Utvalget har i 2010 gjennomført fire inspeksjoner
i NSM, herunder en inspeksjon av avdeling NorCERT, Norges nasjonale
senter for håndtering av dataangrep mot samfunnskritisk infrastruktur
og informasjon. Inspeksjonen viste at avdelingen er oppmerksom på
personvernrelaterte problemstillinger. Utvalget fant ikke grunnlag
for oppfølging av enkeltsaker i avdelingen. Videre har utvalget
inspisert personellsikkerhetstjenesten i Forsvarsdepartementet og
i Politidirektoratet. Heller ikke disse inspeksjonene ga grunnlag
for oppfølging.
Utvalget har i 2010 mottatt tre klager relatert
til sikkerhetsklareringer, det samme antallet som i 2009. Én av
klagene ble avvist og én er fremdeles til behandling i utvalget.
Den siste klagen gjaldt Forsvarsdepartementets saksbehandlingstid
i en klareringssak. Ved avslutningen av saken uttalte utvalget en
viss kritikk i et brev til departementet.
I mai 2008 fikk utvalget en redegjørelse for hvordan
NSM gjennomfører og refererer sikkerhetssamtaler ved klarering.
Utvalget fant da prinsipielle grunner til å ta opp omspurtes rett
til innsyn i referatet fra samtalen, før avgjørelse om klarering
er fattet. I avsluttende brev til NSM ga utvalget uttrykk for at
hensynet til kontradiksjon og saksopplysning tilsier at den som
blir vurdert sikkerhetsklarert, bør ha slik rett til innsyn. Til sammenligning
ble det henvist til at hovedregelen for enkeltvedtak i forvaltningen
gir parten rett til innsyn i dokumentene underveis i saksbehandlingen.
Stortingets kontroll - og konstitusjonskomité ba i forbindelse med
behandlingen av fjorårets årsmelding om å bli holdt orientert om saken.
Utvalget anmodet i brev 18. januar 2010 NSM om
å ta initiativ overfor Forsvarsdepartementet til å vurdere behovet
for en eventuell endring i innsynsregelen i sikkerhetsloven § 25 a.
NSM opplyste i brev 2. desember 2010 at tjenesten har tatt et slikt
initiativ og at det har vært gjennomført et møte mellom tjenesten
og departementet der spørsmålet ble diskutert. NSM opplyste at det
kunne være aktuelt å vurdere eventuelle regelverksendringer i sammenheng
med en generell revisjon av sikkerhetsloven med forskrifter i 2011.
Utvalget vil holde seg orientert om den videre utviklingen og eventuell
regelverksendring på området.
Utvalget inspiserte personellsikkerhetstjenesten ved
FFI i september 2009. Det ble deretter stilt spørsmål om kravene
til begrunnelse etter sikkerhetsloven, og til utarbeidelse av referat
fra sikkerhetssamtale etter personellsikkerhetsforskriften, var
oppfylt i en klareringssak. Ved avslutningen av saken uttalte utvalget
at begrunnelse skal gis samtidig med underretningen om utfallet
av klareringssaken. Grunnen til at FFI i 2007 ikke hadde gitt samtidig
begrunnelse, var at de hadde benyttet en foreldet veiledning fra
NSM, utgitt før krav til samtidig begrunnelse kom inn i sikkerhetsloven
i 2006. Utvalget understreket overfor FFI at det må kunne forventes
at klareringsmyndighetene sørger for at klareringsavgjørelser blir
fattet på bakgrunn av gjeldende regelverk og veiledninger.
Under en inspeksjon i NSM 8. desember 2009 gjennomgikk
utvalget blant annet henlagte klareringssaker avgjort av FFI. Sakene
var blitt henlagt fordi personkontrollen ga funn i strafferegistre.
Dette var det ikke opplyst om i personopplysningsblankettene. Utvalget
stilte spørsmål ved FFIs saksbehandling i flere av de henlagte klareringssakene.
FFI opplyste i sitt svar blant annet at de aktuelle personene hadde unnlatt
å gi fullstendige opplysninger og at ingen av personene skulle ansettes
i FFI. Ingen av de omspurte ble informert om henleggelsene fra FFI,
og det forelå ikke skriftlige begrunnelser for disse.
Utvalget understreket ved avslutningen av saken at
sikkerhetsloven forutsetter at en anmodning om klarering som hovedregel
skal munne ut i en negativ eller positiv klareringsavgjørelse. Videre uttalte
utvalget:
«FFIs henleggelser av klareringssaker uten formell
avgjørelse innebar at de aktuelle personene ikke fikk noen rett
til begrunnelse, underretning, innsyn eller klage som følger av sikkerhetsloven
§§ 25, 25a og 25c. Dette er, sammen med fastsettelse av observasjonstid, viktige
rettssikkerhetsgarantier ved negative klareringsavgjørelser. … FFIs
håndtering av sakene er beheftet med en rekke svakheter, og innebærer
klare brudd på sikkerhetslovens krav til saksbehandlingen av saker
om sikkerhetsklarering. Også det forhold at det ikke foreligger
skriftlige begrunnelser for henleggelsesbeslutningene, er kritikkverdig.
