Nye tall fra Brønnøysundregistrene viser at
det aldri har vært så mange som har vært underlagt gjeldsordningsloven
som i 2010. Forslagsstillerne ser disse tallene som et signal om
at flere nordmenn sliter med gjeld og opplever gjeldskrise. Forslagsstillerne
mener det er behov for både forebyggende og avhjelpende virkemidler for
å hindre at folk blir sittende fast i en uoverkommelig gjeld. Særlig
vil forslagsstillerne peke på at det er viktig å gi veiledning om økonomi
på et tidlig tidspunkt, før problemene blir for store og før man
faller inn under gjeldsordningsloven.
Alle kommuner skal ha et tilfredsstillende tilbud om
råd og veiledning til personer med økonomiske problemer. Forslagsstillerne
mener dagens tilbud om gjeldsrådgiving er mangelfull. Nav har i
tillegg et nasjonalt lavterskeltilbud med en gjeldstelefon (800GJELD).
Forslagsstillerne mener at intensjonene med denne gjeldstelefonordningen
er bra, men at det ikke løser folks alvorlige gjeldsproblemer.
Gjeldsordningsloven er en mulighet for mennesker
med dyp og vedvarende gjeld til å komme seg ut av sine økonomiske
forpliktelser. Vilkårene for å falle inn under loven er strenge og
hjelper langt fra alle som har gjeldsproblemer.
Forslagsstillerne mener mange kan få bedre hjelp
før situasjonen utvikler seg så langt at man kommer inn under gjeldsordningsloven.
Forslagsstillerne mener derfor at det også er
behov for en utenrettslig gjeldsordning for dem som har alvorlige
gjeldsproblemer.
The Consumer Credit Counselling Service (CCCS)
er en frivillig britisk stiftelse som ble opprettet i 1993. CCCS
gir generell gjeldsrådgiving og lager individuelle nedbetalingsplaner. De
opplyser om rettigheter og plikter, gir råd til privat budsjettering
og gir praktisk bistand for å gi individer mulighet til å gjenvinne
kontroll over egen økonomi.
Stiftelsens førstelinje består utelukkende av
telefonkontakt med klienter, og mange får sine problemer løst allerede
på dette nivået. For mennesker med mer omfattende gjeldsproblemer
har stiftelsen en andrelinjetjeneste som gir grundigere råd og veiledning,
bidrar med oppsetting av individuelle budsjettplaner, og gjennomgår
ulike løsningsforlag.
Forslagsstillerne mener at et tilbud som CCCS
er et viktig forebyggende og avhjelpende tilbud som vil være et
lønnsomt supplement til dagens ordning. I små kommuner er det vanskelig
å ha personale med spisskompetanse på mange ulike felt, og en ordning
etter modell fra CCCS vil være et nasjonalt tjenestetilbud uavhengig
av kommunene. Forslagsstillerne mener det er viktig at det bevilges
midler til drift i en oppstartsfase.
Forslagsstillerne mener at CCCS, hvor intensjonen
er å være et gratis, upartisk og realistisk rådgivingstilbud utenfor
offentlige ordninger og rettsapparatet, vil være et viktig supplement
til andre gjeldsrådgivingstilbud og gjeldsordninger etter gjeldsordningsloven.
Forslagsstillerne fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om
å legge til rette for oppretting av en utenrettslig gjeldsordning
etter den britiske modellen The Consumer Credit Counselling Service
(CCCS).»
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
lederen Gunn Karin Gjul, Kåre Simensen, Arild Stokkan-Grande og Lene
Vågslid, fra Fremskrittspartiet, Solveig Horne, Øyvind Korsberg
og Ib Thomsen, fra Høyre, Linda C. Hofstad Helleland og Olemic Thommessen,
fra Sosialistisk Venstreparti, Gina Knutson Barstad, fra Senterpartiet,
Christina Nilsson Ramsøy, og fra Kristelig Folkeparti, Øyvind Håbrekke,
er enig med forslagsstillerne om at det er viktig å ha en velfungerende
lavterskeltjeneste på området økonomisk rådgivning. God økonomisk
rådgivning på et tidlig tidspunkt kan forebygge alvorlige økonomiske
problemer og spare både den enkelte og samfunnet for store belastninger.
