Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet
legger med dette frem forslag til ny lov om klageorganer for forbrukersaker.
Departementet legger også frem forslag til endringer i markedsføringsloven,
pakkereiseloven, bustadoppføringslova, husleieloven, forbrukerkjøpsloven,
finansavtaleloven, forsikringsavtaleloven, verdipapirfondloven,
lov om forvaltning av alternative investeringsfond, finansforetaksloven
og eiendomsmeglingsloven. Lovendringene legges frem i samråd med
ansvarlige departementer.
Lovforslagene gjennomfører:
1. Europaparlaments-
og rådsdirektiv 2013/11/EU av 21. mai 2013 om alternativ tvisteløsning
i forbrukersaker og om endring av forordning (EF) nr. 2006/2004
og direktiv 2009/22/EF (ATF-direktivet).
2. Europaparlaments- og rådsforordning
(EU) nr. 524/2013 av 21. mai 2013 om nettbasert tvisteløsning i
forbrukersaker og om endring av forordning (EF) nr. 2006/2004 og
direktiv 2009/22/EF (NTF-forordningen).
Rettsaktene anses EØS-relevante og akseptable, og
ventes å bli innlemmet i EØS-avtalen ved EØS-komiteens vedtak i
løpet av høsten 2015/vinteren 2016, med forbehold om samtykke fra Stortinget.
En proposisjon med formål å innhente Stortingets samtykke til innlemmelse
av rettsaktene i EØS-avtalen vil bli forelagt etter at rettsaktene
er innlemmet i EØS-avtalen. Om innlemmelsen av rettsaktene i EØS-avtalen,
se proposisjonen punkt 2.3.4.
Direktivet er basert på minimumsharmonisering, noe
som gir adgang til å gå lenger i forbrukervern enn det som følger
av direktivet. En oversikt over forslag som går ut over direktivets
krav følger i proposisjonen punkt 2.3.2.4.
Europeiske forbrukere handler i økende grad over
landegrensene, både over Internett og i forbindelse med reiser eller
opphold i utlandet. Som ledd i å høyne forbrukervernet nasjonalt
og ved handel over landegrensene, vedtok EU i 2013 de to nevnte
rettsaktene. Rettsaktene har som formål å etablere et tilbud om
utenrettslig klagebehandling av god kvalitet for de fleste forbrukerkontrakter.
I tillegg vil det bli etablert en nettbasert klageportal som gjør
det enkelt for forbrukerne å klage i saker oppstått ved netthandel
over landegrensene. Utenrettslige klageorganer som oppfyller direktivets
krav, skal knytte seg til klageportalen, slik at klager og kommunikasjon
med partene kan formidles via portalen.
Lovforslaget innebærer også en oppfølging av NOU
2010:11 Nemndsbehandling av forbrukertvister, som var på høring
våren 2011.
Dagens system for utenrettslig klagebehandling for
forbrukersaker består av Forbrukertvistutvalget – med forutgående
mekling i Forbrukerrådet, en rekke frivillige bransjenemnder og
enkelte offentlige klagenemnder. Dette tilbudet gjelder imidlertid
bare for enkelte sektorer, og nemndene er i stor grad ulike både
i organisering og i virke.
Formålet med lovforslaget er å etablere et rimelig
utenrettslig klagebehandlingstilbud av god kvalitet for tvister
oppstått ved salgs- eller tjenesteavtaler mellom forbruker og næringsdrivende.
Dette gjøres ved forslag til ny lov om klageorganer for forbrukersaker
og endringer i ulike særlover som regulerer nemnder.
Forslaget til lov om klageorganer for forbrukersaker
etablerer en offentlig godkjenningsordning for nemnder og meklingsorganer
(klageorganer). De klageorganene som ønsker det, kan søke om godkjenning.
Forslaget inneholder generelle krav til klageorganene,
herunder krav til upartiskhet, stiftelsesgrunnlag, saksområde, klageadgang,
mottak av klage, gebyr, saksbehandlingsfrist, informasjonsplikter
m.m. Det stilles også tilleggskrav til nemnder, som for eksempel
krav til kompetanse, organisering og sammensetning, og krav til
saksforberedelse og saksbehandling.
Direktivet inneholder også enkelte informasjonsplikter
for næringsdrivende. Det skal blant annet gis informasjon til forbrukerne
om klageorganene, og for næringsdrivende som driver netthandel,
skal det også gis informasjon om og lenkes til den nettbaserte klageportalen. Det
foreslås bestemmelser også om dette.
For å sikre et klagebehandlingstilbud for nær sagt
alle typer varer og tjenester, foreslår departementet at Forbrukerrådet
får i lovpålagt oppgave å tilby mekling mellom forbruker og næringsdrivende
i forbrukertvister, med mindre tvisten kan behandles av annet klageorgan
som oppfyller direktivets krav og som er innmeldt til EU-kommisjonens
liste over klageorganer. Departementet foreslår en forskriftshjemmel
for å kunne fastsette nærmere regler om meklingen, dens virkeområde
og pålegg om meklingsgebyr.
Flere høringsinstanser, blant annet Næringslivets
Hovedorganisasjon og Hovedorganisasjonen Virke, ga uttrykk for at
det var ønskelig at også næringsdrivende skal kunne bringe tvister
inn for Forbrukerrådet til mekling. Departementet vurderer det som
positivt at næringslivet ønsker å bruke dette meklingstilbudet,
og foreslår derfor at det åpnes for at også næringsdrivende kan bringe
saker inn for Forbrukerrådet. De fleste avtalebaserte nemndene har
i dag også mulighet til å åpne for klager fra næringsdrivende.
For nemnder som etter gjeldende rett er lovbaserte
og regulert i lov eller forskrift, vil forslagene om endringer i
spesiallovgivningen, som for eksempel pakkereiseloven og eiendomsmeglingsloven,
i hovedsak medføre at de samme kravene og rettsvirkningene vil gjelde
for disse nemndene.
Departementet foreslås som godkjenningsmyndighet.
Dette innebærer at alle nemnder og meklingsorganer som skal oppfylle
kravene, enten fordi de er pålagt det gjennom lov eller forskrift eller
fordi de søker om godkjenning etter ny lov om klageorganer for forbrukersaker,
vil bli vurdert av departementet. Det foreslås også at departementet
som godkjenningsmyndighet sørger for at godkjente klageorganer overholder kravene.
Departementet skal videre utarbeide en offentlig liste
over utenrettslige klageorganer på forbrukerområdet som oppfyller
direktivets krav, og blir ansvarlig for å melde listen inn til EU-kommisjonen,
i praksis til EFTAs faste komité. Klageorganer som ikke følger opp
kravene blir fjernet fra listen.
Den felleseuropeiske nettbaserte klageportalen for
tvisteløsning over landegrensene i forbindelse med netthandel, reguleres
av NTF-forordningen. Departementet foreslår at forordningen gjennomføres
ved at det fastsettes at den gjelder som lov. EU-kommisjonen har
ansvar for å etablere og drifte portalen. Medlemsstatene må sørge
for å opprette et kontaktpunkt, med minst to personer, som kan bistå
forbrukerne ved bruk av plattformen. Departementet foreslår at Forbruker
Europa, som administrativt er en del av Forbrukerrådet, pålegges
funksjonen som kontaktpunkt.
Som det fremgår ovenfor, vil direktivets krav
om et heldekkende klagebehandlingstilbud bli gjennomført ved ny
lov om klageorganer for forbrukersaker og endringer i spesiallovgivningen
for ulike nemnder. I tillegg vil tilbudet bli ytterligere styrket
ved et forslag til ny forbrukerklagelov, som regulerer Forbrukertvistutvalgets
virksomhet. Denne endringen er ikke nødvendig for å gi et heldekkende
klagebehandlingstilbud som oppfyller direktivets krav, men det legges
likevel opp til at Forbrukertvistutvalget skal oppfylle alle kravene
og føres opp på listen på linje med andre klageorganer. Dette forslaget
var på høring i perioden 21. august 2015–21. oktober 2015, og skal
etter planen legges fram for Stortinget våren 2016.
Proposisjonens kapittel 2 om bakgrunnen for lovforslaget
omtaler det utenrettslige klagebehandlingstilbudet på forbrukerområdet
i Norge.
Proposisjonen omtaler videre NOU 2010:11 Nemndsbehandling
av forbrukertvister. Det offentlige utvalget som ble oppnevnt for
å se på ulike sider ved det nasjonale utenrettslige klagebehandlingstilbudet,
vil heretter bli omtalt som «utvalget».
Utredningen var på høring fra 2. februar 2011–2. mai
2011.
Enkelte av forslagene i utredningen følges opp
i dette lovforslaget, mens andre sider av utredningens forslag ble
behandlet i høringsnotat om forslag til ny lov om Forbrukertvistutvalget,
som var på høring i perioden 21. august 2015–21. oktober 2015.
Proposisjonen omtaler også EU-rettsaktene og forholdet
de har til norsk rett.
Proposisjonens punkt 2.4 omtaler forholdet til Forbrukertvistutvalget.
Forbrukerrådet er saksforberedende organ og mekler
mellom partene i alle saker som skal behandles av Forbrukertvistutvalget.
I høringsnotat av 21. august 2015 er det foreslått en
ny lov som skal regulere Forbrukertvistutvalget. I høringsnotatet
foreslås det i stor grad å videreføre gjeldende rett. Det foreslås
imidlertid enkelte endringer, blant annet at utvalget skal endre
navn til Forbrukerklageutvalget, og at det lovfestes en maksimal
saksbehandlingstid.
Lovforslagene i høringsnotatet og i denne proposisjonen
innebærer at Forbrukerrådet og det nye Forbrukerklageutvalget reguleres
av to forskjellige lover, henholdsvis i lov om Forbrukerklageutvalget
og i lov om klageorganer for forbrukersaker. Det foreslås at Forbrukerrådet ikke
lenger skal være saksforberedende organ, men et selvstendig klageorgan
som, i likhet med Forbrukertvistutvalget, meldes inn for oppføring på
EU-kommisjonens liste over klageorganer som oppfyller ATF-direktivet,
jf. lov om klageorganer for forbrukersaker § 27. Forbrukerrådet
skal imidlertid fortsatt mekle i forbrukersaker før de kan bringes
inn for Forbrukertvistutvalget, jf. lov om klageorganer for forbrukersaker
§ 23 første ledd bokstav a og forslag til ny lov om Forbrukerklageutvalget
§ 1.
Videre foreslås det at saker av prinsipiell
karakter kan behandles av Forbrukertvistutvalget selv om de er utenfor
Forbrukertvistutvalgets ordinære saksområde.
Proposisjonens punkt 2.5 omtaler prosessen frem
mot høring.
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet
sendte EU-kommisjonens forslag til direktiv (COM 2011 793/2) og
til forordning (COM 2011 794/2) på høring fra 5. desember 2011–5. februar
2012. Det ble gitt norsk innspill til en felles EFTA-uttalelse om
forslagene, blant annet på bakgrunn av innspillene fra høringsrunden.
