Kunnskapsdepartementet legger med dette fram forslag
til endringer i barnehageloven. Det foreslås regler som regulerer
bruk av offentlige tilskudd og foreldrebetaling i ikke-kommunale barnehager.
Med virkning fra 1. januar 2011 vedtok Stortinget
ny finansieringsordning. Fra dette tidspunktet overtok kommunene finansieringsansvaret
for barnehagene. Gjennom reglene om likeverdig behandling settes rammene
for kommunenes finansieringsplikt. Regjeringen tar sikte på at det
kommunale tilskuddet til ikke-kommunale barnehager trappes opp de
nærmeste årene slik at det oppnås samme grad av finansiering til
de ikke-kommunale barnehagene som til tilsvarende kommunale barnehager.
Dette nødvendiggjør et regelverk som sikrer at likeverdig finan-siering
fører til likeverdig kvalitet i barnehagene. Forslaget i lovproposisjonen
sikrer at kommunalt tilskudd og foreldrebetalingen i ikke-kommunale
barnehager kommer barna til gode. Det gir kommunen adgang til å
anvende økonomiske sanksjoner der det kommunale tilskuddet og foreldrebetalingen ikke
brukes i samsvar med intensjonen og formålet fastsatt i barnehageloven.
Det har alltid vært et stort innslag av private barnehager
i barnehagesektoren. I 1977 var 49 pst. av barnehagene private,
mens andelen i 2010 har steget til 54 pst. Tidligere var de fleste
private barnehagene eid av foreldre, husmorlag, menigheter og lignende.
Etter 2003 er det etablert flere typer private organisasjonsformer
i sektoren, noen også med et innslag av kommersielle motiver. Det
er en tydelig dreining i retning av at aksjeselskapsformen velges
av private eiere fremfor de mer tradisjonelle organisasjonsformene
som gradvis blir mindre utbredt.
Kunnskapsdepartementets generelle inntrykk er at
de ikke-kommunale barnehagene drives godt, og at eierne er opptatt
av å gi et tilbud av god kvalitet til barna. Forslagene sikrer videreføring av
dette i den fremtidige utviklingen av barnehagesektoren, samtidig
som de legger til rette for at ikke-kommunale barnehageeiere også
i tiden fremover kan drive forretningsmessig med et rimelig årsresultat.
Gjennom lovforslaget sikrer regjeringen at barnehagesektoren fortsatt
vil bestå av seriøse aktører som vil bruke offentlige midler og
foreldrebetalingen til drift av barnehager med høy kvalitet.
Det er viktig å sikre at det kommunale tilskuddet og
foreldrebetaling i barnehagesektoren benyttes i tråd med formålet
og barnehageloven, og kommer barna i barnehagen til gode. Forslaget
i lovproposisjonen inneholder følgende hovedelementer:
Ny § 14 a som presiserer at offentlige tilskudd og
foreldrebetaling i ikke-kommunale barnehager skal komme barna til
gode, samtidig som adgangen til å ha et rimelig årsresultat videreføres. Bestemmelsen
setter vilkår og rammer for bruken av det offentlige tilskuddet
og foreldrebetalingen, og dokumentasjonskrav overfor eier for å
sikre bruk i samsvar med formålet.
Endringer i dagens § 16 om tilsyn, og ny § 16 a som
gir kommunen adgang til å anvende økonomiske reaksjonsmidler overfor
ikke-kommunale barnehager der tilskudd og foreldrebetaling ikke brukes
som fastsatt i ny § 14 a.
Departementet tar sikte på at lovendringen skal tre
i kraft 1. januar 2013.
Sammendraget i innstillingen er hovedsakelig med
utgangspunkt i departementets vurderinger. For nærmere redegjørelse
om gjeldende rett og høringsbehandlingen vises det til proposisjonen.
Kommunen har som barnehagemyndighet ansvaret
for at barnehagelovens krav til innhold og kvalitet oppfylles, og
skal gjennom et samordnet opptak sørge for det antall barnehageplasser
som er nødvendig for å oppfylle retten til plass for alle barn som
er bosatt i kommunen. Utbyggingsmønster og driftsformer skal tilpasses lokale
forhold og behov.
Ved overgangen til rammefinansiering av sektoren
1. januar 2011 fikk kommunene det helhetlige ansvaret for å finansiere
alle barnehager, egne kommunale barnehager og de ikke-kommunale
barnehagene. Det ble lagt 28 mrd. kroner i rammetilskuddet til landets
kommuner for å finansiere utgiftene til barnehagevirksomheten. I statsbudsjettet
for 2012 foreslås det å øke det kommunale minimumstilskuddet til
ikke-kommunale barnehager til 92 pst., jf. Prop. 1 S (2011–2012).
Dette må sees i lys av at regjeringen tar sikte på at opptrappingen
til 100 pst. ferdigstilles i budsjettet for 2014, en opptrapping som
vil bli kompensert gjennom økte rammeoverføringer til kommunene.
Kommunenes plikt til å finansiere alle barnehager
ble lovfestet i barnehageloven § 14. Med hjemmel i § 14 tredje ledd
har Kongen fastsatt forskrift om likeverdig behandling ved tildeling av
offentlige tilskudd til ikke-kommunale barnehager (forskrift av
29. oktober 2010 nr. 1379). Forskriften setter de rettslige rammene
for kommunens ansvar ved tildeling av kommunalt tilskudd til de
ikke-kommunale barnehagene. Den setter derimot ikke rettslige krav
til hvordan de ikke-kommunale barnehagene skal bruke det kommunale
tilskuddet og foreldrebetalingen. Den gir heller ikke regler for
hvordan kommunen kan følge opp ikke-kommunale barnehager gjennom
økonomisk kontroll eller sanksjoner. På denne bakgrunn er det behov
for regler om bruken av det kommunale tilskuddet og foreldrebetalingen
som kan utfylle reglene om kommunenes finansieringsansvar. Det er
i dagens barnehagelov ingen lovfestede restriksjoner på hvor mye
eierne av de ikke-kommunale barnehager kan ta ut av verdier fra
driften, og det er ikke regler som regulerer salg av tjenester til barnehagen
fra eier eller nærstående. Det er ikke regler i barnehageloven om
gjennomføring av interne transaksjoner, selv om dette kan brukes som
en metode for skjulte uttak av verdier.
Ved rammefinansieringen av barnehagesektoren har
Stortinget lagt til rette for at landets kommuner kan ha ansvaret
for finansieringen av alle landets barnehager. Barnehageloven § 14
gir kommunene ansvaret for at alle godkjente ikke-kommunale barnehager
får en likeverdig behandling sammenlignet med tilsvarende kommunale barnehager.
Reglene om bruken av tilskudd og foreldrebetaling i ikke-kommunale
barnehager som regjeringen foreslår i denne proposisjonen, vil være
en nødvendig oppfølging for å sikre at finansieringen til sektoren
blir brukt i samsvar med intensjonen og formålet, det vil si til
likeverdig kvalitet i alle landets barnehager og til det beste for
barna.
Inntektene til ikke-kommunale barnehager består
i dag av foreldrebetaling og kommunalt tilskudd. Foreldrebetalingen
er begrenset gjennom maksimalgrensen fastsatt i Stortingets årlige
budsjettvedtak. Kommunalt tilskudd per barn følger av tilskuddssatser
basert på kostnadene i tilsvarende kommunale barnehager. Ikke-kommunale
barnehager har derfor små muligheter til å påvirke inntektssiden.
Det kommunale tilskuddet til ikke-kommunale barnehager omfatter
tilskudd til drift, kapital og administrasjon. Kapitaltilskuddet
skal dekke renter på investeringen uavhengig av om investeringen
er finansiert ved lån eller egenkapital. Dette betyr at det er beregnet
en godtgjøring til eier for bruk av egenkapital. Andre fortjenestemuligheter avhenger
av tilpasninger på kostnadssiden. Ettersom tilskuddene baseres på
gjennomsnittskostnader i kommunale barnehager, ligger det en mulighet
for fortjeneste gjennom å drive med lavere kostnader enn kommunen,
enten kostnadsbesparelsen kommer fra effektiv drift eller lavere
kvalitet.
Tall fra SSB viser at eiere av ordinære ikke-kommunale
barnehager tok ut 43,9 mill. kroner i utbytte i 2010, mens eiere
av private familiebarnehager tok ut 126,6 mill. kroner fra virksomheten.
Utbytte gir ikke et heldekkende bilde av fortjenestemulighetene.
