Ankefristen er på seks uker. Ved den eksakte
utmålingen antas prinsippet i domstolloven § 148 andre ledd å komme
til anvendelse.
Det kan være usikkert når fristen begynner å
løpe og når den avbrytes. Dette skyldes at det kan være vanskelig
å dokumentere eller på annen måte sannsynliggjøre når vedtaket er
kommet frem til vedkommende og igjen når anken er mottatt av ankemotparten.
Loven sier ikke noe om hva som skal til for
at ankefristen skal anses overholdt. I praksis har man anvendt prinsippene
i domstolloven § 146 andre ledd.
Det er ingen fast praksis for beregning av ankefristen
i utenlandssaker. Fristen i utenlandssaker må vurderes konkret i
hvert enkelte tilfelle, hvor det tas hensyn til hva som er normal
postgang i de ulike landene, samt at det legges vekt på brukerens
forklaring.
Det vises til lovforslaget § 9 tredje ledd om
at ankefristen kan forlenges i særlige tilfeller. Den private parten
kan få utsatt fristen ved å kontakte ankemotparten, men da må dette
gjøres før fristen er utløpt.
Det vises til lovforslaget, trygderettsloven
§ 9.
Det foreslås en ny § 10 som regulerer når anken anses
å være satt frem i tide. Det foreslås her en lovfesting av den alminnelige
regel om at anken anses fremsatt på det tidspunktet den er avgitt
til posten. Det presiseres at regelen bare gjelder ved innenlands
post. Dette er i samsvar med fast praksis i de alminnelige domstoler.
Det vises til lovforslaget, trygderettsloven
§ 10.
Den foreslåtte bestemmelsen i § 10 er utformet slik
at den åpner for muligheten av å sette frem en anke elektronisk.
Det presiseres at det må være åpnet for det i det aktuelle vedtaket.
Tilsvarende innebærer det at man ikke kan sende en anke til en hvilken
som helst elektronisk adresse hos det mottakende organ.
Det vises til lovforslaget, trygderettsloven
§ 10.
Det følger av trygderettsloven § 10 siste ledd
at Trygderetten eller ankemotparten kan se bort fra at ankefristen
er oversittet når de finner at særlige grunner taler for det.
Praksis er nå slik at kravet til særlig grunn
bare går på selve årsaken til oversittelsen. Det er ikke relevant
å ta hensyn til sakens betydning for den ankende part, eller i hvilken
utstrekning vedkommende ville ha utsikt til å vinne frem ved en realitetsbehandling.
Denne praksisen bør videreføres.
Generelt bør oppreisning ikke være hovedregelen,
men praktiseres som et unntak.
Etter dagens ordning kan både Trygderetten og ankemotparten
gi oppreisning for fristoversittelse, jf. § 10 fjerde ledd. Det
foreslås at bestemmelsen endres slik at oppreisning bare kan gis
av Trygderetten. Dette vil best sikre en forutsigbar og enhetlig
praksis på dette området, særlig etter at ankefristen nå praktiseres
etter lovens ordlyd.
Den foreslåtte endringen vil også harmonere godt
med den ordningen som eksisterer ved de alminnelige domstoler.
Det er praktisk at også ankemotparten kan ta stilling
til begjæring om fristforlengelse etter tredje ledd, ikke minst
på grunn av tidsaspektet.
Det vises til lovforslaget, trygderettsloven
§ 9 tredje og fjerde ledd.
Forslaget til § 11 i trygderettsloven vil skape
bedre logisk sammenheng og flyt, men er uten materiell endring.
Det vises til lovforslaget, trygderettsloven
§ 11.