Direktivet i sin endelige utforming er i stor
utstrekning i overensstemmelse med det som ble spilt inn i EFTA-uttalelsen.
Proposisjonens punkt 2.6 omtaler høringene.
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet
sendte 8. oktober 2014 høringsnotat med forslag til ny lov om klageorganer
for forbrukersaker på alminnelig høring.
Departementet foreslår en modell der kravene
til nemnder i stor grad harmoniseres, dels ved en godkjenningsordning
for de avtalebaserte nemndene, dels ved endring av lover og forskrifter som
regulerer øvrige nemnder. For å sikre et heldekkende tilbud tilføres
ressurser til Forbrukerrådet som pålegges oppgaven med å mekle i alle
saker der det ikke finnes noe annet innmeldt klageorgan. Nedenfor
blir det redegjort for bakgrunnen for valg av denne modellen.
Loven som regulerer Forbrukertvistutvalget ble sendt
på høring med frist 21. oktober 2015. Denne loven henger nært sammen
med ny lov om klageorganer for forbrukersaker. Det er foreslått
en ny lov som avløser lov 28. april 1978 (forbrukertvistloven) som
skal fylle kravene i direktivet og forordning. Det er også foreslått
en åpning for behandling av prinsipielle saker som er meklet i Forbrukerrådet.
Det er et viktig forbrukerpolitisk mål å gi
forbrukerne tilgang til god og effektiv klagebehandling. Forbrukertvister
handler ofte om mindre beløp, som gjør domstolsbehandling til et
dyrt og uforholdsmessig ressurskrevende alternativ.
Dette har resultert i at det på flere områder
er etablert systemer utenfor det ordinære rettsapparatet, som for
eksempel nemndsløsninger som Pakkereisenemnda, Finansklagenemndene, Eiendomsmeklingsnemnda,
som alle avsier rådgivende uttalelser. Offentlige tilbud som Husleietvistutvalget
og Forbrukertvistutvalget regnes også som en del av det utenrettslige
tilbudet, men som til forskjell fra nemndene fatter vedtak som har
bindende virkning som dom. Forbrukertvistutvalget behandler saker
som først har vært meklet i Forbrukerrådet. Dette er alle lavterskeltilbud
som er kostnadsfritt eller rimelig for forbruker, og som normalt
behandler saker etter skriftlige prosedyrer.
Det nasjonale utenrettslige tilbudet var gjenstand for
evaluering av et offentlig utvalg, som avga sin utredning gjennom
NOU 2010:11 Nemndsbehandling av forbrukertvister. Utvalget mente at
tilbudet i hovedsak fungerte godt, og viste til at etterlevelsen
av uttalelser og vedtak jevnt over var høy. Samtidig ble det pekt
på ulike forhold som kunne forbedres. Utvalget foreslo en ny lov med
blant annet standardiserte krav til nemndene og en offentlig godkjenningsordning
for disse.
EU vedtok i 2013 rettsakter om alternativ tvisteløsning
og nettbasert klageportal for forbrukertvister knyttet til saker
oppstått ved netthandel over landegrensene. Disse er beskrevet i proposisjonen
punkt 2.3. For å tilfredsstille direktivets krav om et klagebehandlingstilbud for
så godt som alle forbrukersaker er det behov for å utvide dagens
tilbud. En rekke fagområder faller i dag utenfor det etablerte tilbudet
med bransjenemnder og Forbrukertvistutvalget. Dette er hovedsakelig
innenfor tjenesteområdet, og gjelder blant annet taxi, reiseliv,
helse og velvære, alternativ behandling, kulturbegivenheter og veterinærtjenester.
Arbeidet med gjennomføring av EU-rettsaktene og
oppfølging av NOU 2010:11 startet våren 2013. Kort tid etter vedtakelse
av rettsaktene innhentet departementet selvevalueringer fra Forbrukertvistutvalget
og nemndene for å kartlegge i hvor stor grad disse oppfyller kravene
i direktivet. I forbindelse med valg av modell innhentet departementet
også annen nødvendig oppdatert informasjon som underlag; blant annet
om utviklingen av Forbrukerrådets meklingstilbud. Informasjonen
viser at Forbrukerrådets meklingstilbud har gått gjennom en betydelig positiv
endring i de senere år, både med tanke på effektivitet og kvalitet.
Denne informasjonen, utvalgets forslag i NOU 2010:11,
høringsuttalelser og rettsaktene, har sammen med noen grunnleggende
rammer dannet utgangspunktet for beslutning om valg av modell. Følgende
rammer er lagt til grunn for valget av modell:
Det skal etableres
et heldekkende klagebehandlingstilbud av god kvalitet for forbrukersaker.
Klagebehandlingstilbudet skal være kostnadsfritt
eller rimelig, og til beste for forbrukere og næringsdrivende.
Tilbudet skal oppfylle kravene i EU-rettsaktene om
klagebehandling av forbrukersaker.
EU-rettsaktene skal gjennomføres rettidig.
Tilbudet skal bygge på de gode eksisterende
løsningene med avtalebaserte nemnder og stimulere til etablering
av nye nemnder.
Det skal legges opp til harmonisering av
kravene til nemnder og andre klageorganer i den grad det følger
av direktiv og forordning, samtidig som det også gis nødvendig fleksibilitet.
Tilbudet skal utnytte Forbrukerrådets erfaring
og kompetanse på mekling mellom forbruker og næringsdrivende.
Det skal legges til rette for en best mulig
utnyttelse av ressursene.
Gitt premissene ble alternativet for å sikre
full dekning å etablere et offentlig finansiert tilbud om mekling,
som er langt mindre ressurskrevende enn nemndsbehandling. Ved vurdering
av hvem som skulle forestå en slik mekling, ble forslaget i NOU
2010:11 om å legge meklingen til Forbrukertvistutvalget vurdert.
I lys av at Forbrukerrådet har lang erfaring med mekling, og at det
kan vises til gode meklingsresultater, så departementet det imidlertid
som mest hensiktsmessig å legge denne oppgaven til Forbrukerrådet.
Det vil være en utvidelse av den meklingen som Forbrukerrådet gjør
i dag i saker som faller inn under forbrukertvistloven. Det ble også
lagt vekt på at brukerne er fornøyd med meklingen. For en omtale
av krav til nøytralitet i meklingen, se proposisjonen punkt 3.2.2.
Tilbudet om mekling vil ikke kunne sammenlignes
med behandling i nemnd, hvor saken underlegges behandling av et
kollegialt organ, med en uttalelse eller et vedtak som resultat.
Departementet legger samtidig til grunn at et tilbud hvor partene
får et vedtak ofte kan være det beste alternativet for forbruker.
Det er derfor ønskelig med en fortsatt utvikling av klagenemnder
på ulike saksområder. I den grad nye nemnder på forbrukerområdet
etableres, eller gjeldende nemnder utvider sine virkeområder, vil
det resultere i et bedre tilbud for partene og færre saker til mekling
i Forbrukerrådet.
Det er hensiktsmessig og ønskelig at næringsdrivende
er aktivt involvert i utviklingen og driften av klagebehandlingstilbudet
på egne områder. Næringsdrivende kan gjennom deltakelse i klageordninger
få incitamenter til å forbedre sine produkter og håndtering av reklamasjoner fra
kunder, slik at tvister unngås. Forbrukerklagene representerer verdifull
informasjon om svakheter ved produkter, uriktige påstander i markedsføring,
urimelige avtalevilkår, useriøse næringsdrivende, og kan bidra til
å sanere usunne forhold i markeder. Etablering av en minimumsløsning,
fremfor et heldekkende offentlig finansiert nemndstilbud, kan stimulere næringsaktører
til å initiere særskilte og bedre tilbud innen egne sektorer.
Det kan også anføres at mekling fungerer best med
«ris bak speilet», i form av mulig behandling i Forbrukertvistutvalget
eller nemnd og presedenser satt i Forbrukertvistutvalget/nemnd. I
høringsnotatet om ny forbrukertvistlov er det derfor foreslått en
åpning for at Forbrukertvistutvalget kan motta og behandle prinsipielle
saker utenfor sitt kjerneområde, etter at sakene først er meklet
i Forbrukerrådet.
På bakgrunn av vurderingen som er beskrevet ovenfor,
ble modell valgt og nødvendige ressurser lagt inn i statsbudsjettet.
Endringene som følger av ny lov om klageorgan for
forbrukersaker og endringer i sektorlovgivningen vil sammen med
andre varslede endringer (loven om Forbrukertvistutvalget og regelverk
for andre lovpålagte nemnder) føre til store endringer i det totale
tilbudet om tvisteløsning på forbrukerområdet.
Advokatforeningen, Finanstilsynet, Forbrukerrådet,
Forbrukertvistutvalget, Forbruker Europa, Kongelig Norsk Automobilklub,
Norges Automobil-Forbund, Post- og teletilsynet (nå Nkom) og Justis-
og beredskapsdepartementet er generelt positive til forslaget til
valg av modell, til regulering av de frivillige nemndene og til
en felles enhetlig lovgivning for klageorganene på forbrukerområdet.
Næringslivets Hovedorganisasjon mener det er viktig
å bevare og stimulere til videreutvikling av det frivillige nemndsystemet
i Norge, som et viktig supplement til det offentlig finansierte utenrettslige
tvisteløsningstilbudet i forbrukersaker.
Næringslivets Hovedorganisasjon er enig med departementet
i at det er behov for å styrke dagens norske system for utenrettslig
tvisteløsning for å kunne oppfylle EØS-forpliktelser som følger
av ATF-direktivet og NTF-forordningen, og uttaler: «NHO er av den
oppfatning at dagens eksisterende tvisteløsningsorganer i stor grad tilfredsstiller
de kvalitetskrav som følger av direktivet. Den største utfordringen
ved gjennomføringen av direktivet i norsk rett er kravet om et klagebehandlingstilbud
for så godt som alle forbrukersaker.»
Forbrukerombudet fremhever i sin uttalelse at det
er viktig at forbrukerne gis adgang til god og effektiv utenrettslig
klagebehandling, både av hensyn til den enkelte forbruker og for
at markedene skal fungere best mulig, og for å avlaste domstolene.
Forbrukerombudet foreslår en annen organisering
av klagebehandlingstilbudet. Ombudet mener at et meklingstilbud
ikke gir forbrukerne et godt nok tilbud, og at det i stedet bør
etableres et helhetlig system ved å bygge ut Forbrukertvistutvalget
til en ny «forbrukerklagenemnd». Det vises til at flere av dagens
nemnder kan videreføres som avdelinger under nemnda og at det bygges
opp en avdeling for «restsaker». Ombudet mener videre at nemnda
bør avsi rettskraftige avgjørelser. Forbrukerombudet tar også opp
forholdet mellom preventiv og reparativ virksomhet.