Barnehagene kan ha tilbakeholdte overskudd som kan tas ut på senere
tidspunkter, og uttak kan være skjult i transaksjoner med nærstående
selskaper. Uttakene fra de private familiebarnehagene er i stor grad
lønn til eier av barnehagen.
Utbytteutbetalinger har ikke et stort omfang
i dag vurdert i forhold til størrelsen på barnehagesektoren, men
er et problem i enkelte tilfeller. I media er det ved flere tilfeller
fokusert på saker der private barnehageeiere misbruker dagens finansieringssystem
for å oppnå personlig vinning, og det er eksempler fra rettspraksis.
På oppdrag fra Kunnskapsdepartementet har Telemarksforskning
utarbeidet en rapport om fortjenestemuligheter og uttak i barnehager.
Ved dels regnskapsanalyser for å kartlegge fortjeneste i tilbakelagte
år og dels ved å kartlegge potensialet for økt fortjeneste gjennom
redusert kvalitet, har Telemarksforskning tilnærmet seg problemstillingen.
Rapporten gir indikasjoner på at skjult fortjeneste gjennom kjøp
fra barnehageeier eller barnehageeiers nærstående kan forekomme.
Videre har rapporten kartlagt at ikke-kommunale barnehager har et
betydelig rom for fortjeneste ved å tilpasse seg til overskuddsmaksimerende
nivå på antall oppholdstimer per årsverk. Dette indikerer at store
deler av den private sektoren på barnehageområdet ikke opptrer ensidig
profittmaksimerende, men at de i stedet driver med en kvalitet som
er over minimumsnivået. Samtidig viser resultatet at hvis flere
aktører med sterke fortjenestemotiver etablerer seg i barnehagesektoren,
vil fortjenestepotensialet kunne bli mer utnyttet enn tilfellet er
i dag. Målet med forslaget til lovendringer som her foreslås, er
å sikre at barnehagesektoren fortsatt vil bestå av seriøse aktører
som vil bruke offentlige midler til drift av barnehager av høy kvalitet.
Forslaget vil gi den nødvendige legitimiteten til finansieringsordningen
slik at sektoren også i tiden fremover kan bestå av et mangfold av
både kommunale og ikke-kommunale barnehager.
Et stort flertall av høringsinstansene er positive til
forslaget, og det er gjennomgående støtte til intensjonen om at
offentlige tilskudd og foreldrebetaling skal komme barna til gode.
Blant de som støtter forslaget og intensjonen er 31 kommuner, 5
Fylkesmenn, et stort antall barnehager og store aktører i barnehagesektoren
som Kanvas, Espira-gruppen og Steinerbarnehageforbundet. Også FUB
og Utdanningsforbundet støtter intensjonen om at offentlige tilskudd
og foreldrebetaling skal komme barna til gode.
Noen av høringsinstansene påpeker at utgangspunktet
om at offentlige tilskudd og foreldrebetaling skal komme barna til
gode er så selvfølgelig at det er unødvendig at dette lovfestes,
andre påpeker at det ikke bør være rom for uttak av utbytte for
ikke-kommunale barnehager. Videre er noen høringsinstanser, herunder Utdanningsforbundet,
uenig i å lovfeste adgangen til å ta ut et rimelig årsresultat,
og fremhever at det må settes absolutte og klare grenser for utbytte.
Et klart mindretall av høringsinstansene er
negative til forslaget.
Hoveddelen av de kritiske uttalelsene inneholder merknader
til bestemmelsenes konkrete utforming og ikke til bestemmelsene
som sådan. Noen etterspør departementets oppfølging av de gjeldende
bestemmelsene om kapitaltilskuddet i forskrift om likeverdig behandling
ved tildeling av offentlige tilskudd til ikke-kommunale barnehager.
Departementet vil til dette bemerke at gjennomgangen bør gjøres
som del av en helhetlig gjennomgang av forskrift om likeverdig behandling
ved tildeling av offentlige tilskudd til ikke-kommunale barnehager.
Den bør også sees i lys av oppfølgingen av barnehagelovutvalgets NOU
2012:1 Til barnas beste. På denne bakgrunn vil ikke departementet
gjøre en nærmere vurdering av reglene om kapitaltilskuddet til de ikke-kommunale
barnehagene i denne lovproposisjonen.
Blant de som er generelt kritiske til forslaget
er Private barnehagers landsforbund (PBL) som bl.a. stiller seg
negative til forslaget om innføring av dokumentasjonskrav for private barnehager,
og mener at foreldrebetalingen ikke skal være regulert på samme
måten som det kommunale tilskuddet.
Noen instanser, herunder kommuner og fylkesmenn,
uttrykker bekymring for at forslaget legger skjønnsmessige vurderinger
til kommunene. KS uttaler imidlertid at forslaget til bestemmelser
er hensiktsmessig for kommunene med sikte på å kontrollere og sikre
at midlene brukes som forutsatt. Noen instanser stiller spørsmål
ved om kommunene har den nødvendige kompetanse til å håndheve regelverket,
og viser til kommunenes dobbeltrolle som tilsynsmyndighet og barnehageeier.
De samme høringsinstansene påpeker at forslaget vil kreve økte ressurser
hos kommunene.
Høringsinstansene fokuserer gjennomgående på viktigheten
av å sikre høy kvalitet i barnehager, og mange etterspør større
oppmerksomhet mot kvaliteten i barnehagen.
Barnehageloven § 14 regulerer kommunenes plikt
til å yte tilskudd til ikke-kommunale barnehager, og § 15 gir hjemmel
for forskrift om maksimalsatser for foreldrebetaling. Det følger
av barnehageloven § 14 at det kommunale tilskuddet til landets ikke-kommunale
barnehager ytes til «ordinær drift». Barnehageloven og tilhørende
forskrifter gjelder for ikke-kommunale barnehager på lik linje som
for kommunale barnehager. Barnehageloven setter i dag ingen rettslige
krav til ikke-kommunale barnehagers bruk av offentlige midler og
foreldrebetaling.
Barnehageloven inneholder i dag ingen bestemmelse
som på en klar og utvetydig måte sikrer at offentlige tilskudd og
foreldrebetaling blir brukt til formålet. Det er i dag heller ikke
knyttet vilkår til det å ta ut verdier av barnehagedriften. Departementet
slutter seg til uttalelsene fra enkelte om at det kan innfortolkes
en slik formålsangivelse i dokumenter til tidligere rundskriv til
statlige øremerkede tilskuddsordninger. Departementet vurderer at
det likevel er behov for en tydeliggjøring direkte i regelverket
på barnehagesektoren. En presisering og tydeliggjøring vil sikre fortsatt
høy og likeverdig kvalitet i alle barnehager, uavhengig av eierform.
Departementet mener i likhet med flertallet
av høringsinstansene at det er hensiktsmessig å presisere at offentlige
tilskudd og foreldrebetaling skal komme barna i barnehagen til gode
uttrykkelig i lovteksten. En slik lovregulering vil være et naturlig
supplement til de ikke-kommunale barnehagenes rett til finansiering.
Forslaget er etter departementets vurdering et nødvendig tillegg
til de reglene som sikrer de ikke-kommunale barnehagene en tilsvarende
finansiering som de kommunale barnehagene. Departementet vurderer
at det etter at de statlige tilskuddene til barnehager ble innlemmet
i kommunerammen, med lovfestet plikt for kommunene til å yte tilskudd
til ikke-kommunale barnehager, er et klart behov for å tydeliggjøre
prinsippet om at offentlige tilskudd og foreldrebetaling skal komme barna
i barnehagen til gode.
Flere instanser har påpekt at det ikke bør være rom
for at ikke-kommunale barnehager kan ta ut utbytte. Departementet
vil bemerke at det i dagens finansieringssystem er lagt til grunn
at barnehageeier skal ha en adgang til å få rimelig vederlag for
arbeids- og kapitalinnsatsen som ytes barnehagen. Dette betyr at
barnehagen skal ha mulighet til å dekke lønnskostnader og kapitalkostnader
over virksomhetens regnskap, eller disponere et overskudd, for eksempel
gjennom uttak av utbytte. Departementet vurderer at denne adgangen
bør videreføres i den form og med de begrensninger som er foreslått
i høringsnotatet. De særskilte vilkårene som adgangen til uttak
er begrenset av i lovforslaget til ny § 14 a første ledd, bokstavene
a, b og c, medfører at foreldrebetalingen og det offentlige tilskuddet blir
sikret brukt til formålet, samtidig som det videreføres en begrenset
mulighet til disponering av utbytte.
