Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Ruth Grung, Tove Karoline Knutsen, Freddy de Ruiter, Niclas Tokerud
og Karianne O. Tung, fra Høyre, Kristin Ørmen Johnsen, Elisabeth
Røbekk Nørve, Sveinung Stensland og Tone Wilhelmsen Trøen, fra Fremskrittspartiet,
lederen Kari Kjønaas Kjos, Harald T. Nesvik og Morten Wold, fra
Kristelig Folkeparti, Olaug V. Bollestad, fra Senterpartiet, Kjersti Toppe,
fra Venstre, Ketil Kjenseth, og fra Sosialistisk Venstreparti, Audun Lysbakken,
merker seg at det i 2014 ble sendt på høring et forslag til spesialistutdanning
for leger, der det ble lagt frem ulike modeller for spesialistutdanningen.
Endringene gjelder blant annet fordeling av ansvar og myndighet.
Det krever endring i gjeldende forskrifter. Komiteen merker
seg videre at nye forskrifter skal sendes på høring når endringer
i legers spesialistutdanning er besluttet.
Komiteen merker seg videre at
departementet ikke har tatt stilling til omleggingen av spesialistutdanningen.
Helsedirektoratets foreslåtte modell gjør det nødvendig å endre
gjeldende forskrifter. Det vil bli behov for å gi bestemmelser om
utdanningen, utdanningsinstitusjonene, opptak i utdanningsstillinger
og godkjenning av spesialister.
Komiteen merker seg at det at
det var et premiss fra departementet at direktoratet skulle foreslå
en fremtidsrettet spesialitetsstruktur og spesialistutdanning, og
at samhandlingsreformen, helse- og omsorgstjenesteloven og folkehelseloven
må gjenspeiles i utdanningen. Komiteen støtter at
det overordnede mål med endringene er bedre kvalitet i diagnostisering, behandling
og oppfølging av pasientene, med god samhandling mellom nivåene. Komiteen er
enig at pasientsikkerhet må være et sentralt element.
Komiteen merker seg at det foreslåtte
spesialistutdanningsløpet fra Helsedirektorat vil bestå av:
et tredelt spesialiseringsløp
bestående av én del med felles kompetanseplattform for alle spesialiteter,
del 2 med felles faglig kompetanseplattform for grupper av spesialiteter
og del 3 med et spesialiseringsløp som er unikt for den enkelte spesialitet
et sett av gjennomgående obligatoriske
kompetansemoduler av ikke-medisinskfaglig art, men som er nødvendige
for å utøve legerollen på en god måte
et forslag til et mer strukturert spesialiseringsløp hovedsakelig
basert på faste stillinger
Komiteen merker seg at det vil
være en vurdering av hvorvidt læringsmålene er oppfylt, som avgjør
spesialistlengden for den enkelte.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Senterpartiet, støtter at det gis en
klar lovhjemmel til å forskriftsregulere ny ordning for spesialistutdanning
for leger, og at det kan gis bestemmelser om utdanningens innhold
og lengde, utdanningsinstitusjonene, inkludert godkjenning av utdanningsinstitusjoner
og organisering av utdanningsstillinger.
Komiteens medlem frå Senterpartiet vil stemme
imot å gi lovheimel til å forskriftsregulere ny ordning for spesialistgodkjenning
for legar, før departementet har tatt stilling til omlegginga av
spesialistutdanninga. Dette medlem viser til innspel
frå Den norske legeforening, som under tvil har støtta lovendringa
og som i høyringa i komiteen hadde følgjande merknad:
«Spesialistutdanningen av leger og organiseringen
rundt dette spørsmål er av stor nasjonal betydning. Departementet
foreslår en lovhjemmel som er enda videre enn dagens for å kunne
regulere innholdsmessige og organisatoriske spørsmål uten Stortingets
involvering. Dette gjelder ikke bare de endringer som skal skje
nå, men også for fremtidige (forskrifts)endringer. Det kunne vært
naturlig å avvente til det foreligger en endelig plan for innhold
og organisering».
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre,
mener at ansvar og organisering av spesialistutdanningen av leger
er svært viktig for kvaliteten i norsk helsetjeneste.
Flertallet mener det ikke er
nødvendig at regjeringen fremmer egen sak til Stortinget om organisering
og vilkår for den fremtidige ordning med godkjenning av spesialister
i helsetjenesten, før ny ordning trer i kraft.