Komiteen er kjent med at det
er en del vesentlige ulikheter mellom Norge og Storbritannia, både
hva gjelder omfanget av fattigdomsproblematikk og det offentlige
tjenestetilbudet knyttet til gjeldsrådgivning. Gjeldsrådgivning
i Storbritannia er basert på stiftelser/organisasjoner og kommersielle
aktører. Det offentlige har ikke en selvstendig plikt til å gi økonomisk
rådgivning slik vi har her i Norge, hvor økonomisk rådgivning er
en lovpålagt offentlig oppgave.
Komiteen er kjent med at Consumer
Credit Counselling Service (CCCS) finansieres gjennom kreditorbidrag,
ved at de har avtaler med en rekke kreditorer om at de betaler 10
pst. av inndrevet beløp til CCCS. Denne finansieringsformen innebærer
at det er i CCCS’ egen interesse at skyldnere betaler mest mulig
av gjelden til disse kreditorene. CCCS gir imidlertid også bistand
i saker hvor kreditor ikke har slik avtale med dem.
Etter komiteens mening gjør disse
faktiske forholdene at en ikke uten videre kan innføre britiske
ordninger til Norge uten å se til hvordan disse passer inn i eksisterende
og fremtidige planlagte tilbud. Av den årsak mener komiteen at
det ikke er hensiktsmessig å overføre den britiske CCCS-modellen
direkte til Norge.
Komiteen viser videre til at
i Norge er økonomisk rådgivning en lovhjemlet oppgave for kommunene,
plassert i Nav-kontorene, jf. lov om sosiale tjenester m.v. § 17.
Alle kommuner skal ha et tilfredsstillende tilbud om økonomisk rådgivning
og veiledning til personer med økonomiske problemer og gjeldsproblemer.
For små kommuner kan det, som forslagsstillerne
peker på, være vanskelig å skaffe tilstrekkelig ekspertise. Til
tross for dette mener komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, at det ikke
vil være en god løsning for små kommuner og deres innbyggere å bruke
offentlige midler på etablering av private tjenester.
Flertallet mener tvert imot at
det offentlige bør bruke ressursene på å styrke og videreutvikle de
tjenester som allerede finnes. Flertallet kjenner
til at Arbeids- og velferdsdirektoratet har gitt tilskudd til forsøk
med åtte interkommunale samarbeidsprosjekter om økonomisk rådgivning.
En rapport fra SIFO konkluderer med at interkommunalt samarbeid
om denne typen tjenester er en riktig vei å gå – og i praksis kanskje den
eneste for de minste kommunene. Flertallet støtter
en slik konklusjon.
Videre er flertallet kjent med
at økonomirådstelefonen 800GJELD også fungerer som et landsdekkende
supplement til kommunenes gjeldsrådgivning. Telefontjenesten ble
etablert i oktober 2009 etter initiativ fra Arbeids- og velferdsdirektoratet.
Dette er et lavterskeltilbud og gir hjelp til selvhjelp for brukere
med økonomiske problemer eller som står i fare for å få økonomiske
problemer. Formålet er å gjøre økonomisk rådgivning lettere tilgjengelig
og bidra til at personer med betalingsproblemer kommer raskere i
gang med å finne en løsning.
For komiteen er det
viktig å prioritere innsatsen så tidlig som mulig mot dem som har
gjeldsproblemer, da det ofte viser seg at de som har gjeldsproblemer
også har andre sammensatte problemer.
Komiteen mener derfor at personer
med gjeldsproblemer trenger, parallelt med hjelp til håndtering
av gjeld, også hjelp til å gjøre noe med de underliggende problemene,
for på den måten å bedre vedkommendes livssituasjon og forebygge
nye alvorlige gjeldsproblemer i fremtiden.