Flere instanser viser til at formuleringer som «rimelig
årsresultat» og «vesentlig lavere personalkostnader» er av en så
skjønnsmessig karakter at de vil føre til ulik praktisering i landets kommuner.
Departementet vil presisere at vurderingstemaet knyttet til utrykket
«rimelig årsresultat» ligger i å gjøre en konkret vurdering av om
vilkårene oppstilt i den nye § 14 a første ledd, bokstavene a til
c er oppfylt. Forutsatt at vilkårene er oppfylt, vil årsresultatet
etter lovforslaget anses å være innenfor kravet til rimelighet,
og den ikke-kommunale barnehagen kan dermed disponere over et eventuelt
positivt årsresultat slik barnehagen vurderer ønskelig.
I forbindelse med innspillene til begrepet «rimelig
årsresultat» etterspørres det fra enkelte høringsinstanser absolutte
grenser for uttak av utbytte i de ikke-kommunale barnehagene. Blant annet
som følge av at dagens barnehagesektor er preget av ulike selskapsformer,
hvor kravene til regnskapsrapportering er svært ulike, mener departementet
at det ikke er hensiktsmessig å regulere uttak av verdier fra sektoren
gjennom et maksimalt tillatt årlig uttak av utbytte/fortjeneste.
I barnehagesektoren er det mange enkeltpersonforetak som ikke er
forpliktet til å utarbeide balanseregnskap. Det er derfor ikke mulig
for kommunen å beregne en årlig avkastning av kapitalen som skal
utbetales som utbytte. Departementet ønsker en barnehagesektor der private
aktører skal ha rimelige og forutsigbare driftsvilkår for å kunne
drive barnehager av god kvalitet, noe forslaget som ble lagt frem
i høringen legger til rette for.
I høringsrunden knyttes det få kommentarer og merknader
til vilkårene som oppstilles i forslag til ny § 14 a første ledd,
bokstavene a og b. Et stort flertall av instansene mener dette er
hensiktsmessige presiseringer av kravet til bruk av foreldrebetaling
og offentlige tilskudd. Vilkårene er en presisering av regler som allerede
gjelder for en stor andel av de ikke-kommunale barnehagene, noe
avhengig av selskapsform og tilhørende regelverk. Med henvisning
til regelverket på andre sektorer mener Virke derimot at det ikke
er hensiktsmessig å oppstille egne regler om transaksjoner mellom nærstående,
da dette er utfyllende regulert i eksempelvis selskapslovgivningen.
Departementet vil til dette bemerke at omkring 81 pst. av barnehagene
allerede omfattes av de tilsvarende reglene i annen lovgivning enn
barnehageloven avhengig av organisasjonsform, men at forslaget sikrer
at det i loven blir stilt likelydende krav til alle ikke-kommunale
barnehager uavhengig av organisasjonsform. Dette sikrer at prinsippet gjennomgående
blir håndhevet likt i hele sektoren.
Den delen av lovforslaget det er knyttet skjønnsmessige
vurderinger til er begrepet «vesentlig lavere personalkostnader»
i formuleringen av vilkåret i bokstav c. Departementet registrerer
at flere høringsinstanser mener at vilkåret i bokstav c framstår
som uklart. Bakgrunnen for å bruke det skjønnsmessige begrepet «vesentlig
lavere personalkostnader» i formuleringen av vilkåret i bokstav
c, er at det er kommunen selv som er nærmest til å gjøre sammenligningen
mellom barnehagens personalkostnader og det som er vanlig i de tilsvarende
kommunale barnehagene, samtidig som kommunen også er den som er
best til å gjøre tilhørende konkrete helhetsvurdering av om det
er et vesentlig misforhold mellom disse. Departementet vil trekke
fram at vurderingen er den samme som kommunene er kjent med fra
«avkortingsregelen» i tidligere og nåværende forskrift om likeverdig
behandling ved tildeling av offentlige tilskudd til ikke-kommunale
barnehager, og derfor er kjent for kommunene. Departementet mener
på denne bakgrunn at kommunene er godt rustet til å gjøre de skjønnsmessige
vurderingene som er påkrevet etter forslaget til ny § 14 a første
ledd.
Departementet fremmer forslag til ny § 14 a
i barnehageloven i samsvar med høringsforslaget.
Departementets vurdering i høringsnotatet er
at sentrale krav til regnskapet må forankres i lov og forskrift,
slik at premissene for kommunens økonomiske kontroll med barnehagene
framgår klart og tydelig av barnehageloven.
Departementet foreslår at kravene til regnskap, revisjon
og rapportering forankres i § 14 a, med hjemmel for Kongen til å
gi utfyllende forskrift. Forslagets § 14 a angir prinsippet om at
barnehageeier plikter å kunne dokumentere at foreldrebetaling og
offentlige tilskudd anvendes til det beste for barna i barnehagen,
jf. § 14 a tredje ledd. Det framgår videre av § 16 at det er kommunen
som kan kontrollere disse opplysningene gjennom tilsyn.
Virksomhetens regnskap er den viktigste kilden til
informasjon om økonomien i en virksomhet. Når kommunene skal føre
tilsyn med at barnehagene overholder bestemmelsene om at tilskudd
og foreld-rebetaling skal komme barna til gode, trenger de innsyn
i økonomien til barnehagene. For at kommunene skal få tilgang til
den informasjonen de trenger, er det for det første nødvendig at
barnehagene har plikt til å føre regnskap, og for det andre må de
ha plikt til å rapportere regnskapsopplysninger til myndighetene.
Ettersom ikke alle barnehager omfattes av regnskapsloven og bokføringsloven,
er det etter departementets vurdering nødvendig med bestemmelser
i barnehageloven om regnskap og revisjon.
Barnehager kan være del av en større virksomhet som
også har annen aktivitet enn barnehagedrift. I disse tilfellene
gjelder pliktene etter regnskapsloven og bokføringsloven for virksomheten
samlet sett. De generelle regnskapsreglene innebærer ikke plikt
til å utarbeide eget regnskap for deler av en regnskapspliktig virksomhet.
Der barnehagen er del av en større virksomhet, vil virksomhetsregnskapet
ha begrenset verdi som grunnlag for kontroll med barnehagedelen
av virksomheten. Det er regnskapet for barnehagedelen av virksomheten
som vil gi informasjonsgrunnlag for kommunal kontroll og håndheving.
Departementet mener det er nødvendig med regnskaps- og revisjonskrav
til barnehagedrift som får foreldrebetaling og offentlige tilskudd.
Det vises til lovforslagets § 14 a fjerde ledd.
Departementets forslag bygger på et ønske om
at det i sterkere grad tilrettelegges for at kommunen kan føre et
effektivt tilsyn med at offentlige tilskudd og foreldrebetaling
blir anvendt i tråd med formålet. Slikt tilsyn ble tidligere ført
på bakgrunn av departementets rundskriv.
Departementet foreslår i høringen å videreføre dagens
§ 16 første setning med uendret ordlyd i et eget ledd, for å tydeliggjøre
hovedregelen om at kommunen har rett til å føre lovlighets- og forsvarlighetstilsyn
med alle barnehager.
Når det gjelder kommunens mulighet til å reagere
ved brudd på barnehageloven, foreslår departementet at gjeldende
§ 16 andre til fjerde punktum skal utgjøre nytt andre ledd.
Departementet foreslår videre et nytt tredje
ledd i § 16 som gir kommunen mulighet til å reagere med særskilt
tilpassede økonomiske reaksjonsmidler dersom kravene i § 14 a om
at offentlige tilskudd og foreldrebetaling skal komme barna til
gode, ikke blir oppfylt.
Hovedformålet med departementets forslag er
å sikre at offentlige tilskudd og foreldrebetaling skal komme barna
i barnehagen til gode. Etter dagens regler vil det i alle tilfeller
være kommunenes oppgave å føre tilsyn med at de foreslåtte kravene
blir overholdt. Barnehagelovens tilsynsbestemmelser er i dag i utgangspunktet
utformet med tanke på barnehagelovens øvrige kvalitetssikringsbestemmelser,
som for eksempel bemanningsbestemmelsene, pedagogiske krav og krav
til lokaler. Forslagene om endringer i dagens § 16 er i hovedsak
presiseringer av det ansvaret som allerede følger av gjeldende rett.
Kommuneloven har på sin side ingen generelle regler
om tilskuddskontroll. Etter overgangen til rammefinansiering foreligger
det dermed ikke reguleringer i lov eller forskrift som gir kommunen
et tilsvarende styringsverktøy som etter de tidligere statlige rundskrivene.
