Fiskeri- og kystdepartementet legg i proposisjonen
fram forslag til ny lov om førstehandsomsetning av viltlevande marine
ressursar (fiskesalslagslova). Forslaget erstattar lov om omsetning
av råfisk (råfiskloven) som tredde i kraft 1. januar 1952.
Forslaget inneber at det vert etablert ei ny
og moderne lov om omsetning av dei viltlevande marine ressursane,
og at lova vert harmonisert med resten av lovverket som regulerer
fiskerinæringa, medrekna havressurslova og deltakarlova. Lovutkastet
fører i det vesentlege vidare dagens råfisklov. Samtidig følgjer
lovutkastet opp arbeidsgrupperapporten «Gjennomgang av råfiskloven»,
som Fiskeri- og kystdepartementet tok imot 31. oktober 2011, og
som har vore til offentleg høyring.
Lovutkastet gjer det tydeleg korleis førstehandsomsetninga
av viltlevande marine ressursar føregår, og kva for viktig rolle
fiskesalslaga har i ressursforvaltninga. Sett i lys av havressurslova og
deltakarlova kan det hevdast at dagens råfisklov er lovteknisk svak
på fleire område. Sjølv om det er lagt til grunn at råfisklova skal
medverke til å auke lønsemda i fiskerinæringa gjennom å sikre gode
og stabile prisar, har ikkje lova ei eiga formålsføresegn. Eit anna
døme er at råfisklova ikkje har føresegner om verkeområde som klargjer
rammene for førstehandsomsetninga. Mellom anna ved å foreslå føresegner
om formål og sakleg og stadleg verkeområde ønskjer departementet
å gje eit tydelegare og meir pedagogisk bilete på fiskesalslagssystemet
i Noreg. Føresegner om stifting, godkjenning og tilbakekall av godkjenning
gjer det meir føreseieleg for fiskesalslaga og styresmaktene, og
stadfestar på ein betre måte den rolla salslaga har i norsk fiskeriforvaltning.
Fiskesalslaga sin rett til å fastsetje minsteprisar er
ikkje uttrykkeleg nemnt i råfisklova, men er ein del av retten til
å fastsetje forretningsreglar etter lova § 4, jf. § 2. Heimelen
til å fastsetje minsteprisar er eit sentralt instrument innanfor førstehandsomsetninga,
og den bør difor gjerast tydeleg og framhevast. I lovutkastet foreslår
departementet å gjere det klart korleis minsteprisar skal fastsetjast,
og kva prosedyrar som skal følgjast dersom det oppstår usemje om
fastsetjinga av minstepris.
Lovutkastet har med eit nytt forslag om føresegn som
gjev departementet heimel til å påleggje fiskesalslaga å kontrollere
råstoffkvalitet og råstoffhandtering til havs og etter landing.
Departementet foreslår at det eksisterande forskriftsverket
og enkeltvedtak fastsett i eller etter råfisklova, vert vidareført
inntil det vert oppheva. Departementet vil ha ein gjennomgang av forskriftene
som er fastsette etter råfisklova for å harmonisere føresegnene
så langt det er mogeleg eller ønskjeleg.
Lov om omsetning av råfisk (råfiskloven) tredde i
kraft 1. januar 1952. Formålet med lova var opphavleg å sikre fiskarane
gode og stabile prisar for fisken, men salslagssystemet har seinare
utvikla seg monaleg. Systemet medverkar i dag til klare og føreseielege
oppgjersvilkår for alle som handlar med fisk i første hand, og er
ei sentral kjelde for forvaltninga til informasjon om fangstaktiviteten.
Ordninga er avgjerande for kvotekontroll, sporing og kartlegging.
Det er likevel stilt spørsmål ved enkelte sider
av salslagssystemet. Dette gjeld særleg spørsmålet om legitimiteten
til ordninga fordi lova gjev dei fiskareigde salslaga rett til einsidig
å fastsetje minsteprisar, som er bindande både for seljar og kjøpar
av fisk i første hand. Salslaga og organisasjonane til fiskekjøparane
vart i 2005 samde om å opprette ei prøveordning med privat meklingsinstans
ved usemje om minsteprisen, under føresetnad av at fiskesalslaga
beheldt retten til å einsidig fastsetje endeleg minstepris. Prøveordninga
varte i to år, i 2007 og 2008, og til saman vart det gjennomført
åtte meklingar. På oppdrag frå Fiskeri- og kystdepartementet evaluerte
Kontali Analyse AS i 2009 denne prøveordninga. Regjeringa har i
Meld. St. 8 (2009–2010) Gjennomføring av råfisklova og fiskeeksportlova
i 2007 og 2008, orientert Stortinget om at departementet ville vurdere
korleis evalueringa skal følgjast opp. Næringskomiteen uttalte i den
samanhengen at dei ser fram til ei tilbakemelding til Stortinget
om dette.
På denne bakgrunnen bestemde Fiskeri- og kystdepartementet
å opprette ei partssamansett arbeidsgruppe for å gjennomgå
erfaringane frå prøveordninga
med meklingsinstans ved usemje om fastsetjing av minstepris på omsetning
av fisk i første hand og evalueringa som er gjort av prøveordninga,
og eventuelt foreslå tiltak
oppdatering av råfisklova i høve til utviklinga
av salslagssystemet etter at lova vart vedteken i 1951
Rapporten frå arbeidsgruppa vart send på offentleg
høyring 2. desember 2011, med høyringsfrist 2. mars 2012. På bakgrunn
av arbeidsgruppa sin rapport, innspel frå høyringsinstansane og
behovet for lovteknisk gjennomgang av råfisklova, har Fiskeri- og kystdepartementet
utarbeidd forslag til ny lov om førstehandsomsetning av viltlevande
marine ressursar.
Fiskeri- og kystdepartementet sende rapporten frå
arbeidsgruppa på allmenn høyring 2. desember 2011, med frist til
2. mars 2012.
I dag er det seks fiskesalslag som forvaltar
omsetningsretten etter råfisklova. Fiskesalslaga er i rettsleg forstand
samvirkeforetak, som er eigde og vert styrte av fiskarar. Ansvarsfordelinga mellom
salslaga heng saman med kva for fiskeslag som vert omsett og kva
for geografisk ansvarsområde fangsten skal landast i. Norges Sildesalgslag
har ansvaret for all førstehandsomsetning av sild, makrell, lodde
og andre pelagiske fiskeslag, uavhengig av kvar fangstane vert landa.
Dei andre fiskesalslaga har ansvar for alle andre artar. Norges
Råfisklag har ansvaret for fisk som vert landa frå og med Finnmark
til og med Nordmøre. Sunnmøre og Romsdal Fiskesalslag (SUROFI) har
ansvar for Sunnmøre og Romsdal, Vest-Norges Fiskesalslag for Sogn
og Fjordane og Hordaland, Rogaland Fiskesalgslag for Rogaland og
Skagerakfisk for kyststrekninga frå og med Vest-Agder til og med
Østfold.
Gjennom St.meld. nr. 19 (2004–2005) om marin næringsutvikling
(Den blå åker) vart det gjort opptak til eit prøveprosjekt mellom
salslaga og landindustrien om langsiktige leveringsavtalar. Prøveprosjektet
gjekk frå 1. august 2005 til 1. september 2007. I praksis var det
berre dei tre største salslaga som kom til å nytte slike avtalar.
Fiskeriforsking gjennomførde ei omfattande evaluering
(2007) av prøveprosjektet og fann at ulike flåtegrupper har ulike
erfaringar med slike avtalar. I stortingsmeldinga vart også salslaga, FHL
og NSL oppmoda om å etablere ein meklingsinstans som ei prøveordning.
Meklingsinstansen skulle nyttast dersom det ikkje vart semje om
prisen i førstehandsomsetninga.
I etterkant av prøveordninga fekk Kontali Analyse
i oppdrag av departementet å lage ein rapport med gjennomgang og
evaluering av prøveordninga. Evalueringa viste at pelagisk sektor
var vesentleg meir positiv enn det kvitfisksektoren var, og at kjøparane
var langt meir fornøgde enn fiskarane.
Etter råfisklova skal all fisk som vert omsett
i første hand, omsetjast gjennom eller med godkjenning av eit fiskesalslag.
Dette inneber at omsetning, utførsel eller tilverking av fangst
er forbode så sant det ikkje skjer gjennom det ansvarlege fiskesalslaget.
Råfisklova inneber også at omsetninga må skje etter forretningsreglar som
fiskesalslaga har vedteke.
Fiskesalslaga har også gjennom forretningsreglane
utarbeidd oppgjersvilkår for korleis pengetransaksjonane mellom
fiskar og fiskekjøpar skal gjennomførast. Det er eit viktig element i
salslagssystemet at oppgjeret etter salet ikkje skjer på kaikanten
direkte mellom fiskar og fiskekjøpar. I all hovudsak er det fiskesalslaga som
står for utbetalinga til fiskarane, ikkje mottaksbedrifta. Dette
kjem blant anna av at fiskesalslaget gjev fiskekjøparane kreditt,
noko som inneber at kjøpar ikkje treng å betale for fangstane like
etter landing.
Ut over dette gjev også råfisklova salslaga
fullmakt til å regulere fisket av omsyn til avtaket eller for å
få til ei tenleg utnytting av fangstane.
