Fiskeri- og kystdepartementet legg i proposisjonen
fram forslag til ny lov om førstehandsomsetning av viltlevande marine
ressursar (fiskesalslagslova). Forslaget erstattar lov om omsetning
av råfisk (råfiskloven) som tredde i kraft 1. januar 1952.
Forslaget inneber at det vert etablert ei ny
og moderne lov om omsetning av dei viltlevande marine ressursane,
og at lova vert harmonisert med resten av lovverket som regulerer
fiskerinæringa, medrekna havressurslova og deltakarlova. Lovutkastet
fører i det vesentlege vidare dagens råfisklov. Samtidig følgjer
lovutkastet opp arbeidsgrupperapporten «Gjennomgang av råfiskloven»,
som Fiskeri- og kystdepartementet tok imot 31. oktober 2011, og
som har vore til offentleg høyring.
Lovutkastet gjer det tydeleg korleis førstehandsomsetninga
av viltlevande marine ressursar føregår, og kva for viktig rolle
fiskesalslaga har i ressursforvaltninga. Sett i lys av havressurslova og
deltakarlova kan det hevdast at dagens råfisklov er lovteknisk svak
på fleire område. Sjølv om det er lagt til grunn at råfisklova skal
medverke til å auke lønsemda i fiskerinæringa gjennom å sikre gode
og stabile prisar, har ikkje lova ei eiga formålsføresegn. Eit anna
døme er at råfisklova ikkje har føresegner om verkeområde som klargjer
rammene for førstehandsomsetninga. Mellom anna ved å foreslå føresegner
om formål og sakleg og stadleg verkeområde ønskjer departementet
å gje eit tydelegare og meir pedagogisk bilete på fiskesalslagssystemet
i Noreg. Føresegner om stifting, godkjenning og tilbakekall av godkjenning
gjer det meir føreseieleg for fiskesalslaga og styresmaktene, og
stadfestar på ein betre måte den rolla salslaga har i norsk fiskeriforvaltning.
Fiskesalslaga sin rett til å fastsetje minsteprisar er
ikkje uttrykkeleg nemnt i råfisklova, men er ein del av retten til
å fastsetje forretningsreglar etter lova § 4, jf. § 2. Heimelen
til å fastsetje minsteprisar er eit sentralt instrument innanfor førstehandsomsetninga,
og den bør difor gjerast tydeleg og framhevast. I lovutkastet foreslår
departementet å gjere det klart korleis minsteprisar skal fastsetjast,
og kva prosedyrar som skal følgjast dersom det oppstår usemje om
fastsetjinga av minstepris.
Lovutkastet har med eit nytt forslag om føresegn som
gjev departementet heimel til å påleggje fiskesalslaga å kontrollere
råstoffkvalitet og råstoffhandtering til havs og etter landing.
Departementet foreslår at det eksisterande forskriftsverket
og enkeltvedtak fastsett i eller etter råfisklova, vert vidareført
inntil det vert oppheva. Departementet vil ha ein gjennomgang av forskriftene
som er fastsette etter råfisklova for å harmonisere føresegnene
så langt det er mogeleg eller ønskjeleg.
Lov om omsetning av råfisk (råfiskloven) tredde i
kraft 1. januar 1952. Formålet med lova var opphavleg å sikre fiskarane
gode og stabile prisar for fisken, men salslagssystemet har seinare
utvikla seg monaleg. Systemet medverkar i dag til klare og føreseielege
oppgjersvilkår for alle som handlar med fisk i første hand, og er
ei sentral kjelde for forvaltninga til informasjon om fangstaktiviteten.
Ordninga er avgjerande for kvotekontroll, sporing og kartlegging.