Muligheten til å føre et effektivt og systematisk tilsyn og økonomisk
kontroll med tilskuddene til de ikke-kommunale barnehagene er dermed
svekket.
Gjennomgangen av dagens regelverk om tilsyn, innsyn
og kontroll, viser at det er behov for en detaljert og samlet regulering
for å sikre at offentlige tilskudd og foreldrebetaling skal komme barna
i barnehagen til gode. På samme måte som de ikke-kommunale barnehagene
er garantert finansiering av virksomheten på linje med de kommunale
barnehagene gjennom lov og forskrift om likeverdig behandling, må
kommunene sikres tilsvarende mulighet til å kunne følge opp at denne
finansieringen blir benyttet til fordel for barna i barnehagene.
Barnehageloven inneholder i dag hjemler for kommunens tilsyn med
ikke-kommunale barnehager. Reglene er imidlertid utformet med sikte
på tilsyn med barnehagenes kvalitet i en sektor med øremerkede statstilskudd,
og ikke for å tilrettelegge for et effektivt økonomisk tilsyn i
en rammefinansiert barnehagesektor.
Departementet er kjent med de undersøkelsene som
er foretatt av kommunene som tilsynsansvarlig og de momentene som
er pekt på i Meld. St. 7 (2009–2010). Dette er likevel oppgaver kommunene
allerede har i dag. De foreslåtte lovendringene av § 16 kan bidra
til å forsterke kommunenes fokus på sin tilsynsoppgave, og dermed
også ha positive ringvirkninger.
I utfyllende forskrift gitt med hjemmel i forslaget
til ny § 14 a fjerde ledd, vil det legges opp til nærmere krav til
barnehageeiers plikt til å fremskaffe dokumentasjon og nødvendige
opplysninger om de forhold kommunen skal føre tilsyn med. I forslaget
til utfyllende forskrifter som har vært på høring er det dermed
barnehageeier som pålegges visse krav til dokumentasjon. Kommunene
gis skjønn til selv å vurdere om det foreligger grunnlag for å beslutte
å føre ytterligere tilsyn med den ikke-kommunale barnehagen.
Departementet mener at tilsynsbestemmelsene
i dagens lov og forskrift må tilpasses og styrkes for å sikre at
kommunene kan foreta effektivt tilsyn med bruken av offentlige tilskudd
og foreldrebetaling. Slik tidligere statlige rundskriv la til rette
for en effektiv kontroll, bør man gjennom lov og forskrift legge
til rette for at en tilsvarende etterprøving kan gjennomføres på
en hensiktsmessig måte. Tilsynsbestemmelsen bør også endres av hensyn
til de ikke-kommunale barnehagene, da ønsket om å forhindre unødvendige
tvister tilsier at hjemmelsgrunnlaget for tilsyn bør være klart
og tydelig. Høringsforslaget gir kommunene et godt styringsverktøy
for å utføre tilsyn med tilhørende økonomisk kontroll med at ikke-kommunale
barnehager anvender offentlige tilskudd og foreldrebetaling i samsvar med
gjeldende lov og forskrift, og et tydelig regelverk som gir ikke-kommunale
barnehager en god forutberegnelighet.
Departementet fremmer etter dette forslag om nytt
tredje ledd i barnehageloven § 16 i samsvar med forslaget i høringsnotatet.
Departementet foreslår tre typer økonomiske reaksjonsmidler.
Disse er uttømmende oppregnet i forslagets § 16 a og er følgende:
1. Hel eller delvis
tilbakeholdelse av tilskudd knyttet til fremtidige tilskuddsterminer,
2. Hel eller delvis reduksjon i tilskudd
knyttet til fremtidige tilskuddsterminer,
3. Tilbakebetaling av hele eller deler
av tidligere ytt tilskudd.
Forslaget til ny § 16 a første ledd omhandler fremtidige
tilskudd, og fastsetter at kommunene kan holde tilbake utbetaling
av tilskudd eller redusere tilskudd i kommende terminer. Tilbakeholdelse
av tilskudd vil for eksempel være en reaksjonsform som er velegnet
å benytte der barnehageeier ikke har fremskaffet tilstrekkelig og
tilfredsstillende dokumentasjon som fastsatt i forslaget til ny
§ 14 a og utfyllende forskrifter.
På den annen side, dersom tilstrekkelig og tilfredsstillende
dokumentasjon ikke fremskaffes, eller kommunen finner at barnehageeier ikke
har brukt midlene i tråd med formålet etter § 14 a, vil det etter
departementets vurdering være klart at disse midlene skal tilbakebetales.
Høringsforslaget til ny § 16 a andre ledd hjemler et
krav om tilbakebetaling av tilskudd. Tilbakebetalingskrav vil i
en del tilfeller kunne være en mer inngripende reaksjonsform enn
reduksjon av tilskudd.
Etter høringsforslaget er det i stor grad opp
til kommunen å vedta hvilket reaksjonsmiddel som er hensiktsmessig
å anvende i det aktuelle tilfellet. Vurderingen vil bero på blant
annet hvilket regelbrudd man står ovenfor, alvorlighetsgraden av
regelbruddet, og hva som er en hensiktsmessig løsning for både kommunen
og barna i barnehagen.
Prinsipper for utmåling av reaksjonen er foreslått
i § 16 a tredje ledd, hvor det heter at reaksjonen skal stå i forhold
til regelbruddets art og økonomiske betydning.
Etter dagens regelverk er kommunens reaksjonsmuligheter
primært innrettet mot de reguleringer som finnes i gjeldende barnehagelov,
og i for liten grad innrettet mot brudd på bruk av tilskudd og foreldrebetaling.
Dersom kommunen avdekker brudd på forslagets regler om bruk av tilskudd
og foreldrebetaling, vil dette i all hovedsak være uopprettelige
brudd på lov eller forskrift. Det er derfor i liten grad mulig å
pålegge plikt til å rette forholdet, som er den primære reaksjonen
etter dagens § 16. Midlertidig eller varig stenging iverksettes
først etter at et pålegg om retting ikke etterkommes eller ikke
lar seg utføre. At pålegg om stenging kun skal fattes som en ytterste
konsekvens, understreker at dette er en alvorlig reaksjon og et
lite differensierende virkemiddel. I lys av manglende mulighet til
å be om retting, vil stenging kunne være et uforholdsmessig strengt
virkemiddel, og vil dessuten primært gå ut over barna som tilskuddsordningen
skal tilgodese.
Kommunenes rolle som tilsynsansvarlig gir dem et
sterkt insentiv til å følge pengestrømmen, og til å påse at tilskuddene
blir brukt på barna i barnehagen. Kommunene kan gjennom en skjønnsmessig
vurdering velge hvilken reaksjon som best mulig kan ivareta dette
hensynet i de tilfeller hvor man finner at en ikke-kommunal barnehage
ikke har overholdt kravene til bruk av tilskudd og foreldrebetaling.
Departementet fremmer etter dette forslag om
ny § 16 a i barnehageloven i samsvar med høringsnotatet.
I likhet med systemet i barnehageloven i dag vurderer
departementet at Fylkesmannen, ut fra sin lokalkunnskap og sin kompetanse,
bør være klagemyndighet i klagesaker med utgangspunkt i kommunens
vedtak om retting, stenging og anvendelse av økonomiske sanksjonsmidler.
Dette harmoniserer med oppgaven Fylkesmannen allerede har som klagemyndighet
for vedtak fattet av kommunen som barnehagemyndighet.
Kunnskapsdepartementet vil som varslet i Meld. St.
7 (2009–2010), jf. Innst. 180 S (2009–2010), gjennomgå barnehageloven
§ 9 og skille ut hjemmelen for statlig tilsyn i egen bestemmelse. Departementet
vil i forbindelse med dette arbeidet vurdere nærmere om Fylkesmannens
tilsyn etter barnehageloven § 9 også skal omfatte de nye kommunepliktene
som følger av departementets forslag til endringer i barnehageloven som
fremmes i denne proposisjonen.