Departementet ser det som positivt at sentrale aktører
som blir berørt av forslaget i store trekk er positive til det som
nå foreslås. Som Næringslivets Hovedorganisasjon uttaler, er de
frivillige nemnder en viktig del av tilbudet. I valg av modell har
det, som beskrevet under proposisjonen punkt 3.1, vært et premiss
at man ønsker å legge til rette for flere nemnder der det er hensiktsmessig
ut fra aktørene i bransjen og forekomsten av tvister. Rapportering
og statistikk fra Forbrukerrådets mekling vil, sammen med innspill
fra næringslivet, gi gode indikasjoner på hvor det kan være aktuelt
med nye bransjenemnder.
Når det gjelder Forbrukerombudets uttalelser med
ønske om et heldekkende Forbrukertvistutvalg/Forbrukerklagenemnd,
vises det til redegjørelsen under proposisjonen punkt 3.1, der de ulike
premissene for valget av modell er beskrevet.
Høringsinstansene er i all hovedsak positive
til at det gis et utvidet klagetilbud til forbrukerne. Enkelte aktører
er derimot kritiske til den modellen som ble valgt med Forbrukerrådet
som meklingsinstans.
Innvendingene mot forslaget er hovedsakelig
at Forbrukerrådets ulike roller vanskeliggjør nøytralitet til partene
ved meklingen. Det vises blant annet til forslaget i NOU 2010:11
om å flytte meklingen fra Forbrukerrådet til Forbrukertvistutvalget,
og at dette forslaget fikk støtte i høringen. I NOU 2010:11 var
et av argumentene for dette at Forbrukerrådet kan oppfattes som
«forbrukers advokat». Næringslivets Hovedorganisasjon skriver om
dette at:
«En forutsetning for et velfungerende meklingsinstitutt
er at aktørene har den fulle tillitt til at mekleren opptrer som
nøytral part og er helt uavhengig av særinteresser. En slik forutsetning vil
etter vår oppfatning ikke være mulig å oppfylle med Forbrukerrådet
som mekler i disse sakene […]».
Enkelte av instansene mener at det i stedet
bør bygges opp et nytt meklingsorgan, og viser til at midlene som
er bevilget til utvidelse av Forbrukerrådets meklingstilbud fra
2015 bør kunne benyttes til dette.
Advokatforeningen er skeptisk til at Forbrukerrådet
skal opptre som meklingsorgan i forbrukersaker som ikke kan behandles
av annet klageorgan. Begrunnelse for dette er todelt. Etter Advokatforeningens
oppfatning er Forbrukerrådet ikke et nøytralt organ. Samtidig påpeker foreningen
at næringsdrivende ikke har klageadgang til Forbrukerrådet.
Departementet er enig i at nøytralitet, og partenes
tillit til meklingsorganet, er avgjørende for at tilbudet skal tas
i bruk og fungere godt.
Departementet ser at det kan stilles spørsmål
ved Forbrukerrådets to roller som henholdsvis interesseorganisasjon
(pådriver for forbrukerinteressene) og nøytral mekler mellom forbruker
og næringsdrivende.
Forbrukerrådets mekling er i dag regulert, blant annet
med krav om nøytralitet. Forbrukerrådet skal i sin utvidede meklingsrolle
oppfylle alle kravene som vil gjelde for alle meklingsorganer som
kan godkjennes og innmeldes etter forslaget til ny lov, jf. punkt
9 og 10. Kravene er omfattende, og skal blant annet sikre god kvalitet
ved klagebehandlingen og gjennomsiktighet i organenes organisasjon
og virke. Ut over dette er det foreslått en forskriftshjemmel for
å kunne regulere Forbrukerrådets mekling ytterligere. Se om meklingsrollen
også i proposisjonens punkt 6.1.7 og 7.
Forbrukerrådet har videre høy bevissthet om nøytralitet
i rollen som forvaltningsorgan, og informerer partene om dette.
Det fremgår slik på rådets nettsider:
«Forbrukerrådet er pålagt å opptre som megler i saken,
og fungerer ikke som advokat eller partsrepresentant for forbrukeren
under saksbehandlingen. Alle tvister behandles nøytralt og på grunnlag
av gjeldende lover og regler.»
Undersøkelser tyder på at dagens meklingssystem
fungerer effektivt og at brukerne har tillit til ordningen.
Til innvendingene mot Forbrukerrådets mekling knyttet
til at næringsdrivende ikke har tilgang til dette tilbudet, vil
departementet bemerke at det anses som positivt at også næringsdrivende
ønsker å benytte tilbudet. Departementet foreslår derfor at næringsdrivende
også skal kunne bringe en sak til mekling hos Forbrukerrådet. Se nærmere
om dette under proposisjonen punkt 9.5.2.
Som det er gjort rede for i proposisjonen punkt 3.1
om departementets vurdering om valg av modell, er det også lagt
stor vekt på å etablere en effektiv ordning for forbruker og næringsdrivende.
Det eksisterende systemet for mekling av forbrukersaker i Forbrukerrådet
er vesentlig forbedret i etterkant av utredningen i NOU 2010:11.
Departementet viser til det pågående arbeidet med
å vurdere det forbrukerpolitiske virkemiddelapparatet hvor roller,
oppgaver og organisering vurderes nærmere. Både av hensyn til implementeringsfrister
og av hensyn til effektiv ressursbruk, har departementet kommet
til at det er hensiktsmessig å legge meklingsoppgaven til Forbrukerrådet
på dette tidspunkt.
Både Hovedorganisasjonen Virke og Næringslivets
Hovedorganisasjon ga uttrykk for at det er uheldig at forslag til
ny lov om klageorganer for forbrukersaker sendes på høring, mens
det på et senere tidspunkt er planlagt en høring om ny lov om Forbrukertvistutvalget.
Departementet ser at det kan være vanskelig
å danne seg et fullstendig bilde av det totale tvisteløsningstilbudet
når ikke alle forslag til lovendringer sendes på høring samtidig.
Departementet har prioritert arbeidet med ny lov om klageorganer
for forbrukersaker, som inkluderer ny godkjenningsordning. Prioriteringen
er gjort av hensyn til at det etter at loven er vedtatt, blir rimelig
tid for gjennomføring av de formelle prosesser både hos klageorganene
og fra myndighetenes side i forbindelse med søknad om og behandling
av godkjenning og innmelding til EU-kommisjonen. Til dette kommer
blant annet at klageorganer som ønsker å søke om godkjenning må
sørge for at vedtekter er i henhold til lovens krav.
I forslaget til ny forbrukertvistlov er det
i stor grad lagt opp til de samme kravene som gjelder for klageorganer
som søker om godkjenning. Ut over dette foreslås enkelte tilleggskrav
og reguleringer, som det er naturlig å ha for et organ som har en
mer formell prosedyre og treffer vedtak som kan bli retts- og tvangskraftige.
Det elementet i forslaget til ny forbrukertvistlov som har størst
betydning for totalbildet, er forslaget om at prinsipielle forbrukersaker
kan bringes inn for Forbrukertvistutvalget selv om sakene ligger utenfor
Forbrukertvistutvalgets «ordinære» virkeområde.
Når det gjelder merknadene om budsjettprosessen,
viser departementet til redegjørelsen for avveiningene som er foretatt
i prosessen under proposisjonen punkt 3.1 og 3.2.
Proposisjonenes kapittel 4 omtaler utenrettslige klagebehandlingsordninger
i andre nordiske land.
Direktivets virkeområde følger av artikkel 2.
Etter artikkel 2 nr. 1 får direktivet anvendelse på utenrettslige
klagebehandlingsprosedyrer for nasjonale og tverrnasjonale tvister
om avtaleforpliktelser «som følger av salgsavtaler eller tjenesteavtaler
mellom en næringsdrivende etablert i Unionen og en forbruker bosatt
i Unionen». Det vil si forpliktelser som følge av avtaler om kjøp
av vare eller tjeneste, mellom en næringsdrivende som er etablert
i EØS-området, og en forbruker som er bosatt i EØS-området. Direktivet
regulerer videre utenrettslige klageorganer som enten «foreslår
eller pålegger en løsning eller bringer partene sammen med sikte
på å oppnå en minnelig løsning».
Etter departementets vurdering gjelder dette
i utgangspunktet alle utenrettslige klageorganer som gir rådgivende
eller bindende vedtak (nemnder), eller som tilbyr mekling (meklingsorganer),
i tvister mellom næringsdrivende og forbruker som har inngått en
salgs- eller en tjenesteavtale.
Forslaget til ny lov om klageorganer for forbrukersaker
§ 1 regulerer lovens virkeområde: «Loven gjelder klageorganer som
behandler forbrukersaker, og som søker om godkjenning eller som
er godkjent i medhold av denne loven». Bestemmelsen må ses i sammenheng
med definisjonene i § 2, som er omhandlet i proposisjonens punkt
6. I lovens § 1 første ledd annet punktum slås det fast at loven
også gjelder Forbrukerrådet, med mindre annet er bestemt i eller i
medhold av loven.
Ifølge lov om Svalbard og lov om Jan Mayen §§ 1
og 2 gjelder norsk privatrett, strafferett og den norske lovgivningen
om rettspleien på disse områdene, med mindre annet er fastsatt.
Det må fastsettes særskilt hvis andre lovbestemmelser skal gjelde
for Svalbard og Jan Mayen.
I høringsnotatet av 8. oktober 2014 foreslo
departementet at loven skal gjelde for Svalbard og Jan Mayen i den
utstrekning Kongen bestemmer, og at Kongen kan gjøre unntak fra
loven og fastsette slike særlige regler som de stedlige forholdene
tilsier.
I høringsnotatet av 8. oktober 2014 ble det foreslått
at loven skulle gjelde i «forbrukersaker», det vil si saker mellom
næringsdrivende og forbruker. Departementet foreslo en definisjon av
begrepet «forbruker» i § 3 bokstav a. For klageorganer som skal
godkjennes, krever direktivet at klageorganet behandler nasjonale
og tverrnasjonale tvister innenfor EØS-området, jf. artikkel 5 nr.
1.
Forbruker Europa bistår forbrukere i forbindelse med
tvister oppstått ved handel over landegrenser og vil også kunne
bistå ved språkproblemer. Engelsk vil i mange tilfeller fungere
som et slags «lingua franca» både for næringsdrivende, forbrukere
og klageorganer.
Direktivet omfatter ikke tvister mellom næringsdrivende,
jf. artikkel 2 nr. 2 bokstav d.
Departementets forslag stiller ikke krav til
at klageorganene må behandle tvister mellom næringsdrivende. Dette
stenger riktignok ikke for at det enkelte klageorgan kan vedta at
det også skal behandle tvister mellom næringsdrivende.
Departementets lovforslag hindrer ikke det enkelte
klageorgan i å bestemme at også klager fra næringsdrivende skal
behandles.
Flere høringsinstanser, blant annet Hovedorganisasjonen
Virke og Næringslivets Hovedorganisasjon ga uttrykk for at det var
ønskelig at også næringsdrivende skal kunne bringe tvister inn for
Forbrukerrådet til mekling. Departementet vurderer det som positivt
at næringslivet ønsker å bruke dette meklingstilbudet, og har kommet til
at det åpnes for at også næringsdrivende kan bringe saker inn for
Forbrukerrådet. Se nærmere om dette i proposisjonen punkt 9.5.2.
