Marius Arion Nilsen (FrP) [13:17:26]: Energidebatt har vært en gjenganger på Stortinget og i media de siste årene, siden strømpriskrisen tok til høsten 2021. Siden har strømprisene vært vesentlig høyere enn det historiske normalnivået på 30 øre per kWh.

Energipolitikk, som alltid har vært noe som påvirker folk, uten at det har vært den største debatten, har i dag blitt noe folk har et vesentlig mer bevisst forhold til. Dette kunne vi tydelig se i spørreundersøkelsen fra InFact som Nettavisen presenterte denne uken. Folkets dom er at man ønsker mer vannkraft og mer kjernekraft. Når folk blir spurt hvilken kraftproduksjon man ønsker om man må velge, vinner disse soleklart. Folk er altså åpne for kjernekraft.

Regjeringen derimot har skylappene på. Nylig kom nyhetene om en storstilt satsing på kjernekraft fra Storbritannia, hvor man tar sikte på å firedoble energiforsyningen og få 25 pst. av alt kraftbehovet fra atomkraft innen 2050. Statsminister Rishi Sunak begrunnet satsingen med at kjernekraft er den perfekte motgiften mot energiutfordringene som Storbritannia står overfor. Kjernekraft er grønn, billigere i det lange løp og kommer til å sikre Storbritannias energiforsyning. Sunak trakk også fram jobbene satsingen vil skape, sammen med energisikkerheten og energiuavhengigheten fra despotiske regimer.

Storbritannia er langt fra det første landet som kommer med slike satsinger, etter hvert som flere land har sett alle fordelene teknologien gir, med regulerbar, stabil kraft. I våre naboland satser både Sverige, Finland, Polen, Frankrike og flere andre stort på kjernekraft framover. I Sverige har regjeringen endret loven som begrenser antall kjernekraftverk, og tillater nå kjernekraftutbygging over hele landet. Svenskene selv er enig i denne satsingen, og i et notat fra den norske ambassaden i Sverige informerte man nylig om at mer enn halvparten av Sveriges befolkning stiller seg positiv til kjernekraft.

Tilbake til hjemlige trakter: Spørreundersøkelsen viser et stort flertall for vannkraft og kjernekraft. Til sammenligning ønsker kun 12,5 pst. seg regjeringens foretrukne kraftproduksjon: vindkraft. Tidligere undersøkelser i Norge har også vist et flertall som er positiv til kjernekraft i Norge – dette i motsetning til i tidligere tider, da skepsisen var vesentlig større. Det er også «tidligere tider» som kjennetegner regjeringens tilnærming til kjernekraftdebatten. Regjeringen viser til mer enn 50 år gamle stortingsvedtak, hvor man vurderte kjernekraft, men konkluderte med at vannkraft var den foretrukne kraftproduksjonsmetoden. Regjeringen henviser til dette når den sier at kjernekraft har blitt utredet og vurdert tidligere, og at det ikke er noen grunn til å oppdatere kunnskapen. Man har tydeligvis ikke fått med seg at utviklingen har gått framover, og at verden er endret siden den tid. Det er trist å bevitne at mens resten av verden ser kjernekraft som en av løsningene, ser regjeringen det som et problem og som en avsporing av energidebatten i det hele tatt å jobbe for å få på plass nytt, oppdatert kunnskapsgrunnlag før vi – altså Stortinget – kan konkludere med hensyn til kjernekraftens videre skjebne i Norge.

Det ble nylig skrevet side opp og side ned om vedtakene om fossil energi fra klimatoppmøtet i Dubai. Det som ikke kom fram, var det som skjedde på feltet fossilfri energi. Kjernekraft ble framhevet som en av løsningene på COP28, hvor USAs John Kerry uttalte at: vitenskapen forteller oss at du ikke kan komme til netto null i 2050 uten kjernekraft. Hele 22 land forpliktet seg til å tredoble kapasiteten til kjernekraftenergi innen 2050.