Departementet fremmer etter dette forslag om nytt
tredje ledd i § 16 i barnehageloven i samsvar med høringsnotatet.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
lederen Gunn Karin Gjul, Bård Langsåvold, Kåre Simensen og Lene Vågslid,
fra Fremskrittspartiet, Solveig Horne, Øyvind Korsberg og Ib Thomsen,
fra Høyre, Linda C. Hofstad Helleland og Olemic Thommessen, fra Sosialistisk
Venstreparti, Rannveig Kvifte Andresen, fra Senterpartiet, Christina
Nilsson Ramsøy, og fra Kristelig Folkeparti, Øyvind Håbrekke,
viser til at Stortinget med virkning fra 1. januar 2011 vedtok ny
finansieringsordning for barnehagesektoren. Fra dette tidspunktet
overtok kommunene finansieringsansvaret for barnehagene. Gjennom
reglene om likeverdig behandling settes rammene for kommunenes finansieringsplikt. Komiteen viser
videre til at regjeringen tar sikte på at det kommunale tilskuddet
til ikke-kommunale barnehager trappes opp de nærmeste årene slik
at det oppnås samme grad av finansiering til de ikke-kommunale barnehagene
som til tilsvarende kommunale barnehager. Komiteen vil
påpeke at dette nødvendiggjør et regelverk som sikrer at likeverdig
finansiering fører til likeverdig kvalitet i barnehagene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at forslaget i lovproposisjonen sikrer at kommunalt tilskudd og
foreldrebetalingen i ikke-kommunale barnehager kommer barna til
gode. Forslaget gir kommunen adgang til å anvende økonomiske sanksjoner
der det kommunale tilskuddet og foreldrebetalingen ikke brukes i
samsvar med intensjonen og formålet fastsatt i barnehageloven.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener behovet for tilsyn og
sanksjonsmidler for barnehagesektoren burde sees i sammenheng med
de varslede endringene i barnehageloven, fremfor å behandle det
fremlagte lovforslaget om tilsyn, økonomiske sanksjonsmuligheter
og utbyttebegrensning separat. Disse medlemmer viser
til at det i NOU 2012:1 «Til barnas beste – Ny lovgivning for barnehagene»
er varslet omfattende forslag til endringer i barnehageloven, herunder
nye regler for tilsyn, og at det i utredningen er foreslått å gi
kommunen rett til å pålegge reduksjon i foreldrebetaling som sanksjonsmiddel.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre registrerer at regjeringen har uttalt at reviderte
regler på dette området skulle utformes etter dialog og innspill
fra de store aktørene i sektoren. Disse medlemmer registrerer
samtidig at store aktører som Private Barnehagers Landsforbund allikevel
ikke er forespurt eller bedt om å komme med innspill før regjeringens
forslag ble lagt ut på høring. Disse medlemmer mener
det fremlagte forslaget bærer preg av at det ikke er utformet i
dialog med bransjens aktører.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen har et generelt inntrykk av at de ikke-kommunale barnehagene
driver godt, og at eierne er opptatt av å gi et tilbud av god kvalitet
til barna. På denne bakgrunn finner disse medlemmer det som
en unødvendig og utilbørlig inngripen å innføre skjerpede dokumentasjonskrav
for alle private aktører. Disse medlemmer ser at
det kan være behov for å styrke regelverket på visse punkter, men
mener dette behovet bør balanseres slik at man unngår unødvendig
byråkratiske regler.
Disse medlemmer mener reglene
for tilsyn bør fokusere på sikkerhet og kvalitet i barnehagen, fremfor
mistillit til de private barnehagene. Det bør stilles objektive
krav til kvalitet til alle barnehager uavhengig av eier.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil vise til at private aktører i barnehagesektoren
har vært avgjørende for å kunne gjennomføre de siste årenes storstilte barnehagesatsing.
Private barnehager har også bidratt positivt til mangfold og innovasjon
i barnehagesektoren. På denne bakgrunn reagerer disse medlemmer på
at det fremlagte forslaget synes å ta utgangspunkt i en grunnleggende mistillit
til privat eierskap i barnehagesektoren og et syn om at penger i
barnehagesektoren ikke kommer barna til gode.
Disse medlemmer er opptatt av
at private barnehager har samfunnets aksept for hvordan offentlige
midler benyttes i driften, og viser til at kommunene allerede i
dagens lovgivning har hjemmel for å stille rimelige og relevante
vilkår om drift. Dagens forskrifter gir kommunen anledning til å
redusere tilskudd til private barnehager dersom bemanningen er for
lav, eller eier har tatt ut urimelig utbytte eller godtgjørelse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener forslaget om at private barnehager ikke kan
ha vesentlig lavere personalkostnad per heltidsplass enn det som
er vanlig i tilsvarende kommunale barnehager, griper inn i avtalefriheten
mellom partene i arbeidslivet. Disse medlemmer mener
private barnehager selv er tjent med å tilby sine ansatte konkurransedyktige
betingelser, og vil påpeke at personalkostnad per heltidsplass i
den enkelte kommunes kommunale barnehager ikke nødvendigvis er en
god målestokk for konkurransedyktige betingelser eller kostnadseffektiv
barnehagedrift. Disse medlemmer viser i denne sammenheng
også til at dagens regelverk muligens overfinansierer pensjonskostnadene
i privat barnehagesektor fordi den ikke inngår i samme type risikofellesskap
som ansatte i kommunal barnehagesektor. Private barnehager mener
selv at deres pensjonsordninger som inngår i tariffavtaler ytelsesmessig
er like gode som i offentlig sektor, men allikevel billigere.
Disse medlemmer merker seg regjeringens svar
på hvordan bestemmelsen «vesentlig lavere personalkostnad per heltidsplass»
skal forstås. Regjeringen skriver at kostnadsbildet vil kunne variere
mellom barnehager og at det kan forekomme at private virksomheter
på noen områder har lavere kostnader enn tilsvarende kommunale.
Regjeringen skriver også at lovproposisjonen gir rom for at ikke-kommunale barnehager
kan ha en annerledes personalsammensetning og annen lønnsstruktur
enn andre barnehager. Samtidig skriver regjeringen at den enkelte
kommune ut fra lokale forhold skal foreta en konkret sammenligning
med egne kostnader i tilsvarende barnehager. Disse medlemmer er
bekymret for at denne tvetydigheten åpner for tilfeldig skjønnsut-øvelse
i den enkelte kommune, og at den enkelte kommunes økonomiske forhold
kan føre til forskjellsbehandling av private barnehager avhengig
av hvilken kommune de ligger i.
Disse medlemmer merker seg at
regjeringen på forespørsel fra komiteen ikke ønsker å spesifisere
et nivå for rimelig utbytte. Dette står i motsetning til at man
innenfor EF/EØS-retten har rimelig gode definisjoner om hva som
ligger i konseptet «reaso-nable profit», for eksempel i ESAs guidelines
for state aid. Disse medlemmer er bekymret for at
skjønnsutøvelsen knyttet til ny § 14 a litra a) og b) vil utføres
lokalt, og uten reell mulighet for overprøving.
Disse medlemmer viser til forslaget
om de nye reglene også skal gjelde disponering av inntekt fra foreldrebetaling. Disse
medlemmer mener det kan stride mot allmenn rettsoppfatning
at en rimelig fortjeneste som er basert på avtalt betaling av en
levert tjeneste (ytelse mot ytelse), ikke kan disponeres etter eiers
ønske innenfor det generelle regelverket for næringsdrift. Disse
medlemmer vil samtidig vise til at dette er avtalt betaling
for en frivillig tjeneste, hvor den private barnehagen har risikoen
for kravet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener det generelle unntaket fra revisjonsplikt
for små selskaper også bør gjelde barnehager. Forslaget om at revisor
i tillegg til revisorlovens krav skal uttale seg om årsregnskapet
«i det alt vesentlige er avgitt i samsvar med kravene i barnehageloven
og økonomiforskriften til barnehageloven» ligger utenfor revisors
kjernekompetanse, og vil være drivende for revisjonskostnadene.
SSB påpeker at det fremlagte forslaget vil gjøre tilsyn, bearbeiding,
kontroll og publisering av resultatene vanskelig.
Disse medlemmer vil påpeke at
regjeringen i proposisjonen selv skriver at urimelige utbyttebetalinger
kun er et problem i enkelttilfeller, og at regjeringen på konkret
forespørsel fra komiteen ikke kan tallfeste omfanget av problemet.
I sitt svar til komiteen henviser regjeringen til et notat den har
bestilt fra Telemarksforskning som bekrefter at ikke-kommunale barnehager
i hovedsak drives godt og er lojale til formålet i bruken av midlene.
Regjeringen henviser til at notatet gir indikasjoner på et potensial
for skjult uttak av verdier, men regjeringen skriver samtidig at
det ikke er mulig å si med sikkerhet hvor mange tilfeller av urimelige
uttak en vil klare å forhindre med regjeringens forslag.
Disse medlemmer finner det meget
urimelig at regjeringen velger å innføre utvidede revisjons-regler
og et fullstendig nytt kontrollregime for alle private barnehager
og begrunner det delvis med noe som ikke har vært et problem, og
delvis med noe som i teorien kan bli et problem.