Ifølge direktivet dekker «tjenesteavtale» enhver avtale,
bortsett fra en salgsavtale der den næringsdrivende yter eller påtar
seg å yte en tjeneste til forbrukeren og forbrukeren betaler eller påtar
seg å betale, jf. artikkel 4 nr. 1 bokstav d. I høringsnotatet mente
departementet at også avtaler mellom næringsdrivende og forbruker om
boligoppføring og leie av bolig omfattes.
Direktivet omfatter alle tjenesteavtaler mellom næringsdrivende
og forbruker, som det ikke er gjort unntak for i artikkel 2 nr.
2.
I høringsnotatet av 8. oktober 2014 ble det
gitt uttrykk for at dette som et utgangspunkt innebærer at også
avtaler mellom næringsdrivende og forbruker om boligoppføring og
leie av bolig omfattes.
Helsetjenester faller utenfor direktivets virkeområde,
jf. artikkel 2 nr. 2 bokstav h. Med helsetjenester menes tjenester
som tilbys av autorisert helsepersonell til pasienter for å vurdere, bevare
eller gjenopprette deres helsetilstand, herunder levering av legemidler
og medisinsk utstyr.
Departementet tolket unntaket slik at alternative behandlingstilbud
omfattes av direktivets virkeområde.
Departementets forslag er i tråd med direktivet.
For å klargjøre at disse tjenestene ikke omfattes av
loven, foreslås dette presisert i loven.
Offentlige tilbydere av videregående eller høyere
utdanning faller utenfor direktivets virkeområde, jf. artikkel 2
nr. 2 bokstav i.
Det er en rekke private tilbud om høyere utdanning
og fagskoler som faller inn under direktivets virkeområde.
Departementets forslag er i tråd med direktivet. Departementet
presiserer at unntaket kun gjelder offentlige fagskoler som fullfinansieres
av fylkeskommuner eller departementene. Private fagskoler som mottar
delvis finansiering av det offentlige, skal omfattes av loven.
For å klargjøre at offentlige tilbydere av videregående
eller høyere utdanning ikke omfattes av loven, foreslår departementet
at dette presiseres i loven.
Se forslag til ny lov § 1 tredje ledd bokstav
b.
Ikke-økonomiske tjenester av allmenn interesse faller
utenfor direktivets virkeområde, jf. artikkel 2 nr. 2 bokstav c.
Ikke-økonomiske tjenester er tjenester som ikke har et økonomisk
formål, og som utføres av staten eller på vegne av staten uten godtgjørelse.
I høringsnotatet av 8. oktober 2014 sammenfattet
departementet et notat av 22. februar 2008 om tjenestedirektivet
– grensen mellom tjenester av allmenn økonomisk betydning og ikke-økonomiske
tjenester av allmenn betydning.
Kunnskapsdepartementet uttaler at det bør fremgå
klarere om «ikke-økonomiske tjenester av allmenn interesse» faller
utenfor virkeområdet til lovforslaget.
Forbrukerrådet bemerker at kompleksiteten i
å fastsette hvilke tjenester som faller inn under begrepet «ikke
økonomiske tjenester av allmenn interesse», kan tilsi at det er
hensiktsmessig å klargjøre dette noe mer i det videre lovarbeidet.
Departementet er enig med Kunnskapsdepartementet
i at forbrukerklager kun skal omfattes av lovforslaget dersom tjenesten
faller inn under direktivets virkeområde.
For å klargjøre at ikke-økonomiske tjenester
av allmenn interesse ikke omfattes av loven, foreslås dette presisert
i loven.
Se forslag til ny lov § 1 tredje ledd bokstav
c.
Departementet vil presisere at selv om barnehager
ikke faller inn under direktivet og lovens virkeområde, kan forbrukere
få behandlet klager på barnehager av andre organer.
Offentlige grunnskoler vil være en «ikke-økonomisk
tjeneste av allmenn interesse» siden det ikke kreves betaling.
Etter departementets vurdering vil også private grunnskoler
som er godkjent etter friskoleloven, være omfattet av begrepet «ikke-økonomisk tjeneste
av allmenn interesse», og dermed unntatt fra lovens virkeområde.
Private grunnskoler som er godkjent etter opplæringsloven
§ 2-12, er imidlertid ikke underlagt de samme strenge økonomiske reguleringene
som private grunnskoler godkjent etter privatskoleloven. Departementet
vurderer at disse ikke omfattes av unntaket for ikke-økonomiske
tjenester av allmenn betydning. Avtaler med slike skoler vil dermed
omfattes av forslaget til ny lov om klageorganer for forbrukersaker.
Departementet foreslår at dagens klagebehandling
videreføres for levering av vann i forslag til ny lov om klageorganer
for forbrukersaker.
Proposisjonens kapittel 6 omtaler definisjoner
i direktivet.
Direktivet stiller krav om at det skal finnes
et heldekkende klagebehandlingstilbud for forbruker, jf. artikkel
5 punkt 1. Ifølge direktivet er tilbud om mekling mellom partene
en minimumsløsning for å oppfylle direktivets krav om et heldekkende
klagebehandlingstilbud, jf. artikkel 2 punkt 1.
Direktivet stiller enkelte krav som klageorganene
må oppfylle for å bli del av klagebehandlingstilbudet. Det gjelder
for eksempel krav til organisering, kvalitet og kompetanse.
Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet
om at Forbrukerrådet skal tilby mekling i forbrukersaker som ikke
dekkes av et annet innmeldt klageorgan. Det vil si at Forbrukerrådets meklingstilbud
utvides til også å dekke nye saksområder.
Departementet oppfordrer bransjen og forbrukersiden
til selv å ta ansvar for forbrukerklager på sine områder.
Etter departementets forslag skal lovens rammer for
meklingen gjelde likt for Forbrukerrådets mekling og eventuelt andre
organer som skal meldes inn som meklingsorgan etter § 27.
Departementet opprettholder også forslaget i høringsnotatet
om en forskriftshjemmel for at departementet skal kunne regulere
meklingen i Forbrukerrådet nærmere, og forslaget om en forskriftshjemmel
for å kunne innføre gebyr for meklingen i Forbrukerrådet.
Departementet foreslår imidlertid at hjemmelen for
å kunne innføre gebyr ikke begrenses til næringsdrivende, slik den,
ble foreslått i høringsnotatet, men at departementet også skal kunne innføre
gebyr fra forbrukere som benytter seg av Forbrukerrådets meklingstilbud.
Ifølge direktivet kan klageorganene kreve et «symbolsk gebyr» fra
forbruker, jf. artikkel 8 bokstav c, jf. punkt 9.7.
Departementet foreslår ikke bruk av hjemmelen for
gebyr i forbindelse med lovforslaget, men vil vurdere behovet for
dette, og en hensiktsmessig innretning, ut ifra hvordan meklingstilbudet
utvikler seg og anvendes av partene. Forbrukerrådets meklingstilbud
vil dermed inntil videre være kostnadsfritt for både næringsdrivende
og forbrukere.
Departementet ønsker å opprettholde dagens tilbud
etter forbrukertvistloven, og forslaget her endrer ikke på dette.
Dersom klageorganer med overlappende virkeområde med Forbrukertvistutvalget
etter forbrukertvistloven § 1 blir innmeldt, vil disse sakene fortsatt
kunne behandles i begge tilbudene.
Forbrukerrådet skal etter forslaget fortsatt
mekle i saker som faller innenfor Forbrukertvistutvalgets saksområde.
Etter forslaget skal Forbrukerrådet imidlertid også mekle i saker
som ligger utenfor Forbrukertvistutvalgets saksområde og saksområdene
til innmeldte klageorganer.
Ettersom Forbrukerrådets meklingsfunksjon foreslås
utvidet til å gjelde flere saksområder, er det et særskilt spørsmål
om Forbrukertvistutvalgets virkeområde også skal utvides. Dette
må eventuelt reguleres i forbrukertvistloven.
Forbrukerrådets vurdering og avgjørelse om en sak
faller utenfor virkeområdet, og ikke skal mekles, bør være endelig.
Departementet foreslår derfor at Forbrukerrådets avgjørelse om en
sak faller utenfor virkeområdet, ikke skal kunne påklages. En slik
avgjørelse er ikke å anse som en avvisning etter direktivets uttømmende
opplisting av avvisningsgrunner, og det vil ikke fattes noe vedtak.
Årsaken til at en tvist faller utenfor Forbrukerrådets saksområde
kan være at saken faller utenfor direktivets virkeområde.
Departementet foreslår at Forbrukerrådet ved Forbruker
Europa skal ivareta bistandsplikten som følger av direktivets artikkel
14. Plikten innebærer å bistå forbrukere i å finne frem til relevant
klageorgan ved tvist oppstått i forbindelse med vare- eller tjenestekontrakt
med næringsdrivende i annet EØS-land.
Se forslag til ny lov §§ 23–25.
Ifølge direktivet skal medlemsstatene utpeke
én eller flere vedkommende myndigheter, jf. artikkel 18 nr. 1.
Vedkommende myndigheter skal vurdere om klageorganene
som søker offentlig godkjenning, oppfyller direktivets minimumskrav
og eventuelle supplerende krav etter nasjonal rett, jf. artikkel
19 og 20. Grunnlaget for vurderingen er informasjon fra klageorganene
som søker om godkjenning.
Vedkommende myndigheter skal melde inn (notifisere)
til EU-kommisjonen en liste over kvalifiserte klageorganer på forbrukerområdet. Endringer
i listen skal meddeles EU-kommisjonen fortløpende, jf. artikkel
20 nr. 2. Dersom medlemsstaten peker ut mer enn én vedkommende myndighet,
skal en av disse oppnevnes som felles kontaktpunkt, jf. artikkel
18 nr. 1.
En liste over innmeldte klageorganer skal gjøres tilgjengelig
på vedkommende myndigheters nettside via en lenke til EU-kommisjonens
nettside. EU-kommisjonens nettside gir oversikt over alle klageorganer
i EØS-området som oppfyller direktivets krav. Vedkommende myndigheter skal
gjøre listen offentlig tilgjengelig på et varig medium. Se artikkel
20 nr. 5, jf. nr. 4.
Vedkommende myndighet skal også kontakte godkjente
klageorganer som ikke lenger oppfyller kravene etter direktivet
og nasjonale bestemmelser.
Vedkommende myndighet skal underrette klageorganet
om hvilke krav det ikke oppfyller, og gi klageorganet en frist på
tre måneder til å rette forholdet. Vedkommende myndighet skal trekke godkjenningen
tilbake dersom klageorganet ikke innen denne fristen gjør nødvendige
endringer for å oppfylle kravene. Den nasjonale listen over innmeldte
klageorganer skal deretter ajourføres uten unødig opphold, og relevante
opplysninger skal oversendes EU-kommisjonen. Se artikkel 20 nr.
2 fjerde ledd.