Etter komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiets,
mening har både sosialtjenestene og helsetjenestene sentrale oppgaver
som krever samarbeid mellom ulike instanser, og at dette vil ikke
være mulig å ivareta for en privat gjeldsrådgivningstjeneste.
Flertallet støtter regjeringen
i at det vil være bedre bruk av ressurser og tryggere for publikum om
de offentlige tilbudene bygges ut. Videre vil flertallet understreke
at en ikke stenger for et samarbeid med organisasjoner knyttet til
dette arbeidet.
Etter flertallets mening er det
ikke det offentliges oppgave å støtte oppbyggingen av en utenrettslig
gjeldsordning etter den britiske modellen «The Consumer Credit Counselling
Service» (CCCS).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil peke på den vanskelige
situasjonen som mange mennesker med gjeldsproblemer befinner seg
i. Slike situasjoner kan oppstå som følge av skyldige skatte- eller
avgiftskrav eller annen gjeld som blir større enn det skyldneren makter
å håndtere. Det har vært flere eksempler på at mennesker med gjeldsproblemer
har hatt store vanskeligheter med å få den nødvendige bistand til
å takle problemene. Det offentlige bør ha som mål å sikre at det
finnes rutiner og regelverk som ivaretar denne gruppen på en tilfredsstillende
måte. Det er derfor et kontinuerlig behov for å fokusere på de viktige
problemstillingene som forslagsstillerne påpeker.
Det er etter disse medlemmers oppfatning vesentlig
at forvaltningen opptrer slik at mennesker i en vanskelig økonomisk
situasjon får den nødvendige hjelp til å komme seg ut av uføret.
Dette gjelder f.eks. det offentliges opptreden som kreditor, hvor
det kan synes som om rutiner og regelverk ikke alltid er tilpasset
det vide spekter av situasjoner som kan oppstå. Det er også viktig
at skatteetaten ivaretar rettssikkerheten til alle skattyterne,
også for dem som av forskjellige årsaker ikke selv er i stand til
å ivareta egne interesser.
Disse medlemmer viser videre
til Skattedirektoratets rapport om vanskeligstilte skattytere som
er en klar erkjennelse av de utfordringer en del skattytere, og
dermed også Skatteetaten har. Rapporten er et viktig skritt på veien
mot en bedring av rutinene for å ivareta interessene til skattytere
som er i en vanskelig situasjon, og viser at Skatteetaten har vilje
til å tenke nytt for å hjelpe vanskeligstilte skattytere.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
meget skuffet over at regjeringspartiene ikke tar problematikken
knyttet til mennesker med gjeldsproblemer tilstrekkelig alvorlig
til at de ønsker å gå inn for noen av vurderingsforslagene i Dokument
nr. 8:16 (2007–2008). Problemene som forslagsstillerne peker på
er så alvorlige for de menneskene det gjelder at regjeringspartiene
burde vært mer utålmodige etter å oppnå forbedringer, og i det minste
vurdere forslag til forbedringer. Dette avslører de nok en gang
at de ikke er.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil understreke at disse
medlemmer er opptatt av at mennesker som stiller seg i økonomisk gjeld
skal gjøre opp for seg, men mener samtidig det er viktig at man
har gode systemer slik at dette oppgjøret kan skje så smidig som
mulig, til minst mulig skade for alle parter. Det vil samfunnet
som helhet være tjent med.
Disse medlemmer viser til at
høsten 2007 viste en rapport fra Statens institutt for forbruksforskning
(SIFO) at gebyrene i forbindelse med gjeldsinndrivelse ligger langt
høyere i Norge enn i de andre skandinaviske landene. Disse
medlemmer mener det burde være en større vilje til å gå
dette etter i sømmene og se på mulighetene for fornuftige systemforbedringer
til fordel for både skyldner og kreditor.
Disse medlemmer viser videre
til at noen innvendinger har gått på at lavere inkassogebyrer vil
føre til at inkassoselskapene vil kreve høy provisjon av det innkrevde
beløp. Det er også hevdet at høye inkassogebyrer virker preventivt, og
at ordningen i Sverige med lavere gebyrer svekker mulighetene til
å komme til en løsning med nedsetting av gjeld.