Det er likevel stilt spørsmål ved enkelte sider
av salslagssystemet. Dette gjeld særleg spørsmålet om legitimiteten
til ordninga fordi lova gjev dei fiskareigde salslaga rett til einsidig
å fastsetje minsteprisar, som er bindande både for seljar og kjøpar
av fisk i første hand. Salslaga og organisasjonane til fiskekjøparane
vart i 2005 samde om å opprette ei prøveordning med privat meklingsinstans
ved usemje om minsteprisen, under føresetnad av at fiskesalslaga
beheldt retten til å einsidig fastsetje endeleg minstepris. Prøveordninga
varte i to år, i 2007 og 2008, og til saman vart det gjennomført
åtte meklingar. På oppdrag frå Fiskeri- og kystdepartementet evaluerte
Kontali Analyse AS i 2009 denne prøveordninga. Regjeringa har i
Meld. St. 8 (2009–2010) Gjennomføring av råfisklova og fiskeeksportlova
i 2007 og 2008, orientert Stortinget om at departementet ville vurdere
korleis evalueringa skal følgjast opp. Næringskomiteen uttalte i den
samanhengen at dei ser fram til ei tilbakemelding til Stortinget
om dette.
På denne bakgrunnen bestemde Fiskeri- og kystdepartementet
å opprette ei partssamansett arbeidsgruppe for å gjennomgå
erfaringane frå prøveordninga
med meklingsinstans ved usemje om fastsetjing av minstepris på omsetning
av fisk i første hand og evalueringa som er gjort av prøveordninga,
og eventuelt foreslå tiltak
oppdatering av råfisklova i høve til utviklinga
av salslagssystemet etter at lova vart vedteken i 1951
Rapporten frå arbeidsgruppa vart send på offentleg
høyring 2. desember 2011, med høyringsfrist 2. mars 2012. På bakgrunn
av arbeidsgruppa sin rapport, innspel frå høyringsinstansane og
behovet for lovteknisk gjennomgang av råfisklova, har Fiskeri- og kystdepartementet
utarbeidd forslag til ny lov om førstehandsomsetning av viltlevande
marine ressursar.
Fiskeri- og kystdepartementet sende rapporten frå
arbeidsgruppa på allmenn høyring 2. desember 2011, med frist til
2. mars 2012.
I dag er det seks fiskesalslag som forvaltar
omsetningsretten etter råfisklova. Fiskesalslaga er i rettsleg forstand
samvirkeforetak, som er eigde og vert styrte av fiskarar. Ansvarsfordelinga mellom
salslaga heng saman med kva for fiskeslag som vert omsett og kva
for geografisk ansvarsområde fangsten skal landast i. Norges Sildesalgslag
har ansvaret for all førstehandsomsetning av sild, makrell, lodde
og andre pelagiske fiskeslag, uavhengig av kvar fangstane vert landa.
Dei andre fiskesalslaga har ansvar for alle andre artar. Norges
Råfisklag har ansvaret for fisk som vert landa frå og med Finnmark
til og med Nordmøre. Sunnmøre og Romsdal Fiskesalslag (SUROFI) har
ansvar for Sunnmøre og Romsdal, Vest-Norges Fiskesalslag for Sogn
og Fjordane og Hordaland, Rogaland Fiskesalgslag for Rogaland og
Skagerakfisk for kyststrekninga frå og med Vest-Agder til og med
Østfold.
Gjennom St.meld. nr. 19 (2004–2005) om marin næringsutvikling
(Den blå åker) vart det gjort opptak til eit prøveprosjekt mellom
salslaga og landindustrien om langsiktige leveringsavtalar. Prøveprosjektet
gjekk frå 1. august 2005 til 1. september 2007. I praksis var det
berre dei tre største salslaga som kom til å nytte slike avtalar.
Fiskeriforsking gjennomførde ei omfattande evaluering
(2007) av prøveprosjektet og fann at ulike flåtegrupper har ulike
erfaringar med slike avtalar. I stortingsmeldinga vart også salslaga, FHL
og NSL oppmoda om å etablere ein meklingsinstans som ei prøveordning.
Meklingsinstansen skulle nyttast dersom det ikkje vart semje om
prisen i førstehandsomsetninga.
I etterkant av prøveordninga fekk Kontali Analyse
i oppdrag av departementet å lage ein rapport med gjennomgang og
evaluering av prøveordninga. Evalueringa viste at pelagisk sektor
var vesentleg meir positiv enn det kvitfisksektoren var, og at kjøparane
var langt meir fornøgde enn fiskarane.
Etter råfisklova skal all fisk som vert omsett
i første hand, omsetjast gjennom eller med godkjenning av eit fiskesalslag.