De siste månedene har vi sett at mens energiministre fra hele OECD-området samles for å få fart på utvikling av kjernekraft, gjør regjeringen og noen organisasjoner i næringslivet sitt beste for at debatten i det hele tatt skal unngås i Norge. Energiminister Aasland har flere ganger uttalt at kjernekraft ikke er veien å gå for Norge, og regjeringspartiene har også stemt imot forslag fra Fremskrittspartiet om utredning av behovet og mulighetene for framtidig kjernekraft i Norge. Kjernekraft er en avsporing, er det vi avspises med.

NHO har tilsynelatende vært enig i det synspunktet. En nylig publisert Rystad-rapport, har fått mye fokus og kritikk fra flere hold for at konklusjonene framstår som skreddersydde og negative hva gjelder kjernekraft. Kritikken har gått ut på både metodefeil og at det ble satt opp urimelige og rett og slett feilaktige regnestykker, som gjorde at kjernekraft framsto vesentlig dyrere enn andre alternativer. Vi mangler altså uhildet, objektiv og oppdatert kunnskap.

Energidebatten er for viktig – den angår for mange og har for store konsekvenser for samfunnet og for framtiden – til at vi kan ta oss råd til en partisk ubalansert debatt hvor interesseorganisasjonene får legge premissene. Vi behøver en sannferdig og faktuell debatt hvor hele bildet presenteres, hvor hele Norge er ivaretatt, og hvor både fordeler og ulemper ved energiformer kommer klart og tydelig fram.

Statsråd Terje Aasland [13:22:40]: La meg starte med å si, og understreke, at jeg vil bidra til en sannferdig og faktuell debatt om kjernekraft. Jeg håper også representanten Nilsen vil bidra til en sannferdig og faktuell debatt om hva som faktisk er regjeringens politikk.

Når det er sagt, baseres denne interpellasjonen på et feilaktig grunnlag. Vi ønsker selvfølgelig å få fram oppdatert kunnskap, og jeg oppfordrer også representanten til å stille konkrete spørsmål om hvilken kunnskap det er han eventuelt mangler, for det er opplagt viktig.

Vi vet noe om kjernekraft. Vi vet at kjernekraft ikke er en løsning på dagens utfordringer i kraftsystemet vårt. Det er ingen løsning på priskrisen, som representanten peker på startet engasjementet rundt energisituasjonen i Norge, og det er vedvarende problemer og utfordringer knyttet til lagring av radioaktivt avfall, sikkerhet, osv.

Så er det helt riktig at EU, USA og mange andre land må orientere seg mot kjernekraft. Men hvorfor? Jo, det er fordi de i dag har fossil energibruk som grunnlast i kraftsystemet sitt, og det er helt nødvendig at det fases ut. Det er helt nødvendig at det fases ut, og derfor er kjernekraft kanskje det eneste alternativet, ved siden av hydrogen.

Vi vil bidra til en sannferdig og faktuell debatt. Det er ingen tvil om at vi vil trenge mye mer energi i årene som kommer, både i Norge og i Europa. Interessen for kjernekraft har økt flere steder. Det gjelder også i Norge. Enkelte kommuner har også vist interesse for å etablere kjernekraft. I Energidepartementet mottok vi i november i fjor en konkret melding om forslag til konsekvensutredning for et kjernekraftverk ved Taftøy Næringspark i kommunene Aure og Heim. Jeg kan forsikre representanten om at vi kommer til å behandle den med den respekten en slik type melding skal ha i det forvaltningssystemet vi har.

Det er også noen andre sider ved dette. Vi har allerede i dag stor etterspørsel etter arbeidskraft og kompetanse i energisektoren, og den utfordringen blir bare større i årene som kommer. Derfor mener jeg at vi må prioritere de teknologiene vi allerede har fortrinn på, både de naturgitte og dem vi har gjennom kompetansen vi har bygd opp gjennom mange år.