Råfisklova gjev også salslaga fullmakt til å
dirigere fangstar til bestemte kjøparar eller til bestemt bruk når
det er nødvendig, anten for å få omsett fangstane på den mest tenlege
måten for fiskarane eller for å få ei heldig gjennomføring av fiske, avtak,
produksjon eller vidareomsetning.
Salslaga har sidan 1990 hatt eit ansvar i arbeidet med
den nasjonale ressurskontrollen. Dette arbeidet har vorte stadig
viktigare dei seinare åra fordi Noreg legg stor vekt på berekraftig
forvaltning av dei viltlevande marine ressursane og på innsatsen
mot ulovleg, uregistrert og urapportert fiske. Kontrollarbeidet
til fiskesalslaga omfattar også kvotekontroll og inndraging av fangst utover
kvote. Den nye havressurslova som vart vedteken 6. juni 2008 gjev
salslaga eit større ansvar og vidare heimlar når det gjeld den nasjonale
ressurskontrollen. Desse endringane er gjennomgått i Ot.prp. nr.
20 (2007–2008) kapittel 8.1.9. Salslaga skal også kontrollere at
omsetningssystemet vert følgt, og at førstehandsomsetninga skjer
i tråd med råfisklova eller føresegner gjevne etter råfisklova. Salslaga
har, gjennom den daglege kontakten med fiskarar og kjøparar og kontrollen
med uttaket, tileigna seg god kunnskap om dei utfordringar styresmaktene
og næringa har. Bidraget til god ressurskontroll og langsiktig forvaltning
av ressursane er i dag ein av grunnane til eksistensen til salslaga.
I Innst. 213 S (2009–2010) bad næringskomiteen om
ei evaluering av kvaliteten og ressursbruken i salslaga sitt kontrollarbeid.
Departementet har difor kartlagt innhaldet og omfanget av kontrollarbeidet
i dei ulike salslaga. Evalueringa tek mellom anna føre seg om ressursbruken
er kostnadseffektiv, og kor sannsynleg det er at brot på reglane
vert oppdaga ved kontroll. Vidare inneheld evalueringa ei kartlegging
av kva type kontrollar dei enkelte salslaga utfører og korleis desse
vert utført, samt kva det er reagert mot og korleis det er reagert.
Gjennomgangen kan bidra til å belyse kontrollaktiviteten og sikre
likebehandling på tvers av salslaga. I Meld. St. 16 (2011–2012)
om gjennomføring av råfisklova og fiskeeksportlova i 2009 og 2010,
ga departementet i kapittel 3.6 ei vurdering av kontrollarbeidet til
salslaga. Departementet vil i denne samanheng vise til lovutkastet
§ 7, som legg til rette for samarbeid mellom salslaga om oppgåver
nemnde i Meld. St. 16 (2011–2012) som kan vere tent med slike løysingar.
Råfisklova § 3 andre ledd fastset at Fiskeri-
og kystdepartementet skal ha høve til å oppnemne ein offentleg kontrollør
i kvart salslag. Det er i dag oppnemnde kontrollørar for alle salslag.
Den viktigaste funksjonen er å føre kontroll med at den delen av
verksemda til salslaget som er forvaltningsverksemd, vert utført
i samsvar med gjeldande regelverk. Instruksen seier vidare at kontroll
med prisfastsetjing eller prisforhandlingar ligg utanfor oppgåvene
til kontrolløren, med mindre Fiskeri- og kystdepartementet oppmodar om
slik kontroll.
Råfisklova har ingen formålsparagraf, men det er
lagt til grunn at lova skal medverke til å auke lønsemda i fiskerinæringa
gjennom å sikre gode og stabile prisar.
Etter departementet sitt syn er det tenleg at
ei ny og moderne lov om førstehandsomsetning av viltlevande marine
ressursar har ein formålsparagraf. Omsetningssystemet og fiskesalslaga fyller
fleire viktige roller som bør gå tydeleg fram av formålet.
Høyringsinstansane som representerer fiskarsida viser
til at forslaget frå arbeidsgruppa manglar ein fiskarretta profil.
Formålet med lova legg vekt på samfunnsdimensjonane, slik også havressurslova
og deltakarlova gjer, vert det hevda. Dette meiner fiskarsida er
uheldig og viser til at formålet bak fiskesalslaga er å sikre fiskarane
inntekt. Formålet bør difor leggjast nærare opp til fiskesalslaga
sine eigne formålsføresegner, vert det sagt.
Førstehandsomsetninga, som lova skal regulere, har
etter departementet sitt syn ein større dimensjon enn berre å sikre
fiskarane inntekt. Lova skal mellom anna sikre stabile rammevilkår
for omsetninga, noko som er til fordel for både industrisida og
flåtesida. Førstehandsomsetninga påverkar også resten av verdikjeda,
og medverkar til arbeidsplassar i landindustrien. Fiskesalslaga
fyller i dag fleire roller – marknadsplass, interesseorganisasjon
og myndigheitsorgan. Spørsmålet er kva for roller lovgjevar bør
framheve gjennom lovformålet. Departementet viser til at formålet
både etter havressurslova og deltakarlova framhevar samfunnsdimensjonane
ved lovene, og departementet meiner, slik som arbeidsgruppa, at
dei tre hovudlovene i fiskeriforvaltninga bør harmoniserast når
det gjeld formål.
Det vil vere opp til dei politiske styresmaktene
å avgjere korleis ein best mogleg kan medverke til å nå formåla
innanfor dei rammene lova gjev. Kva omsyn som eventuelt kan føre
til mest mogleg berekraftig og samfunnsøkonomisk lønsam forvaltning
av viltlevande marine ressursar, kan endre seg over tid. Å trekkje
fram spesifikke grupper eller omsyn i ein slik samanheng vil etter
departementet sitt syn ikkje vere tenleg.
Departementet meiner at det framleis skal kunne fastsetjast
ein minstepris. Dette er i samsvar med forslaga frå arbeidsgruppa
og innspela i høyringsfråsegnene. Minsteprisen er eit viktig element
innanfor førstehandsomsetninga av viltlevande marine ressursar,
og det tilseier at heimelen vert framheva og utbygd i lova. Minsteprisen
kan vere ein faktor som har stor vekt for å skape føreseielege vilkår
for partane i førstehandsomsetninga. Arbeidsgruppa gjer i punkt
5.1 i rapporten greie for kva minsteprisen har å seie i dag. Departementet
meiner at denne utgreiinga reiser ein del sentrale problemstillingar.
Departementet meiner at minstepris skal avgjerast
etter forhandlingar mellom fiskesalslaget og fiskeindustrien i fellesskap,
og fastsetjast formelt av fiskesalslaga. Dette vil innebere at den
praksisen som fiskesalslaga allereie følgjer i dag, vert lovfesta.
Fiskesalslaget skal fastsetje den minsteprisen som det har vorte
semje om gjennom forhandlingane. Dersom det er fastsett ein minstepris
vil partane vere bundne av prisen. Førstehandsomsetning til ein
lågare pris enn minstepris vil vere i strid med lova.
Departementet støttar arbeidsgruppa sitt forslag til
formål med minsteprisen. Formålet skal vere å oppnå ei rimeleg fordeling
av inntekt frå marknaden mellom fiskar og industri. Departementet
presiserer likevel at det bør vere opp til partane å vurdere kva
moment det skal leggjast vekt på i ei vurdering av kva som er rimeleg,
og viser til at minstepris vil kunne ha ulike verknader i ulike
situasjonar.
Sjølv om det i mange høve vil vere ein fordel
for både fiskarane og landindustrien at det vert fastsett minsteprisar
på ulike artar, meiner departementet at det ikkje skal liggje føre
ei legal plikt til å fastsetje minsteprisar. Spørsmål om det er tenleg
å innføre minstepris bør drøftast og løysast gjennom dialog mellom
partane og avgjerast etter gjeldande prosedyre for minsteprisfastsetjing.
Det same gjeld spørsmålet om minsteprisen skal vere differensiert
for ulike storleikar og produkttilstand.
I spørsmålet om korleis eventuell usemje om minsteprisen
skal handterast, konstaterer departementet at høyringsinstansane
deler seg etter same mønster som arbeidsgruppa.
I høyringsrunden var det berre LO, og til dels FHL,
som støtta forslaget frå LO sin representant i arbeidsgruppa om
å opprette ei meklingsnemnd der resultatet av meklinga skulle vere
bindande for partane. Etter departementet sitt syn er det ei svakheit
med forslaget at det opnar eit høve for partane til å posisjonere
seg før prisforhandlingane. Dette vil kunne svekkje forhandlingsviljen og
medverke til lite løysingsorienterte drøftingar. På sikt kan dette
føre til større polarisering mellom partane og auka misnøye med
systemet, noko som er uheldig og lite eigna til å oppnå formålet
med lova. Departementet meiner det har ein del å seie at prosedyrane
for løysingsmekanismane er føreseielege, medrekna at det ligg føre
ei avgjerdsmakt som kan avgjere minsteprisspørsmålet endeleg. Departementet
konstaterer i lys av dette at forslaget ikkje behandlar situasjonen
som kan oppstå dersom det ikkje vert semje i meklinga, og ser difor
ikkje dette som eit aktuelt forslag.
