Freddy de Ruiter (A) [11:45:45]: «Foreldre/pårørende og fosterforeldre med omsorg for barn med funksjonsnedsettelser og utviklingsforstyrrelser møter for ofte et barnevern med manglende kompetanse. Dette har vært påpekt gjentatte ganger av f.eks. Autismeforeningen i Norge. Metodikk knyttet til barnets utfordringer blir ofte ikke benyttet, istedenfor brukes utilstrekkelig barnevernfaglig metodikk. Dette kan få fatale konsekvenser for barna det gjelder.

Hva vil statsråden gjøre for å øke kompetansen og endre praksisen til barnevernet i møte med disse barna?»

Statsråd Solveig Horne [11:46:19]: Jeg vil takke representanten for et godt og viktig spørsmål.

Kommunale barnevernstjenester har alltid plikt til å undersøke barns behov før valg av tiltak. I denne første fasen, hvor barns behov undersøkes og kartlegges, forutsetter jeg at barnevernet samarbeider med andre etater med relevant spesialistkompetanse der dette er nødvendig. Dette vil svært ofte gjelde kompetanse fra helsevesenet, både fra primær- og spesialisthelsetjenesten.

Forskning fra NOVA 2011 viser at ansatte i barnevernet opplever det som utfordrende å vurdere omsorgsevnen til foreldre som har barn med en funksjonsnedsettelse, og som til tider har svært store omsorgsbehov. Foreldre kan ha svært gode omsorgsevner, men oppleve at de ikke strekker til fordi de ikke får god nok hjelp fra det offentlige til å håndtere sine særlig krevende omsorgsoppgaver. Andre foreldre vil av ulike årsaker ikke ha tilstrekkelig omsorgsevne til å ivareta sine barns behov. Ansatte i barnevernet opplever at det kan være vanskelig å skille disse ytterpunktene fra hverandre, og at det er særlig krevende å forholde seg til saker som ligger i gråsonen mellom disse.

Jeg har gitt direktoratet, Bufdir, i oppdrag å utrede et kvalitetssystem som gir tydelige føringer både for barnevernets gjennomføring av undersøkelser, valg av tiltak og oppfølging av disse. Bufdir har også fått i oppdrag å utrede barnevernstjenestenes kompetansebehov.

Videre har Bufdir laget en nettressurs om barnevernets arbeid med barn med funksjonsnedsettelser. Hovedmålet med denne informasjonen er å gi hjelp til å kunne skille mellom symptomer på omsorgssvikt og funksjonsnedsettelse. Nettressursen har overskriften «Omsorgssvikt eller funksjonsnedsettelse?»

Direktoratet vil også, i samarbeid med Helsedirektoratet, lage en digital veileder om barn og unge med nedsatt funksjonsevne i barnevernet. Veilederen, som er rettet både mot barneverns- og helsesektoren, er planlagt ferdigstilt i 2017.

Det er også i Rutinehåndbok for kommunenes arbeid med fosterhjem gitt veiledning om hvordan barnevernstjenestene skal legge grunnlag for god omsorg for fosterbarn med funksjonsnedsettelser.

Stortingsmeldingen «Trygghet og omsorg – Fosterhjem til barns beste», som ligger til behandling her i Stortinget nå, omhandler bl.a. rekruttering av hjem til barn med funksjonsnedsettelser. Her understreker vi at fosterforeldre for barn med funksjonsnedsettelser har et særlig behov for tett oppfølging, slik at de kan bli gode og stabile fosterhjem. Vi peker også på at det er behov for retningslinjer for forsterkningstiltak, med en særskilt omtale av støttetiltak, for å sikre større likhet og forutsigbarhet i rammevilkårene til fosterhjem som har omsorg for barn med funksjonsnedsettelser.

Avslutningsvis vil jeg si meg enig med spørsmålsstilleren i viktigheten av at barnevernets utredninger holder en høy faglig standard. Feil vurderinger i denne fasen vet vi kan få alvorlige konsekvenser for det enkelte barn, og jeg har lyst til å understreke viktigheten av at barnevernet har gode samarbeidsrutiner med andre etater som er viktige i dette arbeidet.