Disse medlemmer vil i denne sammenheng påpeke
at rapporten regjeringen baserer sin politikk på blander sammen
vesensforskjellige regnskapsbegreper som overskudd, utbytte og lønn til
eier i enkeltpersonforetak. Disse medlemmer er ikke
imot kontroll av private aktører i barnehagesektoren, men mener
kontrollen bør handle om kvaliteten på de leverte tjenestene, og ikke
om til tallstørrelser fra resultatregnskaper som svært få i kommuneadministrasjonene
har forutsetninger for å forholde seg til.
Disse medlemmer reagerer også
med undring på regjeringens svar på komiteens spørsmål om den samfunnsøkonomiske
nytten av å pålegge private barnehager strengere revisjonsregler
enn andre næringsdrivende. Regjeringen skriver i sitt svar at kontrolltiltakene
er uten betydelige kostnader. Disse medlemmer vil påpeke
at det foreslåtte regime vil påføre private barnehager betydelige
kostnader til revisjon som andre næringsdrivende slipper, og mener
kommunene burde bruke fellesskapets ressurser mer effektivt enn
unødvendig kontroll med lovlydige næringsdrivende.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti uttrykker bekymring over noen
av de foreløpige erfaringene med den nye finansieringsordningen.
Mange ikke-kommunale barnehager opplever at beregningsgrunnlaget
for den støtten de tildeles ikke er i tråd med forskriftens intensjon om
likeverdighet.
Disse medlemmer understreker
at en forutsetning for at tilskudd til ikke-kommunale barnehager
skal være i tråd med forskriften og minimum prosentsats, er at kommunene
inkluderer alle reelle driftskostnader i sitt beregningsgrunnlag,
inklusive pensjon, lønnsvekst og vikarkostnader. Det er også viktig
at beregning av satser for kapitalkostnader stemmer med den reelle
situasjonen i barnehagene.
Disse medlemmer ber departementet
påse og sikre at kommunene har budsjett- og regnskapsrutiner som
gjør at forskriften om likeverdig behandling gir de ikke-kommunale barnehagene
en forutsigbar, rettferdig og reell finansiering.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen gå gjennom forskriften
om likeverdig behandling ved tildeling av offentlige tilskudd til
ikke-kommunale barnehager og sikre ikke-kommunale barnehager en
forutsigbar, rettferdig og reell finansiering.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
bekymret over at private barnehager i dag kan få krav om tilbakebetaling
av midler de ut fra kommunebudsjettet skal ha krav på. Dette er
situasjoner som oppstår når regnskapene viser at kommunale barnehager
får lavere utgifter enn hva som er budsjettert, og kommunen samtidig står
steilt på å følge prosentsatsen for tilskudd slavisk. Disse
medlemmer mener det er uredelig å kreve tilbakebetaling
av slike midler. Det er, etter disse medlemmers syn,
opplagt at slike tilskudd må være forutsigbare for de private aktørene
og at tilskuddet som fastsettes i kommunenes budsjett således må
være å anse som forpliktende. Disse medlemmer ser
også at en slik praksis ikke vil være i tråd med barnas interesser,
siden den totalt sett gir mindre penger til barnehagene og samtidig
gjør det vanskeligere å opprettholde kompetansen på enhetene. Disse
medlemmer mener det f.eks. er trist dersom private barnehager
aktivt må senke sin kompetanse som en konsekvens av at kommunen
har lavere lønnskostnader pga. mangel på faglærte ansatte ved de
kommunale barnehagene.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen innføre tydelige
retningslinjer som understreker at budsjettbehandlingen forplikter
kommunene til å opprettholde et visst nivå i sine tilskudd til private
barnehager.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre finner det uheldig at de foreslåtte reglene gjør
en utstrakt skjønnsutøvelse i den enkelte kommune nødvendig, og
viser til at offentlige høringsinstanser, herunder flere fylkesmenn
som er foreslått klageinstans, påpeker at forslagets bruk av formuleringer
som rimelig årsresultat, kostnader som direkte vedrører godkjent
drift og vesentlig lavere personalkostnad åpner for en uheldig skjønnsutøvelse
i den enkelte kommuneadministrasjon. Disse medlemmer mener
dette kan åpne for en tilfeldig forskjellsbehandling fra kommune
til kommune, at det kan svekke rettssikkerheten til private aktører,
og at det vil kunne gi en unødvendig belastning av klageinstituttet.
Disse medlemmer merker seg at
regjeringen på spørsmål fra komiteen vurderer at kommunesektoren
har tilstrekkelig økonomisk og juridisk kompetanse til å forvalte
lovforslaget. Dette står i skarp kontrast til Fylkesmannen i Rogaland
som påpeker at de færreste kommunene har kompetanse til å forvalte
dagens tilskuddsutmåling eller det nye foreslåtte kontrollregimet.
Disse medlemmer vil vise til
at regimet for tilskuddsutmåling allerede i dag medfører betydelige
utfordringer når kommunene skal sammenligne sine egne regnskapstall
satt opp etter offentlige regnskapsregler med private barnehagers
regnskaper som er avgitt etter private regnskapsregler.
Disse medlemmer vil i denne sammenheng påpeke
at Private Barnehagers Landsforbund (PBL) i en omfattende analyse
av 2075 kommunale barnehagers budsjett og regnskapstall har dokumentert
behovet for nye regler som definerer hvordan et korrekt kostnadsgrunnlag
skal dokumenteres. Regjeringen har støttet dette ved å finansiere
et prosjekt som skal utrede spørsmålet.
Disse medlemmer vil her vise
til at PBL har dokumentasjon som påviser at svært mange kommuner
har mangelfull kompetanse på sine egne regnskapssystemer, og mener
det ikke finnes holdepunkter som tilsier at kommunene er mer kapable
til å vurdere tall oppstilt etter regnskapslovens regler. Disse
medlemmer vil også vise til at private barnehager i dag
ikke opplever at fylkesmannsembetene som klageorganer har kapasitet
og kompetanse til å veilede og utføre en god klagebehandling.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener det fremlagte forslaget representerer betydelige
administrative utfordringer for kommunene. Disse medlemmer mener
kommunene primært bør bruke sine ressurser som tilrettelegger for
god kvalitet, og kontrollør av god kvalitet og sikkerhet. Så lenge dagens
kompliserte regelverk for utmåling av tilskudd beholdes, viser dagens
praksis tydelig at kommunene trenger å benytte sine administrative
ressurser til å sørge for korrekt tilskuddsgrunnlag, fremfor ekstra
kontroll av alle private barnehager. Disse medlemmer viser
til høringsuttalelsene fra regjeringens egen representant, Fylkesmannen
i Rogaland. Der påpekes det at mens de nye reglene fremstilles som
om de skulle bli vesentlig enklere enn tidligere, er sannheten snarere
at kommunene sliter med dette området mer enn for, og at forvaltningen
av ordningen krever en juridisk og økonomisk kompetanse som de færreste
kommunene besitter. Dette innebærer at både kommuner og barnehager
uten særlig juridisk kompetanse står i fare for å legge til rette
praktiske løsninger som ikke er i tråd med rett lovforståelse.
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig
Folkeparti:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen gå gjennom forskriften
om likeverdig behandling ved tildeling av offentlige tilskudd til
ikke-kommunale barnehager og sikre ikke-kommunale barnehager en
forutsigbar, rettferdig og reell finansiering.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen innføre tydelige
retningslinjer som understreker at budsjettbehandlingen forplikter
kommunene til å opprettholde et visst nivå i sine tilskudd til private
barnehager.
Komiteens tilråding fremmes av Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet.
Komiteen viser til
proposisjonen og til sine merknader og rår Stortinget til å gjøre
slikt
vedtak til lov
om endringer i barnehageloven (tilskudd og
foreldrebetaling i ikke-kommunale barnehager)
I
I lov 17. juni 2005 nr. 64 om barnehager gjøres følgende
endringer:
Ny § 14 a skal lyde:
§ 14 a Krav til bruk av offentlige
tilskudd og
foreldrebetaling i ikke-kommunale
barnehager
Offentlige tilskudd og foreldrebetaling skal komme
barna i barnehagen til gode. Barnehagen kan ha et rimelig årsresultat.
