Jan Bøhler (A) [14:33:16]: Jeg vil gjerne få stille følgende
spørsmål til helse- og omsorgsministeren:
«Mange med livstruende
sykdommer står i dag i kø, fordi de trenger å få transplantert
organer. I 2005 døde 25 mennesker på Rikshospitalet
mens de sto på venteliste. Stiftelsen Organdonasjon mener
det er for dårlige rutiner rundt det å forespørre
aktuelle donorer/deres nærmeste om de vil bidra
til å redde liv ved å donere organer etter en
eventuell død.
Hva mener statsråden kan
gjøres for å forbedre helsevesenets rutiner på dette
området, og hvilke andre tiltak kan forbedre
tilgangen på organer til transplantasjoner?»
Statsråd Sylvia Brustad [14:33:41]: I likhet med spørreren er dette en
sak jeg også er svært opptatt av. Det handler
selvfølgelig om å redde menneskeliv, eller å gi sjuke
mennesker nye sjanser til et verdig liv.
Ventelistene til organtransplantasjoner, dvs.
nyrer, lever, bukspyttkjertel, lunger og hjerte, er økende
i hele verden, også hos oss i Norge.
Heldigvis er vi langt framme på dette området, både
fordi Rikshospitalet begynte med transplantasjoner allerede i 1969,
og fordi bruk av levende giver av nyre, dvs. nær slekt eller
ektefelle, er etablert praksis i Norge. Dette har gjort
at vi ikke har på langt nær så mange
dialysepasienter som de land det er naturlig å sammenlikne
seg med.
Men det er viktig å holde ventelistene
nede, slik spørreren er inne på, og
det er viktig å gi tilbud om transplantasjon til flest
mulig av dem som trenger det. Et nytt organ kan gi mange mennesker
med organsvikt et nytt liv, og det er dessuten også god
samfunnsøkonomi. Som spørreren er kjent med, har
Regjeringa i Soria Moria-erklæringa understreket at vi
vil styrke innsatsen for å øke antall donorer.
Slik jeg ser det, er det to hovedområder
som må få økt oppmerksomhet framover.
Det ene er informasjon til befolkninga om muligheten for å donere
organer, og organiseringa av organdonasjon ved donorsjukehusa.
Jeg viser i denne sammenheng til Stiftelsen
Organdonasjon, som driver et betydelig informasjonsarbeid til befolkninga
og til media. Stiftelsen har, som kjent, laget en brosjyre med et
donorkort som er distribuert til alle landets apotek.
Denne stiftelsen mottar tilskudd til opplysningsarbeid fra Helse-
og omsorgsdepartementet.
På oppdrag fra departementet ble det
i 2004 nedsatt en arbeidsgruppe i Sosial- og helsedirektoratet som
skulle vurdere opprettelse av et donorregister eller andre
tiltak for å øke tilgangen på organer
til transplantasjon. Stiftelsen Organdonasjon var også representert
i denne gruppa.
Denne arbeidsgruppa anbefalte ikke
et sentralt donorregister i Norge. Begrunnelsen var at
ingen av de land i Europa som har et slikt register, har
større tilgang på organer til transplantasjon
enn det Norge har. Departementet sluttet seg da til denne
anbefalinga. Men arbeidsgruppa anbefalte flere andre tiltak
for å øke tilgangen på organer til transplantasjoner.
Flere av anbefalingene er på plass.
I fjor ble det tilsatt en nasjonal
koordinator for organdonasjon i Sosial- og helsedirektoratet. Denne
personen har som oppgave å sikre oppmerksomhet
rundt organdonasjon ved alle de 28 sjukehusa som er godkjent
for organdonasjon.
I bestillerdokumentet for inneværende år
har departementet presisert at alle donorsjukehus i Norge
skal ha oppnevnt donoransvarlig lege – vi er ikke
i mål på det ennå – og
at funksjonsbeskrivelse er forankret i foretakets styringsdokument.
Videre er det presisert at helsepersonell plikter å ta
opp spørsmål om organdonasjon i alle
relevante tilfeller.
Men skal vi lykkes med å gi flest
mulig av dem som trenger det, et nytt organ i tide, må de
regionale helseforetakene følge
opp sitt ansvar, og derfor er det presisert fra min side
ganske nylig. Jeg vil også be de regionale
helseforetakene rapportere om status for donoransvarlige leger ved
donorsjukehusa, og om disse er forankret i foretakenes
styringsdokumenter, slik departementet faktisk har forutsatt.