Ifølge direktivet skal vedkommende myndighet, eller
kontaktpunktet, senest 9. juli 2018, og deretter hvert fjerde år,
offentliggjøre en rapport om de innmeldte klageorganenes utvikling
og virkeområde, jf. artikkel 20 nr. 6. Rapporten skal også sendes
til EU-kommisjonen.
Etter en nærmere vurdering foreslås det at oppgavene
som direktivet legger til «vedkommende myndighet» legges til departementet
direkte.
Dette innebærer at søknader om godkjenning etter
loven skal rettes til og behandles av Barne- og likestillingsdepartementet,
dersom ikke annet er bestemt.
Departementet skal videre kontakte godkjente klageorganer
som ikke lenger oppfyller kravene etter loven, og tilbakekalle godkjenningen
dersom klageorganet ikke innen gitt frist har gjort nødvendige endringer
for å oppfylle kravene.
Både avtalebaserte og lovpålagte klageorganer skal
kunne meldes inn til EFTA-statenes faste komité for oppføring på
EU-kommisjonens liste over klageorganer som fyller direktivets krav. Myndighetene
som er ansvarlige for reguleringen av lovpålagte nemnder, skal sørge
for at regelverket er i samsvar med direktivets minimumskrav og
at klageorganene følger kravene.
Departementet vil, som foreslått i høringen,
legge opp til at også rollen som kontaktpunkt legges til Barne-
og likestillingsdepartementet.
Departementets oppgaver som «vedkommende myndighet»
følger av forslag til ny lov §§ 3, 10 og 27.
Ifølge direktivet skal vedkommende myndighet vurdere
om klageorganer som søker godkjenning, faller inn under direktivets
virkeområde, og om disse oppfyller kravene etter direktivets kapittel
2 og de nasjonale gjennomføringsbestemmelsene, jf. artikkel 20 nr.
1. Myndighetene skal også vurdere nasjonale bestemmelser som går
utover direktivets krav.
Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet
om at klageorganene som søker om godkjenning må legge frem for godkjenningsmyndigheten
dokumentasjon på at organet oppfyller vilkårene som følger av loven. Departementet
mener det vil være hensiktsmessig å kunne gi nærmere regler om i
hvilken form opplysningene skal kunne gis, herunder krav til skriftlighet.
Når det gjelder hvilke krav som skal gjelde
for lovpålagte nemnder, vil dette reguleres ulikt, men slik at direktivets
minstekrav må oppfylles.
Se forslag til ny lov § 3 første og annet ledd.
Departementet har det syn at flere parallelle
offentlige godkjenningsordninger for klageorganer bør unngås, og
at det derfor bør etableres overgangsordninger mellom godkjenningen
som allerede er gitt, og ny offentlig godkjenning.
Det foreslås at departementet kan gi nærmere overgangsregler.
Se forslag til ny lov § 29 annet ledd.
Ifølge direktivet skal klageorganene uten unødig opphold
opplyse vedkommende myndighet om eventuelle endringer som oppstår
i de forhold som det skal informeres om etter artikkel 19 nr. 1,
jf. nr. 1 annet ledd (meldeplikt).
Direktivet pålegger ikke klageorganene rapporteringsplikt
ved forespørsel fra myndighetene.
Departementets forslag er i tråd med direktivet. Departementet
mener at en slik plikt bør fremgå direkte av loven, og ikke i forskrift.
Plikten påhviler klageorganer som er godkjent.
Departementet opprettholder også forslaget i høringsnotatet
om rapporteringsplikt ved forespørsel fra departementet, og at klageorganet
«til enhver tid» plikter å gi informasjon.
Se forslag til ny lov § 9.
Direktivets artikkel 20 nr. 2 tredje ledd regulerer de
tilfeller et klageorgan ikke lenger oppfyller kravene etter direktivets
kapittel 2, de nasjonale bestemmelser som gjennomfører disse, eller
nasjonale bestemmelser som går lenger enn kravene i direktivet.
I disse tilfeller skal vedkommende myndighet informere det aktuelle
klageorgan om hvilke krav de ikke oppfyller, med en anmodning om
å foreta endringer for å oppfylle kravet uten unødig opphold.
Dersom klageorganet fortsatt ikke oppfyller kravet
tre måneder etter anmodningen, skal vedkommende myndighet fjerne
organet fra listen etter artikkel 20 nr. 2 første ledd. Listen skal
oppdateres uten ugrunnet opphold, og opplysningene om endringene
skal meldes til EU-kommisjonen.
Departementet foreslo i høringsnotatet av 8. oktober
2014 at direktivets bestemmelse om manglende oppfyllelse av minimumskravene
i direktivet og den nasjonale gjennomføringen, ble gjennomført i
lovens § 7. Departementet foreslo en bestemmelse i samsvar med direktivets
krav, og at klageorganenes frist for retting ble til 3 måneder.
Departementets forslag er i tråd med direktivets krav.
Se forslag til ny lov § 10.
Departementet foreslo i høringsnotatet av 8. oktober
2015 en bestemmelse om at dersom det gjøres endringer i krav som
ligger til grunn for godkjenningen, skal endringene også gjelde for
nemnder og meklingsorganer som allerede er godkjent. Departementet
foreslo også en hjemmel for at vedkommende myndighet kunne innhente
dokumentasjon fra klageorganet på at nye krav er oppfylt.
Dette forholdet er ikke regulert i direktivet.
Departementet opprettholder i hovedsak forslaget.
Se forslag til ny lov § 3 og 9.
Direktivet stiller ikke krav til klageorganers
stiftelsesgrunnlag. Utvalget foreslo at en nemnd, for å bli godkjent,
skal være opprettet gjennom en avtale mellom én eller flere bransjer
på den ene siden og Forbrukerrådet på den andre siden, jf. utvalgets
forslag til ny lov om nemndsbehandling av forbrukertvister § 9.
Etter utvalgets forslag kan en annen organisasjon enn Forbrukerrådet
delta som avtalepart kun dersom Forbrukerrådet har avslått å delta
i en nemnd på det aktuelle området og den andre organisasjonen er representativ
for et bredt spekter av forbrukerinteresser.
Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet
om at et klageorgans stiftelsesavtale skal være mellom en eller
flere bransjer og Forbrukerrådet, eller en annen organisasjon som representerer
forbrukerne på et bestemt saksområde. Departementets forslag skiller
seg fra utvalgets forslag ved at Forbrukerrådet ikke skal ha en
fortrinnsrett overfor andre organisasjoner til å bli avtalepart.
Departementet gjennomfører imidlertid utvalgets
forslag om at dersom det er en annen organisasjon enn Forbrukerrådet
som stilles som avtalepart, skal denne representere forbrukerne på
«et bestemt saksområde».
Departementet foreslår at Forbrukerrådet unntas fra
kravet om å måtte være opprettet ved lov eller en stiftelsesavtale.
Forbrukerrådet har et særskilt stiftelsesgrunnlag.
Se forslag til ny lov § 5 første ledd.
Direktivet stiller ikke krav til vedtekter.
Utvalget foreslo et krav om at nemndene skal ha vedtekter som er
vedtatt ved stiftelsesavtalen, jf. utvalgets forslag til ny lov
om nemndsbehandling av forbrukertvister § 10 første ledd. Utvalget
foreslo enkelte reguleringer i vedtektene; om sekretariatene kan
avvise en sak og treffe vedtak i saker, om partene har møterett,
og om nemnders vedtak har samme virkning som en rettskraftig dom
og om den skal kunne fullbyrdes etter reglene for dommer, jf. utvalgets
forslag til ny lov om nemndsbehandling av forbrukertvister, henholdsvis §§ 14
fjerde ledd, 15 annet ledd og 16 første ledd.
Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet
om at klageorganene skal ha vedtekter.
Departementet opprettholder ikke forslaget i høringsnotatet
om at vedtektene skal vedtas ved stiftelsesavtale.
Departementet opprettholder heller ikke forslaget
i høringsnotatet om at kravet til vedtekter kan oppfylles gjennom
lovregulering. Det er fordi også lovregulerte klageorganer som skal
søke om godkjenning etter lov, må oppfylle kravet om vedtekter.
Departementet foreslår videre en forskriftshjemmel
som gir departementet mulighet til å stille krav til vedtektenes
innhold.
Departementet foreslår en forskriftshjemmel som
gir departementet myndighet til å regulere i forskrift hva klageorganenes
vedtekter skal inneholde.
Se forslag til ny lov § 5 annet ledd.
Ifølge direktivet skal alle forbrukeravtaler
om varer og tjenester, med noen unntak, dekkes av et tilbud om utenrettslig
klagebehandling, jf. artikkel 5 nr. 1. Direktivet stiller imidlertid
ingen krav til det enkelte klageorgans saksområde.
Utvalget foreslo et krav om at nemndene skal
ha et klart definert saksområde som utgjør deres saklige kompetanse.
Den saklige kompetansen skal fastsettes i vedtektene for den enkelte
nemnd før de kan få sin godkjenning, jf. utvalgets forslag til ny
lov om nemndsbehandling av forbrukertvister § 11. Etter forslaget
skal en nemnd behandle klager som omfattes av deres saksområde.
Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet
om at klageorganene skal ha klare definerte saksområder som utgjør
deres saklige kompetanse. Etter departementets vurdering er det
enkelte klageorganets saksområde helt sentralt for klageorganets
arbeid.
Departementet foreslår at Forbrukerrådets saksområde
skal defineres.
Vedtektenes innhold, herunder krav om at saksområdet
skal fastsettes i klageorganets vedtekter, vil bli regulert i forskrift,
jf. proposisjonen punkt 9.2.
Se forslag til ny lov § 6 første ledd.
Direktivet åpner for at klageorganene kan fastsette
beløpsgrenser for å begrense tilgangen til klagebehandlingen, jf.
artikkel 5 nr. 5.
Direktivet stiller krav til at slike beløpsgrenser
er forhåndsbestemt, jf. artikkel 5 nr. 5.
Utvalget tok ikke opp denne problemstillingen.
Departementets forslag er i tråd med direktivets forslag.
Se forslag til ny lov § 6 annet ledd.
Direktivet stiller krav til at klageorganene
behandler nasjonale og tverrnasjonale tvister, herunder tvister
som omfattes av forordningen, jf. artikkel 5 nr. 2 bokstav e.
Utvalget tok ikke opp dette punkt.
Advokatforeningen har bemerket at:
«Det fremstår som uklart om kravet til kontradiksjon
vil være oppfylt, herunder hvilket språk saksbehandlingen skal foregå
på og om det vil være nødvendig og mulig å anvende tolk.»
Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet
om at klageorganene skal behandle saker mellom næringsdrivende etablert
i Norge og forbrukere bosatt i Norge eller i øvrige EØS-stater.
Det forutsettes at klagen faller inn under klageorganets saklige
kompetanse, og at vilkårene for klagebehandling for øvrig er oppfylt.
Departementet ser at språk kan være en utfordring
i saker oppstått ved handel over landegrenser.
Forbruker Europa bistår forbrukere i forbindelse med
tvister oppstått ved handel over landegrenser og vil også kunne
bistå ved språkproblemer. Engelsk vil i mange tilfeller fungere
som et slags «lingua franca» både for næringsdrivende, forbrukere
og klageorganer.
