Jeg viser til Familie- og kulturkomiteens brev
av 16.03.2011, der det bes om departementets vurdering av forslag
fremmet i dokument 8:70 S (2010-2011):
“Stortinget ber regjeringen fremme forslag om
legge til rette for oppretting av en utenrettslig gjeldsordning
etter den britiske modellen The Consumer Credit Counselling Service
(CCCS).”
Jeg er enig med forslagsstillerne i at det er
viktig å ha en velfungerende lavterskeltjeneste på området økonomisk
rådgivning. God økonomisk rådgivning på et tidlig tidspunkt kan
forebygge alvorlige økonomiske problemer, og spare både den enkelte
og samfunnet for store belastninger. Spørsmålet er ikke om, men
hvordan dette best skal sikres.
Jeg er imidlertid usikker på hva forslagsstillerne mener
med å legge til rette for oppretting av en utenrettslig gjeldsordning.
Det er ikke noe til hinder for at organisasjoner eller institusjoner som
ønsker det, kan opprette slike rådgivningstjenester og også, etter
fullmakt fra den det gjelder, forhandle direkte med kreditorene.
Jeg velger derfor å tolke forslaget som et ønske om at det skal
bevilges midler til opprettelse av en slik ordning.
Det er en del vesentlige ulikheter mellom Norge og
Storbritannia, både hva gjelder omfanget av fattigdomsproblematikk
og det offentlige tjenestetilbudet knyttet til gjeldsrådgivning.
Det er derfor ikke åpenbart at det er hensiktsmessig å overføre
den britiske CCCS-modellen til Norge.
Storbritannia har store fattigdomsproblemer sammenlignet
med Norge. FN har påpekt mangelen på en effektiv og samordnet strategi
for bekjempelse av fattigdom i Storbritannia, og barns risiko for
fattigdom var i følge FN i 2005 fremdeles blant de høyeste i Europa.
Gjeldsrådgivning i Storbritannia er basert på stiftelser/organisasjoner
og kommersielle aktører. Det offentlige har ikke selvstendig plikt
til å gi økonomisk rådgivning. På nettsiden til Department for work
and pensions gis det enkle råd om hva personer med gjeldsproblemer
bør gjøre og i hvilken rekkefølge. For mer detaljerte råd og konkret
bistand vises det til flere ulike gjeldsrådgivningstelefoner og
-nettsider. De fleste av disse tjenestene er gratis for brukerne,
og finansieres på ulike måter.
Disse faktiske forholdene må danne bakteppet
i en vurdering av overføringsverdien av britiske ordninger til Norge,
hvor økonomisk rådgivning er en lovpålagt offentlig oppgave.
Den konkrete tjenesten som forslagsstillerne
viser til (CCCS) er en av mange slike tjenester i privat regi i
Storbritannia. CCCS gir råd om personlig budsjettering og fornuftig
bruk av kreditt. Når det er nødvendig, gir de også råd om en plan for
nedbetaling av gjeld. Rådgivningen skjer på telefon eller gjennom
en internett-tjeneste, hvor brukerne gir detaljerte opplysninger
om seg selv og egen økonomi for å få tilpasset rådgivning. Ved bruk
av nettsiden foretar CCCS en full gjennomgang av brukernes kreditt-
og gjeldssituasjon, og gir deretter en anbefaling. CCCS bistår også
i kontakt med kreditorene.
CCCS finansieres gjennom kreditorbidrag, ved at
de har avtaler med en rekke kreditorer om at de betaler 10 % av
inndrevet beløp til CCCS. Denne finansierings-formen innebærer at
det er i CCCS’ egen interesse at skyldnere betaler mest mulig av
gjelden til disse kreditorene. CCCS gir imidlertid også bistand
i saker hvor kreditor ikke har slik avtale med dem.
I Norge er økonomisk rådgivning en lovhjemlet oppgave
for kommunene, plassert i NAV-kontorene, jf. lov om sosiale tjenester
i NAV § 17. Alle kommuner skal ha et tilfredsstillende tilbud om
økonomisk rådgivning og veiledning til personer med økonomiske problemer
og gjeldsproblemer.
