Fri bevegelighet av personer er et av de grunnleggende
prinsippene i EU. Gjennom EØS-avtalen omfattes også norske borgere
av prinsippene om fri personbevegelse. Dette omfatter retten til
innreise, opphold og arbeid i et annet medlemsland for borgere av
et EØS-land og deres familiemedlemmer.
Bl.a. for å samle gjeldende rett kom EU med
et nytt direktiv i 2004 om unionsborgeres og deres familiemedlemmers
rett til å ferdes og oppholde seg fritt på medlemsstatenes territorium.
Reglene i direktivet er tatt inn i EØS-avtalen og gjennomført i
norsk lov.
Arbeidsinnvandring ble gjennom Haagprogrammet
i 2004 tydeligere sett i sammenheng med den samlede migrasjonspolitikken.
Dette skyldes flere forhold, bl.a. utviklingen av EUs migrasjonspolitikk
og en økende bevissthet om arbeidsinnvandringens rolle for å dekke
behov i arbeidsmarkedet på kort og lengre sikt.
I Lisboastrategien er det satt som mål at EU
innen 2010 skal bli «den mest konkurransedyktige og dynamiske kunnskapsbaserte
økonomien i verden». Samtidig har strategien også som mål å «skape
en bærekraftig økonomisk vekst med flere og bedre arbeidsplasser
og større sosial utjevning med respekt for miljøet». Arbeidsinnvandring
spiller en viktig rolle i å utvikle den kunnskapsbaserte økonomien
i Europa og bidra til oppnåelse av de målene som er satt for vekst og
utvikling.
I migrasjonspakten fra 2008 utdypes den felles interessen
EUs medlemsland har innen flyktning- og migrasjonspolitikken. Det
ble gitt noen felles prinsipper for hvordan det enkelte medlemslandet
skal innrette sin innvandringspolitikk. Bl.a. ble det gitt retningslinjer
for å gjøre det europeiske arbeidsmarkedet mer attraktivt slik at
det blir enklere å rekruttere høyt kvalifisert arbeidskraft og tiltrekke
seg studenter fra tredjeland. Integreringen skal styrkes, både innvandrerens
rettigheter og plikter skal vektlegges. En legger vekt på at lovlig
innvandring skal ta utgangspunkt i interessene hos avsender- og mottakerland,
bl.a. at medlemslandene skal føre en politikk som ikke øker hjerneflukten
fra utviklingsland.
I Stockholmprogrammet, som ble vedtatt i desember
2009, vises det også til at arbeidsinnvandring kan bidra til styrket
konkurranseevne og økonomisk utvikling.
Europakommisjonens plan for lovlig innvandring
fremhever at det enkelte medlemsland selv har myndighet til å regulere
antallet arbeidsinnvandrere fra tredjeland. Adgang for tredjelandsborgere
til å ta arbeid i medlemslandene kan gis der ledige stillinger ikke
kan besettes av innenlandsk arbeidskraft eller arbeidskraft fra EØS-landene.
Borgere fra tredjeland med permanent oppholdsrett i et EØS-land,
og som er en naturlig del av dette landets arbeidsstyrke, likestilles
med EØS-borgere i denne sammenhengen.
Norsk politikk på arbeidsinnvandringsfeltet
er presentert i St.meld. nr. 18 (2007–2008) Arbeidsinnvandring,
og endringene i utlendingsloven som følger av denne er blitt gjort gjeldende
fra 1. januar 2010. Det meste av arbeidsinnvandringen til Norge
kommer fra EØS-området, inklusive de nordiske land. I drøfting av
politikk for arbeidsinnvandring er det nødvendig å skille mellom
innvandring fra EØS/EFTA-området, som i stor grad er fri, og innvandring
fra tredjeland, som styres gjennom nasjonale regler.
Norge er ikke forpliktet til å tilpasse seg
regelverket som er under utforming i EU når det gjelder adgang for
tredjelands arbeidsinnvandrere. Vårt nasjonale regelverk vil fortsatt
gjelde i Norge.
Enkelte av de øvrige forslagene i EUs handlingsplan
for lovlig innvandring er av relevans for Norge. Bl.a. gjelder dette
utvidelsen av det europeiske arbeidsformidlingsnettverket (EURES) til
også å omfatte tjenester for tredjelandsborgere. Arbeids- og velferdsetaten
deltar i dette samarbeidet. En slik utvikling er i tråd med stortingsmeldingen
om arbeidsinnvandring. Arbeids- og velferdsetatens koordineringsansvar for
informasjon utvides her til også å omfatte arbeidsinnvandring fra
tredjeland.
De endringene i norsk politikk som er beskrevet i
stortingsmeldingen om arbeidsinnvandring forventes å være robuste
overfor endringer i arbeidsmarked og ytre rammevilkår, og vil i utgangspunktet
ikke bli berørt av den endrede konjunktursituasjonen. Dessuten
er arbeidsinnvandring av tredjelandsborgere en relativt begrenset
størrelse i forhold til mobiliteten av arbeidskraft innen EØS-området.
Utviklingen av EUs migrasjonspolitikk til også
å omfavne elementer av arbeidsinnvandringspolitikk gjennom Lisboatraktaten,
Stockholmprogrammet og EUs direktiver, har i tillegg til det materielle
innholdet en viktig symbolsk betydning, og kan på lengre sikt bety
en utvikling og styrking av EUs felles regelverk. Regjeringen vil derfor
følge utviklingen i EU nøye på dette feltet. Eventuelle behov for
tilpasninger i det norske regelverket som en følge av EUs regelverk
på området, vil bli vurdert i lys av erfaringer fra gjennomføring
av nytt norsk regelverk, og de erfaringer som blir gjort i EUs medlemsland
av virkningene av direktivene.
Arbeidsinnvandringen fra tredjeland
reguleres av det enkelte medlemsland. Komiteen viser
til Stortingets behandling av St.meld. nr. 18 (2007–2008), Innst.
S. nr. 292 (2007–2008) med vedtak 559 og 560 og tilhørende endringer
i utlendingsloven med virkning fra 1. januar 2010. Komiteen har
videre merket seg at regjeringen vil følge nøye med på utviklingen
av EUs arbeidsinnvandringspolitikk under Lisboa-traktaten, Stockholmsprogrammet
og EUs direktiver og foreslå eventuelle tilpasninger i norsk regelverk
der det anses hensiktsmessig.