Se forslag til ny lov § 6 fjerde ledd.
Utvalget foreslo at nemndene for å bli godkjent, skal
behandle klager fra forbrukere og næringsdrivende, jf. utvalgets
forslag til ny lov om nemndsbehandling av forbrukertvister § 12.
Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet
om at klageorganene skal behandle klager fra forbruker, og at det
enkelte klageorgan må vurdere om de ønsker at næringsdrivende også
skal ha klageadgang.
Departementet ser at det kan være ønskelig for den
næringsdrivende å kunne bringe inn en tvist for avgjørelse i en
klagenemnd. Departementet viser til at nemndene har mulighet i sine
vedtekter i dag til å gi næringsdrivende klageadgang dersom de ønsker
det.
Se forslag til ny lov § 6 tredje og femte ledd.
Utvalget foreslo at all saksbehandling i Forbrukerrådet,
herunder mekling, skulle overføres til Forbrukertvistutvalget. I
den anledning ble det foreslått at både forbruker og næringsdrivende skulle
kunne bringe saker inn for behandling, jf. utvalgets forslag til
ny lov om nemndsbehandling av forbrukertvister § 1.
Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet
om at næringsdrivende ikke skal kunne klage en annen næringsdrivende
inn til Forbrukerrådet.
Departementet har imidlertid endret sitt standpunkt
om næringsdrivendes adgang til å klage inn en forbruker til Forbrukerrådet,
og foreslår at dagens system blir endret slik at både forbruker og
næringsdrivende kan bringe en sak til Forbrukerrådet for mekling.
Begge parter vil fortsatt kunne bringe en sak videre fra mekling
i Forbrukerrådet til Forbrukertvistutvalget.
Departementet ser at det kan være grunner til
at Forbrukerrådet bør være et klagebehandlingstilbud der både næringsdrivende
og forbruker kan bringe inn forbrukersaker for mekling, med eventuell
senere behandling i Forbrukertvistutvalget. Det offentlige ved Forbrukerrådet
vil derfor etter forslaget være ansvarlig for at klager fra forbrukere
og næringsdrivende innenfor sitt saksområde blir behandlet på en
effektiv og god måte i Forbrukerrådet, med klageadgang til Forbrukertvistutvalget
innenfor enkelte saksområder.
Se forslag til ny lov § 23 første ledd.
Direktivet regulerer ikke vilkår for forbrukernes klageadgang.
Utvalget foreslo at en nemnd skal ta en sak
til behandling etter klage fra en forbruker eller en næringsdrivende
som er part i en tvist som omfattes av nemndas saklige kompetanse,
jf. utvalgets forslag til ny lov om nemndsbehandling av forbrukertvister
§ 12.
Departementet foreslo i høringsnotatet av 08. oktober
2014 et krav om at klageorganene skal ta en sak til behandling etter
klage fra en forbruker som er «part i en sak» som omfattes av organets
saklige kompetanse, jf. forslag til § 10 første ledd første punktum.
Departementet er enig med Justis- og beredskapsdepartementet,
som ga uttalelse til dette, i at det tas inn en bestemmelse tilsvarende
tvisteloven § 1-3. Forslaget stiller krav til at et klageorgan tar
til behandling en sak som faller innenfor dets saklige kompetanse,
dersom forbruker har et reelt behov for å få avgjort kravet mot
den næringsdrivende.
Departementet foreslår videre at Justis- og
beredskapsdepartementets forslag også skal gjøres gjeldende i reguleringen
av forbrukeres og næringsdrivendes klageadgang i Forbrukerrådet, jf.
proposisjonen punkt 9.5.2.
Se forslag til ny lov § 6 femte ledd.
Ifølge direktivet kan klageorganene avvise saker dersom
forbruker ikke har inngitt klagen til klageorganet innen en forhåndsfastsatt
frist, jf. artikkel 5 nr. 4 bokstav e. Det følger av samme bestemmelse
at fristen ikke kan fastsettes til mindre enn ett år fra den datoen
forbrukeren inngir klagen til den næringsdrivende.
Utvalget tok ikke opp spørsmålet om klagefrist.
Departementets forslag er i tråd med direktivet.
Se forslag til ny lov § 7 første ledd.
Ifølge direktivet skal klagebehandlingen for
forbruker være kostnadsfri eller mot et symbolsk gebyr, jf. artikkel
8 bokstav c.
Utvalget tok ikke opp spørsmålet om hvorvidt klageorganet
kan fastsette gebyr.
Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet
om at gebyr som kreves av forbruker, kun skal utgjøre et mindre
beløp. Departementet foreslår at ordlyden «mindre beløp» gjennomføres
i loven. Ordlyden «symbolsk beløp» er etter departementets vurdering
lite egnet i en lov.
Høringsinstansene var i hovedsak enig i dette. Hovedorganisasjonen
Virke og Næringslivets Hovedorganisasjon bemerket at et gebyr for næringsdrivende
som klages inn til Forbrukerrådet, kunne føre til at meklingen ikke
oppfattes nøytral, og at næringsdrivende ikke får tillit til meklingen.
Se forslag til ny lov §§ 7 annet ledd og 23
tredje ledd.
Direktivet stiller ikke krav til at klageorganene skal
ha en leder eller en nesteleder eller varaleder.
Utvalget foreslo ikke et krav om at en leder
og/eller en nestleder eller varaleder oppnevnes.
Departementets forslag er i tråd med direktivet og
utvalgets syn. Hvorvidt klageorganene skal ha en nestleder eller
en varaleder, vil være opp til klageorganenes avtaleparter å avgjøre.
Ifølge direktivet skal personer med ansvar for klagebehandlingen
ha de nødvendige kunnskaper og ferdigheter innenfor alternativ eller
rettslig løsning av forbrukertvister, samt allmenn rettskunnskap,
jf. artikkel 6 nr. 1 bokstav a.
Utvalget foreslo at nemndledere skal ha juridisk embetseksamen
eller master i rettsvitenskap, og for øvrig ha særlig innsikt i
den enkelte nemnds saksområde, jf. utvalgets forslag til ny lov
om nemndsbehandling av forbrukertvister § 10.
Departementets forslag er i tråd med direktivet og
utvalgets forslag.
Se forslag til ny lov § 8 annet ledd.
Ifølge direktivet skal personer med ansvar for klagebehandlingen
uten unødig opphold opplyse klageorganet om ethvert forhold som
kan anses å påvirke deres uavhengighet og upartiskhet eller forårsake
en interessekonflikt med en av partene i den tvisten de er bedt
om å løse, jf. artikkel 6 nr. 1 bokstav e. Det følger av bestemmelsen
at plikten til å opplyse om slike forhold skal vare så lenge klagebehandlingen
pågår.
Utvalget foreslo at lov 13. august 1915 nr.
5 om domstolene kapittel 6 om habilitet skulle komme til anvendelse.
Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet
om en generell opplysningsplikt ved ansettelse og oppnevnelse om
forhold som kan påvirke upartiskheten til personer som har ansvar
for klagebehandlingen.
Departementet opprettholder også forslaget i høringsnotatet
om forskriftshjemmel for å kunne stille ytterligere krav om upartiskhet.
Se forslag til ny lov § 8.
Ifølge direktivet skal personer med ansvar for klagebehandlingen
utnevnes for et tidsrom som er tilstrekkelig langt til å sikre at
de handler uavhengig, jf. artikkel 6 nr. 1 bokstav b. Det fremkommer
ikke av direktivet hvor lang tid som anses tilstrekkelig for å sikre
uavhengigheten.
Direktivet stiller videre krav om at personer
med ansvar for klagebehandlingen ikke kan avsettes uten saklig grunn,
jf. artikkel 6 nr. 1 bokstav b.
Utvalget foreslo at nemndleder og nemndmedlemmer
velges for minst to år av gangen, jf. utvalgets forslag til ny lov
om nemndsbehandling av forbrukertvister § 10 tredje ledd annet og
tredje punktum.
Departementets forslag er i tråd med direktivet og
utvalgets forslag.
Det foreslås at kravet reguleres i forskrift.
Se forslag til ny lov § 8 annet ledd.
Ifølge direktivet skal personer med ansvar for klagebehandlingen
ikke motta instrukser fra noen av partene eller deres representanter,
jf. artikkel 6 nr. 1 bokstav c. Kravet skal bidra til at personer
som har ansvar for klagebehandlingen, er uavhengige og upartiske,
jf. artikkel 6 nr. 1 første punktum.
Departementets forslag er i tråd med direktivet og
utvalgets syn.
Det strider ikke mot direktivets krav at nemndmedlemmer
er representanter fra bransjen eller forbrukersiden. Departementet
deler dermed Finans Norge sitt syn om at nemndmedlemmene fra næringen
kan være ansatte i foretak som er underlagt nemndas kompetanse, men
at arbeidsgiver ikke kan instruere nemndmedlemmet i konkrete saker.
Tilsvarende krav vil også gjelde for personer som har ansvar for
meklingen i meklingsorganene.
Se forslag til ny lov § 8 første ledd.
Direktivet stiller krav om at personer med ansvar for
klagebehandlingen lønnes på en måte som ikke er knyttet til resultatet
av klagebehandlingen, jf. artikkel 6 nr. 1 bokstav d.
Utvalget tok ikke opp dette.
Departementets forslag er i tråd er i tråd med direktivet.
Se forslag til ny lov § 8 første ledd.
Ifølge direktivet skal klageorganene offentliggjøre
årlige virksomhetsrapporter på sine nettsider og etter anmodning
på et varig medium, samt på enhver annen måte de finner hensiktsmessig, jf.
artikkel 7 nr. 2.
Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet
om en forskriftshjemmel for å regulere innholdsmessige krav til
årsrapport og om nærmere regler for rapportering til myndighetene.
Selve plikten til å utarbeide årsrapport reguleres direkte i lov.
Departementet er enig med Forbrukerrådet i at det
ikke vil medføre en ekstra byrde for klageorganene å rapportere
til myndighetene hvert år i stedet for annethvert år ettersom det
uansett påhviler et krav om utarbeidelse av årsrapport. Departementet
endrer derfor forslaget i høringsnotatet til et krav om årlig rapportering.
Se forslag til ny lov § 9 annet ledd.
Ifølge direktivet skal personer med ansvar for klagebehandlingen
uten unødig opphold opplyse klageorganet om ethvert forhold som
kan eller kan anses å påvirke deres uavhengighet og upartiskhet
eller forårsake en interessekonflikt med en av partene i den tvisten
de er bedt om å løse, jf. artikkel 6 nr. 1 bokstav e. Plikten til
å opplyse om slike forhold er en vedvarende plikt under hele klagebehandlingen.
Utvalget foreslo at lov 13. august 1915 nr.
5 om domstolene kapittel 6 om habilitet kom til anvendelse, jf.
utvalgets forslag om ny lov om nemndsbehandling av forbrukertvister
§ 17 annet ledd. Utvalget foreslo også at nemndas sekretariat under
saksbehandling skal opptre nøytralt og uhildet, jf. utvalgets forslag
til ny lov om nemndsbehandling av forbrukertvister § 14 første ledd.
