Laila Dåvøy
(KrF) [14:17:31]: Jeg tillater meg å stille følgende
spørsmål til helse- og omsorgsministeren:
«FN har reagert på stor økning
i bruk av ADHD-medikamenter i Norge. Det er viktig at
Helsetilsynet undersøker den norske praksisen
vedrørende bruk av ADHD-medisin og ser på ev.
koblinger mellom legemiddelindustrien og enkeltleger.
Konsensuskonferanse om ADHD vil kunne være et
viktig tiltak for å finne fakta og enighet om veien
videre. Deltakere bør være Helse- og
omsorgsdepartementet, Kunnskapsdepartementet, forskere fra inn- og
utland, fagfolk og brukerrepresentanter.
Vil statsråden ta initiativ
til at det avholdes en konsensuskonferanse om ADHD?»
Statsråd Sylvia Brustad [14:18:13]: Unger som får diagnosen ADHD, og
familiene deres, må kunne
stole på at de får best mulig hjelp basert på gode
faglige råd.
I den årlige rapporten fra FNs narkotikakommisjon
for 2004 er det en oversikt over bruk av medikamenter ved ADHD i
20 land. Det går fram, som representanten kjenner veldig
godt til, at det er en stor økning i bruk av medikamenter
ved behandling av ADHD. Det er også store variasjoner mellom
landene. Norge peker seg ut ved å ligge høyt
på statistikken. Medikamentforbruket i Norge
er f.eks. 50 pst. høyere enn i England, og det er også hele fire ganger
høyere enn i Sverige. USA og Island topper statistikken – i
disse landene er forbruket tre ganger så høyt som
i Norge. Nasjonale data for 2005 viste nok en kraftig økning
i forbruket i Norge.
En kartlegging fra SINTEF fra 2004 viser at
det i gjennomsnitt tar fire år fra ADHD oppdages
til diagnosen stilles, og at det er mangel på kapasitet,
samordning og veiledning på området.
På basis av denne kartlegginga ble det utarbeidet nye forskrivningsregler
i mai 2005, og Sosial- og helsedirektoratet kom med en ny faglig
veileder i november i fjor. I veilederen understrekes det at legemidler
til unger aldri skal gis uten psykososiale støttetiltak. Det
kan være foreldreveiledning, skolebaserte støttetiltak osv.
Ved disse to tiltakene, altså nye regler og ny veileder, er
kravene til diagnose og utredning
skjerpet. Jeg forventer at de nye kravene vil stramme inn bruken
av medikamenter til barn og unge med ADHD. Reglene er
imidlertid så ferske at de ikke så langt
har gitt utslag på statistikken
over forbruket. SINTEF har fått i oppdrag å følge
utviklinga over tid for å evaluere
om regelverk og veileder virker etter intensjonene.
Jeg deler representanten Dåvøys
syn på at vi må skjerpe blikket når det
gjelder koblinger mellom legemiddelindustrien og legene.
I 2006 er det inngått avtale mellom de regionale
helseforetakene og legemiddelindustrien som skal sikre
etiske perspektiver og forsvarlig medisinsk metodeutvikling. Jeg
har også bedt Helse Øst redegjøre
for eventuelle bindinger mellom legemiddelindustrien og
Nasjonalt kompetansesenter for ADHD, Tourettes syndrom og
narkolepsi, som er underlagt Ullevål universitetssykehus
HF. Det framgår av den redegjørelsen jeg har fått,
at senteret har arrangert to konferanser i 2003 og 2004 med støtte
fra legemiddelfirmaer som produserer legemidler for ADHD, og senterets
leder har i 2005 mottatt fire foredragshonorarer
fra ett av disse firmaene. Ullevål Universitetssykehus
presiserer at all samhandling mellom sjukehuset og legemiddelindustrien
nå er innskjerpet fra årsskiftet. Det er jeg glad
for. Jeg vil presisere dette overfor samtlige regionale
helseforetak.
Videre kan jeg opplyse
at Legemiddelverket følger nøye med
på internasjonale vurderinger, og gir løpende råd
til norske leger.
Jeg ønsker også å få en
nærmere oversikt over hvorfor Norge bruker fire
ganger så mye medikamenter som Sverige til barn
og unge med ADHD. Jeg har derfor bedt Sosial- og helsedirektoratet
kontakte svenske fagmyndigheter om denne problemstillinga.