Dette inneber at omsetning, utførsel eller tilverking av fangst
er forbode så sant det ikkje skjer gjennom det ansvarlege fiskesalslaget.
Råfisklova inneber også at omsetninga må skje etter forretningsreglar som
fiskesalslaga har vedteke.
Fiskesalslaga har også gjennom forretningsreglane
utarbeidd oppgjersvilkår for korleis pengetransaksjonane mellom
fiskar og fiskekjøpar skal gjennomførast. Det er eit viktig element i
salslagssystemet at oppgjeret etter salet ikkje skjer på kaikanten
direkte mellom fiskar og fiskekjøpar. I all hovudsak er det fiskesalslaga som
står for utbetalinga til fiskarane, ikkje mottaksbedrifta. Dette
kjem blant anna av at fiskesalslaget gjev fiskekjøparane kreditt,
noko som inneber at kjøpar ikkje treng å betale for fangstane like
etter landing.
Ut over dette gjev også råfisklova salslaga
fullmakt til å regulere fisket av omsyn til avtaket eller for å
få til ei tenleg utnytting av fangstane.
Råfisklova gjev også salslaga fullmakt til å
dirigere fangstar til bestemte kjøparar eller til bestemt bruk når
det er nødvendig, anten for å få omsett fangstane på den mest tenlege
måten for fiskarane eller for å få ei heldig gjennomføring av fiske, avtak,
produksjon eller vidareomsetning.
Salslaga har sidan 1990 hatt eit ansvar i arbeidet med
den nasjonale ressurskontrollen. Dette arbeidet har vorte stadig
viktigare dei seinare åra fordi Noreg legg stor vekt på berekraftig
forvaltning av dei viltlevande marine ressursane og på innsatsen
mot ulovleg, uregistrert og urapportert fiske. Kontrollarbeidet
til fiskesalslaga omfattar også kvotekontroll og inndraging av fangst utover
kvote. Den nye havressurslova som vart vedteken 6. juni 2008 gjev
salslaga eit større ansvar og vidare heimlar når det gjeld den nasjonale
ressurskontrollen. Desse endringane er gjennomgått i Ot.prp. nr.
20 (2007–2008) kapittel 8.1.9. Salslaga skal også kontrollere at
omsetningssystemet vert følgt, og at førstehandsomsetninga skjer
i tråd med råfisklova eller føresegner gjevne etter råfisklova. Salslaga
har, gjennom den daglege kontakten med fiskarar og kjøparar og kontrollen
med uttaket, tileigna seg god kunnskap om dei utfordringar styresmaktene
og næringa har. Bidraget til god ressurskontroll og langsiktig forvaltning
av ressursane er i dag ein av grunnane til eksistensen til salslaga.
I Innst. 213 S (2009–2010) bad næringskomiteen om
ei evaluering av kvaliteten og ressursbruken i salslaga sitt kontrollarbeid.
Departementet har difor kartlagt innhaldet og omfanget av kontrollarbeidet
i dei ulike salslaga. Evalueringa tek mellom anna føre seg om ressursbruken
er kostnadseffektiv, og kor sannsynleg det er at brot på reglane
vert oppdaga ved kontroll. Vidare inneheld evalueringa ei kartlegging
av kva type kontrollar dei enkelte salslaga utfører og korleis desse
vert utført, samt kva det er reagert mot og korleis det er reagert.
Gjennomgangen kan bidra til å belyse kontrollaktiviteten og sikre
likebehandling på tvers av salslaga. I Meld. St. 16 (2011–2012)
om gjennomføring av råfisklova og fiskeeksportlova i 2009 og 2010,
ga departementet i kapittel 3.6 ei vurdering av kontrollarbeidet til
salslaga. Departementet vil i denne samanheng vise til lovutkastet
§ 7, som legg til rette for samarbeid mellom salslaga om oppgåver
nemnde i Meld. St. 16 (2011–2012) som kan vere tent med slike løysingar.
Råfisklova § 3 andre ledd fastset at Fiskeri-
og kystdepartementet skal ha høve til å oppnemne ein offentleg kontrollør
i kvart salslag. Det er i dag oppnemnde kontrollørar for alle salslag.