Generelt sett synes notoriteten i FFIs saksbehandling å være mangelfull.»
Utvalget har orientert NSM om saken. Tjenesten har
overfor utvalget gitt uttrykk for at de avdekkede forhold var «kritikkverdige
og innebærer en praksis som ikke er akseptabel». NSM vil følge opp
og gi FFI nødvendig støtte i form av råd, opplæring og utarbeidelse
av hensiktsmessige rutiner.
I årsmeldingen for 2009 meldte utvalget at det hadde
bedt Justis- og politidepartementet om å foreta en ny vurdering
av en ikke påklaget negativ klareringsavgjørelse. Saken gjaldt en
person som ble gitt klarering for «konfidensielt», forutsatt at
klareringen kun gjaldt for den aktuelle stillingen. Vedkommende
hadde tilknytning til en annen stat. Men det fremgikk ikke av avgjørelsen
hvilke vurderinger departementet hadde gjort av tilknytningen til
den aktuelle staten eller hvilke forhold som begrunnet den forutsetningen
som ble satt. Etter en ny gjennomgang av saken meldte departementet
at den tidligere avgjørelsen ble opprettholdt. Av saksdokumentene
fremgikk det at personen hadde dobbelt statsborgerskap, noe utvalget
ikke tidligere var gjort kjent med.
Ut i fra departementets avgjørelse kunne det synes
som om det var lagt avgjørende vekt på det generelle forholdet mellom
Norge og den fremmede staten. Utvalget ga i det avsluttende brevet uttrykk
for at det var vanskelig å se at slike generelle omstendigheter
alene kunne avgjøre personens sikkerhetsmessige skikkethet. Utvalget konkluderte
med at Justis- og politidepartementet ikke hadde behandlet saken
i tråd med regelverket. Det ble forutsatt at departementet i fremtidige
saker vil foreta konkrete og individuelle vurderinger av eventuelle
tilknytninger en person måtte ha til andre stater.
Utvalget fikk en klage som gjaldt at Forsvarsdepartementet
i en klareringssak hadde brukt to år og fire måneder på å fatte
avgjørelse i saken, uten at den omspurte hadde fått foreløpig svar eller
melding om forsinkelser. Departementet erkjente i sitt svar til
utvalget at saksbehandlingstiden i saken hadde vært for lang og
skrev blant annet:
«Denne saken må etter vår oppfatning anses som lite
komplisert, og det burde således ha blitt truffet avgjørelse i saken
på et tidligere tidspunkt. Ressursmessige utfordringer. samt bytte
av saksbehandler på de saker der [X] er anmodende myndighet, har
dessverre medført at det har tatt uforholdsmessig lang tid før avgjørelse
har blitt truffet i denne saken. Dette er beklagelig.»
Utvalget hadde blant annet følgende merknader til
den lange saksbehandlingstiden i saken:
«Forsvarsdepartementet brukte heile to år og fire månader
på å avgjere saka. Dette er ikkje ei akseptabel saksbehandlingstid
i klareringssaker, spesielt ikkje i ei sak som dette, som ikkje
har vore komplisert. Utvalet er på denne bakgrunn tilfreds med at
Forsvarsdepartementet erkjenner at saksbehandlingstida har vore
for lang, og at departementet beklagar dette…
Lang
behandlingstid i klareringssaker har direkte konsekvensar for enkeltpersonar
som risikerar å misse tilbod om stilling eller bli hindra i å utføre
arbeidsoppgåver. Uforholdsmessig lang saksbehandlingstid vil difor
kunne svekke rettstryggleiken til enkeltpersonar og tilliten til forvaltninga.
Utvalet legg til grunn at denne enkeltsaka ikkje er illustrerande
for Forsvarsdepartementets praksis i klareringssaker elles.»
Til utvalgets spørsmål om foreløpig svar til klageren,
svarte Forsvarsdepartementet følgende: «SMs håndbok fra 2003 om
behandling av klareringssaker krevde ikke at en skulle gi foreløpig
svar hvis saksbehandlingstiden ble uforholdsmessig lang». Utvalget
gjorde da departementet oppmerksom på at den nevnte håndboken var
utdatert siden den ikke var blitt endret eller oppdatert etter endringene
i sikkerhetsloven i 2006. I sitt avsluttende brev skrev utvalget bl.a.:
«I løpet av dei to åra og fire månadane fekk Forsvarsdepartementet
etter det utvalet kjenner til fleire skriftlege purringar frå [anmodende
myndighet] om saka. Departementet må difor ved fleire høve ha vore
merksam på behovet for avklaring i klareringssaka. Utvalet legg
til grunn at Forsvarsdepartementet framover vil halde omspurde skriftleg
orientert dersom ei sak tek vesentleg lengre tid å behandle enn
det først er gitt orientering om.»
