2.1 Innledning

Justiskomiteen fremmet forslag om flere lovendringer ved Innst. O. nr. 65 (1996-97). Saken ble behandlet i Odelstinget 13. mai 1997, hvor komiteens flertallsforslag ble vedtatt, med unntak for den foreslåtte endringen av ekspropriasjonserstatningsloven § 5. Forslagsstillerne fremmer dette forslaget på nytt.

Det lovforslaget tar sikte på å holde utenfor påregnelighetsvurderingen, er imidlertid ikke enhver offentlig plan. Lovforlaget gjelder «den reguleringsplan eller annen offentleg plan som det vert oreigna etter». Det er koblingen mellom reguleringsplan og ekspropriasjon forslaget retter seg mot; den manglende rettssikkerhet ved at reguleringsmyndigheten selv får bestemme hva ekspropriasjonserstatningen skal bli.

2.2 Utviklingen etter 1997

Høyesterett har hatt flere ekspropriasjonssaker til behandling de siste årene. Blant annet den såkalte «Nedre Foss»-saken fra 1. juli 1998 Rt. 1998 s. 1140, hvor Høyesterett avslo erstatning med bakgrunn i at innløsningskravet var en reguleringsplan som utla eiendommen på Nedre Foss til friområde. Dommen er avsagt under dissens (4-1) med hensyn til erstatningsfastsettelsen, hvor den dissenterende dommeren uttaler:

«Å rive vekk det økonomiske fundament som ligger i eierposisjonen til slike eiendommer, ved at det offentlige får erverve dem til en pris som baseres på den verdi de måtte ha når utnyttelsen er begrenset ved en friområderegulering, fremstår for meg som helt uakseptabelt og i strid med vederlagsloven og med Grunnloven § 105». Rt. 1998 s. 1140 og 1158

I tillegg til denne avgjørelsen kom Høyesterett til et lignende resultat i en dom fra 16. februar 1999. Rt. 1999 s. 213 Også i denne saken blir en offentlig reguleringsplan brukt som begrunnelse for at ekspropriasjonserstatningen settes etter verdien av tomten regulert til friområde, og ikke tomteverdien.

Den nevnte rettspraksisen viser at «Totendommen» fra 1996 Rt. 1996 s. 521 (Også omtalt som ”Lena-dommen”) ikke har fått den innvirkning som flere forutsatte ved behandlingen av forslaget forrige gang. Det avgjørende må være hvordan inngrepet påvirker eiendommen, ikke hva samfunnet har som mål med inngrepet.

Rettstilstanden gjør at det derfor er nødvendig å ta saken opp på nytt.

Forslagsstillerne mener at rettspraksis har utviklet seg slik at grunneiere kan risikere å bli rammet urimelig hardt av offentlige reguleringer. Hensynet til forutsigbarhet og hensynet til likebehandling av grunneiere tilsier en justering av loven.