Forslaget frå fiskarsida om meklingsinstans, men
der salslaget framleis vil ha rett til å fastsetje minstepris dersom
verken forhandlingar eller mekling fører fram, kan angripast med
at det i realiteten berre inneber ei vidareføring av råfisklova.
Det er klart at forslaget ikkje inneber ei formell juridisk utjamning
av maktubalansen som fleire i næringa opplever i dag. Forslaget
inneber likevel ei endring av råfisklova ved at det vert etablert
ei plikt til å gjennomføre mekling dersom det ikkje vert semje gjennom
prisdrøftingar.
Høyringsinstansane på fiskarsida, som har gått inn
for dette forslaget, har peikt på at fiskesalslaga er avhengige
av politisk legitimitet i forvaltninga av minsteprissystemet. Dersom
salslaga over tid misbrukar myndigheita si ved til dømes å setje
for høg minstepris, vil dei misse denne legitimiteten med risiko
for at lovgrunnlaget vert fjerna, vert det hevda. Departementet
er einig i dette, og går difor ut frå at fiskesalslaga vil vere svært
tilbakehaldne med å overprøve meklingsinstansen. Det vert såleis
lagt til grunn at forslaget om meklingsinstans vil medverke til
å fremme konstruktive og reelle forhandlingar mellom partane, og
leggje til rette for at minsteprisen får auka legitimitet i heile
sjømatnæringa.
Departementet ser også positive moment ved forslaget
om at ein oppmann skal kunne avgjere minsteprisen når forhandlingane
ikkje fører fram. Først og fremst vil det kunne tvinge partane til
å forhandle på grunnlag av godt dokumenterte posisjonar, som ein
må stå for i ettertid og kunne vise fram grunnlaget for. Samstundes vil
dette forslaget føre til at oppmannen vert ståande ansvarleg for
dei minsteprisane som vert fastsette når forhandlingane ikkje fører
fram. Departementet ser dette som særs vanskeleg. Forslaget om ei
mekling der salslaget likevel har siste ordet dersom meklinga ikkje
fører fram, sikrar på same måten som dagens system at ein kan peike
på kven i næringsstrukturen som er ansvarleg for den minsteprisen
som vert fastsett.
Departementet vil på denne bakgrunn gå inn for forslaget
om at minstepris skal fastsetjast etter forhandlingar mellom salslaget
og partane, at det skal meklast dersom forhandlingane ikkje fører fram,
men at salslaget kan bestemme minstepris dersom heller ikkje meklinga
fører til semje.
Råfisklova § 4 fastset at fiskesalslaga skal
ha forretningsreglar som inneheld dei alminnelege salsvilkåra til
organisasjonen. Kjøparane må forplikte seg til å halde føresegnene
til salslaga. Salsvilkåra legg til rette for at det gjeld like konkurransevilkår
for aktørane, og trekkjer opp dei grunnleggjande rammevilkåra for
førstehandsomsetninga.
Departementet støttar fleirtalet i arbeidsgruppa
i at salsvilkår og omsetningsformer skal fastsetjast av fiskesalslaga.
Dette er også i tråd med høyringsinnspela frå fiskarorganisasjonane.
Departementet foreslår difor at salslaga skal behalde retten sin
til å kunne fastsetje salsvilkår og omsetningsformer. Det vert vist
til at salslaga skal sikre at fiskarane får oppgjer. Dette inneber, som
også fleirtalet i arbeidsgruppa og høyringsinstansane frå fiskarsida
hevdar, at salslaga må ha høve til å fastsetje krav om garanti og
andre betalingsvilkår. Departementet meiner vidare at fiskarane
sjølve gjennom salslaga skal kunne leggje til rette for at fiskarane
kan nytte fangstane på best mogleg måte. Salslaga må difor bestemme
om salet skal skje ved hjelp av auksjon, om det skal opnast for
leveringsavtalar eller om det skal fastsetjast andre måtar å organisere
omsetninga på.
Industrisida legg vekt på at fiskesalslaga si
rolle ikkje må vere så omfattande at det hindrar utvikling av normale
og tette forretningsforhold mellom to likeverdige industriaktørar
på sjø og land. Departementet tek denne argumentasjonen til etterretning.
Lova i seg sjølv er ikkje er til hinder for at det vert etablert
tette forretningsforhold mellom sjø og land. Vidare er det fiskarane som
eig salslaga og salslaga vil truleg ikkje setje andre krav til omsetningsformer
enn det fleirtalet av fiskarane, som seljarar, sjølve ønskjer.
Gjeldande råfisklov har inga føresegn som regulerer
kva salsvilkåra skal innehalde, til dømes krav til kvalitet eller
oppgjersvilkår. Departementet ser heller ikkje grunn til at salsvilkåra skal
regulerast nærare i lovforslaget. Salslaga varierer når det gjeld
storleik, verksemd og korleis dei ønskjer å gjennomføre omsetninga,
og det er verken tenleg eller ønskjeleg å regulere dette nærare
i lova. Departementet meiner vidare, til liks med fleirtalet i arbeidsgruppa,
at endringar i salsvilkår eller omsetningsformer skal leggjast fram
for partane før det vert teke endeleg avgjerd.
Salslaga kan etter råfisklova § 5 leggje ned
mellombels forbod mot fangst «når hensynet til avtaket krever det,
eller for å oppnå en hensiktsmessig utnyttelse av fangstene». Eit
slikt fangstforbod vedkjem ressursforvaltninga indirekte, sjølv
om det er reine økonomiske lønsemdsvurderingar som ligg bak. Det
er omsynet til avtaket eller utnyttinga av råstoffet som kan grunngje
eit fangstforbod, slik at dårleg prisnivå ikkje kan nyttast som
grunngjeving for fangststopp. Det er vidare klart at ressursomsyn,
som innverknad på andre fiskeri, heller ikkje kan nyttast som grunngjeving
innanfor råfisklova § 5.
Departementet konstaterer at fleirtalet i høyringsrunden
gjev støtte til at salslaga sin rett til å gjennomføre regulering
og dirigering kan vidareførast. Høyringsinstansane deler seg, til
liks med arbeidsgruppa, i spørsmålet om tiltaka skal kunne leggjast
fram for ein uavhengig tredjeperson, ein oppmann, for lovkontroll.
Departementet er einig med fleirtalet i arbeidsgruppa som viser
til at tiltaka vert sette i verk for å avgrense eller styre aktiviteten
i flåten, og at fiskarane difor sjølve bør ha full myndigheit til
å bestemme dette. Departementet foreslår difor at føresegnene i
råfisklova om dirigering og regulering vert vidareførte.
Departementet går ut frå at det er delte meiningar også
blant fiskarane om slike tiltak. Departementet legg til grunn at
salslaga ikkje gjennomfører tiltak om regulering eller dirigering
utan at dei er nødvendige og innanfor formålet i lova. Når det er
nødvendig til dømes å setje i verk regulering, er det viktig at
salslaga kan setje inn tiltaket på ein hurtig og effektiv måte.
Etter departementet sitt syn ligg det ikkje føre sterke omsyn som
gjer det nødvendig å leggje vedtak om regulering eller dirigering
fram for særskilt lovkontroll. Vedtaket kan leggjast fram for departementet
for lovkontroll, men det kan også forfølgjast rettsleg. Denne lovkontrollen
vil etter departementet sitt syn ivareta tilfelle der salslaga set
i verk lovstridige tiltak, som til dømes stans i fisket for å oppnå
høgare prisar.
Departementet meiner at fiskeindustrien skal varslast
før regulering eller dirigering vert sett i verk. Dette er ryddig,
samtidig som det er med og gjev landindustrien meir føreseielege
vilkår. Departementet legg til grunn at fiskesalslaga, så langt
det er mogleg, fører ein open og god dialog med fiskeindustrien
i forkant og under situasjonar som krev at ein set i verk tiltak.
Departementet meiner at det vil vere tenleg
å gje salslaga ei større rolle i å følgje opp næringa sitt eige
ansvar for kvalitet ved handtering av fisk om bord i fiskefartøy
og fartøy som vert nytta til transport av fisk til land, og etter
landing. Dette gjeld også fangst, transport og sleping av levande
fisk. Det er naturleg at dette vert fastsett i ei forskrift.
For fiskeindustrien er det ideelle målet at
all fisk ved landing har ein kvalitet som gjev industrien høve til
fritt å velje kva produksjon og tilverke råstoffet skal nyttast
til. I dag er det varierande kvalitet på det råstoffet som vert
landa. For å sikre at råstoffkvaliteten held ønska standard legg
ein opp til at fiskesalslaga, som i dag har ei viktig rolle i ressurskontrollen,
også skal få ei rolle i å sjå til at næringa tek ansvar for kvaliteten på
råstoff før og etter landing. Departementet meiner det er ønskjeleg
at oppgåvene til salslaga omfattar tilsyn med handteringa av fisken
om bord, inkludert kvaliteten ved levering, og sleping, transport
og lagring av levande villfisk. Oppgåvene vil også gjelde kvalitetsfremmande arbeid
i bedriftene.