Norge vil dessuten trenge betydelig mer kraft i årene fram til 2030 og 2040, og kjernekraft tar lang tid å få på plass. Jeg tror ikke det er innen rekkevidde i det tidsspennet vi snakker om. Som et eksempel har svenskene håp om at de kan fase inn mer kjernekraft fra 2035 og utover. Så jeg mener kjernekraft ikke er riktig for Norge nå, men for andre land som har god erfaring med dette, og som ikke har alternativer med hensyn til grunnlast uten å slippe ut CO₂, mener jeg kjernekraft kan være en aktuell løsning.

Jeg er ikke motstander av å få mer oppdatert kunnskap om dette, slik representanten påstår. Tvert om er jeg opptatt av å ha kunnskap om det. Kjernekraftteknologi kan på lang sikt også bli interessant for Norge, så jeg forstår godt at noen kommuner har valgt å gå sammen for å få mer informasjon om dette. Det er viktig at vi følger den teknologiske utviklingen og utvikler vår nukleære kompetanse.

Jeg kan også oppfordre representanten, når han stiller spørsmål, til gjerne å invitere til en dialog om hvilken faktabasert kunnskap han eventuelt mangler for å kunne foreta gode vurderinger av om dette passer inn i det norske kraftsystemet eller ikke i tiden framover.

Jeg har lyst til å understreke: Når vi sier at vi mener kjernekraft ikke er aktuelt for Norge nå, er det fordi vi ønsker å bygge videre på det som er Norges fortrinn, nemlig de rike mulighetene vi har til å bygge ut mer fornybar energi. Vi har fortsatt et stort potensial for og ikke minst betydelig kompetanse på fornybar kraftproduksjon, både vind- og vannkraft og havvind, som vil spille en vesentlig rolle i tiden framover. Det er mot det jeg mener vi må rette oppmerksomheten. Det er der vi også kan skape ny industriell vekst og aktivitet som videreutvikler industrien i Norge.

Marius Arion Nilsen (FrP) [13:27:27]: Sannferdig debatt er en forutsetning. Hvis representanten Nilsen, altså undertegnede, har misforstått regjeringens aversjon mot kjernekraft, er det kanskje fordi regjeringen taler uklart i så måte, for det har vært veldig vanskelig å finne noen som helst velvilje og interesse for å få mer kompetanse på og kunnskap om kjernekraft. Blant annet har man nylig sett at når man skulle utlyse FME, forskningssentre for miljøvennlig energi, ble kjernekraft eksplisitt ekskludert fra å kunne søke. Man så nylig en søknad til Forskningsrådet, som ble avslått med begrunnelsen at man var for pro kjernekraft i overordnet betydning.

Det ser ut som om regjeringen og statsråden har fått med seg at det finner sted en realpolitisk reorientering i flere regioner. Reorienteringen går fra uregulerbar og uforutsigbar kraftproduksjon over til regulerbar, stabil kraftproduksjon. Det har resultert i en stor fornyet interesse for kjernekraftenergi fra mange av de største økonomiene i verden, deriblant våre naboer. Det er heller ikke negativt at FN og IEA, Det internasjonale energibyrået, regner kjernekraft som en av løsningene på framtidens utslippsfrie energibehov. Det er derfor regjeringens avfeiing og avslag på å skaffe seg mer kompetanse, bl.a. vårt forslag, er overraskende og negativt.

Det ble nevnt en tidslinje. Vi ser at planer om både havvind og vindmøller på land møter store utfordringer, kostnadsnivået har gått i taket, og det er arealkonflikter. Det er ikke problemfritt å bygge ut dette, og det tar tid det også. Selve argumentasjonen om at kjernekraft tar tid, og derfor skal vi ikke se på det i det hele tatt, faller på sin egen urimelighet. Hvis kjernekraft tar tid, og det gjør det, bør vi komme i gang så fort som mulig med å samarbeide med våre naboland, få på plass utviklingsavtaler med dem og lære av den storstilte satsingen vi ser.