Freddy de Ruiter (A) [11:49:40]: Jeg synes det var mye oppløftende i statsrådens svar.

I dag har jeg med meg to gjester. Jeg har med meg en mor og en fostermor, som har to ungdommer med omfattende utfordringer, bl.a. autisme. Dette er pårørende som har møtt systemet på en ganske brutal måte, for å si det forsiktig. Den ene, fostermoren, er kjent fra den såkalte Bjerke-saken. Det som i hvert fall jeg og andre opplever når vi jobber med disse sakene, er et barnevern som veldig fort går i lås, og som har liten evne til å snu når en først har bestemt seg for noe, selv om avgjørelsene er gale. Så spørsmålet er om statsråden vil se på om det er mulig å lage systemer som gjør det mulig å kvalitetssikre barnevernet på et tidligere tidspunkt også når en gjør gale vurderinger – for det vil en kanskje alltid komme til å gjøre – istedenfor at disse menneskene blir dratt gjennom mange rettsprosesser, med de lidelser det påfører.

Statsråd Solveig Horne [11:50:50]: Det er viktig, uten at jeg kan gå inn i den enkelte sak, at foreldre som trenger hjelp fra barnevernet, og også fosterforeldre, som tar på seg et utrolig viktig arbeid, blir møtt med respekt og får den oppfølgingen og veiledningen de har krav på, for å gi barna de har et ansvar for, trygge, gode hjem. Vi ser dessverre at de i enkelte kommuner ikke er flinke nok til den oppfølgingen og veiledningen som faktisk er et kommunalt ansvar å utføre. Derfor ligger det også i fosterhjemsmeldingen som ligger til behandling nå, mye tydeligere og klarere retningslinjer for kommunene, der vi nå skal lage faglige anbefalinger om hvordan kommunene skal følge opp den enkelte fosterfamilie, slik at de kan gi barna stabile, gode hjem.

Det er viktig å understreke at dette arbeidet foregår ute i kommunene, og det er viktig at kommunene og kommunepolitikerne setter barnevern på dagsordenen og påser at barnevernet i deres kommune følger den plikten ifølge loven som de skal gjøre i barnevernssakene i kommunen.

Freddy de Ruiter (A) [11:51:58]: Jeg er glad for at statsråden rister litt i lokalpolitikerne her, for jeg tror det er så ymse når det gjelder kompetanse og vilje til å gå inn og gjøre en tilstrekkelig god jobb. Det viser jo en del av disse sakene.

Noe annet som er svært bekymringsfullt, kanskje særlig overfor disse barna som har spesielle utfordringer, og som kanskje også til dels mangler språk, er jo at de i liten grad blir hørt i disse prosessene. Igjen bruker jeg Bjerke-saken som eksempel, der barnet overhodet ikke er blitt forsøkt hørt selv om lovverket sier at en skal ta i bruk alternativ, supplerende kommunikasjon for å høre barnet eller ungdommen det gjelder.

Hvordan kan en sikre at barnevernet så godt de kan prøver å få hørt alle barn, men særlig disse barna, i disse prosessene? Det er dessverre ikke alltid tilfellet.

Statsråd Solveig Horne [11:52:52]: Barns rett til å medvirke i sin sak og til å bli hørt er blitt styrket av et enstemmig storting. Det er inne i loven, og det er opp til kommunene å følge den loven – barn skal høres og medvirke i sin sak. Har ikke kommunen gjort det, har de heller ikke fulgt loven. Det er da, hvis det er brudd på loven, det er viktig at vi har et tilsyn, slik som Fylkesmannen, som fører tilsyn med kommunene, og det er da det er viktig at kommunepolitikerne setter dette på dagsordenen og etterspør hvordan kommunen jobber når det gjelder barns medvirkning og om barn blir hørt, at det temaet blir tatt opp.

Så er det viktig at de familiene eller de barna som har spesielle utfordringer, blir godt kartlagt, at de får den hjelpen de skal få. Ofte ser vi at det er utfordringer mellom barnevernstjenesten og psykisk helsetjeneste eller spesialisthelsetjenesten. Helseministeren og jeg har nå sammen tatt grep for å få på plass et bedre samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten og barnevernet. Det er viktig at det blir gjort også ute i kommunene.