Departementet meiner at oppgåvene til salslaga
i tilsynsarbeidet bør ha heimel i fiskesalslagslova. Dette vil understreke
at salslaga òg skal kontrollere råstoffkvalitet og råstoffhandtering. Fiskesalslagslova
skal nettopp vere ei lov som regulerer sentrale deler av salslaga
si offentlege utøving av avgjerdsmakt. Dette forslaget endrar ikkje
Mattilsynets ansvar og tilsynsrolle for matryggleik mv. i alle ledd
som tilverkar mat. Mattilsynet har etter matlova det overordna ansvaret for
dette. Det vil difor vere tenleg å få ein ny gjennomgang av rutinane
for samarbeid og ansvarsdeling mellom Mattilsynet, Fiskeridirektoratet
og fiskesalslaga før forslag til forskrift vert sendt på høyring
og den nye ordninga trer i kraft.
Sjølv om råfisklova har verka sidan 1952 er
forholdet mellom verksemda til fiskesalslaga og forvaltningslova
etter måten lite behandla i juridisk teori og praksis. Ei årsak
til dette kan vere at temaet ikkje har vorte aktualisert eller sett
på spissen, men det kan heller ikkje utelukkast at det heng saman
med at saksområdet er komplekst og lite tilgjengeleg for utanforståande.
Det er vanskeleg på generelt grunnlag å gje nokre konklusjonar på
dei spørsmåla som temaet reiser. Departementet meiner det likevel
er tenleg at forholdet mellom verksemda til fiskesalslaga og forvaltningslova
vert belyst.
Spørsmålet som reiser seg er i kva grad salslaga, som
i utgangspunktet er private rettssubjekt, er omfatta av forvaltningsrettslege
reglar.
Når fiskesalslaga tek avgjerder etter dei fullmaktene
lova gjev, vil salslaga utøve offentleg myndigheit, og difor i utgangspunktet
vere underlagt forvaltningsrettslege og offentlegrettslege skrankar.
Når det er sagt, vil ikkje alle avgjerder som vert tekne «under
utøving av offentleg myndigheit» vere vedtak etter forvaltningslova. Sjølv
om det i enkelte tilfelle kan vere tvil om føresegnene i forvaltningslova
kjem til bruk for verksemda i salslaga, vil somme avgjerder vere enklare
å kategorisere som vedtak etter reglane i forvaltningslova. Dette
vil vere avgjerder der fiskesalslaget utøver myndigheit med direkte heimel
i lova, og som gjeld for alle partar i førstehandsomsetninga uavhengig
av medlemskap i fiskesalslaget. Sjølv om det kan tenkjast unntak,
bør det rettslege utgangspunktet difor vere at føresegnene i forvaltningslova
kjem til bruk ved dei typar avgjerder som er nemnde ovanfor.
Dei særlege reglane i kapittel VII i forvaltningslova
vert likevel heller ikkje no gjort gjeldande for fastsetjing av
minstepris mv., då lova sjølv regulerer kontakten med partane. I
dei tilfella der laga gjer enkeltvedtak som kan påklagast, vil klageinstansen
kunne prøve alle sider av saka og ta omsyn til nye omstende, jf.
forvaltningslova § 34. Dette gjeld også dei enkeltvedtak etter denne
lova som kan påklagast. Den praksis som klageinstansen legg seg
på i slike saker, vil salslaget som førsteinstans måtte rette seg
etter innanfor rammene for ordinær forvaltningsrett. Når lova legg
myndigheit direkte til salslaget, som til dømes reglane om fastsetjing
av salsvilkår og omsetningsformer, vil departementet likevel ikkje
kunne instruere laget om korleis det skal utøve denne myndigheita.
Lovutkastet legg opp til å vidareføre dagens salslagsstruktur
og verksemda til dei laga som allereie er etablerte. Dette inneber
ei vidareføring av dei oppgåvene som laga utfører i dag. I tillegg
vil laga få visse nye oppgåver som følgje av forslaget om ny heimel
knytt til råstoffkvalitet og råstoffhandtering. Dette forslaget vil
også ha økonomiske konsekvensar for næringa ved at tilsynsoppgåvene
vert finansierte av salslaga som har sine inntekter frå lagsavgift. Kva
dette vil innebere er avhengig av behovet for og omfanget av tilsynet.
Det vil vere naturleg å drøfte slike konsekvensar nærare når forslag om
oppgåver knytt til kvalitetskrav vert sendt på høyring. Dei organa
til styresmaktene som samarbeider med eller på andre måtar er i
kontakt med salslaga vil ikkje få mange nye oppgåver.
På nokre områder legg lovutkastet opp til betre samhandling
mellom salslaga og mellom laga og departementet og Fiskeridirektoratet.
Dette gjelder særleg på kontrollområdet, der lovutkastet også har
heimlar som kan nyttast til å effektivisere samhandlinga med andre kontrollstyresmakter.
Dette vil kunne gje betre utnytting av dei samla ressursane.
På nokre andre områder legg lovutkastet opp
til utvida rutinar for salslaga. Dette gjeld særleg meklingsordninga
ved fastsetting av minstepris. Dette vil ha økonomiske og administrative
konsekvensar, men desse vil etter departementet si vurdering vere
av svært avgrensa storleik.
Departementet kan elles ikkje sjå at lovutkastet vil
ha særlege distriktsmessige konsekvensar, eller konsekvensar for
det samiske folk.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Else-May Botten, Lillian Hansen, Arne L. Haugen, Ingrid Heggø og lederen
Terje Aasland, fra Fremskrittspartiet, Per Roar Bredvold, Harald
T. Nesvik og Torgeir Trældal, fra Høyre, Frank Bakke-Jensen, Torgeir
Dahl og Svein Flåtten, fra Sosialistisk Venstreparti, Alf Egil Holmelid,
fra Senterpartiet, Irene Lange Nordahl, og fra Kristelig Folkeparti,
Steinar Reiten, viser til Prop. 93 L (2012–2013) om førstehandsomsetning
av viltlevande marine ressursar (fiskesalslagslova).
Komiteen viser til Prop. 93 L
(2012–2013) med forslag til ny lov om førstehåndsomsetning av viltlevende
marine ressurser (fiskesalslagslova) som erstatter lov om omsetning
av råfisk (råfiskloven) fra 1951.
Komiteen viser til at den nye
loven viderefører hovedtrekkene i råfisklova, og ser det som positivt
at det med dette kommer en ny og moderne lov som er harmonisert
med de to andre sentrale lovene som regulerer fiskerinæringen; havressursloven
og deltakerloven. Komiteen merker seg at samfunnsdimensjonen
blir framhevet ved at det i § 1 i loven står at loven skal medvirke
til en bærekraftig og samfunnsøkonomisk lønnsom forvaltning av viltlevende
marine ressurser. Komiteen støtter dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at arbeidet med Prop. 93 L (2012–2013)
startet som en modernisering av råfiskloven fra 1952. Forslaget
som det nå foreligger erstatter råfiskloven fullt ut, og disse
medlemmer viser til at det i proposisjonen fremheves at
sett i lys av havressursloven og deltagerloven kan det hevdes at
dagens råfisklov er lovteknisk svak.
Komiteen registrerer
at forslaget til lov følger opp rapporten fra arbeidsgruppa departementet nedsatte
for å gjennomgå:
erfaringane frå prøveordninga
med meklingsinstans ved usemje om fastsetjing av minstepris på omsetning
av fisk i første hand og evalueringa som er gjort av prøveordninga,
og eventuelt foreslå tiltak, og
oppdatering av råfisklova i høve til utviklinga
av salslagssystemet etter at lova vart vedteken i 1951
Komiteen viser til at loven tydeliggjør
hvordan førstehåndsomsetningen av viltlevende marine ressurser skal
foregå, og den viktige rollen fiskesalslagene har i ressursforvaltningen. Komiteen viser
videre til at det i loven redegjøres for hvordan minstepriser skal
fastsettes, og hvilke prosedyrer som skal følges dersom det oppstår uenighet
om fastsettelsen av minstepris.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, støtter at salslagene
fortsatt får siste ord ved uenighet om minstepris, dersom mekling
ikke fører fram. Flertallet har merket seg at dette
er i tråd med ønskene fra fiskernes organisasjoner.
Komiteen støtter målsettingen
som skisseres i sjømatmeldingen (jf. Meld. St. 22 (2012–2013)) om
at all fisk ved landing skal være av en kvalitet som gir fiskeindustrien
mulighet til fritt å velge hvilken produksjon og bearbeiding råstoffet skal
anvendes til. Komiteen merker seg at det er potensial
for å heve kvaliteten på det råstoffet som ilandføres, noe blant
annet Forskningsrapporten «kvalitetsfeil og økonomiske konsekvenser»
utarbeidet av Nofima i 2012 viser.
Komiteen merker seg videre at
salslagene får utvidet sine oppgaver til å kontrollere råstoffkvalitet
og råstoffhåndtering til havs og etter landing.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, støtter dette, og
merker seg at målet er å bedre kvaliteten på norsk sjømat, og på
den måten øke verdiskapingen i sjømatnæringen.
Flertallet merker seg at dette
vil komme i tillegg til Mattilsynets rolle som tilsynsmyndighet
for regelverk som skal ivareta mattrygghet og øvrige hensyn etter
matloven. Det vises i denne sammenheng til at det i proposisjonen understrekes
at salslagene har et næringsansvar for å fremme kvalitet gjennom
å medvirke til at kvalitetskravene følges om bord på fiskefartøy
og fartøy som frakter fisk – og etter landing.