Til og med tyskerne begynner å forstå at kjernekraft blir viktig framover. Det skjedde riktignok først etter de hadde lagt ned alle sine 17 kjernekraftverk, og kostnadene ved å gjenåpne har blitt enorme, men det er bedre sent enn aldri. De Grønne i Tyskland trumfet gjennom nedleggelsen av kjernekraftverkene, og resultatet man ser i Tyskland, er et dårligere kraftsystem enn tidligere. Det er blant Europas mest skitne kraftsystemer, med mye kull. De har 6 ganger høyere karbonfotavtrykk enn Frankrike, som bruker kjernekraft, og 12–13 ganger høyere karbonfotavtrykk enn Norge.

Det er på tide at regjeringen ser på kjernekraft oppriktig og med nye øyne og vurderer det seriøst. Det kommer snarlig nye forslag som vi håper regjeringen og statsråden kan se på seriøst.

Statsråd Terje Aasland [13:30:43]: La meg prøve å være litt tydelig. For det første: Jeg mener kjernekraft ikke er løsningen på de utfordringene vi har nå. Derfor går vi heller ikke inn med forskningsmidler og prioriterer forskning på kjernekraft gjennom FME-programmer eller andre ting. Vi har forskningsinnsats, vi har aktivitet også fra norsk side når det gjelder kjernekraft, men vi går ikke inn og oppretter nye forskningsprogrammer på kjernekraft så lenge vi har enorme muligheter for å utvikle en helt ny industrivei, f.eks. gjennom havvind eller oppgradering av vannkraften vår, gjennom effektoppgraderinger osv., eller fortsatt utvikling av olje- og gassindustrien. Det er der vi må rette inn innsatsen, der hvor vi i dag har industrielle fortrinn til å utvikle trygghet for arbeid, trygghet for verdiskaping og trygghet for framtiden gjennom de eksisterende områdene vi har energiproduksjon på i dag.

Det er en realpolitisk orientering. Det er greit at det er oppslutning om en enkelt forespørsel om at kjernekraft er en løsning. Men er det en løsning på priskrisen, som representanten trekker opp i sin interpellasjon? Nei, det er ingen realisme i det, for kjernekraft er, med unntak av havvind, en av de dyreste nye produksjonene vi eventuelt kunne tatt inn i det norske kraftsystemet.

Fordelen med havvind inn i det norske systemet, og at vi kan bruke norsk sokkel – som jeg forstår det er bred oppslutning om i Stortinget – som en hjemmearena for å utvikle havvind, er at vi gir leverandørindustrien et nytt ben å stå på. Det er det som kanskje er det aller viktigste med havvindsatsingen, samtidig som 30 000 MW fornybar energi også er av største betydning for det norske kraftsystemet. Ja, det er noe motstand mot havvind og vindmøller på land, men det er jo vindmøller på land som er den desidert rimeligste innsatsfaktoren hvis en skal ha ny produksjonskapasitet opp i Norge. Det hører vi jo ikke minst at industrien selv sier. Det er derfor de er opptatt av at det bygges vindkraft på land, nettopp fordi en da kan sikre seg langsiktige, gode rammebetingelser på kraft til industrielle formål. Det er der Fremskrittspartiet har misforstått totalt når de går imot etablering av vindkraft på land. Der vi kan gjøre det på en skånsom måte, der bør vi absolutt gjøre det.

Så er jeg for at vi kan følge teknologiutviklingen, følge erfaringene fra det som skjer på SMR-er rundt om i verden, for det er ingen tvil om – jeg er helt enig – at kjernekraft er en del av løsningen når det gjelder klima. Men vi trenger altså ikke å veksle inn fossil energibruk i store mengder med kjernekraftteknologi, for det vil være en både dyrere og dårligere løsning for det norske kraftsystemet dersom en tar slike valg som Fremskrittspartiet ivrer for at regjeringen skal ta nå.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [13:33:58]: Jeg vil starte med å takke interpellanten for interpellasjonen om et viktig tema. Jeg er enig i at utgangspunktet for å debattere kjernekraft må være faktabasert og kunnskapsbasert.