Den viktigaste funksjonen er å føre kontroll med at den delen av
verksemda til salslaget som er forvaltningsverksemd, vert utført
i samsvar med gjeldande regelverk. Instruksen seier vidare at kontroll
med prisfastsetjing eller prisforhandlingar ligg utanfor oppgåvene
til kontrolløren, med mindre Fiskeri- og kystdepartementet oppmodar om
slik kontroll.
Råfisklova har ingen formålsparagraf, men det er
lagt til grunn at lova skal medverke til å auke lønsemda i fiskerinæringa
gjennom å sikre gode og stabile prisar.
Etter departementet sitt syn er det tenleg at
ei ny og moderne lov om førstehandsomsetning av viltlevande marine
ressursar har ein formålsparagraf. Omsetningssystemet og fiskesalslaga fyller
fleire viktige roller som bør gå tydeleg fram av formålet.
Høyringsinstansane som representerer fiskarsida viser
til at forslaget frå arbeidsgruppa manglar ein fiskarretta profil.
Formålet med lova legg vekt på samfunnsdimensjonane, slik også havressurslova
og deltakarlova gjer, vert det hevda. Dette meiner fiskarsida er
uheldig og viser til at formålet bak fiskesalslaga er å sikre fiskarane
inntekt. Formålet bør difor leggjast nærare opp til fiskesalslaga
sine eigne formålsføresegner, vert det sagt.
Førstehandsomsetninga, som lova skal regulere, har
etter departementet sitt syn ein større dimensjon enn berre å sikre
fiskarane inntekt. Lova skal mellom anna sikre stabile rammevilkår
for omsetninga, noko som er til fordel for både industrisida og
flåtesida. Førstehandsomsetninga påverkar også resten av verdikjeda,
og medverkar til arbeidsplassar i landindustrien. Fiskesalslaga
fyller i dag fleire roller – marknadsplass, interesseorganisasjon
og myndigheitsorgan. Spørsmålet er kva for roller lovgjevar bør
framheve gjennom lovformålet. Departementet viser til at formålet
både etter havressurslova og deltakarlova framhevar samfunnsdimensjonane
ved lovene, og departementet meiner, slik som arbeidsgruppa, at
dei tre hovudlovene i fiskeriforvaltninga bør harmoniserast når
det gjeld formål.
Det vil vere opp til dei politiske styresmaktene
å avgjere korleis ein best mogleg kan medverke til å nå formåla
innanfor dei rammene lova gjev. Kva omsyn som eventuelt kan føre
til mest mogleg berekraftig og samfunnsøkonomisk lønsam forvaltning
av viltlevande marine ressursar, kan endre seg over tid. Å trekkje
fram spesifikke grupper eller omsyn i ein slik samanheng vil etter
departementet sitt syn ikkje vere tenleg.
Departementet meiner at det framleis skal kunne fastsetjast
ein minstepris. Dette er i samsvar med forslaga frå arbeidsgruppa
og innspela i høyringsfråsegnene. Minsteprisen er eit viktig element
innanfor førstehandsomsetninga av viltlevande marine ressursar,
og det tilseier at heimelen vert framheva og utbygd i lova. Minsteprisen
kan vere ein faktor som har stor vekt for å skape føreseielege vilkår
for partane i førstehandsomsetninga. Arbeidsgruppa gjer i punkt
5.1 i rapporten greie for kva minsteprisen har å seie i dag. Departementet
meiner at denne utgreiinga reiser ein del sentrale problemstillingar.
Departementet meiner at minstepris skal avgjerast
etter forhandlingar mellom fiskesalslaget og fiskeindustrien i fellesskap,
og fastsetjast formelt av fiskesalslaga. Dette vil innebere at den
praksisen som fiskesalslaga allereie følgjer i dag, vert lovfesta.
Fiskesalslaget skal fastsetje den minsteprisen som det har vorte
semje om gjennom forhandlingane. Dersom det er fastsett ein minstepris
vil partane vere bundne av prisen. Førstehandsomsetning til ein
lågare pris enn minstepris vil vere i strid med lova.