Som kunnskapsministeren opplyste i tilknytning
til et annet spørsmål om urolige klassemiljøer
og ADHD tidligere, skal Utdanningsdirektoratet utarbeide en rapport
om arbeid på tvers av fag og forvaltningsnivåer.
Rapporten skal leveres innen 15. april i år.
I likhet med representanten Dåvøy
er jeg svært bekymret for det økende forbruket
av medikamenter til unger med ADHD. Jeg vil følge utviklinga
på området nøye. Jeg vil vurdere videre
oppfølging når jeg har satt meg inn i rapporten
fra Utdanningsdirektoratet og Sosial- og helsedirektoratets vurdering
av forholdene i Sverige.
En konsensuskonferanse, slik representanten
Dåvøy foreslår, vil være
blant de tiltak jeg ønsker å vurdere.
Jeg vil også komme tilbake til Stortinget med
en orientering om saken i løpet av inneværende år.
Laila Dåvøy (KrF) [14:22:25]: Jeg må si meg svært fornøyd
med svaret som statsråden her kommer med. Det er allerede
tatt en del initiativ. Jeg er også enig i at
en del regelendringer er relativt nye.
Det som er viktig, er at barn og unge
som trenger medisin, selvsagt skal få det i de tilfellene
dette er terapeutisk for dem. Like fullt bekymrer det
meg at det de siste ukene har kommet en rekke henvendelser fra enkeltpersoner
og organisasjoner som går i retning av at mange mener
at det for lettvint settes i gang med medikamentell behandling.
Jeg er glad for at en konsensuskonferanse vil være
et av de tiltakene som statsråden eventuelt ønsker å komme tilbake
til.
Er statsråden trygg på at
det hun nå har satt i gang, vil være
nok når det gjelder å bli trygg på utviklingen
videre for bruken av medikamenter i Norge?
Statsråd Sylvia Brustad [14:23:30]: Som jeg sa i mitt forrige svar, kommer
jeg personlig til å følge dette veldig nøye.
Jeg har iverksatt de tiltak som jeg pr. nå mener
er nødvendige for å sjekke hvorfor vi ligger høyere enn
Sverige, og for å sjekke om de nye reglene og veilederen
blir fulgt opp.
Det er selvfølgelig slik som representanten
Dåvøy sier, at de som trenger medisiner, skal
få det. Det skulle bare mangle. Men det skal ikke være
en lettvinn løsning. I tillegg til medisinering,
der det er nødvendig og riktig, må det iverksettes
andre tiltak. Jeg vil forsikre meg om at så skjer også framover.
Jeg føler meg trygg på at
de som er satt i stand til å følge opp dette helt
konkret, gjør det. Men hvis dette viser seg ikke å være
tilstrekkelig, er det klart at jeg er beredt til å iverksette også andre
tiltak. Jeg skal holde Stortinget løpende orientert.
Laila Dåvøy (KrF) [14:24:23]: Litt om konsensuskonferanser: Det har vært
brukt med hell flere ganger ved behov for en gjennomgang, f.eks.
av ulike metoder i barnevernet, senest hva gjelder institusjonsbehandling
av unge med store atferdsproblemer, ofte med
begynnende rusmisbruk og kriminalitetsproblemer. Som kanskje statsråden
er kjent med, er fem nye institusjoner i ferd med å starte
opp innenfor dette området med ny behandlingsmetodikk etter
en konsensuskonferanse der man ble enig om hva som virker, og hvilken
behandling som skal gis. Det blir en helt annen og mer terapeutisk
tilnærming enn det man har hatt tidligere.
Jeg vil bare nå spørre
statsråden om hun kan tenke seg, med mindre hun
allerede har gjort det, å se litt på den typen
konsensuskonferanser som ble holdt for et par år siden,
og som jeg faktisk tror vil revolusjonere mye av institusjonsbehandlingen
innenfor barnevernet. Mange av metodene er kanskje
interessante også i andre sammenhenger.
Statsråd Sylvia Brustad [14:25:26]: Ja, jeg kan forsikre representanten Dåvøy
om at jeg selvfølgelig vil vurdere konsensuskonferanse
seriøst. Jeg ser at det har hatt virkning på andre
områder, og dette er et område hvor det er viktig
at det, så langt som mulig, er faglig enighet, at en snakker
gjennom hva som er riktige tiltak, og at en forsikrer
seg om at det også blir fulgt.
Så svaret er, som jeg også har
sagt tidligere, at dette er noe jeg vil vurdere seriøst.
Jeg synes forslaget er godt.