Grunnen til og utgangspunktet for at Kristelig Folkeparti har beveget seg så langt som vi har og åpner for kjernekraft også i Norge, er de store utfordringene vi står overfor. Det er klimakrisa, som vi bare må løse – vi må få ned CO₂-utslippene. Der er kjernekraft, fossilfritt, også et godt alternativ. Det er naturkrisa, som flere og flere også blir bevisst på. Den nedbyggingen av natur som vi har, kan ikke fortsette, og vi vet at mange andre energiformer tar veldig mye plass. Og så er det selvsagt energikrisa, energipriskrisa, der det er et behov for mer energi og også regulerbar kraft.

For å rydde litt i debatten: Utgangpunktet til interpellanten er det internasjonale bildet. Der er det jo ingen tvil. Det er ingen tvil om at kjernekraft vil spille en viktig rolle. Som interpellanten var inne på, er det mange land som nå trapper opp utbyggingen eller begynner med bygging av kjernekraft. Det holder å nevne Sverige, Frankrike, Nederland, Storbritannia, Polen, osv. Det er mange land som kommer til å bygge, og det kommer til å være en viktig del av miksen i det europeiske kraftmarkedet.

Så må vi rydde i tidshorisonten, for jeg er enig med interpellanten i at tempo kan ikke være et argument for ikke å gjøre noe. Hvis en er helt imot kjernekraft og mener at det ikke vil kunne spille en rolle i den norske kraftmiksen, er det jo greit, og hvis det er der regjeringa er, er det greit, for vi må erkjenne at det tar tid å bygge ut. Men som interpellanten også var inne på, hvis det tar lang tid, må vi jo komme i gang raskt, og der mener jeg at en kunne gjort mer bare på å rydde. Som statsråden sier, er det et konsesjonsregelverk og et lovverk som ligger der i dag, og derfor kan søknader behandles på en god måte, men jeg tror det hadde vært klokt å gjøre en opprydning og ha et utvalg som så på hva som eventuelt må gjøres dersom det skal bygges. På den måten kunne en få gjort unna en del arbeid, sånn at når det eventuelt er reelle konsesjonssøknader som kommer på bordet, har en en trygghet for at dette kan behandles på en god måte, og at vi har kompetanse til å gjøre det på en god måte.

Så utelukker jo ikke dette at en må satse på mer fornybar energi, for jeg er helt enig med statsråden i at kjernekraft vil heller ikke løse den kortsiktige utfordringen vi har med høye priser. Når det gjelder vind, oppgradering av vannkraft, utbygging av solkraft, enøktiltak – hydrogen er kanskje noe fram i tid – alle disse tiltakene som vil gi effekt på kort sikt, må vi virkelig bare trykke på. Men jeg tror også – og det er derfor jeg og Kristelig Folkeparti har beveget oss i retning av mer støtte til kjernekraft – at det er et begrenset potensial når det gjelder hvor mye vind en f.eks. kan bygge ut, og solkraft er også en stor utfordring. Der vil jeg utfordre statsråden også på prisargumenter, for én ting er levekostnadene over tid og den vanlige måten å beregne kraft på, men en vet jo også at det er stor forskjell på regulerbar og uregulerbar kraft. Det krever ganske mye når en bygger ut f.eks. vindkraft, og det er et element som jeg mener bør spille inn.

Jeg mener også at særlig det som skjer i Sverige, bør være av interesse for Norge. Jeg har sett at representanter for regjeringspartiene har skrevet at de synes det hadde vært interessant om Norge hadde vært med og betalt for utbygging i Sverige for å sikre mer regulerbar kraft inn i det nordiske kraftnettet og miksen der. Det synes jeg er interessant, men jeg synes egentlig at en bør gå enda lenger. Når det først skjer så mye i nabolandet Sverige, og vi har så stor tradisjon for samarbeid over lang tid med Sverige, burde en kanskje også satt seg sammen og sett på hva vi kan lære av Sverige, og hva vi eventuelt kan bygge opp i samarbeid med Sverige nå framover.