Departementet støttar arbeidsgruppa sitt forslag til
formål med minsteprisen. Formålet skal vere å oppnå ei rimeleg fordeling
av inntekt frå marknaden mellom fiskar og industri. Departementet
presiserer likevel at det bør vere opp til partane å vurdere kva
moment det skal leggjast vekt på i ei vurdering av kva som er rimeleg,
og viser til at minstepris vil kunne ha ulike verknader i ulike
situasjonar.
Sjølv om det i mange høve vil vere ein fordel
for både fiskarane og landindustrien at det vert fastsett minsteprisar
på ulike artar, meiner departementet at det ikkje skal liggje føre
ei legal plikt til å fastsetje minsteprisar. Spørsmål om det er tenleg
å innføre minstepris bør drøftast og løysast gjennom dialog mellom
partane og avgjerast etter gjeldande prosedyre for minsteprisfastsetjing.
Det same gjeld spørsmålet om minsteprisen skal vere differensiert
for ulike storleikar og produkttilstand.
I spørsmålet om korleis eventuell usemje om minsteprisen
skal handterast, konstaterer departementet at høyringsinstansane
deler seg etter same mønster som arbeidsgruppa.
I høyringsrunden var det berre LO, og til dels FHL,
som støtta forslaget frå LO sin representant i arbeidsgruppa om
å opprette ei meklingsnemnd der resultatet av meklinga skulle vere
bindande for partane. Etter departementet sitt syn er det ei svakheit
med forslaget at det opnar eit høve for partane til å posisjonere
seg før prisforhandlingane. Dette vil kunne svekkje forhandlingsviljen og
medverke til lite løysingsorienterte drøftingar. På sikt kan dette
føre til større polarisering mellom partane og auka misnøye med
systemet, noko som er uheldig og lite eigna til å oppnå formålet
med lova. Departementet meiner det har ein del å seie at prosedyrane
for løysingsmekanismane er føreseielege, medrekna at det ligg føre
ei avgjerdsmakt som kan avgjere minsteprisspørsmålet endeleg. Departementet
konstaterer i lys av dette at forslaget ikkje behandlar situasjonen
som kan oppstå dersom det ikkje vert semje i meklinga, og ser difor
ikkje dette som eit aktuelt forslag.
Forslaget frå fiskarsida om meklingsinstans, men
der salslaget framleis vil ha rett til å fastsetje minstepris dersom
verken forhandlingar eller mekling fører fram, kan angripast med
at det i realiteten berre inneber ei vidareføring av råfisklova.
Det er klart at forslaget ikkje inneber ei formell juridisk utjamning
av maktubalansen som fleire i næringa opplever i dag. Forslaget
inneber likevel ei endring av råfisklova ved at det vert etablert
ei plikt til å gjennomføre mekling dersom det ikkje vert semje gjennom
prisdrøftingar.
Høyringsinstansane på fiskarsida, som har gått inn
for dette forslaget, har peikt på at fiskesalslaga er avhengige
av politisk legitimitet i forvaltninga av minsteprissystemet. Dersom
salslaga over tid misbrukar myndigheita si ved til dømes å setje
for høg minstepris, vil dei misse denne legitimiteten med risiko
for at lovgrunnlaget vert fjerna, vert det hevda. Departementet
er einig i dette, og går difor ut frå at fiskesalslaga vil vere svært
tilbakehaldne med å overprøve meklingsinstansen. Det vert såleis
lagt til grunn at forslaget om meklingsinstans vil medverke til
å fremme konstruktive og reelle forhandlingar mellom partane, og
leggje til rette for at minsteprisen får auka legitimitet i heile
sjømatnæringa.
Departementet ser også positive moment ved forslaget
om at ein oppmann skal kunne avgjere minsteprisen når forhandlingane
ikkje fører fram. Først og fremst vil det kunne tvinge partane til
å forhandle på grunnlag av godt dokumenterte posisjonar, som ein
må stå for i ettertid og kunne vise fram grunnlaget for. Samstundes vil
dette forslaget føre til at oppmannen vert ståande ansvarleg for
dei minsteprisane som vert fastsette når forhandlingane ikkje fører
fram. Departementet ser dette som særs vanskeleg. Forslaget om ei
mekling der salslaget likevel har siste ordet dersom meklinga ikkje
fører fram, sikrar på same måten som dagens system at ein kan peike
på kven i næringsstrukturen som er ansvarleg for den minsteprisen
som vert fastsett.