Komiteen merker seg
videre at Fiskeri- og kystdepartementet tar sikte på å videreutvikle fiskekvalitetsregelverket,
og at det i denne forbindelse vil være nødvendig å avklare oppgavene
og arbeidsdelingen innenfor kvalitetskontroll mellom fiskesalslagene
og Mattilsynet. Komiteen registrerer at dette vil bli
utredet nærmere i samarbeid mellom berørte departementer og etater,
herunder med Fiskeridirektoratet, som har ansvar for ressurskontroll. Komiteen ser
det som viktig at fiskesalslagene og sjømatnæringens organisasjoner
vil bli trukket inn i dette arbeidet.
Komiteen viser til at det i § 16
legges opp til å lovfeste fiskesalslagenes ansvar i forbindelse med
kvalitetsarbeidet.
Det vises i den forbindelse til spørsmål fra
komiteen i brev 28. mai 2013 og svarbrev fra fiskeri- og kystministeren
datert 29. mai 2013. I svarbrevet fremgår at forslaget til paragraf
16 andre ledd egentlig er overflødig, siden matloven omfatter alle
forhold, herunder kvalitet, i forbindelse med produksjon, bearbeiding
og distribusjon av næringsmidler. Komiteen deler
regjeringens ønske om å trekke salslagene inn i kvalitetsarbeidet,
og merker seg at fiskekvalitetsregelverket skal videreutvikles,
og at det i den forbindelse vil bli foretatt en avklaring av oppgavene
og arbeidsdelingen innenfor kvalitetskontroll mellom fiskesalslagene
og Mattilsynet.
På denne bakgrunn foreslår komiteen følgende endring
i forslaget til § 16:
«§ 16 første ledd skal lyde:
Departementet kan påleggje fiskesalslaga oppgåver
for å fremme og ha tilsyn med kvalitet ved hausting og handtering
av råstoff, og sjå til at dette skjer i samsvar med forskrifter
om kvalitet fastsette etter matlova.
§ 16 andre ledd utgår.»
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til kapittel
8 i Prop. 93 L (2012–2013) som omhandler forholdet mellom fiskesalslagene
og forvaltningsloven. Flertallet er enig i de vurderinger departementet
har gjort rede for her av salslagenes autonomi og når salslagene
er å regne som forvaltningsorgan. Flertallet er også enig
i departementets redegjørelse for hvilke beslutninger fattet av
salslagene som kan overprøves av departementet.
Flertallet viser til at § 23
i lovforslaget, om administrativ inndragning av ulovlig fangst,
er harmonisert med bestemmelsen om slik inndragning i havressursloven
§ 65. Flertallet er enig i at det er fornuftig å
harmonisere disse bestemmelsene.
Komiteen viser til
at lovutkastet i hovedsak viderefører dagens råfisklov, men det
skjer en oppdatering.
Komiteen støtter forslaget til
ny lov om førstehåndsomsetning av viltlevende marine ressurser (fiskesalslagslova).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener det var på høy tid at man fra regjeringens
side igangsatte et arbeid med å gjennomgå råfiskloven som trådte
i kraft så tidlig som 1. januar 1952. Formålet med loven var den
gang å sikre fiskerne gode og stabile priser for fisken, men det
er ikke til å komme bort ifra at mye har endret seg siden den gang gjennom
salslagssystemet. Råfiskloven av i dag sikrer fiskere oppgjør for
fangsten gjennom monopolet på førstehåndsomsetning av viltlevende
marine arter og er videre en sentral kilde når det gjelder forvaltning
av informasjon om fangstaktiviteten. Dette har stor betydning for kvotekontroll
og kartlegging. Disse medlemmer mener
at råfiskloven har hatt mange positive virkninger for norsk fiskerinæring,
og særlig knyttet til fiskerne som selger sine fangster gjennom
salslagenes monopol på førstehåndsomsetningen av viltlevende marine
arter. Dette monopolet og det faktum at fiskernes egne salslag ensidig
skal kunne fastsette minstepriser har imidlertid med jevne mellomrom
vært oppe til debatt. Det er da særlig fiskeindustrien som stiller
spørsmål ved dette systemet. Disse medlemmer vil
i den forbindelse vise til det arbeidet som den nedsatte arbeidsgruppen
har gjort i forbindelse med forarbeidet til dette lovforslaget.
Der kunne man svært tydelig se de forskjeller som finnes mellom
fiskerne og deres organisasjoner på den ene siden og industrien
og deres organisasjoner på den andre siden. Disse medlemmer mener
det er viktig for fiskerne å kunne ha et system som sikrer et raskt
oppgjør for de fangster som de bringer på land og at en klarer å
oppnå en så høy pris som overhodet mulig. Det er imidlertid svært
viktig at man i alle ledd har sitt hovedfokus på hva markedet etterspør
og hvilken pris dette markedet er villig til å betale for de produkter
som leveres. I den forbindelse er det viktig at man både satser
på høy kvalitet i alle ledd og et mangfoldig tilbud. Disse
medlemmer er svært glade for at det varsles et økt fokus
på kvalitet i proposisjonen og at man i den forbindelse sørger for
en avklaring mellom Mattilsynet og fiskesalslaga av hvem som i fremtiden
skal ha ansvaret for dette. Regjeringen skriver i proposisjonen
at man mener det er tjenlig å gi salslaga ei større rolle i å følge
opp næringen sitt eget ansvar for kvalitet ved håndtering av fisk
om bord i fiskefartøy og fartøy som blir benyttet til transport
til land.
Komiteen medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer
på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen foreta en helhetlig gjennomgang
av førstehåndsomsetning av fisk og skalldyr.»
Disse medlemmer er opptatt av
at den nye fiskesalslagsloven skal bidra til at vi får en god markedsplass
for omsetning av fisk i første ledd. Organisering av førstehåndshandelen
ved hjelp av fiskesalslag bidrar til at vi får en ryddig og effektiv
handel, og samtidig sikre fiskerne oppgjør. Disse medlemmer ser
også at organisering av førstehåndsomsetningen via salslag har gitt
en oversiktlig ressursdokumentasjon som er positiv for næringen
når det gjelder miljødokumentasjon. Disse medlemmer legger
til grunn at førstehåndsomsetningen også i fremtiden bør organiseres
via salslag. Det er derfor viktig at salslagene har bred tillit
i hele verdikjeden, og at salslagene får et lovverk som gjør at
de kan ha fokus på å organisere en god markedsarena til beste for
hele verdikjeden.
Disse medlemmer er kjent med
at forslaget fra regjeringen til ny fiskesalslagslov ikke har omforent
tillit i hele sjømatnæringen, og at organisasjonene som representerer
fiskeindustrien mener at loven, slik den er foreslått, gir en ytterligere
institusjonalisert maktskjevhet som svekker industrien og fiskekjøperne. Disse medlemmer mener
det er uheldig at regjeringen ikke har laget et lovforslag som hele
verdikjeden stiller seg bak, og mener at bred tillit i hele verdikjeden
er viktig for å sikre salslagene fremover.
Disse medlemmer mener at det
også kan stilles spørsmål ved den omfattende delegeringen av forvaltnings-
og kontrolloppgaver til privat eide salslag som loven legger opp
til.
Fiskesalslagene må ha som sin oppgave å tilrettelegge
førstehåndsomsetningen, slik at handelen sikres gjennom gode og
stabile rammer. Dette innebærer sikring av oppgjør til fisker, organisering
av ulike omsetningsformer mellom fisker og fiskekjøper, og annen
tilrettelegging av førstehåndshandelen.
Disse medlemmer mener at loven
slik den er fremlagt, ikke godt nok balanserer mellom selgerens
interesser og kjøperens interesser. All den tid salslagene er eid
av den ene part, og er gitt monopol på førstehåndsomsetning, er
det avgjørende at det er mulig å få vurdert og avgjort sentrale
beslutninger av uhildet tredjepart. I forslaget som er fremlagt
gis salslagene fortsatt i siste instans, rett til ensidig å fastsette
minstepriser, salgsvilkår, herunder omsetningsformer og reguleringer/
dirigeringer. Det er utelukkende ved uenighet om nivået på minsteprisene
at det er foreslått gjeninnføring av en meklingsnemnd. Disse
medlemmer mener at dette er for avgrenset, og viser til
at valg av omsetningsform, dirigering, reguleringer og andre forretningsmessige
forhold (betalingsvilkår, krav om garantier m.m.) i minst like stor
grad kan påvirke hvorvidt handelen er til gunst eller ugunst for
den ene av partene.
I forslag til ny lov åpner regjeringen for å delegere
vesentlige kontroll- og forvaltningsoppgaver til salslagene. Disse
medlemmer mener at tilsyn og forvaltning er myndighetsoppgaver,
og ønsker derfor å redusere antallet oppgaver salslagene blir pålagt. Disse medlemmer mener
at offentlige kvalitetsbestemmelser og oppgaver knyttet til kvalitetshåndtering
i størst mulig grad bør hjemles i matloven, med Mattilsynet som
kontrollmyndighet, og at oppgaver knyttet til ressurskontrollen
i størst mulig grad bør hjemles i havressursloven, med Fiskeridirektoratet
som forvaltnings- og kontrollmyndighet.