Det er videre påpekt at å sette gjeldsordningsperioden
til null vil være svekkende for betalingsmoralen til andre med gjeld,
ettersom det vil bli for lett å slette gjeld. Disse medlemmer mener
dette er legitime innvendinger, men ønsker likevel å få en grundig
vurdering.
Disse medlemmer viser til at
av innspill til løsninger for å redusere risikoen for gjeldsproblemer,
er det kommet innspill på at mangel på informasjon kan bidra til
dårlige kredittvurderinger, noe som igjen øker risikoen for å skape
flere mennesker med gjeldsproblemer. Det er også pekt på at det
er enkelt å få tilgang til lån uten muligheten for gode kredittvurderinger
i forkant, og at gjeldsproblemer for mange starter med at de finansierer
langsiktige investeringer med kredittkort og forbrukslån.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at vedrørende sentralisering av namsmannsoppgaven, er det nevnt
at sentralisering svekker kjennskapen til lokale forhold som kan
være viktig for de vurderinger som gjøres. På den annen side er
det hevdet at en sentralisering vil kunne styrke kompetansen innen
gjeldsrådgivning, som i mange tilfeller er for dårlig i dag. En
styrkning av politiet vil også kunne avhjelpe dette. Disse
medlemmer ønsker dette vurdert nærmere og viser til forslag
nedenfor.
Disse medlemmer viser videre
til at det også er påpekt at namsfogder tar utlegg i skyldners bil,
selv om transportmidler er unntatt fra utlegg dersom skyldner trenger
dette til arbeid og verdien ikke er høyere enn 2/3 G. Det forutsettes
ofte automatisk at skyldner kan benytte offentlig kommunikasjonsmiddel.
Dette kan dessuten bidra til å forringe skyldnerens sosiale liv. Disse
medlemmer ber derfor regjeringen også se på denne praksisen
slik at den ikke unødig tynger skyldneren.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti vil understreke at det er viktig
både å forebygge gjeldsproblemer og å hjelpe de personene som får
problemer med å betale gjelden sin.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til at Kristelig Folkeparti har fremmet
en rekke forslag om denne tematikken og viser til representantforslag
med 13 tiltak for å bekjempe fattigdom og forebygge gjeldsproblemer
(Dokument nr. 8:95 (2005–2006), Innst. S. nr. 120 (2006–2007)).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti er enig med forslagsstillerne
i at det er verdifullt med gratis, upartiske og realistiske rådgivingstilbud
også utenfor offentlige ordninger og rettsapparatet. Disse
medlemmer mener regjeringen i tillegg til å sikre god kvalitet
og styrking av det offentlige tilbudet, bør legge til rette for
supplementer til offentlige gjeldsrådgivingstilbud.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge til rette
for ideelle aktører som ønsker å bidra med rådgivningstilbud, for
eksempel etter den britiske modellen The Consumer Credit Counselling
Service (CCCS).»
Komiteen viser for
øvrig til statsrådens brev av 12. april 2011 (vedlegg).
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre og
Kristelig Folkeparti:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen legge til rette for ideelle
aktører som ønsker å bidra med rådgivningstilbud, for eksempel etter
den britiske modellen The Consumer Credit Counselling Service (CCCS).
Komiteens tilråding fremmes av komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet.
Komiteen viser til
representantforslaget og til sine merknader og rår Stortinget til
å gjøre slikt
vedtak:
Dokument 8:70 S (2010–2011) – representantforslag
fra stortingsrepresentantene Borghild Tenden og Trine Skei Grande
om å opprette en gjeldsordning etter den britiske modellen the Consumer
Credit Counselling Service (CCCS) – vedlegges protokollen.
Jeg viser til Familie- og kulturkomiteens brev
av 16.03.2011, der det bes om departementets vurdering av forslag
fremmet i dokument 8:70 S (2010-2011):
“Stortinget ber regjeringen fremme forslag om
legge til rette for oppretting av en utenrettslig gjeldsordning
etter den britiske modellen The Consumer Credit Counselling Service
(CCCS).”