Departementet foreslår at forvaltningsloven
regler om habilitet kommer til anvendelse.
Departementet støtter også utvalgets forslag
om at sekretariatene i nemndene under saksbehandling skal opptre
nøytralt og uhildet. Departementet foreslår imidlertid at kravet
gjøres gjeldende ikke bare for nemndenes sekretariater, men for
klageorganene i sin helhet slik at også andre enn sekretariatets
ansatte i nemnda dekkes.
Se forslag til ny lov § 11.
Det følger av direktivet at klageorganene skal gjøre
det mulig for forbrukerne å inngi en klage og nødvendige underlagsdokumenter
både via Internett og uten å være på Internett, jf. artikkel 5 nr.
2 bokstav a og c.
Departementets forslag er i tråd med dette,
men slik at elektronisk klage og klage per post blir likestilt.
Se forslag til ny lov §§ 12 og 15.
Direktivet regulerer ikke formkrav til klage.
Utvalget foreslo imidlertid et krav om at nemndene
skal behandle tvister etter skriftlig klage fra en forbruker.
Departementet opprettholder ikke forslaget i høringsnotatet
om krav til skriftlig klage. Det foreslås heller ikke regler for
klagens innhold.
Direktivet regulerer ikke hvem som skal bistå forbruker
med å sette opp klage.
Utvalget foreslo imidlertid et krav om at klager skal
kunne få hjelp av Forbrukerrådet eller sekretariatet i nemndene
med å sette opp klagen.
Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet
om at nemndene etter anmodning skal bistå forbruker med å sette
opp klage når saken faller innenfor deres saksområde. Kravet stilles også
til meklingsorganer. Departementet opprettholder også forslaget
om at Forbrukerrådet etter anmodning skal bistå forbruker med å
sette opp klage når deres sak faller innenfor Forbrukerrådets meklingsområde.
Det stilles ikke krav til at Forbrukerrådet bistår forbruker med
å sette opp klage som skal til et annet klageorgan.
Vanskeligheter med å sette opp en klage skal ikke
representere et hinder for at forbruker klager næringsdrivende inn
til en nemnd eller et meklingsorgan. Forbrukerrådet og nemndene har
lang erfaring med slik bistand til klagere. Etter departementets
vurdering vil kravet derfor være uproblematisk.
Se forslag til ny lov § 12 første ledd annet
punktum.
Det følger av direktivet at partene skal ha
tilgang til klagebehandlingen uten å være pålagt å bruke en advokat
eller juridisk rådgiver. Partene skal likevel ikke fratas retten
til uavhengig rådgivning eller til å bli representert eller assistert
av en tredjepart på noe stadium i prosedyren. Partene skal underrettes
om dette. Se artikkel 8 bokstav b og artikkel 9 nr. 1 bokstav b.
Utvalget tok ikke opp spørsmålet om bistand
fra tredjepart.
Departementets forslag er i hovedsak i tråd
med direktivet.
Departementets lovforslag inneholder flere informasjonskrav.
Se forslag til ny lov § 13.
Direktivets artikkel 5 nr. 4 første ledd lister
opp avvisningsgrunner som klageorganene kan anvende.
Avvisningsgrunnene skal ikke medføre et vesentlig
hinder for forbrukers adgang til et klagebehandlingstilbud. Dette
gjelder også for tverrnasjonale tvister.
Utvalget foreslo at en sak kan avvises dersom
det foreligger bevisspørsmål som ikke kan klarlegges ved skriftlig
saksbehandling, jf. utvalgets forslag til ny lov om nemndsbehandling
av forbrukertvister § 15 tredje ledd.
Departementets forslag om hva som kan være avvisningsgrunner
er i tråd med direktivet. Direktivets liste over avvisningsgrunner
er uttømmende, og kan derfor ikke suppleres.
Departementet er enig med høringsinstansenes uttalelser
om ordlyden «sjikanøs», og foreslår heller at begrepet «grunnløs»
anvendes i lovteksten.
Se forslag til ny lov § 14 første ledd.
Dersom et klageorgan i samsvar med sine saksbehandlingsregler
ikke kan behandle en tvist som er brakt inn for det, skal klageorganet
ifølge direktivet innen tre uker etter at det mottok klagesaken,
gi begge parter en begrunnelse for hvorfor det ikke kan behandle
tvisten, jf. artikkel 5 nr. 4 annet ledd.
Departementets forslag er i tråd med direktivet.
Se forslag til ny lov § 14 annet og tredje ledd.
Ifølge direktivet skal partene innen en rimelig frist
ha mulighet til å uttrykke sine synspunkter, til å motta fra klageorganet
de argumenter, bevis, dokumenter og fakta som den andre parten har framlagt,
samt eventuelle erklæringer og uttalelser fra sakkyndige, og til
å kommentere dem, jf. artikkel 9 nr. 1 bokstav a.
Utvalget foreslo et lignende krav ved klagebehandling
i nemnd.
Departementets forslag er i hovedsak i tråd
med direktivet og utvalgets forslag.
Departementet foreslår en felles bestemmelse som
gjelder både meklingsorganer og nemnder, og at kravene tas inn i
loven i stedet for i forskrift.
Se forslag til ny lov § 15 første ledd.
Ifølge direktivet skal det klageorgan som har mottatt
en klage, underrette partene i tvisten så snart det har mottatt
alle dokumenter med relevante opplysninger om klagen, jf. artikkel
8 bokstav d.
Utvalget tok ikke opp spørsmålet om et slikt
informasjonskrav.
Departementets forslag er i tråd med direktivet. Departementet
foreslår en forskriftshjemmel til å kunne stille ytterligere krav
til klageorganene om informasjon om klagebehandlingen til partene.
Etter den foreslåtte forskriftshjemmelen skal departementet også
kunne stille krav om hvordan informasjonen skal gis.
Se forslag til ny lov §§ 16 første ledd og 17
annet ledd.
Ifølge direktivet skal klageorganet gjøre resultatet
av klagebehandlingen tilgjengelig innen 90 kalenderdager fra den
datoen klageorganet mottar den fullstendige klagesaken. Ved svært
komplekse tvister kan det ansvarlige klageorganet etter eget skjønn
forlenge 90-dagersfristen. Partene skal underrettes om slike forlengelser
og om forventet saksbehandlingstid. Se artikkel 8 bokstav d og e.
Direktivet regulerer ikke hvor lenge fristen
kan forlenges når saken er svært kompleks.
Utvalget tok ikke opp spørsmålet om saksbehandlingsfrist.
Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet
om 90-dagers klagebehandlingsfrist, med mulighet til å forlenge
fristen når saken er svært kompleks. Departementet foreslår imidlertid
at ordlyden «særlig» benyttes i lovteksten i stedet for «svært».
Innholdet er etter forslaget det samme. Det vil være opp til klageorganene
å organisere sitt arbeid slik at fristen overholdes. Høringsinstansene
er i hovedsak enig i dette.
Departementet foreslår videre at 90-dagersfristen
starter fra det tidspunkt klageorganene skal informere partene om
at de har mottatt klagen og nødvendige og relevante saksdokumenter.
90-dagersfristen kan forlenges dersom tvisten
er særlig kompleks.
Departementet foreslår ikke en absolutt frist
for saker som forlenges, men at hvert klageorgan kan fastsette en
slik frist i sine vedtekter.
Se forslag til ny lov § 16 første ledd.
Ifølge direktivet skal klageorganene skriftlig eller
på et varig medium underrette partene om resultatet av klagebehandlingen,
og gi partene en redegjørelse for grunnlaget for resultatet, jf.
artikkel 9 nr. 1 bokstav c.
Departementets forslag er i tråd med direktivet, men
departementet er enig i Inkassoklagenemndas tolkning av direktivet,
og foreslår at ordlyden endres til «skriftlig eller på et varig medium».
Se forslag til ny lov § 16 annet ledd.
Ifølge direktivet skal partene få rimelig betenkningstid
før de gir sitt samtykke til en foreslått løsning eller en minnelig
avtale, jf. artikkel 9 nr. 2 bokstav d. Dersom nasjonal lovgivning
fastsetter at resultatet blir bindende for den næringsdrivende når
forbrukeren har akseptert den foreslåtte løsningen, skal artikkel
9 nr. 2 forstås å kun gjelde for forbrukeren, jf. nr. 3.
Utvalget tok ikke opp spørsmålet om betenkningstid
for partene i slike situasjoner.
Departementet foreslår å gjennomføre direktivets
krav i forskrift.
Se forslag til ny lov § 16 tredje ledd.
Ifølge direktivets artikkel 9 nr. 2 bokstav
b skal klageorganene før partene godtar eller følger en foreslått
løsning, informere partene.
Departementets forslag er i tråd med direktivet og
at opplysningsplikten inntas i loven.
Se forslag til ny lov § 17 første ledd.
Ifølge direktivet skal klageorganet ved behandling
av tvister som omfattes av direktivet, treffe de nødvendige tiltak
for å sikre at personopplysninger behandles i samsvar med reglene
for vern av personopplysninger i den nasjonale lovgivning som gjennomfører
direktiv 95/46/EF i den medlemsstaten der klageorganet er etablert, jf.
artikkel 5 nr. 2 bokstav f.
Utvalget foreslo supplerende regler for saksbehandling
i ny lov om behandling av forbrukertvister § 17, herunder at tvisteloven
skal gjelde for saksbehandlingen i godkjente nemnder så langt det
passer og annet ikke følger av bestemmelsene i ny lov om nemndsbehandling
av forbrukertvister eller den enkelte nemnds vedtekter. Utvalget
foreslo også at domstolloven kapittel 6 om inhabilitet og § 63 a
om taushetsplikt skal gjelde tilsvarende. Også forskrift om postforkynning
§ 4 annet ledd og § 6 a ble foreslått å få anvendelse.
Departementets forslag til ny lov er i § 11
annet ledd, og sier at forvaltningslovens regler om habilitet og
taushetsplikt får anvendelse.
Direktivet stiller ikke krav til hvordan nemndene skal
organiseres for å bli godkjent, eller om nemndene for eksempel skal
ha et styre eller et sekretariat. Ettersom direktivet er et minimumsdirektiv,
kan medlemsstatene innføre krav som går utover direktivets krav.
Det er opp til medlemsstatene om det skal stilles krav til nemndenes
organisering.
Utvalget foreslo et krav om at nemnder skal
ha et sekretariat som utfører saksforberedelse for nemnda, jf. utvalgets
forslag til ny lov om nemndsbehandling av forbrukertvister § 10
fjerde ledd.
I tillegg til saksforberedelse for nemnda foreslo utvalget
et krav om at sekretariatet skal veilede partene og bidra til å
finne en minnelig løsning i samsvar med gjeldende rett og nemndas
praksis. Nemnda skal også gi en vurdering av saken på bakgrunn av
tidligere vedtak om tilsvarende saker. Se utvalgets forslag til
ny lov om nemndsbehandling av forbrukertvister §§ 13 og 14.