Dette innebærer at følgende vilkår må være oppfylt:
a) barnehagen kan bare belastes kostnader
som direkte vedrører godkjent drift av barnehagen,
b) barnehagen kan ikke overfor eier eller eiers
nærstående eller selskap i samme konsern som eier foreta transaksjoner
og belastes kostnader på vilkår eller med beløp som avviker fra
eller overstiger det som ville vært fastsatt mellom uavhengige parter,
og
c) barnehagen kan ikke ha vesentlig lavere personalkostnad
per heltidsplass enn det som er vanlig i tilsvarende kommunale barnehager.
Som eiers nærstående menes nærstående som nevnt
i aksjeloven § 1-5 første ledd. Med konsern menes selskaper som
står i slikt forhold til hverandre som beskrevet i aksjeloven §
1-3.
Barnehageeier skal kunne dokumentere at offentlige
tilskudd og foreldrebetaling er brukt i samsvar med formålet i første
ledd.
Kongen kan gi utfyllende forskrift om krav til regnskap,
revisjon, og rapportering, krav til barnehagens dokumentasjon av
bruk av offentlige tilskudd og foreldrebetaling, og den ikke-kommunale
barnehagens opplysningsplikt om økonomiske forhold.
§ 16 skal lyde:
§ 16 Tilsyn
Kommunen fører tilsyn med virksomheter etter denne lov.
Kommunen kan gi pålegg om retting av uforsvarlige eller
ulovlige forhold ved godkjente eller godkjenningspliktige virksomheter.
Hvis fristen for å etterkomme pålegget ikke overholdes, eller hvis
forholdet ikke lar seg rette, kan kommunen vedta tidsbegrenset eller
varig stenging av virksomheten. Kommunens stengingsvedtak skal sendes
fylkesmannen til orientering.
I stedet for eller i tillegg til stenging av virksomheten,
kan kommunen bruke økonomiske reaksjoner overfor ikke-kommunale
barnehager dersom krav etter § 14 a, eller forskrift i medhold av
samme bestemmelse, ikke er overholdt.
Vedtak om retting og stenging og vedtak om anvendelse
av økonomiske reaksjonsmidler kan påklages til fylkesmannen.
Ny § 16 a skal lyde:
§ 16 a Kommunens adgang til
å anvende
økonomiske reaksjonsmidler overfor
ikke-kommunale barnehager
Kommunen kan holde tilbake tilskudd til ikke-kommunale
barnehager eller redusere tilskudd i kommende terminer dersom krav
etter § 14 a eller forskrift i medhold av § 14 a ikke er oppfylt.
Dersom tilskudd er anvendt i strid med § 14 a
eller forskrift i medhold av § 14 a, kan kommunen kreve tilbakebetaling
av tilskudd.
Tilbakehold av tilskudd, reduksjon i tilskudd
eller tilbakebetaling av tilskudd etter første og andre ledd skal
stå i forhold til regelbruddets art og økonomiske betydning.
II
Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer.
Jeg viser til brev 18. mai d.å. fra Familie-
og kulturkomiteen om forståelsen av forskrift om likeverdig behandling
ved tildeling av offentlige tilskudd til ikke-kommunale barnehager
§ 6 Reduksjon av kommunalt tilskudd. Denne bestemmelsen
har ikke hittil vist seg å ha praktisk anvendelse. Med regjeringens
forslag får kommunene et helhetlig system for forvaltningen av det
kommunale tilskuddet til ikke-kommunale barnehager.
Barnehageloven og forskrift om likeverdig behandling
setter ikke generelle krav til hvordan de ikke-kommunale barnehagene
skal bruke det offentlige tilskuddet som er utbetalt Det følger
av uskrevne rettsprinsipper at mottaker av offentlig tilskudd skal
bruke tilskuddet i samsvar med formålet det er søkt om tilskudd
til. Med det nye lovforslaget ønsker jeg derfor å være tydelig på hva
vi forventer at det offentlige tilskuddet skal brukes til. Det er
i dagens barnehagelov og forskrifter, ikke noen generell bestemmelse
som regulerer barnehageeiers uttak av verdier.
Hensikten med forskriften § 6 er å sikre at
utbetaling av det kommunale tilskuddet samsvarer med den lovfestede
finansieringsplikten kommunen har til å dekke barnehagens kostnader
til ordinær drift Bestemmelsen regulerer bare avkorting av tilskuddet
i typetilfellet der barnehageeier har
en betydelig "kostnadsbesparelse" som følge av lav bemanning eller
lave lønnskostnader per årsverk som tas ut i utbytte/godtgjørelse
til eier eller eiers nærstående. Avkortingsregelen regulerer dermed
verken bruken av tilskuddet eller uttak av verdier. Jeg vil bemerke
at jeg i lys av komiteens spørsmål vurderer at avkortingsregelen
i forskriften § 6 kunne vært mer inngående behandlet i proposisjonen,
men jeg legger fortsatt til grunn at bestemmelsen ikke regulerer
hvor mye en eier av en ikke-kommunal barnehage kan ta ut av verdier
fra driften.
Jeg viser til brev 24. mai d.å. med spørsmål
fra familie og kulturkomiteen vedrørende Proposisjon 98 L (2011-2012)
Endringer i barnehageloven (tilskudd og foreldrebetaling i ikke-kommunale
barnehager).
I 2010 gikk vel 89 prosent av alle barn i alderen 1-5
år i barnehage, og det var 3500 ikke-kommunale barnehager. Barnehagesektoren
omsatte for i underkant av 40 milliarder kroner årlig. Tall fra SSB
viser at eiere av ordinære ikke-kommunale barnehager tok ut 43,9
millioner kroner i utbytte i 2010, mens eiere av private familiebarnehager tok
ut 126,6 millioner kroner fra virksomheten. I notat nr. 51/2011 Gullgraving i sandkassa. Profittmuligheter
og uttak av verdier fra private barnehager har Telemarksforskning
utredet mulighetene for profitt og uttak av verdier blant private
barnehager. Det tegnes et bilde av en sektor der de ikke-kommunale
barnehagene i hovedsak drives godt og er lojale til formålet i bruken
av midlene, samtidig som det gis indikasjoner på at det i dag er
et relativt stort potensial for skjult uttak av verdier. Utviklingen
av eierstrukturer i sektoren fra 2003 har vist tegn på endring fra ideelle
organisasjoner til eierstrukturer som i større grad legger til rette
for uttak av verdier. Det dreier seg om betydelige summer og i lys
av at barnehagene i dag driver en virksomhet som for en stor del
er finansiert gjennom kommunalt tilskudd og foreldrebetaling, er
det viktig at det er sikkerhet for at midlene blir benyttet i samsvar med
formålet. Kontrolltiltakene er uten betydelige kostnader, og mange
barnehager er allerede omfattet av tilsvarende regler.
Fra høsten 2012 er kommunene pålagt å gi de ikke-kommunale
barnehagene offentlige tilskudd mellom 92 og 100 prosent av det
kommunen i gjennomsnitt gir i tilskudd til egne barnehager. Regjeringen
tar sikte på en opptrapping av tilskuddet til 100 prosent i budsjettet
for 2014. Jeg mener det er nødvendig å ha et system som sikrer at
pengene brukes til formålet, både for å skape en preventiv effekt
og for å legge til rette for at kommunene gjennom kontroll av bruken
kan sikre at både offentlig tilskudd og foreldrebetalingen blir
brukt til fortsatt høy kvalitet i barnehagetilbudet. Det er også
viktig for sektorens legitimitet at allmennheten vet at midlene
brukes til formålet. Det er ikke mulig med sikkerhet å si hvor mange
tilfeller av urimelige tiltak en vil klare å forhindre med regjeringens
forslag, men det er god grunn til å anta at det vil skje oftere
uten effektive kontrolltiltak og reaksjonsformer for kommunene.
I dag rapporterer landets barnehager årlig regnskapsopplysninger
til kommunen gjennom den elektroniske innrapporteringsportalen BASIL (Barnehage-Statistikk-Innrapporteringsløsning).
Departementets forslag tar utgangspunkt i dette systemet og innebærer
å videreføre denne årlige rapporteringen med tillegg av resultatregnskap
på skjema som fastsettes av departementet. Det vil ikke kreve en
ny type kompetanse å behandle de nye innrapporteringene. Når det
gjelder oppfølgingen gjennom økonomisk kontroll med barnehagene
vil oppgaven ha klare likheter med det generelle tilsynet kommunene
allerede gjør med hjemmel i barnehageloven, og dessuten kreve den
samme kompetansen som kreves for forvaltningen av forskrift om likeverdig
behandling ved tildeling av offentlige tilskudd til ikke-kommunale
barnehager. Det vil dermed ikke kreves en juridisk kompetanse som
kommunene ikke allerede har eller må forventes å ha i dag. Ved behov
vil Fylkesmannen gi veiledning både når det gjelder økonomiske og
juridiske spørsmål.