Jeg er enig med forslagsstillerne i at det er
viktig å ha en velfungerende lavterskeltjeneste på området økonomisk
rådgivning. God økonomisk rådgivning på et tidlig tidspunkt kan
forebygge alvorlige økonomiske problemer, og spare både den enkelte
og samfunnet for store belastninger. Spørsmålet er ikke om, men
hvordan dette best skal sikres.
Jeg er imidlertid usikker på hva forslagsstillerne mener
med å legge til rette for oppretting av en utenrettslig gjeldsordning.
Det er ikke noe til hinder for at organisasjoner eller institusjoner som
ønsker det, kan opprette slike rådgivningstjenester og også, etter
fullmakt fra den det gjelder, forhandle direkte med kreditorene.
Jeg velger derfor å tolke forslaget som et ønske om at det skal
bevilges midler til opprettelse av en slik ordning.
Det er en del vesentlige ulikheter mellom Norge og
Storbritannia, både hva gjelder omfanget av fattigdomsproblematikk
og det offentlige tjenestetilbudet knyttet til gjeldsrådgivning.
Det er derfor ikke åpenbart at det er hensiktsmessig å overføre
den britiske CCCS-modellen til Norge.
Storbritannia har store fattigdomsproblemer sammenlignet
med Norge. FN har påpekt mangelen på en effektiv og samordnet strategi
for bekjempelse av fattigdom i Storbritannia, og barns risiko for
fattigdom var i følge FN i 2005 fremdeles blant de høyeste i Europa.
Gjeldsrådgivning i Storbritannia er basert på stiftelser/organisasjoner
og kommersielle aktører. Det offentlige har ikke selvstendig plikt
til å gi økonomisk rådgivning. På nettsiden til Department for work
and pensions gis det enkle råd om hva personer med gjeldsproblemer
bør gjøre og i hvilken rekkefølge. For mer detaljerte råd og konkret
bistand vises det til flere ulike gjeldsrådgivningstelefoner og
-nettsider. De fleste av disse tjenestene er gratis for brukerne,
og finansieres på ulike måter.
Disse faktiske forholdene må danne bakteppet
i en vurdering av overføringsverdien av britiske ordninger til Norge,
hvor økonomisk rådgivning er en lovpålagt offentlig oppgave.
Den konkrete tjenesten som forslagsstillerne
viser til (CCCS) er en av mange slike tjenester i privat regi i
Storbritannia. CCCS gir råd om personlig budsjettering og fornuftig
bruk av kreditt. Når det er nødvendig, gir de også råd om en plan for
nedbetaling av gjeld. Rådgivningen skjer på telefon eller gjennom
en internett-tjeneste, hvor brukerne gir detaljerte opplysninger
om seg selv og egen økonomi for å få tilpasset rådgivning. Ved bruk
av nettsiden foretar CCCS en full gjennomgang av brukernes kreditt-
og gjeldssituasjon, og gir deretter en anbefaling. CCCS bistår også
i kontakt med kreditorene.
CCCS finansieres gjennom kreditorbidrag, ved at
de har avtaler med en rekke kreditorer om at de betaler 10 % av
inndrevet beløp til CCCS. Denne finansierings-formen innebærer at
det er i CCCS’ egen interesse at skyldnere betaler mest mulig av
gjelden til disse kreditorene. CCCS gir imidlertid også bistand
i saker hvor kreditor ikke har slik avtale med dem.
I Norge er økonomisk rådgivning en lovhjemlet oppgave
for kommunene, plassert i NAV-kontorene, jf. lov om sosiale tjenester
i NAV § 17. Alle kommuner skal ha et tilfredsstillende tilbud om
økonomisk rådgivning og veiledning til personer med økonomiske problemer
og gjeldsproblemer.