Disse medlemmer mener at dagens
minsteprissystem i liten grad fanger opp denne problemstillingen
slik at man per i dag ikke premieres for å ha en så høy kvalitet
som mulig. Dersom arbeidet med å høyne kvaliteten skal lykkes, er man
helt avhengig av å få på plass et salgssystem som gir en bedre pris
på den beste kvaliteten.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen revidere ordningen med
forhandling og fastsetting av minstepris.»
Disse medlemmer mener at auksjonsprinsippet
som i dag benyttes av salslagene, på en bedre måte enn minsteprissystemet,
fanger opp endringer i markedet og dermed raskere kan tilpasse seg
disse. Disse medlemmer mener at auksjonsprinsippet
også i større grad bør brukes på fangster under 50 tonn innen pelagisk
sektor. Disse medlemmer mener tiden er moden for en
helhetlig gjennomgang av prisfastsettelsen på første hånd, all den
tid man ikke har vært i stand til å komme frem til enighet mellom
de ulike aktørene i næringen når det gjelder fastsettelse av minsteprisen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener det er viktig at kvalitet i større grad enn
i dag premieres. Hvitfisksektoren er avhengig av et markedsrettet fangstmønster
både for å videreutvikle eksisterende markeder, og etablere nye
markeder i fremtiden.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener det
er viktig å sikre både ferskt og fryst råstoff av god kvalitet til
norsk landindustri og forbrukere, og viser i denne forbindelse til
Høyres forslag om økt tilgang til fersk fisk for norsk landindustri
og forbrukere, jf. Dokument 8:38 S (2011–2012). At fiskerne i lov
gis rett til – som andre leverandører – å fastsette pris, avgrenser
ikke det faktum at råstoffprisen er styrt av hva markedet vil betale.
Tvert imot. Fiskernes monopol på fangst og førstehåndsomsetning
betinger strenge krav til markedskompetanse og råstoffkvalitet.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti stiller seg uforstående til at den
rød-grønne regjeringen har brukt åtte år på å falle ned på en meglingsordning
for prisfastsettelse tilsvarende den Høyres fiskeriminister Svein
Ludvigsen i regjeringen Bondevik II innførte.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
i det videre bemerke sine vurderinger av enkelte av lovbestemmelsene
slik de fremkommer i lovforslaget.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er betenkte vedrørende at departementet gjennom
forskrift skal kunne utvide lovens virkeområde til også å gjelde
havbeite.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at de ulike salslagene i dag praktiserer ulike minstepriser,
ulike oppgjørsbetingelser og ulike forretningsregler. Dette fører
til at like industribedrifter får ulike kjøpsvilkår ut fra hvor
de geografisk er plassert og hvor de geografisk foretar sine kjøp.
Slik paragrafen er formulert vil det, etter disse medlemmers mening,
i stor grad være opp til det enkelte salslag å vurdere om strukturen
er formålstjenlig. Salslagets vurdering trenger ikke å være i samsvar
med hva myndighetene, fiskeindustrien eller de øvrige salslag mener
er tjenlig. Hvis ikke industrien får ta del i eierskapet, mener disse medlemmer at
myndighetene bør gis sterkere muligheter til å kunne følge opp de
enkelte salslagenes vurdering av hvordan salslagsstrukturen bør
være.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at regjeringens forslag innebærer at loven faktisk endres mindre
enn det et flertall i utvalget som vurderte loven, foreslo. Hvis
loven skal justeres slik at en tredjepart faktisk har avgjørende
myndighet så er disse medlemmer av den formening
at paragrafen bør endres. Endringen kan gjøres enten ved at det
etableres en oppmannsordning eller en voldgiftsnemnd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at spørsmål vedrørende reguleringer kan være omstridt mellom
partene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at spørsmål vedrørende dirigering av fangster kan være omstridt
mellom partene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
av den formening at dirigering og regulering skal avgjøres av avtalepartene
ved forhandlinger.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til Prop. 93 L (2012–2013) hvor det under punkt 7.2 bemerkes følgende
av departementet:
«Departementet meiner at det vil vere tenleg å gje
salslaga ei større rolle i å følgje opp næringa sitt eige ansvar
for kvalitet ved handtering av fisk om bord i fiskefartøy og fartøy
som vert nytta til transport av fisk til land, og etter landing. Dette
gjeld også fangst, transport og sleping av levandefisk. Det er naturleg
at dette vert fastsett i ei forskrift.»
Det bemerkes videre:
«For å sikre at råstoffkvaliteten held ønska standard
legg ein opp til at fiskesalslaga, som i dag har ei viktig rolle
i ressurskontrollen, også skal få ei rolle i å sjå til at næringa
tek ansvar for kvaliteten på råstoff før og etter landing.»
Når det gjelder oppgavene til fiskesalslagene, bemerker
departementet følgende:
«Oppgåvene vil også gjelde kvalitetsfremmande arbeid
i bedriftene.»
Disse medlemmer stiller spørsmål
ved om denne regulering av oppgaver og tilleggelse av offentlig
myndighet til fiskesalslagene er i tråd med lovens intensjon slik
den fremkommer i § 1.
Disse medlemmer finner det underlig
i denne sammenheng at ansvar som åpenbart tilligger aktørene i markedet,
skal reguleres i egen lov, og at tilsynet med etterlevelse skal
gjøres av den ene parten i førstehåndsomsetningen. Det er som kjent
fiskerne som er rettighetshaverne i salslagene.
Dersom Stortinget ønsker mer lovhjemlede kvalitetskrav
til ulike typer sjømatprodukter inkludert til varene ved førstehåndsomsetning,
er disse medlemmer av den formening at det finnes
det tilstrekkelig hjemmel for i lov 19. desember 2003 nr. 124 om
matproduksjon og mattrygghet mv. (matloven). Disse medlemmer viser
til at ansvaret for kvalitetsregulering på sjømatområdet er delegert
fullt og helt til Fiskeri- og kystdepartementet. Disse medlemmer vil
bemerke at det er Mattilsynet som har hovedansvaret for tilsyn knyttet
til bestemmelser i matloven og bestemmelser gitt med hjemmel i denne.
Mattilsynet vil aldri være part i førstehåndsomsetning av fangst
av viltlevende marine ressurser, og vil således være en uhildet part
i vurdering av fangstenes kvalitative egenskaper, dvs. egenskaper
som ikke gjelder hygieniske forhold som de uansett har plikt til
å drive tilsyn med, og da både under fangst og i forbindelse med
førstehåndsomsetning og videre utover i verdikjeden.
Etter disse medlemmers mening
synes det som om forslaget til særskilt hjemmel for kvalitetsregulering
i fiskesalslagsloven også er ment å sikre at varene har høyeste
kvalitet, og dersom så ikke er tilfellet, at det skal gis et pristrekk
i forhold til avtalt minstepris. Det interessante er i så fall at
det er selgerens representant som skal vurdere om det er grunnlag
for prisreduksjon samtidig som samme aktør skal fremstå som uhildet
tilsynsorgan for etterlevelse av lovregulerte bestemmelser. Sånn
sett er det ikke mer urimelig om det er representanter for fiskeri-
og havbruksnæringen som «pålegges» samme oppgaver, men utenfra synes
begge løsninger å være høyst analoge til troverdigheten ved kvaliteten
i arbeidet dersom man setter en bukk til å passe en havresekk.
Konklusjonen er, etter disse medlemmers mening,
at salslagene i utgangspunktet vil være inhabile knyttet til at
en slik oppgave skal kunne delegeres til dem. Videre er disse
medlemmer av den formening at en hjemmel i fiskesalslagsloven
til å fastsette kvalitetsbestemmelser er i strid med intensjonene
ved fastsettelse av matloven. Samtidig med ikrafttredelse av matloven
ble 12 andre lover med overlappende bestemmelser og hjemler opphevet
for å sikre forenklinger og for å unngå dobbelthjemler. Disse
medlemmer er av den formening at forslaget til § 16 i fiskesalslagsloven
er et skritt i direkte motsatt retning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
av den formening at kontrolloppgaver bør overlates til et myndighetsorgan,
og ikke til et salslag. Salslagets funksjon bør i størst mulig grad
rettes mot organisering av førstehåndsomsetningen. Disse
medlemmer tolker det dit hen at § 17 andre ledd i kombinasjon
med tilsynsoppgaver etter matloven § 9, jf. forslag til § 16, gir
vide fullmakter til at salslagene kan gis oppgaver langt inn på
Mattilsynets ansvarsområde.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine merknader under § 17. Disse medlemmer vil
presisere at uhindret tilgang ikke gir automatisk rett til å handle
i strid med hygienebestemmelser gitt med hjemmel i matloven.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet oppfatter
det som at fiskesalslagene også etter den nye loven skal være underlagt Fiskeridirektoratet
og vil være pålagt veilednings- og informasjonsplikt overfor aktørene
i fiskerinæringen samt en opplysningsplikt i tillegg til dokumentasjonskrav,
overfor overordnet organ. Dissemedlemmer finner
det unødvendig å understreke at fiskesalslagene er pliktige til
å ta imot de opplysningene som Fiskeridirektoratet mener er nødvendige
for å gjennomføre kontroll etter denne loven og lov 6. juni 2008
nr. 37 om forvaltning av viltlevande marine ressursar (havressurslova).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
av den formening at inndragning og ileggelse av straff bør forbeholdes
offentlig myndighet, og ikke et salslag eid av næringsaktørene.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen foreta en helhetlig gjennomgang
av førstehåndsomsetning av fisk og skalldyr.