For små kommuner kan det som forslagsstillerne peker
på være vanskelig å skaffe tilstrekkelig ekspertise. Jeg tror imidlertid
ikke løsningen for de små kommunene og deres innbyggere er å bruke offentlige
midler på etablering av private tjenester. Tvert imot bør vi bruke
ressursene på å styrke den tjenesten som allerede finnes. Jeg ser også
at vi bør tilstrebe og gjøre den økonomiske rådgivningstjenesten
bedre kjent. Vi må sikre at det å kontakte NAV ikke blir en for
høy terskel for dem som har gjeldsproblemer. Arbeids- og velferdsdirektoratet
har gitt tilskudd til forsøk med åtte interkommunale samarbeidsprosjekter om
økonomisk rådgivning. En rapport fra SIFO konkluderer med at interkommunalt
samarbeid om denne typen tjenester er en riktig vei å gå — og i
praksis kanskje den eneste for de minste kommunene. Kommunene står
fritt til å organisere slikt samarbeid, og det kan være både i kommunenes
og innbyggernes interesse at dette gjøres. De erfaringer som gjøres
i forsøkene må gjøres kjent, og kan brukes som veiledning for andre
kommuner. Kostnadene ved slikt interkommunalt samarbeid er små,
og gevinstene kan bli merkbare etter kort tid.
Økonomirådstelefonen 800GJELD er et landsdekkende
supplement til kommunenes gjeldsrådgivning. Telefontjenesten ble
etablert i oktober 2009 etter initiativ fra Arbeids- og velferdsdirektoratet.
Dette er et lavterskeltilbud og gir hjelp til selvhjelp for brukere
med økonomiske problemer eller som står i fare for å få økonomiske
problemer. Formålet er å gjøre økonomisk rådgivning lettere tilgjengelig
og bidra til at personer med betalingsproblemer kommer raskere i
gang med å finne en løsning. Økonomirådstelefonen er landsdekkende
og henvender seg til alle som har økonomiske problemer og som har
behov for privatøkonomiske råd og veiledning. De som ringer kan
være anonyme.
800GJELD er et godt tilbud. Tjenesten får toppkarakter
fra brukerne i en undersøkelse foretatt av SIFO i 2010. Av brukerne
er 88 pst. fornøyd med måten de er blitt mottatt på av rådgiverne, 80
pst. av brukerne er fornøyd med de rådene. Dette rimer ikke med
forslagsstillernes påstand om at 800Gjeld i praksis fungerer som
en henvisende instans til en ofte mangelfull kommunal rådgivningstjeneste.
Dersom en oversikt over typiske kjennetegn ved dem
som har gjeldsordning kan gi et bilde av hvem det er som har de
største gjeldsproblemene i samfunnet, kan vi slå fast at gjeld er
et sammensatt problem. Personer på gjeldsordning har ofte psykiske
eller somatiske helseproblemer, og et stort antall (over 30 pst.)
får alvorlige gjeldsproblemer igjen få år etter at en gjeldsordning
er avsluttet.
Personer med gjeldsproblemer trenger derfor, parallelt
med hjelp til håndtering av gjeld, også hjelp til å gjøre noe med
de underliggende problemene, for på den måten å bedre vedkommendes
livssituasjon og forebygge nye alvorlige gjeldsproblemer i fremtiden.
Her har både sosialtjenestene og helsetjenestene sentrale oppgaver
som krever samarbeid mellom ulike instanser, og dette vil ikke være
mulig å ivareta for en privat gjeldsrådgivningstjeneste.
Jeg mener derfor det vil være bedre bruk av
ressurser, og tryggere for publikum om de offentlige tilbudene bygges
ut. Vi stenger ikke for et samarbeid med organisasjoner knyttet
til dette arbeidet. Organisasjonene kan ha tettere kontakt med enkeltpersoner,
og bl.a. fange opp de som har problemer på et tidligere tidspunkt
enn de av eget initiativ kontakter det offentlige tilbudet. Organisasjoner
kan også ha en rolle som medhjelper i direkte kontakt mellom skyldner
og kreditorer dersom den enkelte ønsker dette.