Så til lagringsargumentet, som er viktig, men der kan en jo se til Finland, som er i gang med å bygge en trygg og god løsning. Og som vi alle vet, har vi noen tonn avfall fra reaktorene på Kjeller og i Halden, som også må lagres, så lagringsproblematikken har vi jo. Vi vet at det vil være en stor regning uansett, så å se dette i sammenheng synes jeg også hadde vært viktig.

Utgangspunktet må være at verden ikke stopper i 2030 eller 2035. Poenget må være at vi skal bygge et kraftmarked for framtida, og det er der jeg ønsker mer kunnskap. Derfor synes jeg også at det burde vært mulig å åpne mer på forskningssiden for å kunne få den kunnskapen som trengs, at en ikke utelukker den typen prosjekter, men også oppdaterer, som sagt, lovverk og det som det eventuelt er behov for å bygge opp – hvis det er noe behov for styrking av direktorater eller andre ting. Jeg synes at en bør ikke utelukke kjernekraft – punktum – en bør i hvert fall være åpen for at det kan være en del av miksen. Om en ikke tar beslutninger nå, vil en i hvert fall kunne gjøre et grunnarbeid, slik at når vi vet mer – når f.eks. SMR-er, små modulære reaktorer, kanskje kommer og blir billigere og gir muligheter – bør vi være klare.

Bård Hoksrud (FrP) [13:39:15]: Jeg er veldig glad for at interpellanten tar opp dette temaet, og jeg er ikke helt overrasket over statsrådens svar – det ville vært mer overraskende hvis statsråden hadde sagt at han ikke hadde tenkt å være sannferdig og ha faktuell informasjon, så det er jeg glad for at statsråden er tydelig på.

Statsråden og jeg er fra samme fylke, og dette kan skape muligheter hvis man utviser litt mer positivitet og er litt mer offensivit når det gjelder å se potensialet i kjernekraft. Thorium er en av de forbrenningsmulighetene som kan komme i framtiden, men da må man jo forske. Da må man se på hvordan man skal gjøre dette på en bedre måte. Da kan man ikke si at vi ikke skal være med på ny forskning når det gjelder kjernekraft fordi det ikke er løsningen på det vi står oppe i nå. Jeg synes det er passivt, jeg synes det er trist, og derfor er jeg også glad for at interpellanten faktisk har denne interpellasjonen.

Vi er enig i at det ikke er tvil om at vannkraft er en mulighet. Fremskrittspartiet har også i alle år tatt til orde for å se på hvordan man skal få mer kraft ut av den vannkraften vi allerede har i Norge, og også hvordan man kan bygge ut mer vannkraft. Statsråden sier at han er veldig opptatt av at vi skal bygge ut mer vindkraft på land, og da er det egentlig bare å stikke fingeren i jorden, og så kan man gå tilbake til Grenland. Hvis man skal bygge ut Yaras ammoniakkfabrikk på Herøya og elektrifisere den, heller enn å bruke gass til produksjon, som man gjør i dag, betyr det 250–300 vindmøller rundt omkring i Grenlandsområdet. Jeg tror de eneste som kommer til å tjene mye penger på det, er de som selger kjetting. De kommer til å ha en god framtid, for befolkningen er definitivt ikke på det samme sporet som statsråden – langt ifra.

Jeg mener at vi må starte nå. Vi må være offensive, vi må være tidlig ute, og det er det interpellanten også er opptatt av: å få debatt, å få diskusjoner, å få riktig informasjon og se hva de gjør i landene rundt oss og i Europa for å møte kraftbehovet som kommer til å være der.