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen revidere ordningen med
forhandling og fastsetting av minstepris.
Komiteens tilråding fremmes av en samlet komité.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å
gjøre følgende
vedtak til lov
om førstehandsomsetning av viltlevande marine
ressursar (fiskesalslagslova)
Kapittel 1. Innleiande føresegner
§ 1 Formål
Formålet med lova er å medverke til ei berekraftig og samfunnsøkonomisk
lønsam forvaltning av viltlevande marine ressursar ved å leggje
til rette for gode rammer for førstehandsomsetning og ved å sikre
dokumentasjon av ressursuttaket.
§ 2 Sakleg verkeområde
Lova gjeld førstehandsomsetning av viltlevande marine ressursar,
krav til råstoffkvalitet, stifting og godkjenning av fiskesalslag
og kontrollansvaret og vedtaksretten deira. Lova gjeld likevel ikkje
førstehandsomsetning av fangst i medhald av havbeiteløyve som er
gjeve med heimel i akvakulturloven eller forskrift fastsett i medhald
av denne. Departementet kan i forskrift fastsetje at slik førstehandsomsetning likevel
skal vere omfatta av lova her.
Førstehandsomsetning er omsetning av viltlevande marine
ressursar frå den som har hausta dei, og den første omsetninga etter
ilandføring dersom fangsten ikkje tidlegare er omsett gjennom eller
med godkjenning av eit fiskesalslag. Sal frå eit fiskesalslag er uansett
å rekne som førstehandsomsetning.
Viltlevande marine ressursar er fisk, sjøpattedyr med heilt
eller delvis tilhald i sjøen, andre marine organismar og plantar
med tilhald i sjøen eller på eller under havbotnen. Lova gjeld likevel
ikkje hausting og anna utnytting av anadrome laksefiskar slik det
er definert i lakse- og innlandsfiskloven § 5 bokstav a.
§ 3 Stadleg verkeområde
Lova gjeld på norsk landterritorium unnateke Jan Mayen
og Svalbard, i norsk sjøterritorium og indre farvatn, på den norske
kontinentalsokkelen og i område oppretta etter lov 17. desember
1976 nr. 91 om Norges økonomiske sone §§ 1 og 5.
Kongen kan fastsetje at heile eller delar av lova skal
gjelde på norsk landterritorium på Jan Mayen, Svalbard, Peter Is
øy og Dronning Maud Land.
For fartøy som fell inn under deltakerloven, gjeld lova
også utanfor områda i første ledd. Departementet kan i forskrift
fastsetje at lova skal gjelde for andre fartøy som fell inn under
sjøloven §§ 1 og 4 og lov 12. juni 1987 om norsk internasjonalt
skipsregister § 1.
Lova gjeld ikkje førstehandsomsetning av viltlevande marine
ressursar som er hausta med utanlandsk fartøy når fangsten vert
ført til utanlandsk hamn.
Kapittel 2. Stifting og godkjenning av fiskesalslag
§ 4 Godkjenning av fiskesalslag
Departementet kan godkjenne eit samvirkeforetak, jf. samvirkelova,
som fiskesalslag. Berre fiskarar eller organisasjonar av fiskarar
kan vere medlemmer i eit fiskesalslag.
Vedtektene til fiskesalslaget skal ha føresegner om følgjande:
a) at fiskesalslaget skal ha ein kontrollkomité,
b) at verksemd som fiskesalslaget driv, og som ikkje direkte
er organisering av førstehandsomsetninga, skal skje gjennom eigne
selskap,
c) at føresegner som vert fastsette om bruk av formuen
ved oppløysing av fiskesalslaget skal godkjennast av departementet,
d) at tvistar mellom fiskesalslaget og medlemmene skal
løysast på nærare fastsett måte.
Departementet kan i forskrift gje nærare føresegner om
ansvarsområda til fiskesalslaga, medrekna geografiske område og
kva for viltlevande marine ressursar det enkelte fiskesalslaget
skal ha einerett til å omsetje.
Fiskesalslag har revisjonsplikt.
§ 5 Offentlege kontrollørar
Departementet skal nemne opp ein offentleg kontrollør i
kvart fiskesalslag som skal utføre dei tilsynsoppgåvene som departementet
fastset i forskrift. Salslaget betalar honorar til kontrolløren
etter satsar fastsette av departementet.
Kontrolløren skal ha uhindra tilgang til og innsyn i alle
bøker og protokollar og all korrespondanse i salslaget og på førespurnad
ha tilgang til andre opplysningar. Kontrolløren har rett til å vere
til stades på styremøte og årsmøte i fiskesalslaget.
§ 6 Tilbakekalling av godkjenning
Departementet kan kalle tilbake godkjenninga permanent
eller mellombels dersom
a) fiskesalslaget ikkje oppfyller dei krava som
er fastsette i eller etter samvirkelova,
b) statens kontrollør har vorte hindra i arbeidet sitt,
c) fiskesalslaget grovt eller gjenteke har brote føresegner
som er fastsette i eller etter lova her, eller
d) organiseringa og strukturen til fiskesalslaga ikkje er
tenleg ut frå formålet med lova.
Ved tilbakekalling av godkjenning kan departementet fastsetje
at eit anna fiskesalslag skal overta ansvarsområdet til det fiskesalslaget
som fekk godkjenninga si kalla tilbake.
§ 7 Overføring av ansvar
Fiskesalslag kan føre over ansvar etter lova her eller
ansvar etter havressurslova til eit felles organ for to eller fleire
godkjende fiskesalslag. Fellesorganet skal ha vedtekter som er godkjende
av departementet.
Kapittel 6 gjeld tilsvarande for eit slikt fellesorgan
som er oppretta for å utføre kontroll.
Kapittel 3. Førstehandsomsetning av viltlevande marine
ressursar
§ 8 Førstehandsomsetning
Førstehandsomsetning av viltlevande marine ressursar skal
skje gjennom eller med godkjenning av eit fiskesalslag.
Det er forbode å utføre eller tilverke viltlevande marine
ressursar som ikkje er omsette i første hand med godkjenning av
eit fiskesalslag, med mindre det er til eige forbruk.
Departementet kan i forskrift gje nærare føresegner om
unntak frå føresegnene i første og andre ledd, under dette unntak
for delar, produkt eller biprodukt av viltlevande marine ressursar
og for sjølvtilverking av eigen fangst.
§ 9 Fastsetjing av avgift
Eit fiskesalslag kan fastsetje avgift for førstehandsomsetning
av viltlevande marine ressursar. Avgifta skal fastsetjast på årsmøtet
til fiskesalslaget. Kapittel VII i forvaltningsloven gjeld ikkje
for fastsetjing av avgifta.
Avgifta skal brukast til verksemd som anten direkte knyter
seg til førstehandsomsetning av viltlevande marine ressursar, eller
som står i rimeleg nær samanheng med fremme av dette formålet.
§ 10 Fastsetjing av salsvilkår
og omsetningsformer
Eit fiskesalslag skal fastsetje allmenne salsvilkår for
førstehandsomsetning av viltlevande marine ressursar, og kan avgjere
kva omsetningsformer som kan nyttast.
Endringar i salsvilkår eller omsetningsformer skal leggjast
fram for partane før endeleg avgjerd vert teken.
Kjøpar og seljar er bundne av dei fastsette salsvilkåra
og omsetningsformene.
Kapittel VII i forvaltningsloven gjeld ikkje ved fastsetjing
av salsvilkår og omsetningsformer.
§ 11 Fastsetjing av minstepris
Det kan fastsetjast minstepris for førstehandsomsetning
av viltlevande marine ressursar. Formålet med minstepris er å få
til ei rimeleg fordeling mellom fiskar og industri av inntekt frå
marknaden.
Minstepris vert bestemt etter forhandlingar mellom fiskesalslaget
og dei andre partane, og fiskesalslaget skal fastsetje den minsteprisen
det er oppnådd semje om. Ved usemje om minsteprisen skal den fastsetjast
etter dei prosedyrar som framgår av § 12. Kapittel VII i forvaltningsloven
gjeld ikkje ved fastsetjing av minstepris.
Det er forbode å omsetje til lågare pris enn den fastsette
minsteprisen.
§ 12 Framgangsmåte ved usemje
Dersom partane gjennom forhandlingar ikkje vert samde om
minstepris, skal spørsmålet om minstepris leggjast fram for mekling.
Departementet kan i forskrift gje nærare føresegner om samansetjing
av meklingsnemnda og korleis meklinga skal gjennomførast.
Dersom mekling ikkje fører fram, kan fiskesalslaget fastsetje
minstepris.
Kapittel 4. Regulering av hausting og dirigering av
fangstar
§ 13 Rett til å regulere hausting
Når det er nødvendig av omsyn til avtaket kan fiskesalslag
fastsetje mellombels forbod mot hausting eller gjennomføre andre
reguleringar. Det same gjeld dersom reguleringar er nødvendige for
å kunne utnytte fangstane på ein tenleg måte.