Departementet vil på denne bakgrunn gå inn for forslaget
om at minstepris skal fastsetjast etter forhandlingar mellom salslaget
og partane, at det skal meklast dersom forhandlingane ikkje fører fram,
men at salslaget kan bestemme minstepris dersom heller ikkje meklinga
fører til semje.
Råfisklova § 4 fastset at fiskesalslaga skal
ha forretningsreglar som inneheld dei alminnelege salsvilkåra til
organisasjonen. Kjøparane må forplikte seg til å halde føresegnene
til salslaga. Salsvilkåra legg til rette for at det gjeld like konkurransevilkår
for aktørane, og trekkjer opp dei grunnleggjande rammevilkåra for
førstehandsomsetninga.
Departementet støttar fleirtalet i arbeidsgruppa
i at salsvilkår og omsetningsformer skal fastsetjast av fiskesalslaga.
Dette er også i tråd med høyringsinnspela frå fiskarorganisasjonane.
Departementet foreslår difor at salslaga skal behalde retten sin
til å kunne fastsetje salsvilkår og omsetningsformer. Det vert vist
til at salslaga skal sikre at fiskarane får oppgjer. Dette inneber, som
også fleirtalet i arbeidsgruppa og høyringsinstansane frå fiskarsida
hevdar, at salslaga må ha høve til å fastsetje krav om garanti og
andre betalingsvilkår. Departementet meiner vidare at fiskarane
sjølve gjennom salslaga skal kunne leggje til rette for at fiskarane
kan nytte fangstane på best mogleg måte. Salslaga må difor bestemme
om salet skal skje ved hjelp av auksjon, om det skal opnast for
leveringsavtalar eller om det skal fastsetjast andre måtar å organisere
omsetninga på.
Industrisida legg vekt på at fiskesalslaga si
rolle ikkje må vere så omfattande at det hindrar utvikling av normale
og tette forretningsforhold mellom to likeverdige industriaktørar
på sjø og land. Departementet tek denne argumentasjonen til etterretning.
Lova i seg sjølv er ikkje er til hinder for at det vert etablert
tette forretningsforhold mellom sjø og land. Vidare er det fiskarane som
eig salslaga og salslaga vil truleg ikkje setje andre krav til omsetningsformer
enn det fleirtalet av fiskarane, som seljarar, sjølve ønskjer.
Gjeldande råfisklov har inga føresegn som regulerer
kva salsvilkåra skal innehalde, til dømes krav til kvalitet eller
oppgjersvilkår. Departementet ser heller ikkje grunn til at salsvilkåra skal
regulerast nærare i lovforslaget. Salslaga varierer når det gjeld
storleik, verksemd og korleis dei ønskjer å gjennomføre omsetninga,
og det er verken tenleg eller ønskjeleg å regulere dette nærare
i lova. Departementet meiner vidare, til liks med fleirtalet i arbeidsgruppa,
at endringar i salsvilkår eller omsetningsformer skal leggjast fram
for partane før det vert teke endeleg avgjerd.
Salslaga kan etter råfisklova § 5 leggje ned
mellombels forbod mot fangst «når hensynet til avtaket krever det,
eller for å oppnå en hensiktsmessig utnyttelse av fangstene». Eit
slikt fangstforbod vedkjem ressursforvaltninga indirekte, sjølv
om det er reine økonomiske lønsemdsvurderingar som ligg bak. Det
er omsynet til avtaket eller utnyttinga av råstoffet som kan grunngje
eit fangstforbod, slik at dårleg prisnivå ikkje kan nyttast som
grunngjeving for fangststopp. Det er vidare klart at ressursomsyn,
som innverknad på andre fiskeri, heller ikkje kan nyttast som grunngjeving
innanfor råfisklova § 5.
Departementet konstaterer at fleirtalet i høyringsrunden
gjev støtte til at salslaga sin rett til å gjennomføre regulering
og dirigering kan vidareførast. Høyringsinstansane deler seg, til
liks med arbeidsgruppa, i spørsmålet om tiltaka skal kunne leggjast
fram for ein uavhengig tredjeperson, ein oppmann, for lovkontroll.