Andre tiltak som arbeidsgruppa har
anbefalt, er som kjent tilskudd til Stiftelsen Organdonasjon, som
en ønsker å øke, styrking av
opplæringsprogrammet for donorsjukehusa og finansiering
av organdonasjon ved sjukehusa. Dette er forslag som jeg vil se nøye
på i tida framover. Jeg vurderer også flere
andre tiltak på dette viktige området.
Jan Bøhler (A) [14:37:48]: Takk for et godt svar!
Det jeg tror er problemet
ennå, er at en for stor andel sier nei når
de i en presset situasjon blir spurt om å bli
donorer. Det er jo de nærmeste som i tilfelle velger det.
Derfor tror jeg det er viktig at alle på et annet
tidspunkt i livet enn under dramatiske omstendigheter får
informasjon og kanskje også spørsmål
om de i en gitt situasjon, dvs. etter at hjernedød
har inntruffet, ville kunne være donorer. Slik det
er nå, blir det de nærmeste som i vanskelige situasjoner
må ta standpunkt til dette også, når
det er mange andre belastninger.
Det jeg lurer på, er hvis man skulle
henvende seg til oss alle om donasjon på et annet
tidspunkt i voksenlivet, om vi burde bruke fastlegeordningen
til å iverksette et system for dette.
Jeg lurer på om statsråden kan tenke seg å sette inn
tiltak av denne typen, f.eks. gjennom fastlegeordningen, for å informere
oss alle bedre og dermed øke den grunnleggende
oppslutningen om å kunne stille opp som donorer.
Statsråd Sylvia Brustad [14:38:57]: Jeg tar imot alle gode
forslag i det arbeidet vi nå er midt inne i,
til hvordan vi skal få dette bedre til. Jeg er også helt
enig med spørreren i at det er veldig viktig å ta
stilling til dette på et annet tidspunkt enn når
en er i en dramatisk situasjon, slik spørreren sier, for
da er ting mye vanskeligere. Det er klart at dette er vanskelige
ting å snakke om, også i nær
familie. Jeg tar imot alle gode forslag. Jeg
vil også vurdere det representanten Bøhler
her tar opp.
Vi vil også se nærmere
på EUs elektroniske helsekort, om det kan tas i bruk i
spørsmålet om organdonasjon. Det utprøves
nå i flere land. EU må først analysere
dette kortet, men det er også en av de tingene
vi vurderer om vi kan bruke her til lands, for å nevne
et eksempel.
Jan Bøhler (A) [14:39:50]: Det var én ting til jeg også ville
nevne: Når en på sikt vil fjerne køene
av mennesker som venter på transplantasjoner, er det viktig også å se
på muligheten innenfor ny teknologi.
En av disse mulighetene handler om xenotransplantasjon, dvs. å ta
i bruk vev og organer fra enkelte dyrearter som kan tilpasses menneskekroppen.
Her gjenstår det ennå mye forskning fordi
det er spørsmål om avstøting og om virus,
men muligheten er der.
Jeg forstod at den forrige regjeringen
vurderte å avskaffe dette forbudet mot xenotransplantasjon,
slik at en kunne komme videre i arbeidet med denne muligheten. Jeg
vil spørre om statsråden også er
innstilt på å følge opp denne utviklingen,
og eventuelt andre teknologiske nyvinninger
som kan hjelpe oss med å fjerne organkøen.
Statsråd Sylvia Brustad [14:40:43]: Når det gjelder det konkrete spørsmålet
om xenotransplantasjon, er det noe Regjeringen også er
opptatt av, og som Stortinget vil få til behandling om ikke
så altfor lenge. Det er også riktig,
som representanten Bøhler her sier, at det er i en veldig
tidlig fase. Regjeringen er opptatt av å kunne bruke teknologien.
Hvis vi på den måten kan hjelpe folk, er det grunnleggende
positivt. Så må en prøve innenfor
visse rammer å finne de begrensninger som er nødvendige,
slik at det ikke blir ubegrenset på alle
områder, men at vi har kontroll og styring på dette.
Xenotransplantasjon er noe vi kommer tilbake
til Stortinget med om ikke så altfor lenge.
Presidenten: Vi går da tilbake til spørsmål
20.