videre
at skattesystemet ikke nødvendigvis er egnet som verktøy til å realisere
målsetninger på andre politikkområder, herunder helsepolitikken.
Det tidligere skattefritaket for arbeidsgivers
dekning av behandlingsutgifter og helse-/behandlingsforsikringer
ble innført i 2003 og avskaffet i forbindelse med skattereformen
2006, jf. St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 1 (2005–2006). Skattereformen
innebar en opprydding og innstramning i rekke særordninger i skattesystemet
som sto igjen eller hadde utviklet seg etter reformen i 1992, blant
annet også innstramming i beskatningen av enkelte naturalytelser.
Tiltak som bringer sykmeldte raskere tilbake
til arbeid, kan ha en positiv samfunnsøkonomisk virkning. Organiseringen
og finansieringen vil imidlertid ha stor betydning for egenskapene
ved tiltakene.
Etter Regjeringens mening ivaretas målet om styrket
innsats overfor sykmeldte gjennom ordningen «raskere tilbake». Hensikten
med ordningen er å få sykmeldte raskere tilbake til arbeidslivet,
noe som blant annet innebærer reduserte ventetider og raskere behandling.
Gjennom «raskere tilbake» tilbyr regionale helseforetak ulike behandlingstjenester
og arbeids- og velferdsetaten ulike arbeidsrettede tiltak for sykmeldte.
I denne ordningen er utvelgelsen av hvem som skal få raskere behandling
ikke overlatt til arbeidsgivere eller prisgitt den enkelte arbeidsgivers
økonomi. Midlene som anvendes kan dermed settes inn på de områdene
hvor en styrket behandlingskapasitet kan gi best effekt for de sykmeldte.
Representantforslaget ville for øvrig medføre
en skattesubsidiert økning av etterspørselen etter privat helsebehandling,
og dermed økt personellbruk i den private helsesektoren. Dette vil kunne
svekke ønskelig personelltilgang til den offentlige helsesektoren.
Representantene foreslår videre et skattefritak for
arbeidsgivers dekning av treningskort for ansatte, også om treningen
skjer rent privat. Det gjeldende skattefritaket på området er begrenset til
velferdstiltak av kollektiv karakter. De viktige skattepolitiske
hensynene jeg har nevnt tidligere, tilsier at det vil være uheldig
å utvide det gjeldende skattefritaket.
Det finnes likevel enkelte naturalytelser som
er gjort skattefrie, enten de er rimelige velferdstiltak for bedriftens
ansatte samlet, eller er spesielle tilleggsgoder til den enkelte.
Rimelige velferdstiltak vil være ytelser av typisk sosial eller velferdsmessig
art, med grunnlag i en bedrifts ønske om å skape trivsel på og i
tilknytning til arbeidsplassen, og å øke fellesskapsfølelsen blant de
ansatte. Et felles treningsopplegg i regi av arbeidsgiver kan klassifiseres
som rimelig velferdstiltak, men det er fordi formålet da favner
videre enn den individuelle treningen. Utgiftsdekningen til slike
velferdstiltak kan omfatte utgifter til trener, halleie, utstyr
osv. Forutsetningen for skattefritak er at dekningen begrenses til
utstyr mv. som kun benyttes til slike fellesarrangementer. Andre
naturalytelser kan være gjort skattefrie av mer praktiske årsaker,
for eksempel innberetnings- og verdsettelsesproblemer. Slike praktiske
problemer med å gjennomføre korrekt beskatning vil normalt ikke
oppstå ved arbeidsgivers dekning av treningskort for ansatte.
Den åpenbare samfunnsnytten av fysisk trening, ved
at den er stimulerende, helsebringende og positiv for både yrkesliv
og privatliv, er et fellesargument for en lang rekke sunne, menneskelige
aktiviteter. Jeg ser positivt på slike aktiviteter, og staten bidrar
med betydelige midler for eksempel til idrett, ungdomsarbeid, forebyggende
helsearbeid, forbrukeropplysning, mv. Gjennom disse bevilgningene
blir det lagt til rette for tiltak for alle aldersgrupper og grupper med
ulike forutsetninger for fysisk aktivitet. Den enkeltes kostnader
til slike sunne aktiviteter er imidlertid privatforbruk like fullt
og arbeidsgivers dekning av også sunt privatforbruk for ansatte
bør generelt være skattepliktig.