Departementet er einig med fleirtalet i arbeidsgruppa som viser
til at tiltaka vert sette i verk for å avgrense eller styre aktiviteten
i flåten, og at fiskarane difor sjølve bør ha full myndigheit til
å bestemme dette. Departementet foreslår difor at føresegnene i
råfisklova om dirigering og regulering vert vidareførte.
Departementet går ut frå at det er delte meiningar også
blant fiskarane om slike tiltak. Departementet legg til grunn at
salslaga ikkje gjennomfører tiltak om regulering eller dirigering
utan at dei er nødvendige og innanfor formålet i lova. Når det er
nødvendig til dømes å setje i verk regulering, er det viktig at
salslaga kan setje inn tiltaket på ein hurtig og effektiv måte.
Etter departementet sitt syn ligg det ikkje føre sterke omsyn som
gjer det nødvendig å leggje vedtak om regulering eller dirigering
fram for særskilt lovkontroll. Vedtaket kan leggjast fram for departementet
for lovkontroll, men det kan også forfølgjast rettsleg. Denne lovkontrollen
vil etter departementet sitt syn ivareta tilfelle der salslaga set
i verk lovstridige tiltak, som til dømes stans i fisket for å oppnå
høgare prisar.
Departementet meiner at fiskeindustrien skal varslast
før regulering eller dirigering vert sett i verk. Dette er ryddig,
samtidig som det er med og gjev landindustrien meir føreseielege
vilkår. Departementet legg til grunn at fiskesalslaga, så langt
det er mogleg, fører ein open og god dialog med fiskeindustrien
i forkant og under situasjonar som krev at ein set i verk tiltak.
Departementet meiner at det vil vere tenleg
å gje salslaga ei større rolle i å følgje opp næringa sitt eige
ansvar for kvalitet ved handtering av fisk om bord i fiskefartøy
og fartøy som vert nytta til transport av fisk til land, og etter
landing. Dette gjeld også fangst, transport og sleping av levande
fisk. Det er naturleg at dette vert fastsett i ei forskrift.
For fiskeindustrien er det ideelle målet at
all fisk ved landing har ein kvalitet som gjev industrien høve til
fritt å velje kva produksjon og tilverke råstoffet skal nyttast
til. I dag er det varierande kvalitet på det råstoffet som vert
landa. For å sikre at råstoffkvaliteten held ønska standard legg
ein opp til at fiskesalslaga, som i dag har ei viktig rolle i ressurskontrollen,
også skal få ei rolle i å sjå til at næringa tek ansvar for kvaliteten på
råstoff før og etter landing. Departementet meiner det er ønskjeleg
at oppgåvene til salslaga omfattar tilsyn med handteringa av fisken
om bord, inkludert kvaliteten ved levering, og sleping, transport
og lagring av levande villfisk. Oppgåvene vil også gjelde kvalitetsfremmande arbeid
i bedriftene.
Departementet meiner at oppgåvene til salslaga
i tilsynsarbeidet bør ha heimel i fiskesalslagslova. Dette vil understreke
at salslaga òg skal kontrollere råstoffkvalitet og råstoffhandtering. Fiskesalslagslova
skal nettopp vere ei lov som regulerer sentrale deler av salslaga
si offentlege utøving av avgjerdsmakt. Dette forslaget endrar ikkje
Mattilsynets ansvar og tilsynsrolle for matryggleik mv. i alle ledd
som tilverkar mat. Mattilsynet har etter matlova det overordna ansvaret for
dette. Det vil difor vere tenleg å få ein ny gjennomgang av rutinane
for samarbeid og ansvarsdeling mellom Mattilsynet, Fiskeridirektoratet
og fiskesalslaga før forslag til forskrift vert sendt på høyring
og den nye ordninga trer i kraft.
Sjølv om råfisklova har verka sidan 1952 er
forholdet mellom verksemda til fiskesalslaga og forvaltningslova
etter måten lite behandla i juridisk teori og praksis. Ei årsak
til dette kan vere at temaet ikkje har vorte aktualisert eller sett
på spissen, men det kan heller ikkje utelukkast at det heng saman
med at saksområdet er komplekst og lite tilgjengeleg for utanforståande.