Reguleringane kan avgrensast til enkelte viltlevande marine
ressursar, fartøygrupper og distrikt.
Departementet kan i forskrift gje nærare føresegner om
fiskesalslaga sin reguleringsrett etter første og andre ledd.
Kapittel VII i forvaltningsloven gjeld ikkje ved avgjerder
etter første ledd.
§ 14 Rett til å dirigere fangstar
Når det er nødvendig for å få fangstar omsette på den mest
tenlege måten, kan fiskesalslag dirigere fangstane til bestemte
kjøparar og til bestemt bruk.
Kapittel V og VII i forvaltningsloven gjeld ikkje ved avgjerder
etter første ledd.
§ 15 Orientering
Partane skal orienterast før det vert sett i verk regulering
eller dirigering etter §§ 13 og 14.
Kapittel 5. Kvalitetskrav
§ 16 Kvalitetskrav til hausting
og handtering av råstoff
Departementet kan påleggje fiskesalslaga oppgåver for å
fremme og ha tilsyn med kvalitet ved hausting og handtering av råstoff,
og sjå til at dette skjer i samsvar med forskrifter om kvalitet
fastsette etter matlova § 9.
Kapittel 6. Kontrollansvaret til fiskesalslaga
§ 17 Kontrolloppgåver
Fiskesalslaga skal kontrollere at føresegner som er fastsette
i eller etter lova her vert haldne.
Departementet kan påleggje fiskesalslag å kontrollere opplysningar
om fangstar sjølv om fangsten ikkje fell inn under fiskesalslaga
sin omsetningsrett.
Departementet kan i forskrift gje nærare føresegner om
korleis fiskesalslaga skal organisere og gjennomføre kontrollarbeidet
og om rapporteringsrutinar.
§ 18 Tilgang og bistandsplikt
Ved kontroll etter § 17 kan fiskesalslaga krevje uhindra
tilgang til haustings- eller transportfartøy og til kontora, lagera
og produksjonsanlegga til kjøparen eller mottakaren. I denne samanhengen
kan salslaga krevje uhindra tilgang til fangstdagbok, landingsjournal,
setlar og rekneskapar. Det same gjeld når fangst vert overført frå
eller til steng eller merd.
Dei som vert kontrollerte i samsvar med føresegner gjevne
i eller i medhald av lova, har plikt til å samarbeide ved kontrollen.
Politiet skal yte salslaget nødvendig hjelp og vern ved
gjennomføring av kontroll.
§ 19 Utveksling av informasjon
Fiskesalslag skal gje og ta imot dei opplysningane som
Fiskeridirektoratet meiner er nødvendige for å gjennomføre kontroll
etter lova her og havressurslova.
§ 20 Utveksling av opplysningar
mellom
kontrollstyresmakter
Eit fiskesalslag kan utan hinder av teieplikta gje andre
kontrollstyresmakter, politi eller påtalemakt opplysningar som har
naturleg samanheng med oppgåvene deira etter lova her.
Teieplikta for personell i andre kontrollstyresmakter,
politi eller påtalemakt hindrar ikkje at dei gjev fiskesalslaga
opplysningar etter første ledd.
Kongen kan i forskrift gje nærare føresegner om utveksling
av opplysningar.
§ 21 Fangst som er omsett i
strid med lova
Fangst eller verdien av fangst tilfell vedkomande salslag
når fangsten er hausta eller omsett i første hand i strid med føresegner
som er fastsette i eller etter lova her.
Departementet kan i forskrift fastsetje reglar om handsaming
av slike saker, korleis verdien av fangsten skal fastsetjast, om
det kan gjevast vederlag for kostnader ved ilandføring og om kva
fiskesalslaga kan bruke slike midlar til.
Endeleg vedtak er tvangsgrunnlag for utlegg, og verdien
av fangsten kan krevjast inn ved motrekning i fangstoppgjer.
Departementet kan fastsetje forskrift om mellombels tilbakehald
av fangstverdi.
Kapittel 7. Reaksjonar ved lovbrot
§ 22 Straffansvar
Den som med vilje eller aktlaust bryt føresegner eller
let vere å etterkome pålegg fastsette i eller etter §§ 5 andre ledd,
8, 10 tredje ledd, 11 tredje ledd, 13, 14 og 18, vert straffa med
bøter eller fengsel i inntil eitt år.
Grovt brot på føresegnene etter første ledd, som er gjort
med grov aktløyse eller med vilje, kan straffast med fengsel i inntil
seks år. Ved vurderinga av om brotet er grovt, skal det særleg leggjast
vekt på om den økonomiske eller potensielle økonomiske verdien av
brotet er stor, om brotet har skjedd systematisk og over tid, om
brotet er grenseoverskridande og om brotet har skjedd som ledd i
organisert verksemd.
Når straffansvar etter første ledd kan gjerast gjeldande
mot fartøyføraren for ei handling nokon av mannskapet på eit fartøy
står for, kan den underordna berre straffast dersom han har brote
føresegner med vilje. Ved avgjerda av om ein underordna skal straffast,
skal det særleg takast omsyn til den preventive verknaden av straffa,
kor grovt brotet er og om vedkommande har hatt eller kunne ha oppnådd
fordel ved brotet.
Fartøyføraren kan vedta førelegg på vegner av oppdragsgjevaren.
Oppdragsgjevaren kan også straffast i sak som vert reist mot fartøyføraren.
Forsøk og medverknad vert straffa på same måte.
§ 23 Inndraging
Ved brot på føresegner etter § 22 første ledd kan fangsten
inndragast. Det same gjeld reiskapar, gjenstandar, eigedomar, anlegg
eller fartøy som er brukte ved lovbrotet. Dette gjeld utan omsyn
til kven som er eigar. I staden for tingen kan verdien heilt eller
delvis inndragast hos den skuldige eller den det er handla på vegner
av, eller hos eigaren.
Det kan fastsetjast at panterett og andre rettar i ting
som vert inndregne, heilt eller delvis fell bort. Føresegnene i
straffeloven § 37 c gjeld tilsvarande.
Når lovleg og ulovleg fangst er blanda saman, kan heile
fangsten inndragast.
Kapittel 8. Iverksetjing, overgangsregel og
endringar i andre lover
§ 24 Iverksetjing
Lova gjeld frå den tid Kongen fastset. Frå same tid vert
lov 14. desember 1951 nr. 3 om omsetning av råfisk oppheva.
Forskrifter og enkeltvedtak som er fastsette i eller i
medhald av lov 14. desember 1951 nr. 3 om omsetning av råfisk, gjeld
framleis inntil dei vert oppheva.
§ 25 Overgangsregel
Fiskesalslag som har godkjende vedtekter etter lov 14.
desember 1951 nr. 3 om omsetning av råfisk, kan utan ny godkjenning
halde fram med verksemda i inntil to år etter at lova her vert sett
i verk.
§ 26 Endringar i andre lover
Frå den tid lova vert sett i verk, vert det gjort følgjande
endringar i andre lover:
1. I lov 29. juni 2007 nr. 81 om samvirkeforetak vert
det gjort følgjande endringar:
§ 27 andre ledd første punktum skal
lyde:
Berre medlemmer kan ha krav på etterbetaling. I salsorganisasjonar
av fiskarar som nemnt i fiskesalslagslova § 4 kan
også andre som har omsett med organisasjonen, ha krav på etterbetaling.
§ 37 andre ledd tredje punktum skal lyde:
Likestilt med medlemmer som er representerte ved utsendingar,
er fiskarar eller organisasjonar av fiskarar, jf. fiskesalslagslova
§ 4.
2. I lov 6. juni 2008 nr. 37 om forvaltning av viltlevande
marine ressursar skal § 48 første ledd lyde:
Fiskesalslag etter fiskesalslagslova skal
kontrollere at føresegner som er fastsette i eller i medhald av lova
vert følgde. Kontrollen skal avgrensast til opplysningar som naturleg
følgjer av salslaget si verksemd etter fiskesalslagslova,
særleg kontroll med at fangstuttak og landa fangst er i samsvar
med føresegner som er fastsette i eller i medhald av lova her. Departementet
kan påleggje salsorganisasjonane å kontrollere opplysningar om fangstar
som ikkje kjem inn under den retten salslaget har til førstehandsomsetning.
3. I lov 28. juni 1957 nr. 12 om pensjonstrygd for fiskere
skal § 19 første ledd lyde:
Avgift som nevnt i § 15 bokstav
c skal betales av fiskesalgslagene jf. fiskesalslagslova.
4. I lov 19. juni 2009 nr. 58 om merverdiavgift skal
§ 5-8 lyde:
§ 5-8 Førstehåndsomsetning
av viltlevende marine ressurser
Det skal beregnes merverdiavgift med redusert sats ved
fiskeres omsetning til eller gjennom fiskesalgslag som er opprettet
i medhold av av fiskesalslagslova. Det skal beregnes
merverdiavgift med redusert sats ved fiskesalgslagets formidling
eller godkjenning av slik omsetning.
Oslo, i næringskomiteen, den 4. juni 2013
Terje Aasland |
Frank Bakke-Jensen |
leder |
ordfører |