For små kommuner kan det som forslagsstillerne peker
på være vanskelig å skaffe tilstrekkelig ekspertise. Jeg tror imidlertid
ikke løsningen for de små kommunene og deres innbyggere er å bruke offentlige
midler på etablering av private tjenester. Tvert imot bør vi bruke
ressursene på å styrke den tjenesten som allerede finnes. Jeg ser også
at vi bør tilstrebe og gjøre den økonomiske rådgivningstjenesten
bedre kjent. Vi må sikre at det å kontakte NAV ikke blir en for
høy terskel for dem som har gjeldsproblemer. Arbeids- og velferdsdirektoratet
har gitt tilskudd til forsøk med åtte interkommunale samarbeidsprosjekter om
økonomisk rådgivning. En rapport fra SIFO konkluderer med at interkommunalt
samarbeid om denne typen tjenester er en riktig vei å gå — og i
praksis kanskje den eneste for de minste kommunene. Kommunene står
fritt til å organisere slikt samarbeid, og det kan være både i kommunenes
og innbyggernes interesse at dette gjøres. De erfaringer som gjøres
i forsøkene må gjøres kjent, og kan brukes som veiledning for andre
kommuner. Kostnadene ved slikt interkommunalt samarbeid er små,
og gevinstene kan bli merkbare etter kort tid.
Økonomirådstelefonen 800GJELD er et landsdekkende
supplement til kommunenes gjeldsrådgivning. Telefontjenesten ble
etablert i oktober 2009 etter initiativ fra Arbeids- og velferdsdirektoratet.
Dette er et lavterskeltilbud og gir hjelp til selvhjelp for brukere
med økonomiske problemer eller som står i fare for å få økonomiske
problemer. Formålet er å gjøre økonomisk rådgivning lettere tilgjengelig
og bidra til at personer med betalingsproblemer kommer raskere i
gang med å finne en løsning. Økonomirådstelefonen er landsdekkende
og henvender seg til alle som har økonomiske problemer og som har
behov for privatøkonomiske råd og veiledning. De som ringer kan
være anonyme.
800GJELD er et godt tilbud. Tjenesten får toppkarakter
fra brukerne i en undersøkelse foretatt av SIFO i 2010. Av brukerne
er 88 pst. fornøyd med måten de er blitt mottatt på av rådgiverne, 80
pst. av brukerne er fornøyd med de rådene. Dette rimer ikke med
forslagsstillernes påstand om at 800Gjeld i praksis fungerer som
en henvisende instans til en ofte mangelfull kommunal rådgivningstjeneste.
Dersom en oversikt over typiske kjennetegn ved dem
som har gjeldsordning kan gi et bilde av hvem det er som har de
største gjeldsproblemene i samfunnet, kan vi slå fast at gjeld er
et sammensatt problem. Personer på gjeldsordning har ofte psykiske
eller somatiske helseproblemer, og et stort antall (over 30 pst.)
får alvorlige gjeldsproblemer igjen få år etter at en gjeldsordning
er avsluttet.
Personer med gjeldsproblemer trenger derfor, parallelt
med hjelp til håndtering av gjeld, også hjelp til å gjøre noe med
de underliggende problemene, for på den måten å bedre vedkommendes
livssituasjon og forebygge nye alvorlige gjeldsproblemer i fremtiden.
Her har både sosialtjenestene og helsetjenestene sentrale oppgaver
som krever samarbeid mellom ulike instanser, og dette vil ikke være
mulig å ivareta for en privat gjeldsrådgivningstjeneste.
Jeg mener derfor det vil være bedre bruk av
ressurser, og tryggere for publikum om de offentlige tilbudene bygges
ut. Vi stenger ikke for et samarbeid med organisasjoner knyttet
til dette arbeidet. Organisasjonene kan ha tettere kontakt med enkeltpersoner,
og bl.a. fange opp de som har problemer på et tidligere tidspunkt
enn de av eget initiativ kontakter det offentlige tilbudet. Organisasjoner
kan også ha en rolle som medhjelper i direkte kontakt mellom skyldner
og kreditorer dersom den enkelte ønsker dette.
Oslo, i familie- og kulturkomiteen, den 9. juni 2011
Gunn Karin Gjul |
Kåre Simensen |
leder |
ordfører |