For å gå enda litt mer tilbake til det fylket som både statsråden og jeg er fra: Google har nå bestemt seg for at de skal etablere seg der. Det betyr altså at de kommer til å trenge rundt 5 pst. av all norsk kraftproduksjon når dette er ferdig. Det kommer til å bli en utfordring, og da tror jeg man heller må være offensiv og se på hvordan andre gjør det. Finland har bygd kjernekraftverk, Sverige kommer til å bygge kjernekraftverk, og jeg mener at man må se på mulighetene det gir og se positivt på nye muligheter.

Ja, det var kanskje bare en undersøkelse – foreløpig – hvor det var et flertall, men det var nå et stort flertall som var positiv til at Norge må gå videre med å se på kjernekraft og hvordan man kan bruke kjernekraft for å få mer kraft. Jeg tror i hvert fall at havvind er et feilspor av regjeringen – det er masse subsidier og masse utgifter for staten. Jeg skjønner selvfølgelig at noen som kan få penger, synes at det er en god idé, men jeg mener det ikke er det.

Jeg hadde forventet at med en statsråd fra vår region, hvor kraftkrevende industri er veldig stort, og hvor man har en kraftintensivitet som gjør at man trenger mye, mye mer kraft, kan man ikke ligge bakpå. Vi har også en enorm thoriumforekomst, kanskje en av verdens største thoriumforekomster, som kan gi muligheter hvis man klarer å få kjernekraft og klarer å finne løsninger på hvordan man skal bruke thorium istedenfor f.eks. uran i kraftverkene i framtiden. Da kan man ikke si nei til å være med i nye prosjekter om hvordan man kan få til dette med kjernekraft på en bedre måte. Da må en heller si: Ja, det skal vi gjøre, for vi ser noen muligheter.

Jeg trodde at statsråden hadde sett at det er noen nye muligheter i Telemark. Vi kan få det nye industrieventyret og de nye mulighetene, men da kan man ikke sitte bakpå og stritte imot. Da må man faktisk lene seg framover og si at vi vil dette, og følge opp det som interpellanten også tar opp i interpellasjonen.

Marius Arion Nilsen (FrP) [13:44:01]: Debatten har i stor grad gått som forventet, men det er første gang jeg registrerer at statsråden anerkjenner rollen kjernekraft kommer til å spille internasjonalt. Nå gjenstår det bare å få statsråden og regjeringen til å være åpen for også å vurdere mulighetene det kan gi nasjonalt.

Det blir nevnt et par argumenter mot, og det kommer et par kritiske punkter fra statsråden mot det jeg har sagt i interpellasjonen så langt. Det som kommer fram og blir nevnt fra statsråden, er at havvind og kjernekraft er blant det dyreste. Som oftest kan det være det, men kjernekraft har i det minste en regulerbar, stabil og jevn kraftproduksjon, og i tillegg får man termisk energi man kan bruke – man får varme som man kan bruke til mange andre nytteområder.

Til hele argumentet om at kjernekraft ikke kan bygges ut, også grunnet at det ikke hjelper på prisen: Hvis man drar den samme slutningen, er det også et argument mot havvindsatsingen, noe jeg antar at statsråden ikke mente. Systemkostnadene er underkommunisert. Det blir ikke tatt med i det hele tatt når man snakker om vind, sol og annet. Det er ikke mulig å belage seg på å produsere kun fra sol og vind, man trenger alltid annen kraft for å balansere og for å være der når solen ikke skinner, og når vinden ikke blåser.

Fremskrittspartiet jobber med forslag for å få mer kunnskap på bordet. Vi har ikke konkludert med at vi skal bygge kjernekraft, men vi ønsker å få uhildet, objektiv kunnskap på bordet om mulighetene og behovet for kjernekraft i framtiden. Der ser vi på å kunne innhente ekstern ekspertise, gjerne internasjonalt, som ikke er forutinntatt og som ikke har tidligere tiders skepsis iboende, for å få en seriøs og objektiv gjennomgang av mulighetene for kjernekraft i Norge.