Flertallet påpeker at i Legeforeningens høringsnotat
til saken gis det støtte til lovendringen. Legeforeningen mener
det pågår en utredningsprosess med departementet som Legeforeningen
opplever som konstruktiv. Legeforeningen gir bidrag i prosessen
og sier de har tro på å finne gode løsninger. De sier:
«Vi ser at forskriftsregulering antakelig er mest hensiktsmessig
for de endringer som planlegges, og at dette er en videreføring
av dagens reguleringsform.»
Legeforeningen påpekte i høringen det de mener er
viktige områder når det gjelder forslaget til spesialitetsstruktur.
Det gjelder nødvendigheten av mer helhetlige og strukturerte spesialiseringsløp,
lengden på normert spesialiseringstid, supervisjon under spesialistutdanning, kvalitetssikring
av utdanningsinstitusjoner, og videreføring av spesialitetskomiteene
som gir råd om innhold i spesialitetene.
Flertallet har tiltro til den
konstruktive dialogen det er mellom legeforening og departement
i utformingen av ny spesialitetsstruktur. Flertallet mener
det ikke er riktig at Stortinget går inn i denne prosessen og detaljstyrer
et utdanningsløp. Det er ikke slik at Stortinget styrer oppbygging,
lengde og konkret faglig innhold i andre utdanninger, som for eksempel
videreutdanninger i psykologi, sykepleieres masterprogrammer eller
fysioterapeuters spesialiseringer.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til proposisjonens
henvisning til anmodningsvedtaket fra helse- og omsorgskomiteen
i behandlingen av Ot.prp. nr. 83 (2008–2009), hvor komiteen ba regjeringen
legge frem en egen sak om organisering og vilkår for den fremtidige
ordningen med spesialistgodkjenning og utdanning av spesialister
i helsetjenestene, jf. anmodningsvedtak nr. 566 (2008–2009) og Innst.
O. nr. 122 (2008–2009).
Disse medlemmer mener i likhet
med høringsinnspillet fra Den norske legeforening at det er behov
for å styrke dagens spesialistutdanning, og viser samtidig til at
det er flere svært prinsipielle og krevende endringer som nå er
til vurdering. Disse medlemmer mener det ville være
mest naturlig å avvente forskriftsendringer til innhold og organisering
var klar, ettersom de foreslåtte endringene vil gi regjeringen fullmakter
til å regulere innhold og organisering av legers spesialistutdanning
uten å involvere Stortinget. Disse medlemmer ser
likevel at dagens ordning gjennomgående er forskriftsregulert, og at
dette antakelig er hensiktsmessig også fremover.
Disse medlemmer understreker
imidlertid viktigheten av at regjeringen kommer tilbake til Stortinget
med egen sak om organisering og vilkår for den fremtidige ordningen
med spesialistgodkjenning og utdanning av spesialister i helsetjenestene,
før den nye ordningen vedtas. Dette er nødvendig for å sikre at
Stortinget er godt involvert i den store omleggingen som kommer,
og som vil få stor betydning for utviklingen i norsk helsetjeneste
i framtida.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme egen sak
for Stortinget om organisering og vilkår for den fremtidige ordningen
med spesialistgodkjenning og utdanning av spesialister i helsetjenestene,
før en ny ordning trer i kraft.»
Komiteens medlem frå Senterpartiet merkar
seg at Den norske legeforening er imot at normert spesialiseringstid
vert redusert med 1–1,5 år slik direktoratet føreslår, og at dei
meiner at redusert spesialiseringstid vil senke kompetansekravet
for nye spesialistar. Det vert òg hevda frå Den norske legeforening
si side at kvalitetssikring av utdanningsavdelingar er for svakt
i direktoratet sitt forslag. Dette medlem meiner
det er uforståeleg at Stortinget skal gi regjeringa fullmakt til
å avgjere desse spørsmåla utan Stortinget si involvering.
Komiteen mener det
er viktig med økt kompetanse i akuttmottak. Komiteen vil
påpeke at Helsetilsynet ved tilsyn i 2007 fant at mange pasienter
opplevde uforsvarlig behandling og lange ventetider ved norske akuttmottak.
Dette dokumenteres i rapporten «Mens vi venter ...» – forsvarlig
pasientbehandling i akuttmottakene? Oppsummering av landsomfattende
tilsyn i 2007 med forsvarlighet og kvalitet i akuttmottak i somatisk
spesialisthelsetjeneste. Rapporten påpekte særlig manglende breddekompetanse
innen akuttmedisin, og at arbeidet i akuttmottaket ofte blir utført
av yngre leger uten nødvendig opplæring eller veiledning fra leger
med akuttmedisinsk kompetanse.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti
og Sosialistisk Venstreparti, viser til at det er gjort tiltak
for å bedre kvalitet i mottak, og at St. Olavs Hospital har hatt
et prosjekt der man har fokusert på eldre mennesker med akutt sykdom.