Etter inspeksjonen av personellsikkerhetstjenesten
i Utenriksdepartementet i 2007 hadde utvalget blant annet merknader
til departementets rutiner for autorisasjon av egne ansatte. Saken har
vært omtalt i de tre foregående årsmeldingene. Kontroll- og konstitusjonskomiteen
ba i forbindelse med fjorårets årsmelding om å bli orientert om
presiseringer og endringer i saksbehandlingsrutiner mv.
Utenriksdepartementet opplyste i april 2010
at nye interne rutiner for autorisasjon av departementets ansatte
var vedtatt, slik at departementet oppfyller de krav som følger
av sikkerhetsloven og personellsikkerhetsforskriften. Utvalget fikk oversendt
kopi av rutinene, samt et internt notat om implementeringen av disse.
Departementet opplyste videre at det ville bli holdt kurs i autorisasjonssamtale
for ledere i departementet. I desember 2010 fikk utvalget en nærmere
orientering om status for Utenriksdepartementets oppfølging på området,
herunder informasjon om et opplegg for gjennomføring av autorisasjonssamtaler
som departementet har utarbeidet i samarbeid med NSM.
Utvalget merker seg at Utenriksdepartementet nå
følger kravene til autorisasjon som følger av sikkerhetsloven og
personellsikkerhetsforskriften.
Komiteen viser til
årsmeldingen og har ingen ytterligere kommentarer.
Komiteen viser til
sine merknader i Innst. 265 S (2009–2010), jf. Dokument 18 (2009–2010) og
til årsmeldingen. Komiteen registrerer at utvalget
vil holde seg orientert om arbeidet med å endre regelverket slik
at den som er i sikkerhetssamtale, får innsynsrett før vedtak er
fattet. Komiteen mener fortsatt dette er viktig av
hensyn til kontradiksjon og ber om å fortsatt bli holdt orientert
om utviklingen.
Komiteen viser til
årsmeldingen og har ikke ytterligere kommentaerer.
Komiteen viser til
årsmeldingen og finner det kritikkverdig at FFI som ekstern myndighet
for sikkerhetsklarering har valgt å henlegge saker fremfor å undergi
dem realitetsbehandling, selv om det dukker opp informasjon som
kan resultere i avslag. Komiteen understreker, som
utvalget, at henleggelse av saker om sikkerhetsklarering først og
fremst skal benyttes der klareringsbehovet er bortfalt. Komiteen er tilfreds
med at NSM følger opp FFIs arbeid med sikkerhetsklarering.
Komiteen viser til kritikken
fra utvalget rettet mot Justis- og politidepartementet som i en konkret
sak hadde satt som vilkår for sikkerhetsklarering til KONFIDENSIELT
at denne kun gjaldt for den bestemte stillingen. Komiteen viser
til at sikkerhetsloven § 21 femte ledd gir mulighet for klareringsmyndigheten
å sette vilkår i «særlig tilfelle». I den aktuelle saken hadde søker
dobbelt statsborgerskap. Utvalget kritiserer departementet for å
ha lagt avgjørende vekt på det doble statsborgerskapet og ikke en konkret
vurdering av det faktiske tilknytningsforholdet.
Komiteen mener dobbelt statsborgerskap
kan utgjøre «særlig tilfelle» og kvalifisere til at det settes bestemte
vilkår for sikkerhetsklareringen. Komiteen legger
imidlertid til grunn at departementet som klareringsmyndighet foretar
en individuell vurdering av alle som søker sikkerhetsklarering og
at dobbelt statsborgerskap i seg selv ikke avskjærer søkere fra
ordinær sikkerhetsklarering uten vilkår. Å sette vilkår for sikkerhetsklarering
må anses for å være bestemt for unntakstilfeller.
Komiteen viser til
årsmeldingen og har ikke ytterligere kommentarer.
Komiteen viser til
at utvalget omtaler en konkret klareringssak som Forsvarsdepartementet brukte
to år og fire måneder på å behandle. Det ble sendt en rekke purringer
fra anmodende myndighet til departementet underveis i saksbehandlingen.
Forsvarsdepartementet har ikke fulgt opp forvaltningslovens bestemmelser
om saksbehandling og foreløpig svar, jf. forvaltningsloven § 11a.
Det er videre på det rene at alminnelige forvaltningsrettslige prinsipp
om forsvarlig saksbehandling uten ugrunnet opphold er brutt. Det
har også vist seg at Forsvarsdepartementet benyttet utdaterte retningslinjer fra
NSM i dialogen med utvalget.
Komiteen mener de forhold som
er avdekket er meget kritikkverdige og forutsetter at departementet
gjennomgår sine rutiner som følge av saken.
Komiteen viser til
årsmeldingen og har ikke ytterligere kommentarer.