Dette med tid blir også nevnt. Rett før vi kom til interpellasjonen, leste jeg om kjernekraftprodusenten Westinghouse, som nylig kom med en pressemelding om en inngått avtale med det britiske selskapet Community Nuclear Power om å få på plass privat finansierte små modulære reaktorer, SMR-er, i starten av 2030-årene i Storbritannia. Der skal man regulere ferdig i 2027, og målsettingen er operative kjernekraftverk i begynnelsen av 2030-årene. Da faller argumentene om at det tar så lang tid med kjernekraft, i grus.

Som avslutning vil jeg takke for debatten. Jeg håper at flere har fulgt debatten enn dem som sitter her, og at det vil bli mulig å sikre et flertall for å inspirere regjeringen til å få på plass mer kunnskap om kjernekraft framover.

Statsråd Terje Aasland [13:47:19]: Jeg tror egentlig ikke det er mangel på kunnskap som gjør at denne debatten har så ulike innganger, men det er vel et håp om at kjernekraft skal bidra til å redde situasjonen vi er i nå, få ned strømprisene og sikre kraftforsyningen i tiden framover. En kan godt gå med en sånn drøm, men det er ikke reelt å få det på plass innenfor de fristene og de behovene vi har som samfunn, i forhold til hva f.eks. industrien etterspør.

Det er det ene. Det andre er at vi nå går opp regelverket og får strammet opp den strukturen som ligger der, og som ikke har blitt brukt før i forbindelse med kommersiell kjernekraftvirksomhet i Norge. Det gjør vi på bakgrunn av den meldingen vi har fått, og vi går opp viktige spor der, sånn at det skal være klart.

Så synes jeg det er litt underkommunisert hva vi har av potensial når det gjelder fornybar energi: 30 000 MW havvind i løpet av 2040. Det er 120 TWh. Vannkraftkapasiteten og effektkapasiteten i norske vannkraftmagasiner – i reserve, som ikke er utnyttet i dag, ut fra det Vannkraftlaboratoriet i Trondheim peker på – er på 20 000 MW. Det er en fantastisk ressurs, og det vil balansere ut den uregulerbare kraften, hvis en er engstelig for det. Det betyr at en får de rimeligste innsatsfaktorene til å bygge et fornybart energisystem.

Så trekker representanten Ropstad opp dette med samarbeid med Sverige. Vi har et veldig godt energisamarbeid med Sverige, og hvis svenskene velger å bygge ut kjernekraft, er det en fordel for den kraftutvekslingen som foregår i det nordiske perspektivet. Da er det også viktig at svenskene sørger for at kraftflyten mot Norge går etter den hensikten og etter de reglene som gjelder.

Så minner representanten Hoksrud meg om at vi er fra samme fylke. Jeg trodde ikke det, for når jeg hører representantens innlegg, er det ingen stor interesse for å utvikle industrien videre med tanke på rimelige innsatsfaktorer, som energi, for industriutvikling i Grenland. Det viktigste der er faktisk å få på plass mer vindkraft, nettopp for å underbygge de langsiktige kontraktene, som er overkommelige for industrien. Når han peker på kjernekraft i Grenland som en løsning, kan jeg minne om at hvis en skal dekke opp Yara sitt kraftforbruk med kjernekraft, er det i omfang to ganger Odd stadion som må etableres. Det har kanskje ikke representanten Hoksrud tenkt på, men det er en ganske stor plassering, selv med to små SMR-er på plass der. Så skryter han av Finland. Det var 14 år forsinket, så det er ikke veldig mye å skryte av når det gjelder kjernekraft.

Til slutt vil jeg også takke for debatten. Det er klare ulikheter her i tilnærmingen til kraftløsningen i tiden framover, men jeg skal bidra til at vi svarer ut de spørsmål Fremskrittspartiet måtte ha om kjernekraft, basert på fakta.