Det er samtidig viktig å understreke at det
innenfor de rammene som Proposisjon 98 L (2111-2012) setter vil
være et handlingsrom for den enkelte kommune til å avgjøre omfanget
av den økonomiske kontrollen og hvordan kommunen vil reagere på
brudd på regelverket. Vurderingen av kontrollomfanget skal baseres
på en risikovurdering fra kommunens side. I høringen uttalte KS
at systemet er "hensiktsmessig for kommunene
med sikte på å kontrollere og sikre at midlene brukes som forutsatt",
og dessuten; "KS vil samtidig understreke at
de aller fleste private barnehageeiere driver seriøst og godt. Det
er derfor bra at bestemmelsene ikke pålegger kommunene en generell
og omfattende kontroll med private barnehager, og at kommunenes
kontrollomfang kan baseres på risikovurdering fra kommunenes side".
Formålet med den nye finansieringsordningen for
barnehagesektoren er å gi de ikke-kommunale barnehagene de samme
rammevilkårene som kommunale barnehager, og på denne måten sikre
samme kvalitet i sektoren uavhengig av eierskap. Kostnadsbildet
vil kunne variere mellom barnehager og det kan forekomme at private virksomheter
på noen områder har lavere kostnader enn tilsvarende kommunale.
Lovproposisjonen gir rom for at ikke-kommunale barnehager kan ha
en annerledes personalsammensetning og annen lønnsstruktur enn kommunale
barnehager.
På samme måte som forskrift om likeverdig behandling
ved tildeling av offentlige tilskudd til ikke-kommunale barnehager
brukes kostnadsnivået per heltidsplass i tilsvarende kommunale barnehager
som utgangspunkt for vurderingen kommunen skal foreta etter lovforslaget.
I vurderingen av personalkostnadene per heltidsplass skal det bl.a.
tas hensyn til at noen barnehageeiere velger å ta ut hele eller
deler av overskuddet som godtgjørelse for egen arbeidsinnsats, og
at det fortsatt er adgang til å ta ut utbytte. Forslagene i lovproposisjonen
innebærer ikke at barnehagene pålegges å ha et gitt nivå på pensjonskostnader,
og lovproposisjonen endrer ikke på avtalefriheten arbeidslivets
parter har i dag.
Jeg minner om at forslaget til ny § 14 a første ledd
lyder:
Offentlig tiskudd og foreldrebetaling
skal komme barna i barnehagen til gode.
Barnehagen kan ha et rimelig
årsresultat. Dette innebærer at følgende vilkår må være oppfylt:
a) barnehagen kan bare belastes kostnader som direkte
berører godkjent drift av barnehagen,
b) barnehagen kan
ikke overfor eier eller eiers nærstående eller selskap i samme konsern
som eier foreta transaksjoner og belastes kostnader på vilkår eller
med beløp som avviker fra eller overstiger det som ville vært fastsatt
mellom uavhengige parter, og
c) barnehagen kan
ikke ha vesentlig lavere personalkostnad per heltidsplass enn det
som er vanlig i tilsvarende kommunale barnehager.
1) Forslaget til ny § 14 a første ledd med formuleringen "rimelig årsresultat" presiserer prinsippet
om at offentlig tilskudd og foreldrebetaling skal komme barna i
barnehagen til gode, og at det skal være rom for at barnehagen tar
ut verdier av barnehagedriften forutsatt et "rimelig
årsresultat". Systematikken i proposisjonens forslag er at
dersom barnehagen oppfyller alle vilkårene i § 14 a første ledd
a, b og c ansees årsresultatet å være rimelig, og den ikke-kommunale
barnehagen kan dermed disponere over et det positive årsresultatet
slik barnehagen vurderer ønskelig.
2) I forslaget til ny § 14 a bokstav a brukes
formuleringene om at barnehagen "bare kan belastes
kostnader som direkte vedrører godkjent drift av barnehagen".
Med denne formuleringen fastslås det at alle transaksjoner som kostnadføres
i barnehagens resultatregnskap må være knyttet til den barnehagedriften
kommunen har godkjent etter barnehageloven. På tilsvarende måte
som kommunen har plikt til å yte tilskudd til "ordinær
drift" etter barnehageloven § 14, skal kostnadene som føres
opp i regnskapet synliggjøre kostnader til ordinær drift. Bestemmelsen
innebærer at kostnader relatert til andre aktiviteter enn det som
faller innenfor den godkjente driften av barnehagen ikke kan kostnadsføres
i barnehagens regnskap.
3) Formuleringen om at barnehagen ikke kan "vesentlig lavere personalkostnader per heltidsplass
enn det som er vanlig i tilsvarende kommunale barnehager" i
forslaget § 14 bokstav c krever at kommunen foretar en konkret skjønnsmessig
vurdering. Bakgrunnen for å bruke det skjønnsmessige begrepet "vesentlig lavere personalkostnader" i
bokstav c er at det er kommunen selv som er nærmest til å gjøre sammenligningen.
Vurderingen skal gjøres ut fra lokale forhold, gjennom en konkret
sammenligning med egne kostnader i tilsvarende barnehager. Bestemmelsen
innebærer at det fortsatt er rom for at ikke-kommunale barnehager
har en annen personalsammensetning og lønnsstruktur enn kommunens
egne barnehager.
Med henvisning til høringen vises det i lovproposisjonen
til en rekke faktorer som kommunen må vurdere i anvendelsen av den
nye § 14 a første ledd bokstav c: En faktor som er nevnt er at tilskuddene
er under opptrapping, og at det finnes barnehager som får tilskudd
med mindre enn 100 prosent av den finansieringen kommunale barnehager
får. Disse barnehagene må tilpasse kostnadsnivået til inntektene,
og kan dermed være nødt til å drive med lavere personalkostnader
enn tilsvarende kommunale barnehager. Det nevnes videre i proposisjonen
at kommunen i praktiseringen av bokstav c må være oppmerksom på
at enkelte barnehageeiere velger å ta ut hele eller deler av overskuddet
som godtgjørelse for egen arbeidsinnsats i barnehagen, det vil si
at eier alternativt kunne regnskapsført dette som en kostnad i regnskapet.
I slike tilfeller må en estimert verdi for eiers arbeidsinnsats
overføres fra årsresultatet til personalkostnader før kommunen kan
vurdere om barnehagen oppfyller kravene som ligger i forslaget til
§ 14 a første ledd bokstav c.
Det fremgår av forslaget til ny § 14 andre ledd
at som "eiers nærstående" regnes de fysiske
og juridiske personene som omtales i det generelle regelverket for
vedkommende organisasjonsform. Dette er konkretisert med henvisning
til aksjeloven § 1-5 som omfatter både fysiske og juridiske personer
og lyder:
(1) Som noens nærstående menes i denne loven:
1. ektefelle og en person
som vedkommende bor sammen med i ekteskapsliknende forhold;
2. slektninger i rett oppstigende eller
nedstigende linje og søsken;
3. slektninger i rett oppstigende eller
nedstigende linje og søsken til en person som nevnt i nr 1;
4. ektefelle til, og en person som bor
sammen i ekteskapsliknende forhold med, noen som er nevnt i nr 2;
5. selskap der vedkommende selv eller noen
som er nevnt i nr 1 til 4, har slik bestemmende innflytelse som
nevnt i § 1-3.
I forslaget til ny § 14 a bokstav b lovfestes
det at vederlag i transaksjoner med eier eller "eiers nærstående" eller
selskap i samme konsern som eier, ikke kan overstige alminnelige
forretningsmessige vilkår eller med beløp som avviker fra eller
overstige "det som ville vært fastsatt mellom
uavhengige parter". Forslaget innebærer ikke begrensninger
i adgangen til slike transaksjoner, men det stilles krav om å dokumentere
at transaksjonen ikke innebærer overkompensasjon for ytelsen barnehagen
kjøper. Vurderingstemaet knyttet til begrepet eier og eiers nærstående
er om prisen ville vært på samme nivå dersom transaksjonen hadde
blitt gjennomført mellom uavhengige parter. Bestemmelsen rammer
også lån til eier eller eiers nærstående som inngås på vilkår som
er gunstigere enn markedsvilkår, og transaksjoner med selskap i samme
konsern som eieren.
Oslo, i familie- og kulturkomiteen, den 31. mai 2012
Gunn Karin Gjul |
Bård Langsåvold |
leder |
ordfører |