Departementets forslag er i tråd med utvalgets forslag.
Når det gjelder sekretariatenes rådgivnings-
og meklingsoppgaver, vil departementet presisere at bakgrunnen for
dette forslaget er at rådgivning og mekling anses å være arbeidsbesparende
for nemndsystemet som helhet ved at færre saker antas å komme til
nemnda.
Se forslag til ny lov § 18.
Direktivet stiller ikke krav til at nemndene
eller meklingsorganene skal ha et styre.
Utvalget foreslo at nemndene skal ha et styre,
jf. utvalgets forslag til ny lov om nemndsbehandling av forbrukertvister
§ 10 annet ledd.
Etter departementets vurdering vil nemndenes nøytralitet
og uavhengighet ivaretas gjennom departementets forslag til krav
til nemndenes saksbehandling og organisering.
Hvis det viser seg å foreligge et generelt behov for
å pålegge alle nemnder å ha et styre, bør departementet på et senere
tidspunkt kunne stille krav om dette. Det foreslås derfor en forskriftshjemmel
som gir departementet myndighet til å kunne kreve at det opprettes
et styre.
Se forslag til ny lov § 18 annet ledd.
Det følger av direktivet at dersom personene med
ansvar for klagebehandlingen inngår i et kollegium, skal klageorganet
sørge for at kollegiet består av samme antall representanter for forbrukernes
interesser og for de næringsdrivendes interesser, jf. artikkel 6
nr. 5.
Utvalget foreslo at nemndene skal ha et likt antall
medlemmer fra næringen og fra Forbrukerrådet, eventuelt medlemmer
oppnevnt av Forbrukerrådet eller en annen organisasjon som representerer
forbrukerne på et bestemt saksområde, jf. utvalgets forslag til
ny lov om nemndsbehandling av forbrukertvister § 10 tredje ledd.
Departementets forslag er i tråd med direktivet og
utvalgets forslag.
Se forslag til ny lov § 21 første ledd første
punktum.
Dersom klageorganet har til formål å løse en tvist
ved at det foreslås en løsning, skal partene etter direktivet ha
mulighet til å trekke seg fra klagebehandlingen på ethvert stadium
dersom de er utilfredse med måten den forløper eller gjennomføres
på, jf. artikkel 9 nr. 2 bokstav a. Partene skal underrettes om
denne retten før klagebehandlingen innledes.
Dersom det er fastsatt i nasjonale regler at
det er obligatorisk for den næringsdrivende å delta i slike klagebehandlinger,
gjelder retten til å trekke seg kun for forbrukeren, jf. bestemmelsens tredje
punktum.
Departementets forslag er i hovedsak i tråd
med direktivet. Retten til å trekke saken gjelder ikke i nemnder
som treffer bindende vedtak.
På bakgrunn av innspill fra Advokatforeningen og
Kommunal- og moderniseringsdepartementet foreslår departementet
å gi bestemmelsen en ny ordlyd sammenlignet med forslaget i høringen.
Se forslag til ny lov § 19.
Direktivet regulerer ikke hvorvidt saksbehandlingen
skal være skriftlig eller om partene har møterett under behandlingen
av saken.
Utvalget foreslo et krav til skriftlighet under saksbehandlingen
i nemnda, jf. utvalgets forslag til ny lov om nemndsbehandling av
forbrukertvister § 15 annet ledd første punktum.
Utvalget foreslo også at sakene skal behandles for
lukkede dører, og at partene ikke skal ha møterett med mindre nemndas
vedtekter fastsetter noe annet, jf. utvalgets forslag til ny lov
om nemndsbehandling av forbrukertvister § 15 annet ledd annet og
tredje punktum.
Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet
om krav til skriftlighet og at saken skal behandles for lukkede
dører.
Departementet vurderer videre at kontradiksjonsprinsippet
ivaretas ved nemndsekretariatenes saksforberedelser.
Se forslag til ny lov § 20 første ledd.
Direktivet omhandler ikke nemndenes beslutningsgrunnlag.
Utvalget foreslo et krav om at nemndene skal
behandle sakene på grunnlag av de opplysninger som er fremkommet
under saksforberedelsen, jf. utvalgets forslag til ny lov om nemndsbehandling
av forbrukertvister § 15 tredje ledd. Det fremgår videre av forslaget
at dersom motparten ikke har kommet med uttalelse i saken, kan nemndene
avgjøre saken på grunnlag av saksfremstillingen i klagen.
Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet
om at nemndene skal behandle sakene på grunnlag av de opplysninger
som er fremkommet under saksforberedelsen.
Se forslag til ny lov § 20 annet ledd.
Direktivet regulerer ikke nemndenes beslutningsdyktighet.
Utvalget foreslo et krav om at nemndene skal
ha minst tre medlemmer for å være beslutningsdyktige, og at nemndene
skal treffe sine vedtak med alminnelig flertall. Ved stemmelikhet
skulle nemndenes ledere ha dobbeltstemme. Se utvalgets forslag om
ny lov om nemndsbehandling av forbrukertvister § 15 fjerde ledd.
Utvalget foreslo videre et krav om at avgjørelsene,
samt mindretallets syn ved dissens, skal være begrunnet. Etter forslaget
skulle avgjørelsene opplyse om de er enstemmige og hvilke medlemmer
som eventuelt er uenige i avgjørelsen, jf. utvalgets forslag til
ny lov om nemndsbehandling av forbrukertvister § 15 sjette ledd.
Departementets forslag er i hovedsak i tråd
med utvalgets forslag.
Departementet foreslår at ordlyden som ble foreslått
i høringsnotatet endres i tråd med forslaget fra Norsk ReiselivsForum.
Det vil si at det stilles krav om at det opplyses om partstilhørigheten,
og ikke navnet til medlemmene som eventuelt er uenig i avgjørelsen.
Departementet foreslår at kravene inntas i loven.
Se forslag til ny lov § 21.
Direktivet omtaler ikke delegering av vedtaksmyndighet.
Ifølge direktivet kan medlemsstatene etter eget skjønn tillate at
klageorganene opprettholder eller innfører saksbehandlingsregler
som gjør det mulig for dem å avslå å behandle en bestemt tvist,
jf. artikkel 5 nr. 4.
Utvalget foreslo at sekretariatene i nemndvedtektene
kan gis myndighet til å avvise en sak og treffe vedtak i saker der
det foreligger en fast nemndspraksis eller et vedtak av prinsipiell betydning
i tilsvarende sak. Se utvalgets forslag til ny lov om nemndsbehandling
av forbrukertvister § 14 fjerde ledd.
Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet
om delegering av vedtaksmyndighet, med enkelte endringer.
Se forslag til ny lov § 22.
Direktivet legger opp til at nemnder enten kan treffe
rådgivende uttalelser eller bindende vedtak. Direktivet omtaler
imidlertid ikke hvilke nemnder som skal eller bør treffe rådgivende
uttalelser og hvilke som skal og bør treffe bindende vedtak.
Utvalget foreslo at nemndenes vedtekter skal kunne
fastsette at deres avgjørelser skal ha samme virkning som en rettskraftig
dom og om disse skal kunne fullbyrdes etter reglene for dommer,
jf. utvalgets forslag til ny lov om nemndsbehandling av forbrukertvister
§ 16 første ledd første punktum.
Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet
om ikke å regulere nemndsavgjørelsenes retts- og tvangskraft i lovforslaget.
En nemnds kompetanse til å treffe bindende vedtak med retts- og
tvangskraft må således fastsettes i spesiallovgivning.
Ifølge direktivets artikkel 7 nr. 1 skal klageorganene
ha tydelige og lett forståelige opplysninger på sine nettsider og
etter anmodning på et varig medium.
Utvalget foreslo at nemndene skulle opprette
en oversikt over sin praksis som er tilgjengelig for allmennheten,
jf. utvalgets forslag til ny lov om nemndsbehandling av forbrukertvister
§ 15 sjette ledd annet punktum.
Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet
om en forskriftshjemmel for å regulere klageorganenes plikt til
å informere om deres klagebehandlingstilbud. Forskriftshjemmelen gir
også departementet myndighet til å stille krav om hvordan informasjonen
skal gis.
Se forslag til ny lov § 17 annet ledd.
Direktivet regulerer ikke litispendensvirkning eller
avbrytelse av foreldelsesfrist. Det følger imidlertid av artikkel
12 at medlemsstatene skal sikre at parter som i et forsøk på å løse
en tvist velger klagebehandling der resultatet ikke er bindende,
ikke senere hindres i å anlegge sak i forbindelse med denne tvisten
fordi foreldelsesfristen utløper under klagebehandlingen.
Utvalget foreslo at rettsvirkningene av offentlig godkjenning
skal innebære at behandling i nemnd har litispendensvirkning og
at foreldelsesfristen for kravet avbrytes.
Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet
om at saker som bringes inn til en nemnd som er godkjent etter ny
lov om klageorganer for forbrukersaker, skal ha litispendensvirkning.
Dette innebærer at det ikke kan reises sak for domstolene
mens de er til behandling i en nemnd. Departementet foreslår at
litispendensvirkningen inntrer på det tidspunktet nemnda mottar
klagen.
Departementet foreslår å oppheve bestemmelsene
om litispendensvirkning i de lovene som regulerer særnemnder, såframt
disse har samme innhold som foreslås i ny lov om klageorganer for
forbrukersaker. Det vil være unødvendig med en dobbelregulering.
Departementet foreslår ikke å oppheve gjeldende
bestemmelser om litispendensvirkning som avviker fra forslag til
ny lov om klageorganer for forbrukersaker.
Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet
om å videreføre gjeldende rett når det gjelder foreldelsesfristen.
Fristen avbrytes når en sak bringes inn til en nemnd.
Departementet foreslår at dersom en sak allerede er
reist for domstolene, skal retten kunne stanse saken dersom en av
partene først ønsker behandling i en nemnd. En slik bestemmelse
fremgår av gjeldende forbrukertvistlov § 15 annet ledd. Dette vil
legge bedre til rette for at partene først får prøvd å løse sine
tvister gjennom et lavterskeltilbud. Dette vil være kostnads- og
ressursbesparende for partene og for domstolene. Departementet foreslår
også at reglene i tvisteloven §§ 16-15, 16-18 tredje og fjerde ledd,
og 16-19 gjelder tilsvarende.
Direktivet regulerer ikke adgangen til å bringe en
sak direkte inn for tingretten.
Utvalget foreslo et unntak fra forliksrådsbehandling
for tvister som var realitetsbehandlet av en klagenemnd som var
godkjent etter loven. Utvalget foreslo å regulere dette i tvisteloven.
Departementet foreslår at saker som har blitt
behandlet i en nemnd, kan bringes direkte til tingretten uten forutgående
behandling i forliksrådet. Departementet foreslår derimot at saker
som har vært behandlet av et meklingsorgan, inkludert Forbrukerrådet,
må til forliksrådet før de eventuelt bringes inn for tingretten. Høringsinstansene
er i hovedsak enige i dette.