Eldre mennesker har ofte et sammensatt sykdomsbilde med for eksempel
bryst- eller magesmerter, falltendens, kognitiv svikt, dehydrering
og bevegelsesproblemer. Flertallet viser til at ved InnoMed-forprosjektet
«Akuttmottak for eldre» (2012–2013), har St. Olavs Hospital, Sykehuset Vestfold,
Trondheim kommune og SINTEF utarbeidet en rapport.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti,
Venstre og Sosialistisk Venstreparti, er glad for at Legeforeningen
støtter ambisjonen om heving av kompetansen i akuttmottak. Flertallet tar
til orientering at Legeforeningen anbefaler en utvikling av spesialiteten
generell indremedisin med mer mottakskompetanse, for å møte behovet
før økt kompetanse. Flertallet viser til at departementet
vil kommet tilbake til spesialisering innen mottaks- og indremedisin
i Nasjonal helse- og sykehusplan i oktober d.å..
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til at ny spesialitet i mottaks- og indremedisin også er blant endringene
som nå er til vurdering og som er av stor betydning for befolkningens
helsetilbud. Dette medlem viser i den forbindelse
til Legeforeningens høringsuttalelse til komiteen der det under
overskriften, Ny spesialitet i mottaks- og indremedisin, heter at:
«Legeforeningen støtter ambisjonen om økt kompetanse
i akuttmottak. Vi har anbefalt en utvikling av spesialiteten generell
indremedisin med mer mottakskompetanse. Dette fordi majoriteten
av pasientene i akuttmottak har indremedisinske problemstillinger.
For øvrige spesialiteter som arbeider i mottak har Legeforeningen
foreslått et kompetanseområde (tilleggsutdanning) som påbygging
på relevante spesialiteter. Dette vil gi en rask oppbygging av nødvendig
kompetanse. Legeforeningen anser at en ny spesialitet i akuttmedisin
kun vil være egnet ved de 4-6 største sykehusene i Norge (universitetssykehusene),
og ikke egnet ved de mindre sykehusene.»
Dette medlem deler Legeforeningens
syn på at en slik modell ikke er egnet på de aller fleste sykehusene
i Norge. Dette medlem mener at spesialitetsstrukturen
i Norge må støtte opp under befolkningens behov for en kvalitativt
god, desentralisert akuttberedskap. Dette medlem mener
dette kan skje ved å styrke den akuttmedisinske kompetansen hos
dagens legespesialister i sykehus, som en tilleggsutdanning. Alle
akuttmottak må dessuten ha beredskap i både indremedisin, kirurgi
og anestesi for å sikre breddekompetansen i mottak. Dette
medlem mener at spørsmål av så stor betydning for befolkningens
akuttberedskap må fremlegges til behandling i Stortinget.
Komiteen mener at
det også er nødvendig med de andre lovendringene som foreslås i
proposisjonen. Det gjelder oppheving av helsepersonelloven § 46
om elektronisk pasientjournal og endring i helsepersonelloven § 12
vedrørende plikt til å bistå med undersøkelser i forbindelse med
straffbare forhold. Komiteen merker seg at § 46 er
blitt overflødig etter vedtaket av pasientjournalloven, og at helsesekretær
listes opp i § 12 som personellgruppe som har plikt til å bistå
med undersøkelse ved straffbare forhold.
Komiteen støtter de foreslåtte
endringer i helsetilsynsloven § 1 (om tilsyn med helse- og omsorgstjenesten
m.m.) om at den enkelte fylkeslege må utnevnes av Kongen i statsråd. Komiteen mener
dagens ordning er unødvendig byråkratisk og tidkrevende. Fylkeslegen
er ikke et eget forvaltningsorgan og ikke leder av egen etat. Komiteen mener
at fylkesmannen bør få fullmakt til å ansette fylkesleger. Komiteen understreker
at fylkeslegen fyller viktige funksjoner for helse- og omsorgstjenesten
i sitt fylke, og at det er nødvendig med betydelig kontakt mellom
fylkesleger og sentrale myndigheter. Komiteen støtter
derfor departementets vurderinger om at fylkeslegen etter den nye
ordningen videreføres som avdelingsleder på «ledernivå 2» hos fylkesmennene.