Det er vanskeleg på generelt grunnlag å gje nokre konklusjonar på
dei spørsmåla som temaet reiser. Departementet meiner det likevel
er tenleg at forholdet mellom verksemda til fiskesalslaga og forvaltningslova
vert belyst.
Spørsmålet som reiser seg er i kva grad salslaga, som
i utgangspunktet er private rettssubjekt, er omfatta av forvaltningsrettslege
reglar.
Når fiskesalslaga tek avgjerder etter dei fullmaktene
lova gjev, vil salslaga utøve offentleg myndigheit, og difor i utgangspunktet
vere underlagt forvaltningsrettslege og offentlegrettslege skrankar.
Når det er sagt, vil ikkje alle avgjerder som vert tekne «under
utøving av offentleg myndigheit» vere vedtak etter forvaltningslova. Sjølv
om det i enkelte tilfelle kan vere tvil om føresegnene i forvaltningslova
kjem til bruk for verksemda i salslaga, vil somme avgjerder vere enklare
å kategorisere som vedtak etter reglane i forvaltningslova. Dette
vil vere avgjerder der fiskesalslaget utøver myndigheit med direkte heimel
i lova, og som gjeld for alle partar i førstehandsomsetninga uavhengig
av medlemskap i fiskesalslaget. Sjølv om det kan tenkjast unntak,
bør det rettslege utgangspunktet difor vere at føresegnene i forvaltningslova
kjem til bruk ved dei typar avgjerder som er nemnde ovanfor.
Dei særlege reglane i kapittel VII i forvaltningslova
vert likevel heller ikkje no gjort gjeldande for fastsetjing av
minstepris mv., då lova sjølv regulerer kontakten med partane. I
dei tilfella der laga gjer enkeltvedtak som kan påklagast, vil klageinstansen
kunne prøve alle sider av saka og ta omsyn til nye omstende, jf.
forvaltningslova § 34. Dette gjeld også dei enkeltvedtak etter denne
lova som kan påklagast. Den praksis som klageinstansen legg seg
på i slike saker, vil salslaget som førsteinstans måtte rette seg
etter innanfor rammene for ordinær forvaltningsrett. Når lova legg
myndigheit direkte til salslaget, som til dømes reglane om fastsetjing
av salsvilkår og omsetningsformer, vil departementet likevel ikkje
kunne instruere laget om korleis det skal utøve denne myndigheita.
Lovutkastet legg opp til å vidareføre dagens salslagsstruktur
og verksemda til dei laga som allereie er etablerte. Dette inneber
ei vidareføring av dei oppgåvene som laga utfører i dag. I tillegg
vil laga få visse nye oppgåver som følgje av forslaget om ny heimel
knytt til råstoffkvalitet og råstoffhandtering. Dette forslaget vil
også ha økonomiske konsekvensar for næringa ved at tilsynsoppgåvene
vert finansierte av salslaga som har sine inntekter frå lagsavgift. Kva
dette vil innebere er avhengig av behovet for og omfanget av tilsynet.
Det vil vere naturleg å drøfte slike konsekvensar nærare når forslag om
oppgåver knytt til kvalitetskrav vert sendt på høyring. Dei organa
til styresmaktene som samarbeider med eller på andre måtar er i
kontakt med salslaga vil ikkje få mange nye oppgåver.
På nokre områder legg lovutkastet opp til betre samhandling
mellom salslaga og mellom laga og departementet og Fiskeridirektoratet.
Dette gjelder særleg på kontrollområdet, der lovutkastet også har
heimlar som kan nyttast til å effektivisere samhandlinga med andre kontrollstyresmakter.
Dette vil kunne gje betre utnytting av dei samla ressursane.
På nokre andre områder legg lovutkastet opp
til utvida rutinar for salslaga. Dette gjeld særleg meklingsordninga
ved fastsetting av minstepris. Dette vil ha økonomiske og administrative
konsekvensar, men desse vil etter departementet si vurdering vere
av svært avgrensa storleik.
Departementet kan elles ikkje sjå at lovutkastet vil
ha særlege distriktsmessige konsekvensar, eller konsekvensar for
det samiske folk.